| Notater |
- Fyrste av Novgorod 862 - 879.
Ifølge russisk tradisjon var Rurik grunnleggeren av det russiske rike.
Rurik-slekten regnes som det første dynasti som hersket i Russland. De var storfyrster av Kijev [Kiev] fra 880 til 1132 og senere tsarer (keisere) av Russland. I 1132 ble riket oppdelt i sine enkelte fyrstedømmer.
Vi finner i legenden først tre brødre: Rurik i Novgorod, Sineus i Belozero og Truvor i Izborsk. De profiterte på interne russiske stammestrider og ble de første kjente herskerne. Dernest ble Askold hersker i Kijev og Rogvolod i Polotsk. Senere ser vi at Ruriks fetter, Oleg, hjalp Rurik med makt å undertrykke et opprør da Novgorods borgere ønsket å fri seg fra Ruriks styre.
En «Vetsje» [folkmøte, rådslag] ble ifølge legenden sammenkalt av slaverne hvor det ble besluttet å invitere de tre brødrene fra «Varjager»-stammen «Rus» (varjager = viking) til å herske over slaverne. I den gamle krøniken «Novgorodskaya Pervaya Lietopis» [Den første Novgorod-krøniken] kan man lese at nordiske prinser ble invitert til Russland - krøniken taler ikke om av hvem - for å bringe orden i og å forsvare russisk land mot utenlandske angripere.
På den tiden konkurrerte og stred russiske byer og fyrstedømmer med hverandre og ble ofte angrepet av nomadiske tyrkiske stammer, noe som kunne ha skapt et behov for mer kvalifiserete nordiske krigsherrer og deres profesjonelle soldater. Det faktum at så mange nordiske prinser kom til Russland ved denne tid har imidlertid etterlatt seg inntrykket av at landet i virkeligheten ble invadert av disse «Ruridiker»-prinser og deres menn.
Igor (Ingvar), Olga (Helga), Rurik (Rørek) og Oleg (Helge) er antagelig nordiske navn, noe som indikerer at slekten muligens kom fra Sverige. Trolig var de i slekt med Munsöslekten. Navnene Rogneda (Ragnhild) og Rogvolod (Ragnvald) er også nordiske.
Kloss opp til det bysantinske keiserrike, som på denne tiden ennå omfattet Balkan og Lilleasia, var Det nære Østen behersket av en annen stormakt, det arabiske kalifatet. Det var nettopp kommet i hendene på en ny herskerætt, Abbasidene, og rikets økonomiske tyngdepunkt lå nå i Irak og Iran, mens kalifen hadde opprettet sin residens i Bagdad. Dette riket hadde en veldig tilgang på sølv, og det hadde gode handelsforbindelser med områdene nord for Det kaspiske hav. Her hersket forskjellige asiatiske folk, bulgarer og khazarer. Og like hit ned trengte svearne. Fra den baltiske kysten hadde de fulgt de seilbare elvene oppover i det nordlige Russland, og når en hadde seilt dem så langt en kunne komme, var det ikke så mange kilometerne en behøvde å trekke skipene før en nådde Dnjepr, som førte til Svartehavet og Bysants, og tilløpene til Volga, som munnet ut i Det kaspiske hav. Senest i begynnelsen av 800-tallet er forbindelsen etablert. Utgravninger har vist klare spor etter nordboer i Staraja Ladoga (som nordmennene kalte Aldeigjuborg) fra denne tiden; byen lå like sør for sjøen Ladoga. En enda bedre beliggenhet rent handelspolitisk hadde Novgorod, det nordiske Holmgard, som ble et hovedsentrum, også for svensk politisk makt. Vi vet ikke nøyaktig når det skjedde. Men at det i 839 var etablert et svenskt rike et sted i Russland, synes å fremgå av en tilfeldig notis i en frankisk annal. I dette året kom det nemlig en bysantinsk sendeferd til keiser Ludvig, og i følget var det også noen menn som ba om tillatelse til gjennomreise; de sa de hørte til Rus-folket, og at deres konge kaltes khagan. Men «Rus», det var det navnet svenskene fikk i Russland (kanskje har det en forbindelse med Roslagen). Og khagan, det var den tyrkisk-arabiske betegnelsen på herskerne på de russiske steppene. Nå ble det imidlertid fort klart for keiserens menn at disse Rus var folk av svensk ætt, og keiseren, som på dette tidspunkt hadde all grunn til å se med skepsis på alle nordboer, fryktet for at mennene var spioner. Han ga ordre til at deres forhold skulle undersøkes nærmere før de fikk dra videre.
Ikke mer enn ti år yngre er en notis hos en arabisk geograf, som forteller at Rus fører bever- og svartrevskinn, foruten frankiske sverd, så vel til Svartehavet og Konstantinopel som til Det kaspiske hav og videre på kamelrygg til Bagdad. Det er altså klart at forbindelsen Østersjølandene - Bagdad nå er etablert. Det konstaterer vi for øvrig også gjennom et annet fenomen. Det begynner å flyte en veritabel strøm av sølv til Norden fra kalifatet. Den når høydepunktet på 900-tallet, men vi har funnet mynter også fra de tidligste Abbasidenes tid, og de kan ikke være kommet i jorda særlig meget senere enn 800. I Kaupang er det således funnet et par mynter slått av Karl den Stores samtidige, eventyrkalifen fra 1001 natt, Harun al-Rasjid.
Dermed hadde nordboene etablert seg i en gunstig posisjon mellom øst og vest. Enten de hentet skinn og slaver i Østersjølandene og solgte dem til frankerne mot våpen, glass, bronse, keramikk og vin - eller de eksporterte skinn og våpen til kalifens land for sølv, som de også kunne bruke til å handle vestpå med, gjorde de gode forretninger. Hovedparten av disse forretningene ble nok drevet av svear og særlig av gotlendinger. Nordmennene var i denne sammenheng neppe mer enn klokkeren som det dryppet på. Men også de fant veien østover - dro i austerveg - og i alle tilfeller er denne kontakten med Østen også en del av den generelle bakgrunn for det fellesnordiske foretagende som heter vikingtogene.
I en runeinnskrift fra Östergötland heter det
Sønner fikk Gulle, en god bonde, fem.
Ved Fyris falt Amund, den uredde kjempe.
Assur kom øst i Grekland av dage.
Halvdan ble på Bornholm drept,
Kåre ved Dundee - og død er Boe.
Verset sier ikke så lite om spennvidden i en svensk vikings interessesfære - fra hjemlige tronstridigheter til herjing i Skottland og kamper i Bysants. Svenske eventyrere hadde åpnet handelsveiene til Svartehavet og Det kaspiske hav. I annen halvdel av 800-tallet tok en svensk høvdingætt ledelsen over de slaviske folkene langs de store elvene i Vest-Russland; det var Rurik (Rørek) og hans ætlinger. Handelen alternerte, som i vest, for en stor del med herjing, eller den hadde plyndringer som utgangspunkt. En god del av handelsvarene var skatter vikingene - eller varjagene som de heter på disse kanter - hadde presset ut av slaviske og finske stammer. Resultatet ble imidlertid at arabisk sølv strømmet til Birka, til Hedeby, og fremfor alt, til Gotland. Omkring 1000 sølvskatter fra disse par århundrene er funnet i svensk jord, endel, men langt mindre, i dansk. De politiske følgene denne sølvstrømmen fikk, vet vi lite om. Men de kan ikke ha vært ubetydelige. Det vi iallfall vet, er at svenskættede konger omkring 900 satte seg fast i Sønder-Jylland, sannsynligvis for å beherske hele Østersjøhandelen, fra Novgorod til Hedeby.
Dette svenske Østersjøveldet tok imidlertid slutt etter noen årtier. Svenskene i Hedeby ble fordrevet av tyskerne i 934. En mannsalder senere faller glemselens slør over det nylig så driftige Birka. Sølvstrømmen fra kalifatet ebber ut, for politiske omkalfatringer langt sørpå fører til at de gode forbindelsene med rikene sør og sørøst for Det kaspiske hav blir brutt. Til gjengjeld etablerer russerne nærmere forbindelser med Bysants. Rurik-ætlingen Vladimir lar seg døpe, og bysantinske misjonærer får innpass i Russland. Mens Birka forsvinner, overlever gotlendingene; det er de som nå har hovedparten av handelen på Novgorod.
|
- 879
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
