Aaluf Ragnarsdatter

Familie/Ektefelle/partner: Hunda-Steinar. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendmann

Notater:

Sigurd levde antagelig ca. 880.
Hans foreldre skal ha vært Hundasteinar som var jarl i England og Ålov Lodbroksdatter. Ålov var datter til den yngre Lodbrok.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Lendmann. 
Levde omkring 910.
Vikinge-Kåre var lendmann på Voss i Hordaland. Hans ætt satt både på Voss og på Obrestad på Jæren.
Vikinge-Kåre levde på Harald Hårfagres tid og antagelig også under Halvdan Svarte, muligens ca. 910.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Thordis Thorgrimsdottir. Thordis (datter av Thorgrimur) ble født 860 , Island. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Levde omkring 950.
Eirik var ifølge sagaen en stormann på Jæren. Han bodde på gården Obrestad i Hå i det 10. århundre og har vel levet ca. 950.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
«Det neste jeg nå vil skrive om, handler om islendinger.»
«81. Samme høsten kom Kjartan Olavsson til Nidaros fra Island; Kjartan var sønn til Olav, sønn til Hoskuld, og han var dattersønn til Egil Skallagrimsson; folk sier han har vært den aller beste unge mann som noen gang er blitt født på Island. Der var Halldor også, sønn til Gudmund på Modruvellir, og Kolbein, sønn til Tord Frøysgode og bror til Brenne-Flose; den fjerde var Sverting, sønn til Runolf gode. Alle disse var hedninger, og det var mange andre med dem, noen mektige og noen småfolk. Samtidig kom det også noen andre stormenn fra Island, folk som hadde lært kristendom av Tangbrand; det var Gissur Hvite, sønn til Teit Kjetilbjørnsson, mor hans var Ålov, datter til Bodvar herse, Vikingkåres sønn. Bror til Bodvar var Sigurd, far til Eirik Bjodaskalle som var far til Astrid, mor til kong Olav».
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
«69. ... Bjørn og følget hans red sin vei bort, og kom til Ragnvald jarls hird. Der ble de godt mottatt. Det var mange mennesker som hadde hørt om Bjørn, og alle de som hadde sett kong Olav, kjente ham både av utseende og stemme, for Bjørn sto fram på alle ting og talte på kongens vegne. Ingebjørg, konen til jarlen, gikk bort til Hjalte og kysste ham; hun kjente ham, for hun var hos Olav Trygvesson, bror sin, da Hjalte var der, og Hjalte regnet frendskap mellom kongen og Vilborg, som var konen til Hjalte: Eirik Bjodaskalle var far til Astrid, mor til kong Olav Trygvesson; og Bodvar var far til Ålov, mor til Gissur Hvite, far til Vilborg, og de to, Eirik og Bodvar, var brødre og sønner til Vikinge-Kåre, lendmannen på Voss»

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Levde 963.
Det fortelles i en av sagaene at Astrid var fruktsommelig da Trygve ble drept i 963. Sagaen fortsettelse er vel for det meste oppdiktet. Ifølge denne måtte hun flykte for Gunhild Kongsmor fra Viken, ledsaget av sin fosterfar, Toralf Luseskjegg Hun kom til Ransfjord hvor hun skjulte seg på en holme og der fødte hun den senere kong Olav Trygvesson. Hun flyktet videre med ham til Obrestad på Jæren, stadig forfulgt av Gunhilds menn, og nådde senere til Håkon den Gamle i Svitjod. To år senere dro de til Gardarike, men de ble overfalt av estniske vikinger og skilt fra hverandre. Esterne solgte Astrid som trellkvinne. Hun ble dog gjenkjent her av den høybyrdige kjøpmanen Lodin fra Viken og ektet ham senere.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
«1. Astrid het den konen kong Trygve Olavsson hadde vært gift med. Hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Oprestad, det var en mektig mann. Etter at Trygve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var. Astrid gikk med barnet til kong Trygve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren. Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natten gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kveld kom de fram til Eirik på Oprestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til gården som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til en liten stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med to tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som var 6 år gammel. De ble der vinteren over.»
«2. Da de hadde drept Trygve Olavsson, dro Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gårdene Trygve hadde eid; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Trygves barn. Om høsten dro de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor sin, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid å gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønn hennes denne vinteren.»
Sagaen fortsetter i avsnittene 3 - 5.
«6. Bror til Astrid het Sigurd, han var sønn til Eirik Bjodaskalle. Han hadde vært borte fra landet lenge, hadde vært øst i Gardarike (Russland) hos kong Valdemar (Wladimir den store), der hadde Sigurd mye å si. Astrid ville gjerne reise dit til Sigurd, bror sin. Håkon Gamle ga henne godt følge og godt tilfang av alt; hun reiste sammen med noen kjøpmenn. Da hadde hun vært to år hos Håkon Gamle, og Olav var tre år gammel. Men da de seilte østover havet, kom det vikinger over dem, det var ester. De røvet både folk og gods, noen drepte de, og de andre delte de mellom seg til treller. Der ble Olav skilt fra moren. En mann som het Klerkon, en ester, fikk både ham og Torolv og Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel til trell, syntes ikke han gjorde noe nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok ham med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann kjøpte Olav, han ga en god kappe for ham, et slags reiseplagg; han het Reas. Konen hans het Rekon og sønnen Rekone. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var seks år i Estland i slik utlegd.
«52. Det var en mann som het Lodin, han var vikværing, rik og av god ætt. Han var ofte ute på kjøpmannsferd, og imellom på hærferd også. Det var en sommer Lodin dro på kjøpmannsferd i Austerveg, han eide skipet alene og hadde mye å selge. Han seilte til Estland, der var det kjøpstevne om sommeren. Så lenge det var marked, ble det ført alle slags varer dit; det kom mange treller som var til salgs. Der så Lodin en kvinne som hadde vært solgt til trell, og da han så nærmere på henne, kjente han henne igjen, det var Astrid Eiriksdatter, som hadde vært gift med kong Trygve; men hun var ikke videre lik seg selv, slik hun var sist han så henne; nå var hun bleik og mager og dårlig kledd. Han gikk bort til henne og spurte hvordan hun hadde det. Hun sa: «Det er tungt det jeg har å fortelle. Jeg er blitt solgt til trell, og de har tatt meg med hit for å selge meg igjen.» Nå ga de seg til kjenne for hverandre, og Astrid hadde god greie på hvem han var. Hun ba ham om han ville kjøpe henne og ta henne med hjem til frendene hennes. «Jeg skal gjøre det på ett vilkår,» sa han, «jeg skal ta deg med til Norge om du vil gifte deg med meg.» Og ettersom nå Astrid var kommet i nød, og hun dessuten visste at Lodin var av stor ætt, og kjekk og rik, så lovte hun ham dette forat han skulle løse henne ut. Så kjøpte Lodin Astrid og tok henne med hjem til Norge og giftet seg med henne med samtykke av hennes frender. Barna deres var Torkjel Nevja, Ingerid og Ingegjerd. Astrid og kong Trygve hadde døtrene Ingebjørg og Astrid. Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd Karlshode, Jostein og Torkjel Dyrdil, de var rike stormenn alle sammen, og hadde gårder der på Østlandet. Det var to brødre som bodde øst i Viken, den ene het Torgeir og den andre Hyrning; de ble gift med døtrene til Lodin og Astrid.»

Familie/Ektefelle/partner: Trygve Olavsson. Trygve (sønn av Olav Haraldson, Geirstad Alv) døde 963, Sotenäs, Bohuslän, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora Moshals. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Født før 963.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
(Om at bøndene skulle ta ved kristendommen i Rogaland.)
«56. Kong Olav dro til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han ba dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod Gamle: «Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss, da vil vi gå over til deg alle sammen, og love deg vår tjeneste fullt og helt.» Kongen sa: «Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?» Da sa Olmod: «Det var for det første om du ville gifte Astrid, søster din, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.» Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søsteren. «Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og konges søster,» sa hun, «når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.» Og så sluttet samtalen for den gang.»
«57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjærene plukke av den, og så sendte han den til henne. Da sa Astrid: «Nå er bror min vill.» Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. «Jeg har tenkt,» sa kongen, «jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.» Så lot kongen Olmod og Erling og alle de frendene kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, og bød bøndene å la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen trøstet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.»
«58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: «Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av Dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.» Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, ga kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognsjø og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.»
Høvdingverdigheten på Vestlandet var vel etablert, herse kaltes en høvding ofte her.

Familie/Ektefelle/partner: Erling Sjalgson. Erling (sønn av Torolv Skjalg Ogmundson og N.N Erlingsdatter) ble født 963; døde 21 Des 1028, Sola, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ranvald Ulvsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Tyre Haraldsdatter. Tyre (datter av Harald I, Blaatand og Gunhild Olavsdatter) ble født , Danmark; døde 18 Sep 1000. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudbrants Kula Gudbjørgson. Gudbrants (sønn av Gudbjørg Ufeigson) ble født , Oppland; døde, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ragnhild kalles også «Astrid den aarbaarne». I 1025 var hennes sønn, Øystein Orre, 12 år. Hun må altså være gift før 1013.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
«138. ... Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte gården hans i Orkdal, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein (Skaftesson) og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. En natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok veien opp over Gaularåsen og så utover helt til de kom ned i Orkdal, og om kvelden kom de til den kongsgården Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natten over og spurte hva det var han var ute etter. Stein ba ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: «Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.» Stein sa: «Om jeg ikke på noen måte rår meg selv for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.» Han dro sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og ba sveinen sette seg opp på den, Stein selv satte seg i sleden, og så dro de i vei og kjørte hele natten. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.
En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gård på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, hans kone, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island, han eide selv skipet han kom med, og kom i land utfor Giske og la til ved øya; da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest ombord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene ba presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite han kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og ba ham gå med. Presten svarte: «Jeg skal gå om du blir med meg; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.» Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så dro de opp til gården og dit Ragnhild var. Litt senere fødte hun et barn, det var en pike, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt piken over dåpen og kalte henne Tora. Stein ga henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men nå var det kommet dit at Svein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongen unåde. Hun sa hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og ba ham vente der til Torberg kom; hun ga ham plass ved siden av Øystein Orre (orrhane), sønn sin; han var tretten år gammel den gang. Stein ga Ragnhild og Øystein gaver.
Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og ba ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: «Jeg har hørt,» sa han, «at kongen har sendt budstikke og stevnet ting etter drapet på Torgeir, at Svein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.» Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge to bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. «Jeg tenker nok det,» sa han, «at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingensteds så mye å si som her.» Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om det at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. «Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætten din, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.» Ragnhild sa: «Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg du selv med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.» Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. «Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.» Stein ble der om vinteren.

Familie/Ektefelle/partner: Torberg Arnesøn. Torberg (sønn av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født 990 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1050, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Arne Arnesøn, Bjarkøy. Arne (sønn av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Håkonsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Åsta Gudbrandsdatter (d. omkr. 1020/1030) var mor til Olav den hellige i sitt første ekteskap (med Harald Grenske), og mor til Harald Hardråde i sitt annet ekteskap (med Sigurd Syr). Far hennes var ifølge sagaen Gudbrand Kula på Opplandene. Åsta skal ha blitt døpt på Ringerike av Olav Tryggvason i ca. 998.
Åsta og Sigurd Syr hadde ifølge sagaen disse barna sammen:
1. Guttorm, som var eldst
2. Gunnhild
3. Halvdan
4. Ingerid
5. Harald, som siden ble konge over Norge

Familie/Ektefelle/partner: Harald Gudrødsson, Grenske. Harald (sønn av Gudrød i Viken Bjørnsson) døde 995. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd "Syr" Halftanson. Sigurd (sønn av Halftan Sigurdson) ble født , Oppland; døde 1018, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald III Sigurdsson, Hardråde. Harald (sønn av Sigurd "Syr" Halftanson og Åsta Gudbrantsdatter) ble født 1015 , Stein, Hole, Buskerud; døde 25 Sep 1066, Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ogmund døde før sin far, dvs. tidligere enn 1050. Han var ikke lendermann.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtt saga:
«4. Svein het en mann, sønn til Harald Flette, dansk av ætt. Han var en veldig viking og en stor stridsmann, djerv som noen, en ættestor mann i sitt land. Han hadde vært med kong Håkon. Da Håkon var død, hadde Steigar-Tore ingen tro på at han kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, om han fikk makt over hele landet, på grunn av det han hadde gjort, og den motstand han hadde satt i verk mot kong Magnus. Så la Tore og Svein og deres venner opp råd, som etterpå fikk framgang, de reiste en flokk med den hjelp og det store mannskapet Tore hadde. Men fordi Tore da var en gammel og tungfør mann, tok Svein styringen over flokken og høvdingnavn. Denne planen var flere høvdinger med på. Den gjeveste av dem var Egil, sønn til Aslak fra Folland (i Kvernes på Nordmøre). Egil var lendmann, han var gift med Ingebjørg, datter til Ogmund Torbergsson og søster til Skofte fra Giske. Skjalg het en rik og mektig mann, som også kom med i flokken. ...»

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulv Stallere Uspaksson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jon giftet seg med Ranveig Sigurdsdatter 1060. Ranveig (datter av Sigurd Toreson, Hund og Aud Snorresdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lensmann på Oppland

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Finnsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Olav II (Haraldsson) den hellige, også kjent som Olav Digre og Sankt Olav (gammelnorsk Óláfr Haraldsson og Óláfr hinn helgi) (død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros) var Norges konge fra 1015 til 1028.
Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.[3]
Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra om lag 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under golvet i Nidarosdomen.
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige

Olav giftet seg med Astrid Olavsdatter 1019. Astrid (datter av Olav Erikson, Skjøtkonug og Edla) ble født 1003 , Uppsala, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Oppvekst og ungdomstid
Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants.
Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte Væringgarden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for væringene. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i. Det skal være i alt 18 større slag rundt om i Middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han var med å erobre hele 80 byer.
Snorre forteller i Harald Hardrådes saga at han fikk vite om at nevøen Magnus Olavsson var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem.
Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884:
Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.
Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme.
Medkonge fra 1046
I løpet av et par år hadde Harald kjøpt seg støtte fra flere hold innen Norge, fra danskekongen Svein Estridsson og fra svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet ganske brutalt i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe.
Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Øst-Norge, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Kaupang og Skien må ha vært ganske innbringende.
Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i Væringgarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det er nå han fikk tilnavnet «hardråde».
Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har sannsynliggjort at Østlandet, og særlig områdene i Viken og Grenland, har hatt nær tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo oppstod på grunn av handelen mot Danmark. Videre går det fram at den norske kongemakten har gjort forsøk på å hevde overherredømme her, men at det har begrenset seg til bare kortere perioder. Harald Hardråde var dog ikke fornøyd med å kun herske over Norge. Han mente at han hadde vel så stor rett til å være konge over Danmark. Han kjempet en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson. Det blir ikke fred mellom de to partene før etter slaget ved Niså i 1062. Da går Harald i gang med å konsolidere riket innad. Tre sommersesonger går, der Harald og hans lille, men meget kompetente hær sveiper over Viken og Opplandene og slår all motstand ned for fote. Her benytter de også de mest brutale metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller om at de etterlater «plogen stående i marka». Det vil si at soldatene har slaktet alle husdyr og brent alt korn, slik at de plyndrede bøndene og deres familier går en lang vinter med hungersnød i møte, og deretter – hvis de overlever – har de ingen trekkdyr til å pløye jordene.
Det er etter alt å dømme i forbindelse med dette felttoget at Harald tar kontroll over Oslo. For tettstedet eksisterte på dette tidspunkt og hadde vært der i bortimot hundre år. Det som skjer er at han bygger ut byen til et administrativt senter og militært støttepunkt i Viken. Fra midten av 1000-tallet virker det som Oslo vokser kraftig.
1066
Harald ønsket å ta over den engelske tronen da denne ble ledig og reiste i starten av september over med en stor flåte – på ca. 300 skip – sammen med sønnen Olav. Reisen gikk via Shetland og Orkenøyene. Harald var sammen med Tostig Godwinsson – bror av den nye engelske kongen – for å ta over kongemakten. Mens Harald og Tostig kjempet i Yorkshire, kom Harold Godwinsson raskt opp sørfra med store styrker og overrasket nordmennene. Harald Hardråde og store deler av hans styrker tapte slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Harold Godwinssons hær led også store tap, og det gjorde at den ble et lett bytte for Wilhelm Erobreren senere på året da han kom over fra Normandie. Olav tok farens lik tilbake til Norge hvor det ble gravlagt i Trondheim. Slaget ved Stamford Bridge ses på som vikingtidens slutt og begynnelsen på middelalderen.
Harald Hardråde og mynter
En norsk penning-standard på ca. 0,90 gram ble etablert under Harald Hardråde. Penningstandarden tok utgangspunkt i den gammelnorske markvekten på ca. 214 gram, og det gikk 240 penninger på en mark. Gjennom hele sin kongetid utmyntet Harald penninger av én hovedtype, med trikvetra-tegnet på adversen.
Kong Haralds myntsteder var Nidarnes og Hamar. Ved å følge utviklingen av denne utmyntningen via stempelkoblinger og kjeder av slike koblinger, ser vi at det skjedde en planmessig forringelse av sølvinnholdet i myntene.
At innblanding av kobber i myntmetallet støtte på motstand, viser en episode i Morkinnskinnas versjon av Harald Hardrådes saga. Der blir det fortalt at den islandske hirdmannen Halldor Snorresson kastet myntene av denne «Haraldsslåtten» fra seg i forakt. Myntfunn viser nå likevel at disse myntene ble brukt og spart på rundt omkring i landet. Utenlandske mynter – særlig angelsaksiske og tyske penninger – som inntil kong Haralds første regjeringstid dominerte norske skattefunn, forsvinner nå fra pengesirkulasjonen i Norge. Det er norskekongens egen mynt som rår.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Torbrgsdatter. Tora (datter av Torberg Arnesøn og Ragnhild Erlingsdatter) ble født 1024 , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Neverstein Halldorson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Magnus Olavsson, Den Gode. Magnus (sønn av Olav II Haraldson, Den Hellige og Astrid Olavsdatter) ble født 1024; døde 1047. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Einarsdotter. N.N (datter av Einar Tambaskjelvar Einrideson og Bergljot Haakonsdatter) ble født 1010 , Melhus, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla.
Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.
Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.
Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Haukbø (moderne svensk Håkeby), Tanum i Båhuslen. Han ble senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Familie/Ektefelle/partner: Tora Rangvaldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Sveinsdatter. Ingrid (datter av Svend IV Estridsen Ulfson og Ranveig Tordsdatter) ble født , Danmark; døde, Aurland, Sogn og Fjorande. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudrød III Haraldsson, Crowan. Gudrød (sønn av Harald Svarte Gudrødsson og N.N Ragnfredsdatter) ble født 1030 , Hebridene, Skottland, England; døde 1095, Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
«11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.»
«17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, «jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.» Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.»
«18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: «Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.» Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.»
«19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
«Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.» Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.»
«20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.»

Familie/Ektefelle/partner: Gudrun Torsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Finnsøn, Tjøtta. Håkon (sønn av Finn Håreksøn, Tjøtta) ble født , Tjøtta, Nordland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendermann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Brynjulv Ulvalde Halldorson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Notater:

Håkon Ivarsson jarl var jarlen til den norske kongen Harald Hardråde. Håkon var sønn av lendmannen Ivar Kvite, som var dattersønn av Håkon Sigurdsson jarl. Håkon omtales i Snorres Harald Hardrådes saga i Heimskringla, i Fagerskinna og i Morkinskinna.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Magnusdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svein Sveinsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ulvhilde giftet seg med Ordulf von Sachsen 1042. Ordulf (sønn av Bernhard II von Sachsen og Eilica von Schweinfurt) ble født 1022 , Sachsen, Tyskland; døde 28 Mar 1072, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Magnus Olavsson (Norrønt: Magnús góði Ólafsson), også kjent som Magnus den gode, (født 1024, død 25. oktober 1047) var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.

Familie/Ektefelle/partner: Thorborg Halvdansdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre. Skule (sønn av Toste Jarl Godwinson og Judit Balduinsdatter) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Finn Arnesson, Jarl. Finn (sønn av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født 1005 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1062, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Ivarsson, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Beskrivelse
Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
Kongevåpenet
Se Norges riksvåpen.
Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
Norges konge
Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
Lokalt opprør
Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.
Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».
Krig mot Danmark og Sverige
Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.
Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.[3]
Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4]
Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5]
Fred og bryllup
Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099
Erobringen av Irskesjøen


Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.
Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
Konge av Man
Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.
I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»
Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
Wales
Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.
Skottland
Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103
I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».
Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»
Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
Ettermæle
Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».
Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

Familie/Ektefelle/partner: Irsk Kvinne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Saxesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margret Fredkulla. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Notater:

"the dwarf"

Olof giftet seg med Ingebjørg Håkonsdatter 1115. Ingebjørg (datter av Håkon Pålsson, Jarl og Helga Moddansdatter) ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Afreca of Galloway. Afreca (datter av Fergus of Galloway og Elisabeth of England) ble født 1099 , Galloway, Skottland; døde 1166, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Aasulv Skulesøn, Rein. Aasulv (sønn av Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre og Gudrund Neversteinsdatter) ble født 1090 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Dag Eilivson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Åsulf Guttormsen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Inge Steinkilson. Inge (sønn av Steinkil Ragnvalson og Maria Anundsdotter) døde 1111. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Torsteinsdatter. N.N ble født , Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendermann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Pål Torfinnsson, Jarl. Pål (sønn av Torfinn Sigurdsson og Ingebjørg Finnsdatter) ble født 1049 , Orkenøyene, Scottland; døde 1099, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sune Ivarsson. Sune (sønn av Ivar Sytryggsson) ble født 1060 , Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skoftesdatter, Giske. Tora (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skulesdatter. Ragnhild (datter av Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre og Gudrund Neversteinsdatter) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug av Sachsen

Familie/Ektefelle/partner: Sofie of Hungary. Sofie (datter av Béla I of Hungary og Richeza of Poland) ble født 1040 , Ungarn; døde 18 Jun 1095, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Ivarsson, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skoftesdatter, Giske. Tora (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Orm Sveinsson, Kryplingeorm. Orm (sønn av Svein Sveinsson og Ragna Ormsdatter) døde 1040. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Orm Jarl Eilivssøn. Orm (sønn av Eiliv Ragnvaldsson, Jarl og Ragnhild Håkonsdatter) døde 1060, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Torfinn Sigurdsson. Torfinn (sønn av Sigurd Digre Lodvesson og Donada Malcomsdatter) døde 1065, Birsay, Orkney, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1130 - 1136.
Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge. Ireren Harald Gille (egentlig «Gilla Christ» = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne. Moren var forøvrig med for å vitne. Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.
Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.
26.03.1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, «lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden». Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.
Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres. Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge. Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem. Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.
    Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130. Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike, den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper. Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge. Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-40. Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder. 
    Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen «innbyrdeskrig» er mer dekkende. enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse. Men «borgerkrig» er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte. 
    Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.
    Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-70 og 1241-1340, og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen. Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de tre landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.
    Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge. Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid. Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-53. Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid. 
    Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene. Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet. Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier. Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene. 
    Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.
    Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetning mellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.
    Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
    Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokale høvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.
    Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene. For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Store mengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.
    Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134 og klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135. For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald ham lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og deretter sette i kloster.
    Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd. Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt «Slembedjakn», den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn. Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.
    Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til: Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.
    Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var : Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge. Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.
    Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet «krokrygg».
    Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de to barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird. 
    I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fast landsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet «munn», holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England. Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
    Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene. 
    Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.
    Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns ti år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet «skapte» kongsemner ved behov. 
    Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 04.02.1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn. 
    I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-35, og mellom Haralds sønner fra 1155. Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn. Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-60. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende, der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.
    Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn. 
    Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-55 hadde han vært med orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet «skakke». Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru. 
    Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.
    De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
    For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-53 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-53. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
    Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom «kroningseden» sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-53 om peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med «kanonisk» rett (alminnelig kirkerett).
    Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid. «Tronfølgeloven» fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett («primogenitur») og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var best skikket - og dernest «nærmeste arving». Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
    Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.
    Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.
    Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt. For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet. For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som «ubotamål». Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.
    Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St. Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse. I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-53 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).
    Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St. Olav, den ideelle «rex iustus», bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender. 
    Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-64. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.
    En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-66 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168. I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla («småjente»), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt «birkebeiner», en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres «Heimskringla» og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re. «Sverres saga» fører beretningen videre. 
    Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Guttormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123.
Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.[1]
Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.
Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.[2]
Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). I følge tradisjonen skal han også ha grunnlagt Nikolaikirken i Bergen.[3] Øysteins hadde stor interesse for Bergen[4] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.
Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Guttormsdotter. Ingeborg (datter av Guttorm Toresen Toresen, på Steig) ble født 1100 , Steig, Sør-Fron, Gubrandsdalen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Malmfrid Mstislavsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Raghnhild giftet seg med Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll 1160. Somerled (sønn av Gillebride Thane of Argyll) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Gudrød giftet seg med Finola Mac Lochlainn 1167, Isle of Man, England. Finola (datter av Murcard Mac Lochlainn) ble født 1145 , Ulster, Irland; døde 1190, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Lendmann. 
Levde fra 1120 til 1183.
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levet meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.
Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
«1. ... Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.»

Familie/Ektefelle/partner: Eldrid Jonsdatter, Blinheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Sveinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson, Huk. Hallkjell (sønn av Jon Duvnjalson Smørbalte og N:N Hallkjellsdatter) døde 1160. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kåre Saxeson, Kongsbror. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eirik av Austerraat. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Underkonge i vestregøtlan

Notater:

“Knaphövde”

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Kristina giftet seg med Mstislav Waldemarsson 1095, Kiew, Ukraina. Mstislav (sønn av Waldemar II Monomachus Wsevolodson og Gyda Haraldsdatter) ble født 1075 , Kiew, Ukraina; døde 15 Apr 1132, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid. Sigrid (datter av Herborg Pålsdatter) ble født , Orkenøyene, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gaut Aalesson, Ornes. Gaut (sønn av Aale Anunansson og Tora Guttormsdatter) ble født , Ornes, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bjarne Mårdarson Mårdarson, Den Lovkyndige. Bjarne (sønn av Mård Ivarsson) ble født , Island; døde 1223, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Petersdatter, Byrdasvein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve på Orkenøyene

Familie/Ektefelle/partner: Helga Moddansdatter. Helga (datter av Moddan) ble født , Katanes, Skotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora Guttormsdatter. Tora (datter av Guthorm "Gråbard" Sigurdson) ble født , Fluberg, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kristin Sigurdsdatter. Kristin (datter av Sigurd Magnusson, Jorsalsfare og Malmfrid Mstislavsdatter) ble født 1120; døde 1178. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nikolaus Bertorgsson Maase. Nikolaus (sønn av Bergtor Bjørnson Bukk) ble født 1100 , Sunde i Sunnhordland, Kvinnherad, Hordaland, Norge; døde 1130. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Eilika giftet seg med Otto von Ballenstedt, Den Rike 1095. Otto (sønn av Albrecht von Ballenstedt og Adelheid of Orlamünde) ble født 1075; døde 9 Feb 1123, Ballensted, Saxony-Anhalt, Harz, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Heruginne

Familie/Ektefelle/partner: Heinrich, den Svarte. Heinrich (sønn av Welf IV von Bayern og Judith van Vlaanderen) døde 13 Des 1126. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Pål Torfinnsson, Jarl. Pål (sønn av Torfinn Sigurdsson og Ingebjørg Finnsdatter) ble født 1049 , Orkenøyene, Scottland; døde 1099, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svein Sveinsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve på Orkenøyene

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Håkonsdatter, Sørum. Ragnhild (datter av Håkon Ivarsson, Jarl og Ragnhild Magnusdatter) ble født , Oppland; døde, Orkenøyene, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Aale Anunansson. Aale (sønn av Anunan Ogmundsson) ble født 1106 , Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1138 - 1155.
Gillesønnene ble tatt til konger etter farens død. Inge Krokrygg på Borgarting og Sigurd Munn på Øreting. Øystein kom til Norge og ble tatt til samkonge på Øreting i 1142 under formynderskap av de mektige lendermenn. Etter at Sigurd Slembe og Magnus Blinde var drept i 1139, hersket det fred mellom kongene.
Da de ble voksne ble de imidlertid uenige. Sigurd var populær, men voldsom. Han og Øystein forsøkte forgjeves å avsette Inge, men i 1155 ble Sigurd Munn drept av Inges menn i Bergen.
I Sigurds regjeringstid ble erkebiskesetet i Nidaros opprettet.
Av hans friller nevnes:
1. Tora.
2. Kristina, datter til Sigurd Jorsalfare.
3 Gunhild som var mor til Sverre.
Etter at Øystein ble drept av Inges menn i Båhuslen i 1157, var Inge enekonge til 1159, da Håkon Berdebrei ble tatt til motkonge. Inge Krokrygg falt i et slag ved Oslo mot Håkons menn i 1161.

Familie/Ektefelle/partner: Gunnhild. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Levde 1135.
Sagaen opplyser at Olav Moks farmor var en datter til Kong Håkon Gille. Hennes levetid må falle i begynnelsen og midten av 1100-tallet.
Det fremgår ikke av sagaen hvem hennes mor var, men vi vet at kong Harald var glad i kvinner og at han hadde mange døtre.

Familie/Ektefelle/partner: Åle Ivarsson Varg. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jon Hallkjellsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudbrand Skavhoggsson. Gudbrand døde 4 Feb 1161. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erling Skakke Ormsson. Erling (sønn av Orm Sveinsson, Kryplingeorm og Ragnhild Skulesdatter) ble født 1115 , Stødle, Etne, Hordaland; døde 18 Jun 1179, Kalvskinnet, Trondheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lord i Kentyre

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Fiona av Moray. Fiona (datter av Ranulf av Moray og Bethoc) ble født , of Moray, Scotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Notater:

Olof II Gudrödsson anses vara den förste kände, som förde det egendomliga och sällsynta vapne t med sina tre springande ben. Vapnet finns avbildat på Isle of Mans statssvärd, som traditio nellt tillskrives Olof. Detta fordrar en datering till omkring 1230. Experter från Brittish M useum har daterat svärdet till omkring 1250. (Källa: Jämten 1969, C.R. Carlsson)

Olof giftet seg med Christina of Ross 1223. Christina (datter av Ferguard av Ross) ble født 1200 , Ross, Skottland; døde 1250, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Familie/Ektefelle/partner: NN of Kentyre. NN (datter av Kenneth of Kintyre, Ruaídri) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Skule Baardson, Jarl. Skule (sønn av Baard Guttormsson, Rein og Ragnhild Erlingsdatter) ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Östmansson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Byrdarsvein. Bjørn ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Birkebeinerhøvding

Notater:

Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag var Birkebeinernes høvding. Han talte blandt sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
«Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.»
Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn. Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelang godtok Sverre.
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre. At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin «søster» Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard. Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.
Inges saga skildrer Baard i meget almindelige ord: «Han var meget rik, vakker at set til, saktmodig og stille og holdt seg vel.» Han nevnes ofte i Sverres saga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.
I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild (datter av Erling Kviden og Skårvangssole) ble født 1165 , Kvie. Vang, Valdres, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Cecilla Sigurdsdatter. Cecilla (datter av Sigurd Haraldsson Mund og Gunnhild) ble født 1155; døde 1186, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulvhild Pålsdatter. Ulvhild (datter av Pål Sigridson og Sigrid) døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skoftesdatter. Ragnhild (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Haraldsdatter Gille. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Arnesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kjetil Håvardsson Galle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingrid giftet seg med Arne Ivarsson, Kongsmaag 1147. Arne (sønn av Ivar Sunessøn) ble født , Eid, Nordfjord; døde, Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hertuginne av Sønder-Jylland - 1130 -.

Ingeborgs ekteskap skyldes hennes moster, den danske dronning Margrethe Fredkulla, som ga henne svenske gods i medgift.

Knytlingesagaen har en utførlig og noe romanaktig beretning om Knuds frieri via kjøpmannnen Vidgaut. Ifølge Saxo skyldtes giftemålet Ingeborgs moster, dronning Margrete Fredkulla av Danmark. Hun ga sågar Ingeborg en del av sitt svenske farsgods i medgift, dette var et ledd i hennes freds- og ekteskapsstiftende politikk innenfor kongehuset.

Forgjeves frarådet Ingeborg Knud å reise til julegildet i Roskilde i 1130 hvor han ble drept av Magnus Nielsen i Haraldsted Skog. Åtte dager etter drapet fødte hun sønnen Valdemar, tidligere hadde hun født døtrene Margrete, Christine og Katrine.

Da høvdingen Kristjern Svendsen, etter drapet på Erik II Emune i 1137, ville ha den lille Valdemar utropt til konge, motsatte Ingeborg seg dette på det sterkeste. Etter denne tid høres ikke mer om henne.

Ingeborg giftet seg med Sankt Knud Lavard 1116. Sankt (sønn av Erik "Eiegod" Svendson og Bothild Thorgautsdatter) ble født 12 Mar 1096 , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde 7 Jan 1131, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Magnusson, Jorsalsfare. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Brynjulf Bårdsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Baard Guttormsson, Rein. Baard (sønn av Guttorm Aasulvsøn, Rein og Sigrid Torkelsdatter) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Jon Gautson på Ænes hadde flere sønner som er velkjent fra historien. Først var det Arnbjørn Jonsson, som var en av baglernes høvdinger og var med i det illgjetne drap av Einar kongsmåg ved Stavanger domkirke år 1205. Senere ble han dog en av kong Håkon Håkonsons mest betrodde menn. En annen av Jon Gautssons sønner var Askell Jonsson, som i mer enn 28 år var biskop i Stavanger bispedømme; han var en fremragende administrator og en av kong Håkons beste venner. Den tredje av Jon Gautssons sønner var Gaut Jonsson på Mel.

Er nevnt i Norgeshistorien som en av Kong Magnus og ErlingSkakkes fremste støtter. Se Bjørn Nygaards bok side 1 nr. 2. Han levde på Ænes i Kvinherad.

Som sin far og sin bror Munan var Jon Gautsson også lendermann. Han var i tjeneste for kong Magnus IV Erlingsson. Jon og Munan var med i slaget ved Nordnes mot Sverre Sigurdsson da han kjempet mot kong Magnus IV om den norske tronen. Da kong Magnus IV Erlingssonhadde fallt i slaget på Fimreite i Sognefjorden i 1184 og kong Sverre Sigurdsson hadde etablert seg som den nye norske kongen, synes det som om de to brødrene sluttet fred med ham og sener kunne ta tilbake sine eiendommer. Vi kjenner ikke navnet til Jons hustru, men fem av barna synes identifisert. Fornavnet til datteren er imidlertid ukjent.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Jonsdatter, Austråt. N.N (datter av Jon Sigurdson og Sigrid Baardsdatter) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingebjørg giftet seg med Olof I Gudrödsson Bitling 1115. Olof (sønn av Gudrød III Haraldsson, Crowan og Ragnhild Haraldsdotter) ble født 1080 , Isle of Man, England; døde 29 Jun 1153, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Pål Sigridson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lagmann

Notater:

Nevnes 1162 , Stammfar til Stovrieimsetta

Arne giftet seg med Ingrid Ragnvaldsdatter 1147. Ingrid (datter av Ragnvald Ingeson) døde 1170, Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Gaut på Ænes, lendermann hos kong Magnus Erlingson i 1160-årene. Han var i kong Magnus Erlingsons tjeneste og tilhørte en av datidens fornemste ætter. Den norske tittel lendmann svarer omtrent til den franske barontittel, som senere fikk innpass hos oss også. Vi kjenner to av Gauts sønner, Jon Gautsson og Munan Gautsson, som også var lendmenn og var med i kampene mot kong Sverre. Etter Sverres seier synes de å ha inngått forlik med ham og har fått ha sine eiendommer og rettigheter i behold.

Gaut på Ænes er den første som en kjenner av ætten GALTUNG. Hanvar lendeman i ca. 1160. Gaut var i kong Magnus Erlingsonstjeneste, og tilhørte en av datidens fornemste ætter. Lendemaner det samme som Baron. Gauts sønner var også lendemenn, og varme di kampene mot kong Sverre. Etter kong Sverres seier, bledet inngått forlik med kong Sverre.

Gaut på levde i Harald Gilles tid, dvs. i 1130 årene. I eldre genealogisk litteratur er Gaut omtalt som Gaut på Ænes. Dette er ikke riktig. Han bodde på Ornes i sogn, og antagelig er Urnes stavkirke oppført av ham. Han hadde sønnene Jon og Munan. De var begge på Magnus Erlingsson's side mot kong Sverre i slaget ved Kvarven ved Nordnes som skipshøvdinger, sier Flateyarboken. Jon er ikke nevnt siden, så antagelig falt han der. Munan var med i slaget ved Fimreite i 1184 og falt antagelig der. Jon hadde sønnen Arnbjørn. Arnbjørn ble oppfostret hjemme hos den kjente baglerbiskopen Nikolaus Arnesson. Hvem Gauts forfedre var, er fremdeles ukjent, men det finnes teorier også om det. En av teoriene går ut på at Gaut kan være etterkommer av Ogmund Ormsson, som rømte til Sverige, og oppholdt seg blant Gøtene. Hans sønn, Munan, var også med til Gøtaland. I et hærtokt mot Norge (kong Inge) ved Krokaskogen i Båhuslen i 1137 falt Munan. Gaut på Ornes ble født omkring 1130, navnet hans tyder på kontakt med Gøter og en av sønnene hans fikk navnet Munan, så kanskje? Ogmund Ormssons foreldre var Orm Eilifsson, død omkring 1060, jarl på Orkenøyene, og Sigrid, datter av Finn Arnesson av Arnmødling-slekten. Orm Eilifsson var dattersønns sønn av Håkon Ladejarl.

Familie/Ektefelle/partner: N.N Arnbjørnsdatter. N.N (datter av Arnbjørn Jonsson, Ambe og N.N Torsteinsdatter) ble født , Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson. Hallkjell (sønn av Jon Hallkjellsson og Margrete Haraldsdatter Gille) døde 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Bjørnsdatter. Estrid (datter av Bjørn Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter, Rein) ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Bjørn var ein frende, søstersønn, av Erling Skakke. Bjørns far Nikolas var gift med Erlings søster Åsa. Bjørn Bukk var gift med Margrethe, datter til Arne på Stårheim og Dronning Ingrid. Bjørn hadde en sønn, Nikolas Bjørnsson.
12. Kong Inge og Gregorius fór austantil um vaaren til Bjørgvin. Men strakst Haakon og Sigurd spurde de, at Inge var farin fraa Viki, fór dei landvegen aust til Viki. Daa kong Inge kom til Bjørgvin, vart de trætte millom Halldor Brynjolvsson og Bjørn Nikolasson. De var ein av drengine hans Bjørn, maa vita, som spurde ein av drengine hans Halldor, daa dei møttest nede paa bryggjune, kvifor han var so bleik, og hin svara at han hadde aarelati seg. «Ikkje hadde eg vorti so fisbleik av aarelatingi, som du er,» sagde hin. «Eg tenkjer du vilde bera deg endaa verre og ulikare,» svara den andre. De var ikkje noko meir enn dette som var grunnen; men so tok de eine orde de andre, til dess de bar til aa trætta, og so til aa slaast. Daa vart de fortalt Halldor Brynjolvsson, at drengen hans var saara nede paa bryggjune, og Halldor, som sat og drakk i garden der tett attmed, gjekk ned. Men daa var drengine hans Bjørn komne der alt, og no totte Halldor at dei hadde vori uskillege med hans dreng, og dermed tok Halldor og hans fylgje til aa knubba og dengja deim. Daa vart de fortalt Bjørn Bukk, at vikverjane slo drengine hans nede paa bryggjune. Daa tok Bjørn og mennane hans vaapni sine og gjekk ned og vilde hemna drengine sine, og daa gjekk dei paa kvarandre. Daa vart de fortalt Gregorius, at Halldor, systermannen hans, trengde hjelp, og at drengine hans vart nedhogne ute paa gata, og daa hadde Gregorius og mennane hans brynjune paa seg og sprang til. Daa høyrde Erling Skakke at Bjørn, systerson hans, slost med Halldor og Gregorius inn-paa bryggjune, og at han trengde hjelp. Daa gjekk han dit og var ovende mannsterk og bad folk hjelpa seg; «de vilde vera ei æveleg skam,» sagde han, «um ein vikvering skulde tugta oss her i vaar eigi fødebygd.» Der fall de 14 mann, og av deim døydde 9 paa flekken og 5 seinare av saari sine, og mange vart saara. Daa kom de bod til kong Inge, at Gregorius og Erling slost inn-paa bryggjune, og han fór stad og vilde skilja deim; men de var uraad, daa dei var reint rasande paa baae sidur. Daa ropte Gregorius til kong Inge og bad han ganga burt, og sagde at han ingin veg vilde koma, soleis som de no var, og sagde at de vilde vera den største ulukka, um han kom til noko; «ingin kan vita,» sagde han, «um ikkje de kan vera einkvar som er god til eit slikt syndeverk, um han ser seg syn til de.» Dermed gjekk kongen burt. Daa de verste staake var yvi, gjekk Gregorius og hans menn upp til Nikolaskyrkja[13], og Erling og hans menn etter, og ropte til kvarandre. Daa kom kong Inge andre gongen og forlikte deim, og paa baae sidur vilde dei at han aaleine skulde døma imillom deim. Daa spurde dei at Haakon var i Viki, og kong Inge og Gregorius fór aust og hadde mange skip. Men daa dei kom aust, skvatt Haakon og mennane hans undan, og de kom ikkje til slag. Daa fór kong Inge inn til Oslo, men Gregorius var i Konghelle.
Slaget på Kalvskinnet i Sverressaga: Bjørn Bukk sprang på elva og omkom. Han var i brynje og sank straks.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Arnedatter. Margrete (datter av Arne Ivarsson, Kongsmaag og Ingrid Ragnvaldsdatter) ble født , Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge; døde, Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Botolv, i Fjordane. Botolv døde 18 Jun 1179, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug av Sachsen

Notater:

Greve af Nordmark 1134, Hertug af Sachsen 1138-42, Markgreve af Brandenburg 1140

Albrecht giftet seg med Sophia von Winzenburg 1125. Sophia (datter av Hermann I von Windberg og Hedwig von Krain und Istrien) døde 8 Jul 1160. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug

Henrik giftet seg med Gertrud von Supplinburg 29 Mai 1127. Gertrud (datter av Lothar von Supplinburg og Richenza von Northeim) døde 1143. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve på Orkenøyene

Familie/Ektefelle/partner: Helga Moddansdatter. Helga (datter av Moddan) ble født , Katanes, Skotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sune Ivarsson. Sune (sønn av Ivar Sytryggsson) ble født 1060 , Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skoftesdatter, Giske. Tora (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skulesdatter. Ragnhild (datter av Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre og Gudrund Neversteinsdatter) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]