Ragnhild Nikolasdatter

Familie/Ektefelle/partner: Skule Baardson, Jarl. Skule (sønn av Baard Guttormsson, Rein og Ragnhild Erlingsdatter) ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Margrete var norsk dronning.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Margrethe giftet seg med Håkon IV Håkonsson, Den Gamle 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Håkon (sønn av Håkon III Sverresson og Inga) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1263 - 1280.
Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
    Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.
    Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
    Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift. 
    Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
    Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll. 
    Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
    Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
    Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
    Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid. 
    Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
    For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
    En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
    Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen. 
    Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side». 
    Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig. 
    Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter. 
    Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
    Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen. 
    Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
    I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar. 
    Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden. 
    Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen. 
    Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk. 
    Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre. 
    Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon. 
    Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte. 
    Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319. 
    Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. 
    Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
    Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310. 
    Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp. 
    Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

Magnus giftet seg med Ingeborg Eirksdatter af Danmark 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Ingeborg (datter av Erik IV, Plovpenning og Jutta von Sachsen) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Magnhild Hallkellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1299 - 1319.
Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i København.
    Håkon V prøvde seg fram i mange ting. Han hadde også mangfoldige ekteskapsplaner. I 1294 forhørte han seg hos den engelske kongen om råd og hjelp til å finne en høvelig engelsk dame, som han selv senere ville komme over og se på. Men alt i 1295 inngikk Audun Hugleiksson i Paris på hans vegne ekteskapsavtale med Isabella av Joigny, en slektning av Frankrikes dronning. Forlovelsen var nærmest et ledd i en militær støtteavtale, rettet mot England. Audun opptrådte her med generalfullmakt fra kongen, så det er uvisst om han har kjent seg forpliktet til å innhente noen tillatelse til forlovelsen fra hertug Håkon selv. Episoden kan derfor tenkes å være en av dem som i tidens fylde kostet Audun hodet. I hvert fall ble det ikke bryllup her heller. I stedet giftet Håkon seg i 1299, mens han ennå var hertug, med sin firmenning, den nordtyske grevedatteren Eufemia av Arnstein. Under parets kroning i Oslo 1. november 1299 tok overdådigheten henimot orientalske former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 meterne ute fra Ørene til Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin». 
    Det er klart at denne kongelige giftermålspolitikken har sammenheng med at Norges samkvem med utlandet, handelsmessig og ellers, ble viktigere. Kongens giftermål med utlendinger hadde da den samme mening for det norske samfunnet som eksogami i alminnelighet har. I stedet for isolasjon innebar disse giftermålene nyttige forbindelser utad. Den politiske nytten kunne likevel noen ganger være diskutabel. Tvisten om dronning Ingeborgs medgift medførte spente forhold og til dels krig mellom Danmark og Norge gjennom flere tiår.
    Man skal ikke glemme at selve hovedårsaken til at kongen søkte make utenlands, uten tvil var den samme som fikk enhver bonde til å finne seg kone på eget sosialt nivå. Her var størrelsen av medgiften i begge tilfeller en hovedsak. Giftermålstraktaten mellom kong Eirik Magnusson og Margrete Alexandersdatter i 1281 fastsatte en medgift på 14 000 mark sterling. Dette var virkelig en betydelig sum når den norske kongens årlige skatteinntekt er beregnet til 3000 norske sølvmark, som endog var noe mindre enn 3000 mark sterling. Brudgommen måtte riktignok legge imot en klekkelig morgengave på 1400 markebol jord. Det var likevel den store forskjell at medgiften kom utenfra til landet, mens landskylda av morgengaven forble her. 
    Giftermålsforbindelsene mellom det norske kongehuset og utenlandske fyrstehus var altså meget forståelig både ut fra hva man må kalle statsfinansielle hensyn og av hensyn til kongens privatøkonomi. Fremfor alt var de uunngåelige etter tidens forestillinger om kongens opphøydhet. Det er imidlertid lett å se at systemet pekte mot kongefellesskap, ved at samme person kunne bli arving til flere kroner. I Norges tilfelle, riket som var det økonomisk minst betydelige av de selvstendige kongedømmer innen synskretsen, pekte giftermåls- og arvesystemet dermed automatisk mot nasjonal underordning under sterkere, utenlandske interesser. 
    Allerede giftermålstraktaten av 1281 var en potensiell unionstraktat med Skottland. Den gjorde kong Eiriks og Margretes barn til arvinger av den skotske tronen, så fremt kong Alexander ikke etterlot seg ektefødte arvinger. Det var deretter trolig bare rene tilfeldigheter av biologisk-familiær art som hindret at Norge allerede sist på 1200-tallet kom inn i en treriksunion med Skottland og England. Kong Alexander og hans eneste sønn var virkelig begge døde uten avkom i 1286, og kong Eiriks eneste barn Margreta ble anerkjent som Skottlands arving. Samtidig kom det i stand giftermålsavtale mellom den lille Margreta og den engelske tronarvingen Edvard. Bare den seksårige Margretas død under overfarten høsten 1290 forhindret at hun ble Englands og Skottlands dronning. Da verken kong Eirik eller hans eneste bror Håkon fikk noen sønner, og heller ikke fikk andre arvinger før 1297, kunne Margretas ekteskap meget lett ha kommet til å forene alle de tre nordsjøkronene. 
    Det norske dynastiet ble i stedet innfiltret i forbindelser østover og sørover. Allerede fra slutten av 1280-årene ble den norske kongen innviklet i indre danske stridigheter, med leidangstog sørover i 1289, 1290, 1293 og 1295. Kong Eirik var i 1295 endelig i stand til å sikre seg bruksretten til den famøse Ingeborg-arven, jordegods i Danmark, foruten de to danske borgene Hunehals i Nord-Halland og Hjelm ved Jyllands østkyst. 
    Kong Håkon V trappet sterkt opp dette norske engasjementet øst- og sørover. I 1312 lot han de to eneste ektefødte kongsdøtrene, den 11-årige Ingebjørg Håkonsdatter og den 15-årige Ingebjørg Eiriksdatter, gifte bort til de to svenske kongssønnene og nære tronarvingene, hertugene Erik og Valdemar. 
    Han knyttet øyensynlig disse giftermålsforbindelsene som et ledd i sine politisk-økonomiske fremstøt langs den danske og svenske kysten av Kattegat. I virkeligheten ble han selv mer brukt i det spill hans svigersønn drev for å sikre seg både den svenske og norske kronen. Det var gode utsikter til at hertugens spill kunne lykkes gjennom sønnen Magnus, som den 15-årige Ingebjørg Håkonsdatter fødte ham i 1316.
    Våren 1319 lå kong Håkon V på dødsleiet i Tunsberg. Han var siste ledd på den ubrutte mannslinjen man regnet fra Harald Hårfagre, og siste mann av Sverres ættegren. Det kunne være naturlig om kongen her kastet et blikk tilbake. I fall han gjorde det, kunne han ha grunn til å føle atskillig tilfredshet og stolthet, både på egne og kongeættens vegne. Det samfunnet der stamfaren mer enn fire hundre år tidligere hadde vunnet kongemakten, var i den tid som hadde gått, blitt fullstendig omskapt. En løs samling nokså enkle bondesamfunn var blitt forvandlet til en politisk og sosial enhet, styrt og dominert av en nasjonal elite av kongsmenn og kirkemenn. Som ledd i dette var det utviklet en elitekultur, hvis litterære og kunstneriske skaperverk skulle bestå gjennom århundrene. Selve gjennombruddet til en tidsmessig middelalderstat hadde skjedd under kongene av Sverre-ætten, og nærmest et kongelig enevelde, gjennom et kirkelig-verdslig ombudsverk, hadde Håkon V selv nådd. 
    Det ville være for mye å si at kongeætten hadde vært en hoveddrivkraft i det som hadde skjedd. Skal man tale om hoveddrivkrefter, må det være den sterke økningen i folketallet som hadde presset fram lagdelingen i samfunnet, og dernest kanskje samspillet mellom det norske og det europeiske kulturmiljøet. Likevel hadde samfunnsomformingen foregått i et vekselspill med kongedømmet. Energiske og, fra 1177, velutdannede konger hadde ofte med utmerkelse spilt den stjernerolle historien hadde tildelt dem. Når det norske samfunnet i 1319 var blitt mer av en enhet enn tilfellet var med de fleste andre europeiske land, hadde disse hovedrolleinnehaverne, ikke minst av Sverres ætt, sin personlige andel i det. 
    Tiden omkring 1300 var likevel mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20. april, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore Jonsson og fem andre fremtredende menn et dokument i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». 
    På dette tidspunkt må det ha vært klart at arvingen, den treårige svenske hertugsønnen Magnus Eriksson, også ville bli tatt til svensk konge. Det ble han samme sommeren. Kong Håkon V kan umulig ha vært bekymret over denne utsikten; den var en naturlig følge av hele hans konsekvente giftermålspolitikk gjennom snart 20 år. Hans svigersønn hertug Erik, død 1318, var jo under enhver omstendighet innehaver av et svensk fyrstedømme, og var i den egenskap en reell makthaver i Sverige, noenlunde på linje med kongen. Det som Håkon V på sitt dynastis vegne måtte frykte, var at de norske kongsombudsmennene nå skulle være så redde for å bli fortrengt av svensker at de ikke ville ta den lille dattersønnen til konge.
    Eden av 20. april viser at de sentrale kongsombudsmennene har drøftet disse spørsmålene. De har tross alt funnet det tryggest å holde seg til den nærmeste tronarvingen. Et frafall ville med sikkerhet ha skapt indre splittelse, der en av partene ville ha fått sterk svensk støtte, i Magnus Erikssons navn. Men de norske sentralombudsmennene godtok tronarvingen bare med forbehold. Det mest interessante punkt i eden er at selv ikke den myndige kongen skulle få velge sine ombudsinnehavere fritt, utenom kretsen av nordmenn. Denne begrensningen av dattersønnens fremtidige kongemakt var selvfølgelig ikke i kongsættens eller i Håkon V's interesse, men desto mer livsviktig for det norske ombudsmannssjiktet. Det ville uten tvil være grovt anakronistisk å gjøre Håkon V til en nasjonalist som satte «nasjonale» interesser over kongsættens. Det er altså all grunn til å tro at denne eden om samhold mellom de norske ombudsmennene er et verk nettopp av de menn som faktisk utferdiget dokumentet, ikke primært av kongen. Kanskje var Håkon allerede den 20. april så svak at han ikke medvirket aktivt, eller ikke visste om hele eden. Hadde han medvirket, ville det ha vært rimelig om han hadde vært blant utstederne og forseglerne; det ville ha styrket dokumentets autoritet. Det siste man ellers hører til Håkon V, er at han fire måneder før, 13. desember 1318, gav merkesmannen generalfullmakt til å opptre på hans vegne i rettshåndhevingen. Både selve fullmakten og den til ham å være usedvanlig lange tausheten etterpå tyder på at kongen alt i desember 1318 var temmelig svak.
    Eden fra 1319 viser da at det statsbærende norske ombudsmannssjiktet hadde selvoppholdelsesdrift, stilt overfor det kommende kongefellesskapet. Om Norge skulle forbli en selvstendig politisk enhet, ville bero på om dette sjiktet fortsatte å være norsk, og om det i så fall ville forbli sterkt nok til å vareta sine særinteresser overfor konkurrenter som lett ville komme inn utenfra med en unionskonge. 
    Selve den samfunnsordningen som Håkon V presiderte over, stiller man seg i våre dager ofte sterkt kritisk til. Og det har man enhver rett til. Det er lett å se at stats- og kirkebygningen hvilte knugende på bondefolket. Vi ser at de fleste var fattige, og noen få, som bispene, uhyrlig rike. Sløseriet med materielle ressurser og menneskelige evner og muligheter var stort, og vi føler medlidenhet med ofrene. 
    Men selv om hvert menneske, historikere og historielesere ikke unntatt, har all rett og plikt til å dømme som de vil og kan, så er og blir det uhistorisk å dømme på annet grunnlag enn det tidens egne muligheter gav. Og sannheten er vel, blant annet, at med et så lite produktivt næringsliv som høymiddelalderen hadde, var fattigdommen og elendigheten viss, enten skatter og avgifter var noe høyere eller lavere, særlig med det raskt økende folketallet. Og det er lite mening i å tale om politisk og sosial frigjøring under de naturens trelldomsbånd som en slik økonomi medfører. 
    Og her kan man si at det meget betydelige politiske organisasjonsarbeidet i høymiddelalderen, i Norge og i andre land, la et nødvendig grunnlag for senere fremstøt. Man oppnådde en langt høyere grad av indre og ytre pasifisering. Dette, sammen med opphopningen av produksjonsoverskuddet på få hender, dannet forutsetningene for stadig økende varebytte, for yrkesspesialisering og dermed for den produktivitetsøkning som i sin tid kunne gi virkelig mening til talen om frigjøring, også for de mange. 
    Ser man på perioden under et slikt langtidsperspektiv, og verken glemmer det tidligere barbariet eller den langt senere utviklingen, finner man at det aristokratiske samfunnsherredømmet i høymiddelalderen slett ikke var et blindspor i historien; det var ett av de virkelig store sprangene fremover på den veien mot økonomisk og sosial frihet som vi ennå befinner oss på. Når man betrakter dette spranget, skal man bare ikke forestille seg at hertug Skule og hans samtidige var preget av overmenneskelig visdom og klarsyn. Også de hadde sin fulle menneskelige skjerv av forvirring og halvblindhet.
Mellom 01.05.1312 [Dronning Eufemias dødsdag] og 08.05.1319 [Kong Håkons dødsdag] ble det oppsatt et testamente fra kongen. Et sammendrag er trykt i «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 1112:
    «Testamente fra Håkon V for bl a de kongelige kapellene Mariakirken i Oslo, Apostelkirken i Bergen, Olavskirken på Avaldsnes, Mikaelskirken på Tønsberghus og Bjarne Audunsson [Bare den delen av testamentet som omfatter gavene til disse fem er bevart]: Mariakirken får 500 mark brent sølv, 100 markebol i Viken i tillegg til det den alt har fått til bygging, reparasjoner, vedlikehold av takene, tepper, bøker og annet utstyr og 300 mark brent for innkjøp av jordegods innen eller utenlands og som skal gå til underhold av kapellets studenter. Prosten får kongens flyttbare kapell med sølvkorset og messeboken som dominikaneren Hjalm skrev. Prosten skal for dette bespise 60 fattige på kongens dødsdag og 7 fattige klerker hver lørdag. Kommunet skal ha Ljan og to breviarer; det ene, beregnet på å transporteres, skal brukes av klerker som med prostens tillatelse er på reise utenfor kollegiet, det andre er skrevet i Paris og skal nyttes av dem som pleier syke. Kommunet skal for dette bespise 60 fattige og 13 andre på kongens årsdag, vaske føttene deres og gi dem 5 penninger og et stykke vadmål og bespise 8 fattige klerker hver lørdag. Kongens og dronning Eufemias årsdag skal feires med sang, klokkeringing og annet som hører til. Apostelkirken får 70 mark brent til en tavle med utstyr til å oppbevare relikvier av samme type som den Mariakirken i Oslo har, dessuten forskjellige messeklær, bl.a. av silke, og liturgisk utstyr og alle inntekter av Hjaltland og Færøyene så lenge byggearbeidene pågår. Olavskirken får messeklær, bøker og relikvier, som nå befinner seg i kirken, og silketøy i rødt og med gullmønster, en sølvduk, forskjellig liturgisk utstyr, en kirkeklokke som Sigleiv [Susse] fikk støpt i England og alle inntekter av Karmøy så lenge byggearbeidene ved kirken pågår. Kirken får bekreftet alle privilegier og friheter den har fått fra kongen og avdøde dronning Eufemia. Mikaelskirken får klær, bøker, relikvier og annet liturgisk utstyr [avskriften slutter før alle gavene til Mikaelskirken er regnet opp]. De tre første kapellene får dessuten stadfestet alle sine privilegier. Bjarne Audunsson får 20 mark brent. 
Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København - Barth E s 760-764. 
Trykt: DN IV nr 128 (gavene til de 4 kapellene), jfr DN XIX nr 484. Nevnt: RN IV nr 9 (gaven til Bjarne Audunsson)».
På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson.
Håkon ble gravlagt i Mariakirken i Oslo. Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje

Familie/Ektefelle/partner: Katharina Sigurdsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jon Gunnarsson. Jon døde 1330, Tomb, Råde, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Henning Rømer. Henning (sønn av Henning van Rome og N.N Olavsdatter) ble født , Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]