| 4. |  Torberg Arnesøn  (1.Arne1) ble født 990 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1050, Giske, Møre og Romsdal. Notater:
Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
«138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen.
Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. «Du kan jo la være å komme om du ikke vil,» sa Torberg, «men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.» De skiltes i sinne.
Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: «Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill.» Torberg sa: «Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.» Så snudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først og hadde få menn med.
Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: «For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger.» Da sa Finn: «Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.» Da så kongen på ham og sa: «Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.»
Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; «jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger,» sa han. «Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.» Da sa Kalv: «Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.» Finn svarte: «Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.» Arne Arnesson sa som så: «Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.» Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. «Men hos meg kan han ikke være mer,» sa han.
Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.»
Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt:
«231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville svært gjerne hjem igjen.»
«242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.»
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
«33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. ...»
Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild (datter av Erling Sjalgson og Astrid Trygvesdatter) ble født , Sola, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]
Barn:
- 8. Tora Torbrgsdatter ble født 1024 , Giske, Møre og Romsdal.
- 9. Ogmund Torbergsøn ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal.
- 10. Jorunn Torbergsdatter ble født , Giske, Møre og Romsdal.
- 11. Arnbjørn Torbergsson ble født , Giske, Møre og Romsdal.
|
|
963 - 1029 (66 år)
Ragnhild Arnesdatter 