Liv Dagsdatter

Familie/Ektefelle/partner: Halvdan Øysteinsson, den gavmilde. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge I Vestfold

Notater:

Gudrød fikk halve Vingulmark som medgifte da han giftet seg med Alvhild, datter av kong Alvarin Alvheim fra Alvheim (Bohuslän).
Etter Alfhilds tidlige død, la Gudrød ut på frierferd til Agder, etter datteren til kong Harald Granraude, Åsa. Harald avviste ham og Gudrød svarte med å ta livet av ham og hans sønn Gyrd, for så å røve med seg Åsa og ta henne til ektemake.
Gudrød ble myrdet av dronning Åsas skosvein på ordre fra Åsa for mordet på hennes far og bror, og for å ha voldtatt henne.
Gudrøds tilnavn Veidekonge kan oversettes «jegerkonge».

Familie/Ektefelle/partner: Åsa Haraldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Norsk Konge omkring 850.
Vi har kun Snorres ord for at Halvdan Svarte hørte til Ynglingeætten. Han skal ha vært sønn til Gudrød Veidekonge og Åsa, og dermed en yngre halvbror av Olav Geirstadalv. Geirstad er antagelig Gjekstad i Sandar. Dette er nabogården til Gokstad, der en svær skipshaug ble gravd ut i 1880, og grunnen der haugen lå, har antagelig i sin tid tilhørt Gjekstad. En høvding i 50-60 års alderen lå i skipet, og dateringen kan passe, slik at det kan være fristende å tenke på Olav. Tradisjonen kaller ham Geirstadalv.
Det er merkelig lite i overleveringen som knytter Harald Hårfagre til Vestfold. Vi må likevel bli stående ved, som det rimeligste - siden det ikke finnes spor av noen annen opprinnelse i overleveringen - at Halvdan Svarte virkelig var et skudd på Ynglingeætten i Vestfold. Men han kan ha tilhørt en nordligere gren. Saga og sagn knytter ham først og fremst til Ringerike og Hadeland, og den sikreste tradisjonen om hans grav er den som sier at han ble hauglagt på Stein på Ringerike. Vi regner altså med at han rådde for et ikke ubetydelig rike på Vest-Opplandene, men at han også har fått Vestfold i sin makt - vel etter at Ragnvald Olavsson på en eller annen måte er forsvunnet ut av bildet.
Halvdan Svarte skal ha vært gift med Ragnhild, datter av en kong Harald Gullskjegg i Sogn. Han omkom på vårparten 860 under en tur på isen på Randsfjorden.
Snorre Sturlasson: Halvdan Svartes Saga:
«1. Halvdan var årsgammel da faren falt, Åsa, mor hans, reiste straks vest til Agder med ham, slo seg ned der og tok det rike som hennes far hadde hatt. Der vokste Halvdan opp, han ble snart stor og sterk, han var svart i håret, og ble kalt Halvdan Svarte. Da han var 18 år gammel, fikk han kongedømme på Agder, like etter reiste han til Vestfold og delte riket der med broren, Olav. Samme høst dro han med en hær til Vingulmark mot kong Gandalv, de hadde mang en strid og det var seier på begge sider, men til slutt ble de forlikt; Halvdan skulle ha halve Vingulmark, slik som Gudrød, far hans hadde hatt før.»
«9. Halvdan Svarte kjørte fra veitsle på Hadeland, og veien hans falt slik at han kjørte over Randsfjord; det var om våren; det var varmt av solen og det tinte godt. Og så kjørte de over Røykensviken, der hadde de brukt å vanne buskapen om vinteren, og der det var kommet møkk på isen, hadde det gravd seg hull av solvarmen. Da nå kongen kjørte over der, så røk isen, og der druknet kong Halvdan og en mengde mennesker, da var han 40 år gammel. Han hadde vært så årsæl en konge. Folk sørget så over ham, at da det ble kjent at han var død, og at liket var ført til Ringerike og skulle gravlegges der, så kom det stormenn fra Romerike og Vestfold og Hedmark, og alle krevde de å få liket med seg og hauglegge det i sitt fylke; alle trodde at de skulle få godt år om de fikk det. De ble forlikt på den måten at de delte liket i fire deler; hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike, og hver av de andre tok sin del med seg hjem og haugla den der, og alle disse haugene heter Halvdanshauger.»

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Haraldsdotter. Ragnhild (datter av Harald, "Gullskjegg" og Sølvør Hundoltdotter) ble født , Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Thora Haraldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald Klakk Halvdansson. Harald (sønn av Halfdan II Haraldsson og Hilda) døde, Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge fra før 900 til 932.
Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode.
    De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter. 
    Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre).
    Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.
    Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn. 
    På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.
    Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet. 
    Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt. 
    Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.
    Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget. 
    Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer. 
    Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud. 
    Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet. 
    Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.
    Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge. 
    Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold. 
    Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby. 
    Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning. 
    Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.
    Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster. 
    Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet. 
    Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie. 
    Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet. 
    Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.
    Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. 
    Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket. 
    Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa. 
    Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»
«17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:
     «Han vraket holmryger
     og hordemøyer,
     alle fra Hedmark
     og av Håløygætt;
     kongen den ættstore
     tok kone fra Danmark.»
Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.»
Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

Familie/Ektefelle/partner: Snefrid Svåsesdatter. Snefrid (datter av Svåse, Finnekonge) ble født , Tofte, Gudbrandsdalen, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svanhild Øysteinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gyda Eriksdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Åshild Ringsdatter. Åshild (datter av Ring Dagsson) ble født , Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Eiriksdatter. Ragnhild (datter av Erik N.N) ble født , Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Konge av Haithabu

Familie/Ektefelle/partner: Gisela de Lorraine. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Helgesson, Hjort. Sigurd (sønn av Helge Olavson, Den Kvasse og Åslaug Sigurdsdatter) døde, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gorm, Den Gamle. Gorm (sønn av Harde-Knut Sigurdson) ble født , Danmark; døde 958, Jelling, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Hedafylkene

Notater:

Sigurd Haraldsen Rise
Konge over Hadafylke (Ringerike, Hadeland). ca 900
Han var sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svånedatter.
Han hadde sønnen Halvdan Grå

http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Haraldsson_Rise
http://lind.no/nor/index.asp?lang=no&emne=asatru&person=Sigurd%20Rise%20%28Haraldsson%29
Snorre Sturlasson, Harald Hårfagres saga, kap 25-26 http://heimskringla.no/wiki/Harald_Haarfagres_saga Olav Tryggvasons saga avsnitt 60 http://www.olhov.net/olavtry.html
vis alle
Nærmeste familie

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Viken

Notater:

Olav «Geirstad-Alv» var konge i Viken.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; ...».
Snorre beskriver også tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte.
Ca. 912 ga Harald Hårfagre alle sine sønner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds død i 933 tok vikværingene ham til overkonge.
Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik Blodøks.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«42. Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sønn sin, til høgsetet og ha ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Trygve, Gudrød og han var fosterbrødre og jevnaldrende på lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år senere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.»
«43. Kong Harald levde i tre år etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der. ...»
«44. Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere på bakken hvor de la, da de var falt.
Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og Gudrød flyktet til Opplandene». 1

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Vestfold

Notater:

Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding. Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der. Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den hellige.[1] Bjørn er også nevnt i Øyvind Skaldespillers kvad Hákonarmál.[2]
Forfatteren av Fagerskinna omtaler Bjørn som «Bjørn Farmann, som noen kalte Buna».[3] Kanskje kan to Bjørn'er ha blitt forvekslet, for Bjørn Buna var ifølge blant andre Laksdøla saga en herse i Romsdalen.[4] Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring hundre år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tore Rangvaldson, Teiande. Tore (sønn av Ragnvald Øysteinson, Mørejarl og Hild Rolvsdatter) døde 940. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Grjotgardsson, Ladejarl. Håkon (sønn av Grjotgard Herlaugsson, Ladejarl) ble født , Selva, Agdenes, Sør-Trøndelag; døde 868, Stavenesvågen, Askvoll, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet «Blodøks»; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip som han fikk av faren sin. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg: Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i fire år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne. Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag.[2] Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt.[3]
«Eirik» var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her.[4] Tilnavnet «Blodøks» kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på fem av hans halvbrødre, og det var uvanlig. Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet. Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket. Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på fem fremstod som uhyrlig

Familie/Ektefelle/partner: Gunhild Gormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Thiedrich von Ringelheim. Thiedrich (sønn av Reginhart von Ringelheim og Matilde of Dreini) ble født , Ringelheim, Goslar, Hannover, Tyskland; døde, Westphalia, Saxony, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Gylland

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i No og DK

Notater:

En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder: "Tove, Mistivojs datter, Harald den Godes, Gorms sønns kone, lot gjøre dette minnesmerke etter sin mor." Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling. Dessuten får vi et eksempel på samtidens gunstige dom over Harald, han kalles "den Gode".

Harald var forøvrig gift flere ganger. Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også. Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder. Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England.

De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv. Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrirvelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca. 940 vet man ikke. Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa. Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto I den 26.06.965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv.
Harald lot seg døpe ca. 960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Det nevnte keiserbrev er sikkert utstedt kort etter at kong Harald ble døpt.

Harald giftet seg med Gunhild Olavsdotter 965. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gunhild Olavsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erik Haraldsson, Blodøks. Erik (sønn av Harald Halvdansson, Hårfagre og Ragnhild Eiriksdatter) ble født , Svanøy, Sunnfjord; døde 954, Cumbria, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Oppland

Notater:

Halvdan Sigurdsson "Grå", konge over Opplandene
Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre. Han var ca. 960 konge på Opplandene. I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60: 'Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre'.
Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham. (Källa: Tore Nygaard, Linköping)
Hadafylke ble i den senere middelalder brukt som betegnelse for områdene rundt Tyrifjorden og Randsfjorden østover til Toten samt Hadeland og Land i Oppland fylke. I tillegg hørte Ringerike, Modum, Sigdal og Krødsherad i Buskerud fylke til Hadafylke. Navnet kom av hadar, beboerne av Hadeland. (Kilde: Bjørn Markhaus, Norge)
Heimskringla :Olav Tryggvasons saga avsnitt 60 http://www.olhov.net/olavtry.html
http://www.friesian.com/germania.htm#norse
http://runeberg.org/faderhist/0033.html

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Viken

Notater:

Tryggve Olavsson var sønn til Olav Haraldsson som var en av sønnene til Harald Hårfagre. Da hans far ble drept av Erik Blodøks i 934 flyktet han til Opplandene.
Etter Haralds Hårfagres død i 940-årene var det meningen att eldste sønn, Eirik Blodøks, som overkonge skulle ha halvpartene av kongsinntektene over hele landet. Håkon var en annen av Harald Hårfagres sønner. Han hadde blitt fostret hos kong Athelstan av England og kom nå tilbake til Norge og sluttet forbund med Sigurd ladejarl i Trøndelag. De ventet seg et oppgjør med Eirik, men han viste seg ikke. Han dro av landet og vendte aldri tilbake.
Håkon den Gode «Adelsteinsfostre» var nå enekonge eller i alle fall den annerkjente rikskonge, men han fikk neppe noen gang den makt hans far hadde hatt. Hans egentlige rike var kystlandet fra Møre til Agder. I Trøndelag var han nok anerkjent som øverste herre, men her måtte han dele makten med Sigurd jarl. Noen reell innflytelse på Opplandene hadde han neppe. I Viken lot han brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnssson sitte med styret. Det trenges menn med lokal autoritet her, danskene hadde gamle krav på Viken, og nylig var Danmark igjen blitt forenet under én konge, som snart nok kunne begynne å vise tender. Men foreløpig var Håkon og Tryggve i stand til å hevde sitt herredømme like til Götaelven.
I 952 utbrøt kong Håkons krig mot Danmark. Tryggve var da i vesterviking i Irland og Skotland. Han kom hjem samme vinter og ble da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike. Erikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken. I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl.
Tryggve ble drept i sitt rike i Båhuslen, enten av opprørske bønder eller av fetteren Gudrød Eiriksson, i 960-årene.
    Han var gift med Astrid, som ifølge sagaen var datter av en stormann på Jæren, Eirik Bjodaskalle på Obrestad. Hun var med barn da Tryggve ble drept, og romanen begynner med en dramatisk beretning om hvordan hun bare med nød og neppe berger seg og vesle Olav unna den onde dronning Gunnhild og hennes menn, som lik en Herodes er etter barnet for å drepe det. Til sist søkte Astrid øst i Gardarike, der hun hadde en farbror. Men på veien ble skipet tatt av vikinger, og hele følget ble solgt som treller. Olav havnet i Estland, der han først mange år senere ble gjenkjent og kjøpt fri. Ungdommen fikk han nå tilbringe hos fyrst Vladimir i Novgorod, inntil han ble gammel nok til å få seg skip og mannskap og dra i viking.
    Mye av dette kan ha sin riktighet. Østersjøen ble i alle fall Olavs første tumleplass, etter skaldekvad å dømme. Det kan være at han en tid har vært i vendisk tjeneste. Ifølge sagaene ble han gift med en fyrstedatter der, og det var først da hun døde han dro vestover og sluttet seg til de vikingene som herjet i England og Irland.
    Det er her vi første gang møter ham på sikker historisk grunn. I 991, forteller de angelsaksiske annalene, dukket Olav opp utenfor Themsen som anfører for en veldig vikingflåte. Vikingene angrep først ved Folkestone, siden herjet de nordover langs kysten, via Sandwish og Ipswich. En angelsaksisk jarl i Øst-Anglia prøvte å stanse dem ved Maldon, men vikingene seiret, og jarlen falt. Han ble siden helten i et berømt minnedikt om slaget. Kongen så nå ingen annen utvei enn å ty til den gamle metoden: kjøpe vikingene ut mot kontanter - 10.000 pund sølv.
Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
«4. Det var en høst Håkon jarl dro til Opplandene. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Trygve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enrom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver dro hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene (Gunnhilds sønner). De talte ofte om dette med hverandre.
...
Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Trygve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i Austerveg begge to og herje om sommeren. Kong Trygve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Trygve kom da til ham med bare én skute. De møttes øst for Sotenes ved Vegger (i Båhuslen). Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Trygve og tolv mann. Han liggger der det nå heter Trygve-røyr (på Tryggøya).»

Familie/Ektefelle/partner: Astrid Eiriksdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Vestfold

Notater:

Gudrød Bjørnsson var sønn av Bjørn Farmann[1], småkonge i Vestfold, og sønnesønn av Harald Hårfagre. Gudrød ble far til Harald Grenske og bestefar til Olav Digre, den senere Olav den hellige.
Etter at Gudrøds far Bjørn ble drept av Eirik Blodøks ble Gudrød boende hos sin onkel Olav Haraldsson Geirstadalf, småkonge i Vingulmark[2]. Olav gjorde opprør mot Eirik Blodøks, men ble drept i kamp. Gudrød måtte flykte opp i Opplandene sammen med fosterbroren sin, Olav Geirstadalfs sønn Tryggve Olavsson[3].
Da Håkon den gode ble konge fikk Gudrød Vestfold, hans fars område, som len av kongen[4][5]. Da Harald Gråfell ble konge var det mange menn i Norge som mente at de var av vel så stor ætt som Harald. Ifølge Håkon jarls saga var det en gang mange menn samlet for å drikke utferdsøl, og det ble «et svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken». En hevdet at Harald var den fremste av alle, og da ble Gudrød sint og sa at han ikke sto tilbake for Harald i noe. Snart ble begge sint og grep etter våpen. «Men folk som hadde mer vett og var mindre full, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip,» sier sagaen[6].
Hendelsen var nok til at Harald og Gudrød ikke kunne stole på hverandre. Kort tid etter kom Harald Gråfell seilende inn Viken, omringet huset til Gudrød og da han kom ut sammen med mennene sine ble det en kort kamp før han ble drept[7].
Det nevnes ikke hvem Gudrød ble gift med, annet enn at hun var av «god ætt slik som høvelig var» og at de fikk en sønn som het Harald

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Håkonsson, Ladejarl. Sigurd (sønn av Håkon Grjotgardsson, Ladejarl og Ingebjørg Haraldsdatter) ble født 890; døde 962, Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Sigurd hadde under kong Håkon I "den Godes" regjeringstid en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver. Hans søkte spesielt å megle mellom konge og folk under kongens fruktesløse forsøk på å innføre kristendommen. Erikssønnene kom til makten ca. 960. Sent på høsten 962 ble Sigurd overfalt på en lumsk måte av Harald Gråfeld og hans bror Erling og innebrent

Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Toresdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Finn Skjalge. Finn (sønn av Eyvind Lambes Kåreson og Sigrid Sigurdsdatter) ble født , Sandnes, Gildeskål, Nordland; døde, Sandnes, Gildeskål, Nordland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mathilde giftet seg med Hendrik I, Fulefanger 909. Hendrik (sønn av Otto "Der Erlauchte" von Sachsen og Haduwig von Babenberg) ble født 876; døde 2 Jul 936, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Wichmann I von Egern. Wichmann døde 23 Apr 944. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald Halvdansson, Hårfagre. Harald (sønn av Halvdan Gudrødsson, Svarte og Ragnhild Haraldsdotter) ble født 858 , Lærdal, Sogn og Fjordane; døde 932, Avaldsnes, Karmøy, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Svend var leder av en sterk opposisjon mot sin far, kong Harald, mot slutten av dennes levetid. Så vidt man kan se, var denne opposisjon grunnet på at Danmark, ved innførelsen av kristendommen under kong Harald, hadde kommet så sterkt under innflytelse av erkebispsetet i Bremen. Den ønsket også å gjenoppta vikingtokter til England i stor stil. Omkring 986 kom spenningen til utbrudd. Kong Harald ble jaget fra Danmark og døde i Jumne (Jomsborg i Vengland), hvoretter Svend ble konge.

Ifølge noen primærkilder, bl.a. Snorre, var Svend også gift med Sigrid Storråde (960 - 1020), datter til Skoglar-Toste. Sigrid skulle være enke etter Erik VII Segersäll av Sverige og mor til Estrid. Andre primærkilder oppgir at denne enken var en polsk prinsesse. Gunhild av Polen er også nevnt lenge etter det angivelige giftemålet med Sigrid. Flere forskere er derfor av den mening at Sigrid er en oppdiktet person, og at Gunhld var Svends eneste kone.

Svend giftet seg med Gunhild av Venden 998. Gunhild (datter av Mieszko I of Poland, Dagon og Dubrawka of Bohemia) ble født , Poznan, Polen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Storråde. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Levde 1000.

Man vet ikke sikkert om hennes navn var Gunhild, men det er sannsynlig. Det er imidlertid også formodet at hun het Tyre.

Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Olavson, Styrbjørn. Bjørn (sønn av Olav Bjørnson og Ingeberg Thrandsdotter) døde 982, Fyrisvolden, Uppsala, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Boleslaw I "Chrobry" King of Poland. Boleslaw (sønn av Mieszko I of Poland, Dagon og Dubrawka of Bohemia) døde 17 Okt 1025, Polen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olav Trygvasson. Olav (sønn av Trygve Olavsson og Astrid Eiriksdatter) døde 1000, Svolder. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Palne Tokesen Hvide. Palne (sønn av Toke Gormsen Hvide) ble født 945 , Jelling sogn, Vejle, Danmark; døde 13 Nov 1002, Devonshire, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Levde 1000.

Man vet ikke sikkert om hennes navn var Gunhild, men det er sannsynlig. Det er imidlertid også formodet at hun het Tyra.

Familie/Ektefelle/partner: Gunhild Haraldsdotter. Gunhild (datter av Harald I, Blaatand og Gunhild Olavsdatter) døde, Devonshire, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Oppland

Notater:

Småkongen Sigurd Syr (død ca. 1018) knyttes av sagaen til en storgård på Ringerike, men er kanskje best kjent som stefar til Olav den hellige (995-1030) og far til Harald Hardråde (1015–1066), som begge ble konger over Norge på 1000-tallet. Sigurd Syr var sønn av Halvdan Sigurdsson.
Sigurd Syr var i følge sagaen sønnesønn av Harald Hårfagres sønn Sigurd Haraldsson Rise. Nyere historikere og slektsforskere mener at det er tvilsomt.[1][2]
Han var en dugelig bonde, men en dårlig kriger iflg. Snorre, men hvor han hadde den informasjonen fra vet ingen. Sagaen forteller derimot at Sigurd sto Olav den Hellige bi under slaget ved Nesjar i år 1016. Det var også han Olav henvendte seg til for råd og hjelp, da Olav ønsket å bygge en hær i Norge.
Sigurd giftet seg med Åsta Gudbrandsdatter, som var mor til både Olav og Harald, etter at den første mannen hennes, Harald Grenske, ble brent inne av Sigrid Storråde. Noen mener at storgården Stein på Steinsletta i Hole kommune kan ha vært Sigurds sete, andre at det var Bønsnes eller en annen storgård i distriktet. Sannheten er imidlertid uviss. Han kan godt ha eid flere storgårder samtidig, for han var «busysselmann» (les småkonge/storbonde) ifølge kildene. Kanskje var både Stein, Bønsnes, Berg (les Tornberg, nå Tanberg, og Hesleberg på Ringerike), Sætrang og Gjermundbu i hans eie. På sistnevnte gård ble Gjermundbufunnet gjort i 1943. Dette er et rikt gravfunn, der bl.a. den berømte vikinghjelmen Gjermundbu-hjelmen, og et praktsverd inngår. Gården Gjermundbu kan imidlertid ha ligget under Bølgen på den tid.
Tilnavnet Syr blir som regel tolket sugge, i betydningen ei purke som roter i jorda. Siden Sigurd var en respektert mann av høy byrd må vi regne med at tilnavnet er en hederstittel. Om tolkningen er rett kan den derfor peke til at Sigurd Syr var en dyktig bonde, men dette vet man altså ikke med sikkerhet. Det finnes andre tolkninger, der spesielt en er interessant. Den tolker tilnavnet til å ha med slektskap å gjøre.
Hole kommune har tatt Sigurd Syr til inntekt for sitt kommunevåpen, gjennom å nevne ham som en av de fire kongene kronene symboliserer. Om han var Holeværing eller hadde sete på en av de andre storgårdene i ringeriksdistriktet er imidlertid høyst uavklart.

Familie/Ektefelle/partner: Åsta Gudbrantsdatter. Åsta (datter av Gudbrants Kula Gudbjørgson og Ulfhild Hallsdatter) ble født , Oppland; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Født før 963.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
(Om at bøndene skulle ta ved kristendommen i Rogaland.)
«56. Kong Olav dro til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han ba dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod Gamle: «Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss, da vil vi gå over til deg alle sammen, og love deg vår tjeneste fullt og helt.» Kongen sa: «Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?» Da sa Olmod: «Det var for det første om du ville gifte Astrid, søster din, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.» Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søsteren. «Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og konges søster,» sa hun, «når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.» Og så sluttet samtalen for den gang.»
«57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjærene plukke av den, og så sendte han den til henne. Da sa Astrid: «Nå er bror min vill.» Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. «Jeg har tenkt,» sa kongen, «jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.» Så lot kongen Olmod og Erling og alle de frendene kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, og bød bøndene å la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen trøstet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.»
«58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: «Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av Dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.» Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, ga kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognsjø og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.»
Høvdingverdigheten på Vestlandet var vel etablert, herse kaltes en høvding ofte her.

Familie/Ektefelle/partner: Erling Sjalgson. Erling (sønn av Torolv Skjalg Ogmundson og N.N Erlingsdatter) ble født 963; døde 21 Des 1028, Sola, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ranvald Ulvsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Tyre Haraldsdatter. Tyre (datter av Harald I, Blaatand og Gunhild Olavsdatter) ble født , Danmark; døde 18 Sep 1000. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Vestfold

Notater:

Harald Grenske (født mellom 952 og 957, død 995) var far til Olav den hellige. Tradisjonelt har det blitt krevd at Harald Grenske stammet fra Harald Hårfagre via faren Gudrød Bjørnsson. Tilnavnet Grenske kommer av at han var fra Grenland.
Harald omtales i Snorres Heimskringla, først i Håkon jarls saga, som forteller om at faren Gudrød døde, hvorpå Harald rømte til Opplandene, sammen med blant annet sin fosterbror Rane. Eirikssønnene, sønnene til Eirik Blodøks, var stadig ute etter å kvitte seg med alle som kunne utgjøre en trussel mot dem, og Harald forlot derfor Norge og reiste til Svitjod (Sverige). Der møtte han den svenske hærmannen Skoguls-Toste, far til Sigrid Storråde. De dro på noen viking-tokter sammen, blant annet til Baltikum.[1] Harald Grenske nevnes også i både Fagerskinna og Ågrip, men disse sagaene har ingen opplysninger om ham utover at han var Olav den helliges far.

Familie/Ektefelle/partner: Åsta Gudbrantsdatter. Åsta (datter av Gudbrants Kula Gudbjørgson og Ulfhild Hallsdatter) ble født , Oppland; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Den Mektige

Notater:

Håkon Ladejarl "den Mektige".

Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin værste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen. Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de to småkongene som regjerte der. Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort. Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme av landet. Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norges hersker.

Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre. Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-74, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme. Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon "gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovs-land til sanne helligdommer for folket". Og nå "vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder". Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkons religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skagesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Torgrimm Hardrefsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald Svarte Gudrødsson. Harald (sønn av Gudrød I Haraldsson og N.N of Islay) ble født 970 , Isle of Man, England; døde 1046, Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Keiser 955-983

Otto giftet seg med Aelis de Bourgogne Okt 951. Aelis (datter av Rudolph II og Bertha of Swabia) ble født , England; døde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eadgyth of Wessex. Eadgyth (datter av Edvard I of England, The Elder og Elfleda of Bernicia) døde 26 Jan 946. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gerberga giftet seg med Louis IV d'Outremer 938. Louis (sønn av Charles III, The Simple og Eadgifu of Wessex) døde 10 Sep 954, Reims, Champagne-Ardenne, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gerberga giftet seg med Giselbert von Lothringen 928. Giselbert (sønn av Reginar I im Hennegau og Alberade) ble født 895; døde 2 Okt 939, Andernach, Mayen-Koblenz, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Hedvig giftet seg med Hugues Le Grand 938. Hugues (sønn av Robert I og Béatrice) ble født 897 , Frankrike; døde 16 Jun 956, Dourdan, Île-de-France, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Lothar II von Walbeck. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet «Blodøks»; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip som han fikk av faren sin. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg: Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i fire år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne. Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag.[2] Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt.[3]
«Eirik» var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her.[4] Tilnavnet «Blodøks» kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på fem av hans halvbrødre, og det var uvanlig. Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet. Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket. Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på fem fremstod som uhyrlig

Familie/Ektefelle/partner: Gunhild Gormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Samtidig med at Estrids bror Knud ble tatt til konge i England og giftet seg med dronning Emma, søster til hertug Rikard II av Normandie, ble det antagelig sluttet en avtale om ekteskap mellom Estrid og hertugens sønn, Robert. Derfor ble Estrid etter tidens skikk sendt til Normandie for å oppdras der, inntil hun ble gifteferdig. Da dette inntraff, nektet Robert å inngå ekteskapet og Estrid ble sendt tilbake til England. I disse hendelser får man antagelig søke forklaringen til beskrivning i utenlandske kilder om at Estrid hadde vært gift med den normannske hertug, men at han avviste henne.

Estrid (Astrid) ble gift med Ulv som hadde deltatt i Knuds hærtog til England og fikk av denne høye poster. Men i 1026 ble han på Knuds befaling myrdet i St. Lucie Kirke i Roskilde.

Knud forsonet seg med Estrid ved å gi henne betydelige jordegods, som hun i sin tur skjenket til kirken. Roskilde Domkirke fikk 50 Bol i Gjønge Herred i Skåne. Estrid bygde også en stenkirke i stedet for den gamle trekirken.

Estrid må ha nådd en høy alder, og hun har således i en årrekke kunnet nyde stillingen som kongsmoder. Hun ble jordet i Roskilde Trefoldighetskirke.

Familie/Ektefelle/partner: Ulf Torgilsson, Jarl. Ulf (sønn av Torgils Sprakalegg Bjørnson og Sigrid Sparkling) ble født , England; døde 31 Des 1026, Roskilde, Sjælland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Gyda giftet seg med Eirik Håkonsson, Ladejarl 996. Eirik (sønn av Håkon Sigurdsson, Ladejarl og Tora Skagesdatter) ble født 957; døde 1024, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Herre til Jomsborg

Notater:

Torgils angelsaksiske navn var Sprakling.

Harald Blåtann hadde antagelig bestemt at Torgils skulle bli hans ettermann. Han må derfor ha hatt fordring på Danmark foruten på Sveriges krone. Han var altså medbeiler til Olav Sigurdsson.

Mogens Bugge fører i "Våre forfedre" Torgils som sønn til Björn "Styrbjörn" Olavsson og sønnesønn til Olav, bror til Erik Segersäll av Sverige.

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Sparkling. Sigrid ble født 971 , Halland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Det heter at Gunhild etter drapet på Håkon Ladejarl i 1030 skal ha styrt hans len og av harme over drapet ha trådt i forbindelse med Sven Estridsson. Hun overdro Jomsborg til ham og hans tilhengere blandt venderne.

At han ble drept står i strid med at han skulle være forlist!

Etter Håkons død ble hun gift med jarlen Harald, Torkil Høyes sønn, og fikk med ham sønnene Torkil og Heming. Harald ble myrdet i 1042 på oppdrag av Magnus den Gode. Etter dette oppholt Gunhild seg i England, men måtte flykte til Danmark med sine sønner, da Wilhelm Erobreren underkuet angelsakserne i 1066.

Gunhild giftet seg med Håkon Eiriksson, Ladejarl 1029. Håkon (sønn av Eirik Håkonsson, Ladejarl og Gyda Sveinsdatter) ble født 998; døde 1030. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Oppvekst og ungdomstid
Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants.
Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte Væringgarden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for væringene. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i. Det skal være i alt 18 større slag rundt om i Middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han var med å erobre hele 80 byer.
Snorre forteller i Harald Hardrådes saga at han fikk vite om at nevøen Magnus Olavsson var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem.
Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884:
Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.
Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme.
Medkonge fra 1046
I løpet av et par år hadde Harald kjøpt seg støtte fra flere hold innen Norge, fra danskekongen Svein Estridsson og fra svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet ganske brutalt i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe.
Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Øst-Norge, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Kaupang og Skien må ha vært ganske innbringende.
Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i Væringgarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det er nå han fikk tilnavnet «hardråde».
Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har sannsynliggjort at Østlandet, og særlig områdene i Viken og Grenland, har hatt nær tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo oppstod på grunn av handelen mot Danmark. Videre går det fram at den norske kongemakten har gjort forsøk på å hevde overherredømme her, men at det har begrenset seg til bare kortere perioder. Harald Hardråde var dog ikke fornøyd med å kun herske over Norge. Han mente at han hadde vel så stor rett til å være konge over Danmark. Han kjempet en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson. Det blir ikke fred mellom de to partene før etter slaget ved Niså i 1062. Da går Harald i gang med å konsolidere riket innad. Tre sommersesonger går, der Harald og hans lille, men meget kompetente hær sveiper over Viken og Opplandene og slår all motstand ned for fote. Her benytter de også de mest brutale metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller om at de etterlater «plogen stående i marka». Det vil si at soldatene har slaktet alle husdyr og brent alt korn, slik at de plyndrede bøndene og deres familier går en lang vinter med hungersnød i møte, og deretter – hvis de overlever – har de ingen trekkdyr til å pløye jordene.
Det er etter alt å dømme i forbindelse med dette felttoget at Harald tar kontroll over Oslo. For tettstedet eksisterte på dette tidspunkt og hadde vært der i bortimot hundre år. Det som skjer er at han bygger ut byen til et administrativt senter og militært støttepunkt i Viken. Fra midten av 1000-tallet virker det som Oslo vokser kraftig.
1066
Harald ønsket å ta over den engelske tronen da denne ble ledig og reiste i starten av september over med en stor flåte – på ca. 300 skip – sammen med sønnen Olav. Reisen gikk via Shetland og Orkenøyene. Harald var sammen med Tostig Godwinsson – bror av den nye engelske kongen – for å ta over kongemakten. Mens Harald og Tostig kjempet i Yorkshire, kom Harold Godwinsson raskt opp sørfra med store styrker og overrasket nordmennene. Harald Hardråde og store deler av hans styrker tapte slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Harold Godwinssons hær led også store tap, og det gjorde at den ble et lett bytte for Wilhelm Erobreren senere på året da han kom over fra Normandie. Olav tok farens lik tilbake til Norge hvor det ble gravlagt i Trondheim. Slaget ved Stamford Bridge ses på som vikingtidens slutt og begynnelsen på middelalderen.
Harald Hardråde og mynter
En norsk penning-standard på ca. 0,90 gram ble etablert under Harald Hardråde. Penningstandarden tok utgangspunkt i den gammelnorske markvekten på ca. 214 gram, og det gikk 240 penninger på en mark. Gjennom hele sin kongetid utmyntet Harald penninger av én hovedtype, med trikvetra-tegnet på adversen.
Kong Haralds myntsteder var Nidarnes og Hamar. Ved å følge utviklingen av denne utmyntningen via stempelkoblinger og kjeder av slike koblinger, ser vi at det skjedde en planmessig forringelse av sølvinnholdet i myntene.
At innblanding av kobber i myntmetallet støtte på motstand, viser en episode i Morkinnskinnas versjon av Harald Hardrådes saga. Der blir det fortalt at den islandske hirdmannen Halldor Snorresson kastet myntene av denne «Haraldsslåtten» fra seg i forakt. Myntfunn viser nå likevel at disse myntene ble brukt og spart på rundt omkring i landet. Utenlandske mynter – særlig angelsaksiske og tyske penninger – som inntil kong Haralds første regjeringstid dominerte norske skattefunn, forsvinner nå fra pengesirkulasjonen i Norge. Det er norskekongens egen mynt som rår.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Torbrgsdatter. Tora (datter av Torberg Arnesøn og Ragnhild Erlingsdatter) ble født 1024 , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Neverstein Halldorson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Magnus Olavsson, Den Gode. Magnus (sønn av Olav II Haraldson, Den Hellige og Astrid Olavsdatter) ble født 1024; døde 1047. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Einarsdotter. N.N (datter av Einar Tambaskjelvar Einrideson og Bergljot Haakonsdatter) ble født 1010 , Melhus, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ragnhild kalles også «Astrid den aarbaarne». I 1025 var hennes sønn, Øystein Orre, 12 år. Hun må altså være gift før 1013.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
«138. ... Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte gården hans i Orkdal, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein (Skaftesson) og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. En natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok veien opp over Gaularåsen og så utover helt til de kom ned i Orkdal, og om kvelden kom de til den kongsgården Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natten over og spurte hva det var han var ute etter. Stein ba ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: «Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.» Stein sa: «Om jeg ikke på noen måte rår meg selv for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.» Han dro sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og ba sveinen sette seg opp på den, Stein selv satte seg i sleden, og så dro de i vei og kjørte hele natten. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.
En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gård på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, hans kone, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island, han eide selv skipet han kom med, og kom i land utfor Giske og la til ved øya; da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest ombord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene ba presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite han kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og ba ham gå med. Presten svarte: «Jeg skal gå om du blir med meg; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.» Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så dro de opp til gården og dit Ragnhild var. Litt senere fødte hun et barn, det var en pike, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt piken over dåpen og kalte henne Tora. Stein ga henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men nå var det kommet dit at Svein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongen unåde. Hun sa hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og ba ham vente der til Torberg kom; hun ga ham plass ved siden av Øystein Orre (orrhane), sønn sin; han var tretten år gammel den gang. Stein ga Ragnhild og Øystein gaver.
Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og ba ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: «Jeg har hørt,» sa han, «at kongen har sendt budstikke og stevnet ting etter drapet på Torgeir, at Svein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.» Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge to bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. «Jeg tenker nok det,» sa han, «at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingensteds så mye å si som her.» Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om det at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. «Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætten din, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.» Ragnhild sa: «Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg du selv med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.» Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. «Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.» Stein ble der om vinteren.

Familie/Ektefelle/partner: Torberg Arnesøn. Torberg (sønn av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født 990 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1050, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Arne Arnesøn, Bjarkøy. Arne (sønn av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Håkonsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Olav II (Haraldsson) den hellige, også kjent som Olav Digre og Sankt Olav (gammelnorsk Óláfr Haraldsson og Óláfr hinn helgi) (død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros) var Norges konge fra 1015 til 1028.
Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.[3]
Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra om lag 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under golvet i Nidarosdomen.
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige

Olav giftet seg med Astrid Olavsdatter 1019. Astrid (datter av Olav Erikson, Skjøtkonug og Edla) ble født 1003 , Uppsala, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

I 975 fikk Eirik Raumarike og Vingulsmark til len av Harald Blåtann, eller kanskje snarere av sin svigerfar, Svend Tjugeskjegg. Eirik og hans bror Svein styrte Norge under de danske kongene Svein Tjugeskjegg og Knud den mektige, som underkonger i Viken.

Etter mordet på hans far i 995, dro han til den svenske kongen Olof Skötkonung.

Eirik giftet seg med Gyda Sveinsdatter 996. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Bergliot var en storsinnet kvinne. Etter drapet på Einar dro hun til kongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem, rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun sendte bud til Håkon Ivarsson for å få ham til hevne drapene. Han var villig, men ble overtalt til å inngå forlik med Harald Hardråde, idet han fikk Magnus den Godes datter, Ragnhild.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
«19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. ...»
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
«40. Einar Tambarskjelve var den mektigske av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som før er skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var en søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far Einar hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde fremfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann.»

Familie/Ektefelle/partner: Einar Tambaskjelvar Einrideson. Einar (sønn av Einride Styrkarson) ble født 982; døde 1050. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Skage Skoftessøn. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eiliv Ragnvaldsson, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnvald, Den Gamle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Arnesdatter. Ragnhild (datter av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Uspakr Usvifson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

Gudröd gick i den norske kungen Harald 'Hårdrådes' tjänst och deltog i det berömda slaget vid Stamford Bridge den 25 september 1066. Engelsmännen besegrade norrmännen och Gudröd tog sin tillflykt till Isle of Man. Han insåg snart att öns försvar var svagt. Efter en tid for Gudröd till Norge, värvade en styrka på 600 man och bortåt 10 skepp, satte kurs mot öriket och erövrade det 1079. Gudröd var en stor krigare och utvidgade sitt rike till att omfatta Hebriderna och till en tid även Dublin med omgivande landskap Leinster. (Källa: Jämten 1969, C.R. Carlsson)

År 1098 drar Magnus 'Barfot' till Orkneyöarna, som de facto är ett oavhängigt jarladöme nu. Han lyckas infånga två bröder som heter Pål Jarl och Erland Jarl och skickar dem till Norge. I deras ställe sätter han ett norskt regeringskollegium med sin åttaårige son Sigurd som toppfigur. På Hebriderna och Man härskar en hövding som heter Gudröd Crovan. Magnus 'Barfot' underlägger sig utan svårighet dennes rike. (Källa: Alf Henriksson)

Från 1000-talets mitt känner man till de olika regenterna på Isle of Man genom en krönika kallad Chronicon Regum Manniae. I denna krönika nämns Godfred Crovan kallad 'kung Orry', som den förste bland en rad regenter. På Isle of Man finns en grav strax utanför Laxey, som kallas för 'kung Orres grav'. Själv begrovs kung Orre på ön Islay i Hebriderna. Godfred regerade från år 1079, då han vann slaget vid Skyhill (väster om Ramsey) över sina medtävlare om makten. Han fördrevs dock år 1093 av den norske kungen Magnus 'Barfot'. Efter Godfred var samtliga regenter av nordiskt ursprung och de var alla underställda Norges kung. Men i praktiken var de suveräna. Efter ett sjöslag år 1156 delades Söderöarna i två delar och Hebriderna bildade ett eget rike med Islay som centrum. (Källa: Statens historiska museum, Lars G. Holmblad)

Kung Isle of Man och Hebriderna 1079-1095. (Källa: Regentlängd för Isle of Man)

Birsay var en gång säte för för Orkneyjarlen. Kyrkan byggdes av jarlen Torfinn den mäktige (död år 1065) efter sin återkomst från en pilgrimsresa till Rom. Han styrde ett rike som omfattade nio jarldömen i Skottland, Hebriderna, Isle of Man samt även stora delar av Irland. Efter hans död rasade väldet samman, Isle of Man och Hebriderna blev egna stater. (Källa: Nordisk Vikingaguide 1995, Lars G. Holmblad)

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Haraldsdotter. Ragnhild (datter av Harald III Sigurdsson, Hardråde og Tora Torbrgsdatter) ble født 1047 , Norge; døde, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Keiser

Familie/Ektefelle/partner: Theophanu Skleros. Theophanu (datter av Konstantinos Skleros og Sophia Phokaina) ble født , Bysants, Tyrkia; døde 15 Jun 991, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Liudgard giftet seg med Konrad de Lorraine, The Red 947. Konrad (sønn av Werner im Speyergau) døde 10 Aug 955. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Liudolf giftet seg med Ida (Ita) von Schwaben 948. Ida døde 17 Mai 986. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mahaut giftet seg med Conrad I de Bourgogne 964. Conrad døde 19 Okt 993, Wien, Østerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hertug av Nedre Lothringen som da omfattet Brabant.
Ifølge Bent og Vidar Billing Hansen i «Rosensverdslektens forfedre» var Karl først gift med Agnes av Troyes (955-982) og dernest med Adelheid. Gerberga skal være hans datter i det første ektskapet med Agnes.
Ifølge Mogens Bugge i «Våre forfedre» var Karl gift før 979 med Adelheid som var datter til en av Hugo Capets vasaller. Han fører henne som mor til Gerberga.

Familie/Ektefelle/partner: Adela. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Conrad I, Den Fredfulle. Conrad (sønn av Rudolph II og Bertha of Swabia) ble født , Burgund, Frankrike; døde 19 Okt 993, Burgund, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragenold von Roucy. Ragenold døde 10 Mai 967. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Siegfried von Luxemburg. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Frankrike

Notater:

Hugo Capet (Fransk Hugues Capet) (ca 938 – 24. oktober 996) var fransk konge fra 987 til sin død i 996. Slektsnavnet kom av at Hugo, i egenskap av abbed for klosteret Saint-Martin de Tours og Saint-Germain des Prés, bar en kort frakk som ble kalt for Cappa.

Hugo, født i 938 i Paris, kom fra en mektig og innflytelsesrik adelsfamilie av frankisk bakgrunn, to familiemedlemmene hadde allerede sittet som konge av Frankrike på 800-900-tallet. Han var sønn av Hugo den store, greve av Paris, og Hedvig av Sachsen. Hans besteforeldre på farsiden var Robert I av Frankrike og Beatrix av Vermandois, datter av Herbert I av Vermandois. Hans besteforeldre på morssiden var Henrik I av Sachsen, også kalt for , og Matilda av Ringelheim. Selv ønsket Hugo å bli lekmannsabbed og hadde i 980 forberedt å flytte helgenen Sankt Valérys relikvier til katedralen i Amiens. Han arvet sin fars land og ble således sin tids mektigste adelsmann.
Mynt preget av Hugo Capet.

Mellom år 978 og 986 maktet Hugo å opprettholde sin dominerende maktstilling mot den svake karolinske kongen Lothar III via en allianse med de tyske keiserne Otto II og Otto III og med biskop Adalbero av Reims. Allerede i 985 styrte Hugo riket som han var konge. Lothar og hans sønn døde i 987 og erkebiskopen i Reims overbeviste en gruppe adelsmenn til å velge Hugo Capet som den nye konge. Han ble kronet den 3. juli 987 i Noyon, Picardie og ble således stamfar til Huset Capet.

Hugo Capet eide noen mindre eiendommer i nærheten av Chartres og Anjou, og mellom Paris og Orléans kontrollerte han byer og gods på omkring 1 000 km², men hans makt var innskrenket til dette området. Om han våget seg utenfor risikerte han å bli kidnappet eller drept. Et komplott for å kidnappe Hugo Capet for Otto IIIs regning ble planlagt av biskopen av Laon og Odo av Blois i 993.

Sammensvergelsen mislyktes, men det faktum at ingen ble straffet viser hvor begrenset hans maktposisjon var. I de øvrige Frankrike, utenfor hans kroneiendommer, eksisterte det like mange lover som det fantes grevskaper: bortimot 150 ulike pengeenheter og minst et dusin ulike språk. Å forene dette til ett sammenhengende rike betydde en farefull maktkamp mellom den franske kronen og landets føydalherrer, spesielt de i områdene i Seine og Loiredalen, og det ble Hugo Capets livsgjerning. Tilsettingen og deretter avsettingen av Arnulf, nevø av hertugen av Lorraine, som biskop av Reims (Arnulf hadde ikke gitt sin stemme til Hugo da han ble valgt som konge) ble en konflikt med konge og biskopene mot pave Johannes XV som ikke var løst ved Hugo Capets død.

Hans militære makt var begrenset og han måtte søke militær støtte hos Rikard I av Normandie, men ved at han var valgt som konge ga ham stor moralsk autoritet og innflytelse.

Han giftet seg i 970 med Adelheid av Aquitaine (952-1004), datter av hertug Vilhelm III av Aquitaine.

Hugues giftet seg med Adelheid of Aquitaine 970. Adelheid (datter av Guillaume I-III d'Aquitaine og Gerberge Rolvsdatter) ble født 952; døde 1004, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Beatrix giftet seg med Friedrich I of Upper-Lorraine 955. Friedrich (sønn av Wigerich im Bidgau und Ardennengau og Kunegund) døde 18 Mai 978, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Berthold im Radenzgau. Berthold døde 15 Jan 980. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Konge av Skåne 1042 - 1047.
Konge av Danmark 1043 (1047) - 1076.
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.
Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den Store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark. Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i tolv år. Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England. Han var også velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland
Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.
Hans ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift tre ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora. Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons «rettmessige dronning». Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora. Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d. e. Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svend synes ikke å ha etterlatt seg «ekte» sønner.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:
«22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han tale også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.»
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svend skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svend og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. Svend beholdt deretter tronen så lenge han levde.
Svend ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum). Om hans dødsår har det hersket uenighet.

Familie/Ektefelle/partner: Ranveig Tordsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Stattholder i Norge 1028 - 1030.

Håkon ble innsatt til å styre farens del av Norge da denne i 1015 dro til England for å hjelpe Knud den Mektige. Han ble kort tid senere overrasket av Olav den Hellige, men fikk beholde livet og tillatelse til å dra til England. Han ble i 1028 igjen innsatt som jarl.

Håkon giftet seg med Gunhild Burislawsdatter, of The Wenden 1029. Gunhild (datter av Boleslaw I "Chrobry" King of Poland og Tyre Haraldsdatter) ble født , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Gyda flyktet i 1067 til en klippeøy i Bristolfjorden sammen med flere høvdinger. Hun måtte så flykte videre til St. Omer i Flandern, hvor hun døde.

Familie/Ektefelle/partner: Godvin Earl of Wessex. Godvin (sønn av Wulfnoth Cild) døde 15 Apr 1053, Winchester, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Notater:

På vei hjem fra Østersjøtoget i 1022 kom det til forsoning mellom Knud den Mektige og Torkil den Høye, som ble innsatt som stattholder i Danmark. Få år senere døde Torkil, og den engelske stormannen Wulfsige, som var gift med Knuds halvsøster Estrid, overtok som stattholder under navnet Ulv Jarl. Hans far var angelsakseren Sprakling, etter islandske kilder, Torgils Sprakelegg. I brev fra Knud den Mektiges tid nevnes Ulv og hans bror Eilif som jarler i England. Ulv var nest kong Knud den mektigste mann i Danmark.

Under et sjakkspill kom han i trette med Knud. Han ble deretter drept i Luciuskirken i Roskilde ca. 1026 av hirdmannen Ivar Hvide på Knud den Mektiges befaling.

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Svendsdatter. Estrid (datter av Svend Tveskæg og Gunhild av Venden) ble født 997 , Danmark; døde 9 Mai 1074, Roskilde, Sjælland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulv, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Høvding i Rugen

Notater:

Skjalm Hvide, død efter 1102. (De ofte angivne dødsår 1113 eller 1116 har intet på sig). Oprindeligt begravet i Fjenneslev, senere flyttet til Sorø Kirke. I graven fundet en blyplade, formentlig fra sidst i 1100-tallet med indskriften, at Absalons bedstefar Skjalm ligger her. Havde formodentlig gods i Jørlunde (Jørlunde S., Lynge-Frederiksborg H.) og i Haverup Ore (Pedersborg S., Alsted H.). Begge steder ejede flere grene af efterkommere gods. Formentlig også gods i Fjenneslev, hvor han ifølge Gravkataloget oprindeligt var begravet, men ellers er tilknytningen til Fjenneslev ringe belagt. 
Søn af Toke Trulle. Broderen Aute. Opdrog ifølge den Valdemarske tradition hertug Knud Lavard, efter at dennes far, kong Erik I Ejegod drog på pilgrimsfærd. Saxo forbinder Skjalm med Rygen i flere passager, hvis indbyrdes sammenhæng er vanskeligt at gennemskue. Skulle som reaktion på vendiske piraters drab på hans bror have sammenkaldt en sjællandsk hær der gik til angreb på Rygen. Måske i denne forbindelse, at han gjorde øen “skatskyldig”, som det nævnes senere hos Saxo. Gjordes en gang efter denne begivenhed af Erik I til foged over øen. 
I en passage om langt senere begivenheder omtales, at Skjalm skulle have tilvejebragt fred mellem vendere og danskere og en gang have styret venderne. Ifølge Saxo også foged over Sjælland, hhv. befalingsmand over troppeopbuddet, betydningen af omtalen er omdiskuteret. Sønnesønnen Absalon fortalte mere end hundrede år efter begivenheden, at Skjalm deltog på Sven Estridsens side i dennes kampe mod kong Harald Hårderåde omkring 1065 og udviste stor personlig tapperhed. Skjalms deltagelse her er kronologisk mulig, men der er muligvis tale om en legende.

Familie/Ektefelle/partner: Signe Asbjørnsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla.
Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.
Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.
Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Haukbø (moderne svensk Håkeby), Tanum i Båhuslen. Han ble senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Familie/Ektefelle/partner: Tora Rangvaldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Sveinsdatter. Ingrid (datter av Svend IV Estridsen Ulfson og Ranveig Tordsdatter) ble født , Danmark; døde, Aurland, Sogn og Fjorande. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudrød III Haraldsson, Crowan. Gudrød (sønn av Harald Svarte Gudrødsson og N.N Ragnfredsdatter) ble født 1030 , Hebridene, Skottland, England; døde 1095, Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre. Skule (sønn av Toste Jarl Godwinson og Judit Balduinsdatter) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Finn Arnesson, Jarl. Finn (sønn av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født 1005 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1062, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Ivarsson, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald III Sigurdsson, Hardråde. Harald (sønn av Sigurd "Syr" Halftanson og Åsta Gudbrantsdatter) ble født 1015 , Stein, Hole, Buskerud; døde 25 Sep 1066, Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ogmund døde før sin far, dvs. tidligere enn 1050. Han var ikke lendermann.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtt saga:
«4. Svein het en mann, sønn til Harald Flette, dansk av ætt. Han var en veldig viking og en stor stridsmann, djerv som noen, en ættestor mann i sitt land. Han hadde vært med kong Håkon. Da Håkon var død, hadde Steigar-Tore ingen tro på at han kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, om han fikk makt over hele landet, på grunn av det han hadde gjort, og den motstand han hadde satt i verk mot kong Magnus. Så la Tore og Svein og deres venner opp råd, som etterpå fikk framgang, de reiste en flokk med den hjelp og det store mannskapet Tore hadde. Men fordi Tore da var en gammel og tungfør mann, tok Svein styringen over flokken og høvdingnavn. Denne planen var flere høvdinger med på. Den gjeveste av dem var Egil, sønn til Aslak fra Folland (i Kvernes på Nordmøre). Egil var lendmann, han var gift med Ingebjørg, datter til Ogmund Torbergsson og søster til Skofte fra Giske. Skjalg het en rik og mektig mann, som også kom med i flokken. ...»

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulv Stallere Uspaksson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jon giftet seg med Ranveig Sigurdsdatter 1060. Ranveig (datter av Sigurd Toreson, Hund og Aud Snorresdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lensmann på Oppland

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Finnsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ulvhilde giftet seg med Ordulf von Sachsen 1042. Ordulf (sønn av Bernhard II von Sachsen og Eilica von Schweinfurt) ble født 1022 , Sachsen, Tyskland; døde 28 Mar 1072, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Magnus Olavsson (Norrønt: Magnús góði Ólafsson), også kjent som Magnus den gode, (født 1024, død 25. oktober 1047) var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.

Familie/Ektefelle/partner: Thorborg Halvdansdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Stattholder i Norge 1028 - 1030.

Håkon ble innsatt til å styre farens del av Norge da denne i 1015 dro til England for å hjelpe Knud den Mektige. Han ble kort tid senere overrasket av Olav den Hellige, men fikk beholde livet og tillatelse til å dra til England. Han ble i 1028 igjen innsatt som jarl.

Håkon giftet seg med Gunhild Burislawsdatter, of The Wenden 1029. Gunhild (datter av Boleslaw I "Chrobry" King of Poland og Tyre Haraldsdatter) ble født , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

I Cappelen's Norges Historie oppgis at Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag blandt sine forfedre talte folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle. Det fremgår ikke her eller hos Snorre Sturlasson hvori slektskapet med Einar Tambarskjelve består.
I C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker» og i «Rosensverdslektens forfedre» oppføres Tord Folessons hustru, Ålov å være datter til Einar Tambarskjelve. Det henvises ikke til hvilke kilder som har vært anvendt.

Familie/Ektefelle/partner: Tord Folesøn. Tord døde 29 Jul 1030, Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Sigurdson. Guttorm (sønn av Sigurd "Syr" Halftanson og Åsta Gudbrantsdatter) ble født 1000 , Ringerike, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Sverige

Notater:

Stenkilslekten etterfulgte Munsöslekten som konger av Sverige fra 1056 til 1125. Slekten ble etterfulgt av Sverkerslekten og Erikslekten.

Stenkil var i slekt med den gamle kongeætten, og ble konge etter at Emund Slemme døde i 1060. Han arbeidet ivrig for kristendommens utbredelse i Sverige. I motsetning til sine foretredere samarbeidet han med representanter for kirken i Hamburg-Bremen, biskop Egino av Dalby og biskop Adalvard d.y. av Sigtuna. Stenkil forhindret den sistnevnte i å brenne ned hedningtemplet i Uppsala. Etter hans død utbrøt det en hednisk reaksjon i Sverige.

Familie/Ektefelle/partner: Maria Anundsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Stallar

Familie/Ektefelle/partner: Jorunn Torbergsdatter. Jorunn (datter av Torberg Arnesøn og Ragnhild Erlingsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Notater:

"the dwarf"

Olof giftet seg med Ingebjørg Håkonsdatter 1115. Ingebjørg (datter av Håkon Pålsson, Jarl og Helga Moddansdatter) ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Afreca of Galloway. Afreca (datter av Fergus of Galloway og Elisabeth of England) ble født 1099 , Galloway, Skottland; døde 1166, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ezzo von Lothringen. Ezzo (sønn av Hermann Pusillus og Heylwig von Dillingen) døde 21 Mai 1034, Lothringen, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Judith. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Konrad von Oenningen. Konrad (sønn av Konrad im der Ortenau og Judith) døde 20 Aug 997. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hermann II von Schwaben. Hermann (sønn av Konrad von Oenningen og Reginlint) døde 4 Mai 1003. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Lambert I de Louvain. Lambert (sønn av Reginar III de Hainault og Adela de Louvain) ble født 950; døde 12 Sep 1015, Florennes, Wallonia, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Robert II, le Pieux. Robert (sønn av Hugues Capet og Adelheid of Aquitaine) ble født 27 Mar 972 , Orléans, Frankrike; døde 20 Jul 1031, Melun, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Odo Wilhelm von Burgund. Odo (sønn av Adalbert de Ivrea og Gerberge de Mâcon) ble født , Lombard, Italia; døde 21 Aug 1026, Dijon, France. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Comte

Familie/Ektefelle/partner: N.N de Poitiers. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Irmtrud vom Kinziggau. Irmtrud (datter av Heribert I vom Kinziggau og Irmentrud von Avalgau) ble født 972 , Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Frankrike

Notater:

King of France 996-1031, Duke of Burgundy 1002-1017.Også kalt for

Til tross for Roberts ekteskapelige problemer som etter hvert betydde at han for en kort tid ble bannlyst av pave Gregor V (se nedenunder), var han likevel en hengiven katolikk, noe som ga ham kallenavnet . Han var svært musikalsk begavet og var utøvende som komponist og korsanger, skrev poesi, og gjorde sitt palass til et avsondret, religiøst sted hvor han dirigerte gudstjenester, morgenbønn og kveldsbønn i sine kongelige drakt. En annen side av hans fromhet var at han ikke tålte kjetteri og straffet de som ble oppfattet som kjettere nådeløst.

Det kongedømme som Robert arvet var ikke stort, og i et forsøk på øke sin makt forsøkte han med stor tyngde å kreve et hvert stykke føydalt land som lå ubesatt og legge det inn under kronen. Det førte ofte til motkrav og krig. Hans invasjon av Bourgogne i 1003 ble forhindret og trakk ut. Det var ikke før i 1016 at han til slutt maktet å få kirken bak seg til å bli anerkjent som hertug av Bourgogne.

Den fromme kong Robert II fikk få venner og mange fiender, inkludert sine egne sønner. Hans eldste sønn Hugo Magnus fikk en brå død i et opprør mot faren. Hans overlevende sønner, den kommende Henrik I av Frankrike og Robert I, hertug av Bourgogne, vendte seg også mot kongen i en borgerkrig for makt og eiendom. Kong Roberts hærstyrker ble beseiret og han trakk seg tilbake til Beaugency utenfor Paris.

Robert døde mens han var i krig med sine sønner den 20. juli 1031 i Melun. Han ble gravlagt ved siden av sin tredje hustru, Constance av Arles (973-25. juli 1032), da hun døde året etter, i Saint Denis-basilikaen i Paris. Han ble etterfulgt av hans og Constances andre sønn, Henrik I.

Familie/Ektefelle/partner: Bertha Raolsdatter. Bertha (datter av Conrad I, Den Fredfulle og Mathilde) ble født , Burgund, Frankrike; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Constance de Provence. Constance (datter av Guillaume II de Provence et Arles og Adelaide dite Blanche d'Anjou) ble født 986 , Arles, Frankrike; døde 25 Jul 1032, Melun, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Reginar IV de Hainault. Reginar (sønn av Reginar III de Hainault og Adela de Louvain) døde 1013, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Berthold I von Diessen-Andechs. Berthold (sønn av Arnulf II von Bayern) ble født 940. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Richildis von Luneville. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gerberge vom Kinziggau. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald Svarte Gudrødsson. Harald (sønn av Gudrød I Haraldsson og N.N of Islay) ble født 970 , Isle of Man, England; døde 1046, Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olav III Haraldsson, Kyrre. Olav (sønn av Harald III Sigurdsson, Hardråde og Tora Torbrgsdatter) ble født 1050; døde 1093, Håkeby, Tanum, Västra Götaland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svein Brynjulfson. Svein (sønn av Brynjulv Helgessøn) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Aurland, Sogn og Fjorande. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Konge av Danmark 1095 - 1103.

Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

Da Svend Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at "landene" valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

Etter at Erik hadde overlevd drapet på Knud II den Hellige i 1086, flyktet han til Sverige.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:
"5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen."

Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde "kong Haralds lover". Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr), dvs. "den alltid gode".

Han sørget for at kong Knud ble helgenforklart.

Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet.

Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver: "Det skal berettes, at fyrsten fikk lyst til å gå den lange vei til Roma for å venne sitt mannskap til (utlandets) herlighet; der så kongen Venezias velbeskyttede fredsland. Bror til fem hovedkonger gikk så til Bari, fyrsten ville støtte Guds rike, til gjengjeld ville Guds vennskap beskytte kongen. Fyrsten dro gjennom munkenes rike på sin trette fot, for sin sjels frelse." Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

Allerede i 1103 beluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde. Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

Erik var gift med Bodil, og de fikk sønnen Knud Lavard.

Han fikk dessuten flere frillebarn. Blandt disse kan nevnes Harald Kesja og datteren Benedikt som ble mor til den senere Erik Lam.

Familie/Ektefelle/partner: Bothild Thorgautsdatter. Bothild (datter av Thorgaut Ulfson Fagrskinna og Thorgunna Vagnsdatter) døde 1103, Jerusalem, Israel. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Knud II den Hellige, frillesøn af Svend Estridsøn.

Gift med dronning Edel (Adela), datter af greve Robert (»Friser«) af Flandern. Dronningen indgik efter Knuds død ægteskab med hertug Roger af Sicilien i 1092.
Knud II den Helliges regeringstid: Knud II var i Sverige, da Harald Hén døde. Ved meddelelsen om dødsfaldet vendte han imidlertid straks hjem og sikrede sig kongeværdigheden. Kongen holdt stærkt på kronens ret. Han rensede farvandene for sørøvere (bl.a. »Blod-Egil«) og holdt venderne stangen. Knud II forsøgte også (forgæves) at afskaffe slaveriet, der i øvrigt eksisterede i Danmark til ind i 1300-tallet. Han ønskede formentlig at sikre kirkens indtægtsforhold ved indførelse af tiendebetaling, hvad der dog ikke lykkedes. Folket foretrak at afregne kontant for kirkelige ydelser. Kongen planlagde et togt til England (1085) med sin svoger og svigerfar. Disse planer vakte dog mildt sagt ikke jubel hos de danske storbønder, der skulle stille med skibe og mandskab; men de mødte alligevel op med omkring 1000 vikingeskibe, som ankrede op i Limfjorden. Formentlig på grund af stridigheder ved den danske sydgrænse, måtte Knud opholde sig dér hele sommeren. Til sidst sendte flådens høvdinge Knuds bror, Oluf, til ham for at opfordre ham til at tage afsted. Kongen arresterede imidlertid Oluf, og flåden kom ikke afsted. Næste forår udviste Knud under et ophold i Vendsyssel en mindre heldig opførsel over for befolkningen. Han måtte flygte, men blev i Odense Domkirke indhentet og dræbt af de ophidsede bønder.
Danmarks Adels Aarbog, Thiset, Hiort-Lorenzen, Bobé, Teisen., (Dansk Adelsforening), [1884 - 2005]., (DAA 1898:224).

Knud giftet seg med Adele van Vlaanderen 1081. Adele (datter av Robrecht I van Vlaanderen, The Friesian og Gertrud von Sachen) ble født 1065 , Comté de Flandre, France; døde Apr 1115, Duchi di Puglia e Calabria, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Skjalm Hvide. Skjalm (sønn av Toke Trylle Hvide) ble født , Fjenneslev sogn, Sorø, Danmark; døde 1113, Sorø, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulv, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl I Northumberland

Familie/Ektefelle/partner: Judit Balduinsdatter. Judit (datter av Baudouin V van Vlaanderen og Adèle de France) ble født , Flandern, Belgia; døde 1066, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i England

Notater:

Haralds angelsaksiske navn var Godwinson, han var konge av England i 1066.
Det var mange liebhabere til den engelske kronen. I sør satt hertug Vilhelm av Normandie og hevdet at han hadde Edvards tilsagn om å få overta hans rike, og paven støttet hans krav. Den som i første omgang gikk av med seieren, var likevel en innfødt jarl, Harald Gudinesson. Kong Edvard Confessoren overlot ham riket 05.01.1066, da han var døende. Harald ble umiddelbart kronet i Westminster. Paven bannlyste nå Harald for brudd på ed.
Harald hadde en misunnelig bror, Tostig eller Toste, som syntes at han hadde like stor rett til kronen. Han søkte nå hjelp hos den norske kongen, og tilbød å støtte ham. Harald Hardråde hadde aldri glemt de arvekrav som også han kunne gjøre gjeldende på Englands trone. Og det var fristende å gripe sjansen. Danmark hadde han - iallfall tilsynelatende - oppgitt; han hadde fred med kong Svein, og inten farer truet derfra. Men ble han herre over både England og Norge, ville ikke Svein Estridsson ha store mulighetene for å stå seg. Da ville kong Knuts gamle nordsjørike kunne gjenoppstå under norskekongens scepter. Og utsiktene til at en ekspedisjon til England skulle kunne føre fram, var slett ikke dårlige. Arvekravet ga toget et anstrøk av legitimitet, som nok kunne vinne endel tvilere for hans sak. Han kunne regne med en viss tilslutning i England, særlig i de nordøstlige områdene, der det nordiske islettet var sterkt. Riktignok viste Toste seg her som en upålitelig informatør, oppslutningen om Harald ble langt dårligere enn det han forespeilet. Men Harald Gudinnesson kunne ikke mobilisere fullt ut mot Harald, han måtte holde et våkent øye med hertugen av Normandie, som gjorde åpenlyse forberedelser til en landgang.
Harald på sin side gjorde også omfattende forberedelser som viser at han regnet med et stort felttog. Han satte seg først fast på Orknøyene, noe som ble desto lettere fordi den mektige Torfinn jarl nylig var død. Her trakk han sammen folk, og her plasserte han sin dronning, den russiske Ellisiv, og hennes to døtre. Så gikk han i land på kysten av Northumbria og vant flere seire i mindre slag, byen York var i ferd med å åpne sine porter for ham, da han selv nådde fram. Harald Hardråde lot seg overraske med en mindre avdeling og falt på jordene et stykke utenfor byen, ved Stamford bro den 25.09.1066. Harald Gudinesson selv fulgte ham i døden et par uker senere. Straks etter Harald Hardrådes fall måtte han dra i ilmarsj med sine menn sørover for å ta imot normannerne på kanalkysten. Det kom til slag ved Hastings den 14. oktober. Harald ble rammet av en pil i øyet og nedhugget. Liket kjentes igjen av hans elskede Edgyth Svanehals. Han ble jordet der, men senere flyttet til Waltham kloster.
Edgyth var Haralds konkubine. Han ble ca. 1064 gift med Ealdgyth, datter til Elfgar og enke etter Griffits. Dette var et politisk ekteskap.
Harald var den siste anglosaksiske konge av England. Normannerhertugen ble hans arvtager.

Familie/Ektefelle/partner: Edith Ælfgarsdatter. Edith (datter av Ælfgar og Ælfleda) ble født , Mercia, Kongedømme, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Konge av Skåne 1042 - 1047.
Konge av Danmark 1043 (1047) - 1076.
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.
Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den Store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark. Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i tolv år. Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England. Han var også velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland
Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.
Hans ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift tre ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora. Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons «rettmessige dronning». Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora. Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d. e. Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svend synes ikke å ha etterlatt seg «ekte» sønner.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:
«22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han tale også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.»
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svend skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svend og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. Svend beholdt deretter tronen så lenge han levde.
Svend ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum). Om hans dødsår har det hersket uenighet.

Familie/Ektefelle/partner: Ranveig Tordsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hirdjarl

Notater:

Thrugot (Thrund) Fagerskinna var dansk hird (jarl) og jydsk stormann.

Han var kong Svend II Estridssons hirdstyrer og var med ham 09.08.1062 i slaget utenfor Halmstad.

Han tilhørte senere Knud II den Helliges parti.

I sin beretning om slaget mot jomsvikingene har Saxo fjernet Vagn Åkesons navn. En mulig grunn til dette kan ha vært at helten fra Hjørungavåg har vært et symbol for den såkalte Thrugot-slekten, som i sin tid rommet viktige motstandere til erkebiskop Absalon som var Saxos oppdragsgiver.

De mest fremtredende medlemmene var de to første erkebiskopene i Lund, Asser og Eskil, som hadde embetet sammenhengende fra 1104 til 1177. Om erkebiskop Assers far og onkel heter det i Knytlingesagaen:

"þeir váru kallaðir Þorgunnusynir. Þorgunna, móðir þeira var dóttir Vagns Ákasonar."

Betegnelsen "Þorgunnusynir" bekreftes av Necrologium Lundense, hvis eldste del stammer fra Assers tid, der Assers far kalles Sven Thrugunnu sun. Svens far Thrugot (Þorgautr) var ifølge Knytlingesagaen og Saxo også far til Bodil, som var gift med kong Erik I Eiegod. Gjennom Bodil var Thrugots etterkommere nært beslektet med de etterfølgende danske kongene. Mye tyder på at Asser og hans slekt spilte en viktig rolle ved opprettelsen av det nye erkebispesetet for Norden i 1104, og at Asser og brorsønnen Eskil var sentrale aktører i maktspillet i Norden inntil 1170-tallet.

Familie/Ektefelle/partner: Thorgunna Vagnsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ejede Fjenneslev Lod kirkerne i Tveje Merløse & Fjenneslev bygge Grundlagde Sorø Kloster Døde i Sorø Kloster * ca.1100 † Fjenneslev 1151 Begravet Sorø Kloster

Familie/Ektefelle/partner: Inger Eriksdatter. Inger (datter av Erik av Falster og Cæcilia Knudsdatter) døde 1157, Danmark; ble begravet , Sorø Klosterkirke, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ejer Knardrup, Ganløse Lod trækirke i Bjernede bygge Medstifter Sorø Kloster Bjernede rundkirke havde en forgænger i Pedersborg

Må have ejet en stor del af Haverup Ore (Pedersborg S., Alsted H.), som arvingerne ses at have andele af i 1190’erne. Formodentlig også gods i Bjernede (Bjernede S., Alsted H.), hvor han fik bygget en trækirke. Havde hus i Roskilde (Sømme H.). Ægtefællen skænkede ved sin død Sorø Kloster Sasserbro Mølle (Alsted S., Alsted H.). - Vidne for kong Erik III Lam (udateret). Varetog med broderen Asser stiftelsen af Sorø Kloster. Nær og betydende rådgiver for kong Sven III Grate. Ifølge Saxo gjorde Sven intet uden at rådføre sig med Ebbe, hans rolle er tilsvarende fremstillet i den islandske Knytlingasaga. I borgerkrigens start sat til at vogte Roskilde for Sven og holdt her byen mod kong Knud V Magnusen. Senere brændte Knud hans hus i byen af.
- Identificeres ofte med Ebbe af Bastrup, der vidnede for kong Niels 1104/34. Deraf følger den antagelse, at Ebbe var borgherre på det endnu eksisterende Bastruptårn. Identifikationen er mulig. Ebbes efterkommere ejede en del gods i områder nær Bastrap (se afsnit om gods). Men der kan kun være tale om en antagelse, Ebbe var et almindeligt anvendt navn. 
I DAAs stamtavle Hvidelinjen under Galen fra 1893 stamfar til denne.

På 1515-frisen nævnes sønnesønnen Peder Pedersen. Både sønnesøn og den heraf afledte søn, Peder, kendes kun fra frisen, hvilket ikke er nok til at sandsynliggøre deres eksistens.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Beskrivelse
Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
Kongevåpenet
Se Norges riksvåpen.
Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
Norges konge
Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
Lokalt opprør
Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.
Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».
Krig mot Danmark og Sverige
Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.
Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.[3]
Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4]
Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5]
Fred og bryllup
Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099
Erobringen av Irskesjøen


Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.
Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
Konge av Man
Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.
I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»
Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
Wales
Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.
Skottland
Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103
I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».
Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»
Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
Ettermæle
Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».
Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

Familie/Ektefelle/partner: Irsk Kvinne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Saxesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margret Fredkulla. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Notater:

"the dwarf"

Olof giftet seg med Ingebjørg Håkonsdatter 1115. Ingebjørg (datter av Håkon Pålsson, Jarl og Helga Moddansdatter) ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Afreca of Galloway. Afreca (datter av Fergus of Galloway og Elisabeth of England) ble født 1099 , Galloway, Skottland; døde 1166, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skoftesdatter, Giske. Tora (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Orm Sveinsson, Kryplingeorm. Orm (sønn av Svein Sveinsson og Ragna Ormsdatter) døde 1040. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Orm Jarl Eilivssøn. Orm (sønn av Eiliv Ragnvaldsson, Jarl og Ragnhild Håkonsdatter) døde 1060, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Torfinn Sigurdsson. Torfinn (sønn av Sigurd Digre Lodvesson og Donada Malcomsdatter) døde 1065, Birsay, Orkney, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Pål Torfinnsson, Jarl. Pål (sønn av Torfinn Sigurdsson og Ingebjørg Finnsdatter) ble født 1049 , Orkenøyene, Scottland; døde 1099, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla.
Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.
Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.
Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Haukbø (moderne svensk Håkeby), Tanum i Båhuslen. Han ble senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Familie/Ektefelle/partner: Tora Rangvaldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Sveinsdatter. Ingrid (datter av Svend IV Estridsen Ulfson og Ranveig Tordsdatter) ble født , Danmark; døde, Aurland, Sogn og Fjorande. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudrød III Haraldsson, Crowan. Gudrød (sønn av Harald Svarte Gudrødsson og N.N Ragnfredsdatter) ble født 1030 , Hebridene, Skottland, England; døde 1095, Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
«11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.»
«17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, «jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.» Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.»
«18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: «Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.» Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.»
«19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
«Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.» Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.»
«20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.»

Familie/Ektefelle/partner: Gudrun Torsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Finnsøn, Tjøtta. Håkon (sønn av Finn Håreksøn, Tjøtta) ble født , Tjøtta, Nordland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendermann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Brynjulv Ulvalde Halldorson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Notater:

Håkon Ivarsson jarl var jarlen til den norske kongen Harald Hardråde. Håkon var sønn av lendmannen Ivar Kvite, som var dattersønn av Håkon Sigurdsson jarl. Håkon omtales i Snorres Harald Hardrådes saga i Heimskringla, i Fagerskinna og i Morkinskinna.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Magnusdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svein Sveinsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug av Sachsen

Familie/Ektefelle/partner: Sofie of Hungary. Sofie (datter av Béla I of Hungary og Richeza of Poland) ble født 1040 , Ungarn; døde 18 Jun 1095, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Ivarsson, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]