Rurik

Notater:

Fyrste av Novgorod 862 - 879.
Ifølge russisk tradisjon var Rurik grunnleggeren av det russiske rike.
Rurik-slekten regnes som det første dynasti som hersket i Russland. De var storfyrster av Kijev [Kiev] fra 880 til 1132 og senere tsarer (keisere) av Russland. I 1132 ble riket oppdelt i sine enkelte fyrstedømmer.
Vi finner i legenden først tre brødre: Rurik i Novgorod, Sineus i Belozero og Truvor i Izborsk. De profiterte på interne russiske stammestrider og ble de første kjente herskerne. Dernest ble Askold hersker i Kijev og Rogvolod i Polotsk. Senere ser vi at Ruriks fetter, Oleg, hjalp Rurik med makt å undertrykke et opprør da Novgorods borgere ønsket å fri seg fra Ruriks styre.
En «Vetsje» [folkmøte, rådslag] ble ifølge legenden sammenkalt av slaverne hvor det ble besluttet å invitere de tre brødrene fra «Varjager»-stammen «Rus» (varjager = viking) til å herske over slaverne. I den gamle krøniken «Novgorodskaya Pervaya Lietopis» [Den første Novgorod-krøniken] kan man lese at nordiske prinser ble invitert til Russland - krøniken taler ikke om av hvem - for å bringe orden i og å forsvare russisk land mot utenlandske angripere.
På den tiden konkurrerte og stred russiske byer og fyrstedømmer med hverandre og ble ofte angrepet av nomadiske tyrkiske stammer, noe som kunne ha skapt et behov for mer kvalifiserete nordiske krigsherrer og deres profesjonelle soldater. Det faktum at så mange nordiske prinser kom til Russland ved denne tid har imidlertid etterlatt seg inntrykket av at landet i virkeligheten ble invadert av disse «Ruridiker»-prinser og deres menn.
Igor (Ingvar), Olga (Helga), Rurik (Rørek) og Oleg (Helge) er antagelig nordiske navn, noe som indikerer at slekten muligens kom fra Sverige. Trolig var de i slekt med Munsöslekten. Navnene Rogneda (Ragnhild) og Rogvolod (Ragnvald) er også nordiske.
    Kloss opp til det bysantinske keiserrike, som på denne tiden ennå omfattet Balkan og Lilleasia, var Det nære Østen behersket av en annen stormakt, det arabiske kalifatet. Det var nettopp kommet i hendene på en ny herskerætt, Abbasidene, og rikets økonomiske tyngdepunkt lå nå i Irak og Iran, mens kalifen hadde opprettet sin residens i Bagdad. Dette riket hadde en veldig tilgang på sølv, og det hadde gode handelsforbindelser med områdene nord for Det kaspiske hav. Her hersket forskjellige asiatiske folk, bulgarer og khazarer. Og like hit ned trengte svearne. Fra den baltiske kysten hadde de fulgt de seilbare elvene oppover i det nordlige Russland, og når en hadde seilt dem så langt en kunne komme, var det ikke så mange kilometerne en behøvde å trekke skipene før en nådde Dnjepr, som førte til Svartehavet og Bysants, og tilløpene til Volga, som munnet ut i Det kaspiske hav. Senest i begynnelsen av 800-tallet er forbindelsen etablert. Utgravninger har vist klare spor etter nordboer i Staraja Ladoga (som nordmennene kalte Aldeigjuborg) fra denne tiden; byen lå like sør for sjøen Ladoga. En enda bedre beliggenhet rent handelspolitisk hadde Novgorod, det nordiske Holmgard, som ble et hovedsentrum, også for svensk politisk makt. Vi vet ikke nøyaktig når det skjedde. Men at det i 839 var etablert et svenskt rike et sted i Russland, synes å fremgå av en tilfeldig notis i en frankisk annal. I dette året kom det nemlig en bysantinsk sendeferd til keiser Ludvig, og i følget var det også noen menn som ba om tillatelse til gjennomreise; de sa de hørte til Rus-folket, og at deres konge kaltes khagan. Men «Rus», det var det navnet svenskene fikk i Russland (kanskje har det en forbindelse med Roslagen). Og khagan, det var den tyrkisk-arabiske betegnelsen på herskerne på de russiske steppene. Nå ble det imidlertid fort klart for keiserens menn at disse Rus var folk av svensk ætt, og keiseren, som på dette tidspunkt hadde all grunn til å se med skepsis på alle nordboer, fryktet for at mennene var spioner. Han ga ordre til at deres forhold skulle undersøkes nærmere før de fikk dra videre.
    Ikke mer enn ti år yngre er en notis hos en arabisk geograf, som forteller at Rus fører bever- og svartrevskinn, foruten frankiske sverd, så vel til Svartehavet og Konstantinopel som til Det kaspiske hav og videre på kamelrygg til Bagdad. Det er altså klart at forbindelsen Østersjølandene - Bagdad nå er etablert. Det konstaterer vi for øvrig også gjennom et annet fenomen. Det begynner å flyte en veritabel strøm av sølv til Norden fra kalifatet. Den når høydepunktet på 900-tallet, men vi har funnet mynter også fra de tidligste Abbasidenes tid, og de kan ikke være kommet i jorda særlig meget senere enn 800. I Kaupang er det således funnet et par mynter slått av Karl den Stores samtidige, eventyrkalifen fra 1001 natt, Harun al-Rasjid.
    Dermed hadde nordboene etablert seg i en gunstig posisjon mellom øst og vest. Enten de hentet skinn og slaver i Østersjølandene og solgte dem til frankerne mot våpen, glass, bronse, keramikk og vin - eller de eksporterte skinn og våpen til kalifens land for sølv, som de også kunne bruke til å handle vestpå med, gjorde de gode forretninger. Hovedparten av disse forretningene ble nok drevet av svear og særlig av gotlendinger. Nordmennene var i denne sammenheng neppe mer enn klokkeren som det dryppet på. Men også de fant veien østover - dro i austerveg - og i alle tilfeller er denne kontakten med Østen også en del av den generelle bakgrunn for det fellesnordiske foretagende som heter vikingtogene.
I en runeinnskrift fra Östergötland heter det
        Sønner fikk Gulle, en god bonde, fem.
        Ved Fyris falt Amund, den uredde kjempe.
        Assur kom øst i Grekland av dage.
        Halvdan ble på Bornholm drept,
        Kåre ved Dundee - og død er Boe.
Verset sier ikke så lite om spennvidden i en svensk vikings interessesfære - fra hjemlige tronstridigheter til herjing i Skottland og kamper i Bysants. Svenske eventyrere hadde åpnet handelsveiene til Svartehavet og Det kaspiske hav. I annen halvdel av 800-tallet tok en svensk høvdingætt ledelsen over de slaviske folkene langs de store elvene i Vest-Russland; det var Rurik (Rørek) og hans ætlinger. Handelen alternerte, som i vest, for en stor del med herjing, eller den hadde plyndringer som utgangspunkt. En god del av handelsvarene var skatter vikingene - eller varjagene som de heter på disse kanter - hadde presset ut av slaviske og finske stammer. Resultatet ble imidlertid at arabisk sølv strømmet til Birka, til Hedeby, og fremfor alt, til Gotland. Omkring 1000 sølvskatter fra disse par århundrene er funnet i svensk jord, endel, men langt mindre, i dansk. De politiske følgene denne sølvstrømmen fikk, vet vi lite om. Men de kan ikke ha vært ubetydelige. Det vi iallfall vet, er at svenskættede konger omkring 900 satte seg fast i Sønder-Jylland, sannsynligvis for å beherske hele Østersjøhandelen, fra Novgorod til Hedeby.
Dette svenske Østersjøveldet tok imidlertid slutt etter noen årtier. Svenskene i Hedeby ble fordrevet av tyskerne i 934. En mannsalder senere faller glemselens slør over det nylig så driftige Birka. Sølvstrømmen fra kalifatet ebber ut, for politiske omkalfatringer langt sørpå fører til at de gode forbindelsene med rikene sør og sørøst for Det kaspiske hav blir brutt. Til gjengjeld etablerer russerne nærmere forbindelser med Bysants. Rurik-ætlingen Vladimir lar seg døpe, og bysantinske misjonærer får innpass i Russland. Mens Birka forsvinner, overlever gotlendingene; det er de som nå har hovedparten av handelen på Novgorod.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste

Notater:

Storfyrste av Kijev [Kiev] 913 - 945.
Igor etterfulgte Oleg som hersker over «Kievan Rus». Ifølge en russisk middelalderkrønika (Beretningen om forgangne tider [påbegynt 1037-39]), var Igor sønn til Rurik. Han regnes som den virkelige grunderen av det russiske fyrstedømmet. Kijev var rikets sentrum og omliggende slaviske stammer ble beskattet i skinn og penger.
Hans ekspedisjon i 941 mot Konstantinopel ble slått ned av grekerne. Et nytt angrep i 944 førte til forhandlinger og en kommersiell avtale med Bysants i 945.
Igors hustru, senere Sankt Olga, ble regent for deres sønn, Svyatoslav, etter hans død.
Samtidig som det i Europa på 900- og 1000-tallet var en utvikling i gang mot store territorialstater med grunnlag i romersk og germansk tradisjon, utviklet det seg et helt nytt kraftsentrum i den østlige delen av Europa. Det var Russland som vokste frem på slavisk grunn, oppblandet med et sterkt kulturinnslag fra det østromerske rike, det vil si Bysants. Mellom disse maktgrupperingene forsøkte enkelte mindre statsformasjoner å gjøre seg gjeldende. De viktigste av dem var Böhmen, Mähren, Polen og Ungarn, og de store maktkoalisjonene søkte å utvide sin innflytelse over disse områdene.
    I Novgorod kontrollerte rus-høvdingen Rurik ca. 862-79 de nordlige delene av østerleden, mens stammefrendene hans, Askold og Dir, i Kijev hadde kontrollen over rutens sørlige avsnitt. Da Rurik døde, var sønnen Igor (Ingvar) ennå et barn. Hans slektning og formynder Oleg (Helge) overtok ledelsen (880-912) og begynte å utvide slektens maktsfære. Ved svik fikk han myrdet Askold og Dir og okkuperte Kijev, som nå ble Russlands hovedstad, «de russiske byers mor». Da han senere inntok Smolensk, kontrollerte han et rike som strakte seg langs handelsleden fra Finskebukta og Ladoga til Dnepr's nedre løp, der nomadestammen petsjenegerne lå i bakhold ved elvestrykene og ventet på de reisende. Særlig i vest lyktes det Oleg å underkue endel slaviske stammer med våpenmakt. En liten skandinavisk overklasse av krigere og storkjøpmenn hadde ledelsen i et multinasjonalt samfunn som foruten slaver også innbefattet finskbeslektede folkeslag. Rikets fremste handelsbyer var etter alder og rang disse: Kijev, Tsjernigov, Pereyaslav, Novgorod og Smolensk.
Fordi det lyktes å holde petsjenegerne borte fra Dnepr's nedre løp, og som en følge av angrepet på Bysants i 907, ble ferdselsveiene for fjernhandelen åpnet på ny, og med handelen kom også fruktene av den sørlige høykultur til Russland. Det unge Russland opplevde en tid preget av kraftig utvikling.
Oleg døde omkring 912, muligens så sent som i 922 ifølge «Novgorod Lietopis».
I Igors regjeringstid fortsatte den indre stabiliseringen av riket, særlig fordi stadig flere slaver begynte å nå opp til ledende stillinger, samtidig som varjagerne i stadig større utstrekning begynte å smelte sammen med den slaviske majoriteten. De «russiske» representantene i de første avtaler med Bysants hadde skandinaviske navn, men etter Igors korstog i 941 og 944 fantes det et ganske sterkt innslag av slavere blant forhandlerne om forretningsavtaler.
Kort tid etter hjemkomsten fra kampanjen mot Bysants, ble Igor drept i kamp med den slaviske Drevlianstammen nær byen Iskorosten i et forsøk på å samle inn en tvungen ekstraskatt. Dereva var den viktigste byen i denne folkegruppens område.

Igor giftet seg med Olga 903. Olga døde 964, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Stro Fyrste av Kiev

Notater:

Storfyrste av Kijev [Kiev] 945 - 972 med sin mor som regent fra 945 til ca. 962.
Med sin tjenerinne, Matuscha [Malysha], hadde han sønnen Vladimir.
Da Olgas sønn Svyatoslav nådde voksen alder, overtok han makten. I navnet var han slaver, men i levesett viking. Han var motstander av den nye tro, og han levde helst sammen med sin stab av krigere, «druzjina», som under hans ledelse foretok krigsekspedisjoner i mange retninger.
Han gjorde slutt på Khazar-riket mellom Volga og Don, og han besatte en stripe land ved østkysten av Svartehavet. Bysants bønn om hjelp i krigen mot bulgarerne åpnet vei for ham til Donau. I nærheten av elven ville han gjerne grunnlegge sin hovedstad. Han herjet ikke bare Bulgaria, men plyndret også hensynsløst sine alliertes områder på Balkan, helt til keiser Johannes Tzimiskes beseiret ham og tvang ham til å trekke seg tilbake.
I 972 falt han under et forsøk på å fordrive petsjenegerne som gjorde handelsveiene utrygge.

Familie/Ektefelle/partner: Predslawa. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste av Kiev og Novgorod

Notater:

Fyrste av Novgorod 970 - ca. 980.
Storfyrste av Kijev [Kiev] ca. 980 - 1015.
Vladimir [Volodymyr] kalles også «den Store». Han ble døpt i 989 med navnet Basilius.
Han giftet seg først i 980 med Rogneda, datter til prins Rogvolod av Polotsk. Han hadde derefter mange koner og konkubiner før han offisielt giftet seg med Anna Porphrogenita, datter til den bysantiske keiseren Romanus II og søster til keiser Basil II. Anna døde i 1011. Senere giftet han seg med en datter til greve Cuno av Öningen, barnebarn til keiser Otto I som døde i 1018. Vladimir hadde mange sønner, og det er uklart hvem som var deres mødre. Troligvis var Yaroslav fra ekteskapet med Rogneda slik Bent og Vidar Billing Hansen anser i «Rosensverdslektens forfedre». Mogens Bugge hevder imidlertid i « Våre forfedre» at Anna av Bysants var mor til Yaroslav.
Svyatoslavs sønn Vladimir var til å begynne med en minst like innbitt hedning som faren. Han tilba slavernes guder, han holdt seg med en stor skare hustruer og han straffet sine fiender på det grusomste. Ærelysten som han var, innså han hvilke fordeler det ville medføre for ham selv å få i stand en allianse med Bysants, som befant seg på høyden av sin makt. Ved å beleire Kherson tvang han stormakten til forhandlinger. Som tegn på forbund gikk Vladimir med på å la seg døpe, og keiseren skjenket ham sin søster Anna til hustru.
Vladimirs politikk fikk bred støtte hos folket. De samfunnsmessige og kulturelle forandringene han gjennomførte, var så gjennomgripende at forutsetningene må ha ligget latente alt i de foregående generasjoners utvikling. Den nye tro hadde alt vært forkynt i Russland i over hundre år, selv om de ledende kretser fremdeles hadde sluttet opp om den hedenske tradisjonen.
Forandringen ser ut til å ha gått nokså smertefritt for seg, særlig når misjonen tok fyrstenes autoritet til hjelp. Misjonsarbeidet ble hurtig organisert, og kirker ble bygd i alle de viktigste byene. Novgorod fikk sin egen biskop bare fem år etter Kijev, og alt i alt ble det opprettet fem bispedømmer i Vladimirs tid. Fra Bulgaria, Krim og Konstantinopel strømmet prester, munker, sangere, byggmestere og kirkemalere inn i landet. Den bysantinske kristne kulturtradisjonen fikk innpass i de slaviske gudstjenestene og slo rot i Russland, til dels ved Bulgarias formidling. Religionen ble en sterk lenke i forbindelsen mellom Bysants og Russland. Russland ble knyttet til den østlige gren av kristendommen, og kom dermed inn i Europas østlige kulturkrets. Fyrst Vladimirs beslutning hadde meget vidtrekkende følger. Ettervirkningene strekker seg, i hvert fall indirekte, over tusen år helt inn i vår tid.
Den nye tro endret livsvanene fra grunnen av, og det samme skjedde med kulturen i de sentrale byer. Men i avsides beliggende trakter, blant slaver og særlig blant finskættede stammer, ble de hedenske tradisjoner bevart ennå i lang tid fremover. I slutten av 1000-tallet begynte kristendommens innflytelse å nå frem til den viktige handelsruten over Ladoga.
Fyrst Vladimir hadde som nevnt hele tolv sønner med forskjellige mødre, og mellom dem brøt det ut en blodig kamp om makten. Av hans legeme og blod var blant andre de fromt kristne Boris og Gleb, som Vladimirs eldste sønn, Svyatoslav, lot myrde i kirken. De ble Russlands første helgener. Novgorods hersker Yaroslav var den fjerde sønnen i rekken, og utsett som neste offer, men han samlet sin hær, angrep Kijev og fordrev Svyatoslav.

Vladimir giftet seg med Anna Romanusdatter 980. Anna (datter av Konstantinos Skleros og Sophia Phokaina) ble født , Bysants, Tyrkia; døde, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]