Igor Rurikson

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste

Notater:

Storfyrste av Kijev [Kiev] 913 - 945.
Igor etterfulgte Oleg som hersker over «Kievan Rus». Ifølge en russisk middelalderkrønika (Beretningen om forgangne tider [påbegynt 1037-39]), var Igor sønn til Rurik. Han regnes som den virkelige grunderen av det russiske fyrstedømmet. Kijev var rikets sentrum og omliggende slaviske stammer ble beskattet i skinn og penger.
Hans ekspedisjon i 941 mot Konstantinopel ble slått ned av grekerne. Et nytt angrep i 944 førte til forhandlinger og en kommersiell avtale med Bysants i 945.
Igors hustru, senere Sankt Olga, ble regent for deres sønn, Svyatoslav, etter hans død.
Samtidig som det i Europa på 900- og 1000-tallet var en utvikling i gang mot store territorialstater med grunnlag i romersk og germansk tradisjon, utviklet det seg et helt nytt kraftsentrum i den østlige delen av Europa. Det var Russland som vokste frem på slavisk grunn, oppblandet med et sterkt kulturinnslag fra det østromerske rike, det vil si Bysants. Mellom disse maktgrupperingene forsøkte enkelte mindre statsformasjoner å gjøre seg gjeldende. De viktigste av dem var Böhmen, Mähren, Polen og Ungarn, og de store maktkoalisjonene søkte å utvide sin innflytelse over disse områdene.
    I Novgorod kontrollerte rus-høvdingen Rurik ca. 862-79 de nordlige delene av østerleden, mens stammefrendene hans, Askold og Dir, i Kijev hadde kontrollen over rutens sørlige avsnitt. Da Rurik døde, var sønnen Igor (Ingvar) ennå et barn. Hans slektning og formynder Oleg (Helge) overtok ledelsen (880-912) og begynte å utvide slektens maktsfære. Ved svik fikk han myrdet Askold og Dir og okkuperte Kijev, som nå ble Russlands hovedstad, «de russiske byers mor». Da han senere inntok Smolensk, kontrollerte han et rike som strakte seg langs handelsleden fra Finskebukta og Ladoga til Dnepr's nedre løp, der nomadestammen petsjenegerne lå i bakhold ved elvestrykene og ventet på de reisende. Særlig i vest lyktes det Oleg å underkue endel slaviske stammer med våpenmakt. En liten skandinavisk overklasse av krigere og storkjøpmenn hadde ledelsen i et multinasjonalt samfunn som foruten slaver også innbefattet finskbeslektede folkeslag. Rikets fremste handelsbyer var etter alder og rang disse: Kijev, Tsjernigov, Pereyaslav, Novgorod og Smolensk.
Fordi det lyktes å holde petsjenegerne borte fra Dnepr's nedre løp, og som en følge av angrepet på Bysants i 907, ble ferdselsveiene for fjernhandelen åpnet på ny, og med handelen kom også fruktene av den sørlige høykultur til Russland. Det unge Russland opplevde en tid preget av kraftig utvikling.
Oleg døde omkring 912, muligens så sent som i 922 ifølge «Novgorod Lietopis».
I Igors regjeringstid fortsatte den indre stabiliseringen av riket, særlig fordi stadig flere slaver begynte å nå opp til ledende stillinger, samtidig som varjagerne i stadig større utstrekning begynte å smelte sammen med den slaviske majoriteten. De «russiske» representantene i de første avtaler med Bysants hadde skandinaviske navn, men etter Igors korstog i 941 og 944 fantes det et ganske sterkt innslag av slavere blant forhandlerne om forretningsavtaler.
Kort tid etter hjemkomsten fra kampanjen mot Bysants, ble Igor drept i kamp med den slaviske Drevlianstammen nær byen Iskorosten i et forsøk på å samle inn en tvungen ekstraskatt. Dereva var den viktigste byen i denne folkegruppens område.

Igor giftet seg med Olga 903. Olga døde 964, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Stro Fyrste av Kiev

Notater:

Storfyrste av Kijev [Kiev] 945 - 972 med sin mor som regent fra 945 til ca. 962.
Med sin tjenerinne, Matuscha [Malysha], hadde han sønnen Vladimir.
Da Olgas sønn Svyatoslav nådde voksen alder, overtok han makten. I navnet var han slaver, men i levesett viking. Han var motstander av den nye tro, og han levde helst sammen med sin stab av krigere, «druzjina», som under hans ledelse foretok krigsekspedisjoner i mange retninger.
Han gjorde slutt på Khazar-riket mellom Volga og Don, og han besatte en stripe land ved østkysten av Svartehavet. Bysants bønn om hjelp i krigen mot bulgarerne åpnet vei for ham til Donau. I nærheten av elven ville han gjerne grunnlegge sin hovedstad. Han herjet ikke bare Bulgaria, men plyndret også hensynsløst sine alliertes områder på Balkan, helt til keiser Johannes Tzimiskes beseiret ham og tvang ham til å trekke seg tilbake.
I 972 falt han under et forsøk på å fordrive petsjenegerne som gjorde handelsveiene utrygge.

Familie/Ektefelle/partner: Predslawa. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste av Kiev og Novgorod

Notater:

Fyrste av Novgorod 970 - ca. 980.
Storfyrste av Kijev [Kiev] ca. 980 - 1015.
Vladimir [Volodymyr] kalles også «den Store». Han ble døpt i 989 med navnet Basilius.
Han giftet seg først i 980 med Rogneda, datter til prins Rogvolod av Polotsk. Han hadde derefter mange koner og konkubiner før han offisielt giftet seg med Anna Porphrogenita, datter til den bysantiske keiseren Romanus II og søster til keiser Basil II. Anna døde i 1011. Senere giftet han seg med en datter til greve Cuno av Öningen, barnebarn til keiser Otto I som døde i 1018. Vladimir hadde mange sønner, og det er uklart hvem som var deres mødre. Troligvis var Yaroslav fra ekteskapet med Rogneda slik Bent og Vidar Billing Hansen anser i «Rosensverdslektens forfedre». Mogens Bugge hevder imidlertid i « Våre forfedre» at Anna av Bysants var mor til Yaroslav.
Svyatoslavs sønn Vladimir var til å begynne med en minst like innbitt hedning som faren. Han tilba slavernes guder, han holdt seg med en stor skare hustruer og han straffet sine fiender på det grusomste. Ærelysten som han var, innså han hvilke fordeler det ville medføre for ham selv å få i stand en allianse med Bysants, som befant seg på høyden av sin makt. Ved å beleire Kherson tvang han stormakten til forhandlinger. Som tegn på forbund gikk Vladimir med på å la seg døpe, og keiseren skjenket ham sin søster Anna til hustru.
Vladimirs politikk fikk bred støtte hos folket. De samfunnsmessige og kulturelle forandringene han gjennomførte, var så gjennomgripende at forutsetningene må ha ligget latente alt i de foregående generasjoners utvikling. Den nye tro hadde alt vært forkynt i Russland i over hundre år, selv om de ledende kretser fremdeles hadde sluttet opp om den hedenske tradisjonen.
Forandringen ser ut til å ha gått nokså smertefritt for seg, særlig når misjonen tok fyrstenes autoritet til hjelp. Misjonsarbeidet ble hurtig organisert, og kirker ble bygd i alle de viktigste byene. Novgorod fikk sin egen biskop bare fem år etter Kijev, og alt i alt ble det opprettet fem bispedømmer i Vladimirs tid. Fra Bulgaria, Krim og Konstantinopel strømmet prester, munker, sangere, byggmestere og kirkemalere inn i landet. Den bysantinske kristne kulturtradisjonen fikk innpass i de slaviske gudstjenestene og slo rot i Russland, til dels ved Bulgarias formidling. Religionen ble en sterk lenke i forbindelsen mellom Bysants og Russland. Russland ble knyttet til den østlige gren av kristendommen, og kom dermed inn i Europas østlige kulturkrets. Fyrst Vladimirs beslutning hadde meget vidtrekkende følger. Ettervirkningene strekker seg, i hvert fall indirekte, over tusen år helt inn i vår tid.
Den nye tro endret livsvanene fra grunnen av, og det samme skjedde med kulturen i de sentrale byer. Men i avsides beliggende trakter, blant slaver og særlig blant finskættede stammer, ble de hedenske tradisjoner bevart ennå i lang tid fremover. I slutten av 1000-tallet begynte kristendommens innflytelse å nå frem til den viktige handelsruten over Ladoga.
Fyrst Vladimir hadde som nevnt hele tolv sønner med forskjellige mødre, og mellom dem brøt det ut en blodig kamp om makten. Av hans legeme og blod var blant andre de fromt kristne Boris og Gleb, som Vladimirs eldste sønn, Svyatoslav, lot myrde i kirken. De ble Russlands første helgener. Novgorods hersker Yaroslav var den fjerde sønnen i rekken, og utsett som neste offer, men han samlet sin hær, angrep Kijev og fordrev Svyatoslav.

Vladimir giftet seg med Anna Romanusdatter 980. Anna (datter av Konstantinos Skleros og Sophia Phokaina) ble født , Bysants, Tyrkia; døde, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste

Notater:

Fyrste av Novgorod ca. 1010 - 1019.
Storfyrste av Kijev [Kiev] 1019 - 1054.
Yaroslavs far ble av sin far, Vladimir I, utsett til å herske over Novgorod, men han ble storfyrste av Kijev etter å ha beseiret sin eldre bror, Sviatopolk, som hadde etterfulgt Vladimir I. Yaroslav ble enehersker over hele Russland fra 1036.
Fyrst Yaroslavs regjeringstid (1019-54) hører til de mest strålende og beste perioder i middelalderens Russland, og fyrsten fikk alt mens han levde, tilnavnet «den Vise». Tålmodig arbeidet han for rikets indre stabilisering og for å styrke dets stilling utad. I begynnelsen gikk han med på å overlate områdene øst for Dnepr til sin yngre bror, men etter at broren var død i 1034, fikk han områdene tilbake og innlemmet dem i sitt rike. I nord utvidet han Novgorods herredømme til den østlige delen av Estland, der byen Jurjev eller Tartu ble grunnlagt omkring 1030. I vest fortsatte striden om grenseområdene med Polen, som mistet størstedelen av Galizia, og i sør gikk Yaroslav til en avgjørende kamp mot petsjenegerne. Etter gjentatte forsøk lyktes det ham å tilintetgjøre denne nomadestammen så ettertrykkelig at den fra året 1035 er ute av Russlands historie. I 1043 foretok Yaroslav også Russlands siste krigstog mot Bysants, nærmest for å hevne mordene på russiske kjøpmenn i Konstantinopel. Angrepet ble slått tilbake, men foretagenet ble avsluttet med en respektabel fred.
Mest gjennomgripende var likevel Yaroslavs virksomhet på den åndelige og materielle kulturs område. Han støttet særlig kirken, og styrket dermed dens stilling. I hans regjeringstid ble de første klostrene i Kijev grunnlagt. Det mest ansette av dem, Grotteklosteret, ble sentrum for krønikelitteraturen. Etter Konstantinopels forbilde lot Yaroslav bygge en Hagla Sofia-kirke i begge sine hovedsteder. Kirken i Kijev ble ferdig i 1037 og den i Novgorod i 1050. Begge hører til de vakreste byggverk i Europa fra tidlig middelalder, og begge er bevart inn i vår tid - katedralen i Kijev riktignok under en barokkhvelving.
Yaroslav støttet også misjonsarbeidet og den kristne undervisningen. Ifølge Nestorkrøniken ga han i 1037 ordre om å bygge kirker i alle byer og tettsteder og sende prester ut overalt for å lære opp folket. Kirkens forvaltning ble gjort mer effektiv, og to nye bispedømmer ble grunnlagt. Til innvielsen av Sofiakirken i Kijev innbød Yaroslav en mann som kom helt fra Konstantinopel, og som med tittelen metropolitt ble leder for den russiske kirke. Han ble etterfulgt av den russiske presten Hilarion, en lærd og dypt religiøs munk, utgiver av skrifter som ble studert i århundrer fremover. Bysants forsynte også landet med byggmestre og kunstnere - det sies at til og med kordirigenter skal ha kommet derfra. l tilknytning til katedralen i Kijev ble det oppført et bibliotek, og de greske håndskriftene der ble oversatt til slavisk. Om Yaroslav sier kronikøren at han sådde skriftens ord i de troendes hjerter.
Mest betydningsfullt fra et samfunnsmessig synspunkt var tilblivelsen av en skreven lov. Kirkens kanoniske rett ble overtatt direkte fra Bysants, «Kormtshaja kniga», men prinsippene for den verdslige rett ble utformet ved at varjagernes og slavernes tradisjoner ble knyttet sammen innen en bysantinsk ramme. Arbeidet krevde mange års innsats i den siste del av Yaroslavs regjeringstid, og verket ble komplettert i århundrene som fulgte. Yaroslavs «Russkaja pravda» (Russisk rett) dannet likevel grunnlaget for jurisdiksjonen i middelalderens Russland.
«Russkaia pravda» gjorde slutt på blodhevnen og andre rå rettsformer som skrev seg fra hedensk tid. Isteden overtok man straffebøtene fra den germanske tradisjon. Dette gjaldt også mord, og bestemmelsene var slik at boten var større for mord på en høytstående person enn på et menneske av lavere rang. En del av boten gikk til fyrsten og en del til den dreptes slektninger. Loven gir løfte om beskyttelse av liv og eiendom, men samtidig erkjenner den klassesamfunnets eksistens og rettferdiggjør til og med slaveriet, idet slaver blir regnet som eiendom. Handelens sentrale betydning innen næringslivet gjenspeiles i de merkantile bestemmelsenes mangfoldighet og detaljrikdom. Her finnes alt fra kredittvilkår til straff for uhederlige konkurser.
Yaroslavs ry spredte seg over Europa, der han fikk plass blant de fremste fyrster. Til hustru fikk han den svenske konge Olof Skötkonungs datter Ingegjerd. Hun ble senere erklært for helgen under navnet Anna. Sin søster giftet Yaroslav bort til den polske kongen Kasimir I, en av døtrene sine skjenket han Norges kong Harald III Hardråde, en annen datter ble gitt til Ungarns konge Andreas I, og den tredje, Anna, ble giftet bort til den franske kongen Henrik I. Til kone for sin sønn Vsevolod fikk han en datter av den bysantinske keiser. Russland ble anerkjent som en europeisk stormakt.
Som i så mange andre land ble også i Russland den store herskeren etterfulgt av en rekke ubetydeligheter, og da et regime av denne arten bygger på fyrstens personlige evne til å styre, følger gjerne en nedgangstid etter en glansperiode. Slik gikk det også i Russland. Yaroslav fulgte den germanske rettstradisjonen, som var blandet opp med slaviske tradisjoner. Det var slekten i fellesskap som satt med makten, og som en følge av det ble landet delt mellom fyrstens sønner. Alle sønnene bevarte sin rett som tronfølgere hele sitt liv, også foran yngre generasjoner. Den eldste fikk hovedparten og hovedstaden, og det var han som ble storfyrste. De yngre var imidlertid så godt som selvstendige innen sine len, og de var om nødvendig villige til å slåss for sin arverett.
Yaroslavs Russland ble delt opp i seks fyrstedømmer, og forholdet mellom dem ble preget av stadige konflikter. Sønnene til Yaroslav og hans hustru Ingegjerd ble stamfedre til ulike grener av den russiske storfyrsteslekten. Deres eldste sønn Isaslav ble storfyrste og fikk Kijev og Novgorod, men på grunn av indre stridigheter som tæret på kreftene, lyktes det ham aldri å befeste sin makt. En av grenene dannet senere det første tsarhuset som døde ut i 1598. Deres døtre ble gift med kongene Harald Hardråde av Norge, Andreas I av Ungarn og Henrik I av Frankrike. Den sistnevnte ble stamfar for alle senere franske konger.
Et nytt nomadefolk polovetserne eller kumanene, trengte inn fra Asia og herjet i Sør-Russland. Handelslivet led under de urolige forholdene. l mer enn femti år var Russland preget av indre oppløsning, til landet begynte å reise seg igjen på 1100-tallet. Kijev tapte imidlertid sin posisjon som ledende by til andre sentra.
Den russiske samfunnsutviklingen i middelalderen ble bestemt av mange forskjellige faktorer, som dels skrev seg fra slaviske og finskættede stammers tradisjoner, dels fra varjagerne, og dels skyldtes påvirkningene fra Bysants. Den meget gamle skikken at de frie menn traff beslutninger om felles anliggender på tinget, ble beholdt i Novgorod også i fyrstedømmets tid. Viktige beslutninger, for eksempel spørsmål om krig og fred, ble truffet på torget i «vetsje» (samlingen), som ble kalt sammen ved at man ringte med vetsje-klokken. Taleflommen var stor, og under avstemningene var det skrik og skrål og endog håndgemeng. Lokalt ble denne tradisjonen bevart i landsbyene.

Jaroslav giftet seg med Ingegerd Olavsdatter 1019. Ingegerd (datter av Olav Erikson, Skjøtkonug og Estrid of the Obotrites) ble født , Sverige; døde 10 Feb 1050, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kazimierz I Karol of Poland. Kazimierz (sønn av Mieszko II of Poland, Lambert King og Richeza de Lorraine) ble født , Polen; døde 1058, Polen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bernhard von Haldensleben. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Fyrste av Pereyaslavl fra 1054.
Fyrste av Chernigiv 1077-78.
Storfyrste av Kijev [Kiev] i 1077 og 1078 - 1093.
Vsevolod var 2. gang gift med Oda av Tyskland.
Vsevolod støttet sin bror Izyaslev i Kijev mot den tyrkiske folkegruppen Polovsti (kumaner, Polouzianer/Kipcakser] og troneraneren Vseslav I Bryacheslav. Han holdt seg utenfor da deres bror, Svyatoslav, tok tronen i Kijev (1073-76), men støttet igjen sin bror, Izyaslav, når denne returnerte i 1077. Han flyttet så til Chernigiv. Men deres nevø Oleg Svyatoslavish, en sønn til den tidligere herskeren i Chernigiv, var ikke villig til å kompromisse. Han brakte inn en polovtsi-arme for å angripe Vsyevolod i 1078. Vsyevolod flyktet til Kijev hvor hans bror Izyaslav raskt organiserte en redningsarme. Når så Izyaslav døde i slaget mot Oleg utenfor Chernigiv, flyttet Vsyevolod til Kijev. I et familiekompromiss overtok Oleg Chernigiv.

Wsevolod giftet seg med Maria "Irene" Monomacha 1046. Maria ble født , Bysants, Tyrkia; døde 1067, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste

Familie/Ektefelle/partner: Gertruda of Poland. Gertruda (datter av Mieszko II of Poland, Lambert King og Richeza de Lorraine) døde 4 Jan 1108. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Andras I of Hungary. Andras (sønn av Vazul of Hungary, The Blind og Katun of Bulgaria) døde 1061. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Wladyslaw giftet seg med Judith of Bohemia 1080. Judith (datter av Wratislaw II of Bohemia og Adelheid of Hungary) ble født , Bøhmen, Tjekkia; døde 25 Des 1086, Polen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Fyrste av Smolensk 1067 - 1094.
Fyrste av Chernigiv 1078 - 1094.
Fyrste av Pereyaslavl 1094 - 1113.
Storfyrste av Kijev [Kiev] 1113 - 1125.
Vladimir (Volodymyr) ble fyrste av Pereyaslavl da hans far, Vsevolod I, døde og støttet sin kusine Sviatopolk som storfyrste av Kijev for å unngå krig mellom de russiske prinsene.
Han ble populær etter sine vellykkede kampanjer (1103-11) mot kumanene, nomadiske innvandrere som var en konstant trussel mot Russland.
Han etterfulgte Sviatopolk som storfyrste da denne døde. Under hans regjeringstid blomstret landet og vokste i styrke. Han innførte sosial lovgivning, utvidet koloniseseringen i de nordøstre skogene og bygde nye byer.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Erlingssons saga:
«2. ... Kong Valdemar var nær frende til kong Magnus. Ingelborg, kong Valdemars mor, og Malmfrid, mor til Kristin, som var Magnus's mor, var søstre og døtre til kong Harald [Mstislav I] øst i Gardarike, som var sønn til Valdemar [Vladimir] Jarisleivsson. ....
Datidens Gardarike omfattet de to byene Holmgard (Novgorod i Russland) og Kønugard (Kijev i nåværende Ukraina).

Waldemar giftet seg med Gyda Haraldsdatter 1070, Kiew, Ukraina. Gyda (datter av Harold Godwinson og Edith Ælfgarsdatter) ble født , England; døde, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kunigunde von Beichlingen. Kunigunde (datter av Otto von Weimar og Adela de Louvain) døde 8 Jun 1140. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Wratislaw II of Bohemia. Wratislaw (sønn av Bretislaw I of Bohemia, The Warrior og Judith von Schweinfurt) døde 14 Jan 1092. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Salome von Berg-Schelklingen. Salome (datter av Heinrich I von Berg-Schelklingen og Adelaide von Mochental) døde 27 Okt 1144. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sbislava of Kiev. Sbislava (datter av Svjatopolk II of Kiev) ble født , Russland; døde, Polen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Friedrich von Formbach. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste

Familie/Ektefelle/partner: Anastasija Jaropolkowna of Turow. Anastasija (datter av Jaropolk Pjotr Isjaslawitsch of Wladimir & Turow og Kunigunde von Beichlingen) ble født 1074; døde 8 Jan 1159. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Storfyrste

Notater:

Fyrste av Novgorod 1088 - 1093 og 1097 - 1117.
Fyrste av Rostov 1093 - 1094.
Fyrste av Belgorod 1117 - 1125.
Storfyrste av Kijev [Kiev] 1125 - 1132.
I Snorre Sturlassons saga om Magnussønnene, avsnitt 20, kalles Mstislav «Kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard». «Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson.»

Mstislav giftet seg med Kristina Ingesdatter 1095, Kiew, Ukraina. Kristina (datter av Inge Steinkilson og Ulvhild Håkonsdatter) ble født , Sverige; døde 18 Jan 1122, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mstislav giftet seg med Ljubawa Dimitriewna Sawiditsch 1122. Ljubawa (datter av Dimitri Sawiditsch) døde 1167. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Boleslaw III of Poland, Krzywousty. Boleslaw (sønn av Wladyslaw I Herman King of Poland og Judith of Bohemia) ble født 20 Aug 1086; døde 28 Okt 1138. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Predslava giftet seg med Almos of Hungary 21 Aug 1104. Almos (sønn av Geisa I of Hungary og Synadene) ble født 1068; døde 1124. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gleb Wseslawitsch of Minsk. Gleb (sønn av Wseslaw I Briatschislawson) ble født , Polotzk, Hviterussland; døde 1118, Minsk, Russland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Judith giftet seg med Wladyslaw I Herman King of Poland 1080. Wladyslaw (sønn av Kazimierz I Karol of Poland og Dobronega "Maria" of Kiev) ble født 1043 , Polen; døde 4 Jun 1102, Polen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mieszko giftet seg med Elisabeth of Hungary 1140. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eudoxia of Kiev. Eudoxia døde 1209. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Wolodar Glebowitsch of Minsk. Wolodar (sønn av Gleb Wseslawitsch of Minsk og Anastasija Jaropolkowna of Turow) ble født , Minsk, Russland; døde 1176, Minsk, Russland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Judith giftet seg med Otto I von Brandenburg 6 Jan 1146. Otto (sønn av Albrecht von Sachsen, Bjørnen og Sophia von Winzenburg) ble født 21 Aug 1126; døde 7 Mar 1184. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Agnes von Österreich. Agnes (datter av Leopold III von Österreich og Agnes von Franken) ble født 1111; døde 25 Jan 1157. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gebhard von Supplinburg. Gebhard (sønn av N.N von Walbeck og Ida) døde 9 Jun 1075, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Rizhiza Swentoslaw of Poland. Rizhiza (datter av Boleslaw III of Poland, Krzywousty og Salome von Berg-Schelklingen) ble født , Polen; døde, Minsk, Russland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hertuginne av Sønder-Jylland - 1130 -.

Ingeborgs ekteskap skyldes hennes moster, den danske dronning Margrethe Fredkulla, som ga henne svenske gods i medgift.

Knytlingesagaen har en utførlig og noe romanaktig beretning om Knuds frieri via kjøpmannnen Vidgaut. Ifølge Saxo skyldtes giftemålet Ingeborgs moster, dronning Margrete Fredkulla av Danmark. Hun ga sågar Ingeborg en del av sitt svenske farsgods i medgift, dette var et ledd i hennes freds- og ekteskapsstiftende politikk innenfor kongehuset.

Forgjeves frarådet Ingeborg Knud å reise til julegildet i Roskilde i 1130 hvor han ble drept av Magnus Nielsen i Haraldsted Skog. Åtte dager etter drapet fødte hun sønnen Valdemar, tidligere hadde hun født døtrene Margrete, Christine og Katrine.

Da høvdingen Kristjern Svendsen, etter drapet på Erik II Emune i 1137, ville ha den lille Valdemar utropt til konge, motsatte Ingeborg seg dette på det sterkeste. Etter denne tid høres ikke mer om henne.

Ingeborg giftet seg med Sankt Knud Lavard 1116. Sankt (sønn av Erik "Eiegod" Svendson og Bothild Thorgautsdatter) ble født 12 Mar 1096 , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde 7 Jan 1131, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Magnusson, Jorsalsfare. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jewfrosinija giftet seg med Geisa II of Hungary 1146. Geisa (sønn av Béla II of Hungary og Jelena of Serbia) ble født 1130; døde 30 Mai 1161. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Agnes von Österreich. Agnes (datter av Leopold III von Österreich og Agnes von Franken) ble født 1111; døde 25 Jan 1157. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Béla giftet seg med Jelena of Serbia 28 Apr 1127. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Salome von Berg-Schelklingen. Salome (datter av Heinrich I von Berg-Schelklingen og Adelaide von Mochental) døde 27 Okt 1144. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sbislava of Kiev. Sbislava (datter av Svjatopolk II of Kiev) ble født , Russland; døde, Polen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Judith giftet seg med Bernhard III von Sachsen 1173. Bernhard (sønn av Albrecht von Sachsen, Bjørnen og Sophia von Winzenburg) ble født 1140 , Brandenburg, Potsdam, Tyskland; døde 9 Feb 1212, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kondrad der Nieder-Lausitz. Kondrad (sønn av Dedo V der Nieder-Lausitz og Matilde von Heinsberg) døde 6 Mai 1210, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Borgislaw I von Pommern. Borgislaw (sønn av Wartislaw I von Pommern) døde 18 Mar 1187. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Mestwin I von Pomorze Gdanskie. Mestwin (sønn av Sobieslaw I von Pomorze Gdanskie og Powal) døde 1 Mai 1219, Polen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Herzog von Kujawien, Fürst von Schlawe

Sofie giftet seg med Valdemar, den Store 1157, Viborg, Danmark. Valdemar (sønn av Sankt Knud Lavard og Ingeborg of Gardarike) ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgraf

Familie/Ektefelle/partner: Mathilde der Nieder-Lausitz. Mathilde (datter av Kondrad der Nieder-Lausitz og Elisabeth of Poland) døde 1255, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Albrecht von Everstein. Albrecht (sønn av Albrecht von Everstein og Judith von Schwalenberg) døde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Holy Roman Emperor, Herzog von Sachsen

Familie/Ektefelle/partner: Richenza von Northeim. Richenza (datter av Heinrich von Northeim og Gjertrud von Meissen) ble født 1095 , Tyskland; døde 10 Jun 1141, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sofie giftet seg med Valdemar, den Store 1157, Viborg, Danmark. Valdemar (sønn av Sankt Knud Lavard og Ingeborg of Gardarike) ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Valdemar den Store, søn af Knud Lavard og Ingeborg, dansk medkonge fra 1154 og enekonge fra 1157-1182. Valdemar, som blev født blot 8 dage efter at faderen, Knud Lavard, var blevet myrdet, voksede op hos Asser Rig sammen med dennes sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighederne om retten til tronen mellem Svend 3. Grathe og Knud 5., sluttede han sig til Svend, som i 1147 gjorde ham til hertug af Slesvig. I 1154 skiftede Valdemar over på Knuds side og forlovede sig med hans halvsøster Sofie. Han blev konge i Jylland 1157 ved rigets deling mellem Svend, Knud og Valdemar og enekonge samme år, efter at Knud blev dræbt under det såkaldte "blodgilde i Roskilde". Det lykkedes Valdemar at undslippe, og efter at have samlet en hær slog han Svend på Grathe Hede og var nu enekonge.

Valdemar opbyggede en stærk kongemagt og rettede flere slag mod venderne, støttet af vennen Absalon, som han i 1158 udnævnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlede Valdemar en sjællandsk ledingsflåde og gennemførte et togt mod venderne. I de følgende år gennemførtes en række togter, der kulminerede med indtagelsen af Rügen i 1169. I den forbindelse omstyrtedes de kendte gudebilleder. Valdemar gik i gang med at sikre rigets grænse mod syd dels ved at opføre Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved at bygge fæstningsanlæg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon byggede som bekendt en fæstning på en lille ø ud for handelspladsen Havn ved Øresund. Den europæiske magtkamp mellem paven og kejseren nåede Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spidsen støttede kongen, og ærkebiskop Eskil måtte drage i landflygtighed i Frankrig. Kronen og kirken forsonedes dog, og det markeredes med, at Valdemars fader, Knud Lavard, blev helgenkåret af pave Alexander III og gravsat i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig fik Valdemar sin 7-årige søn, Knud (VI) kronet og salvet som medkonge for at sikre arvefølgen. I 1177 trak Eskil sig tilbage, og Absalon udnævntes til ærkebiskop i Lund. Absalon indsatte flere venner på ledende poster, og i 1180 udbrød der åbent oprør, og Absalon måtte flygte. Valdemar og Absalon vendte tilbage i 1181 med en hær og nedkæmpede oprøret.

Under Valdemars regeringstid skete der store forandringer i det danske samfund. Ledingspligten blev afløst af en ledingsskat, og frem for at skulle huse kongen, når han rejste rundt i landet, skulle bønderne nu betale en skat til kongens ombudsmænd (hele apparatet med ombudsmænd blev udbygget og væsentlig forbedret under Valdemar 1. den Store). Kongen fik også flere indtægter i form af kongens overtagelse af ingenmandsland - hvad ingen ejer, ejer kongen. Valdemar tjente også godt på afgifter på sildemarkedet i Skåne.

Valdemar døde den 12. maj i 1182. Hans lig blev af bønder båret til Ringsted Kirke, hvor han blev begravet. Han har med rette fortjent tilnavnet "den Store", og der skete store fremskridt for landet i hans regeringstid. Sammen med sin hustru Sofie fik han sønnerne Knud (6.) og Valdemar 2. Sejr foruden seks døtre.Wikipedia, den frie encyklopædi

Valdemar giftet seg med Sofie of Polock 1157, Viborg, Danmark. Sofie (datter av Wolodar Glebowitsch of Minsk og Rizhiza Swentoslaw of Poland) ble født 1141 , Minsk, Russland; døde 5 Mai 1198, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erling Skakke Ormsson. Erling (sønn av Orm Sveinsson, Kryplingeorm og Ragnhild Skulesdatter) ble født 1115 , Stødle, Etne, Hordaland; døde 18 Jun 1179, Kalvskinnet, Trondheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Helene giftet seg med Leopold V von Österreich 1172. Leopold (sønn av Heinrich II von Österreich og Theodora Komnena) ble født 1157 , Østerike; døde 31 Des 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Albrecht von Everstein. Albrecht (sønn av Albrecht von Everstein og Judith von Schwalenberg) døde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Elisabeth giftet seg med Mieszko III, The Old 1140. Mieszko (sønn av Boleslaw III of Poland, Krzywousty og Salome von Berg-Schelklingen) ble født 1126; døde 13 Mar 1202. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Geisa giftet seg med Jewfrosinija of Kiev 1146. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mieszko giftet seg med Elisabeth of Hungary 1140. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eudoxia of Kiev. Eudoxia døde 1209. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Wolodar Glebowitsch of Minsk. Wolodar (sønn av Gleb Wseslawitsch of Minsk og Anastasija Jaropolkowna of Turow) ble født , Minsk, Russland; døde 1176, Minsk, Russland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Judith giftet seg med Otto I von Brandenburg 6 Jan 1146. Otto (sønn av Albrecht von Sachsen, Bjørnen og Sophia von Winzenburg) ble født 21 Aug 1126; døde 7 Mar 1184. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Agnes von Österreich. Agnes (datter av Leopold III von Österreich og Agnes von Franken) ble født 1111; døde 25 Jan 1157. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug av Sachsen

Albrecht giftet seg med Agnes of Austria 1222. Agnes (datter av Leopold VI von Österreich og Theodora Angela) ble født 19 Feb 1206; døde 22 Aug 1226. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste

Familie/Ektefelle/partner: Irmegard von Thüringen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Albrecht II von Brandenburg. Albrecht (sønn av Otto I von Brandenburg og Judith of Poland) ble født 1174; døde 25 Feb 1220. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jaczo I von Salzwedel. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Duke of Tczew

Sambor giftet seg med Mechtild von Mecklenburg 1229. Mechtild (datter av Henrik Burwin II von Mecklenburg og Kristina) døde 23 Nov 1270. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sophie giftet seg med Siegfried III von Orlamünde 1181, Schleswig-Holstein, Tyskland. Siegfried (sønn av Hermann I von Orlamünde og Irmgard) ble født , Orlamünde, Tyskland; døde 1206, Orlamünde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven havde opfordret Valdemar Sejr til at iværksætte et dansk korstog som hjælp i Palæstina eller føre korstog mod hedenske baltere, og kongen ville således hellere færdiggøre mange års erobringspolitik i Estland således at Sværdridderne (senere indlemmet i Den Tyske Orden) ikke blev for magtfulde på bekostning af den danske konge.

Med i korstoget var også Johanniterordenen, som siden omkring 1130 havde haft pavens velsignelse til at føre et rødt-hvidt korsbanner. Ganske vist med et hvidt kors, der opdelte den røde dug i fire kvadratiske felter. Dannebrog har som bekendt to kvadratiske og to aflange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag, hvor det længe ser ud til, at de kristne ville tabe slaget ved Lyndanise (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle ærkebiskop, Anders Sunesen knælede i bøn på en bakketop. Når han rakte armene mod himmelen, rykkede danskerne frem, når armene blev sænket på grund af træthed, veg de tilbage. Hjælpere sprang til for at støtte den gamle ærkebiskops arme. Da kampen var på sit højeste, sendte Gud hjælp. Tegnet var et rødt flag med et hvidt kors, der faldt ned fra himlen. Dette ansporede danskerne yderligere, og de vandt en stor sejr. Kong Valdemar kundgjorde, at dette korsbanner, der gav danskerne sejren, herefter skulle være det danske rigsbanner.

Under en jagttur til Lyø i 1223 blev Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar taget til fange af grev Henrik af Schwerin, kaldet "Sorte Henrik". Greven afværgede de efterfølgende angreb, og i 1225 løskøbtes Valdemar for 45.000 mark, penge som han havde lånt af Henrik. DESuden skulle alle erobrede områder i Nordtyskland gives tilbage. Endelig måtte kongen sværge at afstå fra hævn. Alt håb om generobring af områderne bristede efter nederlaget ved Bornhøved i 1227, hvorefter Valdemar gik i gang med rigets indre opbygning. Kort før sin død stadfæstede han Jyske Lov.

På grund af disse mange erobringstogter fik han tilnavnet "Sejr". Alle erobrede områder undtagen Estland gik imidlertid tabt igen allerede i hans egen tid efter konflikten med Grev Henrik. Som sin far søgte Valdemar Sejr at sikre den kongelige arvefølge ved at få kronet sin ældste søn til medkonge, og de andre sønner fik hver et landområde i arveligt len. Dette medførte en svækkelse af kongemagten og indeholdt kimen til den tronkamp, som sønnerne udkæmpede efter hans død. I 1205 giftede Valdemar Sejr sig med Dagmar, datter af Ottokar 1. af Böhmen (Tjekkiet). Hun var ifølge traditionen elsket af befolkningen. Hun døde i 1212 og "hviler udi Ringsted". På sit dødsleje skulle hun efter overleveringen (folkevisen) have forsøgt at overtale Valdemar Sejr til at ægte Karl af Rises datter, Liden Kirsten og ikke den "beske blomme", Bengerd, som hun kaldes i folkevisen. I 1214 giftede Valdemar Sejr sig alligevel med Berengaria, der var datter af kong Sancho I af Portugal. Hun blev moder til Erik, Abel og Christoffer.

Valdemar giftet seg med Dona Berengaria de Bourgogne Mai 1214. Dona (datter av Sancho I de Bourgogne og Dulce de Barcelona) ble født 1194 , Portugal; døde 27 Mar 1221, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Dronning av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Erik X Knutsson. Erik (sønn av Knut Eriksson og Cecilia) døde 10 Apr 1216. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgreve

Johan giftet seg med Jutta von Sachsen 1255. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Greve af Everstein 1193 - 1215, kendt 1170-1217.

Familie/Ektefelle/partner: Agnes of Bavaria. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gertrud giftet seg med Henrik von Bayern, den stolte 29 Mai 1127. Henrik (sønn av Heinrich, den Svarte og Wulfhild Billung) døde 20 Okt 1139, Quedlinburg, Sachsen-Anhalt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sophie giftet seg med Siegfried III von Orlamünde 1181, Schleswig-Holstein, Tyskland. Siegfried (sønn av Hermann I von Orlamünde og Irmgard) ble født , Orlamünde, Tyskland; døde 1206, Orlamünde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven havde opfordret Valdemar Sejr til at iværksætte et dansk korstog som hjælp i Palæstina eller føre korstog mod hedenske baltere, og kongen ville således hellere færdiggøre mange års erobringspolitik i Estland således at Sværdridderne (senere indlemmet i Den Tyske Orden) ikke blev for magtfulde på bekostning af den danske konge.

Med i korstoget var også Johanniterordenen, som siden omkring 1130 havde haft pavens velsignelse til at føre et rødt-hvidt korsbanner. Ganske vist med et hvidt kors, der opdelte den røde dug i fire kvadratiske felter. Dannebrog har som bekendt to kvadratiske og to aflange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag, hvor det længe ser ud til, at de kristne ville tabe slaget ved Lyndanise (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle ærkebiskop, Anders Sunesen knælede i bøn på en bakketop. Når han rakte armene mod himmelen, rykkede danskerne frem, når armene blev sænket på grund af træthed, veg de tilbage. Hjælpere sprang til for at støtte den gamle ærkebiskops arme. Da kampen var på sit højeste, sendte Gud hjælp. Tegnet var et rødt flag med et hvidt kors, der faldt ned fra himlen. Dette ansporede danskerne yderligere, og de vandt en stor sejr. Kong Valdemar kundgjorde, at dette korsbanner, der gav danskerne sejren, herefter skulle være det danske rigsbanner.

Under en jagttur til Lyø i 1223 blev Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar taget til fange af grev Henrik af Schwerin, kaldet "Sorte Henrik". Greven afværgede de efterfølgende angreb, og i 1225 løskøbtes Valdemar for 45.000 mark, penge som han havde lånt af Henrik. DESuden skulle alle erobrede områder i Nordtyskland gives tilbage. Endelig måtte kongen sværge at afstå fra hævn. Alt håb om generobring af områderne bristede efter nederlaget ved Bornhøved i 1227, hvorefter Valdemar gik i gang med rigets indre opbygning. Kort før sin død stadfæstede han Jyske Lov.

På grund af disse mange erobringstogter fik han tilnavnet "Sejr". Alle erobrede områder undtagen Estland gik imidlertid tabt igen allerede i hans egen tid efter konflikten med Grev Henrik. Som sin far søgte Valdemar Sejr at sikre den kongelige arvefølge ved at få kronet sin ældste søn til medkonge, og de andre sønner fik hver et landområde i arveligt len. Dette medførte en svækkelse af kongemagten og indeholdt kimen til den tronkamp, som sønnerne udkæmpede efter hans død. I 1205 giftede Valdemar Sejr sig med Dagmar, datter af Ottokar 1. af Böhmen (Tjekkiet). Hun var ifølge traditionen elsket af befolkningen. Hun døde i 1212 og "hviler udi Ringsted". På sit dødsleje skulle hun efter overleveringen (folkevisen) have forsøgt at overtale Valdemar Sejr til at ægte Karl af Rises datter, Liden Kirsten og ikke den "beske blomme", Bengerd, som hun kaldes i folkevisen. I 1214 giftede Valdemar Sejr sig alligevel med Berengaria, der var datter af kong Sancho I af Portugal. Hun blev moder til Erik, Abel og Christoffer.

Valdemar giftet seg med Dona Berengaria de Bourgogne Mai 1214. Dona (datter av Sancho I de Bourgogne og Dulce de Barcelona) ble født 1194 , Portugal; døde 27 Mar 1221, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Dronning av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Erik X Knutsson. Erik (sønn av Knut Eriksson og Cecilia) døde 10 Apr 1216. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson. Hallkjell (sønn av Jon Hallkjellsson og Margrete Haraldsdatter Gille) døde 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Bjørnsdatter. Estrid (datter av Bjørn Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter, Rein) ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Leopold giftet seg med Theodora Angela 1203. Theodora (datter av Ioannes Angelos) ble født , Bysants, Tyrkia; døde 23 Jun 1246. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Greve af Everstein 1193 - 1215, kendt 1170-1217.

Familie/Ektefelle/partner: Agnes of Bavaria. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Judith giftet seg med Bernhard III von Sachsen 1173. Bernhard (sønn av Albrecht von Sachsen, Bjørnen og Sophia von Winzenburg) ble født 1140 , Brandenburg, Potsdam, Tyskland; døde 9 Feb 1212, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kondrad der Nieder-Lausitz. Kondrad (sønn av Dedo V der Nieder-Lausitz og Matilde von Heinsberg) døde 6 Mai 1210, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Borgislaw I von Pommern. Borgislaw (sønn av Wartislaw I von Pommern) døde 18 Mar 1187. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Helene giftet seg med Leopold V von Österreich 1172. Leopold (sønn av Heinrich II von Österreich og Theodora Komnena) ble født 1157 , Østerike; døde 31 Des 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Mestwin I von Pomorze Gdanskie. Mestwin (sønn av Sobieslaw I von Pomorze Gdanskie og Powal) døde 1 Mai 1219, Polen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Herzog von Kujawien, Fürst von Schlawe

Sofie giftet seg med Valdemar, den Store 1157, Viborg, Danmark. Valdemar (sønn av Sankt Knud Lavard og Ingeborg of Gardarike) ble født 18 Jan 1131 , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland; døde 19 Mai 1182, Vordinborg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgraf

Familie/Ektefelle/partner: Mathilde der Nieder-Lausitz. Mathilde (datter av Kondrad der Nieder-Lausitz og Elisabeth of Poland) døde 1255, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Albrecht von Everstein. Albrecht (sønn av Albrecht von Everstein og Judith von Schwalenberg) døde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Dronning av Danmark.
Jutta nevnes som vitne i det brev hvori kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte sitt ønske om å få dø i Franciskanenes ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. Ellers er det kun opplyst om henne at hun en tid residerte på Skanderborg og derfra i høy grad plaget munkene i Øm kloster. Det ble klaget over at hun sendte sine svenner ut for å ta klosterets korn og føre munkenes gods på båter til Skanderborg. Jutta fødte sin ektefelle mange barn, om det var sønner blandt disse må de ha vært døde før faren. Av hennes fire døtre ble to dronninger, Sophie i Sverige og Ingeborg i Norge, mens Jutta og Agnes en tid ble satt i kloster.
Etter drapet på Erik i 1250 vendte Jutta vistnok tilbake til Tyskland. En datter, Sophie, i hennes 2. ekteskap med Grev Burchard av Rosenburg, borggreve i Magdeburg, ble gift med Erik (Langben) av Langeland.
Jutta ble gift tredje gang 07.05.1255 med Johan I av Brandenburg som døde 04.04.1266.

Jutta giftet seg med Erik IV, Plovpenning 9 Okt 1239, Ringsted, Danmark. Erik (sønn av Valdemar II, Sejr og Dona Berengaria de Bourgogne) ble født 1216 , Ringsted, Danmark; døde 10 Aug 1250, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jutta giftet seg med Johan I von Brandenburg 1255. Johan (sønn av Albrecht II von Brandenburg og Mathilde der Nieder-Lausitz) ble født 1213 , Tyskland; døde 4 Apr 1266, Brandenburg, Potsdam, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nikolaus I von Werle. Nikolaus (sønn av Henrik Burwin II von Mecklenburg og Kristina) ble født 1229; døde 10 Mai 1277. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgreve

Johan giftet seg med Jutta von Sachsen 1255. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve av Gützkow

Notater:

http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/konger/3_Valdemarer/Gutzkow.htm

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Margrete Sambiria (også kaldet Margrete Sprænghest) (død 1282), dansk dronning, gift med Christoffer 1. i 1248, og i 1252 kronet sammen med ham. Hun var datter af fyrst Sambor af Pommern.

Da Christoffer døde den 29. Maj 1259, var hun frem til 1264 formynder for sin da 10-årige søn, Erik 5. Glipping, der var blevet hyldet i Viborg, som konge. Men Margrete lå i fejder med Jakob Erlandsen, Erik Abelsøn og holstenerne. Den magtfulde ærkebiskob Jakob Erlandsen søger at vinde opbakning bag sin støtte til Abelslægten ved at bandlyse alle biskobber, som deltog i kroningen af den unge konge i Viborg, men han taber striden til Margrete og tvinges i landflygtighed.

Efter sejren over den tidligere så magtfulde Jakob Erlandsen føler Margrete sig stærk nok til et opgør med Abelslægten (Erik Abelsøn) i Slesvig, men der kommer de holstenske fyrster Erik Abelsøn til hjælp. Efter et knusende nederlag på Lohede syd for Danevirke i 1261 blev hun sammen med sønnen fanget af holstenerne.

Margrete blev holdt i fangeskab i Hamborg, men kom fri med hjælp fra hertug Albert af Braunschweig. Hun genvandt initiativet og hentede sin søn hjem til en plads på tronen. Margrete får selv overdraget Estland som "enkeeje", men det antages, at hun fortsat havde væsentlig indflydelse på landets styre, også efter at sønnen blev myndig.

Hun fik tilnavnet Sprænghest fordi hun red en hest til døde under en hurtig flytning af en hær. I folkesagn kaldes hun også Sorte Grethe, formodentlig på grund af hendes mørke hår.

Margareta giftet seg med Kristofer I av Danmark 1248. Kristofer (sønn av Valdemar II, Sejr og Dona Berengaria de Bourgogne) ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sophie giftet seg med Lambert II von Gleichen 2 Sep 1223. Lambert (sønn av Erwin von Gleichen og Adelheid von Orlamünde) ble født , Thüringen; døde 14 Sep 1227, Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232.
Samkonge av Danmark 1232 - 1241.
Enekonge av Danmark 1241 - 1250.
Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre.
I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten.
Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249.
I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I.
Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert.

Erik giftet seg med Jutta von Sachsen 9 Okt 1239, Ringsted, Danmark. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Christoffer 1. (1219-1259), dansk konge 1252-1259, søn af kong Valdemar 2. Sejr.

Da kong Abel Valdemarssøn blev dræbt i 1252, opholdt hans ældste søn, Valdemar, sig i Frankrig. Han skyndte sig hjem for at overtage kronen, men arresteredes af ærkebiskoppen af Köln, Konrad Lotharssøn af Ahr-Hochstaden. Her blev han holdt som fange indtil de schauenburgske grever af Holsten betalte løsepengene for ham i 1253. Da han kom til Danmark, er Christoffer imidlertid blevet valgt til konge. Hermed var der grundlagt en strid mellem den ældre og yngre linje af kongehuset, der kom til at vare i flere årtier. Christoffer blev kronet i Lund domkirke juledag 1252.

Christoffer iværksatte en aktion for at få sin broder Erik 4. Plovpenning anerkendt som martyr eller helgen. Formålet var at få brændemærket Valdemars fader, Abel, som brodermorder og dermed udelukke hans slægt fra tronfølgen. Og han begyndte at samle oplysninger om undere, der var sket ved Eriks grav. Abels tilhængere var naturligvis imod forsøget. Forholdet mellem kongen og kirken blev imidlertid stadig forværret. Ærkebiskop Jakob Erlandsen, der med pavens velsignelse blev indsat på bispesædet i Lund, var tilhænger af en stærk og uafhængig kirke og kom i strid med kongen om bl.a. gejstliges ledingspligt og skattepligt. Jakob Erlandsen var på mødrene side af Hvideslægten, der var tilhængere af Abel. Det kom til udtryk, da Jakob Erlandsen nægtede at krone Christoffers søn, Erik, til medkonge og tronfølger.

Forholdet forværredes af, at kongen krævede, at kirken og ikke mindst de rige biskopper skulle stille med mænd og midler til kampen mod Abel-slægten. I 1256 samlede ærkebispen rigets øverste til et møde i Vejle, hvor de vedtog konstitutionen "Cum Ecclesia Daciana". Heri står, at riget vil blive lyst i interdikt (dvs. forbud mod alle kirkelige handlinger), hvis kongen udsætter gejstlige for overgreb. I vinteren 1257-1258 gik de holstenske grever, på anmodning fra Jakob Erlandsen og for at sikre deres nevøs arveret til hertugdømmet Sønderjylland, til angreb på Danmark, men angrebet blev afværget. I februar 1259 blev Jakob Erlandsen arresteret af mecklenburgske krigsfolk. Ifølge en beretning blev han til spot og spe iført en verdslig dragt med en hue af rævehaler på hovedet, fik bundet sine fødder og blev kastet i fængsel. Ærkebispesædet i Lund og kort efter roskildebispen Peder Skjalmsen Bang, der var i familie med Jakob Erlandsen, lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge havde indgået en alliance mod Danmark, før Christoffer blev konge. I 1256 foretog Håkon 6. Magnusson af Norge et plyndringstogt ind i Halland. I 1257 blev der indgået et forlig mellem Christoffer, Håkon og Birger Jarl Magnusson, som var regent af Sverige. I 1256 og igen i 1258 var der bondeoprør i Danmark, men oprørene blev slået ned. I 1259 gjorde fyrst Jaromar 2. af Rügen, der var Erik Abelssøns svigerfar, landgang på Sjælland og indtog København. Før Christoffer nåede at reagere, døde han den 29. maj 1259 i Ribe. Han blev begravet i Ribe Domkirke af den lokale biskop på trods af det lyste interdikt. Christoffer var gift med Margrete Sambiria Samborsdatter af Pommerellen. Sammen fik de sønnerne Erik (Glipping), Valdemar og Niels samt døtrene Mechthilde, Margrete og Ingeborg.

Kristofer giftet seg med Margareta, Sambiria 1248. Margareta (datter av Sambor II von Pomorze Gdanskie og Mechtild von Mecklenburg) døde Des 1282, Ribe, Esbjerg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ingeborg Eriksdotter, född någon gång mellan sina föräldrars giftermål 1210 och sin fars död 1216, död 17 juni 1254, var en svensk prinsessa, dotter till kung Erik Knutsson och drottning Rikissa, gift med jarlen Birger Magnusson och stammoder för kungaätten Bjälboätten.
Med Birger fick hon följande barn:
Rikissa, född omkring 1238, död 1288
Valdemar, född omkring 1239, död 1302, kung av Sverige 1250-1275
Magnus, född omkring 1240, död 1290, kung av Sverige 1275-1290
Kristina, vars dotter Elena var gift med Ulf Holmgersson (Ama)
Katarina, född omkring 1245, död 1289
Erik, född omkring 1250, död 1275
Ingeborg, född omkring 1253, död 1302
Bengt, född 1254, död 1291

Død:
rige

Familie/Ektefelle/partner: Birger Minnesköld, Folkunge. Birger (sønn av Magnus Minnesköld og Ingrid Ylva) ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 11 Okt 1266, Jälbolung, Västra Götalands, Sverige; ble begravet , Varnhems Klosterkyrka. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Agnes giftet seg med Erik V Kristofersson, Klipping 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Erik (sønn av Kristofer I av Danmark og Margareta, Sambiria) ble født 1249 , Loland, Danmark; døde 22 Nov 1286, Findrup, Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve

Familie/Ektefelle/partner: Adela von Gleichen. Adela (datter av Lambert II von Gleichen og Sophie von Orlamünde) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ida von Bliescastel. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sophie giftet seg med Lambert II von Gleichen 2 Sep 1223. Lambert (sønn av Erwin von Gleichen og Adelheid von Orlamünde) ble født , Thüringen; døde 14 Sep 1227, Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232.
Samkonge av Danmark 1232 - 1241.
Enekonge av Danmark 1241 - 1250.
Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre.
I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten.
Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249.
I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I.
Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert.

Erik giftet seg med Jutta von Sachsen 9 Okt 1239, Ringsted, Danmark. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Christoffer 1. (1219-1259), dansk konge 1252-1259, søn af kong Valdemar 2. Sejr.

Da kong Abel Valdemarssøn blev dræbt i 1252, opholdt hans ældste søn, Valdemar, sig i Frankrig. Han skyndte sig hjem for at overtage kronen, men arresteredes af ærkebiskoppen af Köln, Konrad Lotharssøn af Ahr-Hochstaden. Her blev han holdt som fange indtil de schauenburgske grever af Holsten betalte løsepengene for ham i 1253. Da han kom til Danmark, er Christoffer imidlertid blevet valgt til konge. Hermed var der grundlagt en strid mellem den ældre og yngre linje af kongehuset, der kom til at vare i flere årtier. Christoffer blev kronet i Lund domkirke juledag 1252.

Christoffer iværksatte en aktion for at få sin broder Erik 4. Plovpenning anerkendt som martyr eller helgen. Formålet var at få brændemærket Valdemars fader, Abel, som brodermorder og dermed udelukke hans slægt fra tronfølgen. Og han begyndte at samle oplysninger om undere, der var sket ved Eriks grav. Abels tilhængere var naturligvis imod forsøget. Forholdet mellem kongen og kirken blev imidlertid stadig forværret. Ærkebiskop Jakob Erlandsen, der med pavens velsignelse blev indsat på bispesædet i Lund, var tilhænger af en stærk og uafhængig kirke og kom i strid med kongen om bl.a. gejstliges ledingspligt og skattepligt. Jakob Erlandsen var på mødrene side af Hvideslægten, der var tilhængere af Abel. Det kom til udtryk, da Jakob Erlandsen nægtede at krone Christoffers søn, Erik, til medkonge og tronfølger.

Forholdet forværredes af, at kongen krævede, at kirken og ikke mindst de rige biskopper skulle stille med mænd og midler til kampen mod Abel-slægten. I 1256 samlede ærkebispen rigets øverste til et møde i Vejle, hvor de vedtog konstitutionen "Cum Ecclesia Daciana". Heri står, at riget vil blive lyst i interdikt (dvs. forbud mod alle kirkelige handlinger), hvis kongen udsætter gejstlige for overgreb. I vinteren 1257-1258 gik de holstenske grever, på anmodning fra Jakob Erlandsen og for at sikre deres nevøs arveret til hertugdømmet Sønderjylland, til angreb på Danmark, men angrebet blev afværget. I februar 1259 blev Jakob Erlandsen arresteret af mecklenburgske krigsfolk. Ifølge en beretning blev han til spot og spe iført en verdslig dragt med en hue af rævehaler på hovedet, fik bundet sine fødder og blev kastet i fængsel. Ærkebispesædet i Lund og kort efter roskildebispen Peder Skjalmsen Bang, der var i familie med Jakob Erlandsen, lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge havde indgået en alliance mod Danmark, før Christoffer blev konge. I 1256 foretog Håkon 6. Magnusson af Norge et plyndringstogt ind i Halland. I 1257 blev der indgået et forlig mellem Christoffer, Håkon og Birger Jarl Magnusson, som var regent af Sverige. I 1256 og igen i 1258 var der bondeoprør i Danmark, men oprørene blev slået ned. I 1259 gjorde fyrst Jaromar 2. af Rügen, der var Erik Abelssøns svigerfar, landgang på Sjælland og indtog København. Før Christoffer nåede at reagere, døde han den 29. maj 1259 i Ribe. Han blev begravet i Ribe Domkirke af den lokale biskop på trods af det lyste interdikt. Christoffer var gift med Margrete Sambiria Samborsdatter af Pommerellen. Sammen fik de sønnerne Erik (Glipping), Valdemar og Niels samt døtrene Mechthilde, Margrete og Ingeborg.

Kristofer giftet seg med Margareta, Sambiria 1248. Margareta (datter av Sambor II von Pomorze Gdanskie og Mechtild von Mecklenburg) døde Des 1282, Ribe, Esbjerg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ingeborg Eriksdotter, född någon gång mellan sina föräldrars giftermål 1210 och sin fars död 1216, död 17 juni 1254, var en svensk prinsessa, dotter till kung Erik Knutsson och drottning Rikissa, gift med jarlen Birger Magnusson och stammoder för kungaätten Bjälboätten.
Med Birger fick hon följande barn:
Rikissa, född omkring 1238, död 1288
Valdemar, född omkring 1239, död 1302, kung av Sverige 1250-1275
Magnus, född omkring 1240, död 1290, kung av Sverige 1275-1290
Kristina, vars dotter Elena var gift med Ulf Holmgersson (Ama)
Katarina, född omkring 1245, död 1289
Erik, född omkring 1250, död 1275
Ingeborg, född omkring 1253, död 1302
Bengt, född 1254, död 1291

Død:
rige

Familie/Ektefelle/partner: Birger Minnesköld, Folkunge. Birger (sønn av Magnus Minnesköld og Ingrid Ylva) ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 11 Okt 1266, Jälbolung, Västra Götalands, Sverige; ble begravet , Varnhems Klosterkyrka. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Peter Steyper. Peter (sønn av Folkvid the Lawspeaker og Cecilla Sigurdsdatter) døde 1210. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Landgrevinne av Thuringen

Agnes giftet seg med Albrecht I von Sachsen 1222. Albrecht (sønn av Bernhard III von Sachsen og Judith of Poland) ble født , Sachsen, Tyskland; døde 8 Nov 1261, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve

Familie/Ektefelle/partner: Adela von Gleichen. Adela (datter av Lambert II von Gleichen og Sophie von Orlamünde) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug av Sachsen

Albrecht giftet seg med Agnes of Austria 1222. Agnes (datter av Leopold VI von Österreich og Theodora Angela) ble født 19 Feb 1206; døde 22 Aug 1226. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste

Familie/Ektefelle/partner: Irmegard von Thüringen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Albrecht II von Brandenburg. Albrecht (sønn av Otto I von Brandenburg og Judith of Poland) ble født 1174; døde 25 Feb 1220. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jaczo I von Salzwedel. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Leopold giftet seg med Theodora Angela 1203. Theodora (datter av Ioannes Angelos) ble født , Bysants, Tyrkia; døde 23 Jun 1246. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Duke of Tczew

Sambor giftet seg med Mechtild von Mecklenburg 1229. Mechtild (datter av Henrik Burwin II von Mecklenburg og Kristina) døde 23 Nov 1270. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sophie giftet seg med Siegfried III von Orlamünde 1181, Schleswig-Holstein, Tyskland. Siegfried (sønn av Hermann I von Orlamünde og Irmgard) ble født , Orlamünde, Tyskland; døde 1206, Orlamünde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven havde opfordret Valdemar Sejr til at iværksætte et dansk korstog som hjælp i Palæstina eller føre korstog mod hedenske baltere, og kongen ville således hellere færdiggøre mange års erobringspolitik i Estland således at Sværdridderne (senere indlemmet i Den Tyske Orden) ikke blev for magtfulde på bekostning af den danske konge.

Med i korstoget var også Johanniterordenen, som siden omkring 1130 havde haft pavens velsignelse til at føre et rødt-hvidt korsbanner. Ganske vist med et hvidt kors, der opdelte den røde dug i fire kvadratiske felter. Dannebrog har som bekendt to kvadratiske og to aflange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag, hvor det længe ser ud til, at de kristne ville tabe slaget ved Lyndanise (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle ærkebiskop, Anders Sunesen knælede i bøn på en bakketop. Når han rakte armene mod himmelen, rykkede danskerne frem, når armene blev sænket på grund af træthed, veg de tilbage. Hjælpere sprang til for at støtte den gamle ærkebiskops arme. Da kampen var på sit højeste, sendte Gud hjælp. Tegnet var et rødt flag med et hvidt kors, der faldt ned fra himlen. Dette ansporede danskerne yderligere, og de vandt en stor sejr. Kong Valdemar kundgjorde, at dette korsbanner, der gav danskerne sejren, herefter skulle være det danske rigsbanner.

Under en jagttur til Lyø i 1223 blev Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar taget til fange af grev Henrik af Schwerin, kaldet "Sorte Henrik". Greven afværgede de efterfølgende angreb, og i 1225 løskøbtes Valdemar for 45.000 mark, penge som han havde lånt af Henrik. DESuden skulle alle erobrede områder i Nordtyskland gives tilbage. Endelig måtte kongen sværge at afstå fra hævn. Alt håb om generobring af områderne bristede efter nederlaget ved Bornhøved i 1227, hvorefter Valdemar gik i gang med rigets indre opbygning. Kort før sin død stadfæstede han Jyske Lov.

På grund af disse mange erobringstogter fik han tilnavnet "Sejr". Alle erobrede områder undtagen Estland gik imidlertid tabt igen allerede i hans egen tid efter konflikten med Grev Henrik. Som sin far søgte Valdemar Sejr at sikre den kongelige arvefølge ved at få kronet sin ældste søn til medkonge, og de andre sønner fik hver et landområde i arveligt len. Dette medførte en svækkelse af kongemagten og indeholdt kimen til den tronkamp, som sønnerne udkæmpede efter hans død. I 1205 giftede Valdemar Sejr sig med Dagmar, datter af Ottokar 1. af Böhmen (Tjekkiet). Hun var ifølge traditionen elsket af befolkningen. Hun døde i 1212 og "hviler udi Ringsted". På sit dødsleje skulle hun efter overleveringen (folkevisen) have forsøgt at overtale Valdemar Sejr til at ægte Karl af Rises datter, Liden Kirsten og ikke den "beske blomme", Bengerd, som hun kaldes i folkevisen. I 1214 giftede Valdemar Sejr sig alligevel med Berengaria, der var datter af kong Sancho I af Portugal. Hun blev moder til Erik, Abel og Christoffer.

Valdemar giftet seg med Dona Berengaria de Bourgogne Mai 1214. Dona (datter av Sancho I de Bourgogne og Dulce de Barcelona) ble født 1194 , Portugal; døde 27 Mar 1221, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Dronning av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Erik X Knutsson. Erik (sønn av Knut Eriksson og Cecilia) døde 10 Apr 1216. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgreve

Johan giftet seg med Jutta von Sachsen 1255. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Greve af Everstein 1193 - 1215, kendt 1170-1217.

Familie/Ektefelle/partner: Agnes of Bavaria. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl «for å verge Norges rike».
Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs «sveitunger» ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager «på steile og hjul» ved Helsingborg.
Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.

Ingeborg giftet seg med Magnus IV, Lagabøte 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Magnus (sønn av Håkon IV Håkonsson, Den Gamle og Margrethe Skulesdatter) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Agnes giftet seg med Erik V Kristofersson, Klipping 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Erik (sønn av Kristofer I av Danmark og Margareta, Sambiria) ble født 1249 , Loland, Danmark; døde 22 Nov 1286, Findrup, Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Werle zu Parchim

Familie/Ektefelle/partner: Sofie von Lindau-Ruppin. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve av Gützkow

Notater:

http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/konger/3_Valdemarer/Gutzkow.htm

Familie/Ektefelle/partner: Cacislawa de Pudbuz. Cacislawa (datter av Stoislav II Putbus, til Vilmnitz og Margrethe Nicolausdatter) døde 1273. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Erik Klipping (Erik 5.), søn af Christoffer 1 og dronning Margrete Sambiria ("Sprænghest"), fødtes på Lolland ca. 1249[1]. Han var konge 1259-1286. Ved farens død i 1259 havde fyrst Jaromar af Rügen sammen med hertug Erik Abelsøn af Slesvig (søn af kong Abel)invaderet Sjælland og indtaget København.

Efter et stort nederlag i 1261 blev både enkedronningen og Erik Klipping taget til fange. De blev holdt i fangenskab i Hamburg, men det lykkedes dronning Margrete at sikre sig hjælp fra hertug Albert af Braunschweig, hvorefter hun vendte tilbage til Danmark. Her genvandt hun initiativet, hvorefter hun hentede sin nu myndige søn Erik hjem til en plads på tronen i 1264. Indtil da fungerede hans moder, enkedronningen, som hans formynder. Erik blev herefter kronet til konge, men den mægtige ærkebiskop Jakob Erlandsen bandlyste efterfølgende de bisper, der havde deltaget i kroningen.

Erik blandede sig i striden i Sverige, hvor Valdemar og Magnus kæmpede om magten, og Erik støttede først Magnus og siden Valdemar. I 1277 hærgede danske styrker langt ind i Sverige. For at finansiere disse eventyr foretog Erik møntforringelse.

Hans besynderlige tilnavn (som også ses i formen "Glipping") stammer formentlig fra hans klipning (devaluering) af landets mønt - en populær forklaring om, at det skyldtes, at han "glippede med øjnene" som tegn på svaghed og upålidelighed synes at være en ren konstruktion.

Erik gik så langt som til at optage tvangslån hos kirken. De utilfredse stormænd tvang i 1282 kongen til at afholde årlige møder med dem - de såkaldte danehoffer. Kongen blev tvunget til at underskrive en håndfæstning, der kan betragte som Danmarks svar på Magna Carta. Heri står bl.a., at kongen regelmæssigt skal rådføre sig med stormændene, og at bøndernes ret skal sikres. Kongen skal ifølge håndfæstningen indkalde "rigets bedste mænd" til danehof og regere landet sammen med dem. Landstingene havde nu udspillet deres rolle, og det var ikke længere bønderne, der valgte kongen. Men man beholdt dog skikken med at hylde kongen på tinge.

Under en jagt den 22. november 1286[1] ("Sct. Cæcilienat") søgte kong Erik og hans følge ly for natten i en lade ved Finderup. Her blev han myrdet af ukendte gerningsmænd.

Kongen blev gravlagt i krypten til Viborg Domkirke. Efter kirkens brand i 1726 blev kongens jordiske rester overført til en muret grav bag alteret.

På Danehoffet i Nyborg i 1287 blev stormændene Grev Jakob af Halland, marsk Stig Andersen (Hvide), der var Eriks marsk, Niels Hallandsfar, Peder Porse, Peder Jakobsen og Niels Knudsen dømt for delagtighed i mordet og blev erklæret fredløse. De flygtede til Norge, hvor de ventede på en passende lejlighed til at vende tilbage. Der var ikke nogen, som mente at Marsk Stig personligt havde stukket kniven i kongen, men han blev dømt som bagmand, uden at man kender hans motiv. Mange andre er derfor blevet foreslået som den virkelige bagmand med magt til at dømme en uskyldig for selv at kunne gå fri, f. eks. hertugen af Sønderjylland eller den norske konge, eller droningen. Mordet på Erik Klipping, det sidste kongemord i dansk historie, har siden været ét af dansk histories store mysterier, som har inspireret både historikere og digtere.

Erik giftet seg med Agnes von Brandenburg 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Agnes (datter av Johan I von Brandenburg og Jutta von Sachsen) døde 29 Sep 1304. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Pedersdatter Ulfeldt. Ingeborg (datter av Peder Strangesen Ulfeldt og Ingeborg Esbensdatter Hvide) ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe Olufdatter Glug. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ludwig von Everstein. Ludwig (sønn av Albrecht von Everstein og Agnes of Bavaria) ble født 1200; døde 15 Okt 1284, Eberstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

Magnus "Ladulås", egentligen Magnus Birgersson, kung av Sverige 1275-1290, född omkring 1240, död 18 december 1290 på Visingsö. Son till Birger jarl och Ingeborg Eriksdotter. Gift med Helvig av Holstein och far till bland andra efterträdaren Birger Magnusson.

Om Magnus barndom och uppväxttid är inte mycket känt. Man vet namnet på två av hans lärare, riksrådet Björn Näf och en Magister Palne, av vilka den senare tycks ha varit inblandad i undervisningen av alla Birger jarls söner. Det är också känt att Magnus till utseendet var ”något svart och mager”, vilket föranledde ett mindre känt öknamn: ”ketlaböter” (kittelflickaren) som han fick av svägerskan Sofia. I samband med en undersökning av Magnus grav 1914-20 kunde man konstatera att han varit en lång man (ca 183 cm) med "kraftigt överansikte” (underkäken saknades) som plågats av ett svårt kroniskt lung- eller hjärtproblem, vilket lett till ”deformationer av extremiteternas ben” och "säkerligen varit orsaken till hans död".
Birger jarl förvärvade 1255 påvens välsignelse för sin plan att tilldela sönerna ”vissa andelar i riket” (certas portiones in regno). Från denna tid börjar Magnus använda sin fars gamla sigill med en ny omskrift ”iunior dux sweorum’’. Vid Birger jarls död 1266 övertog Magnus hans gamla jarladöme som hertigdöme, dock utan de maktbefogenheter som fadern haft. Magnus använde som hertig titulaturfrasen ”Dei gratia dux sweorum" ("Av Guds nåde svearnas hertig"). Under åren 1267-73 kan man inte i svenska källor finna något som tyder på att hans ställning på något sätt rubbade brodern Valdemars auktoritet som enväldig kung. Men som Valdemars svågers, Magnus Lagabötes, saga visar skedde en hel på det politiska fältet. Magnus Lagaböte och Valdemar var gifta med var sin dotter till den danske kungen Erik Plogpenning och den norske kungen hade därför goda skäl för att noga bevaka den politiska utvecklingen i Sverige.
Oroselementet framom andra i svensk inrikespolitik under dessa år var den tredje av jarlen Birgers söner, Erik, som var missnöjd med sin undanskymda roll och därför började arbeta på att tillsammans med Magnus försvaga Valdemars ställning. Från omkring 1272 börjar den underminerande verksamheten ge synliga resultat. Som Erikskrönikan konstaterar blir hertigens ”rote” från denna tid större än kungens och Magnus börjar med stöd av en stormannakrets ställa krav på större andel i makten.
Under 1274 blev krisen akut för kung Valdemar och han vidtog motåtgärder för att hindra Magnus maktövertagande. Av ett brev från 22 augusti 1274 framgår att Magnus nu flyttat fram positionerna till den grad att även hans sigill dyker upp under brev som normalt skulle sigillerats endast av kungen. Av de påvebrev från 9 januari 1275 som Valdemar utverkat framgår att ett inbördeskrig var nära förestående. Enligt breven har ”oroselement” inom riket satt upp Valdemars bror Magnus som motkonung, en ”rex Suecie de facto”. Magnus och Erik hade sökt stöd hos Erik Klipping som genom ett avtal i Sønderborg förband sig att till brödernas förfogande ställa 100 tungt beväpnade ryttare med följen (totalt 5-600 man). Som motprestation lovade Magnus och Erik 6 000 mark silver. Med den danska militära hjälpen kunde Valdemar besegras i slaget vid Hova, den 14 juni 1275.
Valdemar flydde över gränsen till Norge men bestämde sig för att återvända och blev då gripen, varefter förhandlingar vidtog. Alla parter hade fullt klart för sig att en militär seger i ett fältslag på Tiveden inte var någon hållbar grund för att avsätta Valdemar permanent. Magnus och hans rådgivare visste mycket väl att de måste förmå Valdemar att avsäga sig kronan. På det stormannamöte i Västergötland som följde på slaget vid Hova, bestämdes därför att riket skulle delas och Valdemar fick på sin lott Västergötland, Dalsland, Värmland och Småland. Mot dessa områden utfärdade Valdemar på Asknäs en försäkran med vilken han avstod sitt ”ärvda rike” till hertig Magnus. Genom en formell ceremoni på Mora äng avsade sig Valdemar kronan och Magnus utropades till kung 22 juli 1275.
Den tidigaste daterbara källa där kung Magnus kallas "ladulås" är sen, den s k Visbykrönikan från 1412. Några år senare (1417) förekommer tillnamnet även i samband med Brynolf Algotssons kanonisationsprocess. När franciskanerna 1442 fick tillstånd att bygga ett kapell vid Uppgränna i Holaveden, utfärdades det till ära för "helga konung Magnus Ladulås". Det första tolkningsförsöket av många finns i Lilla rimkrönikan från ca 1450: "Allmogen mig Ladulås kalla, jag fridade rika och fattiga alla och bad dem sätta knapp för lada".
Tolkningen kan knappast syfta på något annat än Alsnö stadga. Men det är också helt klart att binamnet inte är samtida. Ännu 1385 kallas Magnus Ladulås för "konung Magnus gamle" för att undvika förväxling med sonsonen Magnus Eriksson.

Magnus giftet seg med Helvig 11 Nov 1276, Kalmar, Småland, Sverige. Helvig (datter av Gerhard I von Holstein og Elisabet von Mecklenburg) ble født 1260 , Prussia; døde 1326. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Birger Magnusson. Birger (sønn av Magnus Birgersson, Ladulås og Helvig) ble født 1280 , Uppsala, Sverige; døde 31 Mai 1321, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mathilda giftet seg med Henrik Burwin I von Mecklenburg 1166. Henrik (sønn av Pribislav I von Mecklenburg og Woizlawa von Pommern) døde 28 Jan 1227, Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Pedersdatter Ulfeldt. Ingeborg (datter av Peder Strangesen Ulfeldt og Ingeborg Esbensdatter Hvide) ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe Olufdatter Glug. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ludwig von Everstein. Ludwig (sønn av Albrecht von Everstein og Agnes of Bavaria) ble født 1200; døde 15 Okt 1284, Eberstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl «for å verge Norges rike».
Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs «sveitunger» ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager «på steile og hjul» ved Helsingborg.
Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.

Ingeborg giftet seg med Magnus IV, Lagabøte 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Magnus (sønn av Håkon IV Håkonsson, Den Gamle og Margrethe Skulesdatter) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Erik Klipping (Erik 5.), søn af Christoffer 1 og dronning Margrete Sambiria ("Sprænghest"), fødtes på Lolland ca. 1249[1]. Han var konge 1259-1286. Ved farens død i 1259 havde fyrst Jaromar af Rügen sammen med hertug Erik Abelsøn af Slesvig (søn af kong Abel)invaderet Sjælland og indtaget København.

Efter et stort nederlag i 1261 blev både enkedronningen og Erik Klipping taget til fange. De blev holdt i fangenskab i Hamburg, men det lykkedes dronning Margrete at sikre sig hjælp fra hertug Albert af Braunschweig, hvorefter hun vendte tilbage til Danmark. Her genvandt hun initiativet, hvorefter hun hentede sin nu myndige søn Erik hjem til en plads på tronen i 1264. Indtil da fungerede hans moder, enkedronningen, som hans formynder. Erik blev herefter kronet til konge, men den mægtige ærkebiskop Jakob Erlandsen bandlyste efterfølgende de bisper, der havde deltaget i kroningen.

Erik blandede sig i striden i Sverige, hvor Valdemar og Magnus kæmpede om magten, og Erik støttede først Magnus og siden Valdemar. I 1277 hærgede danske styrker langt ind i Sverige. For at finansiere disse eventyr foretog Erik møntforringelse.

Hans besynderlige tilnavn (som også ses i formen "Glipping") stammer formentlig fra hans klipning (devaluering) af landets mønt - en populær forklaring om, at det skyldtes, at han "glippede med øjnene" som tegn på svaghed og upålidelighed synes at være en ren konstruktion.

Erik gik så langt som til at optage tvangslån hos kirken. De utilfredse stormænd tvang i 1282 kongen til at afholde årlige møder med dem - de såkaldte danehoffer. Kongen blev tvunget til at underskrive en håndfæstning, der kan betragte som Danmarks svar på Magna Carta. Heri står bl.a., at kongen regelmæssigt skal rådføre sig med stormændene, og at bøndernes ret skal sikres. Kongen skal ifølge håndfæstningen indkalde "rigets bedste mænd" til danehof og regere landet sammen med dem. Landstingene havde nu udspillet deres rolle, og det var ikke længere bønderne, der valgte kongen. Men man beholdt dog skikken med at hylde kongen på tinge.

Under en jagt den 22. november 1286[1] ("Sct. Cæcilienat") søgte kong Erik og hans følge ly for natten i en lade ved Finderup. Her blev han myrdet af ukendte gerningsmænd.

Kongen blev gravlagt i krypten til Viborg Domkirke. Efter kirkens brand i 1726 blev kongens jordiske rester overført til en muret grav bag alteret.

På Danehoffet i Nyborg i 1287 blev stormændene Grev Jakob af Halland, marsk Stig Andersen (Hvide), der var Eriks marsk, Niels Hallandsfar, Peder Porse, Peder Jakobsen og Niels Knudsen dømt for delagtighed i mordet og blev erklæret fredløse. De flygtede til Norge, hvor de ventede på en passende lejlighed til at vende tilbage. Der var ikke nogen, som mente at Marsk Stig personligt havde stukket kniven i kongen, men han blev dømt som bagmand, uden at man kender hans motiv. Mange andre er derfor blevet foreslået som den virkelige bagmand med magt til at dømme en uskyldig for selv at kunne gå fri, f. eks. hertugen af Sønderjylland eller den norske konge, eller droningen. Mordet på Erik Klipping, det sidste kongemord i dansk historie, har siden været ét af dansk histories store mysterier, som har inspireret både historikere og digtere.

Erik giftet seg med Agnes von Brandenburg 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Agnes (datter av Johan I von Brandenburg og Jutta von Sachsen) døde 29 Sep 1304. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

Magnus "Ladulås", egentligen Magnus Birgersson, kung av Sverige 1275-1290, född omkring 1240, död 18 december 1290 på Visingsö. Son till Birger jarl och Ingeborg Eriksdotter. Gift med Helvig av Holstein och far till bland andra efterträdaren Birger Magnusson.

Om Magnus barndom och uppväxttid är inte mycket känt. Man vet namnet på två av hans lärare, riksrådet Björn Näf och en Magister Palne, av vilka den senare tycks ha varit inblandad i undervisningen av alla Birger jarls söner. Det är också känt att Magnus till utseendet var ”något svart och mager”, vilket föranledde ett mindre känt öknamn: ”ketlaböter” (kittelflickaren) som han fick av svägerskan Sofia. I samband med en undersökning av Magnus grav 1914-20 kunde man konstatera att han varit en lång man (ca 183 cm) med "kraftigt överansikte” (underkäken saknades) som plågats av ett svårt kroniskt lung- eller hjärtproblem, vilket lett till ”deformationer av extremiteternas ben” och "säkerligen varit orsaken till hans död".
Birger jarl förvärvade 1255 påvens välsignelse för sin plan att tilldela sönerna ”vissa andelar i riket” (certas portiones in regno). Från denna tid börjar Magnus använda sin fars gamla sigill med en ny omskrift ”iunior dux sweorum’’. Vid Birger jarls död 1266 övertog Magnus hans gamla jarladöme som hertigdöme, dock utan de maktbefogenheter som fadern haft. Magnus använde som hertig titulaturfrasen ”Dei gratia dux sweorum" ("Av Guds nåde svearnas hertig"). Under åren 1267-73 kan man inte i svenska källor finna något som tyder på att hans ställning på något sätt rubbade brodern Valdemars auktoritet som enväldig kung. Men som Valdemars svågers, Magnus Lagabötes, saga visar skedde en hel på det politiska fältet. Magnus Lagaböte och Valdemar var gifta med var sin dotter till den danske kungen Erik Plogpenning och den norske kungen hade därför goda skäl för att noga bevaka den politiska utvecklingen i Sverige.
Oroselementet framom andra i svensk inrikespolitik under dessa år var den tredje av jarlen Birgers söner, Erik, som var missnöjd med sin undanskymda roll och därför började arbeta på att tillsammans med Magnus försvaga Valdemars ställning. Från omkring 1272 börjar den underminerande verksamheten ge synliga resultat. Som Erikskrönikan konstaterar blir hertigens ”rote” från denna tid större än kungens och Magnus börjar med stöd av en stormannakrets ställa krav på större andel i makten.
Under 1274 blev krisen akut för kung Valdemar och han vidtog motåtgärder för att hindra Magnus maktövertagande. Av ett brev från 22 augusti 1274 framgår att Magnus nu flyttat fram positionerna till den grad att även hans sigill dyker upp under brev som normalt skulle sigillerats endast av kungen. Av de påvebrev från 9 januari 1275 som Valdemar utverkat framgår att ett inbördeskrig var nära förestående. Enligt breven har ”oroselement” inom riket satt upp Valdemars bror Magnus som motkonung, en ”rex Suecie de facto”. Magnus och Erik hade sökt stöd hos Erik Klipping som genom ett avtal i Sønderborg förband sig att till brödernas förfogande ställa 100 tungt beväpnade ryttare med följen (totalt 5-600 man). Som motprestation lovade Magnus och Erik 6 000 mark silver. Med den danska militära hjälpen kunde Valdemar besegras i slaget vid Hova, den 14 juni 1275.
Valdemar flydde över gränsen till Norge men bestämde sig för att återvända och blev då gripen, varefter förhandlingar vidtog. Alla parter hade fullt klart för sig att en militär seger i ett fältslag på Tiveden inte var någon hållbar grund för att avsätta Valdemar permanent. Magnus och hans rådgivare visste mycket väl att de måste förmå Valdemar att avsäga sig kronan. På det stormannamöte i Västergötland som följde på slaget vid Hova, bestämdes därför att riket skulle delas och Valdemar fick på sin lott Västergötland, Dalsland, Värmland och Småland. Mot dessa områden utfärdade Valdemar på Asknäs en försäkran med vilken han avstod sitt ”ärvda rike” till hertig Magnus. Genom en formell ceremoni på Mora äng avsade sig Valdemar kronan och Magnus utropades till kung 22 juli 1275.
Den tidigaste daterbara källa där kung Magnus kallas "ladulås" är sen, den s k Visbykrönikan från 1412. Några år senare (1417) förekommer tillnamnet även i samband med Brynolf Algotssons kanonisationsprocess. När franciskanerna 1442 fick tillstånd att bygga ett kapell vid Uppgränna i Holaveden, utfärdades det till ära för "helga konung Magnus Ladulås". Det första tolkningsförsöket av många finns i Lilla rimkrönikan från ca 1450: "Allmogen mig Ladulås kalla, jag fridade rika och fattiga alla och bad dem sätta knapp för lada".
Tolkningen kan knappast syfta på något annat än Alsnö stadga. Men det är också helt klart att binamnet inte är samtida. Ännu 1385 kallas Magnus Ladulås för "konung Magnus gamle" för att undvika förväxling med sonsonen Magnus Eriksson.

Magnus giftet seg med Helvig 11 Nov 1276, Kalmar, Småland, Sverige. Helvig (datter av Gerhard I von Holstein og Elisabet von Mecklenburg) ble født 1260 , Prussia; døde 1326. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Dronning av Danmark.
Jutta nevnes som vitne i det brev hvori kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte sitt ønske om å få dø i Franciskanenes ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. Ellers er det kun opplyst om henne at hun en tid residerte på Skanderborg og derfra i høy grad plaget munkene i Øm kloster. Det ble klaget over at hun sendte sine svenner ut for å ta klosterets korn og føre munkenes gods på båter til Skanderborg. Jutta fødte sin ektefelle mange barn, om det var sønner blandt disse må de ha vært døde før faren. Av hennes fire døtre ble to dronninger, Sophie i Sverige og Ingeborg i Norge, mens Jutta og Agnes en tid ble satt i kloster.
Etter drapet på Erik i 1250 vendte Jutta vistnok tilbake til Tyskland. En datter, Sophie, i hennes 2. ekteskap med Grev Burchard av Rosenburg, borggreve i Magdeburg, ble gift med Erik (Langben) av Langeland.
Jutta ble gift tredje gang 07.05.1255 med Johan I av Brandenburg som døde 04.04.1266.

Jutta giftet seg med Erik IV, Plovpenning 9 Okt 1239, Ringsted, Danmark. Erik (sønn av Valdemar II, Sejr og Dona Berengaria de Bourgogne) ble født 1216 , Ringsted, Danmark; døde 10 Aug 1250, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jutta giftet seg med Johan I von Brandenburg 1255. Johan (sønn av Albrecht II von Brandenburg og Mathilde der Nieder-Lausitz) ble født 1213 , Tyskland; døde 4 Apr 1266, Brandenburg, Potsdam, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nikolaus I von Werle. Nikolaus (sønn av Henrik Burwin II von Mecklenburg og Kristina) ble født 1229; døde 10 Mai 1277. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Markgreve

Johan giftet seg med Jutta von Sachsen 1255. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve av Gützkow

Notater:

http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/konger/3_Valdemarer/Gutzkow.htm

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Landgrevinne av Thuringen

Agnes giftet seg med Albrecht I von Sachsen 1222. Albrecht (sønn av Bernhard III von Sachsen og Judith of Poland) ble født , Sachsen, Tyskland; døde 8 Nov 1261, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Margrete Sambiria (også kaldet Margrete Sprænghest) (død 1282), dansk dronning, gift med Christoffer 1. i 1248, og i 1252 kronet sammen med ham. Hun var datter af fyrst Sambor af Pommern.

Da Christoffer døde den 29. Maj 1259, var hun frem til 1264 formynder for sin da 10-årige søn, Erik 5. Glipping, der var blevet hyldet i Viborg, som konge. Men Margrete lå i fejder med Jakob Erlandsen, Erik Abelsøn og holstenerne. Den magtfulde ærkebiskob Jakob Erlandsen søger at vinde opbakning bag sin støtte til Abelslægten ved at bandlyse alle biskobber, som deltog i kroningen af den unge konge i Viborg, men han taber striden til Margrete og tvinges i landflygtighed.

Efter sejren over den tidligere så magtfulde Jakob Erlandsen føler Margrete sig stærk nok til et opgør med Abelslægten (Erik Abelsøn) i Slesvig, men der kommer de holstenske fyrster Erik Abelsøn til hjælp. Efter et knusende nederlag på Lohede syd for Danevirke i 1261 blev hun sammen med sønnen fanget af holstenerne.

Margrete blev holdt i fangeskab i Hamborg, men kom fri med hjælp fra hertug Albert af Braunschweig. Hun genvandt initiativet og hentede sin søn hjem til en plads på tronen. Margrete får selv overdraget Estland som "enkeeje", men det antages, at hun fortsat havde væsentlig indflydelse på landets styre, også efter at sønnen blev myndig.

Hun fik tilnavnet Sprænghest fordi hun red en hest til døde under en hurtig flytning af en hær. I folkesagn kaldes hun også Sorte Grethe, formodentlig på grund af hendes mørke hår.

Margareta giftet seg med Kristofer I av Danmark 1248. Kristofer (sønn av Valdemar II, Sejr og Dona Berengaria de Bourgogne) ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sophie giftet seg med Lambert II von Gleichen 2 Sep 1223. Lambert (sønn av Erwin von Gleichen og Adelheid von Orlamünde) ble født , Thüringen; døde 14 Sep 1227, Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232.
Samkonge av Danmark 1232 - 1241.
Enekonge av Danmark 1241 - 1250.
Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre.
I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten.
Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249.
I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I.
Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert.

Erik giftet seg med Jutta von Sachsen 9 Okt 1239, Ringsted, Danmark. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Christoffer 1. (1219-1259), dansk konge 1252-1259, søn af kong Valdemar 2. Sejr.

Da kong Abel Valdemarssøn blev dræbt i 1252, opholdt hans ældste søn, Valdemar, sig i Frankrig. Han skyndte sig hjem for at overtage kronen, men arresteredes af ærkebiskoppen af Köln, Konrad Lotharssøn af Ahr-Hochstaden. Her blev han holdt som fange indtil de schauenburgske grever af Holsten betalte løsepengene for ham i 1253. Da han kom til Danmark, er Christoffer imidlertid blevet valgt til konge. Hermed var der grundlagt en strid mellem den ældre og yngre linje af kongehuset, der kom til at vare i flere årtier. Christoffer blev kronet i Lund domkirke juledag 1252.

Christoffer iværksatte en aktion for at få sin broder Erik 4. Plovpenning anerkendt som martyr eller helgen. Formålet var at få brændemærket Valdemars fader, Abel, som brodermorder og dermed udelukke hans slægt fra tronfølgen. Og han begyndte at samle oplysninger om undere, der var sket ved Eriks grav. Abels tilhængere var naturligvis imod forsøget. Forholdet mellem kongen og kirken blev imidlertid stadig forværret. Ærkebiskop Jakob Erlandsen, der med pavens velsignelse blev indsat på bispesædet i Lund, var tilhænger af en stærk og uafhængig kirke og kom i strid med kongen om bl.a. gejstliges ledingspligt og skattepligt. Jakob Erlandsen var på mødrene side af Hvideslægten, der var tilhængere af Abel. Det kom til udtryk, da Jakob Erlandsen nægtede at krone Christoffers søn, Erik, til medkonge og tronfølger.

Forholdet forværredes af, at kongen krævede, at kirken og ikke mindst de rige biskopper skulle stille med mænd og midler til kampen mod Abel-slægten. I 1256 samlede ærkebispen rigets øverste til et møde i Vejle, hvor de vedtog konstitutionen "Cum Ecclesia Daciana". Heri står, at riget vil blive lyst i interdikt (dvs. forbud mod alle kirkelige handlinger), hvis kongen udsætter gejstlige for overgreb. I vinteren 1257-1258 gik de holstenske grever, på anmodning fra Jakob Erlandsen og for at sikre deres nevøs arveret til hertugdømmet Sønderjylland, til angreb på Danmark, men angrebet blev afværget. I februar 1259 blev Jakob Erlandsen arresteret af mecklenburgske krigsfolk. Ifølge en beretning blev han til spot og spe iført en verdslig dragt med en hue af rævehaler på hovedet, fik bundet sine fødder og blev kastet i fængsel. Ærkebispesædet i Lund og kort efter roskildebispen Peder Skjalmsen Bang, der var i familie med Jakob Erlandsen, lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge havde indgået en alliance mod Danmark, før Christoffer blev konge. I 1256 foretog Håkon 6. Magnusson af Norge et plyndringstogt ind i Halland. I 1257 blev der indgået et forlig mellem Christoffer, Håkon og Birger Jarl Magnusson, som var regent af Sverige. I 1256 og igen i 1258 var der bondeoprør i Danmark, men oprørene blev slået ned. I 1259 gjorde fyrst Jaromar 2. af Rügen, der var Erik Abelssøns svigerfar, landgang på Sjælland og indtog København. Før Christoffer nåede at reagere, døde han den 29. maj 1259 i Ribe. Han blev begravet i Ribe Domkirke af den lokale biskop på trods af det lyste interdikt. Christoffer var gift med Margrete Sambiria Samborsdatter af Pommerellen. Sammen fik de sønnerne Erik (Glipping), Valdemar og Niels samt døtrene Mechthilde, Margrete og Ingeborg.

Kristofer giftet seg med Margareta, Sambiria 1248. Margareta (datter av Sambor II von Pomorze Gdanskie og Mechtild von Mecklenburg) døde Des 1282, Ribe, Esbjerg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ingeborg Eriksdotter, född någon gång mellan sina föräldrars giftermål 1210 och sin fars död 1216, död 17 juni 1254, var en svensk prinsessa, dotter till kung Erik Knutsson och drottning Rikissa, gift med jarlen Birger Magnusson och stammoder för kungaätten Bjälboätten.
Med Birger fick hon följande barn:
Rikissa, född omkring 1238, död 1288
Valdemar, född omkring 1239, död 1302, kung av Sverige 1250-1275
Magnus, född omkring 1240, död 1290, kung av Sverige 1275-1290
Kristina, vars dotter Elena var gift med Ulf Holmgersson (Ama)
Katarina, född omkring 1245, död 1289
Erik, född omkring 1250, död 1275
Ingeborg, född omkring 1253, död 1302
Bengt, född 1254, död 1291

Død:
rige

Familie/Ektefelle/partner: Birger Minnesköld, Folkunge. Birger (sønn av Magnus Minnesköld og Ingrid Ylva) ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 11 Okt 1266, Jälbolung, Västra Götalands, Sverige; ble begravet , Varnhems Klosterkyrka. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Agnes giftet seg med Erik V Kristofersson, Klipping 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Erik (sønn av Kristofer I av Danmark og Margareta, Sambiria) ble født 1249 , Loland, Danmark; døde 22 Nov 1286, Findrup, Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve

Familie/Ektefelle/partner: Adela von Gleichen. Adela (datter av Lambert II von Gleichen og Sophie von Orlamünde) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1299 - 1319.
Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i København.
    Håkon V prøvde seg fram i mange ting. Han hadde også mangfoldige ekteskapsplaner. I 1294 forhørte han seg hos den engelske kongen om råd og hjelp til å finne en høvelig engelsk dame, som han selv senere ville komme over og se på. Men alt i 1295 inngikk Audun Hugleiksson i Paris på hans vegne ekteskapsavtale med Isabella av Joigny, en slektning av Frankrikes dronning. Forlovelsen var nærmest et ledd i en militær støtteavtale, rettet mot England. Audun opptrådte her med generalfullmakt fra kongen, så det er uvisst om han har kjent seg forpliktet til å innhente noen tillatelse til forlovelsen fra hertug Håkon selv. Episoden kan derfor tenkes å være en av dem som i tidens fylde kostet Audun hodet. I hvert fall ble det ikke bryllup her heller. I stedet giftet Håkon seg i 1299, mens han ennå var hertug, med sin firmenning, den nordtyske grevedatteren Eufemia av Arnstein. Under parets kroning i Oslo 1. november 1299 tok overdådigheten henimot orientalske former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 meterne ute fra Ørene til Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin». 
    Det er klart at denne kongelige giftermålspolitikken har sammenheng med at Norges samkvem med utlandet, handelsmessig og ellers, ble viktigere. Kongens giftermål med utlendinger hadde da den samme mening for det norske samfunnet som eksogami i alminnelighet har. I stedet for isolasjon innebar disse giftermålene nyttige forbindelser utad. Den politiske nytten kunne likevel noen ganger være diskutabel. Tvisten om dronning Ingeborgs medgift medførte spente forhold og til dels krig mellom Danmark og Norge gjennom flere tiår.
    Man skal ikke glemme at selve hovedårsaken til at kongen søkte make utenlands, uten tvil var den samme som fikk enhver bonde til å finne seg kone på eget sosialt nivå. Her var størrelsen av medgiften i begge tilfeller en hovedsak. Giftermålstraktaten mellom kong Eirik Magnusson og Margrete Alexandersdatter i 1281 fastsatte en medgift på 14 000 mark sterling. Dette var virkelig en betydelig sum når den norske kongens årlige skatteinntekt er beregnet til 3000 norske sølvmark, som endog var noe mindre enn 3000 mark sterling. Brudgommen måtte riktignok legge imot en klekkelig morgengave på 1400 markebol jord. Det var likevel den store forskjell at medgiften kom utenfra til landet, mens landskylda av morgengaven forble her. 
    Giftermålsforbindelsene mellom det norske kongehuset og utenlandske fyrstehus var altså meget forståelig både ut fra hva man må kalle statsfinansielle hensyn og av hensyn til kongens privatøkonomi. Fremfor alt var de uunngåelige etter tidens forestillinger om kongens opphøydhet. Det er imidlertid lett å se at systemet pekte mot kongefellesskap, ved at samme person kunne bli arving til flere kroner. I Norges tilfelle, riket som var det økonomisk minst betydelige av de selvstendige kongedømmer innen synskretsen, pekte giftermåls- og arvesystemet dermed automatisk mot nasjonal underordning under sterkere, utenlandske interesser. 
    Allerede giftermålstraktaten av 1281 var en potensiell unionstraktat med Skottland. Den gjorde kong Eiriks og Margretes barn til arvinger av den skotske tronen, så fremt kong Alexander ikke etterlot seg ektefødte arvinger. Det var deretter trolig bare rene tilfeldigheter av biologisk-familiær art som hindret at Norge allerede sist på 1200-tallet kom inn i en treriksunion med Skottland og England. Kong Alexander og hans eneste sønn var virkelig begge døde uten avkom i 1286, og kong Eiriks eneste barn Margreta ble anerkjent som Skottlands arving. Samtidig kom det i stand giftermålsavtale mellom den lille Margreta og den engelske tronarvingen Edvard. Bare den seksårige Margretas død under overfarten høsten 1290 forhindret at hun ble Englands og Skottlands dronning. Da verken kong Eirik eller hans eneste bror Håkon fikk noen sønner, og heller ikke fikk andre arvinger før 1297, kunne Margretas ekteskap meget lett ha kommet til å forene alle de tre nordsjøkronene. 
    Det norske dynastiet ble i stedet innfiltret i forbindelser østover og sørover. Allerede fra slutten av 1280-årene ble den norske kongen innviklet i indre danske stridigheter, med leidangstog sørover i 1289, 1290, 1293 og 1295. Kong Eirik var i 1295 endelig i stand til å sikre seg bruksretten til den famøse Ingeborg-arven, jordegods i Danmark, foruten de to danske borgene Hunehals i Nord-Halland og Hjelm ved Jyllands østkyst. 
    Kong Håkon V trappet sterkt opp dette norske engasjementet øst- og sørover. I 1312 lot han de to eneste ektefødte kongsdøtrene, den 11-årige Ingebjørg Håkonsdatter og den 15-årige Ingebjørg Eiriksdatter, gifte bort til de to svenske kongssønnene og nære tronarvingene, hertugene Erik og Valdemar. 
    Han knyttet øyensynlig disse giftermålsforbindelsene som et ledd i sine politisk-økonomiske fremstøt langs den danske og svenske kysten av Kattegat. I virkeligheten ble han selv mer brukt i det spill hans svigersønn drev for å sikre seg både den svenske og norske kronen. Det var gode utsikter til at hertugens spill kunne lykkes gjennom sønnen Magnus, som den 15-årige Ingebjørg Håkonsdatter fødte ham i 1316.
    Våren 1319 lå kong Håkon V på dødsleiet i Tunsberg. Han var siste ledd på den ubrutte mannslinjen man regnet fra Harald Hårfagre, og siste mann av Sverres ættegren. Det kunne være naturlig om kongen her kastet et blikk tilbake. I fall han gjorde det, kunne han ha grunn til å føle atskillig tilfredshet og stolthet, både på egne og kongeættens vegne. Det samfunnet der stamfaren mer enn fire hundre år tidligere hadde vunnet kongemakten, var i den tid som hadde gått, blitt fullstendig omskapt. En løs samling nokså enkle bondesamfunn var blitt forvandlet til en politisk og sosial enhet, styrt og dominert av en nasjonal elite av kongsmenn og kirkemenn. Som ledd i dette var det utviklet en elitekultur, hvis litterære og kunstneriske skaperverk skulle bestå gjennom århundrene. Selve gjennombruddet til en tidsmessig middelalderstat hadde skjedd under kongene av Sverre-ætten, og nærmest et kongelig enevelde, gjennom et kirkelig-verdslig ombudsverk, hadde Håkon V selv nådd. 
    Det ville være for mye å si at kongeætten hadde vært en hoveddrivkraft i det som hadde skjedd. Skal man tale om hoveddrivkrefter, må det være den sterke økningen i folketallet som hadde presset fram lagdelingen i samfunnet, og dernest kanskje samspillet mellom det norske og det europeiske kulturmiljøet. Likevel hadde samfunnsomformingen foregått i et vekselspill med kongedømmet. Energiske og, fra 1177, velutdannede konger hadde ofte med utmerkelse spilt den stjernerolle historien hadde tildelt dem. Når det norske samfunnet i 1319 var blitt mer av en enhet enn tilfellet var med de fleste andre europeiske land, hadde disse hovedrolleinnehaverne, ikke minst av Sverres ætt, sin personlige andel i det. 
    Tiden omkring 1300 var likevel mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20. april, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore Jonsson og fem andre fremtredende menn et dokument i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». 
    På dette tidspunkt må det ha vært klart at arvingen, den treårige svenske hertugsønnen Magnus Eriksson, også ville bli tatt til svensk konge. Det ble han samme sommeren. Kong Håkon V kan umulig ha vært bekymret over denne utsikten; den var en naturlig følge av hele hans konsekvente giftermålspolitikk gjennom snart 20 år. Hans svigersønn hertug Erik, død 1318, var jo under enhver omstendighet innehaver av et svensk fyrstedømme, og var i den egenskap en reell makthaver i Sverige, noenlunde på linje med kongen. Det som Håkon V på sitt dynastis vegne måtte frykte, var at de norske kongsombudsmennene nå skulle være så redde for å bli fortrengt av svensker at de ikke ville ta den lille dattersønnen til konge.
    Eden av 20. april viser at de sentrale kongsombudsmennene har drøftet disse spørsmålene. De har tross alt funnet det tryggest å holde seg til den nærmeste tronarvingen. Et frafall ville med sikkerhet ha skapt indre splittelse, der en av partene ville ha fått sterk svensk støtte, i Magnus Erikssons navn. Men de norske sentralombudsmennene godtok tronarvingen bare med forbehold. Det mest interessante punkt i eden er at selv ikke den myndige kongen skulle få velge sine ombudsinnehavere fritt, utenom kretsen av nordmenn. Denne begrensningen av dattersønnens fremtidige kongemakt var selvfølgelig ikke i kongsættens eller i Håkon V's interesse, men desto mer livsviktig for det norske ombudsmannssjiktet. Det ville uten tvil være grovt anakronistisk å gjøre Håkon V til en nasjonalist som satte «nasjonale» interesser over kongsættens. Det er altså all grunn til å tro at denne eden om samhold mellom de norske ombudsmennene er et verk nettopp av de menn som faktisk utferdiget dokumentet, ikke primært av kongen. Kanskje var Håkon allerede den 20. april så svak at han ikke medvirket aktivt, eller ikke visste om hele eden. Hadde han medvirket, ville det ha vært rimelig om han hadde vært blant utstederne og forseglerne; det ville ha styrket dokumentets autoritet. Det siste man ellers hører til Håkon V, er at han fire måneder før, 13. desember 1318, gav merkesmannen generalfullmakt til å opptre på hans vegne i rettshåndhevingen. Både selve fullmakten og den til ham å være usedvanlig lange tausheten etterpå tyder på at kongen alt i desember 1318 var temmelig svak.
    Eden fra 1319 viser da at det statsbærende norske ombudsmannssjiktet hadde selvoppholdelsesdrift, stilt overfor det kommende kongefellesskapet. Om Norge skulle forbli en selvstendig politisk enhet, ville bero på om dette sjiktet fortsatte å være norsk, og om det i så fall ville forbli sterkt nok til å vareta sine særinteresser overfor konkurrenter som lett ville komme inn utenfra med en unionskonge. 
    Selve den samfunnsordningen som Håkon V presiderte over, stiller man seg i våre dager ofte sterkt kritisk til. Og det har man enhver rett til. Det er lett å se at stats- og kirkebygningen hvilte knugende på bondefolket. Vi ser at de fleste var fattige, og noen få, som bispene, uhyrlig rike. Sløseriet med materielle ressurser og menneskelige evner og muligheter var stort, og vi føler medlidenhet med ofrene. 
    Men selv om hvert menneske, historikere og historielesere ikke unntatt, har all rett og plikt til å dømme som de vil og kan, så er og blir det uhistorisk å dømme på annet grunnlag enn det tidens egne muligheter gav. Og sannheten er vel, blant annet, at med et så lite produktivt næringsliv som høymiddelalderen hadde, var fattigdommen og elendigheten viss, enten skatter og avgifter var noe høyere eller lavere, særlig med det raskt økende folketallet. Og det er lite mening i å tale om politisk og sosial frigjøring under de naturens trelldomsbånd som en slik økonomi medfører. 
    Og her kan man si at det meget betydelige politiske organisasjonsarbeidet i høymiddelalderen, i Norge og i andre land, la et nødvendig grunnlag for senere fremstøt. Man oppnådde en langt høyere grad av indre og ytre pasifisering. Dette, sammen med opphopningen av produksjonsoverskuddet på få hender, dannet forutsetningene for stadig økende varebytte, for yrkesspesialisering og dermed for den produktivitetsøkning som i sin tid kunne gi virkelig mening til talen om frigjøring, også for de mange. 
    Ser man på perioden under et slikt langtidsperspektiv, og verken glemmer det tidligere barbariet eller den langt senere utviklingen, finner man at det aristokratiske samfunnsherredømmet i høymiddelalderen slett ikke var et blindspor i historien; det var ett av de virkelig store sprangene fremover på den veien mot økonomisk og sosial frihet som vi ennå befinner oss på. Når man betrakter dette spranget, skal man bare ikke forestille seg at hertug Skule og hans samtidige var preget av overmenneskelig visdom og klarsyn. Også de hadde sin fulle menneskelige skjerv av forvirring og halvblindhet.
Mellom 01.05.1312 [Dronning Eufemias dødsdag] og 08.05.1319 [Kong Håkons dødsdag] ble det oppsatt et testamente fra kongen. Et sammendrag er trykt i «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 1112:
    «Testamente fra Håkon V for bl a de kongelige kapellene Mariakirken i Oslo, Apostelkirken i Bergen, Olavskirken på Avaldsnes, Mikaelskirken på Tønsberghus og Bjarne Audunsson [Bare den delen av testamentet som omfatter gavene til disse fem er bevart]: Mariakirken får 500 mark brent sølv, 100 markebol i Viken i tillegg til det den alt har fått til bygging, reparasjoner, vedlikehold av takene, tepper, bøker og annet utstyr og 300 mark brent for innkjøp av jordegods innen eller utenlands og som skal gå til underhold av kapellets studenter. Prosten får kongens flyttbare kapell med sølvkorset og messeboken som dominikaneren Hjalm skrev. Prosten skal for dette bespise 60 fattige på kongens dødsdag og 7 fattige klerker hver lørdag. Kommunet skal ha Ljan og to breviarer; det ene, beregnet på å transporteres, skal brukes av klerker som med prostens tillatelse er på reise utenfor kollegiet, det andre er skrevet i Paris og skal nyttes av dem som pleier syke. Kommunet skal for dette bespise 60 fattige og 13 andre på kongens årsdag, vaske føttene deres og gi dem 5 penninger og et stykke vadmål og bespise 8 fattige klerker hver lørdag. Kongens og dronning Eufemias årsdag skal feires med sang, klokkeringing og annet som hører til. Apostelkirken får 70 mark brent til en tavle med utstyr til å oppbevare relikvier av samme type som den Mariakirken i Oslo har, dessuten forskjellige messeklær, bl.a. av silke, og liturgisk utstyr og alle inntekter av Hjaltland og Færøyene så lenge byggearbeidene pågår. Olavskirken får messeklær, bøker og relikvier, som nå befinner seg i kirken, og silketøy i rødt og med gullmønster, en sølvduk, forskjellig liturgisk utstyr, en kirkeklokke som Sigleiv [Susse] fikk støpt i England og alle inntekter av Karmøy så lenge byggearbeidene ved kirken pågår. Kirken får bekreftet alle privilegier og friheter den har fått fra kongen og avdøde dronning Eufemia. Mikaelskirken får klær, bøker, relikvier og annet liturgisk utstyr [avskriften slutter før alle gavene til Mikaelskirken er regnet opp]. De tre første kapellene får dessuten stadfestet alle sine privilegier. Bjarne Audunsson får 20 mark brent. 
Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København - Barth E s 760-764. 
Trykt: DN IV nr 128 (gavene til de 4 kapellene), jfr DN XIX nr 484. Nevnt: RN IV nr 9 (gaven til Bjarne Audunsson)».
På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson.
Håkon ble gravlagt i Mariakirken i Oslo. Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje

Familie/Ektefelle/partner: Katharina Sigurdsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Birger Magnusson. Birger (sønn av Magnus Birgersson, Ladulås og Helvig) ble født 1280 , Uppsala, Sverige; døde 31 Mai 1321, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jaczo III von Gützkow. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve av Gützkow

Notater:

http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/konger/3_Valdemarer/Gutzkow.htm

Familie/Ektefelle/partner: N.N von Werle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Niels Uffesen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Peder Jensen. Peder (sønn av Jens Nielsen og Christine N.N) ble født , Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1307. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Märta Eriksdotter. Märta (datter av Erik V Kristofersson, Klipping og Agnes von Brandenburg) ble født 1278; døde 3 Okt 1341, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Halshugd

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve

Familie/Ektefelle/partner: Marianne Esbernsdatter. Marianne (datter av Esbern Vognsen og Margrethe Erlandsen) døde, Viborg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Mecklenburg

Familie/Ektefelle/partner: Kristina. Kristina døde 20 Mai 1248, Sartow. [Gruppeskjema] [Familiediagram]