Øystein Adilsson

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

Braut-Anund, Braut-Ånund, (norrønt: Braut-Önundr) var en legendarisk svensk konge i ynglingeætten. Navnet betyr «Vei-Anund», dvs. den som bryter vei «... idet braut betyder i en skog brudt vei (af brjóta, bryde)».[1] Han levde sannsynligvis midt på 600-tallet.

Snorre Sturlasson forteller i Ynglingesagaen at Anund var sønn av kong Yngvar Øysteinsson («Yngvar den hårete») og sønnesønns sønn av den myteomspunne kong Adils.[2] Da Yngvar falt i et felttog i Estland overtok Anund kongemakten i Svitjod (Sverige). Anund rådde i Tiundaland, det var ifølge Snorre Uppsala der hvor «Alle-svears-ting» ble holdt. Uppsalakongen var en slags «overkonge» over de mange bygdekongene i Svitjod. I Anunds tid var det gode år og stor rikdom i landet. Han dro også på plyndringstokt til Estland og skaffet seg store rikdommer derfra. Anund fikk bygd ut veinettet gjennom store skogsområder og lot dyrke opp nytt land mange steder. Gjennom veibyggingen fikk han tilnavnet Braut-Anund.
Anund ble ifølge sagaen drept i et steinras under en reise mellom gardene sine.
Han hadde en sønn, Ingjald, senere kalt Ingjald Illråde, som på Anunds forordning ble gift med Gauthild, datter til Algaut i Gøtaland.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Uppsala

Notater:

Ingjald Illråde, Ingjald Anundsson (norrønt: Ingjaldr hinn illráði) var en mytisk konge i Uppsala i Sverige (Svitjod), sannsynligvis i det 7. århundre. Han var av Ynglingeætten og var sønn av Braut-Anund (Anund Yngvarsson). [1]
Ingjald nevnes i flere norrøne sagaer og krøniker, som Ynglingesagaen[2], Historia Norvegiæ, Hervors saga, Om Opplendingenes konger, Þorsteins saga Víkingssonar og Islendingabok.

Svipdag Blinde var konge i Tiundaland, under Uppsalakongen Anund som hersket der svearnes hovedtingsted («allra Svía þing») lå.[3] Ynglingesagaen, en av sagaene i Heimskringla forteller at det på Braut-Anunds tid var en konge i Fjädrundaland som het Yngvar og som hadde to sønner, Alf and Agnar, som var på alder med Anunds sønn Ingjald. En vinter, da Ingjald og Alf var seks år, drev de to guttene og lekte under midtvintersblotet i Uppsala. Alf viste seg å være langt sterkere enn Ingjald. Ingjalds fosterbror Gautvid tok med Ingjald til Svipdag Blinde og fortalte ham det, og Svipdag mente det var stor skam. Dagen etter tok Svipdag hjertet fra en ulv og stekte på spidd og ga Ingjald å ete. Fra den stund av fikk han vondere og verre sinn enn noen andre.[4]
Anund arrangerte ekteskap for sønnen Ingjald med Gauthild, datter av gøternes konge Algaut, og Algaut mente hun fikk et godt gifte om Ingjald hadde slikt lynne som faren.

Familie/Ektefelle/partner: Gauthild Algautsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Olav Tretelgja var en svensk konge av Ynglingeætta. Han var sønn av Uppsala-kongen Ingjald Illråde som ble drept av Ivar Vidfadme som ble konge i hele Sveaveldet.
Olav måtte rømme fra Svitjod eller Svealand etter at far hans falt, fordi svenskene ikke ville ha mer med ynglingene å gjøre. Han ble jaget til skogsbygdene i Värmland, som han ryddet, og slik fikk han også navnet sitt, fordi han selv var med og hogg tømmer der. Olav giftet seg med Sølva eller Solveig, datteren til kong Halvdan Gulltann i Solør, og de fikk sønnene Ingjald og Halvdan Kvitbein.
Olav ble brent inne fordi svenskene i Värmland trodde han ga dem dårlige år. I motsetning til de tidligere ynglingekongene nektet han å blote og folk mente dette var skyld i uårene. Senere ble det klart for folket at uårene kom av stor folkevekst i landet, og at kongen ikke hadde skylda. Folk i Värmland valgte da Ingjald, sønnen til Olav, til konge for seg. Den andre sønnen, Halvdan, dro til Norge der han ble valgt til konge.
Historien om Olav er fortalt både hos Snorre Sturlason[1] og i fornaldersagaen Om Opplendingenes konger.

Familie/Ektefelle/partner: Solveig Halvdansdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Halvdan Kvitbein (levde ca. 710) var den første av ynglingesagaens konger som slo seg ned i Norge. Han var sønn av Olav Tretelgja og Solveig Halvdansdotter. Han var gift med Åsa Øysteinsdotter som han fikk sønnene Øystein Halvdansson og Gudrød Halvdansson med[1].
Halvdan og broren Ingjald Olavsson vokste opp i Solør hos deres morfar, Solve.
Halvdans far ble ofret til Odin av de svenske nybyggerne i Värmland på grunn av uår, men da de senere oppdaget at uåret var grunnet i overbefolkning og ikke kongens handlinger valgte noen å krysse Eidskogen og slå seg ned i Solør. Her tok de Halvdan til konge siden han var sønn av deres gamle konge, Olav. De svenskene som ble igjen i Värmland tok hans bror Ingjald til konge.
Hva det beskrivende kallenavnet ‘Kvitbein’ står for er ikke helt klart, men kan være en karakteristikk av utseendet.
Halvdan ble etter sigende en stor konge som erobret store deler av Hedmark, Toten, Hadeland og deler av Vestfold. Da hans bror døde arvet han Värmland også. Selv døde Halvdan Kvitbein på Toten og ble hauglagt i Skæreid i Skiringsdal.
Snorre nevner et kvad av skalden Tjodolv den kvinværske:
Så sier Tjodolv:
Hvermann vet
at Halvdan'
saknet ble
av stridsmeklere;
for Hel sjøl
til steinrøysa
tjodkongen
på Toten tok,
og Skæreid
i Skiringssal
står bøyd over
brynjekongen.[2]
Etter Halvdans død ble sønnen Øystein konge og videreførte ynglingeætten som norsk kongsslekt[3].

Familie/Ektefelle/partner: Åsa Eysteinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Øystein Halvdansson (Eystein fjert [1]) levde i tiden rundt 730 e. Kr. og var, i henhold til Snorre Sturlasons Ynglingesagaen, småkonge over Vestfold og Romerike. Han var sønn av Halvdan Kvitbein og Åsa Øysteinsdotter og ble gift med Hild Eiriksdotter, datter til Eirik Agnarsson, småkonge i Vestfold. Deres sønn var Halvdan Øysteinsson, også kalt for den gavmilde.[2]
Øystein arvet av sin far Solør, store deler av Hedmark, Toten, Hadeland og en del av Vestfold. Etter at svigerfaren Eirik Agnarsson døde sønneløs arvet Øystein også resten av Vestfold.
Snorre forteller at Øystein dro på plyndringsferd til Varna (Rygge i nåværende Østfold) og tok med seg alt av husdyr og verdisaker. Kongen av Varna het Skjold og var etter sigende var «en stor trollmann». Da Skjold kom til stranda og så Øysteins seil vinket han med kappen sin og blåste inn i den. Trolldommen fikk bommen på Øysteins skip til å svinge og slo ham over bord. I sjøen druknet Øystein og det ble hans bane. Liket ble berget og ført til Borre, hvor det ble hauglagt.

Familie/Ektefelle/partner: Hild Eiriksdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Vestfold

Notater:

Halvdan Øysteinsson «den gavmilde og matille» er en av de småkongene fra Ynglingeætten som nevnes i Snorre Sturlasons Ynglingesaga i Heimskringla.[1]
Denne hovedsakelige legendariske sagaen er hovedkilden om Halvdan, bortsett fra et kvad av Tjodolv den kvinværske, som ble kvedet rundt 100-150 år senere, noe som indikerer en livlig muntlig tradisjon på Ynglingeætten. Halvdan er også så vidt nevnt i Historia Norvegiæ, skrevet en gang rundt 1170.
Snorre forteller at hans paradoksale tilnavn som «gavemild» og «matille» hadde sin årsak at han var rundhåndet i å lønne mennene sine i rede penger, «like mange gullmynter som andre konger ga sølvmynter», men samtidig sultet dem i kostholdet, uten at det oppgis noen grunn til misforholdet. Årsaken til den økonomiske velstanden var derimot at han hadde vært i viking i lange tider og på den måten skaffet seg store rikdommer.
I den grad Halvdan er historisk var han en småkonge på Vestfold og Romerike en gang kanskje sent på 700-tallet eller rundt 800. Han var sønn av Øystein Halvdansson og Hild, datter av Eirik Agnarsson fra Vestfold. Selv ble Halvdan gift med Liv, datter av en konge «Dag fra Vestmar». Det finnes ingen andre direkte referanser til Vestmar, men det kan ha vært et navn som pekte på kystlandet rundt Langesundsfjorden til Agder.[2] Det eneste avkom etter Halvdan som nevnes er hans direkte etterkommer, Gudrød Halvdansson Veidekonge (eller Stormodige). Gudrød var far til kong Halvdan Svarte og farfar til kong Harald Hårfagre.
Snorre oppgir også at Halvdans hovedgård var Holtan i Vestfold hvor han døde på sotteseng, og ble gravlagt i Borre. I sin oversettelse av Historia Norvegiæ bemerket Halvdan Koht: «No høyrer vi i frankiske krøniker, at i året 813 var det upprør på Vestfold imot dei danske kongane, og kanskje var det denne kong Halvdan som no gjorde Vestfold sjølvstendigt; Det kann vi ha eit minne um i at Tjodolv kallar mennene hans for 'dei som vann siger'»[3]
Tjodolvs kvad, som Halvdan Koht henviser til, har strofen «Og seierens menn / siden gjemte / budlungen / der i Borre». 'Budlungen' er et poetisk ord for konge.
I Steinar Schjøtts nynorske oversettelse av Tjodolvs kvad heter det:
Og til tings
den tredje kongen
løynske Hel
or heimen baud
den gong då Halvdan
som på Holtan budde
lagnadens dom
lyda måtte
og på Borre
dei beste kjemper
hovdingen
i haug lagde.

Familie/Ektefelle/partner: Liv Dagsdatter. Liv (datter av Dag) ble født , Vestmar, Vestfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Harald Øysteinson, konge av Hedeby
Harald var den andre kongen av Hedeby Danmark (i dag Haddeby, Schleswig-Holstein, Tyskland)
Han var sønn av Øystein og Hild, gift med Imhild De hadde 3 barn Halvdan, Harald og Holger
Harald ble drept i kamp i Irskesjøen
http://fmg.ac/Projects/MedLands/DENMARK.htm#Halfdandied810A

Familie/Ektefelle/partner: Irminhild von Sachsen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge I Vestfold

Notater:

Gudrød fikk halve Vingulmark som medgifte da han giftet seg med Alvhild, datter av kong Alvarin Alvheim fra Alvheim (Bohuslän).
Etter Alfhilds tidlige død, la Gudrød ut på frierferd til Agder, etter datteren til kong Harald Granraude, Åsa. Harald avviste ham og Gudrød svarte med å ta livet av ham og hans sønn Gyrd, for så å røve med seg Åsa og ta henne til ektemake.
Gudrød ble myrdet av dronning Åsas skosvein på ordre fra Åsa for mordet på hennes far og bror, og for å ha voldtatt henne.
Gudrøds tilnavn Veidekonge kan oversettes «jegerkonge».

Familie/Ektefelle/partner: Åsa Haraldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Halvdan, småkonge av Hedeby (Haithabu)
sønn av Harald Øysteinson og Irmhild Hans kone er Hilda Alvheim Dagsdatter? de hadde 6 barn Anulo, Hemming, Harald Klak, Reginfred, Rørik og ukjent sønn far til Sigfred og Halvdan
782 står det i franske annaler at Halvdan sammen med Osmund og Godfred dukker opp som utsendinger fra kong Sigfred ved Karl de Stores Riksdag Paderborn i Niedersachsen, men ytterligere detaljer er ikke tilgjengelige.
807 informerer franske annaler at "Alfdeni" (Halvdan) med en stor tilhengerskare underkaster seg Karl den store. Han er betegnet som "Northmannorum dux", betyr en mindre nordiske prins. Med seg hadde han sine fire sønner Anulo, Hemming, Harald klakk og Reginfred. På den tiden het den danske kongen Godfred som i 808 angrep abodritterne og byen Reric ved dagens Wismar Den brennes og kjøpmennene makt overføres til Hedeby.
Det er rimelig å anta at Halvdan har vært imot den konfrontasjonpolitikken til Karl den store som Godfred stod for og flere av hans sønner blir senere lensmenn for Karl den store
https://no.wikipedia.org/wiki/Hedeby
https://da.wikipedia.org/wiki/Halfdan_(Alfdeni)
http://fmg.ac/Projects/MedLands/DENMARK.htm#Halfdandied810B

Familie/Ektefelle/partner: Hilda. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Tora Sigurdsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Norsk Konge omkring 850.
Vi har kun Snorres ord for at Halvdan Svarte hørte til Ynglingeætten. Han skal ha vært sønn til Gudrød Veidekonge og Åsa, og dermed en yngre halvbror av Olav Geirstadalv. Geirstad er antagelig Gjekstad i Sandar. Dette er nabogården til Gokstad, der en svær skipshaug ble gravd ut i 1880, og grunnen der haugen lå, har antagelig i sin tid tilhørt Gjekstad. En høvding i 50-60 års alderen lå i skipet, og dateringen kan passe, slik at det kan være fristende å tenke på Olav. Tradisjonen kaller ham Geirstadalv.
Det er merkelig lite i overleveringen som knytter Harald Hårfagre til Vestfold. Vi må likevel bli stående ved, som det rimeligste - siden det ikke finnes spor av noen annen opprinnelse i overleveringen - at Halvdan Svarte virkelig var et skudd på Ynglingeætten i Vestfold. Men han kan ha tilhørt en nordligere gren. Saga og sagn knytter ham først og fremst til Ringerike og Hadeland, og den sikreste tradisjonen om hans grav er den som sier at han ble hauglagt på Stein på Ringerike. Vi regner altså med at han rådde for et ikke ubetydelig rike på Vest-Opplandene, men at han også har fått Vestfold i sin makt - vel etter at Ragnvald Olavsson på en eller annen måte er forsvunnet ut av bildet.
Halvdan Svarte skal ha vært gift med Ragnhild, datter av en kong Harald Gullskjegg i Sogn. Han omkom på vårparten 860 under en tur på isen på Randsfjorden.
Snorre Sturlasson: Halvdan Svartes Saga:
«1. Halvdan var årsgammel da faren falt, Åsa, mor hans, reiste straks vest til Agder med ham, slo seg ned der og tok det rike som hennes far hadde hatt. Der vokste Halvdan opp, han ble snart stor og sterk, han var svart i håret, og ble kalt Halvdan Svarte. Da han var 18 år gammel, fikk han kongedømme på Agder, like etter reiste han til Vestfold og delte riket der med broren, Olav. Samme høst dro han med en hær til Vingulmark mot kong Gandalv, de hadde mang en strid og det var seier på begge sider, men til slutt ble de forlikt; Halvdan skulle ha halve Vingulmark, slik som Gudrød, far hans hadde hatt før.»
«9. Halvdan Svarte kjørte fra veitsle på Hadeland, og veien hans falt slik at han kjørte over Randsfjord; det var om våren; det var varmt av solen og det tinte godt. Og så kjørte de over Røykensviken, der hadde de brukt å vanne buskapen om vinteren, og der det var kommet møkk på isen, hadde det gravd seg hull av solvarmen. Da nå kongen kjørte over der, så røk isen, og der druknet kong Halvdan og en mengde mennesker, da var han 40 år gammel. Han hadde vært så årsæl en konge. Folk sørget så over ham, at da det ble kjent at han var død, og at liket var ført til Ringerike og skulle gravlegges der, så kom det stormenn fra Romerike og Vestfold og Hedmark, og alle krevde de å få liket med seg og hauglegge det i sitt fylke; alle trodde at de skulle få godt år om de fikk det. De ble forlikt på den måten at de delte liket i fire deler; hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike, og hver av de andre tok sin del med seg hjem og haugla den der, og alle disse haugene heter Halvdanshauger.»

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Haraldsdotter. Ragnhild (datter av Harald, "Gullskjegg" og Sølvør Hundoltdotter) ble født , Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Thora Haraldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald Klakk Halvdansson. Harald (sønn av Halfdan II Haraldsson og Hilda) døde, Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Danmark

Notater:

Harald Klakk Halvdansson, småkonge på Jylland , ca 812-815, og fra 819-826.
Tilnavnet «Klakk» betyr svak eller kraftløs Det passer godt på harald fordi han gang på gang søker hjelp hos Ludvik den fromme i steden for å klare seg selv.
Han må ha vært gift flere ganger første gang mulig med datteren til kong Godfred, de hadde barna Godfred, Rolf, Ingeborg (Tyrne) og Sigfred.
Han var gift med Sigrid Helgesdatter og de hadde datteren Gisela.
Frankerkongen Ludvig den fromme (Ludvig I av det tysk-romerske rike) hadde ingen effektiv flåte, og det gjorde kysten av Friesland sårbart for angrep fra sporadiske danske vikingangrep. I 826 innledet kong Ludvig forhandlinger med Harald Klakk og tilbød å gi han deler av Friesland mot at Harald forsvarte den frisiske kysten mot framtidige vikingangrep. Harald tok imot og senteret for lenet var lokalisert i nordvestlige Tyskland, vest for Oldenburg.
I følge danske kilder skal Harald Klakk ha vært en bror av en Anulo Halvdansson som ble kåret til samkonge med en annen bror Reginfred Halvdansson i 812 inntil de ble fordrevet av sønnene til kong Gudfred (Gudrød) Sigfredsson Veidekonge to år senere. I disse kampene ble Reginfred drept. Det var derfor Harald søkte støtte hos den mektige kong Ludvig den fromme,sønn av Karl den store. I 815 går han inn i Jylland med frankisk hær og Gudrødsønnene trekker seg tilbake til Fyn. Frankerhæren returnerer derimot sørover etter å ha tapt styrker i et bakhold.
I 826 er Harald Klakk i et møte i det kongelige palasset i Ingelheim am Rhein hvor frankerkongen uttrykker sin bekymring for urolighetene i grenseområdene i nord. Det sies at Harald og hans følge mottatt med stor prakt, og som gjenytelse lar den danske småkongen seg døpe i et kirkemøte den 24. juni 826, noe som må ses som både en symbolsk som direkte underkastelse for kong Ludvig den fromme. Etterpå drar han tilbake til Danmark, sannsynligvis til Hedeby, sammen med to munker, Ansgar og Aubert, for å spre kristendommen i det hedenske nord.
http://fmg.ac/Projects/MedLands/DENMARK.htm#Halfdandied810B
https://da.wikipedia.org/wiki/Harald_Klak

Familie/Ektefelle/partner: N.N Gudfredsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Øystein Ivarsson, Glumra. Øystein (sønn av Ivar Halvdansson, Opplendings Jarl og N.N Eysteinsdatter) døde 890. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge fra før 900 til 932.
Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode.
    De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter. 
    Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre).
    Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.
    Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn. 
    På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.
    Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet. 
    Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt. 
    Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.
    Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget. 
    Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer. 
    Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud. 
    Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet. 
    Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.
    Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge. 
    Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold. 
    Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby. 
    Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning. 
    Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.
    Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster. 
    Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet. 
    Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie. 
    Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet. 
    Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.
    Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. 
    Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket. 
    Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa. 
    Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»
«17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:
     «Han vraket holmryger
     og hordemøyer,
     alle fra Hedmark
     og av Håløygætt;
     kongen den ættstore
     tok kone fra Danmark.»
Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.»
Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

Familie/Ektefelle/partner: Snefrid Svåsesdatter. Snefrid (datter av Svåse, Finnekonge) ble født , Tofte, Gudbrandsdalen, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svanhild Øysteinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gyda Eriksdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Åshild Ringsdatter. Åshild (datter av Ring Dagsson) ble født , Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Eiriksdatter. Ragnhild (datter av Erik N.N) ble født , Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Konge av Haithabu

Familie/Ektefelle/partner: Gisela de Lorraine. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Helgesson, Hjort. Sigurd (sønn av Helge Olavson, Den Kvasse og Åslaug Sigurdsdatter) døde, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gorm, Den Gamle. Gorm (sønn av Harde-Knut Sigurdson) ble født , Danmark; døde 958, Jelling, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ragnvald Øysteinsson Mørejarl (norrønt Rögnvaldr Mœrajarl) (cirka 830 – 892) var en jarl på nordvestlandet i Norge på midten av 800-tallet, tilsvarende det området som i dag heter Møre og Romsdal.

Ragnvald var sønn av Øystein Ivarsson som ble kalt for Øystein Glumra. I henhold til Orknøyingenes saga går Ragnvalds ætt tilbake til «Heite Gors sønn var far til Sveide sjøkonge, far til Halvdan den gamle, far til Ivar Opplendingejarl, far til Øystein Glumra, far til Ragnvald jarl den mektige og den rådsnare». Den samme sagaen strekker hans ætt tilbake til en mytologisk opprinnelse til skikkelse ved navn Fornjot fra Finland eller Kvenland.
Snorre Sturlason skriver i Harald Hårfagres saga i Heimskringla: «Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter til Rolv Nevja; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også; en het Hallad; en annen Einar og en tredje Rollaug; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking; han var så svær til vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt for Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.»
Ragnvald var således far til sagnomsuste Gange-Rolf som i sagalitteraturen er blitt identifisert som den nordbo som franskmennene kaller for «Rollo» og som grunnla et jarldømme i Normandie. Dette har imidlertid aldri blitt historisk dokumentert ettersom kildene spriker i alle retninger, en av dem som stiller seg bak de tidligere nevnte tradisjonene er Jón Viðar Sigurðsson i boken Norsk Historie 800 – 1300 (Det Norske Samlaget, 1999). Via sønnen Torv-Einar ble Ragnvalds ætt giftet inn i det skotske kongehuset.

Familie/Ektefelle/partner: Hild Rolvsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Hedafylkene

Notater:

Sigurd Haraldsen Rise
Konge over Hadafylke (Ringerike, Hadeland). ca 900
Han var sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svånedatter.
Han hadde sønnen Halvdan Grå

http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Haraldsson_Rise
http://lind.no/nor/index.asp?lang=no&emne=asatru&person=Sigurd%20Rise%20%28Haraldsson%29
Snorre Sturlasson, Harald Hårfagres saga, kap 25-26 http://heimskringla.no/wiki/Harald_Haarfagres_saga Olav Tryggvasons saga avsnitt 60 http://www.olhov.net/olavtry.html
vis alle
Nærmeste familie

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Viken

Notater:

Olav «Geirstad-Alv» var konge i Viken.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; ...».
Snorre beskriver også tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte.
Ca. 912 ga Harald Hårfagre alle sine sønner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds død i 933 tok vikværingene ham til overkonge.
Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik Blodøks.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«42. Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sønn sin, til høgsetet og ha ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Trygve, Gudrød og han var fosterbrødre og jevnaldrende på lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år senere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.»
«43. Kong Harald levde i tre år etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der. ...»
«44. Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere på bakken hvor de la, da de var falt.
Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og Gudrød flyktet til Opplandene». 1

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Vestfold

Notater:

Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding. Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der. Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den hellige.[1] Bjørn er også nevnt i Øyvind Skaldespillers kvad Hákonarmál.[2]
Forfatteren av Fagerskinna omtaler Bjørn som «Bjørn Farmann, som noen kalte Buna».[3] Kanskje kan to Bjørn'er ha blitt forvekslet, for Bjørn Buna var ifølge blant andre Laksdøla saga en herse i Romsdalen.[4] Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring hundre år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tore Rangvaldson, Teiande. Tore (sønn av Ragnvald Øysteinson, Mørejarl og Hild Rolvsdatter) døde 940. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Grjotgardsson, Ladejarl. Håkon (sønn av Grjotgard Herlaugsson, Ladejarl) ble født , Selva, Agdenes, Sør-Trøndelag; døde 868, Stavenesvågen, Askvoll, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet «Blodøks»; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip som han fikk av faren sin. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg: Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i fire år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne. Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag.[2] Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt.[3]
«Eirik» var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her.[4] Tilnavnet «Blodøks» kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på fem av hans halvbrødre, og det var uvanlig. Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet. Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket. Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på fem fremstod som uhyrlig

Familie/Ektefelle/partner: Gunhild Gormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Thiedrich von Ringelheim. Thiedrich (sønn av Reginhart von Ringelheim og Matilde of Dreini) ble født , Ringelheim, Goslar, Hannover, Tyskland; døde, Westphalia, Saxony, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Gylland

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i No og DK

Notater:

En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder: "Tove, Mistivojs datter, Harald den Godes, Gorms sønns kone, lot gjøre dette minnesmerke etter sin mor." Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling. Dessuten får vi et eksempel på samtidens gunstige dom over Harald, han kalles "den Gode".

Harald var forøvrig gift flere ganger. Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også. Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder. Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England.

De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv. Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrirvelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca. 940 vet man ikke. Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa. Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto I den 26.06.965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv.
Harald lot seg døpe ca. 960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Det nevnte keiserbrev er sikkert utstedt kort etter at kong Harald ble døpt.

Harald giftet seg med Gunhild Olavsdotter 965. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gunhild Olavsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erik Haraldsson, Blodøks. Erik (sønn av Harald Halvdansson, Hårfagre og Ragnhild Eiriksdatter) ble født , Svanøy, Sunnfjord; døde 954, Cumbria, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl i Normandi

Rolf giftet seg med Poppa de Bayeux 919. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Han tilbød seg ca. 874, som eldste sønn til Ragnvald Mørejarl, å dra til Orknøyene for å bekjempe de brysomme vikingene der. Hans far avslo imidlertid tilbudet, fordi han hadde bestemt at Tore skulle bli hans etterfølger. Den egentlige grunn var vel at Tore dengang enda ikke var voksen. Da Ragnvald i 892 brente inne, satt Harald Hårfagre Tore til jarl over Møre, og ga ham sin datter til ekte. Tore hadde, foruten hele Møre, også Romsdal.

Familie/Ektefelle/partner: Ålov Haraldsdatter Årbrot. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl av Orkenøyene

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Vikingekonge

Familie/Ektefelle/partner: Aud Djupaudga Kjetilsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]