| 5. |  Karl Martell von Franken  (3.Pippin3, 2.Ansegisel2, 1.Doda1) ble født 23 Aug 686 , Herstal, Belgia; døde 15 Okt 741, Ciersy, Frankrike. Notater:
Karl «Hammeren» var rikshovmester av Austrasia og Neustria.
Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751. I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen «tysk-» ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911. Etter Ludvig «den Fromme»'s død ble Karl «den Store»'s rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund (Lothar). Lothar arvet også keisertitelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar II's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.
Karl hadde som «Major domus» - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de to viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren. Han tilnavn, som betyr «Hammeren», var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden. «De dådløse konger» er historiens navn på de siste merovinger.
Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell. Hans enhetsbestrebelser ble faktisk også understøttet ved at landet stadig ble utsatt for angrep fra ytre fiender. Arabere, langobarder, slaver og saksere - et hedensk germanerfolk mellom nedre Rhinen, nedre Elben og Eideren - trengte på fra forskjellige kanter og tvang den ene stolte hertug etter den andre til å be riksregjeringen om hjelp. Og hjelp fikk de.
I 717 seiret han over neustrierne, og da disse i 719 gjentok sitt angrep alliert med akvitanerne, beseiret han dem igjen. Karl førte kamp mot en rekke andre folk, og tvang disse inn under sitt overherredømme. Ved sine kriger fra 717 til 719 samlet han hele Frankrike.
Omkring 720 gikk araberne og berberne som hadde beseiret vestgoterne i Spania, over Pyreneene, lokket av skattene i de galliske kirkene. Kanskje også med et håp om med tiden å kunne komme fram til Konstantinopel til lands og gi den stolte keiserbyen det drepende slag. Men først skulle det nå rettes et støt mot frankernes rike, mot hjertet til den vesterlandske kristenhet. Hvem skulle vel et århundre tidligere ha kunnet drømme om at det skulle bli nødvendig for Gallias folk å skjelve for erobrere fra det fjerne sagalandet Arabia og at disse erobrere skulle grunnlegge et rike som omfatte så forskjellige land som Spania og Persia!
Araberne møtte Karl ved Poitiers i 732. I syv dager lå de to hærene urørlig rett overfor hverandre og bare holdt øye med hverandre. Men da endelig de arabiske rytterskarene på sine raske hester styrtet fram mot frankernes tette rekker med hevede krumsabler, prellet de fullstendig av mot denne levende muren. De spebygde arberne ble formelig knust av de tunge frankiske slagsverdene, som ble ført «med jernhånd». Natten avbrøt blodbadet, men da dagen grydde, sto frankerne igjen oppstilt i slagorden, ferdige til å fortsette kampen. Men det var ikke en araber å se, og leiren deres var tom og forlatt. Islams seierrike fremmarsj var blitt stanset. Romersk-germansk kultur og kristen tro hadde enda engang, som på slagmarken ved Troyes nesten 300 år tidligere, holdt stand mot Østens hærskarer. Helt knekket var arabernes pågangsmot riktignok ikke, for enda i mange år måtte Karl kjempe mot dem før de lot det frankiske rike i fred.
Hvor betydningsfullt slaget ved Poitiers enn var, er det imidlertid en stor overdrivelse å påstå at det var Karl som fikk islams stolte bølge til å stilne av. Hvis ikke Konstantinopels murer og skip hadde stanset de fremstormende Allah-tilhengerne, ville de ha gått over Bosporus og truet hele kristenheten fra den andre kysten av stredet. Den tapre karolingeren hadde bare stanset den siste utløperen av verdenserobrernes hærskarer. Det bysantinerne gjorde, nemlig å holde stand mot stormen fra den arabiske sentralmakt i mannsaldre og slå den definitivt tilbake til slutt, er uten sammenligning en meget større bedrift.
Etter seieren ved Poitiers og senere ved Berre i 737 var imidlertid Karls stilling i det frankiske rike blitt så sterk at da den kongen som i navnet regjerte landet døde, kunne han tillate seg å la tronen bli stående tom og selv lede regjeringen. Etter å ha erobret Provence, forberedet han seg til å dra over Alpene for å beskytte paven mot langobardene. Han døde imidlertid 22.10.741 i Kirsey ved Oise innen han kunne gjennomføre planen.
Hvem som er mor til Pipin «den Lille», vet man neppe. I visse kilder kalles hun Rothrudis, i andre Christrudis.
Familie/Ektefelle/partner: Chrodtrud. Chrodtrud (datter av Lentuinus Treves og Chrodobertus) døde 724, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]
Familie/Ektefelle/partner: Ruodhaid von Trier. [Gruppeskjema] [Familiediagram]
|
