Itta von Landen, St.Itta

Familie/Ektefelle/partner: Pippin von Landen, The Elder. Pippin (sønn av Karloman von Landen og Gertrude von Agilofinges) ble født 580 , Landen, Belgia; døde 27 Feb 640, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ansegisel. Ansegisel (sønn av Arnulf von Metz, St. Arnulf og Doda de Herstal) ble født , Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Majordomus

Notater:

Grimoald den eldre (fransk: Grimaud l'Ainé; 616–657) var rikshovmester i det frankiske riket Austrasia fra 643 til 656. Han var sønn av Pipin av Landen og Itta av Metz.[1][2] Grimoald tjenestegjorde under merovingerkongene Klodvig II og Klotar III. Han hadde to søstre, Gertrude av Nivelles og Begga, som begge ble erklært som helgener. Det ble også hans mor.
Da Pipin av Landen døde i 640, ble Grimoald overhode for sin husholdning, den mektigste i Austrasia. På dette tidspunktet gjorde Radulf, hertugen av Thüringen, opprør mot Sigibert III, konge av Austrasia. Grimoald deltok i den påfølgende militære ekspedisjonen mot opprørerne, men den mislyktes. Grimoald lyktes likevel i å redde livet til kongen og ble hans nære venn. Ved å fjerne rikshovmesteren Otto, tok han over posisjonen som hans far en gang hadde.
Grimoald overbeviste deretter den barnløse kongen i å adoptere sin sønn, Kildebert.[3][4] Sigibert fikk til slutt en arving, Dagobert II, men Grimoald fryktet skjebnen til sitt eget dynasti og sendte den unge Dagobert i eksil, enten til et irsk kloster eller katedralskolen i Poitiers.[5] Da Sigibert døde, innsatte Grimoald sin egen sønn på tronen i Austrasia.[6]
Der er to forskjellige beretninger om hans død. Den første versjonen forteller at Grimoald ble avsatt og henrettet av kongen av Neustria, som således gjenforente frankernes kongerike. Den andre, Liber historiae Francorum, forteller at Klodvig II av Neustria tok ham til fange og henrettet ham i 657. Denne kilden behandlet derpå Klodvigs styre med fiendskap og hans sønn Klotar III med forakt.

Død:
Henrettet

Notater:

Pipin var hertug i Braband i 685. Han var «Major domus» over Austrasien under Theodoric III, Clodvech III og Childebert III.
I tiden etter kong Klodvig var frankernes rike mer og mer blitt delt i tre mindre riker, Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kaltes merovingerne, etter en viss Merowech som skal ha deltatt i slaget mot hunnerne på De katalauniske marker. Kong Dagobert var den siste mann som under sitt enekongedømme kastet en viss glans over slekten. Gullmynter preget under ham, var blant myntene som ble funnet i en skipsgrav ved Sutton Hoo. I handels- og kulturforbindelsene nord for Alpene i denne tiden spiller det frankiske riket en så stor rolle at navnet «merovingertiden» brukes av arkeologene om hele perioden mellom folkevandringene og vikingtiden. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet. De virkelige herrer i riket var palasshovmestrene, som ble en slags arvelige førsteministre for de veke og degenererte småkongene. Fra en slik hovmesterslekt skulle siden Karl «den Store»'s dynasti vokse fram.
Etter seieren ved Testri i 687 vant Pipin også makten i Neustrien og Burgund. Han hadde langt mer makt enn de svake merovinger og kjempet med hell mot de tyske folk.
Han ville overlate sin stilling til en umyndig sønnesønn, men det ble hans uekte sønn, Karl Martell, som fikk makten etter hans død. Han var gift med Plestrudis, men mor til Karl var hans elskerinne, Alpaida, som døde i 718.

Familie/Ektefelle/partner: Alpaida von Sachsen. Alpaida (datter av Pepin de Senlis) ble født , Heristal, Liege, Belgia; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Prüm. Bertrada (datter av Hugobert Senechall og Irmina) ble født , Roches, Frankrike; døde, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Karl «Hammeren» var rikshovmester av Austrasia og Neustria.
Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751. I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen «tysk-» ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911. Etter Ludvig «den Fromme»'s død ble Karl «den Store»'s rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund (Lothar). Lothar arvet også keisertitelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar II's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.
Karl hadde som «Major domus» - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de to viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren. Han tilnavn, som betyr «Hammeren», var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden. «De dådløse konger» er historiens navn på de siste merovinger.
Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell. Hans enhetsbestrebelser ble faktisk også understøttet ved at landet stadig ble utsatt for angrep fra ytre fiender. Arabere, langobarder, slaver og saksere - et hedensk germanerfolk mellom nedre Rhinen, nedre Elben og Eideren - trengte på fra forskjellige kanter og tvang den ene stolte hertug etter den andre til å be riksregjeringen om hjelp. Og hjelp fikk de.
I 717 seiret han over neustrierne, og da disse i 719 gjentok sitt angrep alliert med akvitanerne, beseiret han dem igjen. Karl førte kamp mot en rekke andre folk, og tvang disse inn under sitt overherredømme. Ved sine kriger fra 717 til 719 samlet han hele Frankrike.
Omkring 720 gikk araberne og berberne som hadde beseiret vestgoterne i Spania, over Pyreneene, lokket av skattene i de galliske kirkene. Kanskje også med et håp om med tiden å kunne komme fram til Konstantinopel til lands og gi den stolte keiserbyen det drepende slag. Men først skulle det nå rettes et støt mot frankernes rike, mot hjertet til den vesterlandske kristenhet. Hvem skulle vel et århundre tidligere ha kunnet drømme om at det skulle bli nødvendig for Gallias folk å skjelve for erobrere fra det fjerne sagalandet Arabia og at disse erobrere skulle grunnlegge et rike som omfatte så forskjellige land som Spania og Persia!
Araberne møtte Karl ved Poitiers i 732. I syv dager lå de to hærene urørlig rett overfor hverandre og bare holdt øye med hverandre. Men da endelig de arabiske rytterskarene på sine raske hester styrtet fram mot frankernes tette rekker med hevede krumsabler, prellet de fullstendig av mot denne levende muren. De spebygde arberne ble formelig knust av de tunge frankiske slagsverdene, som ble ført «med jernhånd». Natten avbrøt blodbadet, men da dagen grydde, sto frankerne igjen oppstilt i slagorden, ferdige til å fortsette kampen. Men det var ikke en araber å se, og leiren deres var tom og forlatt. Islams seierrike fremmarsj var blitt stanset. Romersk-germansk kultur og kristen tro hadde enda engang, som på slagmarken ved Troyes nesten 300 år tidligere, holdt stand mot Østens hærskarer. Helt knekket var arabernes pågangsmot riktignok ikke, for enda i mange år måtte Karl kjempe mot dem før de lot det frankiske rike i fred.
Hvor betydningsfullt slaget ved Poitiers enn var, er det imidlertid en stor overdrivelse å påstå at det var Karl som fikk islams stolte bølge til å stilne av. Hvis ikke Konstantinopels murer og skip hadde stanset de fremstormende Allah-tilhengerne, ville de ha gått over Bosporus og truet hele kristenheten fra den andre kysten av stredet. Den tapre karolingeren hadde bare stanset den siste utløperen av verdenserobrernes hærskarer. Det bysantinerne gjorde, nemlig å holde stand mot stormen fra den arabiske sentralmakt i mannsaldre og slå den definitivt tilbake til slutt, er uten sammenligning en meget større bedrift.
Etter seieren ved Poitiers og senere ved Berre i 737 var imidlertid Karls stilling i det frankiske rike blitt så sterk at da den kongen som i navnet regjerte landet døde, kunne han tillate seg å la tronen bli stående tom og selv lede regjeringen. Etter å ha erobret Provence, forberedet han seg til å dra over Alpene for å beskytte paven mot langobardene. Han døde imidlertid 22.10.741 i Kirsey ved Oise innen han kunne gjennomføre planen.
Hvem som er mor til Pipin «den Lille», vet man neppe. I visse kilder kalles hun Rothrudis, i andre Christrudis.

Familie/Ektefelle/partner: Chrodtrud. Chrodtrud (datter av Lentuinus Treves og Chrodobertus) døde 724, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ruodhaid von Trier. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gisele. Gisele ble født 670 , Roches, Frankrike; døde 720. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Pipin «den Lille» var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741 - 751 og konge av Franken 751 - 768.
Karl Martell ble etterfulgt av sin sønn Pipin. Navnet «den Lille» skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.
Han ble sammen med sin bror Karlmann «major domus» over Neustrien, Burgund og Provence. Han innsatte Childerich III i 742 og ble eneherre i 747, da Karlmann gikk i kloster.
Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plasert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der «som et fugleskremsel» mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det var meningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, sendte han «etter råd og godkjenning fra alle franker», et sendebud til paven og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn. Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: «Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.» I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet, «som Samuel hadde salvet Saul og David». Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn.
Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste. Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare «brølte som en løve» og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp. Kongen sendte sin tolv år gamle sønn Karl - den senere Karl «den Store» - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke «som en annen stallkar» ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St. Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter. Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi; paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi. Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte. Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom.
Så var da «den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge». I og med kroningen var Pipin og hans frankere «blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk», og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.
Hans takk kom i form av to krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet. Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble «Patricius» og dermed Romas skytsherre.
Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort. «Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter det som jeg en gang har gitt ham,» bedyret han.
Pipin hadde «som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold», og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat. Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike. «Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst,» sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. «Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.» Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse.
Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.
Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot. Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk.
Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet. Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene «lovet hverandre vennskap og troskap» og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da «orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang».
Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.
Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. De hadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.
Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl ble konge alene.

Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Laon, Broadfoot. Bertrada (datter av Caribert de Laon og Gisele) ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Charotrude de Treves. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Bethrada (Bertha) døde i Choisy nær Noyon. Hun ble bisatt i kirken i St. Dennis, hvor hennes gemal allerede hvilte.

Familie/Ektefelle/partner: Pippin von Franken, The Short. Pippin (sønn av Karl Martell von Franken og Chrodtrud) ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Karl I «den Store» (Charlemagne) var konge av Franken 768 - 800 og tysk-romersk keiser 800 - 814.
Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker.
Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen for sine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder. Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skulle være. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.
Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over «det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene». Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse. Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl. Fra nå av - 774 - kalte han seg «frankernes og langobardenes konge». Senere dro Karl flere ganger til Italia for å skape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke.
Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.
I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin. Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe. Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent. Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de tre dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann seks timer av gangen og så tørret helt inn i de neste seks timer. Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.
Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo III fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte «Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerske keiser!»
En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning: «Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriske begivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476». I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med «usurpatoren», og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.
Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og «foretrakk hans vennskap for alle andre kongers». Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da tre fornemme frankere kom som utsendinger til «perserkongen Aron», som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter fem års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham «den eneste elefant han i øyeblikket eide». Mer kan man jo ikke forlange. Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på beste måte til den døde åtte år senere.
Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en felles rett, kapitularier. Han fremmet handel og industru.
Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.
Karl var gift fire eller fem ganger. Fjorten barn - enkelte kilder oppgir atten eller tyve - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.
Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.
I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter en ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd». Han døde den 28. januar etter å ha regjert i 45 år. I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.
Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der. I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken. Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig XI av Frankrike, og siden også to ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 m. Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv.

Charlemagne giftet seg med Hildegardis von Vinzgau 771. Hildegardis (datter av Gerold I von Vinzgau og Imma von Schwaben) ble født 758 , Frankrike; døde 30 Apr 783, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Girard de Paris. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Konge av Italia 781 - 810.
Helt til Karl «den Store» nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

Pepin giftet seg med Bertha de Toulouse 795. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ludvig «den Fromme» var Tysk-romersk keiser 814 - 840.
3 år gammel ble Ludvig kronet i Roma av sin far, Karl «den Store», som konge av Aquitanien. I 813 antok faren ham som medkeiser i det frankiske rike, og etter Karls død, 28.01.814, overtok han tronen. Ludvig var lite krigersk og sterkt religiøs. I 816 kronet paven ham i Reims.
Det var en stor ulykke at kun den minst dyktige av Karl «den Store»'s sønner overlevde ham og ble hans etterfølger. Karls stat var riktignok den mektigste i Europa, men ennå har verden aldri sett en stormakt som holdes sammen bare av sin egen iboende likevekt. Det må også ha en kraftig, samlende hånd, ellers tar motstridende interesser overhånd. Hvor lysende og imponerende en slik stormakt enn kan ta seg ut i samtidens øyne, har den alltid sine svake sider. Og det var også tilfelle med Karls rike. Der fantes stoff nok til konflikter både innad og utad, som den store keiseren ikke hadde maktet å få bukt med. Det var et klart motsetningsforhold mellom det romanske Vesten og det germanske Østen. Det hersket en selvrådighet blant stormennene, som bare en sterk og imponerende monarks vilje så noenlunde kunne tøyle. Og i syd var riket truet av «sarasenerne», i nord av «normanerne» og i øst av de slaviske folkemassene.
Karls jernhånd hadde maktet å beherske og kue alle disse uromomentene. Ludvig var av en helt annen støpning. Riktignok ikke kroppslig sett, for Ludvig var staselig å se på og kraftig bygget, og han var en dyktig rytter og jeger. Farens bestrebelser for å øve rettferdighet mot alle, finner man også igjen hos ham. Men som personlighet var Ludvig skåret over en meget mindre lest. Han var «en mann uten lidenskaper, uten laster og uten dyder», for å sitere Haucks dom over ham. Mot Karl «den Store» med sin voldsomme kraft var sønnen en dverg. Mildhet og saktmodighet var hans mest fremtredende egenskaper. Men i virkeligheten skyldtes de bare svakhet og vankelmodighet, og Ludvigs berømte fromhet slo snart over i det absurde. Han ble så from at «han aldri mer kunne le», hvor lystig stemningen enn var omkring ham. Isteden gråt han så meget mer. Overfor prelatene gikk hans ydmykhet så langt at den grenset til selvoppgivelse. Paven overså nå keiseren på en måte som han aldri ville ha våget overfor Karl, og biskopene oppførte seg som riksfyrster. Ludvigs kirkelige forordninger ble nærmest bare et ekko av prestenes krav. De er holdt i en helt annen toneart enn den vi kjenner fra Karls lover, hvor en hersker som er seg sine rettigheter fullt bevisst, taler strengt selv til kirkens menn. I sin nidkjærhet for å få utryddet «hedendommen» gikk Ludvig så langt at han til og med forbød de gamle germanske kvadene som han selv hadde lært i sin ungdom. Ingen fikk fra nå av lese eller lære seg dem. Og de germanske heltesagnene som hans store far hadde elsket og samlet på med så stor pietet, lot han kaste på ilden og brennemerket på den måten sitt eget minne for alle tider. I stedet for den krets av lærde og kultiverte menn som hadde omgitt Karl, var det nå åndelig trangsynte mennesker som anga tonen ved hoffet. Ludvigs styre var slik at han fikk økenavnet «munken», og han ville også sikkert ha passet bedre til å være abbed i et kloster enn keiser.
I 830 brøt det ut et opprør mot keiserparet. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar.
Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Men Judith følte seg for sikker i salen. Hensynsløst arbeidet hun videre på å fortrenge stesønnene til fordel for Karl, og en vakker dag slo de seg sammen igjen og gjorde opprør mot faren. Ved Kolmar i Elsass - på «Løgnmarken», som stedet siden ble kalt - sto far og sønner mot hverandre med hver sin hær. Men ved hjelp av løfter og trusler fikk sønnene lokket størsteparten av Ludvigs tropper over på sin side. Da ga keiseren opp det hele og var glad til at han, Judith og Karl slapp fra det med livet.
I og med dette ble Ludvig betraktet som avsatt, og Lothar overtok keisermakten. Men hans brødre fikk samtidig utvidet sine riker ganske betraktelig og ble dessuten fra nå av selvstendige konger. Karl «den Store»'s rike var altså faktisk delt mellom tre fyrster. Ludvig og hans familie ble holdt i fangenskap. Etter at en riksdag hadde bekreftet Ludvigs avsettelse, tvang Lothar og hans tilhengere det frankiske rikes tidligere keiser til i hele menighetens påsyn å kaste seg ned foran alteret i en kirke i Soissons og «med strømmende tårer bekjenne offentlig at han hadde forvaltet sitt embede på en uverdig måte». Biskopene overrakte ham et langt synderegister, hvor han ble anklaget for helligbrøde, mord, mened og alminnelig pliktforsømmelse, alt dette måtte Karl «den Store»'s sønn og etterfølger erklære seg skyldig i overfor Gud og alt folket. Deretter ble han tvunget til å gi fra seg sitt sverd og iføre seg botsdrakt.
Ludvigs fiender trodde at de på denne måten hadde gjort ham så umulig i folkets øyne at han aldri mer kunne bestige noen trone. Fra nå av skulle han hele sitt liv betraktes som en botferdig synder. Men de hadde skutt over målet. En så unaturlig ydmykelse virker ikke bare forsonende, men vekker også medlidenhet. Den avsatte kongens sønn Ludvig, som regjerte over nesten hele den germanske delen av riket og derfor ble kalt Ludvig «den Tyske», ble grepet av skam over den uverdige behandlingen faren hadde fått og over at Lothar fortsatt holdt ham i fangenskap. Til det kom også frykten for Lothars alt for tydelige planer om å tilrive seg herredømmet over hele riket. En ny brødrekrig brøt ut. Lothar måtte flykte, og Ludvig «den Fromme» var fri på ny. Under alminnelig jubel iførte han seg igjen sitt keiserlige skrud, og keiserinnen ble befridd fra fengelset.
Knapt hadde Judith kommet til makten på ny, før hun igjen bare traktet etter at Karl skulle bli tilgodesett på sine halvbrødres bekostning, og den fromme Ludvig var et fullstendig viljeløst redskap i hennes hender. Det var ikke en slik takk Ludvig «den Tyske» hadde ventet seg da han hjalp sin far opp på tronen igjen, og han grep til våpen mot ham enda en gang. Da forsøkte Ludvig og Judith å vinne Lothar for seg, enda det jo var han som hadde tilføyd faren den største ydmykelsen. Men for en intrigemakerske som Judith var nettopp en samvittighetsløs egoist som Lothar den rette forbundsfelle. Og hun fikk virkelig vunnet ham for sine planer. Far og sønn forsonte seg med hverandre, på den betingelse at riket etter Ludvigs død skulle deles likt mellom Lothar og Karl, bortsatt fra et lite område som Ludvig «den Tyske» aller nådigst skulle få beholde. Denne smukke avtalen ble beseglet med rørende scener, den gamle keiseren omfavnet og kysset «den forlorne, men nå gjenkomne sønn» og ba de to halvbrødrene pent om alltid å vise hverandre kjærlighet og stå hverandre bi. Den nakne sannhet bak de vakre frasene var imidlertid at den fromme Ludvig, med god hjelp fra den mest samvittighetsløse av sine tre sønner, hadde tatt nesten hele arven fra ham som tross alt hadde vist seg å være den beste da faren hadde sin vanskeligste tid. Men midt under forberedelsene til å få denne skammelige overenskomsten drevet igjennom med våpenmakt, ble den gamle keiseren rammet av en sykdom, som stadig forverret seg.
I 840 var livet forbi for den mannen som snarere burde ha fått tilnavnet «den Svake» enn «den Fromme». Hans yngste sønn i første ekteskap var da allerede død og hans fars mektige rike ble oppløst i småstykker.

Louis giftet seg med Judith von Bayern 819, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland. Judith (datter av Welf I von Bayern og Hedwig) ble født , Andech, Frankfurt-am-Main, Tyskland; døde 19 Apr 843, Tours, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Irmingard. Irmingard døde 3 Okt 818. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hugues de Tours. Hugues (sønn av Luitfrid II de Sundgau og Hiltrude de Wormsgau) døde 4 Nov 839. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Count of Amiens, omtalt 801

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Konge av Italia 810 - 817.
Etter farens død i 810 ble Bernhard av sin bestefar, Karl «den Store», satt til konge og kronet i september 813. Senere følte han seg forurettet ved den ordning av rikets forhold som hans onkel, Ludvig «den Fromme», innførte i desember 817, og som gjorde Lothar til medkeiser.
Til tross for keiser Ludvigs umåtelige bigotteri, anvendte han flere ganger den grusomme bysantiske straffen å berøve sine motstandere synet. Til og med sin egen unge brorsønn, Bernhard, behandlet han slik, da han hadde latt seg forlede av sine rådgivere til å gjøre opprør. Og det skjedde til og med etter at den ulykkelige hadde oppgitt sitt forsett og frivillig hadde innfunnet seg hos sin onkel i Chalons-sur-Saone, kastet seg for hans føtter og bekjent sin skyld. To dager senere døde han. Denne grusomheten mot den folkekjære unge fyrsten på grunn av en forbrytelse som han hadde begått i ungdommelig ubetenksomhet, vakte alminnelig harme. Senere angret imidlertid keiseren det han hadde gjort, benådet alle som hadde deltatt i opprøret mot ham og gjorde offentlig kirkebot.

Bernhard giftet seg med Kunigund 814. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Suppo de Parma. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Keiser Ludvig I's første hustru døde i 818 og han giftet seg om igjen. Den nye dronningen, Judith, som var berømt for sin store skjønnhet, sto høyt over sin mann både når det gjaldt begavelse og viljestyrke, og Ludvig ble snart bare en kasteball i hennes hender. Den ærgjerrige dronningen satte alt inn på å skaffe sin og keiserens sønn Karl - som er kjent i historien som Karl «den Skallede» - så stor makt som mulig. Hun oppnådde å få drevet igjennom at han allerede i barneårene fikk seg tildelt en betydelig del av riket som len, og det gikk rykter om at Karl også var utsett til å bære keiserkronen etter sin far.
Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot. Lothar, den eldste av Ludvigs tre sønner, var like herskelysten som han var intrigant. I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs to yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar.
I 835 fikk Karl flere besittelser og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838.
Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig «den Tyske», bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841.
Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.
Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han «innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden» og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i tre omtrent like store kongedømmer.
Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig «den Tyske» fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl «den Skallede» landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten. Noen måneder før riksdelingen i Verdun var forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjør, avgått ved døden.
Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl «den Store»'s rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei. Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk. Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske.
Karl regjerte dårlig og normannerne gjorde innfall i landet. Da Lothars tredje sønn døde i 875 dro Karl til Italia, hvor det lykkedes ham å bli kronet som keiser.
Han var gift annen gang 22.11.870 med Richardis, datter til greve Burvinus som døde etter 877.

Familie/Ektefelle/partner: Ermentrudis de Orléans. Ermentrudis (datter av Eudes de Orléans og Ingeltrud) ble født 27 Okt 830; ble døpt 13 Des 842 , Queercy-sur-Oise; døde 6 Okt 869, Saint-Denis, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eberhard I de Friaul. Eberhard (sønn av Unruoch II de Friaul og Engeltrude de Paris) ble født , Friuli, Lombardia, Italia; døde 24 Des 866, Friuli, Lombardia, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Hildegarde giftet seg med Rather de Limoges 819. Rather døde 25 Jun 841, Fontenoy, Auxerre, Burgundy, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Tysk-romersk keiser 840 - 855.
Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot. Lothar, den eldste av Ludvigs tre sønner, var like herskelysten som han var intrigant. I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs to yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar. Dette ble stadfestet av pave Paschalis I, som i 823 kronet Lothar til keiser.
I 830 brøt det ut et opprør mot keiser Ludvig og hans nye hustru, Judith. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar.
Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Snart etter fikk også keiserinnen sin frihet igjen og med den også sin tidligere innflytelsesrike stilling.
Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig «den Tyske», forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841.
Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.
Den høytidelige overenskomsten mellom Karl «den Skallede» og Ludvig «den Tyske» gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han «innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden» og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i tre omtrent like store kongedømmer.
Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig «den Tyske» fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl «den Skallede» landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.
Det riket som Lothar fikk ved riksdelingen i Verdun, var en kunstig og unaturlig statsdannelse uten indre enhet, en langstrakt landremse innestengt mellom de to andre rikene og med åpne grenser mot begge. Så utmattet som befolkningen nå også var etter de langvarige slektsfeidene, maktet de heller ikke å gjøre fyldest for seg hverken mot vikingene i Nordsjøen eller sarasenerne i Middelhavet. Da var det østfrankiske rike bedre i stand til å bekjempe slaverne, ikke minst fordi Ludvig «den Tyske» var den dyktigste, klokeste og sterkeste av brødrene. Han minnet om sin store farfar, ikke bare av skikkelse, men også ved sine indre egenskaper.
Den «broderlige endrektighet» som var kommet i stand i Verdun, ble det snart så som så med. Den ble nok nødtørftig lappet sammen igjen på nye møter, hvor brødrene tilga hverandre og lovet at de skulle glemme alt gammelt nag og ikke lytte til ondsinnede rådgivere, og enkelte år kunne man også oppleve at «det hersket en slik fred mellom brødrene at mange undret seg over det», for å bruke en av de gamle annalisters ord. Men forholdet mellom dem var like spent for det, og Lothar hadde stadig sine følehorn ute for å undersøke om han ikke skulle kunne spille Ludvig ut mot Karl.
Først da han merket at døden nærmet seg, ble det slutt på hans maktbegjær og intriger. Da gjorde han bot og ble munk i Prüm. Men bare seks dager senere, den 29.09.855, endte hans syndefulle liv.

Lothar giftet seg med Irmgard de Tours Okt 821. Irmgard (datter av Hugues de Tours og Ava de Morvois) døde 20 Mar 851, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: King of the East-Franks

Familie/Ektefelle/partner: Emma von Bayern. Emma (datter av Welf I von Bayern og Hedwig) døde 3 Jan 876, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bego. Bego (sønn av Gerhard I de Roussillon og Rotrud von Austrasia) ble født , Frankrike; døde 28 Okt 816, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Rutpert IV. Rutpert (sønn av Rutpert III de Wormsgau og Waldrada de Orléans) døde 15 Okt 866, Brissarthe, Neustria, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Conrad I, Den Eldre. Conrad (sønn av Welf I von Bayern og Hedwig) døde 862. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Irmgard giftet seg med Lothar I von Franken Okt 821. Lothar (sønn av Louis I von Franken, The Pious og Irmingard) ble født 795; døde 29 Okt 855, Prum, Rhineland-Palatinate, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Graf von Metz

Familie/Ektefelle/partner: Richardis von Arles. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Seigneur de Perona, Comte de Senlis, Peronne and St.Quintin

Familie/Ektefelle/partner: Rothaeide de Bobbio. Rothaeide ble født 812; døde 858, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ludvig «den Stamme» var konge av Frankrike 877 - 879.
Han ble konge av Aquitanien i 867 og etter farens død i 877, også konge av Frankrike. Han regjerte ytterst svakt i to år, og ga bort en mengde krongods.
Ludvig var første gang gift med Ansgarde, men ble skilt etter 866.

Familie/Ektefelle/partner: Adelheid de Paris. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Judit giftet seg med Baudouin, Med Jernarmen 862. Baudouin døde 879, Arras, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgrave

Familie/Ektefelle/partner: Bertila de Spoleto. Bertila (datter av Suppo II de Spoleto og Bertha de Cemerino) ble født , Perugia, Umbria, Italia; døde 12 Sep 915, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ramnulf giftet seg med Bilichilde du Maine 845. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Giselbert de Maasgau. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Teutberga de Wormsgau. Teutberga ble født 849; døde 9 Apr 868, Remiremont, Vosges, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erchanger I von Schwaben. Erchanger døde 879. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Wulfhard. Wulfhard døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Unruoch II de Friaul. Unruoch døde, Friuli, Lombardia, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Béatrice. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Count of Auxerre

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Duke

Familie/Ektefelle/partner: Waldrada. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf von der Linzgau und Argengau

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

King of Lower-Burgundy 

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Count of Autun, Duke of Burgundy

Richard giftet seg med Adelheid d'Auxerre 888. Adelheid (datter av Conrad II, den Yngre og Waldrada) døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Comte

Notater:

Greve av Vermandois, Herbert ble myrdet 902

Familie/Ektefelle/partner: Beatrice de Morvois. Beatrice ble født 840 , Vermandois; døde 6 Nov 902. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Duke

Familie/Ektefelle/partner: Bertha de Cemerino. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Karl «den Enfoldige» var konge av Frankrike 898 - 922.
Han ble født etter sin fars død. Karl hadde fra først av ingen utsikt til kongemakten, som i 887 var tilfalt Hertug Eudes. Men senere samlet motstandere til Eudes seg om Karl, som etter Audes død i 898 ble konge over Vest-Franken eller Frankrike.
Hans regjering var svak. Karl ble avsatt i 923, ble kort tid senere tatt til fange, og døde i fangenskap.
Han var første gang gift med Frederuna som døde ca. 916.

Familie/Ektefelle/partner: Eadgifu of Wessex. Eadgifu (datter av Edvard I of England, The Elder og Elfleda of Bernicia) ble født 896. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Frederuna. Frederuna døde 10 Feb 917, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N of Wessex. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Baudouin giftet seg med Eltrude Alfredsdatter 884. Eltrude (datter av Alfred, Den Store og Ealhswith of Mercia) ble født , England; døde 929, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Adalbert de Ivrea. Adalbert (sønn av Anscar de Ivrea og Giselle de Volsca) ble født , Torino, Italia; døde 923, Ivrea, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ramnulf giftet seg med Irmingarde 867. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Rainier (Reginar) «Langhals» var den første greve av Hainaut fra 875 til 915 og hertug av Lothringen.
Hainautslekten var grever av Hainaut (Hennegau) fra 875 til 973 og fra 998 til 1433. Grevskapet Hainaut ligger nå på grensen mellom Belgia og Frankrike, men lå dengang i hertugdømmet Nedre Lothringen i det tysk-romerske riket.

Familie/Ektefelle/partner: Alberade. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gottfried Halftansson. Gottfried (sønn av Halvdan Gudrødsson, Svarte og Thora Haraldsdatter) døde 885. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Theotbald of Arles. Theotbald (sønn av Hugbert of Arles) ble født , Frankrike; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Luitpold von Babenberg. Luitpold (sønn av Liutperht) døde 4 Jul 907, Bratislava, Slovakia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Count Palatine, død etter 10,10.890

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Comte

Familie/Ektefelle/partner: Regelindis d'Autun. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgrave

Familie/Ektefelle/partner: Gisla de France. Gisla (datter av Louis I von Franken, The Pious og Judith von Bayern) ble født 820 , Frankfurt Am Main, Tyskland; døde 1 Jul 874, Friuli, Lombardia, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Heribert II de Vermandois. Heribert (sønn av Herbert I de Vermandois og Beatrice de Morvois) ble født , Frankrike; døde 23 Feb 943, Saint-Quentin, Aisne, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug av Frankrike

Hugues giftet seg med Hedvig von Sachsen 938. Hedvig (datter av Hendrik I, Fulefanger og Mathilde von Ringelheim) ble født 920 , Sachsen, Tyskland; døde 10 Mai 965, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Guille de Provence. Guille (datter av Boso) ble født , Frankrike; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Adelheid giftet seg med Richard von Burgund, le Justicier 888. Richard (sønn av Bivin von Metz og Richardis von Arles) døde 921, France. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Rudolph I. Rudolph (sønn av Conrad II, den Yngre og Waldrada) ble født 859; døde 25 Okt 912, Burgund, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Reginar II de Hainault. Reginar (sønn av Reginar I im Hennegau og Alberade) ble født 890. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gebhard Graf im Ufgau. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Greve av Vermandois ca. 905 - 942 som Herbert II.
Greve av Troyes til 942 som Herbert I.
Herbert var vistnok gift med datteren til motkongen Robert I av Frankrike.
Vermandoisslekten var grever av Vermandois fra ca. 900 til 1025 og grever av Troyes fra ca. 910 til 995. Begge grevskapene lå i Frankrike.

Familie/Ektefelle/partner: Adela of Neustria. Adela (datter av Robert I og Béatrice) døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Berengar I of Italia. Berengar (sønn av Eberhard I de Friaul og Gisla de France) ble født , Friuli, Lombardia, Italia; døde 7 Apr 924, Verona. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ludvig «den Oversjøiske» var konge av Frankrike (Vest-Franken) 936 - 954.
Da hans far ble fanget av opprørske stormenn i 923, brakte hans mor ham i sikkerhet i England. Her ble han oppdratt ved sin onkel, kong Athelstans hoff.
I 936 kalte stormennene ham tilbake til Frankrike og tok ham til konge. Hans regjeringstid var urolig. I stadige kamper med Otto I av Tyskland, normannerne, magyarerne og opprørske stormenn med Hugo «den Store» i spissen, måtte han hevde sin makt. Kampene ble ført med skiftende hell, men han beholdt kongetitelen til sin død.

Louis giftet seg med Gerberga von Sachsen 938. Gerberga (datter av Hendrik I, Fulefanger og Mathilde von Ringelheim) ble født , Nordhausen, Thuringia, Tyskland; døde 5 Mai 984, Reims, Champagne-Ardenne, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gottfried im Metzgau. Gottfried (sønn av Gerhard im Metzgau og Oda von Sachsen) døde 950. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Wigerich im Bidgau und Ardennengau. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graaf van Vlaanderen 918-965

Arnulf giftet seg med Adela de Vermandois 934. Adela (datter av Heribert II de Vermandois og Adela of Neustria) ble født , Frankrike; døde 960, Brygge, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Willa de Tuscany. Willa (datter av Boso of Arles og Willa de Bourgogne) ble født , Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Aremburgis. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Giselbert giftet seg med Gerberga von Sachsen 928. Gerberga (datter av Hendrik I, Fulefanger og Mathilde von Ringelheim) ble født , Nordhausen, Thuringia, Tyskland; døde 5 Mai 984, Reims, Champagne-Ardenne, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Rainier (Reginar) var greve av Hainaut (Hennegau) 916 - 932

Familie/Ektefelle/partner: Adelheid von Burgund. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Thiedrich von Ringelheim. Thiedrich (sønn av Reginhart von Ringelheim og Matilde of Dreini) ble født , Ringelheim, Goslar, Hannover, Tyskland; døde, Westphalia, Saxony, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgraf of Tuscany

Familie/Ektefelle/partner: Willa de Bourgogne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

907 Heerführer in Bayern; 911 Herzog von Bayern.

Hertug av Bayern 907 - 937.
Ved denne tid foregikk sekularisering av klostrene, de inndragne gods ble gitt som len til hans fortrolige. Som eksempel hadde klostret Tegernsee tidligere mer en 11.000 bondegårder, etter konfiskasjonen kun 114. Kirken ga ham derfor tilnavnet «der Böse».
11.08.909 tvang Arnulf ungarerne, som hadde trengt frem til Schwaben, til retrett.

Familie/Ektefelle/partner: Judith. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Louis II, The Stammerer. Louis (sønn av Charles, The Bald og Ermentrudis de Orléans) ble født 1 Nov 846; døde 10 Apr 879, Compiègne, Picardy, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Comte

Familie/Ektefelle/partner: Régilindis. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgrave

Familie/Ektefelle/partner: Bertila de Spoleto. Bertila (datter av Suppo II de Spoleto og Bertha de Cemerino) ble født , Perugia, Umbria, Italia; døde 12 Sep 915, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Thibaut I de Blois et Chartres. Thibaut døde 16 Jan 975. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Adela giftet seg med Arnulf I "The Great" van Vlaanderen 934. Arnulf (sønn av Baudouin II de Flandre og Eltrude Alfredsdatter) ble født , Flandern, Belgia; døde 27 Mar 965, Flandern, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Greve av Troyes og Meaux 942 - 966.

Familie/Ektefelle/partner: Adelheid de Bourgogne. Adelheid (datter av Giselbert de Bourgogne og Ermengard de Autun) ble født , Frankrike; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Frankrike

Notater:

Hugo Capet (Fransk Hugues Capet) (ca 938 – 24. oktober 996) var fransk konge fra 987 til sin død i 996. Slektsnavnet kom av at Hugo, i egenskap av abbed for klosteret Saint-Martin de Tours og Saint-Germain des Prés, bar en kort frakk som ble kalt for Cappa.

Hugo, født i 938 i Paris, kom fra en mektig og innflytelsesrik adelsfamilie av frankisk bakgrunn, to familiemedlemmene hadde allerede sittet som konge av Frankrike på 800-900-tallet. Han var sønn av Hugo den store, greve av Paris, og Hedvig av Sachsen. Hans besteforeldre på farsiden var Robert I av Frankrike og Beatrix av Vermandois, datter av Herbert I av Vermandois. Hans besteforeldre på morssiden var Henrik I av Sachsen, også kalt for , og Matilda av Ringelheim. Selv ønsket Hugo å bli lekmannsabbed og hadde i 980 forberedt å flytte helgenen Sankt Valérys relikvier til katedralen i Amiens. Han arvet sin fars land og ble således sin tids mektigste adelsmann.
Mynt preget av Hugo Capet.

Mellom år 978 og 986 maktet Hugo å opprettholde sin dominerende maktstilling mot den svake karolinske kongen Lothar III via en allianse med de tyske keiserne Otto II og Otto III og med biskop Adalbero av Reims. Allerede i 985 styrte Hugo riket som han var konge. Lothar og hans sønn døde i 987 og erkebiskopen i Reims overbeviste en gruppe adelsmenn til å velge Hugo Capet som den nye konge. Han ble kronet den 3. juli 987 i Noyon, Picardie og ble således stamfar til Huset Capet.

Hugo Capet eide noen mindre eiendommer i nærheten av Chartres og Anjou, og mellom Paris og Orléans kontrollerte han byer og gods på omkring 1 000 km², men hans makt var innskrenket til dette området. Om han våget seg utenfor risikerte han å bli kidnappet eller drept. Et komplott for å kidnappe Hugo Capet for Otto IIIs regning ble planlagt av biskopen av Laon og Odo av Blois i 993.

Sammensvergelsen mislyktes, men det faktum at ingen ble straffet viser hvor begrenset hans maktposisjon var. I de øvrige Frankrike, utenfor hans kroneiendommer, eksisterte det like mange lover som det fantes grevskaper: bortimot 150 ulike pengeenheter og minst et dusin ulike språk. Å forene dette til ett sammenhengende rike betydde en farefull maktkamp mellom den franske kronen og landets føydalherrer, spesielt de i områdene i Seine og Loiredalen, og det ble Hugo Capets livsgjerning. Tilsettingen og deretter avsettingen av Arnulf, nevø av hertugen av Lorraine, som biskop av Reims (Arnulf hadde ikke gitt sin stemme til Hugo da han ble valgt som konge) ble en konflikt med konge og biskopene mot pave Johannes XV som ikke var løst ved Hugo Capets død.

Hans militære makt var begrenset og han måtte søke militær støtte hos Rikard I av Normandie, men ved at han var valgt som konge ga ham stor moralsk autoritet og innflytelse.

Han giftet seg i 970 med Adelheid av Aquitaine (952-1004), datter av hertug Vilhelm III av Aquitaine.

Hugues giftet seg med Adelheid of Aquitaine 970. Adelheid (datter av Guillaume I-III d'Aquitaine og Gerberge Rolvsdatter) ble født 952; døde 1004, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Beatrix giftet seg med Friedrich I of Upper-Lorraine 955. Friedrich (sønn av Wigerich im Bidgau und Ardennengau og Kunegund) døde 18 Mai 978, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Første Hertug av Burgund

Familie/Ektefelle/partner: Bertha of Swabia. Bertha (datter av Burchard II og Regelinda) døde, Burgund, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Boso of Arles. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Reginar II de Hainault. Reginar (sønn av Reginar I im Hennegau og Alberade) ble født 890. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Rainier (Reginar) var greve av Hainaut (Hennegau) 932 - 973.
Han ble lyst i band i 958.

Familie/Ektefelle/partner: Adela de Louvain. Adela (datter av Lambert de Louvain og Herwesindis van de Betuwe) døde 961. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nibelung van de Betuwe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Judith. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Thibaut I de Blois et Chartres. Thibaut døde 16 Jan 975. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Adela giftet seg med Arnulf I "The Great" van Vlaanderen 934. Arnulf (sønn av Baudouin II de Flandre og Eltrude Alfredsdatter) ble født , Flandern, Belgia; døde 27 Mar 965, Flandern, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Greve av Troyes og Meaux 942 - 966.

Familie/Ektefelle/partner: Adelheid de Bourgogne. Adelheid (datter av Giselbert de Bourgogne og Ermengard de Autun) ble født , Frankrike; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Adalbert de Ivrea. Adalbert (sønn av Anscar de Ivrea og Giselle de Volsca) ble født , Torino, Italia; døde 923, Ivrea, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mahaut giftet seg med Conrad I de Bourgogne 964. Conrad døde 19 Okt 993, Wien, Østerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hertug av Nedre Lothringen som da omfattet Brabant.
Ifølge Bent og Vidar Billing Hansen i «Rosensverdslektens forfedre» var Karl først gift med Agnes av Troyes (955-982) og dernest med Adelheid. Gerberga skal være hans datter i det første ektskapet med Agnes.
Ifølge Mogens Bugge i «Våre forfedre» var Karl gift før 979 med Adelheid som var datter til en av Hugo Capets vasaller. Han fører henne som mor til Gerberga.

Familie/Ektefelle/partner: Adela. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Conrad I, Den Fredfulle. Conrad (sønn av Rudolph II og Bertha of Swabia) ble født , Burgund, Frankrike; døde 19 Okt 993, Burgund, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Vogt von Remiremont 

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Meginoz von Avalgau. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Uda von Metz. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eberhard IV. Eberhard døde 18 Des 967, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Duke

Friedrich giftet seg med Beatrix de France 955. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Hadwig von Lothringen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Baudouin giftet seg med Mathilde von Sachsen 961. Mathilde (datter av Hermann Billung von Sachsen) ble født 944 , Tyskland; døde 25 Mai 1008, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgrave

Familie/Ektefelle/partner: Gerberge de Mâcon. Gerberge ble født , Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Arnulf II van Vlaanderen. Arnulf (sønn av Baudouin III van Vlaanderen og Mathilde von Sachsen) ble født , Flandern, Belgia; døde 30 Mar 987, Flandern, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Guillaume giftet seg med Gerberge Rolvsdatter 935. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragenold von Roucy. Ragenold døde 10 Mai 967. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Siegfried von Luxemburg. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Rainier (Reginar) var greve av Hainaut (Hennegau) 932 - 973.
Han ble lyst i band i 958.

Familie/Ektefelle/partner: Adela de Louvain. Adela (datter av Lambert de Louvain og Herwesindis van de Betuwe) døde 961. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nibelung van de Betuwe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mathilde giftet seg med Hendrik I, Fulefanger 909. Hendrik (sønn av Otto "Der Erlauchte" von Sachsen og Haduwig von Babenberg) ble født 876; døde 2 Jul 936, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Wichmann I von Egern. Wichmann døde 23 Apr 944. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Berengar II de Ivrea. Berengar (sønn av Adalbert de Ivrea og Gisela de Friaul) ble født , Torino, Italia; døde 6 Aug 966, Bamberg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Pfalzgraf von Bayeren

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N von Metz. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Karl «den Enfoldige» var konge av Frankrike 898 - 922.
Han ble født etter sin fars død. Karl hadde fra først av ingen utsikt til kongemakten, som i 887 var tilfalt Hertug Eudes. Men senere samlet motstandere til Eudes seg om Karl, som etter Audes død i 898 ble konge over Vest-Franken eller Frankrike.
Hans regjering var svak. Karl ble avsatt i 923, ble kort tid senere tatt til fange, og døde i fangenskap.
Han var første gang gift med Frederuna som døde ca. 916.

Familie/Ektefelle/partner: Eadgifu of Wessex. Eadgifu (datter av Edvard I of England, The Elder og Elfleda of Bernicia) ble født 896. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Frederuna. Frederuna døde 10 Feb 917, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N of Wessex. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Boson I de La Marche. Boson døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Dodo

Familie/Ektefelle/partner: Herensinda. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Guillaume II-IV d'Aquitaine. Guillaume (sønn av Guillaume I-III d'Aquitaine og Gerberge Rolvsdatter) ble født 935; døde 3 Apr 995, Saint-Maixent, Sarthe, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Geoffrey I d'Anjou. Geoffrey (sønn av Foulques II d'Anjou, `The Good` og Gerberge de Tours) ble født , Frankrike; døde 21 Jul 989, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Frankrike

Notater:

King of France 996-1031, Duke of Burgundy 1002-1017.Også kalt for

Til tross for Roberts ekteskapelige problemer som etter hvert betydde at han for en kort tid ble bannlyst av pave Gregor V (se nedenunder), var han likevel en hengiven katolikk, noe som ga ham kallenavnet . Han var svært musikalsk begavet og var utøvende som komponist og korsanger, skrev poesi, og gjorde sitt palass til et avsondret, religiøst sted hvor han dirigerte gudstjenester, morgenbønn og kveldsbønn i sine kongelige drakt. En annen side av hans fromhet var at han ikke tålte kjetteri og straffet de som ble oppfattet som kjettere nådeløst.

Det kongedømme som Robert arvet var ikke stort, og i et forsøk på øke sin makt forsøkte han med stor tyngde å kreve et hvert stykke føydalt land som lå ubesatt og legge det inn under kronen. Det førte ofte til motkrav og krig. Hans invasjon av Bourgogne i 1003 ble forhindret og trakk ut. Det var ikke før i 1016 at han til slutt maktet å få kirken bak seg til å bli anerkjent som hertug av Bourgogne.

Den fromme kong Robert II fikk få venner og mange fiender, inkludert sine egne sønner. Hans eldste sønn Hugo Magnus fikk en brå død i et opprør mot faren. Hans overlevende sønner, den kommende Henrik I av Frankrike og Robert I, hertug av Bourgogne, vendte seg også mot kongen i en borgerkrig for makt og eiendom. Kong Roberts hærstyrker ble beseiret og han trakk seg tilbake til Beaugency utenfor Paris.

Robert døde mens han var i krig med sine sønner den 20. juli 1031 i Melun. Han ble gravlagt ved siden av sin tredje hustru, Constance av Arles (973-25. juli 1032), da hun døde året etter, i Saint Denis-basilikaen i Paris. Han ble etterfulgt av hans og Constances andre sønn, Henrik I.

Familie/Ektefelle/partner: Bertha Raolsdatter. Bertha (datter av Conrad I, Den Fredfulle og Mathilde) ble født , Burgund, Frankrike; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Constance de Provence. Constance (datter av Guillaume II de Provence et Arles og Adelaide dite Blanche d'Anjou) ble født 986 , Arles, Frankrike; døde 25 Jul 1032, Melun, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Reginar IV de Hainault. Reginar (sønn av Reginar III de Hainault og Adela de Louvain) døde 1013, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Berthold I von Diessen-Andechs. Berthold (sønn av Arnulf II von Bayern) ble født 940. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Richildis von Luneville. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Burgundy

Familie/Ektefelle/partner: Mathilde. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Aelis giftet seg med Otto I, The Great Okt 951. Otto (sønn av Hendrik I, Fulefanger og Mathilde von Ringelheim) ble født 23 Nov 912 , Wallhausen, Rhineland-Palatinate, Tyskland; døde 7 Mai 973, Memleben, Sachsen-Anhalt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Greve av Löwen ca. 976.
Lambert ble gift før 994 med Gerberga.

Familie/Ektefelle/partner: Gerberga of Lower-Lorraine. Gerberga (datter av Charles de Lorraine og Adela) døde 27 Jan 1018. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Count

Familie/Ektefelle/partner: Hedwige de France. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve

Familie/Ektefelle/partner: N.N von Vliermal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]