Gorm, Den Gamle

(35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

den eneste kendte søster af Absalon og antagelig den unavngivne søster gift med en Peder, som Absalon ifølge Saxo gør ophold hos under sin flugt i 1157 på vej fra Ramsø til Fjenneslev.

Familie/Ektefelle/partner: Peder Pedersen, af Borup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

79. Alexander Pedersen døde, Borup, Danmark.

54.

Gudrød IV Olofsson, Den Svarte

(35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1127 , Fjenneslev, Danmark; døde 1204, Herrevad Kloster, Danmark.

Notater:

til Sæbygård Ejede Bromme og Munke Bjergby Med i Venderkrigene Gods svarede til ca. 3-4 herreder

Familie/Ektefelle/partner: Helena Guttormsdatter. Helena (datter av Guttorm av Sverige, Jarl) ble født 1172. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

80. Niels Mule døde 1237, Sorø, Danmark.
81. Ingeborg Esbensdatter Hvide

55.

Gyde Ebbesdatter Hvide

(36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

død før 1199 hvor sønnen senest besad hendes arvepart. - Skænkede i anden halvdel af 12. årh. Sorø Kloster 14 mark skyldjord og en halv mark af Ornum i Sigersted (Sigersted S., Ringsted H.) samt ½ bol eng ved Vrangstrap (Vrangstrup S., Tybjerg H.) kaldet Gydemade. - Gift med Olaf Glug, en af Sven Grates betroede mænd 1147-1148 (Knytlinga), måske den Olaf, Saxo nævner som anfører på flere vendertog.  - Genealogien nævner kun sønnen Ebbe. Olaf Glug havde ifølge Gravkataloget desuden børnene Asser, Gumme, Niels og Margrethe. I Broderlisten optræder "brødrene" Asser, Gumme og Ebbe lige under Olaf Glug, hvilket synes at bekræfte Gravkataloget. Alle er medtaget her, selvom især Niels er usikker. Der er gennem tiden tillagt en del sønner til Olaf, der ikke er antaget her. Kun Ebbe er med sikkerhed Gydes søn, de øvrige kan være Olaf Glugs børn af et muligt andet ægteskab. En søn, Hemming, der bl.a. findes i Langebeks stamtræ, er i DAA’s stamtavle for Snubbe-slægten fra 1918 stamfar for denne.

Familie/Ektefelle/partner: Oluf Glug. Oluf døde 1247. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

82. Ebbe Olufsen Glug

56.

Sune Ebbesen Hvide

(36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Sorø, Danmark; døde 1186, Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark.

Notater:

Begravet i Sorø ved sin kones side. Skyldte ved sin død fætteren Absalon (se denne) 130 mark sølv. - Skænkede med en “vis Torben” særjord i Asserbo (Tibirke S., Holbo H.) til Sorø Kloster. Besad formentlig en part i Haverup Ore (Pedersborg S., Alsted H.), som alle hans børn ejede en part af. Besad formentlig også gods i Bjernede (Bjernede S., Alsted H.), hvor han rejste den nuværende kirke. Testamenterede senest 1177 Sorø Kloster sin halve hovedlod. Ved hans død modtog Sorø som en del af denne jord til 11 mark guld minus 2 øre i Ejby (Ejby S., Ramsø H.), jord til 6 øre guld i Salby (Ejby at 12 mark guld i Ølse (Ølsemagle S., Ramsø H.), en fjerding guld i Køge (Ramsø H.), 2 mark guld i Halseby (Tårnborg S., Slagelse H.), 1 mark guld i Ørløse (Tikøb S., Lynge-Kronborg H.), 6 mark guld og 2 øre i Atterup (Øster Egede S., Fakse H.) 1 mark guld i Vedde (Munke Bjergby S., Alsted H.), 5 øre guld i Stenløse (Stenløse S., Ølstykke H.). Resten af de testamentariske forpligtelser udredtes af hans børn. Beregninger ud de samlede godsoverdragelser, der set i forhold til antallet af børn ifølge loven højst min udgøre 1/14 af hans samlede formue, fører til vekslende resultater, men lavt sat 300 til 500 bol, en enorm godsmængde.  - Vidne for kong Valdemar I den Store 1158/60 og 1176, begge gange i.fm. Esrum Kloster. Sattes 1158/60 ved endnu en kongelig gave til Esrum med Absalon til at skifte skoven Villingehoved. Fætteren Absalon besad et sølvbæger skænket ham af Sune. Byggede den nuværende Bjemede Kirke og satte et endnu eksisterende epitafie på kirken, hvori det angives, at Sune som den første har bygget en stenkirke dette sted. Af Abbed Vilhelm af Æbelholt i 1180’erne omtalt som "En mand af indsigt, mægtig i virke og tale". Er efter alt at dømme den Sune, Saxo omtaler i.f.m. borgerkrigen og kong Valdemar I’s regering, slægtskabet med Absalon angives et sted, en familiære tilknytning til Valdemar et andet sted, men ikke patronymiet.   Saxos fremstilling: Forlod 1154 i Odense Sven Grates følge. Indtrådte omkring 1159 i kong Valdemar I’s nærmeste råd. Deltog i 3. vendertog 1160/61. Ledsagede 1162 Valdemar på dennes møde med kejser Frederik Barbarossa ved Dijon. 1 1169 med på 11. vendertog ved erobringen af Arkona. Nedrev her sammen med Absalon Svantevits tempel og statue. Deltog 1170 på 12. vendertog, nedlagde her egenhændigt nogle af fjenderne. Deltog 1171 på 13. vendertog og blev her med bl.a. Absalon tilbage med bevogtningsopgaver Deltog 1172 på 15. vendertog, forhandlede sig her med Gunzelin a f Schwerin til fred med nordtyskerne. Saxo nævner endvidere Sune 1176 i.fm. den første anklage mod Magnus Eriksen for landsforræderi. Foruden Saxo nævner Ældre Sjællandske krønike i.f.m. det skånske oprør 1179/80 Sune som en af dem, der uden at være skåning havde faet et kongeligt ombud i landsdelen og som skåningerne krævede fjernet. Ifølge Saxo til stede ved Valdemars dødsleje 1182 og derefter deltager i kredsen om kong Knud VI.

Familie/Ektefelle/partner: Cecilie N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

83. Margrethe Sunesdatter
84. Jacob Sunesen Hvide ble født 1158 , Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark; døde 19 Mai 1246, Mun.

57.

Raghnhild Olofsdotter

(37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født 1115 , Isle of Man, England; døde 1175, Argyll, Skottland.

Raghnhild giftet seg med Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll 1160. Somerled (sønn av Gillebride Thane of Argyll) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

85. Kenneth of Kintyre, Ruaídri ble født , Kentyre, Skottland; døde, Kentyre, Skottland.
86. Rognvald MacGillabride ble født , of Morven, Argyleshire, Scotland; døde 1207, Kintyre, Argyleshire, Scotland.

58.

(37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født 1127 , Isle of Man, England; døde 11 Okt 1187, Isle of Man, England.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge på Isle of Man

Gudrød giftet seg med Finola Mac Lochlainn 1167, Isle of Man, England. Finola (datter av Murcard Mac Lochlainn) ble født 1145 , Ulster, Irland; døde 1190, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

87. Olof II Gudrødsson, Den Svarte ble født 1173 , Isle of Man, England; døde 21 Mai 1237, Isle of Man, England.

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

88. Ragnavald Gudrødsson ble født 1165 , Isle of Man, England; døde 1229, Isle of Man, England.

Generasjon: 8

59.

Sigrid Torkelsdatter

(38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

Notater:

Levde fra 1120 til 1150.
Sigrid var en storlagt kvinne som vakte oppsikt. En gang førte hun selv et langskip til Bergen. Da hun skulle reise hjem, sto kong Øystein Haraldsson på bryggen og lot skalden Einar Skulesson kvede et vers til hennes ære. Dette skjedde i 1150 elle noe tidligere.
Sigrid var gift første gang med Pål på Aure i Søkkelven.

Familie/Ektefelle/partner: Pål Skoftesøn. Pål (sønn av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

89. Nikolas Pålson Kuvang ble født 1140 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1217, Giske, Møre og Romsdal.

Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Aasulvsøn, Rein. Guttorm (sønn av Aasulv Skulesøn, Rein og Tora Skoftesdatter, Giske) ble født 1120 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1150, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

90. Baard Guttormsson, Rein ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland.

60.

Valdemar, den Store

(39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Valdemar den Store, søn af Knud Lavard og Ingeborg, dansk medkonge fra 1154 og enekonge fra 1157-1182. Valdemar, som blev født blot 8 dage efter at faderen, Knud Lavard, var blevet myrdet, voksede op hos Asser Rig sammen med dennes sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighederne om retten til tronen mellem Svend 3. Grathe og Knud 5., sluttede han sig til Svend, som i 1147 gjorde ham til hertug af Slesvig. I 1154 skiftede Valdemar over på Knuds side og forlovede sig med hans halvsøster Sofie. Han blev konge i Jylland 1157 ved rigets deling mellem Svend, Knud og Valdemar og enekonge samme år, efter at Knud blev dræbt under det såkaldte "blodgilde i Roskilde". Det lykkedes Valdemar at undslippe, og efter at have samlet en hær slog han Svend på Grathe Hede og var nu enekonge.

Valdemar opbyggede en stærk kongemagt og rettede flere slag mod venderne, støttet af vennen Absalon, som han i 1158 udnævnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlede Valdemar en sjællandsk ledingsflåde og gennemførte et togt mod venderne. I de følgende år gennemførtes en række togter, der kulminerede med indtagelsen af Rügen i 1169. I den forbindelse omstyrtedes de kendte gudebilleder. Valdemar gik i gang med at sikre rigets grænse mod syd dels ved at opføre Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved at bygge fæstningsanlæg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon byggede som bekendt en fæstning på en lille ø ud for handelspladsen Havn ved Øresund. Den europæiske magtkamp mellem paven og kejseren nåede Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spidsen støttede kongen, og ærkebiskop Eskil måtte drage i landflygtighed i Frankrig. Kronen og kirken forsonedes dog, og det markeredes med, at Valdemars fader, Knud Lavard, blev helgenkåret af pave Alexander III og gravsat i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig fik Valdemar sin 7-årige søn, Knud (VI) kronet og salvet som medkonge for at sikre arvefølgen. I 1177 trak Eskil sig tilbage, og Absalon udnævntes til ærkebiskop i Lund. Absalon indsatte flere venner på ledende poster, og i 1180 udbrød der åbent oprør, og Absalon måtte flygte. Valdemar og Absalon vendte tilbage i 1181 med en hær og nedkæmpede oprøret.

Under Valdemars regeringstid skete der store forandringer i det danske samfund. Ledingspligten blev afløst af en ledingsskat, og frem for at skulle huse kongen, når han rejste rundt i landet, skulle bønderne nu betale en skat til kongens ombudsmænd (hele apparatet med ombudsmænd blev udbygget og væsentlig forbedret under Valdemar 1. den Store). Kongen fik også flere indtægter i form af kongens overtagelse af ingenmandsland - hvad ingen ejer, ejer kongen. Valdemar tjente også godt på afgifter på sildemarkedet i Skåne.

Valdemar døde den 12. maj i 1182. Hans lig blev af bønder båret til Ringsted Kirke, hvor han blev begravet. Han har med rette fortjent tilnavnet "den Store", og der skete store fremskridt for landet i hans regeringstid. Sammen med sin hustru Sofie fik han sønnerne Knud (6.) og Valdemar 2. Sejr foruden seks døtre.Wikipedia, den frie encyklopædi

Valdemar giftet seg med Sofie of Polock 1157, Viborg, Danmark. Sofie (datter av Wolodar Glebowitsch of Minsk og Rizhiza Swentoslaw of Poland) ble født 1141 , Minsk, Russland; døde 5 Mai 1198, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

91. Sophie Valdemarsdatter
92. Valdemar II, Sejr ble født 28 Jun 1170 , Ringsted, Danmark; døde 28 Mar 1241, Ringsted, Danmark.
93. Rikissa døde 8 Mai 1220.

61.

Bjørn Haraldsson, Jernside

(40.Harald⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Katarina Ingesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

94. Kristina Bjørnsdatter døde 1172.
95. Margret Fredkulla

62.

Inger Eriksdatter

(41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1157, Danmark; ble begravet , Sorø Klosterkirke, Danmark.

Notater:

Overlevede ægtefællen. - Hendes ofte hævdede kongelige afstamning kan ikke påvises.

Hun skulle ifølge DAA 1898:225 være "en datterdatter af Knud den Hellige", hvilket ifølge Marianne Johansen og Helle Haldings bog "Thi de var af stor slægt" er et åbent spørgsmål.

Familie/Ektefelle/partner: Asser Rig Hvide. Asser (sønn av Skjalm Hvide og Signe Asbjørnsdatter) ble født , Fjenneslev, Danmark; døde 1151, Sorø, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

96. Ingefred Asserdatter Hvide
97. Esbern Snare Hvide ble født 1127 , Fjenneslev, Danmark; døde 1204, Herrevad Kloster, Danmark.

63.

Bengt Folkesson

(42.Ingegerd⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1110 , Varnhem, Västra Götalands, Sverige; døde 1175, Varnhems Kloster, Varnhem, Västra Götalands, Sverige.

Notater:

Bengt Folkesson, känd som Bengt Snivil eller Bengt Snivel, var en svensk högreståndsperson tillhörande Folkungaätten som ska ha levat på 1100-talet. Enligt den danska historikern Saxo var han son till Folke den tjocke och prinsessan Ingegärd Knutsdotter av Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

98. Magnus Minnesköld ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 31 Jan 1208, Gestilren, Sverige.

64.

(43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

den eneste kendte søster af Absalon og antagelig den unavngivne søster gift med en Peder, som Absalon ifølge Saxo gør ophold hos under sin flugt i 1157 på vej fra Ramsø til Fjenneslev.

Familie/Ektefelle/partner: Peder Pedersen, af Borup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

99. Alexander Pedersen døde, Borup, Danmark.

65.

Ingegerd Knudsdatter af Danmark

(43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1127 , Fjenneslev, Danmark; døde 1204, Herrevad Kloster, Danmark.

Notater:

til Sæbygård Ejede Bromme og Munke Bjergby Med i Venderkrigene Gods svarede til ca. 3-4 herreder

Familie/Ektefelle/partner: Helena Guttormsdatter. Helena (datter av Guttorm av Sverige, Jarl) ble født 1172. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

100. Niels Mule døde 1237, Sorø, Danmark.
101. Ingeborg Esbensdatter Hvide

66.

Gyde Ebbesdatter Hvide

(44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

død før 1199 hvor sønnen senest besad hendes arvepart. - Skænkede i anden halvdel af 12. årh. Sorø Kloster 14 mark skyldjord og en halv mark af Ornum i Sigersted (Sigersted S., Ringsted H.) samt ½ bol eng ved Vrangstrap (Vrangstrup S., Tybjerg H.) kaldet Gydemade. - Gift med Olaf Glug, en af Sven Grates betroede mænd 1147-1148 (Knytlinga), måske den Olaf, Saxo nævner som anfører på flere vendertog.  - Genealogien nævner kun sønnen Ebbe. Olaf Glug havde ifølge Gravkataloget desuden børnene Asser, Gumme, Niels og Margrethe. I Broderlisten optræder "brødrene" Asser, Gumme og Ebbe lige under Olaf Glug, hvilket synes at bekræfte Gravkataloget. Alle er medtaget her, selvom især Niels er usikker. Der er gennem tiden tillagt en del sønner til Olaf, der ikke er antaget her. Kun Ebbe er med sikkerhed Gydes søn, de øvrige kan være Olaf Glugs børn af et muligt andet ægteskab. En søn, Hemming, der bl.a. findes i Langebeks stamtræ, er i DAA’s stamtavle for Snubbe-slægten fra 1918 stamfar for denne.

Familie/Ektefelle/partner: Oluf Glug. Oluf døde 1247. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

102. Ebbe Olufsen Glug

67.

Sune Ebbesen Hvide

(44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Sorø, Danmark; døde 1186, Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark.

Notater:

Begravet i Sorø ved sin kones side. Skyldte ved sin død fætteren Absalon (se denne) 130 mark sølv. - Skænkede med en “vis Torben” særjord i Asserbo (Tibirke S., Holbo H.) til Sorø Kloster. Besad formentlig en part i Haverup Ore (Pedersborg S., Alsted H.), som alle hans børn ejede en part af. Besad formentlig også gods i Bjernede (Bjernede S., Alsted H.), hvor han rejste den nuværende kirke. Testamenterede senest 1177 Sorø Kloster sin halve hovedlod. Ved hans død modtog Sorø som en del af denne jord til 11 mark guld minus 2 øre i Ejby (Ejby S., Ramsø H.), jord til 6 øre guld i Salby (Ejby at 12 mark guld i Ølse (Ølsemagle S., Ramsø H.), en fjerding guld i Køge (Ramsø H.), 2 mark guld i Halseby (Tårnborg S., Slagelse H.), 1 mark guld i Ørløse (Tikøb S., Lynge-Kronborg H.), 6 mark guld og 2 øre i Atterup (Øster Egede S., Fakse H.) 1 mark guld i Vedde (Munke Bjergby S., Alsted H.), 5 øre guld i Stenløse (Stenløse S., Ølstykke H.). Resten af de testamentariske forpligtelser udredtes af hans børn. Beregninger ud de samlede godsoverdragelser, der set i forhold til antallet af børn ifølge loven højst min udgøre 1/14 af hans samlede formue, fører til vekslende resultater, men lavt sat 300 til 500 bol, en enorm godsmængde.  - Vidne for kong Valdemar I den Store 1158/60 og 1176, begge gange i.fm. Esrum Kloster. Sattes 1158/60 ved endnu en kongelig gave til Esrum med Absalon til at skifte skoven Villingehoved. Fætteren Absalon besad et sølvbæger skænket ham af Sune. Byggede den nuværende Bjemede Kirke og satte et endnu eksisterende epitafie på kirken, hvori det angives, at Sune som den første har bygget en stenkirke dette sted. Af Abbed Vilhelm af Æbelholt i 1180’erne omtalt som "En mand af indsigt, mægtig i virke og tale". Er efter alt at dømme den Sune, Saxo omtaler i.f.m. borgerkrigen og kong Valdemar I’s regering, slægtskabet med Absalon angives et sted, en familiære tilknytning til Valdemar et andet sted, men ikke patronymiet.   Saxos fremstilling: Forlod 1154 i Odense Sven Grates følge. Indtrådte omkring 1159 i kong Valdemar I’s nærmeste råd. Deltog i 3. vendertog 1160/61. Ledsagede 1162 Valdemar på dennes møde med kejser Frederik Barbarossa ved Dijon. 1 1169 med på 11. vendertog ved erobringen af Arkona. Nedrev her sammen med Absalon Svantevits tempel og statue. Deltog 1170 på 12. vendertog, nedlagde her egenhændigt nogle af fjenderne. Deltog 1171 på 13. vendertog og blev her med bl.a. Absalon tilbage med bevogtningsopgaver Deltog 1172 på 15. vendertog, forhandlede sig her med Gunzelin a f Schwerin til fred med nordtyskerne. Saxo nævner endvidere Sune 1176 i.fm. den første anklage mod Magnus Eriksen for landsforræderi. Foruden Saxo nævner Ældre Sjællandske krønike i.f.m. det skånske oprør 1179/80 Sune som en af dem, der uden at være skåning havde faet et kongeligt ombud i landsdelen og som skåningerne krævede fjernet. Ifølge Saxo til stede ved Valdemars dødsleje 1182 og derefter deltager i kredsen om kong Knud VI.

Familie/Ektefelle/partner: Cecilie N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

103. Margrethe Sunesdatter
104. Jacob Sunesen Hvide ble født 1158 , Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark; døde 19 Mai 1246, Mun.

68.

Bothild Thorgautsdatter

(45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1103, Jerusalem, Israel.

Notater:

Bodil kom fra en høybåren dansk slekt, heter det i Abbed Vilhelms stamtavle over de danske konger, av samme slekt som erkebispene Asser og Eskil. Bodil var faster til erkebisp Asser (Ascer) i Lund. Hennes farfar var ifølge Saxo og Knytligesaga Galicieulv, som hadde vært på pilgrimsreise til St. Jakobsland (Galileen). Hennes farmor, som hun var oppkalt etter, var datter til jarl Håkon Eriksen.

Det er imidlertid uenighet om hvorvidt Bodil er Thrugots datter. Lars Hermanson skriver i sin doktorsavhandlig "Släkt, vänner och makt":
"Forskare som C.G. Schultz och Eric Christiansen hävdar att tolkningen av Bodil som tillhörande trundsläkten grundar sig på en missuppfattning. Något äktenskap mellan Thorgunna och den av Saxo omnämnde Thrugotus, far till Bodil, kan inte påvisas.
C.G. Schultz hävdar att den bevarade latinska texten av Svend Aggesens 'Lex Castrensis', som år 1570 översattes från den danska förlagan av år 1430 av Claus Lyschander, felaktigt har tolkat Svend Aggesens uppgift att hans förfader Svend skulle vara son av en viss Thrugot. Lyschander har enligt Schultz helt enkelt missuppfattat den danska förlagan från 1430, vilken kallar Svend för "Swen Thrundasson", genom att inkorrekt tillämpa den latinska översättningen 'Sueno filius Thrugut'. Stephan J. Stephanius utgåva från år 1642 har sedan utgått från Lyschander, men emenderat benämningen till det grammatiskt riktiga (men troligen historiskt felaktiga) 'Sueno, filius Trugoti'. Lyschanders och Stephanius översättningar har således förvandlat ett matronymikon till ett patronymikon. Saxos 'Thrugotus' och Knytlingas 'Thorgot' (eller Thorgaut) behöver följaktligen inte ha något att göra med trundsläkten. Bodils ädla härkomst måste således sökas på annat håll. Bodil beskrivs i abbot Wilhelms ' Genealogia' som 'Botilde regina de nobilissima Danorum prosapia orta' ".

Kong Erik hadde i ekteskapet med Bodil sønnen Knud Lavard, men med forskjellige friller hadde han andre sønner. Saxo gir en omstendig beretning av Bodils overbærenhet overfor disse kvinner, hun var endog som en mor for hans friller. Han lovpriser henne i den forbindelse som et lysende eksempel på kvinnetålmodighet.

Bodil fulgte sin mann da han dro til det hellige land, og etter at han døde på Kypros, fortsatte hun reisen til Jerusalem. Hun døde på Oljeberget og ble begravet i Josafats Dal.

Dronning Bodils navn står innskrevet i den gamle minnebok i Durham Domkirke i Northumberland ved siden av kong Eriks i en gruppe med nordiske navn.

Barn:

105. Sankt Knud Lavard ble født 12 Mar 1096 , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde 7 Jan 1131, Ringsted, Danmark.
106. Harald Kesja

69.

Aasulv Skulesøn, Rein

(46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1090 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skoftesdatter, Giske. Tora (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

107. Guttorm Aasulvsøn, Rein ble født 1120 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1150, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.
108. Sigrid Aasulvsdatter

70.

Ragnhild Skulesdatter

(46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Orm Sveinsson, Kryplingeorm. Orm (sønn av Svein Sveinsson og Ragna Ormsdatter) døde 1040. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

109. Erling Skakke Ormsson ble født 1115 , Stødle, Etne, Hordaland; døde 18 Jun 1179, Kalvskinnet, Trondheim.
110. Åsa Ormsdatter døde 1170.

71.

Mstislav Waldemarsson

(47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1075 , Kiew, Ukraina; døde 15 Apr 1132, Kiew, Ukraina.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Storfyrste

Notater:

Fyrste av Novgorod 1088 - 1093 og 1097 - 1117. Fyrste av Rostov 1093 - 1094. Fyrste av Belgorod 1117 - 1125. Storfyrste av Kijev [Kiev] 1125 - 1132.
I Snorre Sturlassons saga om Magnussønnene, avsnitt 20, kalles Mstislav «Kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard». «Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson.»

Mstislav giftet seg med Kristina Ingesdatter 1095, Kiew, Ukraina. Kristina (datter av Inge Steinkilson og Ulvhild Håkonsdatter) ble født , Sverige; døde 18 Jan 1122, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

111. Ingeborg of Gardarike ble født , Kiew, Ukraina.
112. Malmfrid Mstislavsdatter

Mstislav giftet seg med Ljubawa Dimitriewna Sawiditsch 1122. Ljubawa (datter av Dimitri Sawiditsch) døde 1167. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

113. Jewfrosinija of Kiev

72.

Hallkattla Sveinsdatter

(48.Ingrid⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Aurland, Sogn og Fjorande.

Familie/Ektefelle/partner: Torkel på Fugl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

114. Sigrid Torkelsdatter ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

73.

Sankt Knud Lavard

(49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 12 Mar 1096 , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde 7 Jan 1131, Ringsted, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Hertug

Notater:

Hertug av Sønderjylland (Slesvig) 1115 - 1131.
Fra Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga; «20. Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjelsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar (den store), som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Hvitlær, og de hadde en datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sorkvesson. Deres sønn var kong Sorkve (Sverker).»
Da Knuds foreldre i 1102 dro på pilgrimsferd, ble han overlatt til den sjellandske høvding Skjalm Hvide til oppfostring. Senere ble han oppfostret hos hertug Lothar som senere ble keiser.
Knud fikk hertugtittel og hederstilnavnet Lavard [«herre»]. Tituleringen forekommer i Helmolds «Cronica Slavorum» og i Knytlingesagaen. Den forekommer også i det norske kildematerialet. I Sverres saga gis Sverres sønn, Sigurd, tilnavnet «Lavard». Ordet «Brythis» betydde opprinnelig «den som bryter og deler opp maten». Tilnavnet Lavard anses av språkforskere bety nettopp dette. Opprinnelsen til ordet «brythis» indikerer derfor høy status og da troligvis en herrestatus som kan forknippes med det generøse fyrsteidealet. En lignende betegnelse finnes i det gammelengelske «Hlaford», et ord som senere utvikles til benevnelsen «Lord» (= herre).
Han ble i 1115 grensejarl mellom Danmark, Tyskland og Vendland. Da Venderfyrsten Henrik døde i 1127, benyttet han dette til å kjøpe Henriks fyrstestilling av Lothar og ble forlenet av ham stillingen som Vendernes konge eller Knjæs (Knés).
Helmold oppgir at Lothar utnevnte Knud til «Rex Obotritorum», samtidig som han ble den tyske hertugens vasall. I «Knud Lavardslegenden» hevder Knud, da han anklages av kong Niels for å ville tilskanse seg den danske kongekronen, at han ikke var vendernes konge, men kun deres fyrste («Knés» eller «Knjaz»). Han oppgir at denne benevning kun var en herretittel. Saxo lar Knud hevde at han ble kalt «Herus» og «Dominus», men aldri «Rex» av slaverne.
Som «prœfectus» og «senior et defensor» av Slesvig disponerte Knud over en handelsplass som hadde en spesielt fordelaktig strategisk plassering, økonomisk sett. Byens inntektsbringende handel ga Knud en særstilling, ikke bare i Danmark, men også i store deler av Østersjøregionen.
Knud hadde fått berømmelse og anseelse ved rikets sydgrense. Hans militære fortjenester var ubestridelige. Hertil kom den glans det sto om ham, både i kraft av hans personlige egenskaper, og fordi han kom med noe av utlandets eventyrskjær omkring seg. Han hadde vanket ved keiser Lothars hoff, og var ved sin kledsdrakt og livsstil representant for det «moderne».
Saxo: Om Knud Lavard (omkring 1208):     «Her optrådte Knud nu i sachsisk dragt [vestis Saxonica] og langt finere klædt end de øvrige, og ved synet vældede misundelsen op i Henrik [Skatelar], der ikke kunne fordrage pragtfuldt udenlandsk tøj [alieni cultus splendor]. De kom op at skændes, og Henrik udbrød at purpur aldrig kunne sikre Knud mod sværd, hvortil Knud svarede at Henrik ikke var spor mere sikker i sine fårehuder - en elegant udlevering af Henriks bondskhed, og en finere måde at give igen på stiklerierne til hans prægtige dragt end trusler eller skældsord. Når han selv blev kritiseret for at følge udenlandsk mode [externus cultus], var han helt tilfreds med at kunne svare med en spydighed om landets egen [domisticus] klædedragt.» Gest. D. XIII.5.4 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
Knud Lavardslegenden beretter om relasjonen mellom Magnus Nielsen og Knud Lavard under dronning Margareta:     «Knud og Magnus var da også venner og følgeslagere (amici et soci), slik blodets nære bånd     krevde det: og så lenge dronningen levde kunne det ikke finnes noe fiendskap mellom dem.» Den latinske termen «socii» ble ikke sjelden brukt ekvivalent med begrepet «commilitones», dvs. våpenbrødre eller hirdbrødre.
Knud Lavards-Ordinalet: Om Knud Lavards feide med Magnus (omkring 1170):     «Efter at have skaffet fred i sit fædreland [patria sua] trængte hertugen [Knud Lavard] med et ringe følge ind i Venderland [...] Næsten ni år mærkede Knud ikke sin fætters had. Ganske vist hørte han af flere, at Magnus spandt rænker imod ham; men såre trofast, som han var, kunne han ikke have en så nærtbeslægtet ven mistænkt for troløshed.     Det hændte sig imidlertid, at hertugen blev anklaget for kongen. Da var det, at kongen, der lånte øre til de løgne, man snakkede ham for, på Ribe ting vendte sig imod ham med disse klagepunkter: "Du har," sagde han "mod landets sæd indført nye skikke [conta consuetudines terre nova quedam induxisti], og i Venderland har du, mig og mit kongedømme til skade, tiltaget dig kongenavn."     Kløgtig som hertugen var, svarede han med megen værdighed på den første anklage: "Dit land har hidindtil haft det for skik, at ingen kunne have sit gods sikkert, hverken under lås og lukke eller nogen som helst anden vagt. Men hændes det nu, at en mand, rig eller fattig, enten med vilje lader en ting blive liggende på alfar vej eller glemmer den der, da bliver den ikke borttagen af nogen, men venter på sin ejermand. Dette er den ny skik!"» Af Vita Altera Kanuti Ducis in passione sancti Kanuti - Ordinalet/Knud Lavards helgenlegende forfattet af anonym præst i Ringsted. Overs. Hans Olrik Danske Helgeners Levned, 1893 s.126ff. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.29f. Latinske tekst i Monumenta Germaniae Historica, Scriptorum (in folio) bnd. 29 udg. G. Waitz et al. s.13f.
    I 1130 sto Knud på toppen av sin politiske karriere. Han var ikke bare «dux» i Danmark, men hans militære fremganger i Venderland førte også til at Knud ble utropt til fyrste eller «knés» over det slaviske folket obotritene. Hans fremganger hadde gjort ham til en østersjøfyrste av betydelig dignitet, noe som gjorde ham til en meget verdifull alliansepartner innen den nordeuropeiske storpolitikken. Knud hadde gode kontakter med den saksiske hertugen, den senere tyske keiseren Lothar. Han var gift med Ingeborg, datter til Novgorodfyrsten Mstislav. Da Ingeborg på morssiden var i slekt med den stenkilske kongelige slektsgrupperingen, kontrollerte Knud sannsynligvis også et betydelig antall eiendommer i Götaland.     Danmark var et valgrike. Om den aldrende kong Niels skulle dø, ville det være tingmøtene - og muligens ledingshæren - som skulle velge den nye konge. Derfor måtte det nødvendigvis oppstå et motsetningsforhold mellom Magnus og Knud, de to kongesønner som valget naturlig måtte stå mellom.     I julen 1130 hadde kong Niels innbudt rikets stormenn til gilde i Roskilde. Festen endte fredelig, men Magnus ba Knud møte ham igjen i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted. Uten å ane uråd innfant Knud seg, kun fulgt av noen få menn. I skogsbrynet traff han Magnus, som vennlig ønsket ham velkommen. De vekslet et par ord, men plutselig brøt en flokk bevepnede menn som lå i bakhold, frem fra skogen og Magnus ropte: «Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike». Knud ble så hugget ned uten å kunne få sitt sverd ut av sliren.     Dette brutale mord var ikke bare en forbrytelse. Det ble også en ulykke for hele riket, idet det ble begynnelsen til mange års borgerkrig. Om motivet til den blodige handling kan det ikke herske tvil. Magnus følte seg, antagelig med god grund, truet som kongsemne av fetteren, og ønsket gjennom mordet å sikre sin makt for fremtiden. Men det gjorde jo ikke hans forbrytelse mindre. Selv ikke hans nærmeste partifeller kunne akseptere hans handling.
Helmold: Om Knud Lavard og hans død (omkring 1170):     «[...] Derefter begav han [Knud Lavard] sig hjem til sit fædreland [in patriam], hvor hans farbroder tog venligt i imod ham og gjorde ham til hertug over hele Danmark [tocius Danie]. Og denne mand, som forstod at skaffe rolighed til veje, begyndte at berolige landet ved at vise alle løsgængere døren [cepitque vir pacificus regionem comparare, auferens viros desertores de terra] [...] Knud kom til sammenkomst med sin farbroder på en almindelig herredag. [...] Niels´ søn Magnus, der tillige med sin moder var til stede ved dette optrin, opæggedes ubeskriveligt, da moderen sagde: "Mærker du ikke, at din fætter alt har grebet spiret og er drot?" [...] Disse hendes ord æggede ham, som sagt, og han begyndte at smede rænker for at komme Knud til livs. [...] Thi så snart han under venskabs skin havde lært Knud at kende og så, at han ikke gav nogen skummel mistanke rum, bad han ham møde sig til en samtale under fire øjne. [...] Men folk havde haft folk liggende på lur, som pludselig brød frem fra deres smuthuller, sårede og dræbte Knud; og de var i deres blodtørst grumme nok til at finde en tilfredsstillelse i at sønderlemme den dødes krop led for led. Men fra den dag tiltog urolighederne og de indre fejder i Danmark [perturbaciones et intestina bella in Dania], som vi i det følgende delvis vil komme til at berøre [...]». Fra Cronica Slavorum (Helmolds Slaverkrønike) I.49f., overs. P. Kierkegaard 1881/1885. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.27ff. Latinske tekst i Cronica Slavorum i Scriptores rerum Germanicarum in usum scholarum, udg. G. H. Pertz 1868, s.100ff.
Roskildekrøniken: Om drapet på Knud Lavard og opprøret mot kong Niels (omkring 1140):     «Men den gamle fjende [...] såede så stor splid blandt danerne [inter danos], at der ikke har været nogen større prøvelse for gejstlighed og folk [clerus et plebs] siden kristendommen slog rod i Danmark [Dania]» Overs. M. Gelting, Roskildekrøniken, Århus 1992 s.25 - jvf. M. Cl. Gertz, Scriptores minores historiae Danicae medii ævi, vol. I Kbh. 1970 s.26. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
Knud ble begravet i Ringsted klosterkirke og ble kanonisert i 1169.
    Kongen var langt fra eneveldig. Stiftelsesdokument for klostre og andre dokumenter med angivelse av personnavn viser at en rekke forskjellige stormannsslekter eide tildels store jordbesittelser. Hvideslekten kjennes f.eks. i Midt- og Nord-Sjelland og Bodil-slekten i Syd-Sjelland, på Falster og Møn.     Hvideslekten støttet Erik Ejegods etterkommeres krav på tronen. Valdemar den Store ble oppfostret av Skjalm Hvides sønn Asser Rig sammen med Asser Rigs to sønner: Esbern Snare som grunnla Kalundborg og Absalon som ble erkebiskop i Lund. Bodilslekten donerte store verdier til innstiftelse av St. Peders kloster ved Næstved og Skovklosteret, det nåværende Herlufsholm.     To søstre, Margareta og Christina fra den innflytelserike Stenkilslekten i Östergötland, ble storpolitiskt inngiftet i kongehusene i nabolandene. Magareta ble, som enke etter den norske kongen Magnus III Berrføtt, gift med Niels I den Gamle, den siste av Svend II Estridssons sønner som ble konge i Danmark. Margareta ble dermed farmor til Knud Magnusson. Christina ble gift med Mstislav I [Mstislavich Vladimirovich] av Novgorod og mor til Erik Emunes kone Malmfrid og Knud Lavards kone Ingeborg. Dermed var Christina også mormor til såvel Svend Grathe som til Valdemar I den Store. Da Erik III Lam abdikerte i 1146 ble Svend III Grathe valgt til ny konge i Skåne og på Sjelland, mens jydene valgte Knud Magnusson til sin konge. Valdemar, som ble født etter sin fars død, ble oppkalt etter sin russiske morfar og ble den første danske kalt Valdemar.

Sankt giftet seg med Ingeborg of Gardarike 1116. Ingeborg (datter av Mstislav Waldemarsson og Kristina Ingesdatter) ble født , Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

115. Valdemar, den Store ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark.

74.

Harald Kesja

(49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: av Danmark

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

116. Bjørn Haraldsson, Jernside

75.

Cæcilia Knudsdatter

(50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Erik av Falster. Erik ble født , Falster, Sjælland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

117. Inger Eriksdatter døde 1157, Danmark; ble begravet , Sorø Klosterkirke, Danmark.

76.

(50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde, Bjälbo, Östergötland, Sverige.

Barn:

118. Bengt Folkesson ble født 1110 , Varnhem, Västra Götalands, Sverige; døde 1175, Varnhems Kloster, Varnhem, Västra Götalands, Sverige.

77.

Asser Rig Hvide

(51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Fjenneslev, Danmark; døde 1151, Sorø, Danmark.

Notater:

Ejede Fjenneslev Lod kirkerne i Tveje Merløse & Fjenneslev bygge Grundlagde Sorø Kloster Døde i Sorø Kloster * ca.1100 † Fjenneslev 1151 Begravet Sorø Kloster

Barn:

96. Ingefred Asserdatter Hvide
97. Esbern Snare Hvide ble født 1127 , Fjenneslev, Danmark; døde 1204, Herrevad Kloster, Danmark.

78.

Ebbe Skjalmsen Hvide

(51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1151, Sorø, Danmark.

Notater:

Ejer Knardrup, Ganløse Lod trækirke i Bjernede bygge Medstifter Sorø Kloster Bjernede rundkirke havde en forgænger i Pedersborg

Må have ejet en stor del af Haverup Ore (Pedersborg S., Alsted H.), som arvingerne ses at have andele af i 1190’erne. Formodentlig også gods i Bjernede (Bjernede S., Alsted H.), hvor han fik bygget en trækirke. Havde hus i Roskilde (Sømme H.). Ægtefællen skænkede ved sin død Sorø Kloster Sasserbro Mølle (Alsted S., Alsted H.). - Vidne for kong Erik III Lam (udateret). Varetog med broderen Asser stiftelsen af Sorø Kloster. Nær og betydende rådgiver for kong Sven III Grate. Ifølge Saxo gjorde Sven intet uden at rådføre sig med Ebbe, hans rolle er tilsvarende fremstillet i den islandske Knytlingasaga. I borgerkrigens start sat til at vogte Roskilde for Sven og holdt her byen mod kong Knud V Magnusen. Senere brændte Knud hans hus i byen af. - Identificeres ofte med Ebbe af Bastrup, der vidnede for kong Niels 1104/34. Deraf følger den antagelse, at Ebbe var borgherre på det endnu eksisterende Bastruptårn. Identifikationen er mulig. Ebbes efterkommere ejede en del gods i områder nær Bastrap (se afsnit om gods). Men der kan kun være tale om en antagelse, Ebbe var et almindeligt anvendt navn.  I DAAs stamtavle Hvidelinjen under Galen fra 1893 stamfar til denne.

På 1515-frisen nævnes sønnesønnen Peder Pedersen. Både sønnesøn og den heraf afledte søn, Peder, kendes kun fra frisen, hvilket ikke er nok til at sandsynliggøre deres eksistens.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

119. Gyde Ebbesdatter Hvide
120. Sune Ebbesen Hvide ble født , Sorø, Danmark; døde 1186, Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark.

79.

(53.Ingefred⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Borup, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Prefekt,korsfarer

Notater:

optrådte 1201 som sekretær for sin døende oknkel biskop Absalon, og blev indsat i hans testamente som den, der skulle sørge for, at testamentets bestemmelser skulle føres ud i livet.
Efter denne sidste store opgave hører vi ikke mere til Alexander, men han fik tre sønner. Kun den ene af dem fik efterkommere, og det er igennem hans døtre, vi får linjen kørt videre.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

121. Niels Alexanderson Falster

80.

(54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1237, Sorø, Danmark.

Notater:

Staller

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

122. Esbern Snerling Mule døde 1233, Sorø, Danmark.

81.

Kenneth of Kintyre, Ruaídri

(54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Peder Strangesen Ulfeldt. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

123. Elisabeth Pedersdatter Ulfeldt ble født 1220 , Ellingen, Bavaria, Tyskland; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.
124. Ingeborg Pedersdatter Ulfeldt ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved.

82.

Ebbe Olufsen Glug

(55.Gyde⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Skænkede 1192-1199 med en række af sin mors slægtninge dele af Haverup Ore til Sorø Kloster. I Gravkataloget kaldt til Haseltorp (Hastrup?, Terslev S. Ringsted H. eller Beldringe S., Bårse H.). - Lovede Sorø sin (halve) hovedlod, et løfte sønnen senere opfyldte. Kaldet Glug i Sorø gavebog et sted, søn af Glug et andet sted, et tredje sted ingen af delene. Det er tvivlsomt om der virkeligt er tale om et familietilnavn, det er snarere faderens karakteristiske tilnavn, der i senere kilder er tillagt sønnen.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

125. Oluf Ebbesen

83.

Margrethe Sunesdatter

(56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Sandsynligvis den Margrethe, der betænktes i Absalons testamente med 2 bægre.  - Angives ofte at være den hellige Margrethe, der blev slået ihjel på stranden ved Køge omkring 1170. Den hellige Margrethe karakteriseres som slægtning til Absalon og nær slægtning til Peder Sunesen. At den dræbte Margrethe skulle være Margrethe Sunesdatter er dog ikke påviseligt, ikke sandsynligt og kronologisk kun lige akkurat en mulighed.  - Børnene Sune, Peder, Cecilie og måske Stig.

Familie/Ektefelle/partner: Herlug. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

126. Cæcilie Herlufsdatter
127. Peder Herlufsen

84.

Jacob Sunesen Hvide

(56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1158 , Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark; døde 19 Mai 1246, Mun.

Notater:

Deltog i slaget ved Lena 1208 Stiftede Roskildes Osted Præbende 1246

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Valdemarsdatter. Estrid døde 1246. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

128. Inger Hvide

85.

(57.Raghnhild⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Kentyre, Skottland.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Lord i Kentyre

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

129. NN of Kentyre ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England.

86.

Rognvald MacGillabride

(57.Raghnhild⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født , of Morven, Argyleshire, Scotland; døde 1207, Kintyre, Argyleshire, Scotland.

Familie/Ektefelle/partner: Fiona av Moray. Fiona (datter av Ranulf av Moray og Bethoc) ble født , of Moray, Scotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

130. Ruarir MacRagnald ble født , of Morven, Argyle, Scotland.

87.

Olof II Gudrødsson, Den Svarte

(58.Gudrød⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født 1173 , Isle of Man, England; døde 21 Mai 1237, Isle of Man, England.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Man og Island

Notater:

Olof II Gudrödsson anses vara den förste kände, som förde det egendomliga och sällsynta vapne t med sina tre springande ben. Vapnet finns avbildat på Isle of Mans statssvärd, som traditio nellt tillskrives Olof. Detta fordrar en datering till omkring 1230. Experter från Brittish M useum har daterat svärdet till omkring 1250. (Källa: Jämten 1969, C.R. Carlsson)

Olof giftet seg med Christina of Ross 1223. Christina (datter av Ferguard av Ross) ble født 1200 , Ross, Skottland; døde 1250, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

131. Magnhild Olavsdatter ble født 1230 , Isle of Man, England; døde 1295, Trondheim, Sør-Trøndelag.

88.

Ragnavald Gudrødsson

(58.Gudrød⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født 1165 , Isle of Man, England; døde 1229, Isle of Man, England.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Man og Island

Familie/Ektefelle/partner: NN of Kentyre. NN (datter av Kenneth of Kintyre, Ruaídri) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

132. Gudrød Ragnvaldsson Don ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

Generasjon: 9

89.

Nikolas Pålson Kuvang

(59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1140 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1217, Giske, Møre og Romsdal.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

133. Ragnhild Nikolasdatter ble født , Giske, Møre og Romsdal.
134. Pål Nikolasson ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal.

90.

Baard Guttormsson, Rein

(59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Birkebeinerhøvding

Notater:

Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag var Birkebeinernes høvding. Han talte blandt sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98: «Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.»
Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn. Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelang godtok Sverre.
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre. At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin «søster» Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard. Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.
Inges saga skildrer Baard i meget almindelige ord: «Han var meget rik, vakker at set til, saktmodig og stille og holdt seg vel.» Han nevnes ofte i Sverres saga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.
I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild (datter av Erling Kviden og Skårvangssole) ble født 1165 , Kvie. Vang, Valdres, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

135. Skule Baardson, Jarl ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.
136. Ingebjørg Baardsdatter ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1240, Torneberg, Ringerike.

Familie/Ektefelle/partner: Cecilla Sigurdsdatter. Cecilla (datter av Sigurd Haraldsson Mund og Gunnhild) ble født 1155; døde 1186, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

137. Inge Baardson ble født 1185 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 23 Apr 1217, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Ulvhild Pålsdatter. Ulvhild (datter av Pål Sigridson og Sigrid) døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

138. Sigrid Baardsdatter ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245.

91.

Sophie Valdemarsdatter

(60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Sophie giftet seg med Siegfried III von Orlamünde 1181, Schleswig-Holstein, Tyskland. Siegfried (sønn av Hermann I von Orlamünde og Irmgard) ble født , Orlamünde, Tyskland; døde 1206, Orlamünde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

139. Sophie von Orlamünde døde 3 Sep 1244.

92.

Valdemar II, Sejr

(60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 28 Jun 1170 , Ringsted, Danmark; døde 28 Mar 1241, Ringsted, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven havde opfordret Valdemar Sejr til at iværksætte et dansk korstog som hjælp i Palæstina eller føre korstog mod hedenske baltere, og kongen ville således hellere færdiggøre mange års erobringspolitik i Estland således at Sværdridderne (senere indlemmet i Den Tyske Orden) ikke blev for magtfulde på bekostning af den danske konge.

Med i korstoget var også Johanniterordenen, som siden omkring 1130 havde haft pavens velsignelse til at føre et rødt-hvidt korsbanner. Ganske vist med et hvidt kors, der opdelte den røde dug i fire kvadratiske felter. Dannebrog har som bekendt to kvadratiske og to aflange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag, hvor det længe ser ud til, at de kristne ville tabe slaget ved Lyndanise (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle ærkebiskop, Anders Sunesen knælede i bøn på en bakketop. Når han rakte armene mod himmelen, rykkede danskerne frem, når armene blev sænket på grund af træthed, veg de tilbage. Hjælpere sprang til for at støtte den gamle ærkebiskops arme. Da kampen var på sit højeste, sendte Gud hjælp. Tegnet var et rødt flag med et hvidt kors, der faldt ned fra himlen. Dette ansporede danskerne yderligere, og de vandt en stor sejr. Kong Valdemar kundgjorde, at dette korsbanner, der gav danskerne sejren, herefter skulle være det danske rigsbanner.

Under en jagttur til Lyø i 1223 blev Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar taget til fange af grev Henrik af Schwerin, kaldet "Sorte Henrik". Greven afværgede de efterfølgende angreb, og i 1225 løskøbtes Valdemar for 45.000 mark, penge som han havde lånt af Henrik. DESuden skulle alle erobrede områder i Nordtyskland gives tilbage. Endelig måtte kongen sværge at afstå fra hævn. Alt håb om generobring af områderne bristede efter nederlaget ved Bornhøved i 1227, hvorefter Valdemar gik i gang med rigets indre opbygning. Kort før sin død stadfæstede han Jyske Lov.

På grund af disse mange erobringstogter fik han tilnavnet "Sejr". Alle erobrede områder undtagen Estland gik imidlertid tabt igen allerede i hans egen tid efter konflikten med Grev Henrik. Som sin far søgte Valdemar Sejr at sikre den kongelige arvefølge ved at få kronet sin ældste søn til medkonge, og de andre sønner fik hver et landområde i arveligt len. Dette medførte en svækkelse af kongemagten og indeholdt kimen til den tronkamp, som sønnerne udkæmpede efter hans død. I 1205 giftede Valdemar Sejr sig med Dagmar, datter af Ottokar 1. af Böhmen (Tjekkiet). Hun var ifølge traditionen elsket af befolkningen. Hun døde i 1212 og "hviler udi Ringsted". På sit dødsleje skulle hun efter overleveringen (folkevisen) have forsøgt at overtale Valdemar Sejr til at ægte Karl af Rises datter, Liden Kirsten og ikke den "beske blomme", Bengerd, som hun kaldes i folkevisen. I 1214 giftede Valdemar Sejr sig alligevel med Berengaria, der var datter af kong Sancho I af Portugal. Hun blev moder til Erik, Abel og Christoffer.

Valdemar giftet seg med Dona Berengaria de Bourgogne Mai 1214. Dona (datter av Sancho I de Bourgogne og Dulce de Barcelona) ble født 1194 , Portugal; døde 27 Mar 1221, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

140. Erik IV, Plovpenning ble født 1216 , Ringsted, Danmark; døde 10 Aug 1250, Ringsted, Danmark.
141. Kristofer I av Danmark ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark.

93.

Rikissa

(60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 8 Mai 1220.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Dronning av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Erik X Knutsson. Erik (sønn av Knut Eriksson og Cecilia) døde 10 Apr 1216. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

142. Ingeborg Eriksdotter døde 17 Jun 1254, Sverige.

94.

Kristina Bjørnsdatter

(61.Bjørn⁸, 40.Harald⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1172.

Notater:

I Dansk Biografisk Lexikons første utgave heter det at Kristina var datter til prins Bjørn Jernside (sønn av Harald Kesja) og Katarina Ingesdatter. I Sjögrens Sveriges Historia (1935) uttales at hun enten var datter til Inge I eller til Inge II, mens det i Svenskt Biografiskt Lexikon anføres at hun var etterkommer av kong Inge den eldre og dronning Helena.[1] I boken Sveriges drottningar av Herman Lindqvist anføres det at hun var datter av Knut Lavard og Ingeborg.[2]
Hun ble gift med Erik den hellige omkring 1149. Med ham fikk hun blant andre barnene Knut som ble svensk konge i 1167, og Margareta som ble dronning av Norge.
Kristina skal ha vært innblandet i en konflikt med Varnhems kloster omkring jordeiendommer, hvorfor paven forsøkte å få henne bannlyst. Hun gjorde krav på Varnhem som sin arv etter Fru Sigrid,[3] muligvis en slektning av dronningen. Kristina skal ha trakassert cisterciensermunker i en sånn grad, at de valgt å flytte til Danmark for der å hjelpe til med byggingen av Vitskøl kloster.[4]
Da hennes mann ble myrdet i 1160, skal hun ha flyktet sammen med sønnen, trolig til Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Erik, Den Hellige. Erik (sønn av Jåtvard) ble født 1120 , Västra Götalands, Sverige; døde 18 Mai 1160, Uppsala, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

143. Margrete Eriksdotter ble født , Uppsala, Sverige; døde 1209.
144. Knut Eriksson døde 8 Apr 1196.

95.

Margret Fredkulla

(61.Bjørn⁸, 40.Harald⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Magnus III Olavsson, Berføtt. Magnus (sønn av Olav III Haraldsson, Kyrre og Tora Rangvaldsdatter) ble født 1073; døde 24 Aug 1103, Ulster, Irland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

96.

(62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

den eneste kendte søster af Absalon og antagelig den unavngivne søster gift med en Peder, som Absalon ifølge Saxo gør ophold hos under sin flugt i 1157 på vej fra Ramsø til Fjenneslev.

Familie/Ektefelle/partner: Peder Pedersen, af Borup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

145. Alexander Pedersen døde, Borup, Danmark.

97.

(62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1127 , Fjenneslev, Danmark; døde 1204, Herrevad Kloster, Danmark.

Notater:

til Sæbygård Ejede Bromme og Munke Bjergby Med i Venderkrigene Gods svarede til ca. 3-4 herreder

Familie/Ektefelle/partner: Helena Guttormsdatter. Helena (datter av Guttorm av Sverige, Jarl) ble født 1172. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

146. Niels Mule døde 1237, Sorø, Danmark.
147. Ingeborg Esbensdatter Hvide

98.

Magnus Minnesköld

(63.Bengt⁸, 42.Ingegerd⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 31 Jan 1208, Gestilren, Sverige.

Notater:

Magnus Minnesköld, (Folkungaätten)
Var storman i Östergötland och anges i Västgötalagens lagmanslängd som herre till Bjälbo i Östergötland. Magnus Minnesköld antas ha varit gift två gånger. Namnet på kvinnan i första giftet är okänt. När han blev änkling i slutet av 1100-talet, gifte Magnus om sig med Ingrid Ylva, antagligen dotter till Sune Sik. Magnus och Ingrid Ylva hade sonen Birger, mest känd som Birger Jarl.
Magnus Minnesköld dödades i slaget vid Gestilren i Västergötland 1210. Ursprunget till binamnet ”Minnesköld” är okänt – en teori är att namnet syftar på ordet ”minni” (minne) och kan eventuellt kopplas till det vanliga nordiska bruket att ”dricka minni”, det vill säga att dricka ”minnesskål”. Enligt en annan teori skall ordet snarare tolkas som ”mindre”, varvid binamnet får betydelsen ”mindre sköld”.
Barn i gifte 1
Eskil Magnusson, född cirka 1170-1175 och död omkring 1227. Lagman i Västergötland.
En dotter, gift med Sigtrygg Ärkedjäknen Bengtsson (Bobergs ätt).
Barn i gifte 2:o med Ingrid Ylva. (d. ca.1251)
Karl Magnusson, biskop i Skara 1216-1220, (hör troligare till första äkt. då han bör varit född före 1180).
Bengt Magnusson, Biskop i Linköping 1220-1236, död 1237.
Birger jarl, riksföreståndare
Barn:
? Elof, kallas bror till Birger jarl, kan vara son till Ingrid i ett senare äktenskap. Omnämd 1268-10-27.

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Ylva. Ingrid (datter av Sune Sik Sverkersson) døde 1250, Bjälbo, Östergötland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

148. N.N Magnusdatter
149. Birger Minnesköld, Folkunge ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 11 Okt 1266, Jälbolung, Västra Götalands, Sverige; ble begravet , Varnhems Klosterkyrka.

99.

(64.Ingefred⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Borup, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Prefekt,korsfarer

Notater:

optrådte 1201 som sekretær for sin døende oknkel biskop Absalon, og blev indsat i hans testamente som den, der skulle sørge for, at testamentets bestemmelser skulle føres ud i livet.
Efter denne sidste store opgave hører vi ikke mere til Alexander, men han fik tre sønner. Kun den ene af dem fik efterkommere, og det er igennem hans døtre, vi får linjen kørt videre.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

150. Niels Alexanderson Falster

100.

(65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1237, Sorø, Danmark.

Notater:

Staller

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

151. Esbern Snerling Mule døde 1233, Sorø, Danmark.

101.

Bjørn Haraldsson, Jernside

(65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Peder Strangesen Ulfeldt. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

152. Elisabeth Pedersdatter Ulfeldt ble født 1220 , Ellingen, Bavaria, Tyskland; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.
153. Ingeborg Pedersdatter Ulfeldt ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved.

102.

Ebbe Olufsen Glug

(66.Gyde⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Skænkede 1192-1199 med en række af sin mors slægtninge dele af Haverup Ore til Sorø Kloster. I Gravkataloget kaldt til Haseltorp (Hastrup?, Terslev S. Ringsted H. eller Beldringe S., Bårse H.). - Lovede Sorø sin (halve) hovedlod, et løfte sønnen senere opfyldte. Kaldet Glug i Sorø gavebog et sted, søn af Glug et andet sted, et tredje sted ingen af delene. Det er tvivlsomt om der virkeligt er tale om et familietilnavn, det er snarere faderens karakteristiske tilnavn, der i senere kilder er tillagt sønnen.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

154. Oluf Ebbesen

103.

Margrethe Sunesdatter

(67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Sandsynligvis den Margrethe, der betænktes i Absalons testamente med 2 bægre.  - Angives ofte at være den hellige Margrethe, der blev slået ihjel på stranden ved Køge omkring 1170. Den hellige Margrethe karakteriseres som slægtning til Absalon og nær slægtning til Peder Sunesen. At den dræbte Margrethe skulle være Margrethe Sunesdatter er dog ikke påviseligt, ikke sandsynligt og kronologisk kun lige akkurat en mulighed.  - Børnene Sune, Peder, Cecilie og måske Stig.

Familie/Ektefelle/partner: Herlug. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

155. Cæcilie Herlufsdatter
156. Peder Herlufsen

104.

Jacob Sunesen Hvide

(67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1158 , Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark; døde 19 Mai 1246, Mun.

Notater:

Deltog i slaget ved Lena 1208 Stiftede Roskildes Osted Præbende 1246

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Valdemarsdatter. Estrid døde 1246. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

157. Inger Hvide

105.

Sankt Knud Lavard

(68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 12 Mar 1096 , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde 7 Jan 1131, Ringsted, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Hertug

Notater:

Hertug av Sønderjylland (Slesvig) 1115 - 1131.
Fra Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga; «20. Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Mor til Malmfrid var Kristin, datter til sveakongen Inge Steinkjelsson. Søster til Malmfrid var Ingelborg, som var gift med Knut Lavard, sønn til danekongen Eirik den gode, som var sønn til Svein Ulvsson. Knuts og Ingelborgs barn var Valdemar (den store), som tok kongedømme i Danmark etter Svein Eiriksson, Margret, Kristin og Katrin. Margret var gift med Stig Hvitlær, og de hadde en datter Kristin, som var gift med sveakongen Karl Sorkvesson. Deres sønn var kong Sorkve (Sverker).»
Da Knuds foreldre i 1102 dro på pilgrimsferd, ble han overlatt til den sjellandske høvding Skjalm Hvide til oppfostring. Senere ble han oppfostret hos hertug Lothar som senere ble keiser.
Knud fikk hertugtittel og hederstilnavnet Lavard [«herre»]. Tituleringen forekommer i Helmolds «Cronica Slavorum» og i Knytlingesagaen. Den forekommer også i det norske kildematerialet. I Sverres saga gis Sverres sønn, Sigurd, tilnavnet «Lavard». Ordet «Brythis» betydde opprinnelig «den som bryter og deler opp maten». Tilnavnet Lavard anses av språkforskere bety nettopp dette. Opprinnelsen til ordet «brythis» indikerer derfor høy status og da troligvis en herrestatus som kan forknippes med det generøse fyrsteidealet. En lignende betegnelse finnes i det gammelengelske «Hlaford», et ord som senere utvikles til benevnelsen «Lord» (= herre).
Han ble i 1115 grensejarl mellom Danmark, Tyskland og Vendland. Da Venderfyrsten Henrik døde i 1127, benyttet han dette til å kjøpe Henriks fyrstestilling av Lothar og ble forlenet av ham stillingen som Vendernes konge eller Knjæs (Knés).
Helmold oppgir at Lothar utnevnte Knud til «Rex Obotritorum», samtidig som han ble den tyske hertugens vasall. I «Knud Lavardslegenden» hevder Knud, da han anklages av kong Niels for å ville tilskanse seg den danske kongekronen, at han ikke var vendernes konge, men kun deres fyrste («Knés» eller «Knjaz»). Han oppgir at denne benevning kun var en herretittel. Saxo lar Knud hevde at han ble kalt «Herus» og «Dominus», men aldri «Rex» av slaverne.
Som «prœfectus» og «senior et defensor» av Slesvig disponerte Knud over en handelsplass som hadde en spesielt fordelaktig strategisk plassering, økonomisk sett. Byens inntektsbringende handel ga Knud en særstilling, ikke bare i Danmark, men også i store deler av Østersjøregionen.
Knud hadde fått berømmelse og anseelse ved rikets sydgrense. Hans militære fortjenester var ubestridelige. Hertil kom den glans det sto om ham, både i kraft av hans personlige egenskaper, og fordi han kom med noe av utlandets eventyrskjær omkring seg. Han hadde vanket ved keiser Lothars hoff, og var ved sin kledsdrakt og livsstil representant for det «moderne».
Saxo: Om Knud Lavard (omkring 1208):     «Her optrådte Knud nu i sachsisk dragt [vestis Saxonica] og langt finere klædt end de øvrige, og ved synet vældede misundelsen op i Henrik [Skatelar], der ikke kunne fordrage pragtfuldt udenlandsk tøj [alieni cultus splendor]. De kom op at skændes, og Henrik udbrød at purpur aldrig kunne sikre Knud mod sværd, hvortil Knud svarede at Henrik ikke var spor mere sikker i sine fårehuder - en elegant udlevering af Henriks bondskhed, og en finere måde at give igen på stiklerierne til hans prægtige dragt end trusler eller skældsord. Når han selv blev kritiseret for at følge udenlandsk mode [externus cultus], var han helt tilfreds med at kunne svare med en spydighed om landets egen [domisticus] klædedragt.» Gest. D. XIII.5.4 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
Knud Lavardslegenden beretter om relasjonen mellom Magnus Nielsen og Knud Lavard under dronning Margareta:     «Knud og Magnus var da også venner og følgeslagere (amici et soci), slik blodets nære bånd     krevde det: og så lenge dronningen levde kunne det ikke finnes noe fiendskap mellom dem.» Den latinske termen «socii» ble ikke sjelden brukt ekvivalent med begrepet «commilitones», dvs. våpenbrødre eller hirdbrødre.
Knud Lavards-Ordinalet: Om Knud Lavards feide med Magnus (omkring 1170):     «Efter at have skaffet fred i sit fædreland [patria sua] trængte hertugen [Knud Lavard] med et ringe følge ind i Venderland [...] Næsten ni år mærkede Knud ikke sin fætters had. Ganske vist hørte han af flere, at Magnus spandt rænker imod ham; men såre trofast, som han var, kunne han ikke have en så nærtbeslægtet ven mistænkt for troløshed.     Det hændte sig imidlertid, at hertugen blev anklaget for kongen. Da var det, at kongen, der lånte øre til de løgne, man snakkede ham for, på Ribe ting vendte sig imod ham med disse klagepunkter: "Du har," sagde han "mod landets sæd indført nye skikke [conta consuetudines terre nova quedam induxisti], og i Venderland har du, mig og mit kongedømme til skade, tiltaget dig kongenavn."     Kløgtig som hertugen var, svarede han med megen værdighed på den første anklage: "Dit land har hidindtil haft det for skik, at ingen kunne have sit gods sikkert, hverken under lås og lukke eller nogen som helst anden vagt. Men hændes det nu, at en mand, rig eller fattig, enten med vilje lader en ting blive liggende på alfar vej eller glemmer den der, da bliver den ikke borttagen af nogen, men venter på sin ejermand. Dette er den ny skik!"» Af Vita Altera Kanuti Ducis in passione sancti Kanuti - Ordinalet/Knud Lavards helgenlegende forfattet af anonym præst i Ringsted. Overs. Hans Olrik Danske Helgeners Levned, 1893 s.126ff. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.29f. Latinske tekst i Monumenta Germaniae Historica, Scriptorum (in folio) bnd. 29 udg. G. Waitz et al. s.13f.
    I 1130 sto Knud på toppen av sin politiske karriere. Han var ikke bare «dux» i Danmark, men hans militære fremganger i Venderland førte også til at Knud ble utropt til fyrste eller «knés» over det slaviske folket obotritene. Hans fremganger hadde gjort ham til en østersjøfyrste av betydelig dignitet, noe som gjorde ham til en meget verdifull alliansepartner innen den nordeuropeiske storpolitikken. Knud hadde gode kontakter med den saksiske hertugen, den senere tyske keiseren Lothar. Han var gift med Ingeborg, datter til Novgorodfyrsten Mstislav. Da Ingeborg på morssiden var i slekt med den stenkilske kongelige slektsgrupperingen, kontrollerte Knud sannsynligvis også et betydelig antall eiendommer i Götaland.     Danmark var et valgrike. Om den aldrende kong Niels skulle dø, ville det være tingmøtene - og muligens ledingshæren - som skulle velge den nye konge. Derfor måtte det nødvendigvis oppstå et motsetningsforhold mellom Magnus og Knud, de to kongesønner som valget naturlig måtte stå mellom.     I julen 1130 hadde kong Niels innbudt rikets stormenn til gilde i Roskilde. Festen endte fredelig, men Magnus ba Knud møte ham igjen i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted. Uten å ane uråd innfant Knud seg, kun fulgt av noen få menn. I skogsbrynet traff han Magnus, som vennlig ønsket ham velkommen. De vekslet et par ord, men plutselig brøt en flokk bevepnede menn som lå i bakhold, frem fra skogen og Magnus ropte: «Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike». Knud ble så hugget ned uten å kunne få sitt sverd ut av sliren.     Dette brutale mord var ikke bare en forbrytelse. Det ble også en ulykke for hele riket, idet det ble begynnelsen til mange års borgerkrig. Om motivet til den blodige handling kan det ikke herske tvil. Magnus følte seg, antagelig med god grund, truet som kongsemne av fetteren, og ønsket gjennom mordet å sikre sin makt for fremtiden. Men det gjorde jo ikke hans forbrytelse mindre. Selv ikke hans nærmeste partifeller kunne akseptere hans handling.
Helmold: Om Knud Lavard og hans død (omkring 1170):     «[...] Derefter begav han [Knud Lavard] sig hjem til sit fædreland [in patriam], hvor hans farbroder tog venligt i imod ham og gjorde ham til hertug over hele Danmark [tocius Danie]. Og denne mand, som forstod at skaffe rolighed til veje, begyndte at berolige landet ved at vise alle løsgængere døren [cepitque vir pacificus regionem comparare, auferens viros desertores de terra] [...] Knud kom til sammenkomst med sin farbroder på en almindelig herredag. [...] Niels´ søn Magnus, der tillige med sin moder var til stede ved dette optrin, opæggedes ubeskriveligt, da moderen sagde: "Mærker du ikke, at din fætter alt har grebet spiret og er drot?" [...] Disse hendes ord æggede ham, som sagt, og han begyndte at smede rænker for at komme Knud til livs. [...] Thi så snart han under venskabs skin havde lært Knud at kende og så, at han ikke gav nogen skummel mistanke rum, bad han ham møde sig til en samtale under fire øjne. [...] Men folk havde haft folk liggende på lur, som pludselig brød frem fra deres smuthuller, sårede og dræbte Knud; og de var i deres blodtørst grumme nok til at finde en tilfredsstillelse i at sønderlemme den dødes krop led for led. Men fra den dag tiltog urolighederne og de indre fejder i Danmark [perturbaciones et intestina bella in Dania], som vi i det følgende delvis vil komme til at berøre [...]». Fra Cronica Slavorum (Helmolds Slaverkrønike) I.49f., overs. P. Kierkegaard 1881/1885. Her efter J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s.27ff. Latinske tekst i Cronica Slavorum i Scriptores rerum Germanicarum in usum scholarum, udg. G. H. Pertz 1868, s.100ff.
Roskildekrøniken: Om drapet på Knud Lavard og opprøret mot kong Niels (omkring 1140):     «Men den gamle fjende [...] såede så stor splid blandt danerne [inter danos], at der ikke har været nogen større prøvelse for gejstlighed og folk [clerus et plebs] siden kristendommen slog rod i Danmark [Dania]» Overs. M. Gelting, Roskildekrøniken, Århus 1992 s.25 - jvf. M. Cl. Gertz, Scriptores minores historiae Danicae medii ævi, vol. I Kbh. 1970 s.26. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
Knud ble begravet i Ringsted klosterkirke og ble kanonisert i 1169.
    Kongen var langt fra eneveldig. Stiftelsesdokument for klostre og andre dokumenter med angivelse av personnavn viser at en rekke forskjellige stormannsslekter eide tildels store jordbesittelser. Hvideslekten kjennes f.eks. i Midt- og Nord-Sjelland og Bodil-slekten i Syd-Sjelland, på Falster og Møn.     Hvideslekten støttet Erik Ejegods etterkommeres krav på tronen. Valdemar den Store ble oppfostret av Skjalm Hvides sønn Asser Rig sammen med Asser Rigs to sønner: Esbern Snare som grunnla Kalundborg og Absalon som ble erkebiskop i Lund. Bodilslekten donerte store verdier til innstiftelse av St. Peders kloster ved Næstved og Skovklosteret, det nåværende Herlufsholm.     To søstre, Margareta og Christina fra den innflytelserike Stenkilslekten i Östergötland, ble storpolitiskt inngiftet i kongehusene i nabolandene. Magareta ble, som enke etter den norske kongen Magnus III Berrføtt, gift med Niels I den Gamle, den siste av Svend II Estridssons sønner som ble konge i Danmark. Margareta ble dermed farmor til Knud Magnusson. Christina ble gift med Mstislav I [Mstislavich Vladimirovich] av Novgorod og mor til Erik Emunes kone Malmfrid og Knud Lavards kone Ingeborg. Dermed var Christina også mormor til såvel Svend Grathe som til Valdemar I den Store. Da Erik III Lam abdikerte i 1146 ble Svend III Grathe valgt til ny konge i Skåne og på Sjelland, mens jydene valgte Knud Magnusson til sin konge. Valdemar, som ble født etter sin fars død, ble oppkalt etter sin russiske morfar og ble den første danske kalt Valdemar.

Sankt giftet seg med Ingeborg of Gardarike 1116. Ingeborg (datter av Mstislav Waldemarsson og Kristina Ingesdatter) ble født , Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

158. Valdemar, den Store ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark.

106.

Harald Kesja

(68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: av Danmark

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

159. Bjørn Haraldsson, Jernside

107.

Guttorm Aasulvsøn, Rein

(69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1120 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1150, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

Notater:

Lendmann.  Levde fra 1120 til 1183.
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levet meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.
Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga: «1. ... Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.»

Familie/Ektefelle/partner: Eldrid Jonsdatter, Blinheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

160. Ingrid Guttormsdatter, Rein ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.
161. Rangrid Guttormsdatter, Rein ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

162. Baard Guttormsson, Rein ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland.

Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Sveinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

163. Åsulf Guttormsen

108.

Sigrid Aasulvsdatter

(69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson, Huk. Hallkjell (sønn av Jon Duvnjalson Smørbalte og N:N Hallkjellsdatter) døde 1160. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

164. Jon Hallkjellsson
165. Simon Hallkjellsson døde 1162.

109.

Erling Skakke Ormsson

(70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1115 , Stødle, Etne, Hordaland; døde 18 Jun 1179, Kalvskinnet, Trondheim.

Familie/Ektefelle/partner: Kristin Sigurdsdatter. Kristin (datter av Sigurd Magnusson, Jorsalsfare og Malmfrid Mstislavsdatter) ble født 1120; døde 1178. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

166. Ragnhild Erlingsdatter
167. Magnus V Ormsson ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane.

110.

Åsa Ormsdatter

(70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1170.

Familie/Ektefelle/partner: Nikolaus Bertorgsson Maase. Nikolaus (sønn av Bergtor Bjørnson Bukk) ble født 1100 , Sunde i Sunnhordland, Kvinnherad, Hordaland, Norge; døde 1130. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

168. Bjørn Nikolasson Bukk ble født , Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norway; døde 1179, Trondheim, Sør-Trøndelag.
169. N.N Nikolasdatter

111.

Ingeborg of Gardarike

(71.Mstislav⁸, 47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Kiew, Ukraina.

Notater:

Hertuginne av Sønder-Jylland - 1130 -.

Ingeborgs ekteskap skyldes hennes moster, den danske dronning Margrethe Fredkulla, som ga henne svenske gods i medgift.

Knytlingesagaen har en utførlig og noe romanaktig beretning om Knuds frieri via kjøpmannnen Vidgaut. Ifølge Saxo skyldtes giftemålet Ingeborgs moster, dronning Margrete Fredkulla av Danmark. Hun ga sågar Ingeborg en del av sitt svenske farsgods i medgift, dette var et ledd i hennes freds- og ekteskapsstiftende politikk innenfor kongehuset.

Forgjeves frarådet Ingeborg Knud å reise til julegildet i Roskilde i 1130 hvor han ble drept av Magnus Nielsen i Haraldsted Skog. Åtte dager etter drapet fødte hun sønnen Valdemar, tidligere hadde hun født døtrene Margrete, Christine og Katrine.

Da høvdingen Kristjern Svendsen, etter drapet på Erik II Emune i 1137, ville ha den lille Valdemar utropt til konge, motsatte Ingeborg seg dette på det sterkeste. Etter denne tid høres ikke mer om henne.

Ingeborg giftet seg med Sankt Knud Lavard 1116. Sankt (sønn av Erik "Eiegod" Svendson og Bothild Thorgautsdatter) ble født 12 Mar 1096 , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde 7 Jan 1131, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

158. Valdemar, den Store ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark.

112.

Malmfrid Mstislavsdatter

(71.Mstislav⁸, 47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Magnusson, Jorsalsfare. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

170. Kristin Sigurdsdatter ble født 1120; døde 1178.

113.

Jewfrosinija of Kiev

(71.Mstislav⁸, 47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Jewfrosinija giftet seg med Geisa II of Hungary 1146. Geisa (sønn av Béla II of Hungary og Jelena of Serbia) ble født 1130; døde 30 Mai 1161. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

171. Helene of Hungary døde 25 Mai 1199.

114.

Sigrid Torkelsdatter

(72.Hallkattla⁸, 48.Ingrid⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

Notater:

Levde fra 1120 til 1150.
Sigrid var en storlagt kvinne som vakte oppsikt. En gang førte hun selv et langskip til Bergen. Da hun skulle reise hjem, sto kong Øystein Haraldsson på bryggen og lot skalden Einar Skulesson kvede et vers til hennes ære. Dette skjedde i 1150 elle noe tidligere.
Sigrid var gift første gang med Pål på Aure i Søkkelven.

Barn:

172. Nikolas Pålson Kuvang ble født 1140 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1217, Giske, Møre og Romsdal.

Barn:

162. Baard Guttormsson, Rein ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland.

115.

Valdemar, den Store

(73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Valdemar den Store, søn af Knud Lavard og Ingeborg, dansk medkonge fra 1154 og enekonge fra 1157-1182. Valdemar, som blev født blot 8 dage efter at faderen, Knud Lavard, var blevet myrdet, voksede op hos Asser Rig sammen med dennes sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighederne om retten til tronen mellem Svend 3. Grathe og Knud 5., sluttede han sig til Svend, som i 1147 gjorde ham til hertug af Slesvig. I 1154 skiftede Valdemar over på Knuds side og forlovede sig med hans halvsøster Sofie. Han blev konge i Jylland 1157 ved rigets deling mellem Svend, Knud og Valdemar og enekonge samme år, efter at Knud blev dræbt under det såkaldte "blodgilde i Roskilde". Det lykkedes Valdemar at undslippe, og efter at have samlet en hær slog han Svend på Grathe Hede og var nu enekonge.

Valdemar opbyggede en stærk kongemagt og rettede flere slag mod venderne, støttet af vennen Absalon, som han i 1158 udnævnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlede Valdemar en sjællandsk ledingsflåde og gennemførte et togt mod venderne. I de følgende år gennemførtes en række togter, der kulminerede med indtagelsen af Rügen i 1169. I den forbindelse omstyrtedes de kendte gudebilleder. Valdemar gik i gang med at sikre rigets grænse mod syd dels ved at opføre Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved at bygge fæstningsanlæg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon byggede som bekendt en fæstning på en lille ø ud for handelspladsen Havn ved Øresund. Den europæiske magtkamp mellem paven og kejseren nåede Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spidsen støttede kongen, og ærkebiskop Eskil måtte drage i landflygtighed i Frankrig. Kronen og kirken forsonedes dog, og det markeredes med, at Valdemars fader, Knud Lavard, blev helgenkåret af pave Alexander III og gravsat i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig fik Valdemar sin 7-årige søn, Knud (VI) kronet og salvet som medkonge for at sikre arvefølgen. I 1177 trak Eskil sig tilbage, og Absalon udnævntes til ærkebiskop i Lund. Absalon indsatte flere venner på ledende poster, og i 1180 udbrød der åbent oprør, og Absalon måtte flygte. Valdemar og Absalon vendte tilbage i 1181 med en hær og nedkæmpede oprøret.

Under Valdemars regeringstid skete der store forandringer i det danske samfund. Ledingspligten blev afløst af en ledingsskat, og frem for at skulle huse kongen, når han rejste rundt i landet, skulle bønderne nu betale en skat til kongens ombudsmænd (hele apparatet med ombudsmænd blev udbygget og væsentlig forbedret under Valdemar 1. den Store). Kongen fik også flere indtægter i form af kongens overtagelse af ingenmandsland - hvad ingen ejer, ejer kongen. Valdemar tjente også godt på afgifter på sildemarkedet i Skåne.

Valdemar døde den 12. maj i 1182. Hans lig blev af bønder båret til Ringsted Kirke, hvor han blev begravet. Han har med rette fortjent tilnavnet "den Store", og der skete store fremskridt for landet i hans regeringstid. Sammen med sin hustru Sofie fik han sønnerne Knud (6.) og Valdemar 2. Sejr foruden seks døtre.Wikipedia, den frie encyklopædi

Barn:

173. Sophie Valdemarsdatter
174. Valdemar II, Sejr ble født 28 Jun 1170 , Ringsted, Danmark; døde 28 Mar 1241, Ringsted, Danmark.
175. Rikissa døde 8 Mai 1220.

116.

(74.Harald⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Katarina Ingesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

176. Kristina Bjørnsdatter døde 1172.
177. Margret Fredkulla

117.

Inger Eriksdatter

(75.Cæcilia⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1157, Danmark; ble begravet , Sorø Klosterkirke, Danmark.

Notater:

Overlevede ægtefællen. - Hendes ofte hævdede kongelige afstamning kan ikke påvises.

Hun skulle ifølge DAA 1898:225 være "en datterdatter af Knud den Hellige", hvilket ifølge Marianne Johansen og Helle Haldings bog "Thi de var af stor slægt" er et åbent spørgsmål.

Familie/Ektefelle/partner: Asser Rig Hvide. Asser (sønn av Skjalm Hvide og Signe Asbjørnsdatter) ble født , Fjenneslev, Danmark; døde 1151, Sorø, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

178. Ingefred Asserdatter Hvide
179. Esbern Snare Hvide ble født 1127 , Fjenneslev, Danmark; døde 1204, Herrevad Kloster, Danmark.

118.

Bengt Folkesson

(76.Ingegerd⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1110 , Varnhem, Västra Götalands, Sverige; døde 1175, Varnhems Kloster, Varnhem, Västra Götalands, Sverige.

Notater:

Bengt Folkesson, känd som Bengt Snivil eller Bengt Snivel, var en svensk högreståndsperson tillhörande Folkungaätten som ska ha levat på 1100-talet. Enligt den danska historikern Saxo var han son till Folke den tjocke och prinsessan Ingegärd Knutsdotter av Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

180. Magnus Minnesköld ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 31 Jan 1208, Gestilren, Sverige.

119.

Gyde Ebbesdatter Hvide

(78.Ebbe⁸, 51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

død før 1199 hvor sønnen senest besad hendes arvepart. - Skænkede i anden halvdel af 12. årh. Sorø Kloster 14 mark skyldjord og en halv mark af Ornum i Sigersted (Sigersted S., Ringsted H.) samt ½ bol eng ved Vrangstrap (Vrangstrup S., Tybjerg H.) kaldet Gydemade. - Gift med Olaf Glug, en af Sven Grates betroede mænd 1147-1148 (Knytlinga), måske den Olaf, Saxo nævner som anfører på flere vendertog.  - Genealogien nævner kun sønnen Ebbe. Olaf Glug havde ifølge Gravkataloget desuden børnene Asser, Gumme, Niels og Margrethe. I Broderlisten optræder "brødrene" Asser, Gumme og Ebbe lige under Olaf Glug, hvilket synes at bekræfte Gravkataloget. Alle er medtaget her, selvom især Niels er usikker. Der er gennem tiden tillagt en del sønner til Olaf, der ikke er antaget her. Kun Ebbe er med sikkerhed Gydes søn, de øvrige kan være Olaf Glugs børn af et muligt andet ægteskab. En søn, Hemming, der bl.a. findes i Langebeks stamtræ, er i DAA’s stamtavle for Snubbe-slægten fra 1918 stamfar for denne.

Familie/Ektefelle/partner: Oluf Glug. Oluf døde 1247. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

181. Ebbe Olufsen Glug

120.

Sune Ebbesen Hvide

(78.Ebbe⁸, 51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Sorø, Danmark; døde 1186, Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark.

Notater:

Begravet i Sorø ved sin kones side. Skyldte ved sin død fætteren Absalon (se denne) 130 mark sølv. - Skænkede med en “vis Torben” særjord i Asserbo (Tibirke S., Holbo H.) til Sorø Kloster. Besad formentlig en part i Haverup Ore (Pedersborg S., Alsted H.), som alle hans børn ejede en part af. Besad formentlig også gods i Bjernede (Bjernede S., Alsted H.), hvor han rejste den nuværende kirke. Testamenterede senest 1177 Sorø Kloster sin halve hovedlod. Ved hans død modtog Sorø som en del af denne jord til 11 mark guld minus 2 øre i Ejby (Ejby S., Ramsø H.), jord til 6 øre guld i Salby (Ejby at 12 mark guld i Ølse (Ølsemagle S., Ramsø H.), en fjerding guld i Køge (Ramsø H.), 2 mark guld i Halseby (Tårnborg S., Slagelse H.), 1 mark guld i Ørløse (Tikøb S., Lynge-Kronborg H.), 6 mark guld og 2 øre i Atterup (Øster Egede S., Fakse H.) 1 mark guld i Vedde (Munke Bjergby S., Alsted H.), 5 øre guld i Stenløse (Stenløse S., Ølstykke H.). Resten af de testamentariske forpligtelser udredtes af hans børn. Beregninger ud de samlede godsoverdragelser, der set i forhold til antallet af børn ifølge loven højst min udgøre 1/14 af hans samlede formue, fører til vekslende resultater, men lavt sat 300 til 500 bol, en enorm godsmængde.  - Vidne for kong Valdemar I den Store 1158/60 og 1176, begge gange i.fm. Esrum Kloster. Sattes 1158/60 ved endnu en kongelig gave til Esrum med Absalon til at skifte skoven Villingehoved. Fætteren Absalon besad et sølvbæger skænket ham af Sune. Byggede den nuværende Bjemede Kirke og satte et endnu eksisterende epitafie på kirken, hvori det angives, at Sune som den første har bygget en stenkirke dette sted. Af Abbed Vilhelm af Æbelholt i 1180’erne omtalt som "En mand af indsigt, mægtig i virke og tale". Er efter alt at dømme den Sune, Saxo omtaler i.f.m. borgerkrigen og kong Valdemar I’s regering, slægtskabet med Absalon angives et sted, en familiære tilknytning til Valdemar et andet sted, men ikke patronymiet.   Saxos fremstilling: Forlod 1154 i Odense Sven Grates følge. Indtrådte omkring 1159 i kong Valdemar I’s nærmeste råd. Deltog i 3. vendertog 1160/61. Ledsagede 1162 Valdemar på dennes møde med kejser Frederik Barbarossa ved Dijon. 1 1169 med på 11. vendertog ved erobringen af Arkona. Nedrev her sammen med Absalon Svantevits tempel og statue. Deltog 1170 på 12. vendertog, nedlagde her egenhændigt nogle af fjenderne. Deltog 1171 på 13. vendertog og blev her med bl.a. Absalon tilbage med bevogtningsopgaver Deltog 1172 på 15. vendertog, forhandlede sig her med Gunzelin a f Schwerin til fred med nordtyskerne. Saxo nævner endvidere Sune 1176 i.fm. den første anklage mod Magnus Eriksen for landsforræderi. Foruden Saxo nævner Ældre Sjællandske krønike i.f.m. det skånske oprør 1179/80 Sune som en af dem, der uden at være skåning havde faet et kongeligt ombud i landsdelen og som skåningerne krævede fjernet. Ifølge Saxo til stede ved Valdemars dødsleje 1182 og derefter deltager i kredsen om kong Knud VI.

Familie/Ektefelle/partner: Cecilie N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

182. Margrethe Sunesdatter
183. Jacob Sunesen Hvide ble født 1158 , Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark; døde 19 Mai 1246, Mun.

121.

(79.Alexander⁸, 53.Ingefred⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Stallmester 1268

Notater:

Evt. den Niels Aleksandersen, der ifølge. Falsterlisten ejede jord i Tingsted (Tingsted S., Falster Nørre H.), men forholdet er helt usikkert. - I Genealogien nævnes børnene Gunhild , Andreas, Estrid, Elisabeth samt en datter gift med Stig Hvide. 1268 nævntes, at en søster til Niels Aleksandersen’s datter Estrid er gift med Andreas Erlandsen. Hun er antageligt da datter af Niels og antagelig den Ingefred, der nævnes senere som enke efter Andreas. Der kan så være tale om at Ingefred er Genealogiens unavngivne datter af Niels, gift (første gang) med Stig Hvide, eller Ingefred kan være udeladt i Genealogien. Her er antaget det sidste, at Ingefred er et sjette barn af Niels.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

184. Elisabet Nielsdatter
185. Anders Nielsen Due ble født , Tubetorp, Smørum, Kjøbenhavn, Danmark; døde 1285.
186. Ossa Nielsdatter

122.

(80.Niels⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1233, Sorø, Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

187. Rane Esbernsen

123.

(81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1220 , Ellingen, Bavaria, Tyskland; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

Notater:

Gælker i Skåne 1251-82, Arresterede sin bror Jacob 1259, Blev bandlyst

Familie/Ektefelle/partner: Niels Erlandsen Galen. Niels (sønn av Erland Galen og Cæcilie Herlufsdatter) ble født 1220 , Ellinge, Væstra Sallerups Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1285, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

188. Peder Hvide Nielsen
189. Jens Nielsen døde 1320, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige.
190. Cecilie Nielsdatter

124.

(81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved.

Familie/Ektefelle/partner: Ernst von Gleichen. Ernst (sønn av Lambert II von Gleichen og Sophie von Orlamünde) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

191. N.N Grevinde von Gleichen

125.

Oluf Ebbesen

(82.Ebbe⁸, 55.Gyde⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

var Sønnesøn af Oluf Glug og Gyde, Datter af en af Skjalm Hvides Sønner. Foruden at han altsaa hørte til en anset Slægt, beklædte han i Aarene omkring 1221 et af de høje Hofembeder, nemlig Mundskænkens, ved Valdemar II’s Hof. Denne Stilling fratraadte han senest 1224, men mange Aar efter er han atter bleven Mundskænk, denne Gang hos Kong Erik, og skifter med flere andre en Arv efter Grev Albert af Orlamünde mellem Kongen og hans to Brødre. Han døde 1247 – efter nogle Angivelser først 1250 – og blev begravet hos Klosterbrødrene i Sorø, hvem han tidligere havde tilskjødet Byen Sørdrup nær ved Slagelse.   Med sin Hustru Margrethe havde han flere Børn, deriblandt en Søn Anders (d. o. 1270), der i Aarene 1250 og 1257-66 var Kongens Mundskænk, og en Datter Margrethe, som i andet Ægteskab var gift med Grev Ernst af Gleichen.

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

192. Margrethe Olufdatter Glug

126.

Cæcilie Herlufsdatter

(83.Margrethe⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Erland Galen. Erland døde, Rendsborg, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

193. Margrethe Erlandsen
194. Niels Erlandsen Galen ble født 1220 , Ellinge, Væstra Sallerups Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1285, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

127.

Peder Herlufsen

(83.Margrethe⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Kammermester

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

195. Niels Pedersen døde 12 Apr 1267.

128.

Inger Hvide

(84.Jacob⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Conrad von Regenstein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

196. Anders Hvide

129.

NN of Kentyre

(85.Kenneth⁸, 57.Raghnhild⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnavald Gudrødsson. Ragnavald (sønn av Gudrød IV Olofsson, Den Svarte og N.N) ble født 1165 , Isle of Man, England; døde 1229, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

197. Gudrød Ragnvaldsson Don ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

130.

Ruarir MacRagnald

(86.Rognvald⁸, 57.Raghnhild⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født , of Morven, Argyle, Scotland.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

198. Dugald MacRuairi døde 1268.

131.

Magnhild Olavsdatter

(87.Olof⁸, 58.Gudrød⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født 1230 , Isle of Man, England; døde 1295, Trondheim, Sør-Trøndelag.

Notater:

År 1292 flyttade prinsessan Maud (Matilda) de flesta av de gamla laghandlingarna från Isle of Man till Trondheim i Norge, där de senare förstördes vid en brand. (J. Johnson)

Magnhild giftet seg med Torleif Haraldsson 1266, Isle of Man, England. Torleif (sønn av Harald Gudrødsson) ble født 1228 , Isle of Man, England; døde 1290, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

199. Hallstein Torleifsson ble født 1272 , Isle of Man, England; døde 1345, Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag.

132.

Gudrød Ragnvaldsson Don

(88.Ragnavald⁸, 58.Gudrød⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: N.N of Galloway. N.N ble født 1180 , Galloway, , Kirkcudbright, Scotland; døde, Isle of Man, England; ble begravet , Kristiansand, Vest-Agder. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

200. Harald Gudrødsson ble født 1207 , Isle of Man, England; døde 1287, Norge.

Generasjon: 10

133.

Ragnhild Nikolasdatter

(89.Nikolas⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Giske, Møre og Romsdal.

Familie/Ektefelle/partner: Skule Baardson, Jarl. Skule (sønn av Baard Guttormsson, Rein og Ragnhild Erlingsdatter) ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

201. Margrethe Skulesdatter ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.
202. Ragndid Skulesdatter døde, Stein, Hole, Buskerud.

134.

Pål Nikolasson

(89.Nikolas⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

203. Peter Pålson ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1254, Giske, Møre og Romsdal.

135.

Skule Baardson, Jarl

(90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Hertug

Notater:

Konge av Norge 1239 - 1240.
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.
Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.
Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.
Skule ble jordet i Kristkirken i Nidaros.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Nikolasdatter. Ragnhild (datter av Nikolas Pålson Kuvang) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

201. Margrethe Skulesdatter ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.
202. Ragndid Skulesdatter døde, Stein, Hole, Buskerud.

136.

Ingebjørg Baardsdatter

(90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1240, Torneberg, Ringerike.

Ingebjørg giftet seg med Alv Erlingson 1221, Bergen, Hordaland. Alv (sønn av Erling, Den Gamle) ble født 1190 , Torneberg, Ringerike; døde 1250, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

204. Erling Alvsøn ble født 1220 , Torneberg, Ringerike; døde 1283, Torneberg, Ringerike.
205. Ragndid Alfsdatter ble født , Torneberg, Ringerike.

137.

Inge Baardson

(90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1185 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 23 Apr 1217, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge

Notater:

Han var sønn av Sverre Sigurdssons søster Cecilia og høyadelsmannen Bård Guttormsson av Reinsætten. Hans halvbror var Skule Bårdsson som ble Norges første hertug. Inge ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204.
Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten. Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240.
Han kjempet mot baglerne frem til 1208, da det kom til forlik mellom ham og baglerkongen Filippus Simonsson, som fikk styre over Viken. Forliket fant sted på Kvitsøy i Rogaland og ble kjent som «Kvitsøyforliket». Konfliktene mellom baglere og birkebeinere tok slutt da både Inge og Filippus døde i 1217. Etterfølgeren, Håkon IV Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere. Inge er gravlagt i Nidarosdomen i Trondheim.

Familie/Ektefelle/partner: Gyrid. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

206. Guttorm Ingeson ble født 1206; døde 1226, Helgøya, Ringsaker, Hedemark.

138.

Sigrid Baardsdatter

(90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245.

Familie/Ektefelle/partner: Jon Sigurdson. Jon (sønn av Sigurd Kåreson og Ingrid Arnesdatter) ble født 1152 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1214, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

207. Baugeide Jonsdatter ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.
208. N.N Jonsdatter, Austråt ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

139.

Sophie von Orlamünde

(91.Sophie⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 3 Sep 1244.

Sophie giftet seg med Lambert II von Gleichen 2 Sep 1223. Lambert (sønn av Erwin von Gleichen og Adelheid von Orlamünde) ble født , Thüringen; døde 14 Sep 1227, Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

209. Ernst von Gleichen ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.
210. Adela von Gleichen ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

140.

Erik IV, Plovpenning

(92.Valdemar⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1216 , Ringsted, Danmark; døde 10 Aug 1250, Ringsted, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232. Samkonge av Danmark 1232 - 1241. Enekonge av Danmark 1241 - 1250.
Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre.
I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten.
Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249.
I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I.
Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert.

Erik giftet seg med Jutta von Sachsen 9 Okt 1239, Ringsted, Danmark. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

211. Ingeborg Eirksdatter af Danmark ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland.

141.

Kristofer I av Danmark

(92.Valdemar⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark.

Notater:

Christoffer 1. (1219-1259), dansk konge 1252-1259, søn af kong Valdemar 2. Sejr.  Da kong Abel Valdemarssøn blev dræbt i 1252, opholdt hans ældste søn, Valdemar, sig i Frankrig. Han skyndte sig hjem for at overtage kronen, men arresteredes af ærkebiskoppen af Köln, Konrad Lotharssøn af Ahr-Hochstaden. Her blev han holdt som fange indtil de schauenburgske grever af Holsten betalte løsepengene for ham i 1253. Da han kom til Danmark, er Christoffer imidlertid blevet valgt til konge. Hermed var der grundlagt en strid mellem den ældre og yngre linje af kongehuset, der kom til at vare i flere årtier. Christoffer blev kronet i Lund domkirke juledag 1252.  Christoffer iværksatte en aktion for at få sin broder Erik 4. Plovpenning anerkendt som martyr eller helgen. Formålet var at få brændemærket Valdemars fader, Abel, som brodermorder og dermed udelukke hans slægt fra tronfølgen. Og han begyndte at samle oplysninger om undere, der var sket ved Eriks grav. Abels tilhængere var naturligvis imod forsøget. Forholdet mellem kongen og kirken blev imidlertid stadig forværret. Ærkebiskop Jakob Erlandsen, der med pavens velsignelse blev indsat på bispesædet i Lund, var tilhænger af en stærk og uafhængig kirke og kom i strid med kongen om bl.a. gejstliges ledingspligt og skattepligt. Jakob Erlandsen var på mødrene side af Hvideslægten, der var tilhængere af Abel. Det kom til udtryk, da Jakob Erlandsen nægtede at krone Christoffers søn, Erik, til medkonge og tronfølger.  Forholdet forværredes af, at kongen krævede, at kirken og ikke mindst de rige biskopper skulle stille med mænd og midler til kampen mod Abel-slægten. I 1256 samlede ærkebispen rigets øverste til et møde i Vejle, hvor de vedtog konstitutionen "Cum Ecclesia Daciana". Heri står, at riget vil blive lyst i interdikt (dvs. forbud mod alle kirkelige handlinger), hvis kongen udsætter gejstlige for overgreb. I vinteren 1257-1258 gik de holstenske grever, på anmodning fra Jakob Erlandsen og for at sikre deres nevøs arveret til hertugdømmet Sønderjylland, til angreb på Danmark, men angrebet blev afværget. I februar 1259 blev Jakob Erlandsen arresteret af mecklenburgske krigsfolk. Ifølge en beretning blev han til spot og spe iført en verdslig dragt med en hue af rævehaler på hovedet, fik bundet sine fødder og blev kastet i fængsel. Ærkebispesædet i Lund og kort efter roskildebispen Peder Skjalmsen Bang, der var i familie med Jakob Erlandsen, lyste interdikt over kongen.  Sverige og Norge havde indgået en alliance mod Danmark, før Christoffer blev konge. I 1256 foretog Håkon 6. Magnusson af Norge et plyndringstogt ind i Halland. I 1257 blev der indgået et forlig mellem Christoffer, Håkon og Birger Jarl Magnusson, som var regent af Sverige. I 1256 og igen i 1258 var der bondeoprør i Danmark, men oprørene blev slået ned. I 1259 gjorde fyrst Jaromar 2. af Rügen, der var Erik Abelssøns svigerfar, landgang på Sjælland og indtog København. Før Christoffer nåede at reagere, døde han den 29. maj 1259 i Ribe. Han blev begravet i Ribe Domkirke af den lokale biskop på trods af det lyste interdikt. Christoffer var gift med Margrete Sambiria Samborsdatter af Pommerellen. Sammen fik de sønnerne Erik (Glipping), Valdemar og Niels samt døtrene Mechthilde, Margrete og Ingeborg.

Kristofer giftet seg med Margareta, Sambiria 1248. Margareta (datter av Sambor II von Pomorze Gdanskie og Mechtild von Mecklenburg) døde Des 1282, Ribe, Esbjerg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

212. Erik V Kristofersson, Klipping ble født 1249 , Loland, Danmark; døde 22 Nov 1286, Findrup, Jylland, Danmark.

142.

Ingeborg Eriksdotter

(93.Rikissa⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 17 Jun 1254, Sverige.

Notater:

Ingeborg Eriksdotter, född någon gång mellan sina föräldrars giftermål 1210 och sin fars död 1216, död 17 juni 1254, var en svensk prinsessa, dotter till kung Erik Knutsson och drottning Rikissa, gift med jarlen Birger Magnusson och stammoder för kungaätten Bjälboätten.
Med Birger fick hon följande barn:
Rikissa, född omkring 1238, död 1288
Valdemar, född omkring 1239, död 1302, kung av Sverige 1250-1275
Magnus, född omkring 1240, död 1290, kung av Sverige 1275-1290
Kristina, vars dotter Elena var gift med Ulf Holmgersson (Ama)
Katarina, född omkring 1245, död 1289
Erik, född omkring 1250, död 1275
Ingeborg, född omkring 1253, död 1302
Bengt, född 1254, död 1291

Død:
rige

Familie/Ektefelle/partner: Birger Minnesköld, Folkunge. Birger (sønn av Magnus Minnesköld og Ingrid Ylva) ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 11 Okt 1266, Jälbolung, Västra Götalands, Sverige; ble begravet , Varnhems Klosterkyrka. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

213. Magnus Birgersson, Ladulås døde 18 Des 1290, Visingsö, Jönköping, Sverige.

143.

Margrete Eriksdotter

(94.Kristina⁹, 61.Bjørn⁸, 40.Harald⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Uppsala, Sverige; døde 1209.

Notater:

Den 1. januar 1204, to dager etter at hun har kommet tilbake til Norge døde hennes stesønn kong Håkon Sverresson med klare symptomer av forgiftning. Margareta blir mistenkt for forbrytelsen. For å bevise hennes uskyld lar hun en av sine tjenere bære jernbyrd, det vil si gå med glødende jern. Det slår særdeles uheldig ut. Mannen blir sterkt forbrent og kongens menn drukner den uheldige mannen mens Margareta selv flykter i all hast til Sverige.
Margareta er likevel tilbake i Norge i 1209 når hennes datter Kristin blir gift med Filip Simonsson, sønn av en biskop, som ble et kongsemne i 1207 når Erling Magnusson Steinvegg dør. I striden som fulgte ble riket delt i tre, og som del av et forlik skulle Filip få Opplandene og en del av Viken, men ikke kongsnavn. Derimot ble han tilbudt Kristin som ektefelle. Kristin dør i barsel etter å ha født deres første barn som også dør. Filip dør i 1217. Selv døde Margareta kort tid etter at datteren var blitt giftet bort.

Margrete giftet seg med Sverre Sigurdson 1185. Sverre (sønn av Sigurd Haraldsson Mund og Gunnhild) ble født 1151 , Bergen, Hordaland; døde 9 Mar 1202, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

214. Håkon III Sverresson ble født 1177 , Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag; døde 1 Jan 1204, Bergen, Hordaland.

144.

Knut Eriksson

(94.Kristina⁹, 61.Bjørn⁸, 40.Harald⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 8 Apr 1196.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Cecilia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

215. Erik X Knutsson døde 10 Apr 1216.

145.

(96.Ingefred⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Borup, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Prefekt,korsfarer

Notater:

optrådte 1201 som sekretær for sin døende oknkel biskop Absalon, og blev indsat i hans testamente som den, der skulle sørge for, at testamentets bestemmelser skulle føres ud i livet.
Efter denne sidste store opgave hører vi ikke mere til Alexander, men han fik tre sønner. Kun den ene af dem fik efterkommere, og det er igennem hans døtre, vi får linjen kørt videre.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

216. Niels Alexanderson Falster

146.

(97.Esbern⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1237, Sorø, Danmark.

Notater:

Staller

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

217. Esbern Snerling Mule døde 1233, Sorø, Danmark.

147.

Birger Minnesköld, Folkunge

(97.Esbern⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Peder Strangesen Ulfeldt. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

218. Elisabeth Pedersdatter Ulfeldt ble født 1220 , Ellingen, Bavaria, Tyskland; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.
219. Ingeborg Pedersdatter Ulfeldt ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved.

148.

N.N Magnusdatter

(98.Magnus⁹, 63.Bengt⁸, 42.Ingegerd⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Sigtrygg Bengtsson. Sigtrygg (sønn av Bengt Matsson) ble født , Nydala, Jönköpings, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

220. Hafrid Sigtryggsdotter

149.

(98.Magnus⁹, 63.Bengt⁸, 42.Ingegerd⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 11 Okt 1266, Jälbolung, Västra Götalands, Sverige; ble begravet , Varnhems Klosterkyrka.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Jarl

Notater:

Birger jarl, död 1266, statsman, enligt traditionen av Folkungaätten, Sveriges styresman 1248-66 under svågern Erik Erikssons och sonen Valdemars kungatid. Tronstrider mellan Sverkerska och Erikska ätterna försvagade kungamakten, och statsledningen låg helt i Birgers händer, särskilt sedan hans son Valdemar 1250 valts till kung. Birger Jarl (egentlig Birger Magnusson) (ca. 1210 – 21. oktober 1266), regerende rigsjarl 1248–1266, blev formentlig født omkring 1210, men er først omtalt 1237. Blev jarl år 1248, formynderregent år 1250, død 21. oktober 1266, begravet i Varnhem Kloster. Han var søn af Magnus Minnesköld til Bjälbo og Ingrid Ylva. Han grundlagde Stockholm ifølge Erikskrøniken. Birger Jarl var også bygmester for Tavastehus slot år 1250. Jarlen Birger Magnusson tilhørte Folkungaslægten (også kaldet Bjälboätten). Birger Magnusson var den sidste i Sverige, som bar embedstitlen jarl.
Birger Magnusson giftede sig mellem år 1237 og 1241 med Ingeborg Eriksdotter af Sverige, søster til kong Erik Eriksson, kaldet Erik den læspe og halte. De fik fire børn, to af dem blev regenter: Valdemar Birgersson af Sverige, som Birger Jarl blev formynderregent for 1250, og Magnus Ladulås. 1247/1248 dør Ulf Fase, og Birger bliver rigsjarl med al magt over Sverige.
1261 giftede han sig igen med enkedronning Mechtilde af Holsten, enke efter Abel af Danmark, som kom til at overleve ham med mange år. Birger Jarl døde den 21. oktober 1266 på Jälbolung i Västergötland. I Varnhems Klosterkirke findes hans gravsten med billeder af jarlen selv, hans anden kone Mechtilde og sønnen Erik.

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Eriksdotter. Ingeborg (datter av Erik X Knutsson og Rikissa) døde 17 Jun 1254, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

213. Magnus Birgersson, Ladulås døde 18 Des 1290, Visingsö, Jönköping, Sverige.

150.

(99.Alexander⁹, 64.Ingefred⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Stallmester 1268

Notater:

Evt. den Niels Aleksandersen, der ifølge. Falsterlisten ejede jord i Tingsted (Tingsted S., Falster Nørre H.), men forholdet er helt usikkert. - I Genealogien nævnes børnene Gunhild , Andreas, Estrid, Elisabeth samt en datter gift med Stig Hvide. 1268 nævntes, at en søster til Niels Aleksandersen’s datter Estrid er gift med Andreas Erlandsen. Hun er antageligt da datter af Niels og antagelig den Ingefred, der nævnes senere som enke efter Andreas. Der kan så være tale om at Ingefred er Genealogiens unavngivne datter af Niels, gift (første gang) med Stig Hvide, eller Ingefred kan være udeladt i Genealogien. Her er antaget det sidste, at Ingefred er et sjette barn af Niels.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

221. Elisabet Nielsdatter
222. Anders Nielsen Due ble født , Tubetorp, Smørum, Kjøbenhavn, Danmark; døde 1285.
223. Ossa Nielsdatter

151.

(100.Niels⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1233, Sorø, Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

224. Rane Esbernsen

152.

(101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1220 , Ellingen, Bavaria, Tyskland; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

Notater:

Gælker i Skåne 1251-82, Arresterede sin bror Jacob 1259, Blev bandlyst

Barn:

225. Peder Hvide Nielsen
226. Jens Nielsen døde 1320, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige.
227. Cecilie Nielsdatter

153.

Bjørn Haraldsson, Jernside

(101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved.

Familie/Ektefelle/partner: Ernst von Gleichen. Ernst (sønn av Lambert II von Gleichen og Sophie von Orlamünde) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

228. N.N Grevinde von Gleichen

154.

Oluf Ebbesen

(102.Ebbe⁹, 66.Gyde⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

var Sønnesøn af Oluf Glug og Gyde, Datter af en af Skjalm Hvides Sønner. Foruden at han altsaa hørte til en anset Slægt, beklædte han i Aarene omkring 1221 et af de høje Hofembeder, nemlig Mundskænkens, ved Valdemar II’s Hof. Denne Stilling fratraadte han senest 1224, men mange Aar efter er han atter bleven Mundskænk, denne Gang hos Kong Erik, og skifter med flere andre en Arv efter Grev Albert af Orlamünde mellem Kongen og hans to Brødre. Han døde 1247 – efter nogle Angivelser først 1250 – og blev begravet hos Klosterbrødrene i Sorø, hvem han tidligere havde tilskjødet Byen Sørdrup nær ved Slagelse.   Med sin Hustru Margrethe havde han flere Børn, deriblandt en Søn Anders (d. o. 1270), der i Aarene 1250 og 1257-66 var Kongens Mundskænk, og en Datter Margrethe, som i andet Ægteskab var gift med Grev Ernst af Gleichen.

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

229. Margrethe Olufdatter Glug

155.

Cæcilie Herlufsdatter

(103.Margrethe⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Erland Galen. Erland døde, Rendsborg, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

230. Margrethe Erlandsen
231. Niels Erlandsen Galen ble født 1220 , Ellinge, Væstra Sallerups Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1285, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

156.

Peder Herlufsen

(103.Margrethe⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Kammermester

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

232. Niels Pedersen døde 12 Apr 1267.

157.

Inger Hvide

(104.Jacob⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Conrad von Regenstein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

233. Anders Hvide

158.

Valdemar, den Store

(105.Sankt⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Valdemar den Store, søn af Knud Lavard og Ingeborg, dansk medkonge fra 1154 og enekonge fra 1157-1182. Valdemar, som blev født blot 8 dage efter at faderen, Knud Lavard, var blevet myrdet, voksede op hos Asser Rig sammen med dennes sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighederne om retten til tronen mellem Svend 3. Grathe og Knud 5., sluttede han sig til Svend, som i 1147 gjorde ham til hertug af Slesvig. I 1154 skiftede Valdemar over på Knuds side og forlovede sig med hans halvsøster Sofie. Han blev konge i Jylland 1157 ved rigets deling mellem Svend, Knud og Valdemar og enekonge samme år, efter at Knud blev dræbt under det såkaldte "blodgilde i Roskilde". Det lykkedes Valdemar at undslippe, og efter at have samlet en hær slog han Svend på Grathe Hede og var nu enekonge.

Valdemar opbyggede en stærk kongemagt og rettede flere slag mod venderne, støttet af vennen Absalon, som han i 1158 udnævnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlede Valdemar en sjællandsk ledingsflåde og gennemførte et togt mod venderne. I de følgende år gennemførtes en række togter, der kulminerede med indtagelsen af Rügen i 1169. I den forbindelse omstyrtedes de kendte gudebilleder. Valdemar gik i gang med at sikre rigets grænse mod syd dels ved at opføre Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved at bygge fæstningsanlæg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon byggede som bekendt en fæstning på en lille ø ud for handelspladsen Havn ved Øresund. Den europæiske magtkamp mellem paven og kejseren nåede Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spidsen støttede kongen, og ærkebiskop Eskil måtte drage i landflygtighed i Frankrig. Kronen og kirken forsonedes dog, og det markeredes med, at Valdemars fader, Knud Lavard, blev helgenkåret af pave Alexander III og gravsat i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig fik Valdemar sin 7-årige søn, Knud (VI) kronet og salvet som medkonge for at sikre arvefølgen. I 1177 trak Eskil sig tilbage, og Absalon udnævntes til ærkebiskop i Lund. Absalon indsatte flere venner på ledende poster, og i 1180 udbrød der åbent oprør, og Absalon måtte flygte. Valdemar og Absalon vendte tilbage i 1181 med en hær og nedkæmpede oprøret.

Under Valdemars regeringstid skete der store forandringer i det danske samfund. Ledingspligten blev afløst af en ledingsskat, og frem for at skulle huse kongen, når han rejste rundt i landet, skulle bønderne nu betale en skat til kongens ombudsmænd (hele apparatet med ombudsmænd blev udbygget og væsentlig forbedret under Valdemar 1. den Store). Kongen fik også flere indtægter i form af kongens overtagelse af ingenmandsland - hvad ingen ejer, ejer kongen. Valdemar tjente også godt på afgifter på sildemarkedet i Skåne.

Valdemar døde den 12. maj i 1182. Hans lig blev af bønder båret til Ringsted Kirke, hvor han blev begravet. Han har med rette fortjent tilnavnet "den Store", og der skete store fremskridt for landet i hans regeringstid. Sammen med sin hustru Sofie fik han sønnerne Knud (6.) og Valdemar 2. Sejr foruden seks døtre.Wikipedia, den frie encyklopædi

Barn:

234. Sophie Valdemarsdatter
235. Valdemar II, Sejr ble født 28 Jun 1170 , Ringsted, Danmark; døde 28 Mar 1241, Ringsted, Danmark.
236. Rikissa døde 8 Mai 1220.

159.

(106.Harald⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Katarina Ingesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

237. Kristina Bjørnsdatter døde 1172.
238. Margret Fredkulla

160.

Ingrid Guttormsdatter, Rein

(107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Östmansson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

239. N.N Guttormsson

161.

Rangrid Guttormsdatter, Rein

(107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Byrdarsvein. Bjørn ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

240. Estrid Bjørnsdatter ble født , Sør-Trøndelag.

162.

Baard Guttormsson, Rein

(107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Birkebeinerhøvding

Notater:

Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag var Birkebeinernes høvding. Han talte blandt sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98: «Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.»
Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn. Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelang godtok Sverre.
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre. At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin «søster» Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard. Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.
Inges saga skildrer Baard i meget almindelige ord: «Han var meget rik, vakker at set til, saktmodig og stille og holdt seg vel.» Han nevnes ofte i Sverres saga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.
I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild (datter av Erling Kviden og Skårvangssole) ble født 1165 , Kvie. Vang, Valdres, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

241. Skule Baardson, Jarl ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.
242. Ingebjørg Baardsdatter ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1240, Torneberg, Ringerike.

Familie/Ektefelle/partner: Cecilla Sigurdsdatter. Cecilla (datter av Sigurd Haraldsson Mund og Gunnhild) ble født 1155; døde 1186, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

243. Inge Baardson ble født 1185 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 23 Apr 1217, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Ulvhild Pålsdatter. Ulvhild (datter av Pål Sigridson og Sigrid) døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

244. Sigrid Baardsdatter ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245.

163.

Åsulf Guttormsen

(107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skoftesdatter. Ragnhild (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

245. Torbjorg Assulvsdatter

164.

Jon Hallkjellsson

(108.Sigrid⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Haraldsdatter Gille. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

246. Ragnvald Jonsson døde 15 Jun 1184.
247. Hallkjell Jonsson døde 1194.

165. Simon Hallkjellsson (108.Sigrid⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1162.

166.

Ragnhild Erlingsdatter

(109.Erling⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson. Hallkjell (sønn av Jon Hallkjellsson og Margrete Haraldsdatter Gille) døde 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

248. Ragnvald Hallkjellsson døde 1217.

167.

Magnus V Ormsson

(109.Erling⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane.

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Bjørnsdatter. Estrid (datter av Bjørn Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter, Rein) ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

249. Ingebjørg Magnusdatter ble født 1170.

168.

Bjørn Nikolasson Bukk

(110.Åsa⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norway; døde 1179, Trondheim, Sør-Trøndelag.

Notater:

Bjørn var ein frende, søstersønn, av Erling Skakke. Bjørns far Nikolas var gift med Erlings søster Åsa. Bjørn Bukk var gift med Margrethe, datter til Arne på Stårheim og Dronning Ingrid. Bjørn hadde en sønn, Nikolas Bjørnsson.
12. Kong Inge og Gregorius fór austantil um vaaren til Bjørgvin. Men strakst Haakon og Sigurd spurde de, at Inge var farin fraa Viki, fór dei landvegen aust til Viki. Daa kong Inge kom til Bjørgvin, vart de trætte millom Halldor Brynjolvsson og Bjørn Nikolasson. De var ein av drengine hans Bjørn, maa vita, som spurde ein av drengine hans Halldor, daa dei møttest nede paa bryggjune, kvifor han var so bleik, og hin svara at han hadde aarelati seg. «Ikkje hadde eg vorti so fisbleik av aarelatingi, som du er,» sagde hin. «Eg tenkjer du vilde bera deg endaa verre og ulikare,» svara den andre. De var ikkje noko meir enn dette som var grunnen; men so tok de eine orde de andre, til dess de bar til aa trætta, og so til aa slaast. Daa vart de fortalt Halldor Brynjolvsson, at drengen hans var saara nede paa bryggjune, og Halldor, som sat og drakk i garden der tett attmed, gjekk ned. Men daa var drengine hans Bjørn komne der alt, og no totte Halldor at dei hadde vori uskillege med hans dreng, og dermed tok Halldor og hans fylgje til aa knubba og dengja deim. Daa vart de fortalt Bjørn Bukk, at vikverjane slo drengine hans nede paa bryggjune. Daa tok Bjørn og mennane hans vaapni sine og gjekk ned og vilde hemna drengine sine, og daa gjekk dei paa kvarandre. Daa vart de fortalt Gregorius, at Halldor, systermannen hans, trengde hjelp, og at drengine hans vart nedhogne ute paa gata, og daa hadde Gregorius og mennane hans brynjune paa seg og sprang til. Daa høyrde Erling Skakke at Bjørn, systerson hans, slost med Halldor og Gregorius inn-paa bryggjune, og at han trengde hjelp. Daa gjekk han dit og var ovende mannsterk og bad folk hjelpa seg; «de vilde vera ei æveleg skam,» sagde han, «um ein vikvering skulde tugta oss her i vaar eigi fødebygd.» Der fall de 14 mann, og av deim døydde 9 paa flekken og 5 seinare av saari sine, og mange vart saara. Daa kom de bod til kong Inge, at Gregorius og Erling slost inn-paa bryggjune, og han fór stad og vilde skilja deim; men de var uraad, daa dei var reint rasande paa baae sidur. Daa ropte Gregorius til kong Inge og bad han ganga burt, og sagde at han ingin veg vilde koma, soleis som de no var, og sagde at de vilde vera den største ulukka, um han kom til noko; «ingin kan vita,» sagde han, «um ikkje de kan vera einkvar som er god til eit slikt syndeverk, um han ser seg syn til de.» Dermed gjekk kongen burt. Daa de verste staake var yvi, gjekk Gregorius og hans menn upp til Nikolaskyrkja[13], og Erling og hans menn etter, og ropte til kvarandre. Daa kom kong Inge andre gongen og forlikte deim, og paa baae sidur vilde dei at han aaleine skulde døma imillom deim. Daa spurde dei at Haakon var i Viki, og kong Inge og Gregorius fór aust og hadde mange skip. Men daa dei kom aust, skvatt Haakon og mennane hans undan, og de kom ikkje til slag. Daa fór kong Inge inn til Oslo, men Gregorius var i Konghelle.
Slaget på Kalvskinnet i Sverressaga: Bjørn Bukk sprang på elva og omkom. Han var i brynje og sank straks.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Arnedatter. Margrete (datter av Arne Ivarsson, Kongsmaag og Ingrid Ragnvaldsdatter) ble født , Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge; døde, Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

250. N.N Bjørnsdatter

169.

N.N Nikolasdatter

(110.Åsa⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Botolv, i Fjordane. Botolv døde 18 Jun 1179, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

251. Halstein Snåk Botolvsson ble født 1147 , Sogn og Fjordane; døde 15 Jun 1184, Sogn og Fjordane.

170.

Kristin Sigurdsdatter

(112.Malmfrid⁹, 71.Mstislav⁸, 47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1120; døde 1178.

Familie/Ektefelle/partner: Erling Skakke Ormsson. Erling (sønn av Orm Sveinsson, Kryplingeorm og Ragnhild Skulesdatter) ble født 1115 , Stødle, Etne, Hordaland; døde 18 Jun 1179, Kalvskinnet, Trondheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

252. Ragnhild Erlingsdatter
253. Magnus V Ormsson ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane.

171.

Helene of Hungary

(113.Jewfrosinija⁹, 71.Mstislav⁸, 47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 25 Mai 1199.

Helene giftet seg med Leopold V von Österreich 1172. Leopold (sønn av Heinrich II von Österreich og Theodora Komnena) ble født 1157 , Østerike; døde 31 Des 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

254. Leopold VI von Österreich døde 28 Jul 1230, San Germano, Italia.

172.

Nikolas Pålson Kuvang

(114.Sigrid⁹, 72.Hallkattla⁸, 48.Ingrid⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1140 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1217, Giske, Møre og Romsdal.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

255. Ragnhild Nikolasdatter ble født , Giske, Møre og Romsdal.
256. Pål Nikolasson ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal.

173.

Sophie Valdemarsdatter

(115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Barn:

257. Sophie von Orlamünde døde 3 Sep 1244.

174.

Valdemar II, Sejr

(115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 28 Jun 1170 , Ringsted, Danmark; døde 28 Mar 1241, Ringsted, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven havde opfordret Valdemar Sejr til at iværksætte et dansk korstog som hjælp i Palæstina eller føre korstog mod hedenske baltere, og kongen ville således hellere færdiggøre mange års erobringspolitik i Estland således at Sværdridderne (senere indlemmet i Den Tyske Orden) ikke blev for magtfulde på bekostning af den danske konge.

Med i korstoget var også Johanniterordenen, som siden omkring 1130 havde haft pavens velsignelse til at føre et rødt-hvidt korsbanner. Ganske vist med et hvidt kors, der opdelte den røde dug i fire kvadratiske felter. Dannebrog har som bekendt to kvadratiske og to aflange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag, hvor det længe ser ud til, at de kristne ville tabe slaget ved Lyndanise (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle ærkebiskop, Anders Sunesen knælede i bøn på en bakketop. Når han rakte armene mod himmelen, rykkede danskerne frem, når armene blev sænket på grund af træthed, veg de tilbage. Hjælpere sprang til for at støtte den gamle ærkebiskops arme. Da kampen var på sit højeste, sendte Gud hjælp. Tegnet var et rødt flag med et hvidt kors, der faldt ned fra himlen. Dette ansporede danskerne yderligere, og de vandt en stor sejr. Kong Valdemar kundgjorde, at dette korsbanner, der gav danskerne sejren, herefter skulle være det danske rigsbanner.

Under en jagttur til Lyø i 1223 blev Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar taget til fange af grev Henrik af Schwerin, kaldet "Sorte Henrik". Greven afværgede de efterfølgende angreb, og i 1225 løskøbtes Valdemar for 45.000 mark, penge som han havde lånt af Henrik. DESuden skulle alle erobrede områder i Nordtyskland gives tilbage. Endelig måtte kongen sværge at afstå fra hævn. Alt håb om generobring af områderne bristede efter nederlaget ved Bornhøved i 1227, hvorefter Valdemar gik i gang med rigets indre opbygning. Kort før sin død stadfæstede han Jyske Lov.

På grund af disse mange erobringstogter fik han tilnavnet "Sejr". Alle erobrede områder undtagen Estland gik imidlertid tabt igen allerede i hans egen tid efter konflikten med Grev Henrik. Som sin far søgte Valdemar Sejr at sikre den kongelige arvefølge ved at få kronet sin ældste søn til medkonge, og de andre sønner fik hver et landområde i arveligt len. Dette medførte en svækkelse af kongemagten og indeholdt kimen til den tronkamp, som sønnerne udkæmpede efter hans død. I 1205 giftede Valdemar Sejr sig med Dagmar, datter af Ottokar 1. af Böhmen (Tjekkiet). Hun var ifølge traditionen elsket af befolkningen. Hun døde i 1212 og "hviler udi Ringsted". På sit dødsleje skulle hun efter overleveringen (folkevisen) have forsøgt at overtale Valdemar Sejr til at ægte Karl af Rises datter, Liden Kirsten og ikke den "beske blomme", Bengerd, som hun kaldes i folkevisen. I 1214 giftede Valdemar Sejr sig alligevel med Berengaria, der var datter af kong Sancho I af Portugal. Hun blev moder til Erik, Abel og Christoffer.

Barn:

258. Erik IV, Plovpenning ble født 1216 , Ringsted, Danmark; døde 10 Aug 1250, Ringsted, Danmark.
259. Kristofer I av Danmark ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark.

175.

Rikissa

(115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 8 Mai 1220.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Dronning av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Erik X Knutsson. Erik (sønn av Knut Eriksson og Cecilia) døde 10 Apr 1216. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

260. Ingeborg Eriksdotter døde 17 Jun 1254, Sverige.

176.

Kristina Bjørnsdatter

(116.Bjørn⁹, 74.Harald⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1172.

Notater:

I Dansk Biografisk Lexikons første utgave heter det at Kristina var datter til prins Bjørn Jernside (sønn av Harald Kesja) og Katarina Ingesdatter. I Sjögrens Sveriges Historia (1935) uttales at hun enten var datter til Inge I eller til Inge II, mens det i Svenskt Biografiskt Lexikon anføres at hun var etterkommer av kong Inge den eldre og dronning Helena.[1] I boken Sveriges drottningar av Herman Lindqvist anføres det at hun var datter av Knut Lavard og Ingeborg.[2]
Hun ble gift med Erik den hellige omkring 1149. Med ham fikk hun blant andre barnene Knut som ble svensk konge i 1167, og Margareta som ble dronning av Norge.
Kristina skal ha vært innblandet i en konflikt med Varnhems kloster omkring jordeiendommer, hvorfor paven forsøkte å få henne bannlyst. Hun gjorde krav på Varnhem som sin arv etter Fru Sigrid,[3] muligvis en slektning av dronningen. Kristina skal ha trakassert cisterciensermunker i en sånn grad, at de valgt å flytte til Danmark for der å hjelpe til med byggingen av Vitskøl kloster.[4]
Da hennes mann ble myrdet i 1160, skal hun ha flyktet sammen med sønnen, trolig til Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Erik, Den Hellige. Erik (sønn av Jåtvard) ble født 1120 , Västra Götalands, Sverige; døde 18 Mai 1160, Uppsala, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

261. Margrete Eriksdotter ble født , Uppsala, Sverige; døde 1209.
262. Knut Eriksson døde 8 Apr 1196.

177.

Margret Fredkulla

(116.Bjørn⁹, 74.Harald⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

178.

(117.Inger⁹, 75.Cæcilia⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

den eneste kendte søster af Absalon og antagelig den unavngivne søster gift med en Peder, som Absalon ifølge Saxo gør ophold hos under sin flugt i 1157 på vej fra Ramsø til Fjenneslev.

Familie/Ektefelle/partner: Peder Pedersen, af Borup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

263. Alexander Pedersen døde, Borup, Danmark.

179.

N.N Grevinde von Gleichen

(117.Inger⁹, 75.Cæcilia⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1127 , Fjenneslev, Danmark; døde 1204, Herrevad Kloster, Danmark.

Notater:

til Sæbygård Ejede Bromme og Munke Bjergby Med i Venderkrigene Gods svarede til ca. 3-4 herreder

Familie/Ektefelle/partner: Helena Guttormsdatter. Helena (datter av Guttorm av Sverige, Jarl) ble født 1172. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

264. Niels Mule døde 1237, Sorø, Danmark.
265. Ingeborg Esbensdatter Hvide

180.

Magnus Minnesköld

(118.Bengt⁹, 76.Ingegerd⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 31 Jan 1208, Gestilren, Sverige.

Notater:

Magnus Minnesköld, (Folkungaätten)
Var storman i Östergötland och anges i Västgötalagens lagmanslängd som herre till Bjälbo i Östergötland. Magnus Minnesköld antas ha varit gift två gånger. Namnet på kvinnan i första giftet är okänt. När han blev änkling i slutet av 1100-talet, gifte Magnus om sig med Ingrid Ylva, antagligen dotter till Sune Sik. Magnus och Ingrid Ylva hade sonen Birger, mest känd som Birger Jarl.
Magnus Minnesköld dödades i slaget vid Gestilren i Västergötland 1210. Ursprunget till binamnet ”Minnesköld” är okänt – en teori är att namnet syftar på ordet ”minni” (minne) och kan eventuellt kopplas till det vanliga nordiska bruket att ”dricka minni”, det vill säga att dricka ”minnesskål”. Enligt en annan teori skall ordet snarare tolkas som ”mindre”, varvid binamnet får betydelsen ”mindre sköld”.
Barn i gifte 1
Eskil Magnusson, född cirka 1170-1175 och död omkring 1227. Lagman i Västergötland.
En dotter, gift med Sigtrygg Ärkedjäknen Bengtsson (Bobergs ätt).
Barn i gifte 2:o med Ingrid Ylva. (d. ca.1251)
Karl Magnusson, biskop i Skara 1216-1220, (hör troligare till första äkt. då han bör varit född före 1180).
Bengt Magnusson, Biskop i Linköping 1220-1236, död 1237.
Birger jarl, riksföreståndare
Barn:
? Elof, kallas bror till Birger jarl, kan vara son till Ingrid i ett senare äktenskap. Omnämd 1268-10-27.

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Ylva. Ingrid (datter av Sune Sik Sverkersson) døde 1250, Bjälbo, Östergötland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

266. N.N Magnusdatter
267. Birger Minnesköld, Folkunge ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 11 Okt 1266, Jälbolung, Västra Götalands, Sverige; ble begravet , Varnhems Klosterkyrka.

181.

Ebbe Olufsen Glug

(119.Gyde⁹, 78.Ebbe⁸, 51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Skænkede 1192-1199 med en række af sin mors slægtninge dele af Haverup Ore til Sorø Kloster. I Gravkataloget kaldt til Haseltorp (Hastrup?, Terslev S. Ringsted H. eller Beldringe S., Bårse H.). - Lovede Sorø sin (halve) hovedlod, et løfte sønnen senere opfyldte. Kaldet Glug i Sorø gavebog et sted, søn af Glug et andet sted, et tredje sted ingen af delene. Det er tvivlsomt om der virkeligt er tale om et familietilnavn, det er snarere faderens karakteristiske tilnavn, der i senere kilder er tillagt sønnen.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

268. Oluf Ebbesen

182.

Margrethe Sunesdatter

(120.Sune⁹, 78.Ebbe⁸, 51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Sandsynligvis den Margrethe, der betænktes i Absalons testamente med 2 bægre.  - Angives ofte at være den hellige Margrethe, der blev slået ihjel på stranden ved Køge omkring 1170. Den hellige Margrethe karakteriseres som slægtning til Absalon og nær slægtning til Peder Sunesen. At den dræbte Margrethe skulle være Margrethe Sunesdatter er dog ikke påviseligt, ikke sandsynligt og kronologisk kun lige akkurat en mulighed.  - Børnene Sune, Peder, Cecilie og måske Stig.

Familie/Ektefelle/partner: Herlug. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

269. Cæcilie Herlufsdatter
270. Peder Herlufsen

183.

Jacob Sunesen Hvide

(120.Sune⁹, 78.Ebbe⁸, 51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1158 , Knardrup, Egedal, Nordsjælland, Danmark; døde 19 Mai 1246, Mun.

Notater:

Deltog i slaget ved Lena 1208 Stiftede Roskildes Osted Præbende 1246

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Valdemarsdatter. Estrid døde 1246. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

271. Inger Hvide

184.

Elisabet Nielsdatter

(121.Niels⁹, 79.Alexander⁸, 53.Ingefred⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Gift med Johannes Ranesen, nævnt 1261-67. Johannes Ranesen indgår som 2. led i DAAs stamtavle fra 1910 over slægten Rani. Sønnen Rane Jonsen, antagelig også mor til Ranes brødre Niels Rane og Peder. I hvert fald Niels og Rane må i henhold til deres navne være sønner af Johannes.  - Niels Rane og hans efterslægt anvender segl delt på langs med henholdsvis et halvt hjortegevir og bjælker. Det synes umiddelbart at være en sammensmeltning af de to mest anvendte skjold i Ebbe-linjen. Der er imidlertid ingen påviselig sammenhæng. Eneste indicie er, at Ingerd af Regenstein, Jakob Sunesens datter, ejede en del gods i Stevns H., ligesom at Johannes Ranesens efterslægt ses at gøre det. Johannes kan altså være i slægt med f.eks. Ingerds far, Jakob Sunesen af Møn, men hvordan slægtskabet har været umuligt at påvise.

Familie/Ektefelle/partner: Jon Ranisen Rani. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

272. Rane Jonson Rani, til Gjorslev døde 1294, Roskilde, Sjælland, Danmark.
273. Hr. Niels Jonson Rani døde, Vordingborg Købstad, Danmark.

185.

Anders Nielsen Due

(121.Niels⁹, 79.Alexander⁸, 53.Ingefred⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Tubetorp, Smørum, Kjøbenhavn, Danmark; døde 1285.

Familie/Ektefelle/partner: Cecilie Tokesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

274. Mogens Andersen Glob

186.

Ossa Nielsdatter

(121.Niels⁹, 79.Alexander⁸, 53.Ingefred⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Marsk Stig Andersen Hvide, til Tygestrup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

275. Anders Stigsen Hvide, til Tygestrup

187.

Rane Esbernsen

(122.Esbern⁹, 80.Niels⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

276. Herlogus Ranisen Rani

188.

Peder Hvide Nielsen

(123.Elisabeth⁹, 81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ingefred Tokesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

277. Peder Pedersen ble født 1300 , Kærstrup, Tåsinge, Danmark.

189.

Jens Nielsen

(123.Elisabeth⁹, 81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1320, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige.

Familie/Ektefelle/partner: Christine N.N. Christine døde, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

278. Peder Jensen ble født , Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1307.

190.

Cecilie Nielsdatter

(123.Elisabeth⁹, 81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Jens Kalvm. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

279. Jens Kalf døde 28 Jul 1318.

191.

(124.Ingeborg⁹, 81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Niels Uffesen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

280. Hemming Nielsen

192.

Margrethe Olufdatter Glug

(125.Oluf⁹, 82.Ebbe⁸, 55.Gyde⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Toke N Saltensee av Tystofte. Toke døde 1252. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

281. Cecilie Tokesdatter
282. Oluf Tokesen Saltensee av Tystofte

Familie/Ektefelle/partner: Ernst von Gleichen. Ernst (sønn av Lambert II von Gleichen og Sophie von Orlamünde) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

283. Regitze von Gleichen

193.

Margrethe Erlandsen

(126.Cæcilie⁹, 83.Margrethe⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Esbern Vognsen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

284. Marianne Esbernsdatter døde, Viborg, Danmark.

194.

Niels Erlandsen Galen

(126.Cæcilie⁹, 83.Margrethe⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1220 , Ellinge, Væstra Sallerups Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1285, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

Familie/Ektefelle/partner: Elisabeth Pedersdatter Ulfeldt. Elisabeth (datter av Peder Strangesen Ulfeldt og Ingeborg Esbensdatter Hvide) ble født 1220 , Ellingen, Bavaria, Tyskland; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

225. Peder Hvide Nielsen
226. Jens Nielsen døde 1320, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige.
227. Cecilie Nielsdatter

195.

Niels Pedersen

(127.Peder⁹, 83.Margrethe⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 12 Apr 1267.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Kammermester

Notater:

forhen kammermester, død 12 april 1266 el. 1267, havde ejet Birkesdam, som Siunde Gormsen 1279 tilskødede St. Clare Kloster i Roskilde.

Familie/Ektefelle/partner: Christiana uxor quondam Nicolai Camerarii. Christiana døde 26 Jan 1369. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

285. N.N Nielsdatter

196.

Anders Hvide

(128.Inger⁹, 84.Jacob⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: N.N Stigsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

286. Sophie Hvide

197.

Gudrød Ragnvaldsson Don

(129.NN⁹, 85.Kenneth⁸, 57.Raghnhild⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge

Barn:

287. Harald Gudrødsson ble født 1207 , Isle of Man, England; døde 1287, Norge.

198.

Dugald MacRuairi

(130.Ruarir⁹, 86.Rognvald⁸, 57.Raghnhild⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) døde 1268.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: King of the Isles

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

288. Asle Dugalssen, Strand-Valdres ble født , Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland; døde 1274, Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland.

199.

Hallstein Torleifsson

(131.Magnhild⁹, 87.Olof⁸, 58.Gudrød⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født 1272 , Isle of Man, England; døde 1345, Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Guvenør

Notater:

Flera forskare hävdar att denne Sigrid Håkonsdotter är identisk med Sigrid Håkonsdotter Bolt , som också var gift med Ogmund (Hirdt Jore) Guttormsson, riddare och hirdstjore, nämnd 1339- 1354 i Norge. De hade en son Olaf född cirka 1320. Hallsten Torleifsson är känd till 1345. De t kan dock ha skett en sammanblandning av Egge i Steinkjer, Tröndelag och Egge i Ringerike, N orge. Det troliga är att denna Sigrid kanske är från Egge i Ringerike, Norge.
Sigrid Håkonsdotter, född Ringerike, Norge, död 1363 i Egge, Trondheim, Norge. Hon var dotte r till Håkon Ogmundsson, född 1260 Viken, Norge och död 1346. (Källa: Ingvar Sahlin)

Historikeren Barney Young på Isle of Man vil ha det til at Halstein var sønn av Torleif Haraldsson og Magnhild, datter av Godred Magnusson, d 1275, konge av Suderøyene 1265-66. Han begrunner det med at ættevåpnet til denne ætten stammer fra kongehuset på Isle of Man, som førte et tilsvarende våpen. Young har også laget en hypotetisk stamtavle som viser Halstein Torleifssons ætt som opphav til de øvrige Skankeættene i Norden ("The three legs go to Scandinavia", og "Fra Skanke-slektens historie", Isle of Man 1986).

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Håkonsdotter. Sigrid (datter av Håkon Ogmundsson) ble født 1281 , Ringerike; døde 1363, Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

289. Nils Hallsteinsson ble født , Steinkjer, Nord-Trøndelag; døde, Hackås, Jamtland, Sverige.

200.

Harald Gudrødsson

(132.Gudrød⁹, 88.Ragnavald⁸, 58.Gudrød⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født 1207 , Isle of Man, England; døde 1287, Norge.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Man

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

290. Torleif Haraldsson ble født 1228 , Isle of Man, England; døde 1290, Skottland.

Generasjon: 11

201.

Margrethe Skulesdatter

(133.Ragnhild¹⁰, 89.Nikolas⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.

Notater:

Margrete var norsk dronning.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Margrethe giftet seg med Håkon IV Håkonsson, Den Gamle 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Håkon (sønn av Håkon III Sverresson og Inga) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

291. Magnus IV, Lagabøte ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

202.

Ragndid Skulesdatter

(133.Ragnhild¹⁰, 89.Nikolas⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Stein, Hole, Buskerud.

Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

292. Haakon Olavssøn ble født , Stein, Hole, Buskerud.
293. Olof Rangdidson ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

203.

Peter Pålson

(134.Pål¹⁰, 89.Nikolas⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1254, Giske, Møre og Romsdal.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Sysselman Færøyene

Familie/Ektefelle/partner: Gudrid Karlshovusdatter. Gudrid (datter av Karl og Gudrid Bersedatter) ble født , Husabø, Sogn og Fjorende; døde, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

294. Nikolas Peterson ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1265, Giske, Møre og Romsdal.

204.

Erling Alvsøn

(136.Ingebjørg¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1220 , Torneberg, Ringerike; døde 1283, Torneberg, Ringerike.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Lensamnn i Borgsyssel

Familie/Ektefelle/partner: Kristine. Kristine døde, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

295. Ingebjørg Erlingsdatter ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1315, Skien, Telemark.
296. Alv Erlingson ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1290, Torneberg, Ringerike.

205.

Ragndid Alfsdatter

(136.Ingebjørg¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Torneberg, Ringerike.

Notater:

Hr. Jon hadde to barnebarn med navnet Gudrun, og det er også av andre grunner sannsynlig at dette navn er gammelt i slekten. Videre hadde Hr. Jon en datter med navnet Ragndid (eg. Ragnfrid) og både dette og Gudrun-navnet forekommer nettop i Reins-ætten, det første endog flere ganger. Ivar av Skedjuhofs hustru het derfor antagelig Ragndid eller Gudrun.
Hun var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon IV Håkonsson. Hennes far som var hertug Skules svoger og lendmann, deltok i dennes oppstand i 1240, men nevnes ikke senere i sagaen. Datterens ekteskap, som tydeligvis først er inngått etter Skules fall, har sikkert hatt en politisk bakgrunn.
Etter Skules oppstand og fall har det sikkert vært kongen meget maktpåliggende å hindre at det omkring hans ætt skulle samle seg et nytt opposisjonsparti, og et ledd i disse bestrebelser måtte da også ha vært å sørge for at Skules gifteferdige søsterdatter fikk en ektefelle som kongen kunne lite på. Ut fra denne forutsetning får ekteskapet sin særlige interesse. Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

Familie/Ektefelle/partner: Ivar Olavson. Ivar (sønn av Olav Mok) døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

297. Jon Ivarson Raud ble født 1245 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1314, Sudrheim, Sørum, Romerike.

206.

Guttorm Ingeson

(137.Inge¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1206; døde 1226, Helgøya, Ringsaker, Hedemark.

Notater:

Sitert fra "Dr. Ludvig Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros" - i "Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum 1897":
"Som bekjendt, var Erkebiskopen Ordfører ved det store Rigsmøte i Bergen 1223 og afsluttede dette med at erklære Haakons Rettigheder til riget godtgjorte. Han anbefaler samtidig til Kongens Gunst den unge
Kongesøn Guttorm Ingesøn, der hermed forsvinder af Historien. Jeg
tror dog paa et andet Sted at have godtgjort, at Efterkommere
af denne Kongesøn kunne gjenfindes indtil henimod Aarhundredets
Udgang.
Kilde: http://runeberg.org/trond97f/0129.html

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

298. Gyda Guttormsdatter

207.

Baugeide Jonsdatter

(138.Sigrid¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Åsulv Eirikson. Åsulv døde, Austrått, Ørlandet, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

299. N.N Åsulvsdatter
300. Ragnhild Åsulvsdatter døde, Island.

208.

N.N Jonsdatter, Austråt

(138.Sigrid¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Peter Brynjulfsson, Husastad. Peter (sønn av Brynjulf Bårdsson og Sigrid Petersdatter, Byrdasvein) døde 1226. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

301. Bård Petersson, Hesbö ble født 1205.

209.

Ernst von Gleichen

(139.Sophie¹⁰, 91.Sophie⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Pedersdatter Ulfeldt. Ingeborg (datter av Peder Strangesen Ulfeldt og Ingeborg Esbensdatter Hvide) ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

302. N.N Grevinde von Gleichen

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe Olufdatter Glug. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

303. Regitze von Gleichen

210.

Adela von Gleichen

(139.Sophie¹⁰, 91.Sophie⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

Familie/Ektefelle/partner: Ludwig von Everstein. Ludwig (sønn av Albrecht von Everstein og Agnes of Bavaria) ble født 1200; døde 15 Okt 1284, Eberstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

304. Otto Eberstein ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1279, Eberstein, Tyskland.

211.

Ingeborg Eirksdatter af Danmark

(140.Erik¹⁰, 92.Valdemar⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland.

Notater:

I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl «for å verge Norges rike».
Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs «sveitunger» ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager «på steile og hjul» ved Helsingborg.
Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.

Ingeborg giftet seg med Magnus IV, Lagabøte 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Magnus (sønn av Håkon IV Håkonsson, Den Gamle og Margrethe Skulesdatter) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

305. Håkon V Magnusson ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

212.

Erik V Kristofersson, Klipping

(141.Kristofer¹⁰, 92.Valdemar⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1249 , Loland, Danmark; døde 22 Nov 1286, Findrup, Jylland, Danmark.

Notater:

Erik Klipping (Erik 5.), søn af Christoffer 1 og dronning Margrete Sambiria ("Sprænghest"), fødtes på Lolland ca. 1249[1]. Han var konge 1259-1286. Ved farens død i 1259 havde fyrst Jaromar af Rügen sammen med hertug Erik Abelsøn af Slesvig (søn af kong Abel)invaderet Sjælland og indtaget København.

Efter et stort nederlag i 1261 blev både enkedronningen og Erik Klipping taget til fange. De blev holdt i fangenskab i Hamburg, men det lykkedes dronning Margrete at sikre sig hjælp fra hertug Albert af Braunschweig, hvorefter hun vendte tilbage til Danmark. Her genvandt hun initiativet, hvorefter hun hentede sin nu myndige søn Erik hjem til en plads på tronen i 1264. Indtil da fungerede hans moder, enkedronningen, som hans formynder. Erik blev herefter kronet til konge, men den mægtige ærkebiskop Jakob Erlandsen bandlyste efterfølgende de bisper, der havde deltaget i kroningen.

Erik blandede sig i striden i Sverige, hvor Valdemar og Magnus kæmpede om magten, og Erik støttede først Magnus og siden Valdemar. I 1277 hærgede danske styrker langt ind i Sverige. For at finansiere disse eventyr foretog Erik møntforringelse.

Hans besynderlige tilnavn (som også ses i formen "Glipping") stammer formentlig fra hans klipning (devaluering) af landets mønt - en populær forklaring om, at det skyldtes, at han "glippede med øjnene" som tegn på svaghed og upålidelighed synes at være en ren konstruktion.

Erik gik så langt som til at optage tvangslån hos kirken. De utilfredse stormænd tvang i 1282 kongen til at afholde årlige møder med dem - de såkaldte danehoffer. Kongen blev tvunget til at underskrive en håndfæstning, der kan betragte som Danmarks svar på Magna Carta. Heri står bl.a., at kongen regelmæssigt skal rådføre sig med stormændene, og at bøndernes ret skal sikres. Kongen skal ifølge håndfæstningen indkalde "rigets bedste mænd" til danehof og regere landet sammen med dem. Landstingene havde nu udspillet deres rolle, og det var ikke længere bønderne, der valgte kongen. Men man beholdt dog skikken med at hylde kongen på tinge.

Under en jagt den 22. november 1286[1] ("Sct. Cæcilienat") søgte kong Erik og hans følge ly for natten i en lade ved Finderup. Her blev han myrdet af ukendte gerningsmænd.

Kongen blev gravlagt i krypten til Viborg Domkirke. Efter kirkens brand i 1726 blev kongens jordiske rester overført til en muret grav bag alteret.

På Danehoffet i Nyborg i 1287 blev stormændene Grev Jakob af Halland, marsk Stig Andersen (Hvide), der var Eriks marsk, Niels Hallandsfar, Peder Porse, Peder Jakobsen og Niels Knudsen dømt for delagtighed i mordet og blev erklæret fredløse. De flygtede til Norge, hvor de ventede på en passende lejlighed til at vende tilbage. Der var ikke nogen, som mente at Marsk Stig personligt havde stukket kniven i kongen, men han blev dømt som bagmand, uden at man kender hans motiv. Mange andre er derfor blevet foreslået som den virkelige bagmand med magt til at dømme en uskyldig for selv at kunne gå fri, f. eks. hertugen af Sønderjylland eller den norske konge, eller droningen. Mordet på Erik Klipping, det sidste kongemord i dansk historie, har siden været ét af dansk histories store mysterier, som har inspireret både historikere og digtere.

Erik giftet seg med Agnes von Brandenburg 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Agnes (datter av Johan I von Brandenburg og Jutta von Sachsen) døde 29 Sep 1304. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

306. Märta Eriksdotter ble født 1278; døde 3 Okt 1341, Danmark.

213.

Magnus Birgersson, Ladulås

(142.Ingeborg¹⁰, 93.Rikissa⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 18 Des 1290, Visingsö, Jönköping, Sverige.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge

Notater:

Magnus "Ladulås", egentligen Magnus Birgersson, kung av Sverige 1275-1290, född omkring 1240, död 18 december 1290 på Visingsö. Son till Birger jarl och Ingeborg Eriksdotter. Gift med Helvig av Holstein och far till bland andra efterträdaren Birger Magnusson.

Om Magnus barndom och uppväxttid är inte mycket känt. Man vet namnet på två av hans lärare, riksrådet Björn Näf och en Magister Palne, av vilka den senare tycks ha varit inblandad i undervisningen av alla Birger jarls söner. Det är också känt att Magnus till utseendet var ”något svart och mager”, vilket föranledde ett mindre känt öknamn: ”ketlaböter” (kittelflickaren) som han fick av svägerskan Sofia. I samband med en undersökning av Magnus grav 1914-20 kunde man konstatera att han varit en lång man (ca 183 cm) med "kraftigt överansikte” (underkäken saknades) som plågats av ett svårt kroniskt lung- eller hjärtproblem, vilket lett till ”deformationer av extremiteternas ben” och "säkerligen varit orsaken till hans död".
Birger jarl förvärvade 1255 påvens välsignelse för sin plan att tilldela sönerna ”vissa andelar i riket” (certas portiones in regno). Från denna tid börjar Magnus använda sin fars gamla sigill med en ny omskrift ”iunior dux sweorum’’. Vid Birger jarls död 1266 övertog Magnus hans gamla jarladöme som hertigdöme, dock utan de maktbefogenheter som fadern haft. Magnus använde som hertig titulaturfrasen ”Dei gratia dux sweorum" ("Av Guds nåde svearnas hertig"). Under åren 1267-73 kan man inte i svenska källor finna något som tyder på att hans ställning på något sätt rubbade brodern Valdemars auktoritet som enväldig kung. Men som Valdemars svågers, Magnus Lagabötes, saga visar skedde en hel på det politiska fältet. Magnus Lagaböte och Valdemar var gifta med var sin dotter till den danske kungen Erik Plogpenning och den norske kungen hade därför goda skäl för att noga bevaka den politiska utvecklingen i Sverige.
Oroselementet framom andra i svensk inrikespolitik under dessa år var den tredje av jarlen Birgers söner, Erik, som var missnöjd med sin undanskymda roll och därför började arbeta på att tillsammans med Magnus försvaga Valdemars ställning. Från omkring 1272 börjar den underminerande verksamheten ge synliga resultat. Som Erikskrönikan konstaterar blir hertigens ”rote” från denna tid större än kungens och Magnus börjar med stöd av en stormannakrets ställa krav på större andel i makten.
Under 1274 blev krisen akut för kung Valdemar och han vidtog motåtgärder för att hindra Magnus maktövertagande. Av ett brev från 22 augusti 1274 framgår att Magnus nu flyttat fram positionerna till den grad att även hans sigill dyker upp under brev som normalt skulle sigillerats endast av kungen. Av de påvebrev från 9 januari 1275 som Valdemar utverkat framgår att ett inbördeskrig var nära förestående. Enligt breven har ”oroselement” inom riket satt upp Valdemars bror Magnus som motkonung, en ”rex Suecie de facto”. Magnus och Erik hade sökt stöd hos Erik Klipping som genom ett avtal i Sønderborg förband sig att till brödernas förfogande ställa 100 tungt beväpnade ryttare med följen (totalt 5-600 man). Som motprestation lovade Magnus och Erik 6 000 mark silver. Med den danska militära hjälpen kunde Valdemar besegras i slaget vid Hova, den 14 juni 1275.
Valdemar flydde över gränsen till Norge men bestämde sig för att återvända och blev då gripen, varefter förhandlingar vidtog. Alla parter hade fullt klart för sig att en militär seger i ett fältslag på Tiveden inte var någon hållbar grund för att avsätta Valdemar permanent. Magnus och hans rådgivare visste mycket väl att de måste förmå Valdemar att avsäga sig kronan. På det stormannamöte i Västergötland som följde på slaget vid Hova, bestämdes därför att riket skulle delas och Valdemar fick på sin lott Västergötland, Dalsland, Värmland och Småland. Mot dessa områden utfärdade Valdemar på Asknäs en försäkran med vilken han avstod sitt ”ärvda rike” till hertig Magnus. Genom en formell ceremoni på Mora äng avsade sig Valdemar kronan och Magnus utropades till kung 22 juli 1275.
Den tidigaste daterbara källa där kung Magnus kallas "ladulås" är sen, den s k Visbykrönikan från 1412. Några år senare (1417) förekommer tillnamnet även i samband med Brynolf Algotssons kanonisationsprocess. När franciskanerna 1442 fick tillstånd att bygga ett kapell vid Uppgränna i Holaveden, utfärdades det till ära för "helga konung Magnus Ladulås". Det första tolkningsförsöket av många finns i Lilla rimkrönikan från ca 1450: "Allmogen mig Ladulås kalla, jag fridade rika och fattiga alla och bad dem sätta knapp för lada".
Tolkningen kan knappast syfta på något annat än Alsnö stadga. Men det är också helt klart att binamnet inte är samtida. Ännu 1385 kallas Magnus Ladulås för "konung Magnus gamle" för att undvika förväxling med sonsonen Magnus Eriksson.

Magnus giftet seg med Helvig 11 Nov 1276, Kalmar, Småland, Sverige. Helvig (datter av Gerhard I von Holstein og Elisabet von Mecklenburg) ble født 1260 , Prussia; døde 1326. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

307. Birger Magnusson ble født 1280 , Uppsala, Sverige; døde 31 Mai 1321, Danmark.

214.

Håkon III Sverresson

(143.Margrete¹⁰, 94.Kristina⁹, 61.Bjørn⁸, 40.Harald⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1177 , Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag; døde 1 Jan 1204, Bergen, Hordaland.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1202 - 1204.
Håkon var sin fars annen uekte sønn. Hans mor var Astrid Roesdatter.
I 1185 giftet han seg med Margareta, datter til Erik den Hellige av Sverige. Hun døde i 1209.
    På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.     På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.
    Håkon Sverresson var den eneste levende sønnen Sverre vedkjente seg. Fra Sverres side var anerkjennelsen et tiltak mot konkurrerende kongsemner. Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon utpekt til konge på et hirdstevne i Nidaros 1202 og hyllet på Øyratinget senere på våren. I løpet av knappe to år lyktes det ham langt på vei å vinne herredømme over hele landet. Ifølge sagaen kalte han biskopene hjem og forlikte seg med dem, noe som bekreftes av et pavebrev fra 1204. Kongen utstedte et forliksbrev til de norske biskopene, hvor han oppga striden med kirken og innrømmet den full frihet i samsvar med kanonisk rett og tidligere innrømmelser fra kongene. Fredsvilkårene er formulert i allmenne, svevende vendinger, noe historikere har ment var bevisst, slik at partene kunne tolke inn i dem sine egne standpunkter til konkrete stridsspørsmål:     «Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»     Noen historikere har hevdet at forliket innebar kongens kapitulasjon for kirkens standpunkter. Mot dette hevder andre at brevet tydelig viser birkebeinerkongen som den klart sterkeste part. Han vant stillingen som kirkelig anerkjent, fullt lovlig konge - enda han var Sverres bannsatte sønn. Dette ble gjort klart og tydelig for alle ved at kirken løste ham av bannet, og at biskopene vendte hjem. Kirken kunne på sin side fortsatt hevde sine rettigheter fra 1152-53 og senere; om de skulle bli respektert, var et maktspørsmål. Gjennom forliket med biskopene sprengte Håkon koalisjonen mellom kirken og baglerne, og han styrket sin stilling øst i landet - ikke minst gjennom fornuftig politikk overfor bondefolket. Og da bønder på Opplandene sommeren 1202 overfalt baglerkongen Inge Magnusson og drepte ham, førte dette til en tilnærming mellom birkebeinerne og baglerne til styrking av felles interesser.
    Det så nå ut til at man gikk inn i en fredelig periode med balanse mellom de tidligere stridende partene. Men Håkons fredsverk brøt sammen da han brått døde i Bergen ved nyttårstider 1204, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.     Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde angivelig en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon IV Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.

Familie/Ektefelle/partner: Inga. Inga ble født , Varteig, Sarpsborg; døde 1234. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

308. Håkon IV Håkonsson, Den Gamle ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene.

215.

Erik X Knutsson

(144.Knut¹⁰, 94.Kristina⁹, 61.Bjørn⁸, 40.Harald⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 10 Apr 1216.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Rikissa. Rikissa (datter av Valdemar, den Store og Sofie of Polock) døde 8 Mai 1220. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

309. Ingeborg Eriksdotter døde 17 Jun 1254, Sverige.

216.

(145.Alexander¹⁰, 96.Ingefred⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Stallmester 1268

Notater:

Evt. den Niels Aleksandersen, der ifølge. Falsterlisten ejede jord i Tingsted (Tingsted S., Falster Nørre H.), men forholdet er helt usikkert. - I Genealogien nævnes børnene Gunhild , Andreas, Estrid, Elisabeth samt en datter gift med Stig Hvide. 1268 nævntes, at en søster til Niels Aleksandersen’s datter Estrid er gift med Andreas Erlandsen. Hun er antageligt da datter af Niels og antagelig den Ingefred, der nævnes senere som enke efter Andreas. Der kan så være tale om at Ingefred er Genealogiens unavngivne datter af Niels, gift (første gang) med Stig Hvide, eller Ingefred kan være udeladt i Genealogien. Her er antaget det sidste, at Ingefred er et sjette barn af Niels.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

310. Elisabet Nielsdatter
311. Anders Nielsen Due ble født , Tubetorp, Smørum, Kjøbenhavn, Danmark; døde 1285.
312. Ossa Nielsdatter

217.

(146.Niels¹⁰, 97.Esbern⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1233, Sorø, Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

313. Rane Esbernsen

218.

(147.Ingeborg¹⁰, 97.Esbern⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1220 , Ellingen, Bavaria, Tyskland; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

Notater:

Gælker i Skåne 1251-82, Arresterede sin bror Jacob 1259, Blev bandlyst

Barn:

314. Peder Hvide Nielsen
315. Jens Nielsen døde 1320, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige.
316. Cecilie Nielsdatter

219.

N.N Grevinde von Gleichen

(147.Ingeborg¹⁰, 97.Esbern⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved.

Familie/Ektefelle/partner: Ernst von Gleichen. Ernst (sønn av Lambert II von Gleichen og Sophie von Orlamünde) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

302. N.N Grevinde von Gleichen

220.

Hafrid Sigtryggsdotter

(148.N.N¹⁰, 98.Magnus⁹, 63.Bengt⁸, 42.Ingegerd⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Gustav Petersson Lejon. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

317. Bengt Hafridsson Lejon

221.

Elisabet Nielsdatter

(150.Niels¹⁰, 99.Alexander⁹, 64.Ingefred⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Gift med Johannes Ranesen, nævnt 1261-67. Johannes Ranesen indgår som 2. led i DAAs stamtavle fra 1910 over slægten Rani. Sønnen Rane Jonsen, antagelig også mor til Ranes brødre Niels Rane og Peder. I hvert fald Niels og Rane må i henhold til deres navne være sønner af Johannes.  - Niels Rane og hans efterslægt anvender segl delt på langs med henholdsvis et halvt hjortegevir og bjælker. Det synes umiddelbart at være en sammensmeltning af de to mest anvendte skjold i Ebbe-linjen. Der er imidlertid ingen påviselig sammenhæng. Eneste indicie er, at Ingerd af Regenstein, Jakob Sunesens datter, ejede en del gods i Stevns H., ligesom at Johannes Ranesens efterslægt ses at gøre det. Johannes kan altså være i slægt med f.eks. Ingerds far, Jakob Sunesen af Møn, men hvordan slægtskabet har været umuligt at påvise.

Familie/Ektefelle/partner: Jon Ranisen Rani. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

318. Rane Jonson Rani, til Gjorslev døde 1294, Roskilde, Sjælland, Danmark.
319. Hr. Niels Jonson Rani døde, Vordingborg Købstad, Danmark.

222.

Anders Nielsen Due

(150.Niels¹⁰, 99.Alexander⁹, 64.Ingefred⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Tubetorp, Smørum, Kjøbenhavn, Danmark; døde 1285.

Familie/Ektefelle/partner: Cecilie Tokesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

320. Mogens Andersen Glob

223.

Ossa Nielsdatter

(150.Niels¹⁰, 99.Alexander⁹, 64.Ingefred⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Marsk Stig Andersen Hvide, til Tygestrup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

321. Anders Stigsen Hvide, til Tygestrup

224.

Rane Esbernsen

(151.Esbern¹⁰, 100.Niels⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

322. Herlogus Ranisen Rani

225.

Peder Hvide Nielsen

(152.Elisabeth¹⁰, 101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ingefred Tokesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

323. Peder Pedersen ble født 1300 , Kærstrup, Tåsinge, Danmark.

226.

Jens Nielsen

(152.Elisabeth¹⁰, 101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1320, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige.

Familie/Ektefelle/partner: Christine N.N. Christine døde, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

324. Peder Jensen ble født , Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1307.

227.

Cecilie Nielsdatter

(152.Elisabeth¹⁰, 101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Jens Kalvm. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

325. Jens Kalf døde 28 Jul 1318.

228.

(153.Ingeborg¹⁰, 101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Niels Uffesen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

326. Hemming Nielsen

229.

Margrethe Olufdatter Glug

(154.Oluf¹⁰, 102.Ebbe⁹, 66.Gyde⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Toke N Saltensee av Tystofte. Toke døde 1252. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

327. Cecilie Tokesdatter
328. Oluf Tokesen Saltensee av Tystofte

Familie/Ektefelle/partner: Ernst von Gleichen. Ernst (sønn av Lambert II von Gleichen og Sophie von Orlamünde) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

303. Regitze von Gleichen

230.

Margrethe Erlandsen

(155.Cæcilie¹⁰, 103.Margrethe⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Esbern Vognsen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

329. Marianne Esbernsdatter døde, Viborg, Danmark.

231.

Niels Erlandsen Galen

(155.Cæcilie¹⁰, 103.Margrethe⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1220 , Ellinge, Væstra Sallerups Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1285, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

Barn:

314. Peder Hvide Nielsen
315. Jens Nielsen døde 1320, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige.
316. Cecilie Nielsdatter

232.

Niels Pedersen

(156.Peder¹⁰, 103.Margrethe⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 12 Apr 1267.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Kammermester

Notater:

forhen kammermester, død 12 april 1266 el. 1267, havde ejet Birkesdam, som Siunde Gormsen 1279 tilskødede St. Clare Kloster i Roskilde.

Familie/Ektefelle/partner: Christiana uxor quondam Nicolai Camerarii. Christiana døde 26 Jan 1369. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

330. N.N Nielsdatter

233.

Anders Hvide

(157.Inger¹⁰, 104.Jacob⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: N.N Stigsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

331. Sophie Hvide

234.

Sophie Valdemarsdatter

(158.Valdemar¹⁰, 105.Sankt⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Barn:

332. Sophie von Orlamünde døde 3 Sep 1244.

235.

Valdemar II, Sejr

(158.Valdemar¹⁰, 105.Sankt⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 28 Jun 1170 , Ringsted, Danmark; døde 28 Mar 1241, Ringsted, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven havde opfordret Valdemar Sejr til at iværksætte et dansk korstog som hjælp i Palæstina eller føre korstog mod hedenske baltere, og kongen ville således hellere færdiggøre mange års erobringspolitik i Estland således at Sværdridderne (senere indlemmet i Den Tyske Orden) ikke blev for magtfulde på bekostning af den danske konge.

Med i korstoget var også Johanniterordenen, som siden omkring 1130 havde haft pavens velsignelse til at føre et rødt-hvidt korsbanner. Ganske vist med et hvidt kors, der opdelte den røde dug i fire kvadratiske felter. Dannebrog har som bekendt to kvadratiske og to aflange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag, hvor det længe ser ud til, at de kristne ville tabe slaget ved Lyndanise (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle ærkebiskop, Anders Sunesen knælede i bøn på en bakketop. Når han rakte armene mod himmelen, rykkede danskerne frem, når armene blev sænket på grund af træthed, veg de tilbage. Hjælpere sprang til for at støtte den gamle ærkebiskops arme. Da kampen var på sit højeste, sendte Gud hjælp. Tegnet var et rødt flag med et hvidt kors, der faldt ned fra himlen. Dette ansporede danskerne yderligere, og de vandt en stor sejr. Kong Valdemar kundgjorde, at dette korsbanner, der gav danskerne sejren, herefter skulle være det danske rigsbanner.

Under en jagttur til Lyø i 1223 blev Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar taget til fange af grev Henrik af Schwerin, kaldet "Sorte Henrik". Greven afværgede de efterfølgende angreb, og i 1225 løskøbtes Valdemar for 45.000 mark, penge som han havde lånt af Henrik. DESuden skulle alle erobrede områder i Nordtyskland gives tilbage. Endelig måtte kongen sværge at afstå fra hævn. Alt håb om generobring af områderne bristede efter nederlaget ved Bornhøved i 1227, hvorefter Valdemar gik i gang med rigets indre opbygning. Kort før sin død stadfæstede han Jyske Lov.

På grund af disse mange erobringstogter fik han tilnavnet "Sejr". Alle erobrede områder undtagen Estland gik imidlertid tabt igen allerede i hans egen tid efter konflikten med Grev Henrik. Som sin far søgte Valdemar Sejr at sikre den kongelige arvefølge ved at få kronet sin ældste søn til medkonge, og de andre sønner fik hver et landområde i arveligt len. Dette medførte en svækkelse af kongemagten og indeholdt kimen til den tronkamp, som sønnerne udkæmpede efter hans død. I 1205 giftede Valdemar Sejr sig med Dagmar, datter af Ottokar 1. af Böhmen (Tjekkiet). Hun var ifølge traditionen elsket af befolkningen. Hun døde i 1212 og "hviler udi Ringsted". På sit dødsleje skulle hun efter overleveringen (folkevisen) have forsøgt at overtale Valdemar Sejr til at ægte Karl af Rises datter, Liden Kirsten og ikke den "beske blomme", Bengerd, som hun kaldes i folkevisen. I 1214 giftede Valdemar Sejr sig alligevel med Berengaria, der var datter af kong Sancho I af Portugal. Hun blev moder til Erik, Abel og Christoffer.

Barn:

333. Erik IV, Plovpenning ble født 1216 , Ringsted, Danmark; døde 10 Aug 1250, Ringsted, Danmark.
334. Kristofer I av Danmark ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark.

236.

Rikissa

(158.Valdemar¹⁰, 105.Sankt⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 8 Mai 1220.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Dronning av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Erik X Knutsson. Erik (sønn av Knut Eriksson og Cecilia) døde 10 Apr 1216. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

309. Ingeborg Eriksdotter døde 17 Jun 1254, Sverige.

237.

Kristina Bjørnsdatter

(159.Bjørn¹⁰, 106.Harald⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1172.

Notater:

I Dansk Biografisk Lexikons første utgave heter det at Kristina var datter til prins Bjørn Jernside (sønn av Harald Kesja) og Katarina Ingesdatter. I Sjögrens Sveriges Historia (1935) uttales at hun enten var datter til Inge I eller til Inge II, mens det i Svenskt Biografiskt Lexikon anføres at hun var etterkommer av kong Inge den eldre og dronning Helena.[1] I boken Sveriges drottningar av Herman Lindqvist anføres det at hun var datter av Knut Lavard og Ingeborg.[2]
Hun ble gift med Erik den hellige omkring 1149. Med ham fikk hun blant andre barnene Knut som ble svensk konge i 1167, og Margareta som ble dronning av Norge.
Kristina skal ha vært innblandet i en konflikt med Varnhems kloster omkring jordeiendommer, hvorfor paven forsøkte å få henne bannlyst. Hun gjorde krav på Varnhem som sin arv etter Fru Sigrid,[3] muligvis en slektning av dronningen. Kristina skal ha trakassert cisterciensermunker i en sånn grad, at de valgt å flytte til Danmark for der å hjelpe til med byggingen av Vitskøl kloster.[4]
Da hennes mann ble myrdet i 1160, skal hun ha flyktet sammen med sønnen, trolig til Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Erik, Den Hellige. Erik (sønn av Jåtvard) ble født 1120 , Västra Götalands, Sverige; døde 18 Mai 1160, Uppsala, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

335. Margrete Eriksdotter ble født , Uppsala, Sverige; døde 1209.
336. Knut Eriksson døde 8 Apr 1196.

238.

Margret Fredkulla

(159.Bjørn¹⁰, 106.Harald⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

239.

N.N Guttormsson

(160.Ingrid¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

337. N.N

240.

Estrid Bjørnsdatter

(161.Rangrid¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Magnus V Ormsson. Magnus (sønn av Erling Skakke Ormsson og Kristin Sigurdsdatter) ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

338. Ingebjørg Magnusdatter ble født 1170.

241.

Skule Baardson, Jarl

(162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Hertug

Notater:

Konge av Norge 1239 - 1240.
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.
Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.
Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.
Skule ble jordet i Kristkirken i Nidaros.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Nikolasdatter. Ragnhild (datter av Nikolas Pålson Kuvang) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

339. Margrethe Skulesdatter ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.
340. Ragndid Skulesdatter døde, Stein, Hole, Buskerud.

242.

Ingebjørg Baardsdatter

(162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1240, Torneberg, Ringerike.

Barn:

341. Erling Alvsøn ble født 1220 , Torneberg, Ringerike; døde 1283, Torneberg, Ringerike.
342. Ragndid Alfsdatter ble født , Torneberg, Ringerike.

243.

Inge Baardson

(162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1185 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 23 Apr 1217, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge

Notater:

Han var sønn av Sverre Sigurdssons søster Cecilia og høyadelsmannen Bård Guttormsson av Reinsætten. Hans halvbror var Skule Bårdsson som ble Norges første hertug. Inge ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204.
Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten. Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240.
Han kjempet mot baglerne frem til 1208, da det kom til forlik mellom ham og baglerkongen Filippus Simonsson, som fikk styre over Viken. Forliket fant sted på Kvitsøy i Rogaland og ble kjent som «Kvitsøyforliket». Konfliktene mellom baglere og birkebeinere tok slutt da både Inge og Filippus døde i 1217. Etterfølgeren, Håkon IV Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere. Inge er gravlagt i Nidarosdomen i Trondheim.

Familie/Ektefelle/partner: Gyrid. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

343. Guttorm Ingeson ble født 1206; døde 1226, Helgøya, Ringsaker, Hedemark.

244.

Sigrid Baardsdatter

(162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245.

Barn:

344. Baugeide Jonsdatter ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.
345. N.N Jonsdatter, Austråt ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

245.

Torbjorg Assulvsdatter

(163.Åsulf¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Eirik av Austerraat. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

346. N.N Eriksdatter

246.

Ragnvald Jonsson

(164.Jon¹⁰, 108.Sigrid⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 15 Jun 1184.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

347. Jon Rangvaldsson

247.

Hallkjell Jonsson

(164.Jon¹⁰, 108.Sigrid⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1194.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

348. Ragnvald Hallkjellsson døde 1217.

248.

Ragnvald Hallkjellsson

(166.Ragnhild¹⁰, 109.Erling⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1217.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

349. Hallkjell Rangvaldsson

249.

Ingebjørg Magnusdatter

(167.Magnus¹⁰, 109.Erling⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1170.

Familie/Ektefelle/partner: Peter Steyper. Peter (sønn av Folkvid the Lawspeaker og Cecilla Sigurdsdatter) døde 1210. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

350. Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

250.

N.N Bjørnsdatter

(168.Bjørn¹⁰, 110.Åsa⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Olav Håkonsson Smørkul. Olav (sønn av Håkon Olavsson Fauk og N.N) ble født , Ruuge, Østfold, Norge; døde 1200, Verne kloster, Østfold, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

351. Borghild Olavsdatter ble født 1190 , Varteig, Rygge, Østfold, Norge; døde 1220, Varteig, Rygge, Østfold, Norge.

251.

Halstein Snåk Botolvsson

(169.N.N¹⁰, 110.Åsa⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1147 , Sogn og Fjordane; døde 15 Jun 1184, Sogn og Fjordane.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

352. Orm Halsteinsson ble født 1182 , Sogn og Fjordane; døde, Sogn og Fjordane.

252.

Ragnhild Erlingsdatter

(170.Kristin¹⁰, 112.Malmfrid⁹, 71.Mstislav⁸, 47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson. Hallkjell (sønn av Jon Hallkjellsson og Margrete Haraldsdatter Gille) døde 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

348. Ragnvald Hallkjellsson døde 1217.

253.

Magnus V Ormsson

(170.Kristin¹⁰, 112.Malmfrid⁹, 71.Mstislav⁸, 47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane.

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Bjørnsdatter. Estrid (datter av Bjørn Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter, Rein) ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

338. Ingebjørg Magnusdatter ble født 1170.

254.

Leopold VI von Österreich

(171.Helene¹⁰, 113.Jewfrosinija⁹, 71.Mstislav⁸, 47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 28 Jul 1230, San Germano, Italia.

Leopold giftet seg med Theodora Angela 1203. Theodora (datter av Ioannes Angelos) ble født , Bysants, Tyrkia; døde 23 Jun 1246. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

353. Agnes of Austria ble født 19 Feb 1206; døde 22 Aug 1226.

255.

Ragnhild Nikolasdatter

(172.Nikolas¹⁰, 114.Sigrid⁹, 72.Hallkattla⁸, 48.Ingrid⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Giske, Møre og Romsdal.

Barn:

339. Margrethe Skulesdatter ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.
340. Ragndid Skulesdatter døde, Stein, Hole, Buskerud.

256.

Pål Nikolasson

(172.Nikolas¹⁰, 114.Sigrid⁹, 72.Hallkattla⁸, 48.Ingrid⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

354. Peter Pålson ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1254, Giske, Møre og Romsdal.

257.

Sophie von Orlamünde

(173.Sophie¹⁰, 115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 3 Sep 1244.

Barn:

355. Ernst von Gleichen ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.
356. Adela von Gleichen ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

258.

Erik IV, Plovpenning

(174.Valdemar¹⁰, 115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1216 , Ringsted, Danmark; døde 10 Aug 1250, Ringsted, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232. Samkonge av Danmark 1232 - 1241. Enekonge av Danmark 1241 - 1250.
Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre.
I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten.
Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249.
I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I.
Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert.

Barn:

357. Ingeborg Eirksdatter af Danmark ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland.

259.

Kristofer I av Danmark

(174.Valdemar¹⁰, 115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark.

Notater:

Christoffer 1. (1219-1259), dansk konge 1252-1259, søn af kong Valdemar 2. Sejr.  Da kong Abel Valdemarssøn blev dræbt i 1252, opholdt hans ældste søn, Valdemar, sig i Frankrig. Han skyndte sig hjem for at overtage kronen, men arresteredes af ærkebiskoppen af Köln, Konrad Lotharssøn af Ahr-Hochstaden. Her blev han holdt som fange indtil de schauenburgske grever af Holsten betalte løsepengene for ham i 1253. Da han kom til Danmark, er Christoffer imidlertid blevet valgt til konge. Hermed var der grundlagt en strid mellem den ældre og yngre linje af kongehuset, der kom til at vare i flere årtier. Christoffer blev kronet i Lund domkirke juledag 1252.  Christoffer iværksatte en aktion for at få sin broder Erik 4. Plovpenning anerkendt som martyr eller helgen. Formålet var at få brændemærket Valdemars fader, Abel, som brodermorder og dermed udelukke hans slægt fra tronfølgen. Og han begyndte at samle oplysninger om undere, der var sket ved Eriks grav. Abels tilhængere var naturligvis imod forsøget. Forholdet mellem kongen og kirken blev imidlertid stadig forværret. Ærkebiskop Jakob Erlandsen, der med pavens velsignelse blev indsat på bispesædet i Lund, var tilhænger af en stærk og uafhængig kirke og kom i strid med kongen om bl.a. gejstliges ledingspligt og skattepligt. Jakob Erlandsen var på mødrene side af Hvideslægten, der var tilhængere af Abel. Det kom til udtryk, da Jakob Erlandsen nægtede at krone Christoffers søn, Erik, til medkonge og tronfølger.  Forholdet forværredes af, at kongen krævede, at kirken og ikke mindst de rige biskopper skulle stille med mænd og midler til kampen mod Abel-slægten. I 1256 samlede ærkebispen rigets øverste til et møde i Vejle, hvor de vedtog konstitutionen "Cum Ecclesia Daciana". Heri står, at riget vil blive lyst i interdikt (dvs. forbud mod alle kirkelige handlinger), hvis kongen udsætter gejstlige for overgreb. I vinteren 1257-1258 gik de holstenske grever, på anmodning fra Jakob Erlandsen og for at sikre deres nevøs arveret til hertugdømmet Sønderjylland, til angreb på Danmark, men angrebet blev afværget. I februar 1259 blev Jakob Erlandsen arresteret af mecklenburgske krigsfolk. Ifølge en beretning blev han til spot og spe iført en verdslig dragt med en hue af rævehaler på hovedet, fik bundet sine fødder og blev kastet i fængsel. Ærkebispesædet i Lund og kort efter roskildebispen Peder Skjalmsen Bang, der var i familie med Jakob Erlandsen, lyste interdikt over kongen.  Sverige og Norge havde indgået en alliance mod Danmark, før Christoffer blev konge. I 1256 foretog Håkon 6. Magnusson af Norge et plyndringstogt ind i Halland. I 1257 blev der indgået et forlig mellem Christoffer, Håkon og Birger Jarl Magnusson, som var regent af Sverige. I 1256 og igen i 1258 var der bondeoprør i Danmark, men oprørene blev slået ned. I 1259 gjorde fyrst Jaromar 2. af Rügen, der var Erik Abelssøns svigerfar, landgang på Sjælland og indtog København. Før Christoffer nåede at reagere, døde han den 29. maj 1259 i Ribe. Han blev begravet i Ribe Domkirke af den lokale biskop på trods af det lyste interdikt. Christoffer var gift med Margrete Sambiria Samborsdatter af Pommerellen. Sammen fik de sønnerne Erik (Glipping), Valdemar og Niels samt døtrene Mechthilde, Margrete og Ingeborg.

Barn:

358. Erik V Kristofersson, Klipping ble født 1249 , Loland, Danmark; døde 22 Nov 1286, Findrup, Jylland, Danmark.

260.

Ingeborg Eriksdotter

(175.Rikissa¹⁰, 115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 17 Jun 1254, Sverige.

Notater:

Ingeborg Eriksdotter, född någon gång mellan sina föräldrars giftermål 1210 och sin fars död 1216, död 17 juni 1254, var en svensk prinsessa, dotter till kung Erik Knutsson och drottning Rikissa, gift med jarlen Birger Magnusson och stammoder för kungaätten Bjälboätten.
Med Birger fick hon följande barn:
Rikissa, född omkring 1238, död 1288
Valdemar, född omkring 1239, död 1302, kung av Sverige 1250-1275
Magnus, född omkring 1240, död 1290, kung av Sverige 1275-1290
Kristina, vars dotter Elena var gift med Ulf Holmgersson (Ama)
Katarina, född omkring 1245, död 1289
Erik, född omkring 1250, död 1275
Ingeborg, född omkring 1253, död 1302
Bengt, född 1254, död 1291

Død:
rige

Barn:

359. Magnus Birgersson, Ladulås døde 18 Des 1290, Visingsö, Jönköping, Sverige.

261.

Margrete Eriksdotter

(176.Kristina¹⁰, 116.Bjørn⁹, 74.Harald⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Uppsala, Sverige; døde 1209.

Notater:

Den 1. januar 1204, to dager etter at hun har kommet tilbake til Norge døde hennes stesønn kong Håkon Sverresson med klare symptomer av forgiftning. Margareta blir mistenkt for forbrytelsen. For å bevise hennes uskyld lar hun en av sine tjenere bære jernbyrd, det vil si gå med glødende jern. Det slår særdeles uheldig ut. Mannen blir sterkt forbrent og kongens menn drukner den uheldige mannen mens Margareta selv flykter i all hast til Sverige.
Margareta er likevel tilbake i Norge i 1209 når hennes datter Kristin blir gift med Filip Simonsson, sønn av en biskop, som ble et kongsemne i 1207 når Erling Magnusson Steinvegg dør. I striden som fulgte ble riket delt i tre, og som del av et forlik skulle Filip få Opplandene og en del av Viken, men ikke kongsnavn. Derimot ble han tilbudt Kristin som ektefelle. Kristin dør i barsel etter å ha født deres første barn som også dør. Filip dør i 1217. Selv døde Margareta kort tid etter at datteren var blitt giftet bort.

Barn:

360. Håkon III Sverresson ble født 1177 , Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag; døde 1 Jan 1204, Bergen, Hordaland.

262.

Knut Eriksson

(176.Kristina¹⁰, 116.Bjørn⁹, 74.Harald⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 8 Apr 1196.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Cecilia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

361. Erik X Knutsson døde 10 Apr 1216.

263.

(178.Ingefred¹⁰, 117.Inger⁹, 75.Cæcilia⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Borup, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Prefekt,korsfarer

Notater:

optrådte 1201 som sekretær for sin døende oknkel biskop Absalon, og blev indsat i hans testamente som den, der skulle sørge for, at testamentets bestemmelser skulle føres ud i livet.
Efter denne sidste store opgave hører vi ikke mere til Alexander, men han fik tre sønner. Kun den ene af dem fik efterkommere, og det er igennem hans døtre, vi får linjen kørt videre.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

362. Niels Alexanderson Falster

264.

(179.Esbern¹⁰, 117.Inger⁹, 75.Cæcilia⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1237, Sorø, Danmark.

Notater:

Staller

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

363. Esbern Snerling Mule døde 1233, Sorø, Danmark.

265.

Birger Minnesköld, Folkunge

(179.Esbern¹⁰, 117.Inger⁹, 75.Cæcilia⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Peder Strangesen Ulfeldt. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

364. Elisabeth Pedersdatter Ulfeldt ble født 1220 , Ellingen, Bavaria, Tyskland; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.
365. Ingeborg Pedersdatter Ulfeldt ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved.

266.

N.N Magnusdatter

(180.Magnus¹⁰, 118.Bengt⁹, 76.Ingegerd⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Sigtrygg Bengtsson. Sigtrygg (sønn av Bengt Matsson) ble født , Nydala, Jönköpings, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

366. Hafrid Sigtryggsdotter

267.

(180.Magnus¹⁰, 118.Bengt⁹, 76.Ingegerd⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 11 Okt 1266, Jälbolung, Västra Götalands, Sverige; ble begravet , Varnhems Klosterkyrka.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Jarl

Notater:

Birger jarl, död 1266, statsman, enligt traditionen av Folkungaätten, Sveriges styresman 1248-66 under svågern Erik Erikssons och sonen Valdemars kungatid. Tronstrider mellan Sverkerska och Erikska ätterna försvagade kungamakten, och statsledningen låg helt i Birgers händer, särskilt sedan hans son Valdemar 1250 valts till kung. Birger Jarl (egentlig Birger Magnusson) (ca. 1210 – 21. oktober 1266), regerende rigsjarl 1248–1266, blev formentlig født omkring 1210, men er først omtalt 1237. Blev jarl år 1248, formynderregent år 1250, død 21. oktober 1266, begravet i Varnhem Kloster. Han var søn af Magnus Minnesköld til Bjälbo og Ingrid Ylva. Han grundlagde Stockholm ifølge Erikskrøniken. Birger Jarl var også bygmester for Tavastehus slot år 1250. Jarlen Birger Magnusson tilhørte Folkungaslægten (også kaldet Bjälboätten). Birger Magnusson var den sidste i Sverige, som bar embedstitlen jarl.
Birger Magnusson giftede sig mellem år 1237 og 1241 med Ingeborg Eriksdotter af Sverige, søster til kong Erik Eriksson, kaldet Erik den læspe og halte. De fik fire børn, to af dem blev regenter: Valdemar Birgersson af Sverige, som Birger Jarl blev formynderregent for 1250, og Magnus Ladulås. 1247/1248 dør Ulf Fase, og Birger bliver rigsjarl med al magt over Sverige.
1261 giftede han sig igen med enkedronning Mechtilde af Holsten, enke efter Abel af Danmark, som kom til at overleve ham med mange år. Birger Jarl døde den 21. oktober 1266 på Jälbolung i Västergötland. I Varnhems Klosterkirke findes hans gravsten med billeder af jarlen selv, hans anden kone Mechtilde og sønnen Erik.

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Eriksdotter. Ingeborg (datter av Erik X Knutsson og Rikissa) døde 17 Jun 1254, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

359. Magnus Birgersson, Ladulås døde 18 Des 1290, Visingsö, Jönköping, Sverige.

268.

Oluf Ebbesen

(181.Ebbe¹⁰, 119.Gyde⁹, 78.Ebbe⁸, 51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

var Sønnesøn af Oluf Glug og Gyde, Datter af en af Skjalm Hvides Sønner. Foruden at han altsaa hørte til en anset Slægt, beklædte han i Aarene omkring 1221 et af de høje Hofembeder, nemlig Mundskænkens, ved Valdemar II’s Hof. Denne Stilling fratraadte han senest 1224, men mange Aar efter er han atter bleven Mundskænk, denne Gang hos Kong Erik, og skifter med flere andre en Arv efter Grev Albert af Orlamünde mellem Kongen og hans to Brødre. Han døde 1247 – efter nogle Angivelser først 1250 – og blev begravet hos Klosterbrødrene i Sorø, hvem han tidligere havde tilskjødet Byen Sørdrup nær ved Slagelse.   Med sin Hustru Margrethe havde han flere Børn, deriblandt en Søn Anders (d. o. 1270), der i Aarene 1250 og 1257-66 var Kongens Mundskænk, og en Datter Margrethe, som i andet Ægteskab var gift med Grev Ernst af Gleichen.

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

367. Margrethe Olufdatter Glug

269.

Cæcilie Herlufsdatter

(182.Margrethe¹⁰, 120.Sune⁹, 78.Ebbe⁸, 51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Erland Galen. Erland døde, Rendsborg, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

368. Margrethe Erlandsen
369. Niels Erlandsen Galen ble født 1220 , Ellinge, Væstra Sallerups Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1285, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

270.

Peder Herlufsen

(182.Margrethe¹⁰, 120.Sune⁹, 78.Ebbe⁸, 51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Kammermester

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

370. Niels Pedersen døde 12 Apr 1267.

271.

Inger Hvide

(183.Jacob¹⁰, 120.Sune⁹, 78.Ebbe⁸, 51.Signe⁷, 33.Asbjørn⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Conrad von Regenstein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

371. Anders Hvide

272.

Rane Jonson Rani, til Gjorslev

(184.Elisabet¹⁰, 121.Niels⁹, 79.Alexander⁸, 53.Ingefred⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1294, Roskilde, Sjælland, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Kammermester

Notater:

til Gjorslev (Stevns H.), Kong Erik Glippings kammermester, deltog i drabet 1286 i Finderup og blev 1287 med de andre kongemordere dømt fredløs på Dannehoffet i Nyborg 1287, fik samme år beskærmelsesbrev af den norske konge, blev 1294 fangen i Niels Broks gård i Roskilde og lagt på stejle ved Roskilde. Af hans forbudte jyske gods oprettedes et len.

Familie/Ektefelle/partner: Kristine Alvsdatter. Kristine (datter av Alv Erlingson) ble født , Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

372. Johannes Rani
373. Niels Rainesen

273.

Hr. Niels Jonson Rani

(184.Elisabet¹⁰, 121.Niels⁹, 79.Alexander⁸, 53.Ingefred⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Vordingborg Købstad, Danmark.

Notater:

mageskiftede 1279 Gods i Værløse til Bispen i Roskilde mod Gods i Skørpinge, Uglerup og Klinteskov, nævnes 1302 blandt de første af Kong Eriks talrige Forlovere i Gældsbrevet til Staden Rostock, købte 1306 Gods i Øster Jernløse af Søstrene i St. Clare Kloster i Roskilde, hvilket de havde faaet med honesta domicella Margarethe Jakobsdatter, var 1308 en af Exekutorerne af sin Hustrus Moder Fru Christines Testamente, var S.A. Kong Eriks Raad og 1314 en af Dommerne over de oprørske, blev selv 1315 sammen med Hertug Christoffers forrige Drost Anders Høiby steilet ved Vordingborg som Tilhænger af Hertug Christoffer, men nævnes dog endnu 1316 sammen med sin Søn Jakob blandt Erkebisp Esges Forlovere i Helsingborg.

Familie/Ektefelle/partner: Edle Andersdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

374. Karl Nielsen Rani

274.

Mogens Andersen Glob

(185.Anders¹⁰, 121.Niels⁹, 79.Alexander⁸, 53.Ingefred⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

375. Niels Mogensen Glob

275.

Anders Stigsen Hvide, til Tygestrup

(186.Ossa¹⁰, 121.Niels⁹, 79.Alexander⁸, 53.Ingefred⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

til Tygestrup, Møllerup og Bjørnsholm, afstod 1304 til Aarhus kapitel sine besiddelser i Skramsholm Mark, var 1314 medarving med brødrene Johannes og Henrik Offesen (Neb), og må vel derfor være dattersøn af hr. Offe Nielsen, var 1318 ridder og beseglede da forbundet mellem hertug Christoffer og den svenske hertuginde Ingeborg.

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe Lændi Kaas Sparre. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

376. Offe Andersen Hvide døde 1350, Bohuslän, Sverige.

276.

Herlogus Ranisen Rani

(187.Rane¹⁰, 122.Esbern⁹, 80.Niels⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

377. Clement Herlugsen Rani

277.

Peder Pedersen

(188.Peder¹⁰, 123.Elisabeth⁹, 81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1300 , Kærstrup, Tåsinge, Danmark.

Notater:

Ridder 1327

Familie/Ektefelle/partner: Ingefred Pedersdatter. Ingefred (datter av Peder Jensen og Regitze von Gleichen) ble født 1310; døde 1350. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

378. Sophie Pedersdatter

278.

Peder Jensen

(189.Jens¹⁰, 123.Elisabeth⁹, 81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1307.

Familie/Ektefelle/partner: Regitze von Gleichen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

379. Ingefred Pedersdatter ble født 1310; døde 1350.

279.

Jens Kalf

(190.Cecilie¹⁰, 123.Elisabeth⁹, 81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 28 Jul 1318.

Familie/Ektefelle/partner: Berte Jensdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

380. Ingerd Jensdatter

280.

Hemming Nielsen

(191.N.N¹⁰, 124.Ingeborg⁹, 81.Ingeborg⁸, 54.Esbern⁷, 35.Asser⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

381. Jens Hemmingsson

281.

Cecilie Tokesdatter

(192.Margrethe¹⁰, 125.Oluf⁹, 82.Ebbe⁸, 55.Gyde⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Saltensee af Tystofte

Familie/Ektefelle/partner: Anders Nielsen Due. Anders (sønn av Niels Alexanderson Falster) ble født , Tubetorp, Smørum, Kjøbenhavn, Danmark; døde 1285. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

320. Mogens Andersen Glob

282.

Oluf Tokesen Saltensee av Tystofte

(192.Margrethe¹⁰, 125.Oluf⁹, 82.Ebbe⁸, 55.Gyde⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Christine Saltensee. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

382. Johannes Olufsen Saltensee av Tystofte
383. Elsif Olufsdatter

283.

Regitze von Gleichen

(192.Margrethe¹⁰, 125.Oluf⁹, 82.Ebbe⁸, 55.Gyde⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Peder Jensen. Peder (sønn av Jens Nielsen og Christine N.N) ble født , Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1307. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

379. Ingefred Pedersdatter ble født 1310; døde 1350.

284.

Marianne Esbernsdatter

(193.Margrethe¹⁰, 126.Cæcilie⁹, 83.Margrethe⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Viborg, Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Albert Eberstein. Albert (sønn av Otto Eberstein) ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1289, Lubeck, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

384. Ludvig Albertsøn Eberstein ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1328, Eberstein, Tyskland.
385. Albert Albertsen
386. Henrik Albertsen Eberstein

285.

N.N Nielsdatter

(195.Niels¹⁰, 127.Peder⁹, 83.Margrethe⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Niels Lændi Kaas Sparre. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

387. Margrethe Lændi Kaas Sparre

286.

Sophie Hvide

(196.Anders¹⁰, 128.Inger⁹, 84.Jacob⁸, 56.Sune⁷, 36.Ebbe⁶, 23.Skjalm⁵, 15.Toke⁴, 7.Gunhild³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Peder Saxesen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

388. Peder Vendelbo ble født , Karæthorp, Hellum Herred, Danmark.

287.

Harald Gudrødsson

(197.Gudrød¹⁰, 129.NN⁹, 85.Kenneth⁸, 57.Raghnhild⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født 1207 , Isle of Man, England; døde 1287, Norge.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Man

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

389. Torleif Haraldsson ble født 1228 , Isle of Man, England; døde 1290, Skottland.

288.

Asle Dugalssen, Strand-Valdres

(198.Dugald¹⁰, 130.Ruarir⁹, 86.Rognvald⁸, 57.Raghnhild⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født , Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland; døde 1274, Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

390. Gudmund Aslesen, Strand-Valdres ble født , Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland; døde, Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland.

289.

Nils Hallsteinsson

(199.Hallstein¹⁰, 131.Magnhild⁹, 87.Olof⁸, 58.Gudrød⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født , Steinkjer, Nord-Trøndelag; døde, Hackås, Jamtland, Sverige.

Notater:

Kristina ägde halva yttergården Firir Berghi på Frösön, men tvingades, på grund av maken Nils dråp, att 1345 inköpa andra halvan av Olof Håkansson i Vestanåkern och leverera Yttergårde n i sin helhet till kronan. Vi möter också Nils och Kristina 1348 där de klagar över att Jon Parter i Fäste tagit för sig att hugga timmer och husvirke i Östnårs och Våle hagar, samt l agt en boskapstig över hennes mark och slagit tre av hennes myrängar sju år i rad. Jon som var död 1348 hade enligt vittne erkänt på sin sotesäng dessa övergrepp och sagt sig när väl ko m till hälsa igen fara hem till maken Nils och förlikas med honom. När saken kom upp på hösten 1348 var Nils bortrest från bygden, men Kristina hade fullmakt och vann vid denna stämma. ( Källa: Roger de Robelin)

Våle i Hackås ägdes 1348 av Kristina Halvardsdotter och före 1427 av ättlingen Karl Jörsson i Hov, Hackås, enligt en nyligen av J. Liedgren återfunnen rättshandling. (Källa: Jämten 19 69, C.R. Carlsson)

Familie/Ektefelle/partner: Katrina Halvardsdotter. Katrina (datter av Halvard Agmundsson) ble født 1300 , Östnår, Häckås, Sverige; døde, Frösön, Østersund, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

391. Peder Nilsson Scanke ble født 1325 , Mjälle, Frösön, Østersund, Sverige; døde, Hov, Jemtland, Sverige.

290.

Torleif Haraldsson

(200.Harald¹⁰, 132.Gudrød⁹, 88.Ragnavald⁸, 58.Gudrød⁷, 37.Olof⁶, 24.Gudrød⁵, 16.N.N⁴, 9.Rangfred³, 3.Gunhild², 1.Gorm¹) ble født 1228 , Isle of Man, England; døde 1290, Skottland.

Notater:

Torleif är sannolikt son till kung Harold II Crovan, som var kung på Isle of Man 1249-1250. Gift med Ragnhild (Maud), som var dotter till Olof III Crovan, kung på Isle of Man 1226-1237. Magnus Crovan, halvbroder till hustrun Maud, blev 1252-1265 den siste norske kungen på Isle of Man. Tiden mellan 1265 och 1333 blev en orolig tid för befolkningen på bland annat Isle of Man, eftersom England och Skottland ideligen kämpade om herraväldet över öarna. (Egen sammanställning)  Vid freden i Perth 1266 avstod norske kungen Magnus Lagaböte öarna Isle of Man och Hebriderna till Alexander III av Skottland mot en engångssumma på 4000 mark sterling och en årlig avgift på 100 mark. Den norske ärkebiskopen behåller alla sina klerikala rättigheter även i det avträdda området.. Det var icke populärt bland befolkningen på öarna och resulterade i ett uppror 1275 som slutade med förlust för upprorsmakarna. En tid efter nederlaget emigrerade Torleifs son Hallstein till Norge och hans moder Maud säges ha följt efter 1292. Då är sannolikt Torleif redan död, okontrollerade uppgifter säger att han var död i Skottland ca 1290. (Källa: G.V.C. Young 1986 och Alf Henriksson)  Flyttade kanske till Norge, men det förekommer två olika uppgifter om när detta hände; G.V.C. Young anger 1280 medan May Teistevoll har angett år 1250. (Egen sammanställning)  Källor 1) Landsarkivets bibliotek, G.V.C. Young, Isle of Man, England

Torleif giftet seg med Magnhild Olavsdatter 1266, Isle of Man, England. Magnhild (datter av Olof II Gudrødsson, Den Svarte og Christina of Ross) ble født 1230 , Isle of Man, England; døde 1295, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

392. Hallstein Torleifsson ble født 1272 , Isle of Man, England; døde 1345, Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag.

Generasjon: 12

291.

Magnus IV, Lagabøte

(201.Margrethe¹¹, 133.Ragnhild¹⁰, 89.Nikolas⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1263 - 1280.
Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
    Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.     Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.     Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift.      Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.     Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll.      Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.     Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
    Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
    Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid.      Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
    For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
    En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
    Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen.      Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side».      Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig.      Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter.      Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
    Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen.      Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.     I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar.      Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden.      Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen.      Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk.      Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre.      Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon.      Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte.      Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319.      Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter.      Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.     Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310.      Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp.      Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

Magnus giftet seg med Ingeborg Eirksdatter af Danmark 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Ingeborg (datter av Erik IV, Plovpenning og Jutta von Sachsen) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

393. Håkon V Magnusson ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

292. Haakon Olavssøn (202.Ragndid¹¹, 133.Ragnhild¹⁰, 89.Nikolas⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Stein, Hole, Buskerud.

293.

Olof Rangdidson

(202.Ragndid¹¹, 133.Ragnhild¹⁰, 89.Nikolas⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

Familie/Ektefelle/partner: Magnhild Hallkellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

394. Bothild Olavsdatter
395. Gyda Olafsdatter ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Tomb, Råde, Østfold.
396. Elsebe Olofsdatter

294.

Nikolas Peterson

(203.Peter¹¹, 134.Pål¹⁰, 89.Nikolas⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1265, Giske, Møre og Romsdal.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

397. Margrete Nikolasdatter ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1305.

295.

Ingebjørg Erlingsdatter

(204.Erling¹¹, 136.Ingebjørg¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1315, Skien, Telemark.

Ingebjørg giftet seg med Torer Haakonsøn 1276. Torer (sønn av Håkon Torersson og Elin) ble født 1247; døde 1317, Skien, Telemark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

398. Elin Torersdatter ble født , Skien, Telemark; døde, Bjarkøy, Troms.

296.

Alv Erlingson

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Jarl

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

399. Kristine Alvsdatter ble født , Torneberg, Ringerike.

297.

Jon Ivarson Raud

(205.Ragndid¹¹, 136.Ingebjørg¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1245 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1314, Sudrheim, Sørum, Romerike.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Baron og Sysselmann

Notater:

Baron og Sysselmann.  Født omkring 1245.  Død omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.
Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.
Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongens datter.
Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.
Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

Familie/Ektefelle/partner: N.N Håkonsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

400. Haftor Jonsøn ble født 1275 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.
401. Gunnar Jonson, Saltkar ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike.

298.

Gyda Guttormsdatter

(206.Guttorm¹¹, 137.Inge¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Brynjulf Jonson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

402. Guttorm Gydason døde 20 Feb 1306, Tomb, Råde, Østfold, Norway.

299.

N.N Åsulvsdatter

(207.Baugeide¹¹, 138.Sigrid¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Steinar Herka. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

403. Bugeide Steinarsdatter

300.

Ragnhild Åsulvsdatter

(207.Baugeide¹¹, 138.Sigrid¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Island.

Familie/Ektefelle/partner: Haftor Årunson. Haftor (sønn av Aron Baardsson) ble født , Selardalur Vesturbardastran, Island; døde 1235, Island. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

404. Sigrid Haftorsdatter ble født , Eyri, Snæfellsnes, Island; døde 1275, Akershus, Norge.

301.

Bård Petersson, Hesbö

(208.N.N¹¹, 138.Sigrid¹⁰, 90.Baard⁹, 59.Sigrid⁸, 38.Hallkattla⁷, 25.Ingrid⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1205.

Familie/Ektefelle/partner: N.N Ogmundsdatter, Sponheim. N.N (datter av Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim) ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

405. Peter Bårdsson, Sponheim ble født 1230 , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

302.

N.N Grevinde von Gleichen

(209.Ernst¹¹, 139.Sophie¹⁰, 91.Sophie⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Niels Uffesen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

406. Hemming Nielsen

303.

Regitze von Gleichen

(209.Ernst¹¹, 139.Sophie¹⁰, 91.Sophie⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Peder Jensen. Peder (sønn av Jens Nielsen og Christine N.N) ble født , Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1307. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

407. Ingefred Pedersdatter ble født 1310; døde 1350.

304.

Otto Eberstein

(210.Adela¹¹, 139.Sophie¹⁰, 91.Sophie⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1279, Eberstein, Tyskland.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Greve

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

408. Albert Eberstein ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1289, Lubeck, Tyskland.

305.

Håkon V Magnusson

(211.Ingeborg¹¹, 140.Erik¹⁰, 92.Valdemar⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1299 - 1319.
Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i København.
    Håkon V prøvde seg fram i mange ting. Han hadde også mangfoldige ekteskapsplaner. I 1294 forhørte han seg hos den engelske kongen om råd og hjelp til å finne en høvelig engelsk dame, som han selv senere ville komme over og se på. Men alt i 1295 inngikk Audun Hugleiksson i Paris på hans vegne ekteskapsavtale med Isabella av Joigny, en slektning av Frankrikes dronning. Forlovelsen var nærmest et ledd i en militær støtteavtale, rettet mot England. Audun opptrådte her med generalfullmakt fra kongen, så det er uvisst om han har kjent seg forpliktet til å innhente noen tillatelse til forlovelsen fra hertug Håkon selv. Episoden kan derfor tenkes å være en av dem som i tidens fylde kostet Audun hodet. I hvert fall ble det ikke bryllup her heller. I stedet giftet Håkon seg i 1299, mens han ennå var hertug, med sin firmenning, den nordtyske grevedatteren Eufemia av Arnstein. Under parets kroning i Oslo 1. november 1299 tok overdådigheten henimot orientalske former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 meterne ute fra Ørene til Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin».      Det er klart at denne kongelige giftermålspolitikken har sammenheng med at Norges samkvem med utlandet, handelsmessig og ellers, ble viktigere. Kongens giftermål med utlendinger hadde da den samme mening for det norske samfunnet som eksogami i alminnelighet har. I stedet for isolasjon innebar disse giftermålene nyttige forbindelser utad. Den politiske nytten kunne likevel noen ganger være diskutabel. Tvisten om dronning Ingeborgs medgift medførte spente forhold og til dels krig mellom Danmark og Norge gjennom flere tiår.     Man skal ikke glemme at selve hovedårsaken til at kongen søkte make utenlands, uten tvil var den samme som fikk enhver bonde til å finne seg kone på eget sosialt nivå. Her var størrelsen av medgiften i begge tilfeller en hovedsak. Giftermålstraktaten mellom kong Eirik Magnusson og Margrete Alexandersdatter i 1281 fastsatte en medgift på 14 000 mark sterling. Dette var virkelig en betydelig sum når den norske kongens årlige skatteinntekt er beregnet til 3000 norske sølvmark, som endog var noe mindre enn 3000 mark sterling. Brudgommen måtte riktignok legge imot en klekkelig morgengave på 1400 markebol jord. Det var likevel den store forskjell at medgiften kom utenfra til landet, mens landskylda av morgengaven forble her.      Giftermålsforbindelsene mellom det norske kongehuset og utenlandske fyrstehus var altså meget forståelig både ut fra hva man må kalle statsfinansielle hensyn og av hensyn til kongens privatøkonomi. Fremfor alt var de uunngåelige etter tidens forestillinger om kongens opphøydhet. Det er imidlertid lett å se at systemet pekte mot kongefellesskap, ved at samme person kunne bli arving til flere kroner. I Norges tilfelle, riket som var det økonomisk minst betydelige av de selvstendige kongedømmer innen synskretsen, pekte giftermåls- og arvesystemet dermed automatisk mot nasjonal underordning under sterkere, utenlandske interesser.      Allerede giftermålstraktaten av 1281 var en potensiell unionstraktat med Skottland. Den gjorde kong Eiriks og Margretes barn til arvinger av den skotske tronen, så fremt kong Alexander ikke etterlot seg ektefødte arvinger. Det var deretter trolig bare rene tilfeldigheter av biologisk-familiær art som hindret at Norge allerede sist på 1200-tallet kom inn i en treriksunion med Skottland og England. Kong Alexander og hans eneste sønn var virkelig begge døde uten avkom i 1286, og kong Eiriks eneste barn Margreta ble anerkjent som Skottlands arving. Samtidig kom det i stand giftermålsavtale mellom den lille Margreta og den engelske tronarvingen Edvard. Bare den seksårige Margretas død under overfarten høsten 1290 forhindret at hun ble Englands og Skottlands dronning. Da verken kong Eirik eller hans eneste bror Håkon fikk noen sønner, og heller ikke fikk andre arvinger før 1297, kunne Margretas ekteskap meget lett ha kommet til å forene alle de tre nordsjøkronene.      Det norske dynastiet ble i stedet innfiltret i forbindelser østover og sørover. Allerede fra slutten av 1280-årene ble den norske kongen innviklet i indre danske stridigheter, med leidangstog sørover i 1289, 1290, 1293 og 1295. Kong Eirik var i 1295 endelig i stand til å sikre seg bruksretten til den famøse Ingeborg-arven, jordegods i Danmark, foruten de to danske borgene Hunehals i Nord-Halland og Hjelm ved Jyllands østkyst.      Kong Håkon V trappet sterkt opp dette norske engasjementet øst- og sørover. I 1312 lot han de to eneste ektefødte kongsdøtrene, den 11-årige Ingebjørg Håkonsdatter og den 15-årige Ingebjørg Eiriksdatter, gifte bort til de to svenske kongssønnene og nære tronarvingene, hertugene Erik og Valdemar.      Han knyttet øyensynlig disse giftermålsforbindelsene som et ledd i sine politisk-økonomiske fremstøt langs den danske og svenske kysten av Kattegat. I virkeligheten ble han selv mer brukt i det spill hans svigersønn drev for å sikre seg både den svenske og norske kronen. Det var gode utsikter til at hertugens spill kunne lykkes gjennom sønnen Magnus, som den 15-årige Ingebjørg Håkonsdatter fødte ham i 1316.
    Våren 1319 lå kong Håkon V på dødsleiet i Tunsberg. Han var siste ledd på den ubrutte mannslinjen man regnet fra Harald Hårfagre, og siste mann av Sverres ættegren. Det kunne være naturlig om kongen her kastet et blikk tilbake. I fall han gjorde det, kunne han ha grunn til å føle atskillig tilfredshet og stolthet, både på egne og kongeættens vegne. Det samfunnet der stamfaren mer enn fire hundre år tidligere hadde vunnet kongemakten, var i den tid som hadde gått, blitt fullstendig omskapt. En løs samling nokså enkle bondesamfunn var blitt forvandlet til en politisk og sosial enhet, styrt og dominert av en nasjonal elite av kongsmenn og kirkemenn. Som ledd i dette var det utviklet en elitekultur, hvis litterære og kunstneriske skaperverk skulle bestå gjennom århundrene. Selve gjennombruddet til en tidsmessig middelalderstat hadde skjedd under kongene av Sverre-ætten, og nærmest et kongelig enevelde, gjennom et kirkelig-verdslig ombudsverk, hadde Håkon V selv nådd.      Det ville være for mye å si at kongeætten hadde vært en hoveddrivkraft i det som hadde skjedd. Skal man tale om hoveddrivkrefter, må det være den sterke økningen i folketallet som hadde presset fram lagdelingen i samfunnet, og dernest kanskje samspillet mellom det norske og det europeiske kulturmiljøet. Likevel hadde samfunnsomformingen foregått i et vekselspill med kongedømmet. Energiske og, fra 1177, velutdannede konger hadde ofte med utmerkelse spilt den stjernerolle historien hadde tildelt dem. Når det norske samfunnet i 1319 var blitt mer av en enhet enn tilfellet var med de fleste andre europeiske land, hadde disse hovedrolleinnehaverne, ikke minst av Sverres ætt, sin personlige andel i det.      Tiden omkring 1300 var likevel mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20. april, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore Jonsson og fem andre fremtredende menn et dokument i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig».      På dette tidspunkt må det ha vært klart at arvingen, den treårige svenske hertugsønnen Magnus Eriksson, også ville bli tatt til svensk konge. Det ble han samme sommeren. Kong Håkon V kan umulig ha vært bekymret over denne utsikten; den var en naturlig følge av hele hans konsekvente giftermålspolitikk gjennom snart 20 år. Hans svigersønn hertug Erik, død 1318, var jo under enhver omstendighet innehaver av et svensk fyrstedømme, og var i den egenskap en reell makthaver i Sverige, noenlunde på linje med kongen. Det som Håkon V på sitt dynastis vegne måtte frykte, var at de norske kongsombudsmennene nå skulle være så redde for å bli fortrengt av svensker at de ikke ville ta den lille dattersønnen til konge.     Eden av 20. april viser at de sentrale kongsombudsmennene har drøftet disse spørsmålene. De har tross alt funnet det tryggest å holde seg til den nærmeste tronarvingen. Et frafall ville med sikkerhet ha skapt indre splittelse, der en av partene ville ha fått sterk svensk støtte, i Magnus Erikssons navn. Men de norske sentralombudsmennene godtok tronarvingen bare med forbehold. Det mest interessante punkt i eden er at selv ikke den myndige kongen skulle få velge sine ombudsinnehavere fritt, utenom kretsen av nordmenn. Denne begrensningen av dattersønnens fremtidige kongemakt var selvfølgelig ikke i kongsættens eller i Håkon V's interesse, men desto mer livsviktig for det norske ombudsmannssjiktet. Det ville uten tvil være grovt anakronistisk å gjøre Håkon V til en nasjonalist som satte «nasjonale» interesser over kongsættens. Det er altså all grunn til å tro at denne eden om samhold mellom de norske ombudsmennene er et verk nettopp av de menn som faktisk utferdiget dokumentet, ikke primært av kongen. Kanskje var Håkon allerede den 20. april så svak at han ikke medvirket aktivt, eller ikke visste om hele eden. Hadde han medvirket, ville det ha vært rimelig om han hadde vært blant utstederne og forseglerne; det ville ha styrket dokumentets autoritet. Det siste man ellers hører til Håkon V, er at han fire måneder før, 13. desember 1318, gav merkesmannen generalfullmakt til å opptre på hans vegne i rettshåndhevingen. Både selve fullmakten og den til ham å være usedvanlig lange tausheten etterpå tyder på at kongen alt i desember 1318 var temmelig svak.     Eden fra 1319 viser da at det statsbærende norske ombudsmannssjiktet hadde selvoppholdelsesdrift, stilt overfor det kommende kongefellesskapet. Om Norge skulle forbli en selvstendig politisk enhet, ville bero på om dette sjiktet fortsatte å være norsk, og om det i så fall ville forbli sterkt nok til å vareta sine særinteresser overfor konkurrenter som lett ville komme inn utenfra med en unionskonge.      Selve den samfunnsordningen som Håkon V presiderte over, stiller man seg i våre dager ofte sterkt kritisk til. Og det har man enhver rett til. Det er lett å se at stats- og kirkebygningen hvilte knugende på bondefolket. Vi ser at de fleste var fattige, og noen få, som bispene, uhyrlig rike. Sløseriet med materielle ressurser og menneskelige evner og muligheter var stort, og vi føler medlidenhet med ofrene.      Men selv om hvert menneske, historikere og historielesere ikke unntatt, har all rett og plikt til å dømme som de vil og kan, så er og blir det uhistorisk å dømme på annet grunnlag enn det tidens egne muligheter gav. Og sannheten er vel, blant annet, at med et så lite produktivt næringsliv som høymiddelalderen hadde, var fattigdommen og elendigheten viss, enten skatter og avgifter var noe høyere eller lavere, særlig med det raskt økende folketallet. Og det er lite mening i å tale om politisk og sosial frigjøring under de naturens trelldomsbånd som en slik økonomi medfører.      Og her kan man si at det meget betydelige politiske organisasjonsarbeidet i høymiddelalderen, i Norge og i andre land, la et nødvendig grunnlag for senere fremstøt. Man oppnådde en langt høyere grad av indre og ytre pasifisering. Dette, sammen med opphopningen av produksjonsoverskuddet på få hender, dannet forutsetningene for stadig økende varebytte, for yrkesspesialisering og dermed for den produktivitetsøkning som i sin tid kunne gi virkelig mening til talen om frigjøring, også for de mange.      Ser man på perioden under et slikt langtidsperspektiv, og verken glemmer det tidligere barbariet eller den langt senere utviklingen, finner man at det aristokratiske samfunnsherredømmet i høymiddelalderen slett ikke var et blindspor i historien; det var ett av de virkelig store sprangene fremover på den veien mot økonomisk og sosial frihet som vi ennå befinner oss på. Når man betrakter dette spranget, skal man bare ikke forestille seg at hertug Skule og hans samtidige var preget av overmenneskelig visdom og klarsyn. Også de hadde sin fulle menneskelige skjerv av forvirring og halvblindhet.
Mellom 01.05.1312 [Dronning Eufemias dødsdag] og 08.05.1319 [Kong Håkons dødsdag] ble det oppsatt et testamente fra kongen. Et sammendrag er trykt i «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 1112:     «Testamente fra Håkon V for bl a de kongelige kapellene Mariakirken i Oslo, Apostelkirken i Bergen, Olavskirken på Avaldsnes, Mikaelskirken på Tønsberghus og Bjarne Audunsson [Bare den delen av testamentet som omfatter gavene til disse fem er bevart]: Mariakirken får 500 mark brent sølv, 100 markebol i Viken i tillegg til det den alt har fått til bygging, reparasjoner, vedlikehold av takene, tepper, bøker og annet utstyr og 300 mark brent for innkjøp av jordegods innen eller utenlands og som skal gå til underhold av kapellets studenter. Prosten får kongens flyttbare kapell med sølvkorset og messeboken som dominikaneren Hjalm skrev. Prosten skal for dette bespise 60 fattige på kongens dødsdag og 7 fattige klerker hver lørdag. Kommunet skal ha Ljan og to breviarer; det ene, beregnet på å transporteres, skal brukes av klerker som med prostens tillatelse er på reise utenfor kollegiet, det andre er skrevet i Paris og skal nyttes av dem som pleier syke. Kommunet skal for dette bespise 60 fattige og 13 andre på kongens årsdag, vaske føttene deres og gi dem 5 penninger og et stykke vadmål og bespise 8 fattige klerker hver lørdag. Kongens og dronning Eufemias årsdag skal feires med sang, klokkeringing og annet som hører til. Apostelkirken får 70 mark brent til en tavle med utstyr til å oppbevare relikvier av samme type som den Mariakirken i Oslo har, dessuten forskjellige messeklær, bl.a. av silke, og liturgisk utstyr og alle inntekter av Hjaltland og Færøyene så lenge byggearbeidene pågår. Olavskirken får messeklær, bøker og relikvier, som nå befinner seg i kirken, og silketøy i rødt og med gullmønster, en sølvduk, forskjellig liturgisk utstyr, en kirkeklokke som Sigleiv [Susse] fikk støpt i England og alle inntekter av Karmøy så lenge byggearbeidene ved kirken pågår. Kirken får bekreftet alle privilegier og friheter den har fått fra kongen og avdøde dronning Eufemia. Mikaelskirken får klær, bøker, relikvier og annet liturgisk utstyr [avskriften slutter før alle gavene til Mikaelskirken er regnet opp]. De tre første kapellene får dessuten stadfestet alle sine privilegier. Bjarne Audunsson får 20 mark brent.  Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København - Barth E s 760-764.  Trykt: DN IV nr 128 (gavene til de 4 kapellene), jfr DN XIX nr 484. Nevnt: RN IV nr 9 (gaven til Bjarne Audunsson)».
På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson.
Håkon ble gravlagt i Mariakirken i Oslo. Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje

Familie/Ektefelle/partner: Katharina Sigurdsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

409. Agnes Haakonsdatter døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.

306.

Märta Eriksdotter

(212.Erik¹¹, 141.Kristofer¹⁰, 92.Valdemar⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1278; døde 3 Okt 1341, Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Birger Magnusson. Birger (sønn av Magnus Birgersson, Ladulås og Helvig) ble født 1280 , Uppsala, Sverige; døde 31 Mai 1321, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

410. Magnus Birgersson ble født Sep 1300 , Stockholm, Sverige; døde 1 Jun 1320, Helgeandsholmen, Stockholm.

307.

Birger Magnusson

(213.Magnus¹¹, 142.Ingeborg¹⁰, 93.Rikissa⁹, 60.Valdemar⁸, 39.Sankt⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1280 , Uppsala, Sverige; døde 31 Mai 1321, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Märta Eriksdotter. Märta (datter av Erik V Kristofersson, Klipping og Agnes von Brandenburg) ble født 1278; døde 3 Okt 1341, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

410. Magnus Birgersson ble født Sep 1300 , Stockholm, Sverige; døde 1 Jun 1320, Helgeandsholmen, Stockholm.

308.

Håkon IV Håkonsson, Den Gamle

(214.Håkon¹¹, 143.Margrete¹⁰, 94.Kristina⁹, 61.Bjørn⁸, 40.Harald⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1217 - 1263.
Håkon, angivelig en sønn til Håkon III Sverresson, ble født sommeren 1204, noen måneder etter Håkons død, på Folkinsborg, Eidsberg i Borgesyssel. Baglerne var herrer i Viken dengang, så det gjaldt å være forsiktig og ikke la dem få rede på at det var født en sønnesønn av kong Sverre. Selve fødselen foregikk i all hemmelighet, kun en prest som Inga bodde hos, visste hvem gutten var. Men da et år var gått, fant Traand prest og Inga det rådelig å komme bort med ham, de fór til Oplandene og fikk der noen gamle birkebeinere til å fare over fjellet med ham til Nidaros, midt på den hardeste vinteren.
    I samråd med bergensbiskopen utpekte birkebeinerhirden til ny konge den 4-årige Guttorm, sønn av Sverres avdøde sønn Sigurd Lavard. Formynderne ble en krets av yngre, ærgjerrige høvdinger. Sønn av Sigurd Munns datter Cecilia, Håkon med det megetsigende tilnavnet «galen», ble leder av hirden og hæren. Han var en typisk kriger og ikke rette mann til å skape forsoning mellom de tidligere motstanderne. Baglerne på sin side samlet seg igjen i Danmark om en angivelig sønn av Magnus Erlingsson, Erling Steinvegg. Reisningen ble aktivt støttet av danskekongen Valdemar Seier (1202-41), som vel så en mulighet til å gjenvinne det gamle danske herredømmet i Viken, hvor baglerne nå igjen gjorde seg til herrer.     Guttorm Sigurdsson døde i Nidaros samme år. Håkon Galen, støttet av birkebeinerhirden, ville bli hans etterfølger, men måtte vike plassen for sin halvbror, Inge Bårdsson, Cecilias ektefødte sønn med Sverres trønderske lendmann Bård Guttormsson på Rein. Dette ble drevet igjennom av erkebiskop Eirik og trønderbøndene. Håkon ble militær leder og overtok styringen av Vestlandet, mens Inge for det meste holdt seg i Trøndelag. I striden som fulgte, hadde birkebeinerne sin støtte i disse landsdelene, mens baglerne holdt til i Viken som på Sverres tid. Det lyktes ingen av partene å engasjere bredere folkegrupper i åpen kamp. Kampen ble nå ført av profesjonelle hærflokker.     Tidlig på året 1206 kom birkebeinerne frem til Nidaros, til kong Inge Baardsson med Håkon, og både kongen og siden jarlen Haakon Galen tok vel imot gutten og anerkjente ham som kongesønn. Sagaen har en rekke fortellinger om hvor tidlig ute han var og hvor godt han kunne svare for seg, helt fra han var tre år gammel og for noen dager var kommet i baglernes vold i Bergen.     Da Erling Steinvegg døde i 1207, ble biskop Nikolas' søstersønn, Filippus Simonsson, ny baglerkonge med støtte fra biskop Nikolas og bøndene, men mot hærfolkenes vilje. Vi kan altså merke oss at både birkebeinernes og baglernes kongevalg endte med seier for kandidater som ble støttet av kirke og bønder, mot hird og hær. Fredsbehovet i brede lag av befolkningen var blitt så stort at de profesjonelle krigerne måtte finne seg i å bøye av for bøndenes ønsker. Uten faste ytelser fra bondesamfunnet ville det være umulig å fortsette striden. Og sommeren 1207 tok den nye erkebiskopen, Tore, og biskop Nikolas initiativet til å forlike partene. Endelig forlik ble inngått i Kvitsøy i Ryfylke høsten 1208.      Grunnlaget for forliket i Kvitsøy, som førte til forsoning mellom partene, var en reell tredeling av land og inntekter mellom kong Inge, Håkon Galen som hadde fått jarletittel, og kong Filippus som fikk Sverres ektefødte datter Kristin til hustru. Med dette forliket ble grunnlaget lagt for den fredelige middelalderstaten, og da Håkon Galen døde i 1214, overtok kong Inge også hans del av riket (Vest-Norge). I perioden med riksdeling (1208-17) ble de gamle partimotsetningene svekket, og aristokratiet styrket sin makt gjennom stort sett å opptre samlet i forholdet til andre samfunnsgrupper.      Biskopene hadde en gavnlig innflytelse på folkemoralen. Baglerpartiet var nesten oppløst og den gamle strid var i ferd med å ta slutt.
    Tronfølgespørsmålet dukket nå opp igjen, og de sterkeste kandidatene var Håkon, Håkon Sverressons angivelige sønn med Inga fra Varteig i Østfold, kong Inges sønn Guttorm eller Inges ektefødte halvbror på farssiden, Skule Bårdsson. Da Inge ble syk våren 1217, utnevnte han etter hirdens ønske Skule til jarl og leder av hird og hær.     Etter Inges død samme år kom det brev fra lendmenenene på Vestlandet, som tok bestemt parti for Håkon. Håkon ble så valgt av birkebeinerhirden hvor han hadde vokst opp og til slutt ble han også tatt til konge på Øyreting. Skervald fra Gauldal ga ham kongsnavn, vistnok den samme som 15 år tidligere hadde gitt Håkon Sverreson kongsnavn. Men korsbrødrene nektet å la St. Olavs skrin bære ut til hyllingen, så den vanlige eden kunne ikke bli svoret. Skule Bårdsson og hans tilhengere ble tatt på sengen, men våget ikke å splitte birkebeinerne gjennom å nekte å godta Håkon som konge.     Håkon ble også hyllet Bergen i 1217 mens Skule Bårdsson ble riksstyrer og jarl med en tredjedel av riket under seg. Da Filippus Simonsson så døde om sommeren det året, dro Skule straks til Viken med Håkon og fikk ham tatt til konge av baglerne før de hadde funnet et nytt kongsemne. Baglerne, som hadde problemer med styringen i sitt område, godtok dette mot militærhjelp fra birkebeinerne.      For kirken var det likevel utilfredsstilende at den var blitt holdt utenfor kongevalget, i strid med tronfølgeloven av 1163 og de standpunkter kirken hevdet i samsvar med denne, nemlig at kirken ved behov skulle avgjøre hvem som var best skikket til konge. Og kirken, i dette tilfellet erkebiskop Guttorm og kannikene i Nidaros, hadde gått inn for Skule. Det ble derfor sommeren 1218 sammenkalt et riksmøte i Bergen for å granske Håkons kongsrett. Der beviste Inga fra Varteig Håkons farsætt gjennom jernbyrd. Som plaster på såret fikk Skule ha kongens inntekter og andre rettigheter i en tredjedel av riket. På et riksmøte i Bergen 1223 ble det så definitivt, med kirkens støtte, fastslått at Håkon hadde rett til tronen fremfor noen annen, og av alle rikets lagmenn ble Håkon anerkjent som rett arving til Norges rike. I 1225 ble så avtalen sikret gjennom ekteskap mellom Håkon og Skules datter Margrete.     Da kong Håkon IV planla straffefelttoget mot Värmland 1225, var det ifølge Håkonssagaen noen av sveithøvdingene hans (offiserer) som frarådet kongen mot «å ri inn i riket til en annen konge». De fryktet blant annet at den svenske kongen skulle svare på angrepet. Kongen bestemte seg likevel for å angripe det svenske grenselandskapet, for å «hevne den skade som er gjort oss fra Sveaveldet», som det heter i sagaen. Etter felttoget het det etter samme kilde, at den svenske kongen og «alle göter hadde store klagemål mot Norges konge for den ferden han gjorde i Värmland». Sagaen lar kong Håkon forsvare seg med at det var kjent «hvor ofte han hadde bedt om at sveakongen skulle jage bort fra riket sitt de tjuvene som dagstøtt stjal og ranet i den norske kongens rike».      Sagaens fremstilling av den norske felttoget i Värmland og vurderingen av dette, viser at det rundt midten av 1200-tallet eksisterte forestillinger om en territoriell grense mellom det norske og det svenske kongedømmet. Samtidig vitner sagaberetningen om at det er klare forskjeller mellom 1200-tallet og moderne tid i synet på betydningen av en slik grense mellom Norge og Sverige. Et angrep som det nordmennene gjorde mot Värmland i 1220-årene, ville i dag ha vært ensbetydende med en krigserklæring mot den svenske staten. Et moderne statsbegrep opererer med et samfunn som har eksklusiv myndighet over et gitt, avgrenset territorium, en myndighet som i middelalderen ikke ble oppfattet som like ukrenkelig.      At partene valgte å samle seg om én konge, har høyst sannsynlig sammenheng med et økende motsetningsforhold mellom aristokratene som satt rundt i landet som syslemenn, og bondefolket som betalte gildet. I perioden ca. 1210-27 var det en rekke lokale opprør mot syslemannsveldet. Bøndene klaget over hardstyre, men alle opprør ble slått ned. Og etter at birkebeinerne og baglerne hadde slått seg sammen, dukket et nytt uroelement opp, nemlig skuffete baglerhøvdinger som følte seg forfordelt når det gjaldt sysler eller andre ressurser. Den siste av disse opprørsflokkene, «ribbungene» (røverne), ble endelig eliminert av värmlendingene i 1227. Håkon Håkonsson hadde gjennom toget til Värmland vinteren 1225 overbevist dem om at det var fornuftig ikke å støtte opprørsflokker mot den norske kongen. Med ribbungstriden ebbet de egentlige borgerkrigene ut.      En siste strid om tronen ble reist av Skule Bårdsson i 1239. Etter riksmøtet i Bergen 1223 satt han med full styringsmyndighet i den nordligste tredjedelen av riket, og i 1237 fikk han som den første i Norge tittelen hertug. Men samtidig søkte kongen og kretsen rundt ham å beskjære Skules selvstendige makt gjennom å frata ham herredømmet over et samlet territorium. I stedet for en tredjedel av landet skulle han nå ha inntektene fra en tredjedel av syslene. For Skule må denne ordningen ha fortonet seg som uholdbar, for to år senere tok han kongsnavn i opprør mot Håkon.      Skule hadde støtte blant kannikene i Nidaros og noen trønderske stormenn og bønder. Dessuten fikk han tilslutning på Opplandene og i de urolige områdene helt øst i Viken. Skules opprør var personlig motivert, og selv om han en siste gang prøvde å blåse liv i den østlandske motviljen mot birkebeinerkongedømmet, var det ikke lenger mulig å føre en landsomfattende strid om tronen på det gamle grunnlaget. Under de kampene som da oppstod, ble Håkon først slått ved Laaka på Raumarike, men senere ble Skule slått ved Oslo. Skule flyktet til Trøndelag, men fikk heller ikke lenger oppslutning der. Han ble felt av en avdeling birkebeinere utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros den 23.05.1240.
    Utbruddet av borgerkrigene skyldtes i utgangspunktet aristokratiets innbyrdes kamp om del i kongedømmets ressurser. Borgerkrigerne hadde vist at ingen av de stridende partene var sterke nok til å monopolisere inntektene for seg alene. I tredje fase av borgerkrigene forsøkte birkebeinerne og baglerne fra 1208 av forsoning gjennom riksdeling. Dette førte imidlertid ikke til fullt opphør av stridighetene, og det viste seg vanskelig hver for seg å holde befolkningen under kontroll.      Løsningen på de problemene som utløste og holdt i gang borgerkrigene, synes for det første å ha vært at antall aristokratiske ætter ble sterkt redusert i løpet av borgerkrigene. Det ble dermed færre konkurrenter om ressursene - både aristokratiets og kongens. For det andre maktet man å øke ressursgrunnlaget i form av økte kongsinntekter til en styrket kongemakt, og dette oppnådde man gjennom tvungne overføringer fra bondebefolkningen. Men for å lykkes måtte man bilegge stridighetene, noe som skjedde da bagler- og birkebeineraristokratiet samlet seg om kong Håkon Håkonsson som riksaristokrati eller kongelig tjenestearistokrati. Stormennene fikk del i kongens inntekter sentralt som hirdembetsmenn, lokalt som syslemenn. Overføringer fra bøndene fikk man i form av kongens økte bøteinntekter og skattlegging.      Både antall ubotamål, antall forbrytelser det skulle bøtes for, og bøtetakstene ble økt etter hvert som kongemakten i alt større grad tok hånd om rettsvesenet, noe som også kom kirken til gode. Skatten hadde sitt opphav i de leidangsytelsene som borgerkrigskongene krevde i de områdene de kontrollerte. Disse ytelsene ble nå en fast skatt til kongen, uten at vi vet hvor mye bøndene betalte. Midlet til å sikre disse overføringene fra bøndene hadde man etablert takket være mer profesjonelle militære styrker som kunne hamle opp med eventuell motstand fra bøndenes side. Borgerkrigene hadde ført til en mer spesialisert krigerklasse, noe ikke minst kong Sverres militære taktikk bidro til.
    Prinsippet om enekongedømme ble fastslått i Magnus tronfølgelov av 1163. Dette prinsippet ble videreført i alle nye tronfølgelover på 1200- og 1300-tallet.      Til tross for Sverres uttynning av lendmannsættene, ble aristokratiets samfunnsstilling neppe avgjørende svekket. I stedet for drepte og beseirere høvdinger overtok i stor utstrekning nye menn som ikke hadde noen egen maktbasis utenfor kongedømmet; det skjedde mer et personskifte enn et systemskifte. Personskiftene bidro til å knytte høvdingklassen fastere til kongstjenesten. Dette var et betydningsfullt sprang i en utvikling som alt var i gang, og som fortsatte senere. Landets stormenn bygde i stigende grad sin samfunnsstilling på deltakelse i statsstyret, først og fremst som syslemenn, og i mindre grad på nedarvet lokalt maktgrunnlag. Syslemannsombudet var trolig etablert alt under Magnus Erlingsson, men Sverre gjorde mer systematisk bruk av syslemennene. Alt dette styrket statsmakten uten å svekke det aristokratiske elementet i samfunnslivet.      Innenfor rettspleien økte kongedømmets innflytelse i løpet av borgerkrigene. Senest under Sverre - kanskje nettopp under ham - oppstod offentlig oppnevnte «lagmenn» som ledere av tingforhandlingene. Lagmennenes funksjon på tinget var opprinnelig å gi «orskurd», det vil si «skjære ut av loven» og fremsi det som var relevant i en sak; nå fikk de etter hvert regulær dommerfunksjon.      Når det gjaldt militærvesenet, økte kongens kontroll over leidangsordningen i løpet av perioden. Kongen fikk rett til å utnevne skipsstyrere og derigjennom kontroll med utskrivningen av mannskap. Manntallet ble skjerpet i Gulatingslagen, det vil si at færre gårder skulle gå sammen om å stille én mann ved leidangsutbud, og det ble gitt påbud om større skip.      De kongelige finansene ble styrket. Deler av leidangsytelsene ble økonomiske ytelser også i fredstid, den første norske statsskatt. Ordningen var langt på vei innført på Vestlandet ved midten av 1100-tallet. I Trøndelag og i Viken ble denne leidangsskatten i det minste tidvis innkrevd på Sverres tid. Skattleggingen av de norske bøndene var imidlertid vesentlig lavere enn i nabolandene Sverige og Danmark, der hele militærplikten, ikke bare kostytelser, ble konvertert til skatt.      Når dette ikke skjedde i Norge, må grunnen ha vært at kongemakten hadde større fordeler av å opprettholde leidangsplikten. På grunn av landets topografi var i Norge flåten den viktigste formen for militæroppbud, og så sent som mot slutten av 1200-tallet viste leidangsflåten seg effektiv nok til at kongene kunne hevde seg militært i konflikter med naborikene.      Kongemaktens avhengighet av bøndenes masseoppbud ga høndene fordeler, kongene måtte føre en politikk som ikke avlet for sterk uvilje blant undersåttene, både når det gjaldt økonomiske krav, og når det gjaldt nedarvete rettigheter. Sentralmakten var altså til en viss grad bygd på et gjensidighetsforhold til bøndene. Dette kommer da også til uttrykk i kongenes lovgivning i andre halvdel av høymiddelalderen der omsorg for undersåttene, «tegnene», er et gjennomgående trekk.      Økende offentlig styringsmakt er altså en klar linje gjennom borgerkrigstiden. Fra andre halvpart av 1100-tallet søkte kongedømmets representanter å bygge opp et riksomfattende styringsapparat, noe som møtte motstand hos bønder, blant annet i Trøndelag, som så dette som en ulempe eller som ikke selv hadde fordel av det. Dette skjerpet i første omgang konflikten. Men på lengre sikt førte den statlige konsolideringen til en pasifisering av samfunnet, og borgerkrigene opphørte i et rike der territoriell splittelse og sosiale spenninger var overvunnet eller holdt i tømme av rikskongedømmet. Grunnlaget for det sterke middelalderkongedømmet under Håkon Håkonsson og hans etterkommere var dermed lagt.
    Kong Håkon Håkonsson og kretsen rundt ham hadde arbeidet for å oppnå kroning alt fra slutten av 1220-årene. I datidens politiske system var det selve kongehyllingen, «konungstekja», som gjorde en tronpretendent til konge i Norge, mens kroningen var en kirkelig innvielsesseremoni. Men kroningen ga en kristen legitimitet til det embetet kongen forvaltet på Guds vegne, og slik fikk den kronete konge en særlig autoritet og hellighet. Dette var tydelig allerede under konflikten mellom kongene Magnus Erlingsson og Sverre.     Som uektefødt behøvde kong Håkon pavens dispensasjon for å kunne bli kronet. Både paven og den hjemlige geistligheten forlangte imidlertid motytelser fra kongens side for å innvilge ham kroning. De norske biskopene krevde utvidete rettslige og økonomiske privilegier i tillegg til at Håkon skulle avlegge samme kroningsed som Magnus Erlingsson hadde gjort. Alt dette ville svekke kongedømmet i forhold til kirken i så sterk grad at kongen nektet. Den norske geistligheten hadde innflytelse på paven som lot saken trekke i langdrag.     Hertug Skules fall satte imidlertid fart i prosessen. Før den avgjørende kampen mot hertugen hadde kong Håkon latt den åtteårige sønnen Håkon med tilnavnet «unge» få kongsnavn på Øyratinget ved Nidaros. Hyllingen av Håkon unge var situasjonsbestemt og et åpenlyst trekk for å sikre dynastiet mot utfordreren hertug Skule. Tildeling av kongsnavn til sønner av regjerende konger, var samtidig et utilslørt fremstøt for å styrke arveelementet innenfor middelalderens kongedømmer. Samme praksis kjenner vi også fra Norges to nærmeste naboland, Danmark og Sverige, trass i at begge var og forble valgkongedømmer i middelalderen. Det faktum at kong Håkon valgte å tildele sin eldste ektefødte sønn - ikke den reelt eldste, som var uektefødt - kongsnavn, måtte dessuten bli positivt mottatt hos den norske høygeistligheten. Kirken stilte nemlig kravet om ektefødthet med stor styrke.     Da trusselen fra hertug Skule var fjernet, sto kong Håkon enda sterkere enn før. Dessuten var den nye paven, Innocens IV, fra 1243 i en klemt politisk posisjon overfor den tysk-romerske keiseren Fredrik II. Pavens trengte stilling gjorde ham åpen for å knytte allianser og søke støtte der han kunne. Det utnyttet den norske kongen og kretsen rundt ham på en så vellykket måte at paven i 1246 fritok kong Håkon for alle mangler ved fødselen og styrket arvekongedømmet i ætten hans ved å love at hans rettmessige etterkommere skulle følge ham på tronen. Dessuten ga Innocens IV (1243-54) den norske kongen innsettings- og styringsrett over visse kirker i Norge, og innvilget ham rett til å innkassere en tyvendedel av hele den norske kirkens inntekter i tre år. Paven sendte endelig en egen utsending til Norge for å forestå kroningen. Kardinal Vilhelm av Sabina kom til landet sommeren 1247 og ledet kroningsseremonien på olsokdagen 29. juli i domkirken i Bergen.     Til kroningen i domkirken var alt folket samlet på kirkegården. Åtti hirdmenn i fulle hærklær gikk først fra kongsgården til kirken og ryddet vei. De gikk to og to. Dernest fulgte to merkesmenn med hver sitt merke, så sysselmenn og skutelsveiner «i gode klær», videre lendmenn «med prydde sverd». Så fulgte fire lendmenn som bar et bord med kongens skrud og kroningsklær på, deretter Sigurd kongsson og Munan biskopsson med hver sin kongestav av sølv, den ene med gullkors, den andre med gullørn. Så kom Håkon Unge, kongens eldste sønn som selv hadde fått kongsnavn i 1240, med kronen, og Knut jarl med vigslingssverdet.     Den kongelojale «Håkon Håkonssons saga» fremstiller kroningen som en stor seier for kongemakten, der kongen nærmest ikke hadde måttet gi noe for å oppnå det han ville. Selv om sagaens kongevennlige slagside, dens tendens, trolig gjør sitt til å overdrive hans suverene posisjon overfor kirkens menn, var utvilsomt kongen den største seierherren. Kardinal Vilhelm utstedte flere brev og statutter (forskrifter) om forholdet mellom norske geistlige og verdslige institusjoner og representanter under oppholdet i Norge, og nesten konsekvent var de til fordel for kongelige og andre verdslige interesser. Imidlertid ustedte kardinalen også en erklæring om den norske kirkens rettsstatus for å trygge denne gjennom en offisiell definisjon anerkjent av kongemakten. En uttrykkelig kongelig godkjenning av erklæringen er likevel ikke kjent. Betydningen av den har derfor vært omstridt blant historikerne. Uansett avslørte den senere utviklingen at grensene for kirkens samfunnsmakt versus kongedømmets ikke ble endelig fastlagt i samband med kroningen i 1247.      Kroningen i 1247 kaster lys over viktige grunntrekk ved styringsapparatet i Norge i den første tiden etter hertug Skules fall, både ideologisk og institusjonelt. Den fullførte en lengre politisk utvikling og signaliserte styrken ved det norske kongedømmet, både overfor undersåttene og overfor omverdenen, på dette tidspunktet. Kroningsinstituttet var et godt barometer ikke minst på forholdet mellom middelalderens to samfunnsmakter, kongedømmet og kirken. Å sammenlikne situasjonen rundt kroningene av Magnus Erlingsson og Håkon Håkonsson gir derfor innsikt i høymiddelalderens politiske maktforhold. Ved begge kroningene hevdet kirkens menn at kongen hadde sin autoritet fra dem, fordi kirken sto for kroningsseremonien. I 1164 satt mennene som hadde plassert kong Magnus på tronen, utrygt i salen, og strakte seg langt for å oppnå kirkens støtte. På 1200-tallet var situasjonen en annen. Da kunne kongemakten argumentere med at det ikke var kirken som gjorde kongen til Herrens salvete, men Gud selv. Ifølge dette synet var kroningsseremonien bare et ytre uttrykk for den verdigheten som kongen allerede hadde. Kong Sverre hadde argumentert langs slike linjer da han ble kronet i 1194, en politikk som sønnesønnen Håkon Håkonsson bygde videre på da han som farfaren nektet å underkaste seg kirken slik Magnus Erlingsson hadde gjort.      Begge kroningene viser at langt fra all rett ble vunnet med våpenmakt i middelaldersamfunnet. Kirkens militære ressurser i Norge var alltid beskjedne sammenliknet med kongemaktens, men den hadde til gjengjeld betydelige organisatoriske, økonomiske og ideologiske ressurser. Den var bedre organisatorisk utbygd enn kongemakten. Det skyldtes dels at den var en del av en overnasjonal pavekirke i Europa, men også at den involverte seg sterkere i folks hverdag, både økonomisk og ikke minst åndelig. Økonomisk sto kirken på bedre fot enn kongemakten på grunn av tiende, ulike avgifter og landskyld. Ideologisk forvaltet kirken datidens enerådende religion, kristendommen, som i økende grad ble utnyttet for å legitimere politisk makt og styringsrett. Kongedømmet skulle etterstrebe å oppfylle det augustinske herskerideal om å være en katolsk (det vil si universell) kristen institusjon som i rettferdighet skulle tjene Gud.      De to samfunnsmaktene hadde mange felles grunnleggende økonomiske og politiske interesser, og bare gjennom samarbeid kunne de opprettholde og utbygge posisjonen sin i samfunnet. Uansett uenigheten mellom kirke og kongemakt når det gjaldt den konkrete tolkningen av kroningsseremonien, var kroningen uttrykk for et dypere interessefellesskap mellom kirke og kongedømme i å bygge opp en sentralmakt, der kongedømmet stillte sine fysiske maktmidler til kirkens disposisjon og kirken sin ideologi og administrative erfaring til kongedømmets. Kroningen av Håkon Håkonsson ble også et vendepunkt i den forstand at det fra da av ble vanlig at den norske kongen ble kronet.      Behovet for samarbeid forhindret likevel ikke at det kunne være konflikter mellom de to institusjonene og deres representanter, og styrkeforholdet mellom dem varierte. Maktkampen mellom dem kulminerte med reformasjonen som gjorde slutt på middelalderens politisk-institusjonelle dualisme i Norden.
    Kroningen og vedtakene i dens kjølvann innebar at Sverreættens rett til den norske tronen ble befestet. Erklæringen fra paven, Guds stedfortreder på jord, om arvefølgen etter kong Håkon svekket i betydelig grad eventuelle utfordreres mulighet for å trekke i tvil den legitime retten konger av Sverreætten hadde til å herske over det norske kongedømmet. Kroningen legitimerte dessuten Sverreættens styringssystem i Norge. Den kristne ideologien som var knyttet til kroningen, forsterket nemlig oppfatningen av kongeposisjonen som et embete uavhengig av den enkelte som til enhver tid bekledte det. Så lenge kongen innehadde embetet, hadde han særlig legitimitet og beskyttelse, uansett personlige egenskaper.      Et sentralt poeng for kongene av Sverredynastiet var at de mente å ha det norske arvekongedømmet av Guds nåde. I den norske kongens titulatur het det fra 1280-årene av i norskspråklige brev «med Guds miskunn (etter hvert «nåde») Norges konge», og Håkon V formulerte i en av sine mange rettarbøter dynastiets kongsideologi på følgende måte: «Gud valgte oss til riksstyringen etter våre forfedre.» Kongefamiliens guddommelighet lå som en arv i blodet, slik Kåre Lunden har formulert det.
    Kong Håkon Håkonsson og hans menn innledet fra 1250-årene av en pågående utenrikspolitikk på flere fronter, ikke minst overfor Danmark. De områdene der det norske kongedømmet oppnådde mest varige posisjoner i siste halvdel av 1200-tallet, var imidlertid i vest og sørvest, nærmere bestemt på Grønland, Island, Orknøyene og Hjaltland.      I vest hadde Grønland, Island, Færøyene, Hjaltland (Shetland), Orknøyene, Sudrøyene (Hebridene) og Man ulike sosiale, økonomiske, politiske, kulturelle og religiøse bånd til Norge før Håkon IV's tid. Alle bispedømmene i dette vestlige området var formelt underlagt erkebiskopen i Nidaros, men i praksis hadde han ikke en slik innflytelse over bispestolene i vest som kirkeretten tilkjente ham. Her lå det derfor an til at den norske erkebiskopen og kongen kunne samarbeide for å vinne økt fotfeste.
    Verken på Grønland eller Island hadde den norske kongen noen nærliggende konkurrenter om herredømmet. De norrøne innbyggerne på Grønland sverget den norske kongen skatt og lydighet som undersåtter i 1261, uten at vi kjenner hendelsesforløpet i detalj. Trolig mente grønlendingene at dette ville styrke den livsnødvendige tilførselen fra Norge av kornvarer, jern og tre.      Det islandske samfunnet var et helt annet enn de grønlandske utbygdene. Befolkningstallet var mye større, og på toppen av samfunnet hersket en rekke stormenn. Landet manglet imidlertid en sentralmakt, noe som var et særsyn i datidens Europa. Hovedgrunnen var trolig Islands isolerte beliggenhet ute i Atlanterhavet. Et relativt svakt politisk press utenfra gjorde at islendingene ikke hadde behov for å samle seg under én politisk leder. En sårbarhet ved det islandske samfunnet var imidlertid avhengigheten av norsk handelssjøfart. Maktkampen mellom de islandske høvdingene, «godene», åpnet dessuten i det lange løp for at en sterkere politisk makt kunne oppnå herredømme over landet.      Både kongen og erkebiskopen i Norge, samt andre stormenn, hadde i lang tid grepet inn i islandske forhold. Den norske kirken hadde lagt under seg valgretten til de to islandske bispestolene, og fra 1238 satt det nordmenn i disse bispeembetene. Disse var til dels aktive støttespillere for kong Håkon Håkonsson i hans Islandspolitikk. Da de islandske høvdingene utover 1200-tallet svekket seg så mye gjennom maktkamp at ingen av dem var sterke nok til å slå seg opp til islandsk enehersker, søkte en del av dem støtte hos kong Håkon i Norge. Flere islandske stormenn ble den norske kongens håndgangne menn, med det resultat at kong Håkon rundt 1250 hadde kontroll over flesteparten av de islandske høvdingembetene, godordene. I slutten av 1250-årene utnevnte kongen så en islandsk stormann til jarl over Island. Jarlens oppgave var å få islendingene til endelig å underkaste seg Norges konge. Etter noen års politisk dragkamp svor islendingene i etapper troskap til kong Håkon i årene 1262-64.     Vilkårene fra islendingenes side var at kongen skulle la dem nyte fred og islandsk lov. Den norske kongen skulle også sørge for å opprettholde den nødvendige skipsfarten mellom Island og Norge - seks skip årlig i de to første årene etter 1262 og senere så mange som kongen og islendingene fant nødvendig. Selv om islandsk lov og det administrative apparatet på øya ble tilpasset det norske kongedømmet etter 1262, kan en likevel ikke snakke om at det islandske samfunnet ble fornorsket. Den viktigste grunnen var islendingenes standhaftige forsvar av retten til å bli styrt av islendinger etter islandsk lov. Etter flere tiår med nye lovbøker og strid rundt disse, satt landet på begynnelsen av 1300-tallet med sin egen lovbok, forskjellig fra den norske landsloven. Kongen ga dessuten særskilte rettarbøter for Island, og kunne ikke kreve militærtjeneste av islendingene.      Islendingene mislyktes i forsøket på å opprette et innenlandsk fyrstedømme, dels fordi Island befant seg innenfor interessesfæren til den norske kongen, dels fordi den islandske kirken hørte under erkebispesetet i Nidaros. Det norske kongedømmet behøvde derfor ikke å erobre landet med våpenmakt, men kunne spille på islandsk splittelse, fredstrang og økonomisk avhengighet av Norge. Slik var det i hovedsak politiske ressurser den norske kongen måtte mobilisere for å legge Island under den norske kronen. Lenger sør var derimot utfordringene større.
    Forbindelsen mellom den norske kongen og øygruppene nord og vest for Skottland varierte i styrke og innhold, fra Færøyene og Hjaltland (Shetland) som i siste halvdel av 1200-tallet langt på vei må regnes som en regulær del av det norske kongedømmet, til fyrstene på Man og Sudrøyene som til tider anerkjente den norske kongen som sin formelle overherre. At både Færøyene og Hjaltland ble gitt den norske landsloven uendret, er en kraftig indikasjon på at de var relativt tett integrert i det norske kongedømmet. Det å nyte felles lov var noe av det mest integrerende for en befolkning under datidens politisk-institusjonelle system. Selv om havet bandt land sammen på denne tiden, betydde likevel øygruppenes beliggenhet i forhold til det norske fastlandet at de helst bør kalles norske skattland, det vil si land som var pliktig til å betale skatt til den norske kronen.     At orknøyjarlen Harald Maddadsson støttet øyskjeggopprøret mot kong Sverre i 1193-94, fikk store konsekvenser for jarledømmets forhold til den norske kronen. Jarlen måtte underkaste seg kong Sverre på svært harde vilkår, blant annet fikk kongen rett til halve sakøren av Orknøyene. Det innebar at øygruppa langt på vei ble inkorporert i det norske riket, deretter opptrådte kongelige syslemenn på øyene i perioder. Jarledømmet ble imidlertid ikke opphevet, og regimet på øygruppa vekslet periodevis mellom styre av en jarl som var den norske kongens vasall, noen ganger samtidig med kongelige syslemenn, og styre øyensynlig utelukkende av kongelige syslemenn. Den norske kongens reelle kontroll over orknøyjarlen varierte dessuten. Sistnevnte hadde betydelige skotske interesser både gjennom besittelser på det skotske fastlandet og gjennom slektsrelasjoner.      Til forskjell fra orknøyjarlene førte flere av høvdingene på Man og Sudrøyene kongetittel. Det indikerer at disse områdene var løsere forbundet med den norske kongen og mer keltisk (gælisk) preget enn Orknøyene. De politiske forholdene på Man og Sudrøyene liknet dem på Island ved at det var en heftig og uoversiktlig maktkamp mellom stormenn. En viktig forskjell var imidlertid at høvdingene i dette området kunne spille på motstridende interesser hos ulike fyrster utenfor øyene. Det gjaldt i første rekke den norske og den skotske kongen som var hovedrivalene når det gjaldt overhøyheten, men også den engelske kongens og irske fyrsters interesser spilte inn. Rivaliseringen ga høvdingene på Man og Sudrøyene større spillerom, og gjorde det vanskeligere for én utenforstående fyrste å underlegge seg øyene.     Presset fra England og behovet for alliansepartner, gjorde at de skotske riksstyrerne måtte ha hovedoppmerksomheten vendt sørover. De nordlige og vestlige delene av det skotske høylandet ble derfor liggende som fjerne randområder der dynastiske opprørere og andre opprørere kunne reise opprørsfanen og eventuelt søke tilflukt. Slik fikk de skotske kongene etter hvert et behov for å legge de fjerne delene av høylandet under seg. Dessuten var det et mytisk poeng, som ikke må undervurderes i middelalderen, å få kontroll over området, det skotske kongedømmet hadde dype røtter i denne vestlige delen av landet.      Henrik III's lange regjeringstid i England (1216-72) var fylt av uro, opprør og maktkamp mellom kongen og aristokratiet. Det lettet det engelske presset mot Skottland, og gjorde at skottene kunne vende blikket nordvestover for å vinne kontroll over fastlandet der og Sudrøyene. I tillegg til at den skotske kongen knyttet til seg høvdinger fra området, bygde skottene ut en flåte, som var en forutsetning for å kunne kontrollere øysamfunnene. Samtidig sendte den skotske kongen representanter til det norske hoffet med tilbud om å kjøpe øyene, noe som ble avslått fra norsk side. Den norske kongemakten hadde neppe stor økonomisk gevinst av forbindelsen med disse øyene lengst i sørvest. Men foruten prestisjehensyn tvang strategiske hensyn kong Håkon og kretsen rundt ham til å handle ettersom skotsk kontroll med Sudrøyene kunne true det norske jarledømmet på Orknøyene.      Datidens politiske, militære og økonomiske strukturer tilsa at den norske kongen bare kunne håpe å opprettholde kontrollen over øyene ved at de lokale stormennene var lojale og ikke inngikk i allianser med den skotske kongen. Det var da også dette kongen forsøkte å gjøre i første omgang; nordmennene hadde ikke mulighet til å holde militær kontroll gjennom å stasjonere permanente tropper på øyene. Demonstrasjon av militær styrke til å avskrekke og pasifisere var imidlertid noe annet, og da skottene herjet øyene sommeren 1262, utrustet kong Håkon året etter en stor flåte som han seilte i spissen for over til Orknøyene.     Skottene unnlot å møte nordmennene i åpent sjøslag, samtidig som nordmennene ikke var utstyrt for en landkrig. Dette var i det lange løp til gunst for skottene, ettersom en flåte ikke kunne være til sjøs hele året, men måtte søke havn før vinteren satte inn. Etter en trefning ved byen Largs, som vi ikke kjenner det eksakte omfanget eller utfallet av, trakk kong Håkon flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble kongen syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul 1263 og ble bisatt i Bergen i 1264.
I 1260 ble det fastslått at riket skulle arves uten deling i ekte mannslinje. Håkons styre var mildt og godt, landet hadde fremgang, lovene ble forbedret og nye ble vedtatt. I 1261 ble Grønland og i 1262 Island underlagt Norge. Håkon bygde Håkonshallen i Bergen.
Det hadde vært en tid da kongedømmet ikke var mer opphøyd eller politisk viktig enn at tronarvingen kunne avles med døtre av folket - og slike tider skulle komme tilbake. Men slutten av 1200-tallet var ikke en slik tid. Kong Håkon Håkonsson var den siste tronarving på 750 år som var sønn av en kvinne av folket; han var den siste uektefødte, og han var den siste på mer enn 700 år som selv giftet seg med en norsk dame, riktignok av høvdingætt. Enekongens særstilling og opphøydhet krevde senere at han søkte sin make på eget sosialt nivå, og det kunne han nå bare finne utenlands. Dette var uunngåelig. Men det medførte selvfølgelig en dynastisk infiltrering i fremmede fyrstehus; og den kunne bli farlig for den politiske selvstendigheten til et lite rike som Norge, i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen.
Med en viss Kanga «den Unge» hadde han datteren Cecilia som døde i 1248. Cecilia var gift med Gregorius Andresson.

Familie/Ektefelle/partner: Kanga, den Unge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

411. Cecilie Haakonsdatter døde 1248, Stovreim.
412. Thoron Haakonsdatter ble født 1224; døde 1264.

Håkon giftet seg med Margrethe Skulesdatter 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Margrethe (datter av Skule Baardson, Jarl og Ragnhild Nikolasdatter) ble født 1212; døde 1270, Reins kloster. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

413. Magnus IV, Lagabøte ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

309.

Ingeborg Eriksdotter

(215.Erik¹¹, 144.Knut¹⁰, 94.Kristina⁹, 61.Bjørn⁸, 40.Harald⁷, 26.Erik⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 17 Jun 1254, Sverige.

Notater:

Ingeborg Eriksdotter, född någon gång mellan sina föräldrars giftermål 1210 och sin fars död 1216, död 17 juni 1254, var en svensk prinsessa, dotter till kung Erik Knutsson och drottning Rikissa, gift med jarlen Birger Magnusson och stammoder för kungaätten Bjälboätten.
Med Birger fick hon följande barn:
Rikissa, född omkring 1238, död 1288
Valdemar, född omkring 1239, död 1302, kung av Sverige 1250-1275
Magnus, född omkring 1240, död 1290, kung av Sverige 1275-1290
Kristina, vars dotter Elena var gift med Ulf Holmgersson (Ama)
Katarina, född omkring 1245, död 1289
Erik, född omkring 1250, död 1275
Ingeborg, född omkring 1253, död 1302
Bengt, född 1254, död 1291

Død:
rige

Barn:

414. Magnus Birgersson, Ladulås døde 18 Des 1290, Visingsö, Jönköping, Sverige.

310.

Elisabet Nielsdatter

(216.Niels¹¹, 145.Alexander¹⁰, 96.Ingefred⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Gift med Johannes Ranesen, nævnt 1261-67. Johannes Ranesen indgår som 2. led i DAAs stamtavle fra 1910 over slægten Rani. Sønnen Rane Jonsen, antagelig også mor til Ranes brødre Niels Rane og Peder. I hvert fald Niels og Rane må i henhold til deres navne være sønner af Johannes.  - Niels Rane og hans efterslægt anvender segl delt på langs med henholdsvis et halvt hjortegevir og bjælker. Det synes umiddelbart at være en sammensmeltning af de to mest anvendte skjold i Ebbe-linjen. Der er imidlertid ingen påviselig sammenhæng. Eneste indicie er, at Ingerd af Regenstein, Jakob Sunesens datter, ejede en del gods i Stevns H., ligesom at Johannes Ranesens efterslægt ses at gøre det. Johannes kan altså være i slægt med f.eks. Ingerds far, Jakob Sunesen af Møn, men hvordan slægtskabet har været umuligt at påvise.

Familie/Ektefelle/partner: Jon Ranisen Rani. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

415. Rane Jonson Rani, til Gjorslev døde 1294, Roskilde, Sjælland, Danmark.
416. Hr. Niels Jonson Rani døde, Vordingborg Købstad, Danmark.

311.

Anders Nielsen Due

(216.Niels¹¹, 145.Alexander¹⁰, 96.Ingefred⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Tubetorp, Smørum, Kjøbenhavn, Danmark; døde 1285.

Familie/Ektefelle/partner: Cecilie Tokesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

417. Mogens Andersen Glob

312.

Ossa Nielsdatter

(216.Niels¹¹, 145.Alexander¹⁰, 96.Ingefred⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Marsk Stig Andersen Hvide, til Tygestrup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

418. Anders Stigsen Hvide, til Tygestrup

313.

Rane Esbernsen

(217.Esbern¹¹, 146.Niels¹⁰, 97.Esbern⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

419. Herlogus Ranisen Rani

314.

Peder Hvide Nielsen

(218.Elisabeth¹¹, 147.Ingeborg¹⁰, 97.Esbern⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ingefred Tokesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

420. Peder Pedersen ble født 1300 , Kærstrup, Tåsinge, Danmark.

315.

Jens Nielsen

(218.Elisabeth¹¹, 147.Ingeborg¹⁰, 97.Esbern⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1320, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige.

Familie/Ektefelle/partner: Christine N.N. Christine døde, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

421. Peder Jensen ble født , Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1307.

316.

Cecilie Nielsdatter

(218.Elisabeth¹¹, 147.Ingeborg¹⁰, 97.Esbern⁹, 62.Inger⁸, 41.Cæcilia⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Jens Kalvm. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

422. Jens Kalf døde 28 Jul 1318.

317.

Bengt Hafridsson Lejon

(220.Hafrid¹¹, 148.N.N¹⁰, 98.Magnus⁹, 63.Bengt⁸, 42.Ingegerd⁷, 27.Knud⁶, 17.Svend⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Ridder og riksråd, Lagmand Vestergötland

Familie/Ektefelle/partner: Margareta N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

423. Brynjulf Bengtsson Lejon

318.

Rane Jonson Rani, til Gjorslev

(221.Elisabet¹¹, 150.Niels¹⁰, 99.Alexander⁹, 64.Ingefred⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1294, Roskilde, Sjælland, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Kammermester

Notater:

til Gjorslev (Stevns H.), Kong Erik Glippings kammermester, deltog i drabet 1286 i Finderup og blev 1287 med de andre kongemordere dømt fredløs på Dannehoffet i Nyborg 1287, fik samme år beskærmelsesbrev af den norske konge, blev 1294 fangen i Niels Broks gård i Roskilde og lagt på stejle ved Roskilde. Af hans forbudte jyske gods oprettedes et len.

Familie/Ektefelle/partner: Kristine Alvsdatter. Kristine (datter av Alv Erlingson) ble født , Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

424. Johannes Rani
425. Niels Rainesen

319.

Hr. Niels Jonson Rani

(221.Elisabet¹¹, 150.Niels¹⁰, 99.Alexander⁹, 64.Ingefred⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Vordingborg Købstad, Danmark.

Notater:

mageskiftede 1279 Gods i Værløse til Bispen i Roskilde mod Gods i Skørpinge, Uglerup og Klinteskov, nævnes 1302 blandt de første af Kong Eriks talrige Forlovere i Gældsbrevet til Staden Rostock, købte 1306 Gods i Øster Jernløse af Søstrene i St. Clare Kloster i Roskilde, hvilket de havde faaet med honesta domicella Margarethe Jakobsdatter, var 1308 en af Exekutorerne af sin Hustrus Moder Fru Christines Testamente, var S.A. Kong Eriks Raad og 1314 en af Dommerne over de oprørske, blev selv 1315 sammen med Hertug Christoffers forrige Drost Anders Høiby steilet ved Vordingborg som Tilhænger af Hertug Christoffer, men nævnes dog endnu 1316 sammen med sin Søn Jakob blandt Erkebisp Esges Forlovere i Helsingborg.

Familie/Ektefelle/partner: Edle Andersdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

426. Karl Nielsen Rani

320.

Mogens Andersen Glob

(222.Anders¹¹, 150.Niels¹⁰, 99.Alexander⁹, 64.Ingefred⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

427. Niels Mogensen Glob

321.

Anders Stigsen Hvide, til Tygestrup

(223.Ossa¹¹, 150.Niels¹⁰, 99.Alexander⁹, 64.Ingefred⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

til Tygestrup, Møllerup og Bjørnsholm, afstod 1304 til Aarhus kapitel sine besiddelser i Skramsholm Mark, var 1314 medarving med brødrene Johannes og Henrik Offesen (Neb), og må vel derfor være dattersøn af hr. Offe Nielsen, var 1318 ridder og beseglede da forbundet mellem hertug Christoffer og den svenske hertuginde Ingeborg.

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe Lændi Kaas Sparre. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

428. Offe Andersen Hvide døde 1350, Bohuslän, Sverige.

322.

Herlogus Ranisen Rani

(224.Rane¹¹, 151.Esbern¹⁰, 100.Niels⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

429. Clement Herlugsen Rani

323.

Peder Pedersen

(225.Peder¹¹, 152.Elisabeth¹⁰, 101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1300 , Kærstrup, Tåsinge, Danmark.

Notater:

Ridder 1327

Familie/Ektefelle/partner: Ingefred Pedersdatter. Ingefred (datter av Peder Jensen og Regitze von Gleichen) ble født 1310; døde 1350. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

430. Sophie Pedersdatter

324.

Peder Jensen

(226.Jens¹¹, 152.Elisabeth¹⁰, 101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1307.

Familie/Ektefelle/partner: Regitze von Gleichen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

407. Ingefred Pedersdatter ble født 1310; døde 1350.

325.

Jens Kalf

(227.Cecilie¹¹, 152.Elisabeth¹⁰, 101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 28 Jul 1318.

Familie/Ektefelle/partner: Berte Jensdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

431. Ingerd Jensdatter

326.

Hemming Nielsen

(228.N.N¹¹, 153.Ingeborg¹⁰, 101.Ingeborg⁹, 65.Esbern⁸, 43.Asser⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

432. Jens Hemmingsson

327.

Cecilie Tokesdatter

(229.Margrethe¹¹, 154.Oluf¹⁰, 102.Ebbe⁹, 66.Gyde⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Notater:

Saltensee af Tystofte

Familie/Ektefelle/partner: Anders Nielsen Due. Anders (sønn av Niels Alexanderson Falster) ble født , Tubetorp, Smørum, Kjøbenhavn, Danmark; døde 1285. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

417. Mogens Andersen Glob

328.

Oluf Tokesen Saltensee av Tystofte

(229.Margrethe¹¹, 154.Oluf¹⁰, 102.Ebbe⁹, 66.Gyde⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Christine Saltensee. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

433. Johannes Olufsen Saltensee av Tystofte
434. Elsif Olufsdatter

329.

Marianne Esbernsdatter

(230.Margrethe¹¹, 155.Cæcilie¹⁰, 103.Margrethe⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Viborg, Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Albert Eberstein. Albert (sønn av Otto Eberstein) ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1289, Lubeck, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

435. Ludvig Albertsøn Eberstein ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1328, Eberstein, Tyskland.
436. Albert Albertsen
437. Henrik Albertsen Eberstein

330.

N.N Nielsdatter

(232.Niels¹¹, 156.Peder¹⁰, 103.Margrethe⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Niels Lændi Kaas Sparre. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

438. Margrethe Lændi Kaas Sparre

331.

Sophie Hvide

(233.Anders¹¹, 157.Inger¹⁰, 104.Jacob⁹, 67.Sune⁸, 44.Ebbe⁷, 28.Signe⁶, 18.Asbjørn⁵, 11.Estrid⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Peder Saxesen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

439. Peder Vendelbo ble født , Karæthorp, Hellum Herred, Danmark.

332.

Sophie von Orlamünde

(234.Sophie¹¹, 158.Valdemar¹⁰, 105.Sankt⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 3 Sep 1244.

Barn:

440. Ernst von Gleichen ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.
441. Adela von Gleichen ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

333.

Erik IV, Plovpenning

(235.Valdemar¹¹, 158.Valdemar¹⁰, 105.Sankt⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1216 , Ringsted, Danmark; døde 10 Aug 1250, Ringsted, Danmark.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232. Samkonge av Danmark 1232 - 1241. Enekonge av Danmark 1241 - 1250.
Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre.
I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten.
Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249.
I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I.
Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert.

Barn:

442. Ingeborg Eirksdatter af Danmark ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland.

334.

Kristofer I av Danmark

(235.Valdemar¹¹, 158.Valdemar¹⁰, 105.Sankt⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark.

Notater:

Christoffer 1. (1219-1259), dansk konge 1252-1259, søn af kong Valdemar 2. Sejr.  Da kong Abel Valdemarssøn blev dræbt i 1252, opholdt hans ældste søn, Valdemar, sig i Frankrig. Han skyndte sig hjem for at overtage kronen, men arresteredes af ærkebiskoppen af Köln, Konrad Lotharssøn af Ahr-Hochstaden. Her blev han holdt som fange indtil de schauenburgske grever af Holsten betalte løsepengene for ham i 1253. Da han kom til Danmark, er Christoffer imidlertid blevet valgt til konge. Hermed var der grundlagt en strid mellem den ældre og yngre linje af kongehuset, der kom til at vare i flere årtier. Christoffer blev kronet i Lund domkirke juledag 1252.  Christoffer iværksatte en aktion for at få sin broder Erik 4. Plovpenning anerkendt som martyr eller helgen. Formålet var at få brændemærket Valdemars fader, Abel, som brodermorder og dermed udelukke hans slægt fra tronfølgen. Og han begyndte at samle oplysninger om undere, der var sket ved Eriks grav. Abels tilhængere var naturligvis imod forsøget. Forholdet mellem kongen og kirken blev imidlertid stadig forværret. Ærkebiskop Jakob Erlandsen, der med pavens velsignelse blev indsat på bispesædet i Lund, var tilhænger af en stærk og uafhængig kirke og kom i strid med kongen om bl.a. gejstliges ledingspligt og skattepligt. Jakob Erlandsen var på mødrene side af Hvideslægten, der var tilhængere af Abel. Det kom til udtryk, da Jakob Erlandsen nægtede at krone Christoffers søn, Erik, til medkonge og tronfølger.  Forholdet forværredes af, at kongen krævede, at kirken og ikke mindst de rige biskopper skulle stille med mænd og midler til kampen mod Abel-slægten. I 1256 samlede ærkebispen rigets øverste til et møde i Vejle, hvor de vedtog konstitutionen "Cum Ecclesia Daciana". Heri står, at riget vil blive lyst i interdikt (dvs. forbud mod alle kirkelige handlinger), hvis kongen udsætter gejstlige for overgreb. I vinteren 1257-1258 gik de holstenske grever, på anmodning fra Jakob Erlandsen og for at sikre deres nevøs arveret til hertugdømmet Sønderjylland, til angreb på Danmark, men angrebet blev afværget. I februar 1259 blev Jakob Erlandsen arresteret af mecklenburgske krigsfolk. Ifølge en beretning blev han til spot og spe iført en verdslig dragt med en hue af rævehaler på hovedet, fik bundet sine fødder og blev kastet i fængsel. Ærkebispesædet i Lund og kort efter roskildebispen Peder Skjalmsen Bang, der var i familie med Jakob Erlandsen, lyste interdikt over kongen.  Sverige og Norge havde indgået en alliance mod Danmark, før Christoffer blev konge. I 1256 foretog Håkon 6. Magnusson af Norge et plyndringstogt ind i Halland. I 1257 blev der indgået et forlig mellem Christoffer, Håkon og Birger Jarl Magnusson, som var regent af Sverige. I 1256 og igen i 1258 var der bondeoprør i Danmark, men oprørene blev slået ned. I 1259 gjorde fyrst Jaromar 2. af Rügen, der var Erik Abelssøns svigerfar, landgang på Sjælland og indtog København. Før Christoffer nåede at reagere, døde han den 29. maj 1259 i Ribe. Han blev begravet i Ribe Domkirke af den lokale biskop på trods af det lyste interdikt. Christoffer var gift med Margrete Sambiria Samborsdatter af Pommerellen. Sammen fik de sønnerne Erik (Glipping), Valdemar og Niels samt døtrene Mechthilde, Margrete og Ingeborg.

Barn:

443. Erik V Kristofersson, Klipping ble født 1249 , Loland, Danmark; døde 22 Nov 1286, Findrup, Jylland, Danmark.

335.

Margrete Eriksdotter

(237.Kristina¹¹, 159.Bjørn¹⁰, 106.Harald⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Uppsala, Sverige; døde 1209.

Notater:

Den 1. januar 1204, to dager etter at hun har kommet tilbake til Norge døde hennes stesønn kong Håkon Sverresson med klare symptomer av forgiftning. Margareta blir mistenkt for forbrytelsen. For å bevise hennes uskyld lar hun en av sine tjenere bære jernbyrd, det vil si gå med glødende jern. Det slår særdeles uheldig ut. Mannen blir sterkt forbrent og kongens menn drukner den uheldige mannen mens Margareta selv flykter i all hast til Sverige.
Margareta er likevel tilbake i Norge i 1209 når hennes datter Kristin blir gift med Filip Simonsson, sønn av en biskop, som ble et kongsemne i 1207 når Erling Magnusson Steinvegg dør. I striden som fulgte ble riket delt i tre, og som del av et forlik skulle Filip få Opplandene og en del av Viken, men ikke kongsnavn. Derimot ble han tilbudt Kristin som ektefelle. Kristin dør i barsel etter å ha født deres første barn som også dør. Filip dør i 1217. Selv døde Margareta kort tid etter at datteren var blitt giftet bort.

Barn:

444. Håkon III Sverresson ble født 1177 , Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag; døde 1 Jan 1204, Bergen, Hordaland.

336.

Knut Eriksson

(237.Kristina¹¹, 159.Bjørn¹⁰, 106.Harald⁹, 68.Bothild⁸, 45.Thorgaut⁷, 29.Bothild⁶, 19.Håkon⁵, 12.Gyda⁴, 5.Svend³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 8 Apr 1196.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Cecilia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

445. Erik X Knutsson døde 10 Apr 1216.

337.

N.N

(239.N.N¹¹, 160.Ingrid¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

446. Dagfinn N.N

338.

Ingebjørg Magnusdatter

(240.Estrid¹¹, 161.Rangrid¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1170.

Familie/Ektefelle/partner: Peter Steyper. Peter (sønn av Folkvid the Lawspeaker og Cecilla Sigurdsdatter) døde 1210. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

447. Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

339.

Margrethe Skulesdatter

(241.Skule¹¹, 162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.

Notater:

Margrete var norsk dronning.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Barn:

413. Magnus IV, Lagabøte ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

340.

Ragndid Skulesdatter

(241.Skule¹¹, 162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde, Stein, Hole, Buskerud.

Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

448. Haakon Olavssøn ble født , Stein, Hole, Buskerud.
449. Olof Rangdidson ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

341.

Erling Alvsøn

(242.Ingebjørg¹¹, 162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1220 , Torneberg, Ringerike; døde 1283, Torneberg, Ringerike.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Lensamnn i Borgsyssel

Familie/Ektefelle/partner: Kristine. Kristine døde, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

450. Ingebjørg Erlingsdatter ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1315, Skien, Telemark.
451. Alv Erlingson ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1290, Torneberg, Ringerike.

342.

Ragndid Alfsdatter

(242.Ingebjørg¹¹, 162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Torneberg, Ringerike.

Notater:

Hr. Jon hadde to barnebarn med navnet Gudrun, og det er også av andre grunner sannsynlig at dette navn er gammelt i slekten. Videre hadde Hr. Jon en datter med navnet Ragndid (eg. Ragnfrid) og både dette og Gudrun-navnet forekommer nettop i Reins-ætten, det første endog flere ganger. Ivar av Skedjuhofs hustru het derfor antagelig Ragndid eller Gudrun.
Hun var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon IV Håkonsson. Hennes far som var hertug Skules svoger og lendmann, deltok i dennes oppstand i 1240, men nevnes ikke senere i sagaen. Datterens ekteskap, som tydeligvis først er inngått etter Skules fall, har sikkert hatt en politisk bakgrunn.
Etter Skules oppstand og fall har det sikkert vært kongen meget maktpåliggende å hindre at det omkring hans ætt skulle samle seg et nytt opposisjonsparti, og et ledd i disse bestrebelser måtte da også ha vært å sørge for at Skules gifteferdige søsterdatter fikk en ektefelle som kongen kunne lite på. Ut fra denne forutsetning får ekteskapet sin særlige interesse. Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

Familie/Ektefelle/partner: Ivar Olavson. Ivar (sønn av Olav Mok) døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

452. Jon Ivarson Raud ble født 1245 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1314, Sudrheim, Sørum, Romerike.

343.

Guttorm Ingeson

(243.Inge¹¹, 162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1206; døde 1226, Helgøya, Ringsaker, Hedemark.

Notater:

Sitert fra "Dr. Ludvig Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros" - i "Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum 1897":
"Som bekjendt, var Erkebiskopen Ordfører ved det store Rigsmøte i Bergen 1223 og afsluttede dette med at erklære Haakons Rettigheder til riget godtgjorte. Han anbefaler samtidig til Kongens Gunst den unge
Kongesøn Guttorm Ingesøn, der hermed forsvinder af Historien. Jeg
tror dog paa et andet Sted at have godtgjort, at Efterkommere
af denne Kongesøn kunne gjenfindes indtil henimod Aarhundredets
Udgang.
Kilde: http://runeberg.org/trond97f/0129.html

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

453. Gyda Guttormsdatter

344.

Baugeide Jonsdatter

(244.Sigrid¹¹, 162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Åsulv Eirikson. Åsulv døde, Austrått, Ørlandet, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

454. N.N Åsulvsdatter
455. Ragnhild Åsulvsdatter døde, Island.

345.

N.N Jonsdatter, Austråt

(244.Sigrid¹¹, 162.Baard¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

Familie/Ektefelle/partner: Peter Brynjulfsson, Husastad. Peter (sønn av Brynjulf Bårdsson og Sigrid Petersdatter, Byrdasvein) døde 1226. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

456. Bård Petersson, Hesbö ble født 1205.

346.

N.N Eriksdatter

(245.Torbjorg¹¹, 163.Åsulf¹⁰, 107.Guttorm⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Kjetil Håvardsson Galle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

457. Håvard Ketilsson Galle

347.

Jon Rangvaldsson

(246.Ragnvald¹¹, 164.Jon¹⁰, 108.Sigrid⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

458. Rangvald Jonsønn Urka Smør ble født 1200; døde 1263.

348.

Ragnvald Hallkjellsson

(247.Hallkjell¹¹, 164.Jon¹⁰, 108.Sigrid⁹, 69.Aasulv⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1217.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

459. Hallkjell Rangvaldsson

349.

Hallkjell Rangvaldsson

(248.Ragnvald¹¹, 166.Ragnhild¹⁰, 109.Erling⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

460. Jon Hallkjellsson Smør

350.

Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim

(249.Ingebjørg¹¹, 167.Magnus¹⁰, 109.Erling⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

461. N.N Ogmundsdatter, Sponheim ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

351.

Borghild Olavsdatter

(250.N.N¹¹, 168.Bjørn¹⁰, 110.Åsa⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1190 , Varteig, Rygge, Østfold, Norge; døde 1220, Varteig, Rygge, Østfold, Norge.

Notater:

Borghild Olavsdatter er kjent som kong Sigurd Jorsalfares frille og kong Magnus Blindes mor. Hun levde sannsynligvis innenfor perioden 1090 til 1150. Borghild er en av få kristne kvinner som er omtalt i Snorre Sturlasons Snorres kongesagaer. Magnussønnenes saga del 19 gir flere opplysninger om hennes familie og samtid. Hun har endatil fått en beskrivelse som: «(...) ei framifrå vakker kvinne, og så var hun klok og hadde mange kunnskaper».
Borghild kom fra gården Store-Dal, som i Snorres kongesagaer blir oppgitt å ligge i Åmord, dagens Borge i Østfold. Det har blitt diskutert om dette var en korrekt geografisk plassering av gården. I dag hersker det enighet om at sagaens Store-Dal tilsvarer gården Storedal i Skjeberg i Østfold.
Kildene spriker noe i forhold til tidsangivelsen, men alle viser til at kong Øystein Magnusson oppholdt seg store deler av vinteren 1115/16 eller 1116/17 i Borg. Borghild og familien hennes oppholdt seg også der, og over tid utviklet hun et vennskap med kong Øystein. Den følgende sommeren dro kong Øystein nordover, mens hans halvbror og samkonge, kong Sigurd Jorsalfar, kom østpå. Selv en god stund etter at kong Øystein hadde forlatt Borgarsysle, fortsatte folkesnakket. For å stanse ondsinnede rykter dro Borghild tilbake til Borg, fastet og bar jernbyrd for å vise at vennskapet med kongen hadde vært i ordnede former. Hun besto jernbyrdsprøven og «renset seg» på denne måten for folkesnakket.
Kong Sigurd holdt på denne tiden til i Konghelle. Da han hørte om Borghilds jernbyrd, dro han i all hast nordover til Store-Dal. Det fortelles at han på én dag red så langt som to store dagsreiser ellers. Han kom til gards, ble der om natten, tok Borghild til frille og førte henne bort med seg.
Det er antatt at Borghild fulgte med kong Sigurd til Konghelle, for så å returnere til Store-Dal for å føde sin sønn, Magnus, der. Det er reist en bauta til minne om kong Magnus Blinde på gården Storedal i Skjeberg.

Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Eilivsson. Bjørn (sønn av Eilev Jensson og Marita Torkelsdatter) ble født , Island; døde, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

462. Tore Bjørnson Tinghatt ble født 1213 , Sarbsborg, Norge; døde 18 Aug 1263, Island.

352.

Orm Halsteinsson

(251.Halstein¹¹, 169.N.N¹⁰, 110.Åsa⁹, 70.Ragnhild⁸, 46.Skule⁷, 30.Toste⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1182 , Sogn og Fjordane; døde, Sogn og Fjordane.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

463. Botolv Ormsson ble født , Sogn og Fjordane; døde, Lærdal, Sogn og Fjordane.

353.

Agnes of Austria

(254.Leopold¹¹, 171.Helene¹⁰, 113.Jewfrosinija⁹, 71.Mstislav⁸, 47.Gyda⁷, 31.Harold⁶, 20.Gyda⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 19 Feb 1206; døde 22 Aug 1226.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Landgrevinne av Thuringen

Agnes giftet seg med Albrecht I von Sachsen 1222. Albrecht (sønn av Bernhard III von Sachsen og Judith of Poland) ble født , Sachsen, Tyskland; døde 8 Nov 1261, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

464. Jutta von Sachsen ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark.

354.

Peter Pålson

(256.Pål¹¹, 172.Nikolas¹⁰, 114.Sigrid⁹, 72.Hallkattla⁸, 48.Ingrid⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1254, Giske, Møre og Romsdal.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Sysselman Færøyene

Barn:

465. Nikolas Peterson ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1265, Giske, Møre og Romsdal.

355.

Ernst von Gleichen

(257.Sophie¹¹, 173.Sophie¹⁰, 115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

Barn:

466. N.N Grevinde von Gleichen

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe Olufdatter Glug. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

467. Regitze von Gleichen

356.

Adela von Gleichen

(257.Sophie¹¹, 173.Sophie¹⁰, 115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

Familie/Ektefelle/partner: Ludwig von Everstein. Ludwig (sønn av Albrecht von Everstein og Agnes of Bavaria) ble født 1200; døde 15 Okt 1284, Eberstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

468. Otto Eberstein ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1279, Eberstein, Tyskland.

357.

Ingeborg Eirksdatter af Danmark

(258.Erik¹¹, 174.Valdemar¹⁰, 115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland.

Notater:

I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl «for å verge Norges rike».
Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs «sveitunger» ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager «på steile og hjul» ved Helsingborg.
Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.

Barn:

393. Håkon V Magnusson ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

358.

Erik V Kristofersson, Klipping

(259.Kristofer¹¹, 174.Valdemar¹⁰, 115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1249 , Loland, Danmark; døde 22 Nov 1286, Findrup, Jylland, Danmark.

Notater:

Erik Klipping (Erik 5.), søn af Christoffer 1 og dronning Margrete Sambiria ("Sprænghest"), fødtes på Lolland ca. 1249[1]. Han var konge 1259-1286. Ved farens død i 1259 havde fyrst Jaromar af Rügen sammen med hertug Erik Abelsøn af Slesvig (søn af kong Abel)invaderet Sjælland og indtaget København.

Efter et stort nederlag i 1261 blev både enkedronningen og Erik Klipping taget til fange. De blev holdt i fangenskab i Hamburg, men det lykkedes dronning Margrete at sikre sig hjælp fra hertug Albert af Braunschweig, hvorefter hun vendte tilbage til Danmark. Her genvandt hun initiativet, hvorefter hun hentede sin nu myndige søn Erik hjem til en plads på tronen i 1264. Indtil da fungerede hans moder, enkedronningen, som hans formynder. Erik blev herefter kronet til konge, men den mægtige ærkebiskop Jakob Erlandsen bandlyste efterfølgende de bisper, der havde deltaget i kroningen.

Erik blandede sig i striden i Sverige, hvor Valdemar og Magnus kæmpede om magten, og Erik støttede først Magnus og siden Valdemar. I 1277 hærgede danske styrker langt ind i Sverige. For at finansiere disse eventyr foretog Erik møntforringelse.

Hans besynderlige tilnavn (som også ses i formen "Glipping") stammer formentlig fra hans klipning (devaluering) af landets mønt - en populær forklaring om, at det skyldtes, at han "glippede med øjnene" som tegn på svaghed og upålidelighed synes at være en ren konstruktion.

Erik gik så langt som til at optage tvangslån hos kirken. De utilfredse stormænd tvang i 1282 kongen til at afholde årlige møder med dem - de såkaldte danehoffer. Kongen blev tvunget til at underskrive en håndfæstning, der kan betragte som Danmarks svar på Magna Carta. Heri står bl.a., at kongen regelmæssigt skal rådføre sig med stormændene, og at bøndernes ret skal sikres. Kongen skal ifølge håndfæstningen indkalde "rigets bedste mænd" til danehof og regere landet sammen med dem. Landstingene havde nu udspillet deres rolle, og det var ikke længere bønderne, der valgte kongen. Men man beholdt dog skikken med at hylde kongen på tinge.

Under en jagt den 22. november 1286[1] ("Sct. Cæcilienat") søgte kong Erik og hans følge ly for natten i en lade ved Finderup. Her blev han myrdet af ukendte gerningsmænd.

Kongen blev gravlagt i krypten til Viborg Domkirke. Efter kirkens brand i 1726 blev kongens jordiske rester overført til en muret grav bag alteret.

På Danehoffet i Nyborg i 1287 blev stormændene Grev Jakob af Halland, marsk Stig Andersen (Hvide), der var Eriks marsk, Niels Hallandsfar, Peder Porse, Peder Jakobsen og Niels Knudsen dømt for delagtighed i mordet og blev erklæret fredløse. De flygtede til Norge, hvor de ventede på en passende lejlighed til at vende tilbage. Der var ikke nogen, som mente at Marsk Stig personligt havde stukket kniven i kongen, men han blev dømt som bagmand, uden at man kender hans motiv. Mange andre er derfor blevet foreslået som den virkelige bagmand med magt til at dømme en uskyldig for selv at kunne gå fri, f. eks. hertugen af Sønderjylland eller den norske konge, eller droningen. Mordet på Erik Klipping, det sidste kongemord i dansk historie, har siden været ét af dansk histories store mysterier, som har inspireret både historikere og digtere.

Erik giftet seg med Agnes von Brandenburg 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Agnes (datter av Johan I von Brandenburg og Jutta von Sachsen) døde 29 Sep 1304. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

469. Märta Eriksdotter ble født 1278; døde 3 Okt 1341, Danmark.

359.

Magnus Birgersson, Ladulås

(260.Ingeborg¹¹, 175.Rikissa¹⁰, 115.Valdemar⁹, 73.Sankt⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 18 Des 1290, Visingsö, Jönköping, Sverige.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge

Notater:

Magnus "Ladulås", egentligen Magnus Birgersson, kung av Sverige 1275-1290, född omkring 1240, död 18 december 1290 på Visingsö. Son till Birger jarl och Ingeborg Eriksdotter. Gift med Helvig av Holstein och far till bland andra efterträdaren Birger Magnusson.

Om Magnus barndom och uppväxttid är inte mycket känt. Man vet namnet på två av hans lärare, riksrådet Björn Näf och en Magister Palne, av vilka den senare tycks ha varit inblandad i undervisningen av alla Birger jarls söner. Det är också känt att Magnus till utseendet var ”något svart och mager”, vilket föranledde ett mindre känt öknamn: ”ketlaböter” (kittelflickaren) som han fick av svägerskan Sofia. I samband med en undersökning av Magnus grav 1914-20 kunde man konstatera att han varit en lång man (ca 183 cm) med "kraftigt överansikte” (underkäken saknades) som plågats av ett svårt kroniskt lung- eller hjärtproblem, vilket lett till ”deformationer av extremiteternas ben” och "säkerligen varit orsaken till hans död".
Birger jarl förvärvade 1255 påvens välsignelse för sin plan att tilldela sönerna ”vissa andelar i riket” (certas portiones in regno). Från denna tid börjar Magnus använda sin fars gamla sigill med en ny omskrift ”iunior dux sweorum’’. Vid Birger jarls död 1266 övertog Magnus hans gamla jarladöme som hertigdöme, dock utan de maktbefogenheter som fadern haft. Magnus använde som hertig titulaturfrasen ”Dei gratia dux sweorum" ("Av Guds nåde svearnas hertig"). Under åren 1267-73 kan man inte i svenska källor finna något som tyder på att hans ställning på något sätt rubbade brodern Valdemars auktoritet som enväldig kung. Men som Valdemars svågers, Magnus Lagabötes, saga visar skedde en hel på det politiska fältet. Magnus Lagaböte och Valdemar var gifta med var sin dotter till den danske kungen Erik Plogpenning och den norske kungen hade därför goda skäl för att noga bevaka den politiska utvecklingen i Sverige.
Oroselementet framom andra i svensk inrikespolitik under dessa år var den tredje av jarlen Birgers söner, Erik, som var missnöjd med sin undanskymda roll och därför började arbeta på att tillsammans med Magnus försvaga Valdemars ställning. Från omkring 1272 börjar den underminerande verksamheten ge synliga resultat. Som Erikskrönikan konstaterar blir hertigens ”rote” från denna tid större än kungens och Magnus börjar med stöd av en stormannakrets ställa krav på större andel i makten.
Under 1274 blev krisen akut för kung Valdemar och han vidtog motåtgärder för att hindra Magnus maktövertagande. Av ett brev från 22 augusti 1274 framgår att Magnus nu flyttat fram positionerna till den grad att även hans sigill dyker upp under brev som normalt skulle sigillerats endast av kungen. Av de påvebrev från 9 januari 1275 som Valdemar utverkat framgår att ett inbördeskrig var nära förestående. Enligt breven har ”oroselement” inom riket satt upp Valdemars bror Magnus som motkonung, en ”rex Suecie de facto”. Magnus och Erik hade sökt stöd hos Erik Klipping som genom ett avtal i Sønderborg förband sig att till brödernas förfogande ställa 100 tungt beväpnade ryttare med följen (totalt 5-600 man). Som motprestation lovade Magnus och Erik 6 000 mark silver. Med den danska militära hjälpen kunde Valdemar besegras i slaget vid Hova, den 14 juni 1275.
Valdemar flydde över gränsen till Norge men bestämde sig för att återvända och blev då gripen, varefter förhandlingar vidtog. Alla parter hade fullt klart för sig att en militär seger i ett fältslag på Tiveden inte var någon hållbar grund för att avsätta Valdemar permanent. Magnus och hans rådgivare visste mycket väl att de måste förmå Valdemar att avsäga sig kronan. På det stormannamöte i Västergötland som följde på slaget vid Hova, bestämdes därför att riket skulle delas och Valdemar fick på sin lott Västergötland, Dalsland, Värmland och Småland. Mot dessa områden utfärdade Valdemar på Asknäs en försäkran med vilken han avstod sitt ”ärvda rike” till hertig Magnus. Genom en formell ceremoni på Mora äng avsade sig Valdemar kronan och Magnus utropades till kung 22 juli 1275.
Den tidigaste daterbara källa där kung Magnus kallas "ladulås" är sen, den s k Visbykrönikan från 1412. Några år senare (1417) förekommer tillnamnet även i samband med Brynolf Algotssons kanonisationsprocess. När franciskanerna 1442 fick tillstånd att bygga ett kapell vid Uppgränna i Holaveden, utfärdades det till ära för "helga konung Magnus Ladulås". Det första tolkningsförsöket av många finns i Lilla rimkrönikan från ca 1450: "Allmogen mig Ladulås kalla, jag fridade rika och fattiga alla och bad dem sätta knapp för lada".
Tolkningen kan knappast syfta på något annat än Alsnö stadga. Men det är också helt klart att binamnet inte är samtida. Ännu 1385 kallas Magnus Ladulås för "konung Magnus gamle" för att undvika förväxling med sonsonen Magnus Eriksson.

Barn:

470. Birger Magnusson ble født 1280 , Uppsala, Sverige; døde 31 Mai 1321, Danmark.

360.

Håkon III Sverresson

(261.Margrete¹¹, 176.Kristina¹⁰, 116.Bjørn⁹, 74.Harald⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1177 , Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag; døde 1 Jan 1204, Bergen, Hordaland.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1202 - 1204.
Håkon var sin fars annen uekte sønn. Hans mor var Astrid Roesdatter.
I 1185 giftet han seg med Margareta, datter til Erik den Hellige av Sverige. Hun døde i 1209.
    På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.     På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.
    Håkon Sverresson var den eneste levende sønnen Sverre vedkjente seg. Fra Sverres side var anerkjennelsen et tiltak mot konkurrerende kongsemner. Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon utpekt til konge på et hirdstevne i Nidaros 1202 og hyllet på Øyratinget senere på våren. I løpet av knappe to år lyktes det ham langt på vei å vinne herredømme over hele landet. Ifølge sagaen kalte han biskopene hjem og forlikte seg med dem, noe som bekreftes av et pavebrev fra 1204. Kongen utstedte et forliksbrev til de norske biskopene, hvor han oppga striden med kirken og innrømmet den full frihet i samsvar med kanonisk rett og tidligere innrømmelser fra kongene. Fredsvilkårene er formulert i allmenne, svevende vendinger, noe historikere har ment var bevisst, slik at partene kunne tolke inn i dem sine egne standpunkter til konkrete stridsspørsmål:     «Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»     Noen historikere har hevdet at forliket innebar kongens kapitulasjon for kirkens standpunkter. Mot dette hevder andre at brevet tydelig viser birkebeinerkongen som den klart sterkeste part. Han vant stillingen som kirkelig anerkjent, fullt lovlig konge - enda han var Sverres bannsatte sønn. Dette ble gjort klart og tydelig for alle ved at kirken løste ham av bannet, og at biskopene vendte hjem. Kirken kunne på sin side fortsatt hevde sine rettigheter fra 1152-53 og senere; om de skulle bli respektert, var et maktspørsmål. Gjennom forliket med biskopene sprengte Håkon koalisjonen mellom kirken og baglerne, og han styrket sin stilling øst i landet - ikke minst gjennom fornuftig politikk overfor bondefolket. Og da bønder på Opplandene sommeren 1202 overfalt baglerkongen Inge Magnusson og drepte ham, førte dette til en tilnærming mellom birkebeinerne og baglerne til styrking av felles interesser.
    Det så nå ut til at man gikk inn i en fredelig periode med balanse mellom de tidligere stridende partene. Men Håkons fredsverk brøt sammen da han brått døde i Bergen ved nyttårstider 1204, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.     Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde angivelig en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon IV Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.

Familie/Ektefelle/partner: Inga. Inga ble født , Varteig, Sarpsborg; døde 1234. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

471. Håkon IV Håkonsson, Den Gamle ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene.

361.

Erik X Knutsson

(262.Knut¹¹, 176.Kristina¹⁰, 116.Bjørn⁹, 74.Harald⁸, 49.Erik⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 10 Apr 1216.

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Konge av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Rikissa. Rikissa (datter av Valdemar, den Store og Sofie of Polock) døde 8 Mai 1220. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

472. Ingeborg Eriksdotter døde 17 Jun 1254, Sverige.

362.

(263.Alexander¹¹, 178.Ingefred¹⁰, 117.Inger⁹, 75.Cæcilia⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹)

Andre Hendelser og Egenskaper:

Yrke: Stallmester 1268

Notater:

Evt. den Niels Aleksandersen, der ifølge. Falsterlisten ejede jord i Tingsted (Tingsted S., Falster Nørre H.), men forholdet er helt usikkert. - I Genealogien nævnes børnene Gunhild , Andreas, Estrid, Elisabeth samt en datter gift med Stig Hvide. 1268 nævntes, at en søster til Niels Aleksandersen’s datter Estrid er gift med Andreas Erlandsen. Hun er antageligt da datter af Niels og antagelig den Ingefred, der nævnes senere som enke efter Andreas. Der kan så være tale om at Ingefred er Genealogiens unavngivne datter af Niels, gift (første gang) med Stig Hvide, eller Ingefred kan være udeladt i Genealogien. Her er antaget det sidste, at Ingefred er et sjette barn af Niels.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

473. Elisabet Nielsdatter
474. Anders Nielsen Due ble født , Tubetorp, Smørum, Kjøbenhavn, Danmark; døde 1285.
475. Ossa Nielsdatter

363.

(264.Niels¹¹, 179.Esbern¹⁰, 117.Inger⁹, 75.Cæcilia⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) døde 1233, Sorø, Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Barn:

476. Rane Esbernsen

364.

(265.Ingeborg¹¹, 179.Esbern¹⁰, 117.Inger⁹, 75.Cæcilia⁸, 50.Knud⁷, 32.Svend⁶, 21.Ulf⁵, 13.Torgils⁴, 6.Tyre³, 2.Harald², 1.Gorm¹) ble født 1220 , Ellingen, Bavaria, Tyskland; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

Notater:

Gælker i Skåne 1251-82, Arresterede sin bror Jacob 1259, Blev bandlyst

Barn:

477. Peder Hvide Nielsen
478. Jens Nielsen døde 1320, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige.
479. Cecilie Nielsdatter

365.