| 3. |  Lothar I von Franken  (1.Irmingard1) ble født 795; døde 29 Okt 855, Prum, Rhineland-Palatinate, Tyskland. Notater:
Tysk-romersk keiser 840 - 855.
Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot. Lothar, den eldste av Ludvigs tre sønner, var like herskelysten som han var intrigant. I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs to yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar. Dette ble stadfestet av pave Paschalis I, som i 823 kronet Lothar til keiser.
I 830 brøt det ut et opprør mot keiser Ludvig og hans nye hustru, Judith. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar.
Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Snart etter fikk også keiserinnen sin frihet igjen og med den også sin tidligere innflytelsesrike stilling.
Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig «den Tyske», forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841.
Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.
Den høytidelige overenskomsten mellom Karl «den Skallede» og Ludvig «den Tyske» gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han «innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden» og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i tre omtrent like store kongedømmer.
Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig «den Tyske» fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl «den Skallede» landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.
Det riket som Lothar fikk ved riksdelingen i Verdun, var en kunstig og unaturlig statsdannelse uten indre enhet, en langstrakt landremse innestengt mellom de to andre rikene og med åpne grenser mot begge. Så utmattet som befolkningen nå også var etter de langvarige slektsfeidene, maktet de heller ikke å gjøre fyldest for seg hverken mot vikingene i Nordsjøen eller sarasenerne i Middelhavet. Da var det østfrankiske rike bedre i stand til å bekjempe slaverne, ikke minst fordi Ludvig «den Tyske» var den dyktigste, klokeste og sterkeste av brødrene. Han minnet om sin store farfar, ikke bare av skikkelse, men også ved sine indre egenskaper.
Den «broderlige endrektighet» som var kommet i stand i Verdun, ble det snart så som så med. Den ble nok nødtørftig lappet sammen igjen på nye møter, hvor brødrene tilga hverandre og lovet at de skulle glemme alt gammelt nag og ikke lytte til ondsinnede rådgivere, og enkelte år kunne man også oppleve at «det hersket en slik fred mellom brødrene at mange undret seg over det», for å bruke en av de gamle annalisters ord. Men forholdet mellom dem var like spent for det, og Lothar hadde stadig sine følehorn ute for å undersøke om han ikke skulle kunne spille Ludvig ut mot Karl.
Først da han merket at døden nærmet seg, ble det slutt på hans maktbegjær og intriger. Da gjorde han bot og ble munk i Prüm. Men bare seks dager senere, den 29.09.855, endte hans syndefulle liv.
Lothar giftet seg med Irmgard de Tours Okt 821. Irmgard (datter av Hugues de Tours og Ava de Morvois) døde 20 Mar 851, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]
|
- 818
