Baugeide Jonsdatter

Familie/Ektefelle/partner: Åsulv Eirikson. Åsulv døde, Austrått, Ørlandet, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Steinar Herka. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Haftor Årunson. Haftor (sønn av Aron Baardsson) ble født , Selardalur Vesturbardastran, Island; døde 1235, Island. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Lodinson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tore Bjørnson Tinghatt. Tore (sønn av Bjørn Eilivsson og Borghild Olavsdatter) ble født 1213 , Sarbsborg, Norge; døde 18 Aug 1263, Island. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon V Magnusson. Håkon (sønn av Magnus IV, Lagabøte og Ingeborg Eirksdatter af Danmark) ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hadde odel til Lekum i Eidsberg

Familie/Ektefelle/partner: Halvard Haraldsen. Halvard (sønn av Harald Agmundsen og Ulfhild Simonsdatter) ble født , Tomb, Råde, Østfold, Norway; døde 1235. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Jomfru Agnes var Kong Håkon V.s eldste «naturlige» datter. Hennes mor kjennes ikke. Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon. I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården. Diplomet er datert Bergen 09.01.1312 (DN I 132):
«Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium at þer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum j Smiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum, halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænj atta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfr þridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæim herra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndom sem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan er hon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndir konongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firir þæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikis vars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. 
Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.» 
Sammendrag: 
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen. 
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget. 
Fra «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 756:
    «Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes: Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlausgrend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem.
    Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
    Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.»

Agnes giftet seg med Haftor Jonsøn 1303, Sudrheim, Sørum, Romerike. Haftor (sønn av Jon Ivarson Raud og N.N Håkonsdotter) ble født 1275 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jon Rangvaldsønn Smør. Jon (sønn av Rangvald Jonsønn Urka Smør og N.N Smør) ble født 1240 , Askrone; døde 1328, Olden, Nordfjord. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Sysselmann og riksråd

Notater:

Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. «Havtoresønnene» sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha «holdt Tunsberghus for kong Magnus», men siden ga seg i hans vold. Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at «biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv».
    Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods. Den 29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd. De var begge etterkommere til Alv Erlingsson d.e. av Tornborg. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. Allerede i 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.
    Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus. Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én. Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.
    Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon V's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg. I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige. Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet. Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid. 
    Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige. Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden. 
    Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør. Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart. 
    Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger. Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene. De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de «norske» elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson. 
    Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. 
    Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati. 
    Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser. En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet. Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempel kontrollen over Skåne. Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34 000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise. Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
    Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge. Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret. 
    Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felles kongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet «Håkon», et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen. 
    Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson. Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge. Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldstefødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene. I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om. 
    Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis. I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning. Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge. 
    Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan. Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet. 
    Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige. 
    Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på en mer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene. 
    Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å fa stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig. Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon V hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen. 
    Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon V's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den «nasjonale» handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge. Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt «motbrev-politikken», og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343. Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon V også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.
    Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
    De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde «syslemannen». Syslemannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Syslemannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Syslemannen opptrådte som representant for kongemakten i sin sysle og hadde myndighet i kraft av det. 
    Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet syslemennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon V åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysleforvaltningen. Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon V hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt. 
    En nyutnevnt syslemann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte «syslemannsreversen». Her skulle syslemannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens «visse øre», det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for syslemannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med «rett utregning». 
    Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen «len» brukes da også noen få ganger om «sysle» i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette. Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet «len» inntektene fra sysla, mens «sysle» betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive. Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle. 
    Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom syslemannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventete, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå syslemannens «regnskap» og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter. Syslemannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de «uvisse» kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at syslemannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at syslemenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter. 
    På tross av at syslemannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Syslemannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han «lensmannen». Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant «forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget», som det heter i en rettarbot fra 1293. Tanken var åpenbart at syslemannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som syslemannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Sigurd giftet seg med Ingebjørg Erlingsdatter 1342, Sudrheim, Sørum, Romerike. Ingebjørg (datter av Erling Vidkunsøn og Elin Torersdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Havtoresønnene hørte til lendmannsadelen, Norges gamle høyadel. Slekten ble etterhvert så fornem at medlemmene søkte utenfor landets grenser for å finne jevnbyrdige ektefeller. Jon styrte Borgesyssel og bodde dels på Borregård, dels på Huseby.
Jon og hans bror Sigurd kan ikke ha vært voksne da faren døde i 1319 eller 1320. De synes ikke å være født enda i januar 1312, da kong Håkon ga Borregård til Havtore og «hans lovlige arvinger». Den endelige deling av arven har nok derfor først funnet sted senere. Herr Jon nevnes i et dokument første gang i 1337 og var da allerede «herre», altså ridder. Få år senere giftet han seg med den svenske adelsdame Birgitta Knutsdatter.
I et dokument etter 1395 er det tilfeldigvis fortalt at Jon en gang holdt et høstgilde, et «skurdøl» på Elin. Der gikk det ikke bedre til enn at en mann som het Helge tilføyde en av de andre gjestene et knivstikk, og for det ble han bundet og satt i mørkestue («myrka stufuo»). Det fremgår også av det samme dokument at Jon hadde begynt å samle jordegods i Onsøy.
Jons sønn Håkon var på tale som konge etter Olav Håkonssons død i 1387.
I 1331, sannsynligvis på høstparten, ble Magnus Eriksson erklært myndig. Det var en ungdom på bare femten år som overtok regjeringsmakten i de to unionsrikene. Magnus var fra nå av personlig ansvarlig for styret. Formynderregjeringens funksjonstid var formelt ute.
En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør. Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde. Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson, Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
«Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge. Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om. Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge. Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norges rike.»
De norske prelatene avga en lignende erklæring.
I 1343 var det rådet som sammen med kong Magnus gjorde Håkon til Norges konge. Riksrådets handling ved denne anledning var klart rettsstiftende, i faktisk forstand kan den karakteriseres som et kongevalg. Avstanden til Sverreættens automatiske arvekongedømme var åpenbar. Begivenhetene på Varberg demonstrerte samtidig at rådet hadde vunnet en selvstendig forfatningsrettslig posisjon.
Tre år senere kom det til strid mellom kong Magnus og Havtoresønnene om de sistnevntes rett til å besitte Borgesysla. Havtoresønnene hadde i sin tid blitt forlenet med Borgesysla av Håkon 5. Spørsmålet var om en konge kunne gi slike forleninger utover sin egen livstid. Problemet hadde stor prinsipiell interesse, og det ble overlatt til riksrådet å dømme i saken. Rådets kjennelse gikk i kongens favør. I 1347 falt det altså naturlig at riksrådet dømte i saker som angikk kongedømmets, det vil si rikets, rett.
I 1349 undertegnet Jon kong Magnus' norske testamente, i 1357 deltok han i et politisk møte som en av kongens tillitsmenn og i 1370 ble han oppnevnt til å delta i et møte i Sverige angående en fredsslutning. Ca. 1380 trakk han seg tilbake fra det offentlige liv, men deltok i 1388 i riksmøtet i Oslo angående riksstyret og tronfølgen

Familie/Ektefelle/partner: Birgitta Knudsdatter. Birgitta (datter av Knut Magnusson) ble født , Västra Götalands, Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Ridder

Notater:

Han er nevnt i 1347 og fra 1369-71 ferhirde i Oslo.Hadde også jord på Romerike.Hans slekts linje er vanskelig og følge men han skal ætte fra Jon hallkjellsson #5524 og Margrete Gillesdatter

Familie/Ektefelle/partner: N.N Ølversdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Riksråd 1369

Familie/Ektefelle/partner: Gjertrud Guttormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Agnes giftet seg med Jon Marteinson Stjerne 1390. Jon (sønn av Martein Magnusson) ble født , Östergötland, Sverige; døde 1405, Roma, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulf Holmgeirsson Ama. Ulf ble født , Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Riksråd 1340

Notater:

Døde i svartedauen

Familie/Ektefelle/partner: Margarethe Vilhjalmsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Ombudsmann

Notater:

Var i 1375 Kongens ombudsmann i Bergen.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Svalesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Riksråd 1398

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Riksråd 1399

Familie/Ektefelle/partner: Bengt Nicolaison. Bengt ble født 1350. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Katarina giftet seg med Alv Haraldsøn Bolt 1401. Alv (sønn av Harald Alfsøn og Joron Bjørnsdotter) ble født 1336 , Tronstad, Hurum; døde 13 Mar 1412, Vadstena kloster. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olav Torsteinsson, Gyldenhammar. Olav døde, Ellingård, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svale Rømer. Svale (sønn av Otte Svalesson Rømer og Gjertrud) døde 1428, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hatteberg i Sunhordaland nevnes 1412-1434

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Gunnarsdatter Kane. Sigrid (datter av Gunnar Toraldesøn Kane og Gyrid Eriksdatter Galtung) ble født , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

En mulig ektemann kan være Jon Erlandsson Loen (1377 - 1405) men kan ikke finne noen sikre kilder for dette
http://www.geni.com/people/Jon-Loen/6000000006751653001

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Knut Jönsson Baad. Knut (sønn av Jöns Knutson og Marta Jonsdatter Hjerne) døde, Mörby, Västra Götalands, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Mats Jacobsøn Rømer. Mats (sønn av Jacob Fastulvsson og Elsebe Ottesdatter Rømer) ble født 1405 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1455, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tormod Eyvindsson. Tormod (sønn av Eyvind Tormondsson Kamp) ble født , Borge, Østfold; døde, Borge, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Riksforstander

Familie/Ektefelle/partner: Gudrun Håkonsdatter Bolt. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Torleif Ellingson Kjelingmule. Torleif (sønn av Elling (Oksehode) Kjelingmule) ble født , Helgeland, Nordland; døde 1432, Meløy, Nordland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Tre Roser

Familie/Ektefelle/partner: Aslak Thuresson Båd. Aslak (sønn av Ture Bonde og Marine Aslaksdatter) døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fogd i Hardanger

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Lydersdatter Studs. Ingeborg (datter av Lyder von Bergen og Gunhild Haakonsdatter Bolt) døde 1512, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gjest Tjostolvsson Holk. Gjest (sønn av Tjostolv Gunnarsson Holk og N.N Svendsdatter) ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

I en gammel slektstavle [se NST 36 (1997), s. 93] fra midten på 1500-tallet ses det at Trond Benkestokks [død 1558] far var Torleiv Benkestokk. Trond har sikkert selv vært slektstavlas informant. Torleivs mor tillegges navnet Bergiut. Navnet er sannsynligvis en uttalevariant av fornavnet Birgitte, og vi kan kanskje stave navnet Bergit. Bergit må ha inngått ekteskap med Trond Benkestokk senest ved begynnelsen av 1450-tallet, da [sønnen] Tord må ha vært født. Hun var ifølge tavla, som jeg [Tore H. Vigerust] fester stor lit til, datter av Ingeborg, en datter av Ulvilde Jonsdotter (Smør), ridderen herr Jon Smørs farsøster.
Torleiv Benkestokks mor, Bergit, førte våpnet oksehode i rosenkrans [fru Kirstin Trondsdotter Benkestokks anevåpen 1572]. Samme våpen ble ført av ridderen herr Peder Torleivsson, kjent 1468-1465(?).

Familie/Ektefelle/partner: Trond Tordsson Benkenstok. Trond (sønn av Tord Trondsson Benkenstok) ble født 1410 , Båhuslen, Sverige; døde 1473, Finnø, Ryfylke, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Inger Ottesdotter Rømer (ca. 1475–1555) også kalt fru Inger til Austrått og Ingerd Ottesdatter var adelskvinne, godseier og lensstyrer, mest kjent som eier av Austråttborgen, og fra Ibsensskuespill Fru Inger til Østeraad (1857).
Hun var datter av Otte Matsson Rømer og Ingeborg Lydersdatter, og giftet seg senest i 1494 med riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn («Gyldenløve») (ca. 1458-1523). Fru Ingerd spiller ingen offentlig rolle mens ektemannen lever, og er ikke nevnt i brev eller diplomer. Ekteskapet mellom Niels og Ingerd innebar også løsningen på en arvestrid om Austrått mellom to familiegrener, ettersom Niels var sønn av den tidligere eieren Henrik Jensson.
Kort tid etter Niels' død framtrer enkefruen både som aktiv godseier og politisk aktør. Både historikere og dramatikere har festet seg ved maktspillet mellom fru Ingerd og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Erkebiskopen hadde plyndret Austrått tre ganger, og medvirket til at to av Ingerds svigersønner ble drept. På den annen side var heller ikke fru Ingerd noen helgen; hun opptrådte aggressivt i flere tvilsomme arve-rettssaker. Bjørkvik skriver at «ho var godsrik oog hadde sans for økonomi og godsdrift, men kunne nytte ufine middel for å nå sine mål»; han nevner tre større rettssaker som hun tapte.
Enkefru Inger overførte i 1552 Austråttgodset til datteren Lucie Nilsdatter og svigersønnen Jens Tillufssøn Bjelke. Inger og Lucie druknet sammen i 1555, under en båtreise på Sunnmøre. De ligger begravet under gulvet i Ørland kirke. Jens døde i 1559, og sønnen Åge Bjelke (1552–1603) overtok Austrått i en alder av 7 år. Hans formynder var Henrik Nielsson, morfaren Niels' sønn fra et tidligere ekteskap.

Inggerd giftet seg med Nils Henriksøn Gyldenløve 1492, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. Nils (sønn av Henrik Jensen Gyldenløve og Elin Niklesdotter Kane) ble født 1458 , Gudbrantsdalen, Oppland; døde 1523, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jon Alfssøn Kamp. Jon (sønn av Alf Kamp) ble født 1450 , Ørmen, Onsøy, Østfold; døde, Ørmen, Onsøy, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Velbåren mann

Notater:

Han var førstegang gift med Sigrid Urup eller Anne Borsdatter Fleming ekteskapet var barnløst. Er nevnt i levende live i kun en bevart kilde. Det er i en dom i Bergen 18. april 1502. Her tituleres han som ”velbåren mann”, ei titulering som er mer eksklusiv en væpnertittelen. Han må ha hatt et kongelig embete, sannsynligvis i Sogn, og adelstittelen fra fødselen av. Torleivs motpart var Margarethe Ivarsdotter, som hadde stevnet ham for landskyld for to tun, Sebjørntun og Ystetun i gården Rønnei i Gaupne sogn i Luster, som hun mente Torleiv med urette har tatt fra henne. Torleiv hevdet at eiendommene var hans hustrus ”heimanfølgje”. Margarethe vant saken ved å vise til en tidligere lagtingsdom fra Bergen der Olav Sebjørnsson, kanskje av slekta på Sebjørnstun, ble tildømt disse eiendommene. Torleiv, som hadde tatt inn landskylda for eiendommene, ble på sin side bedt om å gå lovlig fram om han ville gjøre mer ut av saken. Når Torleiv ikke nevnes i yngre kilder, til tross for høy rang og embete, henger det vel sammen med at han ikke ble noen gammel mann.

Familie/Ektefelle/partner: Adelus Erichsdatter Kruckow. Adelus (datter av Erich Andersson og Margrethe Iversdatter Aspa) ble født 1470 , Fet, Hafslo, Sogn og Fjorane; døde 1530, Jordanger, Luster, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Kammerjomfru hos dronning Elisabeth 

Margreta giftet seg med Vincent Vincentsen Lunge 1523, Bergen, Hordaland. Vincent (sønn av Vincent Iversøn Dyre og Kirsten Tygesdatter Lunge) ble født 1483 , Tirsbæk, Engum, Hatting, Vejle, Danmark; døde 3 Jan 1536, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fogd og Godseier

Notater:

ETABLERINGEN PÅ MELØY 1537.
Slektens best kjente medlem er Trond 3 Benkestokk (Torleivsson). Her kan det vises til biografiene i C F Brickas Dansk biografisk lexicon tillige omfattende Norge for tidsrommet 1537-1814, bind II, og Norsk Biografisk leksikon (NBL)s 2. utgave som nå er under prosjektering. Dessuten blir Trond nærmere omtalt i Lars Løbergs artikkel nedenfor. Noen data kan det allikevel være nyttig å presentere.
Trond nevnes fra 1523 til sin død 14.2. 1558. I 1523-1525 nevnes Trond Som lensherre i Sogn ( Kvitrud, 1998 og DN V nr. 1048) Han hadde da forlening på Kvamsøy og Aurland. Det er også trolig at han bodde på Joranger (DN IX nr 606 og DN II nr 1095).Fornavnet ble normalt skrevet Trondh, Trond eller Trund. Han fikk 26. desember 1525 kvittering for anlagt regnskap av fem skipreder i Sogn som han hadde hatt i forlening dette året. På grunnlag av Esge Billes formuleringer i 1541, ser det ut som at Trond ble fratatt alle forlegningene sine ved selvstendighetstapet 1537 og var uten inntekter (utenom gårdsdriften) til 1541, da han ble forlent med Meløy kapell med underliggende gods samt Sunnmøre len. Sunnmøre beholdt han til 1558. I 1555 var han fogd på Bergenhus, og 1555-1556 befalingsmann på Bergenhus i ærlig og velbyrdig mann Christopher Huitfeldts fravær. Våren 1528 og ennå sommeren 1529 lå han i rettssak med herr Vincent Lunge, og 1539 i rettssak om Meløy og Meløygodset samt Øren og Ørensgodset.38
Tor Weidling kommer i egen artikkel i kompendiet inn på definisjoner og avgrensninger av begrepet adel. Mangfoldet i omtaler og titularer av adelige personer på 1500-tallet illustreres meget godt i tilfellet Trond Benkestokk:
Tituleres av våpen 1534, væpner 1532-1547, kanskje ennå i 1550-årene39, ærlig og fornumstig mann 1539, velfornumstig mann 1555, gode mann 1541, fattig riddersmandsmand av Nordland 1541, riddermandsmann 1547 (ikke lenger fattig), av herr Claus Bille omtalt som dend acteste och forstandeste adels mand, som er der Noren fiæls 1541. At adelsttitlene ikke er blitt tildelt ham, men arvet, går frem av titulaturene velbyrdig mann 1541, ærlig og velbyrdig mann 1557, og velboren mann (welgeboeren man) 1543. Titlene som oppgis byrd, dvs rang og stand vunnet ved fødsel, var mer eksklusive enn væpnertittelen40.
Trond skrev seg til Meløy på Helgeland første gang i 1539, og ennå i 155741, der han kan ha bodd fra senest 1537. I de seneste årene bodde han i Bergen. Hr. Vigerust mener at Trond før 1537 sikkert bodde på Joranger i Luster i Sogn, siden han samlet gods der i 1527, men det kan ikke påvises at han skrev seg til denne setegården. Sønnen, Tord Benkestokk (Trondsson), skrev seg derimot til Joranger 1574-158242. Tronds hustru het hustru Anne Jonsdotter (Haar/Hård).
Vi vet ikke hvorfor han flyttet fra Joranger i Luster, der han var oppvokst, til Meløy.
To årsaker peker seg ut: Han kunne ha vunnet Meløy ved de pågående rettstvistene med herr Vincents Lunge og fru Ingerd Ottesdotter til Austrått (i henholdsvis 1528-29 og 1539). Vincent Lunge var av dansk ætt, og gift i Norge med Margrete Nilsdatter Gyldenløve. Det er trolig på hennes vegne at de har en trette, og som kan tyde på at Trond var i slekt med Margrete. Striden mellom Vincent og Trond ser vi ikke mere til, men begge to nevnes senere som eiere i Joranger. De kan ha kommet frem til et forlik, hvor Meløy tilfalt Trond. Vi ser at høsten 1532 omtales Trond Benkestokk til Alstahaug og Røddhen (DN IV nr 713). Det kan også være slik at Tron har måttet vike fra Joranger for søsken. Med bakgrunn i at Trond omtales til Alstahaug og Rødøy i 1532, og skriver seg til Meløy i 1539, kan det påregnes at han flyttet til Nordland og Meløy i 1530-årene.

I juli 1532 ble kong Christian II tatt til fange og satt i fengsel i København. Trond Torleivsson Benkestok (1495 –1558) var sysselmann i Lærdal og støttet aktivt Johan Kruckow, som ønsket kong Fredrik I på tronen. Trond blir titulert som væbner. Claus Bille omtaler ham som ”dend acteste och forstandeste adels mand, som er der Noren fiæls”. Trond var trolig tilhenger av den katolske tro inntil den siste katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson flyktet fra Norge i 1537. Han var født i Meløy og døde på Bergenhus. Trond var gift med Anna Jonsdatter Haar (Hård), som var datter av Jon Olson Haar og Elene Aslagsdotter Lund. Med Anna Haar kommer bl.a. slektene Baat, Tre Rosor, Bolt, Sudreim, Giske, Rein, Bjarkøy og dermed Sverre-ætta, Hårfagre-ætta og andre nordiske kongeslekter inn i Benkestok-slekta.

Skiftebrevet etter Trond Torleivsson Benkestok (til Meløy og Jordanger) og hans hustru Anna Jonsdatter Haar. Trond Torleivsson Benkestok til Talgje ble født i 1496 og døde 14. februar 1558, gravlagt i Bergen Domkirke. Anna Jonsdatter Haard ble født ca. 1510 og døde i 1569. Hun satt således i uskiftet bo i ca. 11 år Adelisses (Adelus) mann Christopher Erikssøn født på Fyn, døde på Jæren i 1563 og gravlagt i Bergens Domkirke 27. mai 1563. Brynnell (Brynhilda) Benkestok døde på Nordmøre 12. september 1567. Avskrift fra «Slægten Benkestok» av Wilhelmine Brandt: ”Vi efterskrevne Jon Benckestock, Tord Benckestoch, Adeliisse Benckestoch salig Christopher Ericksens Efterleverske, ærlig og velbyrdig Man Axel Gyntersberg paa sin Hustru Kirstinn Benckestoks Vegne, og hun selv nærværendes var; ærlig og velbyrdig Mand Erich Hansen paa sin salig Hustru, vor Syster, Brynnell Benckestocks Vegne, som arvede sin salig Fader, og Herren heden kallede hende og hendes Børn, førend vor Moder døde: 1) Kjendes og gjør vitterlig med dette vort aabne Brev, at Aar efter Guds Byrd 1570, den 6te Dag i September, udi Bergen, kjærligen tilbade vi, forskrevne sambaarne Søsken og Svogere, disse efterskrevne velbyrdige, viise og velforstandige Mænd, Axel Frederichsen til Lenæs, Bergens og Gulathings Laugmand, Anders Christensen, Borgermester i Bergen, Anders Nilszen paa Krogen, at de med os ville være over et endelig og kjærligt Sysken-Skifte, til at ligne og lægge vore Grunder og Huuse her udi Bergen og vort Gods ud paa Landsbygden, som os med rette arveligen tilfalden er her nordenfjelds udi Norge efter vor salige Fader og Moder, hvilket de gode Mænd nu gjort haver, og er nu først falden paa begge Brødrene, Jon og Tord, her udi Bergen disse efterskrevne Grunder, som er den Grund paa Stranden udi Domkirke Sogn, som deres Faders Gaard stod paa, fra Erik Rosenkrantzes Grund og ind til Borgermesters Andersz Christensens Grund og Hus, strækker sig i Bredden til Gaden 32 Alne og i Længden fra Gaden og udi Vaagen 135 Alne og de Grunder paa Bryggen i Holmedal, baade paa den nordre og søndre Side, desligest en Grund paa Hollænderstrædet nedenfor Gaden, fra Skomager Veiten, som Laurits Jonsens Hus nu paa staar, strækker sig langs med Gaden 43½ Alne lang og i Bredden til Torget 15 Alne. Men den ældste Broder Jon Benckestock tilfaldt i sin egen Part denne Grund og Huus med Kaalhagerne, som dertil hører, fra Skomagerveiten, strækker sig ved Gaden 39 Alne til Erick Hansens Huus paa Hollænder-Strædet udi Kors Kirke Sogn. Denæst tilfaldt forne Jon Benckestock paa Landsbygden udi Nordlandene, paa Helgeland, udi Rødø Prestegjeld, vor salige Faders Hovedgaard Melløen og disse efterskrevne Gaarder, som ligger udi Mellø Fjerding: Øsundet, renter aarligen 5 Voger Fisk; Kunden, renter aarligen 1 Vog Fisk; Forde, renter aarligen 5 Pund Fisk; Walle, renter aarligen 1½ Vog Fisk; Ossa, renter aarligen 1 Vog Fisk; Saure, renter aarligen 2½ Pund Fisk; Gaasvær, 1 Vog Fisk; af Bollgen, 2½ Pund Fisk; Waage, 1 Vog og 2 Pund Fisk; Norwigen i Alstahaug Prestegjeld, renter aaligen 1 Vog Fisk. Disse efterskrevne Gaarder ligger udi Brudtanger i Gylskoll (Gildeskaal) Prestegjeld: Wick, 3 Voger og ½ Pund Fisk; af Sillig-Sæther, 1 Vog Fisk. Disse efterskrevne Gaarder ligger udi Beieren: Af Killigen, 2½ Pund Fisk; af Telnæs, 1 Vog Fisk; af Ertenvog, 2½ Pund Fisk; av Rørvigen, 2 Voger Fisk. Disse efterskrevne Gaarder ligger udi Salten i Bodø Sogn: Af Evje, 2½ Pund Fisk; af Fjere, 2½ Pund Fisk. Denne efterskrevne Gaard ligger udi Vesteraalen: Sten-Land,renter aarlig 1 Vog Fisk. Dette efterskrevne Gods ligger omkring Bergen, først udi Nordhordland: Foss, renter aarligen 3 Løber Smør, 3 Huder; Moldeklev, renter aarligen 1 Løb Smør, ½ Daller. Dette efterskrevne Gods og Gaarder ligger udi Søndhordland, udi Strandebarm Sogn: Mundem, 4 Løber Smør, 3 Huder, 1 Bukkeskind; Bendal, 1 Pund Smør; af Aas ½ Løb Smør. Denne efterskrevne Gaard ligger udi Skonevig Sogn: Tvedt, 1½ Løb Smør, 1 Hud. Dette efterskrevne Gods og Gaarder ligger udi Opdal Sogn: Norbosta, ½ Løb Smør, ½ Hud; af Borg, 1 Spand Smør. Denne efterskrevne Gaard ligger i Hardanger: Noren, ½ Løb Smør. Denne efterskrevne Øe ligger i Fitje Sogn: Gjeszøen, renter aarlig ½ Løb Smør. Dette efterskrevne faldt paa den yngste Broder, Tord Benckestock, udi Bergen: først en Grund til Gaden med 2 Par Huuse, synderst paa den syndre Siden i Smørs-Gaarden paa Stranden; dernæst dette efterskrevne Gods paa Landsbygden, ligger udi Sogn: først Jordanger, som blev lignet mod Mellø for Hovedgaard, dernæst Høem, 1½ Løb Smør, 1 Hud, 1 Lopz Lag Korn; af Gjesvang, øde, 2 Mele Korn; af Belgen, ½ Løb Smør; Thalle, renter årligen 1½ Løb Smør, 1 hud, 1½ Lopz Korn; af Otte, ½ Løb Smør, 1 Hud; af Haug i Lærdal 1 Løb Smør; af Mørckrem i Lyster ½ Løb Smør; af Sterim i Fylkisbygden ½ Pund Smør; Ølnes i Sogndal ibidem ½ Løb Smør, 2 Mele Korn; af Fimreite for en øde Gaard, 1 Pund Smør; af Øvrebø i Solvorn ½ Løb Smør, 1 Hud; af Nius paa Søstrand 1 Lopz Lag Korn, og for en øde Gard 3 Mele Korn. Dette efterskrevne Gods og Gaarder ligger i Hardanger: Axnæs, renter aarligen 3 Løber Smør, 1 Tønde Salt; af Lothe 2 Løber Smør, 2 Huder, nok ibidem ½ Løb Smør; Lofthus, 2 Løber Smør, 2 Huder; Birkeland, 1 Løb Smør, 1 Hud; af Østhus ½ Løb Smør; af Instenes, ½ Løb Smør, 3 Løber Salt. Denne efterskrevne Gaard ligger udi Skonevig Sogn: Ølfernes, renter aarligen 3½ Løb Smør, 1 Bukkeskind. Dette efterskrevne faldt paa disse to Søstre, Adeliisz og Kirstinn Benckestock. Først udi Bergen, paa Stranden i Smørsgaarden til Gaden næst Porten paa den syndre Siden, et Par Huus med Grunden, dernæst al den hele Grund fra Gadehusene og udi Vaagen, og en Grund paa Stranden, nedenfor Mads Størsens Gaard fra Torvet og op i Gaarden, strækker sig 78 Alne og 12 Alne bred, og to Kaalgaard Grunder paa Øvregaden udi Sanct Morthens Kirke Sogn. Og paa Landsbygden disse efterskrevne Jorder og Jordeparter, som ligger udi Søndhordland i Kvindherred: Først en Gaard, heder Mell, som ble lignet mod Mellø og Jordanger; Klette, 1 Løb Smør; Mørdall, 1 Spand Smør; Snielstvet, 2 Løber og 1 Spand Smør, 1 Hud; af Ladehovde 1 Spand Smør; Eck, 2 Løber Smør, 1 Hud; af Thoderøen 1 Spand Smør; Fett, 1 Løb Smør, 1 Hud. Disse Gaarder ligger i Fjeldberg Sogn: Sebø, renter aarligen 1½ Løb Smør, 1½ Hud; af Bjorwog renter aarligen ½ Tønde Lax. Denne Gaard ligger udi Fitje Sogn: Wiig, renter aarligen 2 Løber Smør, 1 Hud. Disse Jorder og Jordeparter ligger i Skonevig Sogn og Strandebarm: Af Thvet, øde, 1 Løb Smør; af Sunde, ½ Løb Smør; af Strand, øde 1 Spand Smør; af Mathre, øde, 1 Spand Smør; af Furredal, øde, 2 Skilling; af Thegeland, øde, 1 Spand Smør; Hjetleflodt, 2 Weter Næver; Bouge, 2 Løber Smør, 1 Hud; af Furrehoff, øde, 2 Løber Salt; af Lerresten, øde, 2 Løber Salt; Torgerstvet, øde,1 Løb Salt. Denne efterskrevne Jord ligger udi Egersund: Mellhuus, 1 Lød Smør, 1 Tønde Lax. Udi Karmsund: Af Bøe 3 Tønder Korn. Udi Fjerde Skibrede ligger denne Gaard: Sundtfjerde, renter aarligen 4 Løber Smør; og en øde Gaard, heder Fjon med sin rette Tilliggelse, renter aarligen 4 Worre.Saa tilfaldt vor kjære Svoger Erik Hansen paa hans salig Hustrues Vegne, Brynnell Benckestocks, dette efterskrevne Gods og Grunder: Først en Grund og Huuse, som paa staar udi Bergen med den Hage, som dertil er, paa Hollænder Strædet, udi Kors Kirke Sogn, som Jacob Skrædder nu i bor, og strækker sig ved Gaden 24 Alne fra Jon Benckestocks Grund og til Hustru Adeliisis Grund, som Glasmesterens Huse nu paa staar. Dernest paa Landsbygden: .Først Solem, udi Nordhordland liggendes paa Raden udi Rade Skibrede, 4) og renter aarligen 1 Løb Smør og 1 Hud; Baroxen udi Søndfjord, udi Bramzøø Skibrede, og udi Kinns Kirkesogn, og renter aarligen 3 Voger Fisk. Dette efterskrevne Gods liggendes paa Søndmøre: Først en Gaard heder Aam i Ørsten Sogn, og en øde Gaard der under, ved navn Krevit, som renter aarligen 1½ Vog Fisk, og en Gaard, som Wiig heder, liggende i søndre Lutten i Gudsken, i Sands Kirke Sogn, renter aarligen 2 Voger og 2 Pund Fisk, og en Gaard heder Halle, liggendes i Sands Kirke Sogn, renter aarligen 4 Pund Fisk, og en Gaard, Lillebo heder, i Sands Kirke Sogn og renter aarligen 1 Vog Fisk, og en Gaard liggendes i Harhams Kirke Sogn i Nordlutten, heder Bierg, renter aarligen 2 Voger og 1 Pund Fisk; af Winne 2 Pund Fisk: af Møø, renter aarligen 2 Pund Fisk; af Ugedal, liggendes i Borgund Prestegjeld, og renter aarligen 1 Vog Fisk; af Brunstadt i Søkelven, renter aarligen 1 Pund Fisk: af Flaen 9 Mark Fisk. Denne Gaard ligger i Lofoten, heder Reppen, renter aarligen 2 Voger Fisk. Hermed er de alle samtligen om forne Bytte og Sysken Skifte venligen og vel forligte, saa at hver Lod sig vel nøier med sin Part med saadanne Forord, at dersom noget bliver dem af samme Gods med rette Rettergang afvundet, saa skulle de alle være forpligtede til, hver efter sin Anpart, at vederlægge den, som noget mister.Desligeste ogsaa, dersom noget Gods bliver indvundet med Rette, da skal det komme disse tvende Brødre, Jon og Tord Benckestock og disse tvende Søstre, Adeliitz og Kirstinn Benckestock til lige Søsken Skifte, hva heller det er lidet eller meget, dog den sin Kost og Tæring igjen, som Umagen haver. 2) Sammeledes dersom noget, – det Gud forbyde ! – trænger til at sælge eller pantsætte noget af forne Gods eller Grunder, da skulle de først byde det hverandre indbyrdes efter Norgis Lov, at saa forskrevne Skiftebrev med alle sine Punkter og Artikler uryggelig holdes og stande skal til evindelig Eigner, 3). Til ydermere Vished og bedre Forvaring have vi forne Søskende og Svogre kjærligen tilbedet disse forne gode Mænd, som over vort Skifte var, at de med os dette vort Brev besegle ville, som skrevet er udi Bergen Aar og Dag, som for siger” Diplomatarium Norvegicum 6 Bind, Pag. 831. Halvor Koteng (1949 – 2011 har følgende forklaring på noen begrep: 1) – og Herren heden kallede hende og hendes Børn, førend vor Moder døde: Fritt oversatt: – både hun og hennes barn døde før vår mor. 2) – Desligeste ogsaa, dersom noget Gods bliver indvundet med Rette, osv Fritt oversatt: Skulle det finnes noen eiendom som med rette tilfaller boet, skal denne deles likt mellom alle fire søsken, men slik at den som får arbeidet med saken skal ha dekket sine utgifter. Ellers kan vi vel i vår tid undres på at det presiseres at brødrene skal dele likt med sine søstre, men i 1570 var dette slett ingen selvfølge. 3) – uryggelig holdes og stande skal til evindelig Eigner, Fritt oversatt: – skal stå urokkelig som evig eiendom. 4) – udi Rade Skibrede, – kystområde der bøndene skulle holde og utruste et skip til forsvar/krig – leidangen. 5) 1 Vog fisk – ca 18 kg (tørrfisk) 6) Vog jord – verdisetting for skattelegging av eiendom i forhold til eiendommens avkastning. Langs kysten var verdisettinga i Vog tørrfisk. 6) Løb – laup – Løb smør – noe over 15 kg -verdisetting for skattelegging av eiendom i forhold til eiendommens avkastning i omrøder der det var mest naturlig å betale i smør. 7) Spand – spann – ca 15 kg – samme som Løb – mest brukt i Trøndelag. 8) Pund – ca 0,5 kg
9) Mark – ca 0,25 kg
10) Mele (korn) – ca 29 liter
11) Alne – alen – ca 63 cm
12) Tønde – korntønne – 140 liter. Fisk/brennevinstønne – 116 liter. Smørtønne – 6 Løb – 90 kg
13) Skibrede – skipreide – i norsk middelalder en administrativ enhet i Gulatingsloven, knyttet til leidangsordningen. På kongens bud skulle hver skipreide stille et langskip og en rekke væpnede menn utrustet med mat for to månede til forsvar av landet. På 1200-tallet omfattet lagdømmet 126 skipsreider. Hver av dem var inndelt i 32-40 manngjerder à 3 mann, som hver stilte en mann til leidangsoppbudet.
14) Wete – 1 Wete Næver – noe over 6 kg 15) Øde- gård – gård som ikke er i drift
16) Worre – vore – knippe – vidjeband – et antall av ti – om fisk

Trond giftet seg med Anna Johnsdatter Haard 1530, Bergen, Hordaland. Anna (datter av Jon Olofson Haard og Elene Aslaksdatter) ble født 1510 , Gjersvik, Tysnes, Hordaland; døde 27 Nov 1569, Bergen, Hordaland; ble begravet 30 Nov 1569, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Herr Anders Benkestokk. Første gang nevnt i 1480 da han ble innskrevet som student ved universitetet i Rostock. Etter hjemkomsten fra utenlandsstudiene fikk han en stilling som prest. Den 19 februar 1499 innvilget pave Alexander 6. en søknad fra herr Anders Benkestokk, som nå var prest i Bjørnør i Nidaros bispedømme, om at han skulle få lov til at slå sammen flere kirkelige embeder. Herr Anders hadde tidligere fått pavelige tillatelser til å være prest til tross for mangler ved sin fødsel. Den siste merknaden må bety at han var født utenfor ekteskap. Den latinske teksten kaller ham . Presten i Bjørnør var ofte samtidig kannik ved Nidaros domkirke. Om herr Anders var kannik før 1499 er slett ikke sikkert, men han må utvilsomt ha vært det senere. I 1549 oppgir vitner for Nidaros domkirkes kannikekollegium at herr Anders Benkestokk (Anders Benckestock) hadde vært kirkeverge ved domkirken og over stiftsgodset i Gauldal len i tiden etter herr Jens Jacobsson. Herr Jens Jacobssons funksjonstid var under erkebiskop Gaute, og også herr Anders innehadde kirkevergeembedet før erkebiskop Erik Walkendorf tiltrådte i 1510.
Hvor skal herr Anders plasseres genealogisk? Han har sikkert, som skikken var, studert ved en av landets katedralskoler før han starter studiene i Rostock. I 1480 bør han ha vært minst 18 år gammel. Vi kan ikke med sikkerhet si hvem hans far var, det kan ha vært Trond Tordsson Benkestokk, men også andre er mulige, for eksempel Jon Tordsson Benkestokk i Bergen.
Ingen Anders Benkestok er nevnt i kannikelistene for Trondheim Domkapitel år 1539 (Daae, Ludvig: Trondhjems Stifts geistlige historie. Trondheim 1863, s. 218f.) eller år 1540 (DN XII, s. 742).
Anders Trondssøn Benkestok, Student 1480 ved Rostocks Universitet, senere Kannik og Øconomus capituli i Trondhjem.
En yngre Anders Benkestokk er nevnt år 1572 i en fortegnelse over kannikegården [i Trondheim] og deres besittere (Daae, Ludvig 1863, s. 219f.): .