Arne Arnmodsøn

Notater:

Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986.
Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige.
Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca. 1024 var han en gammel man.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110:
«Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.»
Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøres gjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor alt gjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olav måtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, men han måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde som røvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste. Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet.
I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd seg mer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere, ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidt utstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindre utpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, eller med et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådelig å legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebar effektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt og meget skje.
Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingene til kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men la dem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vi møter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorre bruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, men fra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav som skapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen gir land, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundt om i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fra oppsetsige høvdinger. Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tok imot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap.
Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. På kongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke de var uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde i oppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennene disponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare av småkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt - trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke for alt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudet var det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårne lendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygda og videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltid like lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Et motsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte. Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som en konkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger og en oppkomling.
Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg, og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mest slike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like til det siste. Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Men mellom Olav og høvdingene på Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og det er den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningen i Snorres store saga om Olav.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Torsteinsdatter. Tora (datter av Torstein Galge) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hårek av Tjøtta Eyvindson. Hårek (sønn av Eyvind Finnson, Skaldaspiller) ble født 965 , Tjøtta, Nordland; døde 1036, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gjertrud Erlingsdatter. Gjertrud (datter av Erling Sjalgson og Astrid Trygvesdatter) ble født , Sola, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Torberg var vistnok sin fars eldste sønn. Han ble i 1025 lendmann på Møre hvor han ble etterfulgt av sin sønn, Øystein Orre.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
(Etter striden mellom Ragnhild og Torberg om Stein Skaftesson).
«138. ... Etter jul kom det sendemenn fra kongen til Torberg med bud om at han skulle komme til kongen før midfaste, og med strengt pålegg om å følge budet. Torberg forela det for vennene sine og ba om råd om han skulle våge så mye som å reise til kongen slik som saken sto, og det var mange som rådde ham fra det, og sa det var tryggere å se til å bli av med Stein først og så gå i kongens makt. Torberg hadde mest lyst til å ikke utsette det med reisen.
Litt senere dro Torberg til sin bror Finn og forela saken for ham og ba ham følge med seg. Finn svarte, han sa at han syntes det var fælt å la seg kue av kvinnfolk slik at han ikke torde holde ord mot sin herre for sin kone. «Du kan jo la være å komme om du ikke vil,» sa Torberg, «men jeg tror nå at du lar være mer av redsel enn av troskap mot kongen.» De skiltes i sinne.
Så dro Torberg til Arne Arnesson, bror sin, og fortalte ham hvordan saken sto, og ba ham følge med seg til kongen. Arne sa: «Det er underlig med deg, synes jeg, så klok mann som du er, og så omtenksom, at du skal ha styrtet deg ut i en slik ulykke og fått kongens unåde over deg når det ikke var noen nødvendighet for det. Det kunne enda vært en unnskyldning om det hadde vært din frende du tok deg av eller en fosterbror, men det er ingen mening i slikt, å ta seg av en islending og ha hos seg en mann som kongen har gjort fredløs; og nå vil du sette både deg selv og alle dine frender på spill.» Torberg sa: «Det er som de sier at én er det som vanslekter i hver ætt. Den ulykke far hadde, ser jeg nå helt klart, han var uheldig med sønnene sine, siden han til slutt skulle få en som ikke har noen likhet med ætten vår, men er uten tiltak. Om jeg ikke syntes det var skam å si slikt om min mor, så skulle jeg sannelig aldri kalle deg vår bror.» Så snudde Torberg seg og gikk, han dro hjem og var nokså ute av seg. Etterpå sendte han bud nord i Trondheimen til Kalv, bror sin, og ba ham komme og møte seg ved Agdenes. Og da sendemennene kom til Kalv, lovte han å komme og sa ikke et ord imot.
Ragnhild sendte noen menn øst på Jæren til sin far Erling og ba ham sende hjelp til henne. Derfra kom da Erlings sønner, Sigurd og Tore, og hver av dem hadde en tjuesesse med nitti mann ombord. Da de kom nord til Torberg, tok han imot dem på det beste og med stor glede. Så rustet han seg til reisen, og Torberg hadde også en tjuesesse. De dro i vei nordover. Da de kom til Trondheims Minne så lå alt Finn og Arne der, brødrene til Torberg, med to tjuesesser. Torberg hilste glad på brødrene sine, og sa at bryningen hadde nok bitt på dem. Finn sa at det var ikke ofte det trengtes med ham. Så seilte de med hele denne flåten til Trondheimen, og Stein var med dem ennå. Og da de kom til Agdenes, lå Kalv Arnesson og ventet, og han hadde en tjuesesse med godt mannskap. Med denne flåten seilte de inn til Nidarholm og lå der natten over. Morgenen etter hadde de en samtale med hverandre; Kalv og sønnene til Erling ville at de skulle seile inn til byen med hele flåten og så la lykken rå, men Torberg ville at de først skulle fare varsomt og komme med tilbud, det var Finn og Arne enige i. Så ble det avgjort slik at Finn og Arne dro til kong Olav først og hadde få menn med.
Kongen hadde fått høre hvor mannsterke de var, og han var nokså sint da han talte med dem. Finn gjorde tilbud for Torberg og for Stein, han tilbød at kongen skulle dømme så store pengebøter han ville, men Torberg skulle få lov å bli i landet og få ha veitslene sine, Stein skulle ha fred på liv og lemmer. Kongen sa: «For meg ser det ut som dere har stelt det slik at dere nå mener dere rår halvt med meg eller mer. Det var det siste jeg hadde ventet av dere brødre at dere skulle gå mot meg med en hær; jeg kan merke på denne planen at det er disse jærbuene som har satt den i verk. Men dere trenger ikke å by meg penger.» Da sa Finn: «Vi brødre har ikke samlet hær av den grunn at vi vil by Dem ufred, konge. Det er tvert imot slik at vi vil by Dem vår tjeneste først. Men om De nekter og tenker å la Torberg li noen overlast, da vil vi dra med hele den hæren vi har, til Knut den mektige.» Da så kongen på ham og sa: «Om dere brødre vil sverge en ed til meg på det at dere skal følge meg innenlands og utenlands og ikke skilles fra meg uten at jeg gir samtykke til det, og ikke dølge det for meg om dere får vite om svikråd mot meg, da skal jeg ta imot forlik av dere brødrene.»
Så dro Finn tilbake til hæren og sa hva for et valg kongen hadde gitt dem. Nå sa hver sin mening; Torberg sa at han for sin part vile ta imot dette vilkåret; «jeg har ingen lyst til å rømme fra eiendommene mine og reise til utenlandske høvdinger,» sa han. «Jeg mener det alltid vil være til ære for meg å følge kong Olav og være der han er.» Da sa Kalv: «Jeg vil ikke avlegge noen ed til kongen, og jeg vil bare være hos kongen så lenge jeg får ha veitslene mine og de andre verdighetene, og så lenge kongen vil være min venn. Og det er mitt ønske at vi alle sammen skal gjøre det slik.» Finn svarte: «Jeg vil rå til det at vi lar kong Olav rå alene i tretten mellom oss.» Arne Arnesson sa som så: «Om jeg var ferdig til å følge deg, Torberg, enda du ville kjempe mot kongen, da skal jeg ikke skilles fra deg nå, dersom du velger en bedre vei. Jeg vil følge deg og Finn og velge det vilkåret dere synes er best for dere.» Så gikk de tre brødrene, Torberg, Finn og Arne, ombord på ett skip, og rodde inn til byen, og så gikk de til kongen. Forliket kom i stand, og brødrene avla ed til kongen. Så prøvde Torberg å få forlik med kongen for Stein, og kongen sa at Stein kunne få fare i fred hvor han ville for ham. «Men hos meg kan han ikke være mer,» sa han.
Kalv tok inn på Egge, og Finn dro til kongen, men Torberg og resten av hæren deres reiste hjem sørover. Stein fulgte med Erlings sønner sørover; tidlig på våren dro han vestover til England og så til kong Knut den mektige og ble hos ham lenge og var velsett der.»
Under slaget ved Stiklestad etter at kong Olav hadde falt:
«231. Kalv Arnesson lette etter brødrene sine som hadde falt der. Han fant Torberg og Finn, og folk sier at Finn kastet et sverd etter ham og ville drepe ham og talte harde ord til ham og kalte ham en niding som hadde sveket sin konge. Kalv brrydde seg ikke om det og lot bære Finn bort fra valplassen, og likeså Torberg. Så ble sårene deres ettersett, og de hadde ingen farlige sår. De hadde falt om av tretthet under alle de våpen som ble brukt på dem. Så sørget Kalv for å få flyttet brødrene sine ned til skipet og fulgte selv med dem. Straks han var borte, dro også hele den bondehæren bort som hadde hjemme der i nærheten, unntagen de som hadde sårede frender og venner å stelle med eller tok seg av likene etter dem som hadde falt. De som var såret, ble flyttet inn på gården, så der var hvert hus fullt av dem, og det var slått telt ute over noen. Men så merkelig mange folk det hadde samlet seg til bondehæren, så syntes folk ikke det var mindre rart hvor fort samlingen gikk fra hverandre, da den først tok til med det. Det kom mest av det at størsteparten av hæren hadde samlet seg fra bygdene der omkring, og disse folkene ville svært gjerne hjem igjen.»
«242. Finn Arnesson ble ikke lenge hos Kalv på Egge, for han kunne slett ikke glemme at Kalv hadde vært med i slaget mot kong Olav. Finn kom stadig med harde ord til Kalv av den grunn. Torberg Arnesson styrte ordene sine mye bedre enn Finn. Likevel lengtet Torberg også etter å komme bort og hjem til gården sin. Kalv ga brødrene sine et godt langskip med all slags redskap og annet utstyr og godt følge. Så reiste de hjem til gårdene sine. Arne Arnesson lå lenge av sårene, men ble helt bra og fikk ingen men av det. Han reiste sørover til gården sin senere på vinteren. Alle brødrene fikk fred med kong Svein og slo seg til ro hjemme.»
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
«33. Kong Harald giftet seg med Tora, datter til Torberg Arnesson vinteren etter at kong Magnus den gode var død. De hadde to sønner; den eldste het Magnus og den andre Olav. Kong Harald og dronning Ellisiv hadde to døtre; den ene het Maria, den andre Ingegjerd. Våren etter den hærferd som vi nå har fortalt om, bød kong Harald ut en hær og reiste om sommeren til Danmark og herjet. Og det gjorde han sommer etter sommer. ...»

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild (datter av Erling Sjalgson og Astrid Trygvesdatter) ble født , Sola, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Familie/Ektefelle/partner: Berljot Halvdansdatter. Berljot (datter av Halvdan Sigurdsson) ble født 1016 , Vestfold; døde, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jon giftet seg med Ranveig Sigurdsdatter 1060. Ranveig (datter av Sigurd Toreson, Hund og Aud Snorresdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald III Sigurdsson, Hardråde. Harald (sønn av Sigurd "Syr" Halftanson og Åsta Gudbrantsdatter) ble født 1015 , Stein, Hole, Buskerud; døde 25 Sep 1066, Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ogmund døde før sin far, dvs. tidligere enn 1050. Han var ikke lendermann.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtt saga:
«4. Svein het en mann, sønn til Harald Flette, dansk av ætt. Han var en veldig viking og en stor stridsmann, djerv som noen, en ættestor mann i sitt land. Han hadde vært med kong Håkon. Da Håkon var død, hadde Steigar-Tore ingen tro på at han kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, om han fikk makt over hele landet, på grunn av det han hadde gjort, og den motstand han hadde satt i verk mot kong Magnus. Så la Tore og Svein og deres venner opp råd, som etterpå fikk framgang, de reiste en flokk med den hjelp og det store mannskapet Tore hadde. Men fordi Tore da var en gammel og tungfør mann, tok Svein styringen over flokken og høvdingnavn. Denne planen var flere høvdinger med på. Den gjeveste av dem var Egil, sønn til Aslak fra Folland (i Kvernes på Nordmøre). Egil var lendmann, han var gift med Ingebjørg, datter til Ogmund Torbergsson og søster til Skofte fra Giske. Skjalg het en rik og mektig mann, som også kom med i flokken. ...»

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulv Stallere Uspaksson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Orm Jarl Eilivssøn. Orm (sønn av Eiliv Ragnvaldsson, Jarl og Ragnhild Håkonsdatter) døde 1060, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Torfinn Sigurdsson. Torfinn (sønn av Sigurd Digre Lodvesson og Donada Malcomsdatter) døde 1065, Birsay, Orkney, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Brigida Ulvsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendermann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Brynjulv Ulvalde Halldorson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla.
Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.
Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.
Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Haukbø (moderne svensk Håkeby), Tanum i Båhuslen. Han ble senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Familie/Ektefelle/partner: Tora Rangvaldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Sveinsdatter. Ingrid (datter av Svend IV Estridsen Ulfson og Ranveig Tordsdatter) ble født , Danmark; døde, Aurland, Sogn og Fjorande. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudrød III Haraldsson, Crowan. Gudrød (sønn av Harald Svarte Gudrødsson og N.N Ragnfredsdatter) ble født 1030 , Hebridene, Skottland, England; døde 1095, Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
«11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.»
«17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, «jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.» Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.»
«18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: «Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.» Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.»
«19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
«Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.» Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.»
«20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.»

Familie/Ektefelle/partner: Gudrun Torsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Finnsøn, Tjøtta. Håkon (sønn av Finn Håreksøn, Tjøtta) ble født , Tjøtta, Nordland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svein Sveinsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve på Orkenøyene

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Håkonsdatter, Sørum. Ragnhild (datter av Håkon Ivarsson, Jarl og Ragnhild Magnusdatter) ble født , Oppland; døde, Orkenøyene, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Inge Steinkilson. Inge (sønn av Steinkil Ragnvalson og Maria Anundsdotter) døde 1111. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendermann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Beskrivelse
Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
Kongevåpenet
Se Norges riksvåpen.
Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
Norges konge
Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
Lokalt opprør
Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.
Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».
Krig mot Danmark og Sverige
Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.
Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.[3]
Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4]
Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5]
Fred og bryllup
Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099
Erobringen av Irskesjøen


Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.
Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
Konge av Man
Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.
I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»
Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
Wales
Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.
Skottland
Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103
I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».
Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»
Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
Ettermæle
Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».
Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

Familie/Ektefelle/partner: Irsk Kvinne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Saxesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margret Fredkulla. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Notater:

"the dwarf"

Olof giftet seg med Ingebjørg Håkonsdatter 1115. Ingebjørg (datter av Håkon Pålsson, Jarl og Helga Moddansdatter) ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Afreca of Galloway. Afreca (datter av Fergus of Galloway og Elisabeth of England) ble født 1099 , Galloway, Skottland; døde 1166, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Aasulv Skulesøn, Rein. Aasulv (sønn av Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre og Gudrund Neversteinsdatter) ble født 1090 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Dag Eilivson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Åsulf Guttormsen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Torsteinsdatter. N.N ble født , Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sune Ivarsson. Sune (sønn av Ivar Sytryggsson) ble født 1060 , Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skoftesdatter, Giske. Tora (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skulesdatter. Ragnhild (datter av Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre og Gudrund Neversteinsdatter) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve på Orkenøyene

Familie/Ektefelle/partner: Helga Moddansdatter. Helga (datter av Moddan) ble født , Katanes, Skotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Underkonge i vestregøtlan

Notater:

“Knaphövde”

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Kristina giftet seg med Mstislav Waldemarsson 1095, Kiew, Ukraina. Mstislav (sønn av Waldemar II Monomachus Wsevolodson og Gyda Haraldsdatter) ble født 1075 , Kiew, Ukraina; døde 15 Apr 1132, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid. Sigrid (datter av Herborg Pålsdatter) ble født , Orkenøyene, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bjarne Mårdarson Mårdarson, Den Lovkyndige. Bjarne (sønn av Mård Ivarsson) ble født , Island; døde 1223, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Petersdatter, Byrdasvein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1130 - 1136.
Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge. Ireren Harald Gille (egentlig «Gilla Christ» = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne. Moren var forøvrig med for å vitne. Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.
Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.
26.03.1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, «lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden». Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.
Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres. Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge. Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem. Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.
    Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130. Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike, den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper. Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge. Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-40. Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder. 
    Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen «innbyrdeskrig» er mer dekkende. enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse. Men «borgerkrig» er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte. 
    Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.
    Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-70 og 1241-1340, og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen. Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de tre landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.
    Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge. Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid. Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-53. Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid. 
    Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene. Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet. Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier. Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene. 
    Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.
    Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetning mellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.
    Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
    Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokale høvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.
    Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene. For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Store mengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.
    Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134 og klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135. For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald ham lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og deretter sette i kloster.
    Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd. Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt «Slembedjakn», den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn. Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.
    Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til: Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.
    Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var : Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge. Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.
    Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet «krokrygg».
    Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de to barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird. 
    I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fast landsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet «munn», holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England. Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
    Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene. 
    Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.
    Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns ti år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet «skapte» kongsemner ved behov. 
    Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 04.02.1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn. 
    I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-35, og mellom Haralds sønner fra 1155. Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn. Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-60. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende, der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.
    Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn. 
    Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-55 hadde han vært med orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet «skakke». Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru. 
    Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.
    De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
    For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-53 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-53. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
    Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom «kroningseden» sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-53 om peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med «kanonisk» rett (alminnelig kirkerett).
    Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid. «Tronfølgeloven» fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett («primogenitur») og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var best skikket - og dernest «nærmeste arving». Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
    Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.
    Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.
    Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt. For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet. For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som «ubotamål». Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.
    Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St. Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse. I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-53 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).
    Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St. Olav, den ideelle «rex iustus», bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender. 
    Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-64. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.
    En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-66 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168. I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla («småjente»), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt «birkebeiner», en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres «Heimskringla» og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re. «Sverres saga» fører beretningen videre. 
    Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Guttormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123.
Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.[1]
Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.
Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.[2]
Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). I følge tradisjonen skal han også ha grunnlagt Nikolaikirken i Bergen.[3] Øysteins hadde stor interesse for Bergen[4] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.
Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Guttormsdotter. Ingeborg (datter av Guttorm Toresen Toresen, på Steig) ble født 1100 , Steig, Sør-Fron, Gubrandsdalen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Malmfrid Mstislavsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Raghnhild giftet seg med Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll 1160. Somerled (sønn av Gillebride Thane of Argyll) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Gudrød giftet seg med Finola Mac Lochlainn 1167, Isle of Man, England. Finola (datter av Murcard Mac Lochlainn) ble født 1145 , Ulster, Irland; døde 1190, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Lendmann. 
Levde fra 1120 til 1183.
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levet meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.
Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
«1. ... Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.»

Familie/Ektefelle/partner: Eldrid Jonsdatter, Blinheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Sveinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson, Huk. Hallkjell (sønn av Jon Duvnjalson Smørbalte og N:N Hallkjellsdatter) døde 1160. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kåre Saxeson, Kongsbror. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eirik av Austerraat. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gaut Aalesson, Ornes. Gaut (sønn av Aale Anunansson og Tora Guttormsdatter) ble født , Ornes, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora Guttormsdatter. Tora (datter av Guthorm "Gråbard" Sigurdson) ble født , Fluberg, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kristin Sigurdsdatter. Kristin (datter av Sigurd Magnusson, Jorsalsfare og Malmfrid Mstislavsdatter) ble født 1120; døde 1178. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nikolaus Bertorgsson Maase. Nikolaus (sønn av Bergtor Bjørnson Bukk) ble født 1100 , Sunde i Sunnhordland, Kvinnherad, Hordaland, Norge; døde 1130. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingebjørg giftet seg med Olof I Gudrödsson Bitling 1115. Olof (sønn av Gudrød III Haraldsson, Crowan og Ragnhild Haraldsdotter) ble født 1080 , Isle of Man, England; døde 29 Jun 1153, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Pål Sigridson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingrid giftet seg med Arne Ivarsson, Kongsmaag 1147. Arne (sønn av Ivar Sunessøn) ble født , Eid, Nordfjord; døde, Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hertuginne av Sønder-Jylland - 1130 -.

Ingeborgs ekteskap skyldes hennes moster, den danske dronning Margrethe Fredkulla, som ga henne svenske gods i medgift.

Knytlingesagaen har en utførlig og noe romanaktig beretning om Knuds frieri via kjøpmannnen Vidgaut. Ifølge Saxo skyldtes giftemålet Ingeborgs moster, dronning Margrete Fredkulla av Danmark. Hun ga sågar Ingeborg en del av sitt svenske farsgods i medgift, dette var et ledd i hennes freds- og ekteskapsstiftende politikk innenfor kongehuset.

Forgjeves frarådet Ingeborg Knud å reise til julegildet i Roskilde i 1130 hvor han ble drept av Magnus Nielsen i Haraldsted Skog. Åtte dager etter drapet fødte hun sønnen Valdemar, tidligere hadde hun født døtrene Margrete, Christine og Katrine.

Da høvdingen Kristjern Svendsen, etter drapet på Erik II Emune i 1137, ville ha den lille Valdemar utropt til konge, motsatte Ingeborg seg dette på det sterkeste. Etter denne tid høres ikke mer om henne.

Ingeborg giftet seg med Sankt Knud Lavard 1116. Sankt (sønn av Erik "Eiegod" Svendson og Bothild Thorgautsdatter) ble født 12 Mar 1096 , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde 7 Jan 1131, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Magnusson, Jorsalsfare. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Brynjulf Bårdsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Baard Guttormsson, Rein. Baard (sønn av Guttorm Aasulvsøn, Rein og Sigrid Torkelsdatter) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Jonsdatter, Austråt. N.N (datter av Jon Sigurdson og Sigrid Baardsdatter) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1138 - 1155.
Gillesønnene ble tatt til konger etter farens død. Inge Krokrygg på Borgarting og Sigurd Munn på Øreting. Øystein kom til Norge og ble tatt til samkonge på Øreting i 1142 under formynderskap av de mektige lendermenn. Etter at Sigurd Slembe og Magnus Blinde var drept i 1139, hersket det fred mellom kongene.
Da de ble voksne ble de imidlertid uenige. Sigurd var populær, men voldsom. Han og Øystein forsøkte forgjeves å avsette Inge, men i 1155 ble Sigurd Munn drept av Inges menn i Bergen.
I Sigurds regjeringstid ble erkebiskesetet i Nidaros opprettet.
Av hans friller nevnes:
1. Tora.
2. Kristina, datter til Sigurd Jorsalfare.
3 Gunhild som var mor til Sverre.
Etter at Øystein ble drept av Inges menn i Båhuslen i 1157, var Inge enekonge til 1159, da Håkon Berdebrei ble tatt til motkonge. Inge Krokrygg falt i et slag ved Oslo mot Håkons menn i 1161.

Familie/Ektefelle/partner: Gunnhild. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Levde 1135.
Sagaen opplyser at Olav Moks farmor var en datter til Kong Håkon Gille. Hennes levetid må falle i begynnelsen og midten av 1100-tallet.
Det fremgår ikke av sagaen hvem hennes mor var, men vi vet at kong Harald var glad i kvinner og at han hadde mange døtre.

Familie/Ektefelle/partner: Åle Ivarsson Varg. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jon Hallkjellsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudbrand Skavhoggsson. Gudbrand døde 4 Feb 1161. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erling Skakke Ormsson. Erling (sønn av Orm Sveinsson, Kryplingeorm og Ragnhild Skulesdatter) ble født 1115 , Stødle, Etne, Hordaland; døde 18 Jun 1179, Kalvskinnet, Trondheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lord i Kentyre

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Fiona av Moray. Fiona (datter av Ranulf av Moray og Bethoc) ble født , of Moray, Scotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Notater:

Olof II Gudrödsson anses vara den förste kände, som förde det egendomliga och sällsynta vapne t med sina tre springande ben. Vapnet finns avbildat på Isle of Mans statssvärd, som traditio nellt tillskrives Olof. Detta fordrar en datering till omkring 1230. Experter från Brittish M useum har daterat svärdet till omkring 1250. (Källa: Jämten 1969, C.R. Carlsson)

Olof giftet seg med Christina of Ross 1223. Christina (datter av Ferguard av Ross) ble født 1200 , Ross, Skottland; døde 1250, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Familie/Ektefelle/partner: NN of Kentyre. NN (datter av Kenneth of Kintyre, Ruaídri) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Skule Baardson, Jarl. Skule (sønn av Baard Guttormsson, Rein og Ragnhild Erlingsdatter) ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Östmansson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Byrdarsvein. Bjørn ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Birkebeinerhøvding

Notater:

Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag var Birkebeinernes høvding. Han talte blandt sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
«Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.»
Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn. Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelang godtok Sverre.
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre. At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin «søster» Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard. Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.
Inges saga skildrer Baard i meget almindelige ord: «Han var meget rik, vakker at set til, saktmodig og stille og holdt seg vel.» Han nevnes ofte i Sverres saga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.
I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild (datter av Erling Kviden og Skårvangssole) ble født 1165 , Kvie. Vang, Valdres, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Cecilla Sigurdsdatter. Cecilla (datter av Sigurd Haraldsson Mund og Gunnhild) ble født 1155; døde 1186, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulvhild Pålsdatter. Ulvhild (datter av Pål Sigridson og Sigrid) døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skoftesdatter. Ragnhild (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Haraldsdatter Gille. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Arnesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kjetil Håvardsson Galle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Jon Gautson på Ænes hadde flere sønner som er velkjent fra historien. Først var det Arnbjørn Jonsson, som var en av baglernes høvdinger og var med i det illgjetne drap av Einar kongsmåg ved Stavanger domkirke år 1205. Senere ble han dog en av kong Håkon Håkonsons mest betrodde menn. En annen av Jon Gautssons sønner var Askell Jonsson, som i mer enn 28 år var biskop i Stavanger bispedømme; han var en fremragende administrator og en av kong Håkons beste venner. Den tredje av Jon Gautssons sønner var Gaut Jonsson på Mel.

Er nevnt i Norgeshistorien som en av Kong Magnus og ErlingSkakkes fremste støtter. Se Bjørn Nygaards bok side 1 nr. 2. Han levde på Ænes i Kvinherad.

Som sin far og sin bror Munan var Jon Gautsson også lendermann. Han var i tjeneste for kong Magnus IV Erlingsson. Jon og Munan var med i slaget ved Nordnes mot Sverre Sigurdsson da han kjempet mot kong Magnus IV om den norske tronen. Da kong Magnus IV Erlingssonhadde fallt i slaget på Fimreite i Sognefjorden i 1184 og kong Sverre Sigurdsson hadde etablert seg som den nye norske kongen, synes det som om de to brødrene sluttet fred med ham og sener kunne ta tilbake sine eiendommer. Vi kjenner ikke navnet til Jons hustru, men fem av barna synes identifisert. Fornavnet til datteren er imidlertid ukjent.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lagmann

Notater:

Nevnes 1162 , Stammfar til Stovrieimsetta

Arne giftet seg med Ingrid Ragnvaldsdatter 1147. Ingrid (datter av Ragnvald Ingeson) døde 1170, Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Gaut på Ænes, lendermann hos kong Magnus Erlingson i 1160-årene. Han var i kong Magnus Erlingsons tjeneste og tilhørte en av datidens fornemste ætter. Den norske tittel lendmann svarer omtrent til den franske barontittel, som senere fikk innpass hos oss også. Vi kjenner to av Gauts sønner, Jon Gautsson og Munan Gautsson, som også var lendmenn og var med i kampene mot kong Sverre. Etter Sverres seier synes de å ha inngått forlik med ham og har fått ha sine eiendommer og rettigheter i behold.

Gaut på Ænes er den første som en kjenner av ætten GALTUNG. Hanvar lendeman i ca. 1160. Gaut var i kong Magnus Erlingsonstjeneste, og tilhørte en av datidens fornemste ætter. Lendemaner det samme som Baron. Gauts sønner var også lendemenn, og varme di kampene mot kong Sverre. Etter kong Sverres seier, bledet inngått forlik med kong Sverre.

Gaut på levde i Harald Gilles tid, dvs. i 1130 årene. I eldre genealogisk litteratur er Gaut omtalt som Gaut på Ænes. Dette er ikke riktig. Han bodde på Ornes i sogn, og antagelig er Urnes stavkirke oppført av ham. Han hadde sønnene Jon og Munan. De var begge på Magnus Erlingsson's side mot kong Sverre i slaget ved Kvarven ved Nordnes som skipshøvdinger, sier Flateyarboken. Jon er ikke nevnt siden, så antagelig falt han der. Munan var med i slaget ved Fimreite i 1184 og falt antagelig der. Jon hadde sønnen Arnbjørn. Arnbjørn ble oppfostret hjemme hos den kjente baglerbiskopen Nikolaus Arnesson. Hvem Gauts forfedre var, er fremdeles ukjent, men det finnes teorier også om det. En av teoriene går ut på at Gaut kan være etterkommer av Ogmund Ormsson, som rømte til Sverige, og oppholdt seg blant Gøtene. Hans sønn, Munan, var også med til Gøtaland. I et hærtokt mot Norge (kong Inge) ved Krokaskogen i Båhuslen i 1137 falt Munan. Gaut på Ornes ble født omkring 1130, navnet hans tyder på kontakt med Gøter og en av sønnene hans fikk navnet Munan, så kanskje? Ogmund Ormssons foreldre var Orm Eilifsson, død omkring 1060, jarl på Orkenøyene, og Sigrid, datter av Finn Arnesson av Arnmødling-slekten. Orm Eilifsson var dattersønns sønn av Håkon Ladejarl.

Familie/Ektefelle/partner: N.N Arnbjørnsdatter. N.N (datter av Arnbjørn Jonsson, Ambe og N.N Torsteinsdatter) ble født , Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson. Hallkjell (sønn av Jon Hallkjellsson og Margrete Haraldsdatter Gille) døde 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Bjørnsdatter. Estrid (datter av Bjørn Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter, Rein) ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Bjørn var ein frende, søstersønn, av Erling Skakke. Bjørns far Nikolas var gift med Erlings søster Åsa. Bjørn Bukk var gift med Margrethe, datter til Arne på Stårheim og Dronning Ingrid. Bjørn hadde en sønn, Nikolas Bjørnsson.
12. Kong Inge og Gregorius fór austantil um vaaren til Bjørgvin. Men strakst Haakon og Sigurd spurde de, at Inge var farin fraa Viki, fór dei landvegen aust til Viki. Daa kong Inge kom til Bjørgvin, vart de trætte millom Halldor Brynjolvsson og Bjørn Nikolasson. De var ein av drengine hans Bjørn, maa vita, som spurde ein av drengine hans Halldor, daa dei møttest nede paa bryggjune, kvifor han var so bleik, og hin svara at han hadde aarelati seg. «Ikkje hadde eg vorti so fisbleik av aarelatingi, som du er,» sagde hin. «Eg tenkjer du vilde bera deg endaa verre og ulikare,» svara den andre. De var ikkje noko meir enn dette som var grunnen; men so tok de eine orde de andre, til dess de bar til aa trætta, og so til aa slaast. Daa vart de fortalt Halldor Brynjolvsson, at drengen hans var saara nede paa bryggjune, og Halldor, som sat og drakk i garden der tett attmed, gjekk ned. Men daa var drengine hans Bjørn komne der alt, og no totte Halldor at dei hadde vori uskillege med hans dreng, og dermed tok Halldor og hans fylgje til aa knubba og dengja deim. Daa vart de fortalt Bjørn Bukk, at vikverjane slo drengine hans nede paa bryggjune. Daa tok Bjørn og mennane hans vaapni sine og gjekk ned og vilde hemna drengine sine, og daa gjekk dei paa kvarandre. Daa vart de fortalt Gregorius, at Halldor, systermannen hans, trengde hjelp, og at drengine hans vart nedhogne ute paa gata, og daa hadde Gregorius og mennane hans brynjune paa seg og sprang til. Daa høyrde Erling Skakke at Bjørn, systerson hans, slost med Halldor og Gregorius inn-paa bryggjune, og at han trengde hjelp. Daa gjekk han dit og var ovende mannsterk og bad folk hjelpa seg; «de vilde vera ei æveleg skam,» sagde han, «um ein vikvering skulde tugta oss her i vaar eigi fødebygd.» Der fall de 14 mann, og av deim døydde 9 paa flekken og 5 seinare av saari sine, og mange vart saara. Daa kom de bod til kong Inge, at Gregorius og Erling slost inn-paa bryggjune, og han fór stad og vilde skilja deim; men de var uraad, daa dei var reint rasande paa baae sidur. Daa ropte Gregorius til kong Inge og bad han ganga burt, og sagde at han ingin veg vilde koma, soleis som de no var, og sagde at de vilde vera den største ulukka, um han kom til noko; «ingin kan vita,» sagde han, «um ikkje de kan vera einkvar som er god til eit slikt syndeverk, um han ser seg syn til de.» Dermed gjekk kongen burt. Daa de verste staake var yvi, gjekk Gregorius og hans menn upp til Nikolaskyrkja[13], og Erling og hans menn etter, og ropte til kvarandre. Daa kom kong Inge andre gongen og forlikte deim, og paa baae sidur vilde dei at han aaleine skulde døma imillom deim. Daa spurde dei at Haakon var i Viki, og kong Inge og Gregorius fór aust og hadde mange skip. Men daa dei kom aust, skvatt Haakon og mennane hans undan, og de kom ikkje til slag. Daa fór kong Inge inn til Oslo, men Gregorius var i Konghelle.
Slaget på Kalvskinnet i Sverressaga: Bjørn Bukk sprang på elva og omkom. Han var i brynje og sank straks.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Arnedatter. Margrete (datter av Arne Ivarsson, Kongsmaag og Ingrid Ragnvaldsdatter) ble født , Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge; døde, Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Botolv, i Fjordane. Botolv døde 18 Jun 1179, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Raghnhild giftet seg med Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll 1160. Somerled (sønn av Gillebride Thane of Argyll) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Simon Kaaresøn. Simon (sønn av Alna-Kaare) ble født , Sveen, Sundhordaland; døde 1190, Stovreim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Nikolasson Bukk. Bjørn (sønn av Nikolaus Bertorgsson Maase og Åsa Ormsdatter) ble født , Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norway; døde 1179, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Valdemar den Store, søn af Knud Lavard og Ingeborg, dansk medkonge fra 1154 og enekonge fra 1157-1182. Valdemar, som blev født blot 8 dage efter at faderen, Knud Lavard, var blevet myrdet, voksede op hos Asser Rig sammen med dennes sønner Absalon og Esbern Snare. Under stridighederne om retten til tronen mellem Svend 3. Grathe og Knud 5., sluttede han sig til Svend, som i 1147 gjorde ham til hertug af Slesvig. I 1154 skiftede Valdemar over på Knuds side og forlovede sig med hans halvsøster Sofie. Han blev konge i Jylland 1157 ved rigets deling mellem Svend, Knud og Valdemar og enekonge samme år, efter at Knud blev dræbt under det såkaldte "blodgilde i Roskilde". Det lykkedes Valdemar at undslippe, og efter at have samlet en hær slog han Svend på Grathe Hede og var nu enekonge.

Valdemar opbyggede en stærk kongemagt og rettede flere slag mod venderne, støttet af vennen Absalon, som han i 1158 udnævnte til biskop i Roskilde. I 1159 samlede Valdemar en sjællandsk ledingsflåde og gennemførte et togt mod venderne. I de følgende år gennemførtes en række togter, der kulminerede med indtagelsen af Rügen i 1169. I den forbindelse omstyrtedes de kendte gudebilleder. Valdemar gik i gang med at sikre rigets grænse mod syd dels ved at opføre Valdemarsmuren i tilknytning til Dannevirke, dels ved at bygge fæstningsanlæg flere steder i landet, bl.a. ved Korsør og Nyborg. Absalon byggede som bekendt en fæstning på en lille ø ud for handelspladsen Havn ved Øresund. Den europæiske magtkamp mellem paven og kejseren nåede Danmark i 1160, da de fleste bisper med Absalon i spidsen støttede kongen, og ærkebiskop Eskil måtte drage i landflygtighed i Frankrig. Kronen og kirken forsonedes dog, og det markeredes med, at Valdemars fader, Knud Lavard, blev helgenkåret af pave Alexander III og gravsat i Skt Bendts Kirke i Ringsted. Samtidig fik Valdemar sin 7-årige søn, Knud (VI) kronet og salvet som medkonge for at sikre arvefølgen. I 1177 trak Eskil sig tilbage, og Absalon udnævntes til ærkebiskop i Lund. Absalon indsatte flere venner på ledende poster, og i 1180 udbrød der åbent oprør, og Absalon måtte flygte. Valdemar og Absalon vendte tilbage i 1181 med en hær og nedkæmpede oprøret.

Under Valdemars regeringstid skete der store forandringer i det danske samfund. Ledingspligten blev afløst af en ledingsskat, og frem for at skulle huse kongen, når han rejste rundt i landet, skulle bønderne nu betale en skat til kongens ombudsmænd (hele apparatet med ombudsmænd blev udbygget og væsentlig forbedret under Valdemar 1. den Store). Kongen fik også flere indtægter i form af kongens overtagelse af ingenmandsland - hvad ingen ejer, ejer kongen. Valdemar tjente også godt på afgifter på sildemarkedet i Skåne.

Valdemar døde den 12. maj i 1182. Hans lig blev af bønder båret til Ringsted Kirke, hvor han blev begravet. Han har med rette fortjent tilnavnet "den Store", og der skete store fremskridt for landet i hans regeringstid. Sammen med sin hustru Sofie fik han sønnerne Knud (6.) og Valdemar 2. Sejr foruden seks døtre.Wikipedia, den frie encyklopædi

Valdemar giftet seg med Sofie of Polock 1157, Viborg, Danmark. Sofie (datter av Wolodar Glebowitsch of Minsk og Rizhiza Swentoslaw of Poland) ble født 1141 , Minsk, Russland; døde 5 Mai 1198, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erling Skakke Ormsson. Erling (sønn av Orm Sveinsson, Kryplingeorm og Ragnhild Skulesdatter) ble født 1115 , Stødle, Etne, Hordaland; døde 18 Jun 1179, Kalvskinnet, Trondheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Jonsdatter, Austråt. N.N (datter av Jon Sigurdson og Sigrid Baardsdatter) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jon Sigurdson. Jon (sønn av Sigurd Kåreson og Ingrid Arnesdatter) ble født 1152 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1214, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: 1263 Lendermann

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Nikolasdatter. Margrete (datter av Nikolas Peterson) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1305. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Gutesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Ogmundsdatter, Sponheim. N.N (datter av Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim) ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1184 - 1202.
Kong Sverre dominerte den politiske og militære scenen i Norge gjennom hele sin 25-årige aktive periode. Norges sentrale politiske historie i denne epoken er Sverres historie. Om Sverre vet vi mer enn om noe annet norsk middelaldermenneske. Likevel har historikerne aldri blitt lei av å stille spørsmålet: Hvem var Sverre? Med dette har de ment: Hvem var han sønn til? Det kan vi aldri få sikkert svar på, og det kunne være fristende å si at det kan være det samme; men det ville være galt. For å forstå Sverre, er det nødvendig å drøfte spørsmålet. Og det er nødvendig for å forstå tiden.
    Først et riss av det man med sikkerhet vet om Sverre. Han dukket opp i Norge i 1176. Straks etter, i 1177, slo han seg i lag med birkebeinene. Det var den profesjonelle krigerflokken som hadde fulgt den nyss falne kong Øystein Møyla. Sverre sa seg å være sønn av kong Sigurd Munn, ble leder for birkebeinene og tok straks kongsnavn. Etter det hadde han stor fremgang, men oppnådde aldri å bli uomtvistet eller ubestridt enekonge.
    Om Sverres opphav vet vi det han selv fortalte, det som er nedskrevet i den sagaen som ble forfattet eller i hvert fall påbegynt i hans egen levetid. Etter denne fortellingen skulle han være født i Norge i 1151. Hans mor var en vestlandsk kvinne som hette Gunhild. Hun var gift med Unas kammaker, som ble holdt for å være far til Sverre. Bror av Unas var Roe, som ble biskop på Færøyene i 1161. Sverre ble sendt til fostring hos Roe, 5 år gammel. Der ble han opplært og viet til prest.
    Sverre vil så ha det til at Gunhild på sine eldre dager kom i anfektelse over Sverres unnfangelse. Hun reiste til paven i Roma og skriftet. Paven påla henne å fortelle Sverre at han i virkeligheten var sønn av Sigurd Munn. Og i 1175 reiste hun til Færøyene og fortalte Sverre at han var kongssønn.
    Av denne historien er noe etter alt å dømme rett, blant annet det som sies om morsætten, oppfostringen og prestevigselen. Noe er påviselig galt, som når det sies at Roe var bisp da Sverre var 5 år; det ble han minst fem år senere. Resten av historien er mer eller mindre utrolig, uten at det er mulig å føre definitivt bevis. Noen av de viktigste forhold som gjør historien usannsynlig skal nevnes:
    Kong Sigurd Munn var født i 1133, eller meget kort før. Han kan da neppe ha satt barn til verden før tidligst i 1148-49. Etter sagaens opplysninger skal Sverre ha vært presteviet før 1175. Etter kirkeretten skulle han da ha vært minst 30 år, eller født før 1145, da Sigurd Munn var 12 år gammel. Når ikke dette alene feller Sverres sak, er det fordi kirkeretten kan ha vært brutt.
    Utrolig tvers igjennom er Roma-ferden til kammakerens kone, pavens personlige inngripen og det pålegg han skal ha gitt henne. Det minste her er at i Roma oppholdt det seg på denne tid ingen pave. Den paven som den norske kirken holdt seg til, Alexander III, oppholdt seg lenger sør i Italia, i Agnani, Segni og Frentino. Viktigere er at 10 år tidligere hadde kirken i Norge fått innført den regel at bare ektefødte kongssønner hadde arverett til kronen. Pavelig medvirkning til å få flere kongelige bastarter fram i lyset er derfor meget usannsynlig, mildt talt.
    Flere av de urimelige trekk i Sverres historie skal ikke omtales. Det er ikke nødvendig. For det viktige er at det overhodet ikke finnes noen grunn til å tro at Sverre skulle være sønn til Sigurd Munn. Heller ikke Sverres påstand gir noen slik grunn. Videre er det ikke noen grunn til å mene at Sverre selv på noen måte kan ha kommet til å tro at han var kongssønn, slik enkelte har hevdet. Og slett ikke er det grunn til å mene at en bevisst forfalskning fra Sverres side skulle være merkelig, eller kaste uheldig lys over Sverres moral. Iallfall ikke om man måler Sverre med den eneste rimelige målestokk, den praksis man finner hos tidens respektable folk. Og det er den som belyser både Sverre og tiden.
    I borgerkrigenes mylder kan man, senest fra 1130-årene, merke fremveksten av to hovedgrupperinger blant de verdslige stormennene. Den ene hadde søkt fremgang ved oppslutning om kong Sigurd Jorsalfares etterkommere. Den andre støttet Harald Gille og hans avkom. Fra først av fantes det ikke klare geografiske skillelinjer mellom stormannsgrupperingene. Etter sagaen hadde likevel allerede Magnus Blinde, sønn til Sigurd Jorsalfare, sine fleste tilhengere i Trøndelag.
    Etter Magnus Blindes katastrofale nederlag i 1135 og fall mot Harald Gilles sønner i 1139, var oppslutning om Sigurd Jorsalfares linje foreløpig blitt umulig. Stormennene var henvist til å danne grupperinger omkring Harald Gilles sønner. Det vokste frem en stormannsgruppering med trøndersk tyngdepunkt omkring de to Harald-sønnene Sigurd Munn og Øystein. En annen gruppering samlet seg om deres bror Inge Krokrygg. Den siste var mest knyttet til Viken og Vestlandet.
    Den ledende mann innen Inge-partiet ble i 1161 den sørvestlandske lendmannen Erling Skakke, etter at både kong Inge selv og hans fremste mann, Gregorius Dagsson, var falt. Erlings fem år gamle sønn Magnus, dattersønn til Sigurd Jorsalfare, legemliggjorde muligheten for å forene det nyere Inge-partiet med de tradisjonelle krefter som ennå helst støttet Sigurd Jorsalfares etterkommere. Slik ble lendmannssønnen Magnus i en prekær situasjon tatt til konge i 1161, og det skjedde med kirkens tilslutning.
    I 1176 dro Sverre til Norge for å kreve sin rett til tronen. I Sverige ble han og endel av Birkebeinerne mottatt av jarlen Birger Brosa. Etter Øystein Møylas død ble Sverre nytt kongsemne for birkebeinene.
    For noen har Sverre fremstått som en politisk fornyer, i noen tilfeller nærmest som revolusjonær - den nasjonalromantiske oppfatningen av Sverre som kongen «som talte Roma midt imot», er sågar nedfelt i vår nasjonalsang. Andre har villet nedtone Sverres personlige betydning for en utvikling som ville ha kommet i alle fall. Noen har ment at Sverre var den kongeætlingen han ga seg ut for. Sverre selv opplyser at han var sønnen til Sigurd Munn og en kvinne fra Vest-Norge. Andre har ment at han ikke var kongesønn, men at han trodde det selv, da han ellers ville være psykologisk uforståelig. Et tredje syn er at sett i forhold til sin samtid, ville det ikke være oppsiktsvekkende om Sverre bevisst ga seg ut for å være noe han ikke var. Falsknerier var akseptable dersom de hadde et rettferdig formål. For kirkens menn gjaldt det å fremme Guds sak - om nødvendig ved hjelp av falske dokumenter. På Sverres tid grasserte forfalskninger av både dokumenter, relikvier og litterære verker.
    Det var alliansen omkring Magnus, nå 21 år gammel, hans aldrende far Erling jarl og kirkelederen erkebisp Øystein, som automatisk ble Sverres fiender da han reiste merket i 1177. Alliansen var nå blitt formidabel, den omfattet det meste av landets eldgamle aristokrati.
    Da Sverre kom til Norge, var situasjonen altså den at den regjerende kongen var kommet til makten gjennom åpent brudd på århundrelang sedvanerett. Han var bare lendmannssønn, og hans far hadde i mellomtiden drept en rekke kongssønner. Siden ingen kongssønn åpenbart var i stand til å ta opp kampen mot tronraneren og gjennomføre Gudsordning når det gjaldt kongearven, ville Sverre kunne betrakte seg som eller opptre som Guds redskap i så måte. At Sverre var prestelærd, gjør en slik tanke ikke mindre sannsynlig. Han var oppfostret hos biskopen på Færøyene og hadde gått i prestelære der. Ellers er Sverres beretning mindre troverdig. Historikerne er imidlertid samstemte om at Sverres begavelse og personlige egenskaper må ha vært utenom det vanlige.
    «Grýlas» beretning om Sverres par første år har preg av legende og eventyr etter mønster av tidens helgenbiografier. Det var utelukkende Sverres fortjeneste at birkebeinerne i den første tiden utholdt slit og savn, og at de kunne seire over mangedobbel overmakt. Sverre hadde sin styrke fra Gud. At han lyktes, viste at han var Guds utvalgte til kongegjerningen. 
    Sverres taktikk den første tiden virker imidlertid plausibel, med stadige streiftog mellom landsdelene og overraskende angrep på byer og sentrale bygder under fiendens kontroll. Gjennom slik geriljakrig kunne han underholde, trene og øke sin hær. 
    Kontroll over Trøndelag var trolig Sverres første mål. I denne landsdelen var det uvilje mot Erling Skakke og de krav på ytelser han stilte. Våren 1177 beseiret Sverre lendmennene til Magnus og bymennene i Nidaros og ble kongehyllet på Øyratinget den 13.03.1177. Året etter ble han slått av bymennene og erkebispens folk utenfor byen, men høsten samme år inntok han Nidaros og kunne for første gang sitte vinteren over i byen. 
    Forsommeren 1179 kom Erling Skakke og kong Magnus nordover med en stor flåte. Birkebeinerne rømte Nidaros, men kom overraskende tilbake 19. juli. På åkeren Kalvskinnet utenfor byen falt Erling, 10 lendmenn og nærmere 60 hirdmenn. Magnus og en del av hæren slapp unna sjøveien, men storparten av flåten falt i Sverres hender. 
    I Sverres saga er slaget på Kalvskinnet det store vendepunktet i hans kamp om kongemakten. Sverre var nå noe mer enn en flokkhøvding og ble i vide kretser regnet som konge. Sagaen lar ham før slaget love sine menn rang og rettigheter etter de motstanderne de felte. Selv om dette løftet ikke kunne holdes fullt ut, er det utvilsomt at mennenes samfunnsstilling ble vesentlig bedre. Birkebeinerflokken fikk en annen sammensetning etter slaget, da den fikk tilsig av trønderske bønder og høvdinger. Sverre hadde dertil vunnet et tilfluktssted og utgangspunkt for videre militære operasjoner. Etter at Sverre hadde satt seg fast i Nidaros i 1178, fant da også erkebiskop Øystein forholdene i byen uholdbare. Han forlot sitt bispesete og fulgte kong Magnus til i 1180, da han dro i landflyktighet til England. 
    Sverre hadde fotfeste i Trøndelag, men kong Magnus hadde støtte fra resten av landet. Sverre var aldri trygg på Vestlandet så lenge Magnus levde, og i Viken ikke engang etter Magnus' død. Også landets biskoper var mot Sverre, og Magnus kunne i tillegg hente støtte fra sin slektning kong Valdemar den Store i Danmark. Det er derfor forståelig at Sverre to ganger - i 1180 og 1181 - tilbød Magnus riksdeling. Det er også forståelig at Magnus avslo så lenge han oppfattet seg som den overlegne.
    Striden mellom Sverre og Magnus var bitrere og mer omfattende enn de tidligere tronstridighetene. Landsdeler ble mobilisert mot hverandre gjennom årlige leidangsutbud. I første rekke kjempet man om Bergen og Trondheim - partenes økonomiske, administrative og militære sentre. 
    De nærmeste årene etter Erling Skakkes fall var preget av dramatiske skiftninger og strategiske forflytninger fra partenes side. Etter et stort sjøslag utenfor Nordnes i Bergen, der Sverre klarte seg best, søkte partene helst å ta kontroll over motstanderens områder når han var opptatt på annet hold, og å utnytte dem økonomisk gjennom skattlegging og plyndring. Men sommeren 1183 gjennomførte Sverre et overraskelsesangrep mot Bergen, noe som forbedret hans stilling vesentlig. Han angrep om natta og drev motstanderne på vill flukt, slik at flåten deres falt i Sverres hender. Magnus søkte støtte i Danmark. 
    Erkebiskop Øystein var nettopp kommet tilbake fra England, trolig fordi Magnus hadde hatt fremgang året før. Etter sjøslaget i Bergen valgte han likevel å forlike seg med Sverre for å kunne vende tilbake til erkesetet. Her drev han arbeidet med å reise den nye Olavskirken og å bygge ut den norske kirkeorganisasjonen. Noe vennskap mellom ham og Sverre var det likevel aldri tale om. 
    Sverre satte «syslemenn» over Vestlandet og dro til Nidaros for vinteren. Syslemennene ble i løpet av borgerkrigstiden kongens fremste ombudsmenn i et område - en «sysle» - og var, i motsetning til lendmennene, ofte uten personlig tilknytning til området. Dette stilte dem friere til å gjennomføre kongens politikk enn om de hadde hatt personlige hensyn å ta. Sogningene reagerte på syslemennenes harde økonomiske krav og drepte dem i Lusakaupang i Sogndal. Over påske 1184 kom derfor Sverre nordfra for definitivt å slå ned motstanden på Vestlandet. Han var i ferd med å terrorisere sogningene da han for én gangs skyld ble overrumplet av kong Magnus, som kom seilende inn fjorden. Han var kommet til Viken fra Danmark på vårparten og hadde fått tilslutning av folk langs hele kysten. 
    Sverre lå ved Fimreite med 14 skip mot Magnus' 26, og 15. juli stod slaget. Sverres taktiske evner førte igjen til seier, og Magnus falt sammen med flere lendmenn. Denne seieren skaffet Sverre fotfeste på Vestlandet. 
    Tatt i betraktning Sverres utgangspunkt kan det virke overraskende at han kunne beseire sine motstandere. Han hadde en formidabel maktkonsentrasjon mot seg, kirken og det store flertall av lendmennene under ledelse av Erling Skakke og Magnus Erlingsson. Noen avgjørende hjelp utenfra var det ikke tale om, selv om slekts- og ekteskapsforbindelser østover ga ham tilfluktssteder i de vestsvenske grenseområdene. 
    Men selv om det store flertall av de verdslige aristokratene stod på Magnus' side, fantes det i 1177 likevel en stormannsgruppe, knyttet til Trøndelag, som så med motvilje på monopoliseringen av kongemakten og de kongelige inntektene som det gamle ingepartiet prøvde å få i stand rundt kong Magnus. Disse kom til å støtte Sverre. 
    Det verdslige aristokratiet var heller ikke lenger en fullt så farlig motstander som det tidligere hadde vært. Det gamle båndet mellom disse toppene og det gamle bondesamfunnet var i ferd med å løsne. Etter 40 års krig var ikke lendmennenes lokaltilknytning like fast som før. Det var ikke etablert nye bånd mellom bondesamfunnet og aristokratene i den nye funksjonen de hadde som kongens og kirkens ombudsmenn - gjerne i andre landsdeler enn de kom fra. 
    Viktigst for seieren over Erling og Magnus var utvilsomt Sverres politiske og militære begavelse. Som feltherre var Sverre sine motstandere overlegen. Han søkte alltid å ligge et hakk foran motstanderne ved å legge vekt på egen etterretningstjeneste og å ødelegge motpartens. Han sørget for å omgi seg med en velutstyrt profesjonell elitestyrke, og han lot bygge de første stenborgene i Norge - Sion (Sverresborg) ved Nidaros og Sverresborg i Bergen. 
    Sverre var sine motstandere overlegen også med hensyn til taktikk, disiplin og kampledelse. I tillegg til den tradisjonelle «svinefylkingen» som var vanlig i landstrid - en tett formasjon som gjorde det vanskelig å stikke av fra slaget, men som var lite smidig - brukte Sverre småflokker som sloss hver for seg og angrep der det passet best. Individuelle ferdigheter fikk da større spillerom. 
    Til sjøs pleide man å binde sammen fire-fem skip, en parallell til svinefylkingen, og legge disse i en rekke ved siden av hverandre. Fordelene og ulempene ved dette var de samme som ved svinefylkingen. Manøvreringsmulighetene var små. Sverre derimot lot sine skip operere fritt. De hadde da intet å frykte fra de sammenbundne motstanderskipene, og de kunne angripe der de gjorde størst skade. Dette forutsatte imidlertid at hvert av Sverres skip var motstandernes overlegne. Han la derfor vekt på å ha store skip med høye sider. 
    En annen forutsetning var Sverres personlige ledelse av kampen. I motsetning til gammel taktikk, der lederen skulle stå fremst i striden og inspirere sine menn gjennom personlig mot og kampvilje, drev Sverre rasjonell kampledelse. Han sørget for å ha oversikt over slagets gang og satte inn sine tropper der det var mest påkrevd. Dessuten holdt han tale foran store slag, med løfter og oppmuntring til sine menn. Sverres ry som feltherre kan etter hvert ha blitt et viktig våpen i seg selv, både når det gjaldt å inspirere egne menn, og når det gjaldt å demoralisere fienden. 
    Endelig synes det å ha vært særlig på tre områder Sverre søkte å skaffe seg en maktbasis i kampen om kongemakten. For det første samlet han om seg, som Sigurd Munns angivelige sønn, den tilsidesatte og misnøyde stormannsgruppe som hadde fulgt Sigurd Munn og Øystein i opposisjon mot Inges parti. For det andre åpnet han muligheten for menn av lavere ætter til å rykke inn i de posisjonene som de gamle stormennene hadde sittet i før de ble ryddet av veien. I talen før slaget på Kalvskinnet lovte han at den som drepte en lendmann, selv skulle bli lendmann, og at den som drepte en hirdmann, selv skulle bli hirdmann. For det tredje forsøkte han øyensynlig, særlig i Trøndelag, å skape seg en bredere basis ved å støtte bøndenes motstand mot de nye og harde økonomiske kravene fra kirken i form av tiende, peterspenger, bot for flere typer forbrytelser, økte bøter og bøter etter full sølvkurs, det vil si at man i stedet for å betale bøtene med mynt som inneholdt 50 prosent sølv, nå skulle betale det dobbelte.
    Alt før slaget ved Fimreite ble det inngått et slags forlik mellom erkebiskop Øystein og Sverre. Øystein konsentrerte seg om indre organisering av kirken og byggearbeidene på Nidarosdomen. Men Sverre oppnådde neppe mer enn motvillig nøytralitet fra Øysteins side. Dette fremgår av at Øystein som sin etterfølger utpekte Sverres verste motstander blant biskopene, stavangerbispen Eirik Ivarsson. Eirik var en nidkjær gregorianer som stod fast på kravet om kirkens frihet, og han hadde fulgt Magnus i direkte strid mot Sverre. Selv om Sverre stod mot Eirik, bøyde han seg for valget da erkebiskop Øystein døde i 1188. Eirik dro til paven og kom året etter vigslet tilbake. Det kom snart til åpen konflikt mellom ham og Sverre. 
    I Sverres strid med kirken var det to komponenter. Den ene var en kamp for å bevare og gjenvinne kongens kontroll med kirken. På samme måte som kongene i andre land i Europa på denne tiden (jf. Henrik II og Thomas Beckett i England) grep Sverre inn mot de vidtgående kravene om selvstyre og samfunnsmakt som kirken hadde reist. Den andre komponenten var en situasjonsbestemt kamp forårsaket av Sverres spesielle stilling. I og med at han reiste tronkrav i strid med kirkens kronete konge, måtte Sverre få kirken til fiende.
    Det striden særlig kom til å stå om, var de rettighetene kirken hadde fått under Magnus Erlingssons kongedømme, eller til dels allerede ved opprettelsen av erkebispesetet i 1152-53. Dette gjaldt flere hovedspørsmål. Viktig var spørsmålet om kirkens innflytelse ved kongevalg, slik denne fremgår av tronfølgeloven av 1163. Sverre hadde ikke noe valg når det gjaldt å forkaste denne loven, etter den hadde han intet krav på tronen. Når han forkastet loven, innebar dette samtidig at Magnus Erlingssons kongedømme var ulovlig, og dermed også de rettighetene kirken hadde fått av ham. 
    Også spørsmålet om innsettelse i kirkelige embeter, særlig bispeembeter, måtte skape strid. Biskopene var fyrster med svære inntekter og betydelig makt også rent militært, da de hadde privat huskarfølge som en verdslig stormann. Bispeembetene var ettertraktet blant menn av høy byrd og blant menn i kongens tjeneste. Kontroll over innsettelse i disse embetene var derfor ett av de betydeligste maktmidlene kongen hadde. På denne måten kunne han belønne trofaste tjenere og knytte politiske bånd med mektige menn og ætter. Etter den eldste ordningen ble da også biskopene utpekt av kongen. Men senest under Magnus Erlingsson var prinsippet om frie kirkelige valg blitt anerkjent. 
    Spørsmålet om «patronatsretten» var også egnet til å skape konflikt. Patronatsretten, retten til å eie kirker og å tilsette prester ved de kongelige egenkirkene eller kapellene, hadde betydning for kongens mulighet til å styre effektivt. De geistlige ved disse kirkene var i stor grad å betrakte som kongens forretningsdyktige menn; de var lese- og skriveføre, og for Sverre ville det være utålelig at fiendtligsinnete biskoper skulle bestemme hvilke geistlige tjenere kongen skulle ha. 
    Kravet om kirkens domsrett innebar at geistlige i prinsippet skulle dømmes av kirkens domstoler. Disse domsstolene skulle dessuten dømme legfolk i åndelige saker, det vil si i saker som gjaldt brudd på kirkens bud, og delvis også i saker som gjaldt kirkens økonomiske rettigheter. Under Magnus hadde kirken reelt fått en viss jurisdiksjon i klerkemål. Men etter de gamle norske landskapslovene var det de ordinære, verdslige tingene som skulle dømme i alle slike saker. Sikkert er det at Sverre nektet å anerkjenne kirkens domsrett i den grad kirken selv ønsket. Dette var ikke minst et økonomisk spørsmål, da bøtene var blant de viktigste offentlige inntektene. Slik kom det altså til å stå strid om kirkens rettsmyndighet. 
    Sverre ville dessuten begrense størrelsen på erkebiskopens militærstyrke. Etter gammel lov skulle erkebispen dra omkring med kun 30 mann. Når Sverre innskjerpet dette, kan det også ha vært for å spare bøndene for utgifter og derigjennom skaffe seg økt popularitet. Erkebispefølget skal nemlig ha vært på hele 90 mann.
    Enda et stridsspørsmål gjaldt kroningen av Sverre. Han hadde banet seg veien til kongemakten ved hjelp av sverdet. Men enhver makthaver, likegyldig i hvor høy grad han bygger sin stilling på makt, vil ha et behov for å søke legitimitet. Kroningen, som for første gang i Norge og Norden fant sted da Magnus Erlingsson ble kronet i 1163 (eller 1164), ga kongen en styrket, oververdslig legitimitet. Kroningen symboliserte Guds godkjennelse av kongen. Sverre hadde flere meget sterke grunner til å forsøke å bli kronet. Viktigst var kanskje at kroningen måtte utføres av kirkens representanter. Kirkens menn fikk derfor, på grunn av den gud-anerkjente stilling kroningen medførte, større vanskeligheter med åpent å motarbeide ham som kronet konge. Kroningen av Sverre ble møtt med argumenter som at han hadde brutt sitt presteløfte, og at han var bigamist.
    Erkebiskop Eirik nektet å krone Sverre uten pavens tillatelse, noe som kan ha utløst den åpne striden mellom partene. Sverre kunne ha flere grunner for å ønske kroning; styrket legitimitet, styrket stilling overfor andre kongsemner som etter hvert dukket opp, og dersom kirkens representanter kronet Sverre, kunne de vanskelig motarbeide ham. 
    Striden førte til at at erkebiskop Eirik forlot erkestolen i 1190 og søkte tilflukt hos erkebiskop Absalon i Lund. Begge parter appellerte til paven, men på grunn av paveskifte i 1191 gikk det fire år før kurien tok stilling i striden. I mellomtiden opptrådte Sverre som kirkens leder i Norge. På et riksmøte i Bergen i 1194 fikk han vigslet sin engelskfødte hirdprest Martin til biskop i Bergen og lot seg krone av bispekollegiet med biskop Nikolas av Oslo som leder av seremonien. Nikolas gjorde dette truet på livet, ifølge sagaen fordi han hadde støttet «øyskjeggenes» opprør på Orknøyene mot Sverre året før. 
    Like etter stilte pave Celestin III (1191-98) seg på erkebiskop Eiriks side i striden. Han stadfestet både den norske kirkes rettsstilling i samsvar med nyordningen av 1152-53 og innrømmelsene og reformene fra kong Magnus' tid. Den pavelige bullen endte med trussel om ekskommunikasjon av den som trosset disse bestemmelsene. I henhold til dette lyste Eirik Sverre i bann. Paven lot bannlyse biskopene som hadde kronet Sverre, og Eirik kalte dem til seg til Lund. Senest i 1199 hadde alle de andre norske biskopene også forlatt landet og sluttet seg til erkebiskopen i Danmark. Om de ikke hadde gjort dette, ville de blitt bannlyst av en ny pave, Innocens III.
    Sommeren 1196 reiste biskop Nikolas «baglerflokken» («bagall» = bispestav) mot Sverre i samråd med erkebiskop Eirik. Nikolas var sønn av Harald Gilles tidligere dronning Ingrid og følgelig Inge Krokryggs halvbror. Inge ble kongehyllet på Borgarting samme år. Baglerne behersket Viken og Opplandene (første baglerkrig 1196-1202).
    Nikolas opptrådte de følgende årene som politisk og militær leder av baglerflokken. Den kirkelige motstanden mot Sverre var med dette knyttet sammen med en verdslig reisning som etter hvert samlet alle Sverres motstandere i Norge. Sverres saga forteller at Sverre ble løst av bannet gjennom pavebrev. At disse brevene var falske, fremgår av et ekte brev fra pave lnnocens III (1198-1216), som også befalte de norske biskopene å «lyse interdikt», forbud mot kirkelige tjenester, over de landsdelene som støttet Sverre. Sverre var i bann til sin dødsdag.
    Etter at birkebeinene hadde beseiret heklungene i 1184, tok kuvlungene opp kampen. Jon Kuvlung, angivelig sønn til Inge Krokrygg, ble kongehyllet på Haugating i 1185 og styrte i Viken inntil han falt i et slag mot birkebeinene i Bergen i 1188. Tre mindre reisninger på Østlandet i årene 1189-91 - Sigurd Brennas flokk 1189, vårbelgflokken 1189-90, breiskjeggflokken 1190-91, hver med sitt kongsemne - ble slått ned av bønder og bymenn i Viken. Deres kongsemne, Sigurd, angivelig sønn av Magnus Erlingsson, ble kongehyllet på Haugating. Øyskjeggene satte seg fast på Vestlandet, men ble beseiret av birkebeinene i et slag ved Florvåg ved Bergen i 1194, der Sigurd falt.
    Til tross for flere reisninger mot Sverre var tiåret 1184-93 det roligste i Sverres kongstid, og han brukte det til å befeste sitt kongedømme. Et tegn på dette er hans ekteskap med svenskekongens søster, Margret Eriksdotter. Det lyktes ham også å styrke sitt herredømme på Vestlandet i den grad at hans fiender blant vestlandske storætter måtte fortsette kampen fra Viken. Viken ble dermed sentrum for baglerne og kampen mot Sverre.
    Reisningene mot Sverre var ikke opprør mot en lovlig, anerkjent og veletablert regjeringsmakt. Det er tale om en kontinuerlig kamp om kongedømmet, der styrkeforholdet ofte var temmelig likt. Det er også lett å se kontinuitet fra Magnus Erlingssons parti og til de aller fleste flokkene som reiste seg mot Sverre. Det var de samme personene, ættene og grupperingene som gang på gang tok ledelsen i striden mot ham. 
    Sverres tre siste regjeringsår var preget av kraftig militær innsats for å knekke motstanden i Viken, men han lyktes ikke. Baglerne på sin side gjorde flere mer eller mindre vellykkete angrep på Sverres kjerneområder - Trondheim i 1197, Bergen i 1198.
    Denne andre fasen av borgerkrigene skiller seg fra den første på flere områder. Mens striden om kongedømmets begrensete ressurser i første fase først og fremst var en personstrid, dannet det seg fra slutten av 1150-tallet mer eller mindre faste partigrupperinger. Det avgjørende her var at partene ikke ville underkaste seg motpartens konge, men satte opp kongsemner ved behov. Håkon Herdebrei var den første, Magnus Erlingsson den neste og viktigste. Partiene rundt disse går i hele perioden igjen under forskjellige navn, på den ene siden ingepartiet/magnuspartiet og baglerne, på den andre siden Håkon Herdebreis parti, sverrepartiet og birkebeinerne. Det kan videre se ut til at magnuspartiet representerte en begynnende aristokratisk samling rundt Magnus Erlingsson etter partiets seier i begynnelsen av 1160-tallet, ikke minst på grunn av Erling Skakkes lederskap og økte inntekter gjennom bøter, takket være styrket kongelig rettshåndhevelse. 
    Sverrepartiet hadde, selv med oppslutning av gamle aristokrater som ikke ville underkaste seg Erling Skakke, en annen sosial sammensetning. Det nye aristokratiet rundt Sverre besto av menn med lavere rang som under Sverre så sin sjanse til avansement. Oftest har dette vært personer fra sjiktene under det gamle aristokratiet, men kun unntaksvis var det tale om at folk fra lavere sosiale lag rykket opp i slike posisjoner. 
    I den første fasen av borgerkrigene ble striden ført av kongenes hird og stormennenes huskarer. Disse gruppene utgjorde kjernen av de stridende også i andre fase, der det skjedde en økt profesjonalisering av disse krigerne - særlig under kong Sverre. Men i denne fasen ble folket i mye sterkere grad trukket inn i striden ved at partene lot kalle ut leidangsflåten i de landsdelene de behersket. Man ble nå avhengig av disse styrkene for å kunne hevde seg. 
    Vi har vært inne på at det ikke synes å ha vært regionale motsetninger av betydning i den første fasen. Slike geografiske motsetninger opptrådte imidlertid etter 1160, særlig etter at Sverre dukket opp i 1177. Da borgerkrigene brøt ut, styrte kongene gjennom personlige kontakter blant stormennene rundt i landet og ved selv å være til stede. Kongen kunne imidlertid ikke være over alt, og tilslutningen var ikke like sterk i alle landsdeler. Det var begrenset hvor store områder kongene personlig kunne kontrollere. Kongene satte seg etter hvert fast i forskjellige landsdeler der de mobiliserte befolkningen. 
    I kystlandet var skip en forutsetning for kontroll. Vestlandet ble de etablerte kongenes landsdel fordi de der kunne skaffe seg stor flåte. Først når de hadde nådd en viss styrke, kunne opprørerne skaffe seg skip og utfordre makthaverne på hjemmebane. Men opprørsflokkene oppstod helst nær områder som lot seg erobre fra innlandet, det vil si i Trøndelag og Viken. I praksis var det svært vanskelig å beherske begge områdene samtidig. Disse landsdelene var derfor alltid på hver sin side i striden, og partidannelsen førte i løpet av perioden til at Trøndelag kom til å støtte Sverre, Viken hans motstandere. De regionale motsetningene oppstod altså som en følge av konflikten. 
    Da kirken valgte side i konflikten ved å krone Magnus Erlingsson, brakte dette en ideologisk komponent inn i striden. Denne kom til overflaten etter at Sverre trådte frem som tronkrever. Striden kom på dette planet for det første til å stå mellom på den ene side det tradisjonelle arvekongedømmet representert ved Sverre og på den andre siden kongedømmet av Guds nåde representert ved Magnus Erlingsson og støttet av kirken. For det andre stod striden om hvorvidt kirken skulle være en nasjonalkirke under kongens ledelse slik Sverre krevde, eller om den skulle være en frittstående, selvstyrt kirkeorganisasjon, en samfunnsmakt parallelt med kongemakten.
Under beleiring av en baglerflokk på Berget i Tønsberg ble Sverre syk. På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stad til innløpet av Trondheimsfjorden. På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. I et brev skal han ha rådet sønnen Håkon til forlik med kirken.
Sverre døde i Bergen 09.03.1202 og ble bisatt i Kristkirken i Bergen.
Samme år ble Inge felt av bønder på Helgøya i Mjøsa.

Sverre giftet seg med Margrete Eriksdotter 1185. Margrete (datter av Erik, Den Hellige og Kristina Bjørnsdatter) ble født , Uppsala, Sverige; døde 1209. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Cecilia ble som voksen sendt av Erling Skakke til Värmland i Sverige i 1177, hvor hun ble gift med Folkvid lagmann. Etter at kong Sverre hadde seiret over kong Magnus Erlingson, giftet han henne 1184 bort til sin lendmann Bård Guttormsson på Rein. Cecilia hadde forlatt sin mann Folkvid og reist tilbake til Norge – fordi hun «elsket ham lite». Kong Sverre satset mye på tilslutning fra Bård Guttormson til Rein. Dette viser seg blant annet at han lot sin «søster» Cecilia erklære at ekteskapet med Folkvid lagmann var ugyldig og giftet henne med Bård.
Ekteskapet mellom Bård Guttormsson og Cecilia ble mislikt av kirken og anfektet flere ganger ettersom ekteskapet ikke var blitt erklært ugyldig og Folkvid lagmann ennå levde. Da erkebiskop Øystein gjorde innvendinger, hevdet hun at hun aldri hadde vært virkelig gift med Folkvid, men bare vært hans frille. Tyve år senere tok imidlertid erkebiskop Eirik det standpunkt at hun hadde vært lovlig gift med Folkvid, og at ekteskapet med Bård derfor var ugyldig.
I ekteskapet med Bård Guttormsson ble Cecilia mor til den senere kongen, Inge Bårdsson (død 23. april 1217). Cecilia døde kort tid etter denne fødselen i 1185. Med den tidligere ektemannen, Folkvid lagmann, hadde Cecilia den siden så kjente sønnen Håkon Galen (død 1214). Håkon Galen var jarl i Norge og tronpretendent. I ekteskapet med Kristina Nilsdatter, datterdatter til Erik den hellige, fikk Håkon en sønn som ble døpt Knut . Cecilias andre ektemann Bård Guttormson på Rein døde 3. april 1194, i Bergen. Ekteskapet deres ble knappe året gammelt og ektemannen overlevde hustruen med 9 år.

Familie/Ektefelle/partner: Baard Guttormsson, Rein. Baard (sønn av Guttorm Aasulvsøn, Rein og Sigrid Torkelsdatter) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Folkvid the Lawspeaker. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Notater:

Håkon Håkonssons saga opplyser ikke hvem Olav Mok var sønn av, men beretter at hans farfar het Aale Varg og var lendmann på Romerike. Hans farmor var ifølge sagaen en datter til Kong Harald Gille. Olavs far var angelig også lendmann.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Olav var sønn til Gudbrand Skavhoggsson (Guðbrandr Skafhǫggsson) og Maria Øysteinsdotter (María Eysteinsdóttir), datter av kong Øystein Magnusson. Han blei oppfostra av Sigurd Agnhatt (Sigurðr agnhǫttr) på Oppland. På slutten av 1160-talet blei Norge styrt av jarl Erling Skakke mens sønnen hans, kong Magnus Erlingsson, var mindreårig. Erling hadde lyktes i å få gjort sønnen til konge etter langvarige kamper mot andre kongsemner siden midten på 1150-tallet. I 1167 reiste Sigurd Agnhatt og fostersønnen Olav en flokk på Oppland og ga Olav kongsnavn, mens Erling Skakke var i Danmark. Etter at Erling vendte tilbake til Norge for å bekjempe reisinga angreip Olav og hans menn Erling i et bakhold på Rydjokul i Sørum. Erling blei skada og kom seg så vidt unna. I følge sagaene blei det sagt at Olav var uheldig som ikke fikk drept Erling i denne kampen, og slik fikk Olav tilnavnet, som betyr omtrent Olav den uheldige. Året etter reiste Olav og flokken hans til Viken (Oslofjord-området), der de blei slått i et slag ved Stanger (i Våler i Østfold). Sigurd Agnhatt blei drept i slaget, men Olav kom seg unna og flykta til Danmark. Året etter blei han sjuk og døde der. Sagaene forteller at danskane holdt ham for å være hellig.
Olav og reisinga hans blei omtalt i kongesagaene Heimskringla og Fagrskinna. Disse to sagaene er uenige om han døde i Århus eller Ålborg.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson. Hallkjell (sønn av Jon Hallkjellsson og Margrete Haraldsdatter Gille) døde 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Bjørnsdatter. Estrid (datter av Bjørn Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter, Rein) ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnavald Gudrødsson. Ragnavald (sønn av Gudrød IV Olofsson, Den Svarte og N.N) ble født 1165 , Isle of Man, England; døde 1229, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

År 1292 flyttade prinsessan Maud (Matilda) de flesta av de gamla laghandlingarna från Isle of Man till Trondheim i Norge, där de senare förstördes vid en brand. (J. Johnson)

Magnhild giftet seg med Torleif Haraldsson 1266, Isle of Man, England. Torleif (sønn av Harald Gudrødsson) ble født 1228 , Isle of Man, England; døde 1290, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: N.N of Galloway. N.N ble født 1180 , Galloway, , Kirkcudbright, Scotland; døde, Isle of Man, England; ble begravet , Kristiansand, Vest-Agder. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Margrete var norsk dronning.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Margrethe giftet seg med Håkon IV Håkonsson, Den Gamle 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Håkon (sønn av Håkon III Sverresson og Inga) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Sysselman Færøyene

Familie/Ektefelle/partner: Gudrid Karlshovusdatter. Gudrid (datter av Karl og Gudrid Bersedatter) ble født , Husabø, Sogn og Fjorende; døde, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Magnus V Ormsson. Magnus (sønn av Erling Skakke Ormsson og Kristin Sigurdsdatter) ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug

Notater:

Konge av Norge 1239 - 1240.
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.
Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.
Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.
Skule ble jordet i Kristkirken i Nidaros.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Nikolasdatter. Ragnhild (datter av Nikolas Pålson Kuvang) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingebjørg giftet seg med Alv Erlingson 1221, Bergen, Hordaland. Alv (sønn av Erling, Den Gamle) ble født 1190 , Torneberg, Ringerike; døde 1250, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

Han var sønn av Sverre Sigurdssons søster Cecilia og høyadelsmannen Bård Guttormsson av Reinsætten. Hans halvbror var Skule Bårdsson som ble Norges første hertug. Inge ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204.
Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten. Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240.
Han kjempet mot baglerne frem til 1208, da det kom til forlik mellom ham og baglerkongen Filippus Simonsson, som fikk styre over Viken. Forliket fant sted på Kvitsøy i Rogaland og ble kjent som «Kvitsøyforliket». Konfliktene mellom baglere og birkebeinere tok slutt da både Inge og Filippus døde i 1217. Etterfølgeren, Håkon IV Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere. Inge er gravlagt i Nidarosdomen i Trondheim.

Familie/Ektefelle/partner: Gyrid. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eirik av Austerraat. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Baardsdatter. Sigrid (datter av Baard Guttormsson, Rein og Ulvhild Pålsdatter) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Arnbjørn ble født ca 1170 og ble omkring 70 år gammel. I hans tid var det en lang og bitter strid mellom kongen og kirken. Kong Sverre Sigurdsson, som selv hadde fått opplæring som prest, tok sterk avstand fra den økende inflytelsen kirken fikk. Dette førte til konflikt med erkebiskopen, som flyktet til Danmark. Alle biskopene fulgte snart etter ham, og fra den tid har vi fått utrykket" Kong Sverre talt Roma midt imot". På den tid var det mange som gjorde krav på Norges trone. De som ble støttet av biskopene ble kalt for Baglere"(bispestav). På et tidspunkt var Arnbjørn en av baglernes ledere. I 1208 ble det inngått fred mellom konge og kirke. Arnbjørn ble da en lojal tjener for kongen, og i 1221 ble han lendermann. Han tjenestgjorde i den sydøstre delen av Norge, og han ble betrodd mange viktige oppgaver, som førte til at han måtte kjempe flere slag for å opprettholde kongens overherredømme over landet. Han døde av utmattelse ved slutten av sitt siste felttog. På den tid ble han betraktet som den mest betydningsfulle lendermann i Norge. Hverken hans hustru eller barn er nevnt i de mange omtalene om ham, men det er sterke indisier på at han hadde en datter som ble gift med sønnen til en god venn og kollega av ham. Hennes fornavn kjenner vi ikke, men det er svært sannsynlig at det var hun som ble gift med Torstein på Heimnes. De fikk forøvrig en sønn som ble kalt Arnbjørn.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Jon Gautson på Ænes hadde flere sønner som er velkjent fra historien. Først var det Arnbjørn Jonsson, som var en av baglernes høvdinger og var med i det illgjetne drap av Einar kongsmåg ved Stavanger domkirke år 1205. Senere ble han dog en av kong Håkon Håkonsons mest betrodde menn. En annen av Jon Gautssons sønner var Askell Jonsson, som i mer enn 28 år var biskop i Stavanger bispedømme; han var en fremragende administrator og en av kong Håkons beste venner. Den tredje av Jon Gautssons sønner var Gaut Jonsson på Mel.

Er nevnt i Norgeshistorien som en av Kong Magnus og ErlingSkakkes fremste støtter. Se Bjørn Nygaards bok side 1 nr. 2. Han levde på Ænes i Kvinherad.

Som sin far og sin bror Munan var Jon Gautsson også lendermann. Han var i tjeneste for kong Magnus IV Erlingsson. Jon og Munan var med i slaget ved Nordnes mot Sverre Sigurdsson da han kjempet mot kong Magnus IV om den norske tronen. Da kong Magnus IV Erlingssonhadde fallt i slaget på Fimreite i Sognefjorden i 1184 og kong Sverre Sigurdsson hadde etablert seg som den nye norske kongen, synes det som om de to brødrene sluttet fred med ham og sener kunne ta tilbake sine eiendommer. Vi kjenner ikke navnet til Jons hustru, men fem av barna synes identifisert. Fornavnet til datteren er imidlertid ukjent.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Peter Steyper. Peter (sønn av Folkvid the Lawspeaker og Cecilla Sigurdsdatter) døde 1210. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olav Håkonsson Smørkul. Olav (sønn av Håkon Olavsson Fauk og N.N) ble født , Ruuge, Østfold, Norge; døde 1200, Verne kloster, Østfold, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lord i Kentyre

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Fiona av Moray. Fiona (datter av Ranulf av Moray og Bethoc) ble født , of Moray, Scotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Ridder

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olav Håkonsson Smørkul. Olav (sønn av Håkon Olavsson Fauk og N.N) ble født , Ruuge, Østfold, Norge; døde 1200, Verne kloster, Østfold, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sophie giftet seg med Siegfried III von Orlamünde 1181, Schleswig-Holstein, Tyskland. Siegfried (sønn av Hermann I von Orlamünde og Irmgard) ble født , Orlamünde, Tyskland; døde 1206, Orlamünde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven havde opfordret Valdemar Sejr til at iværksætte et dansk korstog som hjælp i Palæstina eller føre korstog mod hedenske baltere, og kongen ville således hellere færdiggøre mange års erobringspolitik i Estland således at Sværdridderne (senere indlemmet i Den Tyske Orden) ikke blev for magtfulde på bekostning af den danske konge.

Med i korstoget var også Johanniterordenen, som siden omkring 1130 havde haft pavens velsignelse til at føre et rødt-hvidt korsbanner. Ganske vist med et hvidt kors, der opdelte den røde dug i fire kvadratiske felter. Dannebrog har som bekendt to kvadratiske og to aflange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag, hvor det længe ser ud til, at de kristne ville tabe slaget ved Lyndanise (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle ærkebiskop, Anders Sunesen knælede i bøn på en bakketop. Når han rakte armene mod himmelen, rykkede danskerne frem, når armene blev sænket på grund af træthed, veg de tilbage. Hjælpere sprang til for at støtte den gamle ærkebiskops arme. Da kampen var på sit højeste, sendte Gud hjælp. Tegnet var et rødt flag med et hvidt kors, der faldt ned fra himlen. Dette ansporede danskerne yderligere, og de vandt en stor sejr. Kong Valdemar kundgjorde, at dette korsbanner, der gav danskerne sejren, herefter skulle være det danske rigsbanner.

Under en jagttur til Lyø i 1223 blev Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar taget til fange af grev Henrik af Schwerin, kaldet "Sorte Henrik". Greven afværgede de efterfølgende angreb, og i 1225 løskøbtes Valdemar for 45.000 mark, penge som han havde lånt af Henrik. DESuden skulle alle erobrede områder i Nordtyskland gives tilbage. Endelig måtte kongen sværge at afstå fra hævn. Alt håb om generobring af områderne bristede efter nederlaget ved Bornhøved i 1227, hvorefter Valdemar gik i gang med rigets indre opbygning. Kort før sin død stadfæstede han Jyske Lov.

På grund af disse mange erobringstogter fik han tilnavnet "Sejr". Alle erobrede områder undtagen Estland gik imidlertid tabt igen allerede i hans egen tid efter konflikten med Grev Henrik. Som sin far søgte Valdemar Sejr at sikre den kongelige arvefølge ved at få kronet sin ældste søn til medkonge, og de andre sønner fik hver et landområde i arveligt len. Dette medførte en svækkelse af kongemagten og indeholdt kimen til den tronkamp, som sønnerne udkæmpede efter hans død. I 1205 giftede Valdemar Sejr sig med Dagmar, datter af Ottokar 1. af Böhmen (Tjekkiet). Hun var ifølge traditionen elsket af befolkningen. Hun døde i 1212 og "hviler udi Ringsted". På sit dødsleje skulle hun efter overleveringen (folkevisen) have forsøgt at overtale Valdemar Sejr til at ægte Karl af Rises datter, Liden Kirsten og ikke den "beske blomme", Bengerd, som hun kaldes i folkevisen. I 1214 giftede Valdemar Sejr sig alligevel med Berengaria, der var datter af kong Sancho I af Portugal. Hun blev moder til Erik, Abel og Christoffer.

Valdemar giftet seg med Dona Berengaria de Bourgogne Mai 1214. Dona (datter av Sancho I de Bourgogne og Dulce de Barcelona) ble født 1194 , Portugal; døde 27 Mar 1221, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Dronning av Sverige

Familie/Ektefelle/partner: Erik X Knutsson. Erik (sønn av Knut Eriksson og Cecilia) døde 10 Apr 1216. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson. Hallkjell (sønn av Jon Hallkjellsson og Margrete Haraldsdatter Gille) døde 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Bjørnsdatter. Estrid (datter av Bjørn Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter, Rein) ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Ogmundsdatter, Sponheim. N.N (datter av Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim) ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Åsulv Eirikson. Åsulv døde, Austrått, Ørlandet, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Peter Brynjulfsson, Husastad. Peter (sønn av Brynjulf Bårdsson og Sigrid Petersdatter, Byrdasvein) døde 1226. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Baron

Vidkun giftet seg med Gyrid Andersdatter 1291, Bjarkøy, Troms. Gyrid (datter av Anders Greguriusøn Pott) ble født , Stovreim; døde 28 Okt 1323, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erling Åmundsson Hildugard. Erling (sønn av Åmund Einarson Hildugard og Hilda) døde 1319, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Torgeirsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1202 - 1204.
Håkon var sin fars annen uekte sønn. Hans mor var Astrid Roesdatter.
I 1185 giftet han seg med Margareta, datter til Erik den Hellige av Sverige. Hun døde i 1209.
    På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.
    På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.
    Håkon Sverresson var den eneste levende sønnen Sverre vedkjente seg. Fra Sverres side var anerkjennelsen et tiltak mot konkurrerende kongsemner. Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon utpekt til konge på et hirdstevne i Nidaros 1202 og hyllet på Øyratinget senere på våren. I løpet av knappe to år lyktes det ham langt på vei å vinne herredømme over hele landet. Ifølge sagaen kalte han biskopene hjem og forlikte seg med dem, noe som bekreftes av et pavebrev fra 1204. Kongen utstedte et forliksbrev til de norske biskopene, hvor han oppga striden med kirken og innrømmet den full frihet i samsvar med kanonisk rett og tidligere innrømmelser fra kongene. Fredsvilkårene er formulert i allmenne, svevende vendinger, noe historikere har ment var bevisst, slik at partene kunne tolke inn i dem sine egne standpunkter til konkrete stridsspørsmål:
    «Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»
    Noen historikere har hevdet at forliket innebar kongens kapitulasjon for kirkens standpunkter. Mot dette hevder andre at brevet tydelig viser birkebeinerkongen som den klart sterkeste part. Han vant stillingen som kirkelig anerkjent, fullt lovlig konge - enda han var Sverres bannsatte sønn. Dette ble gjort klart og tydelig for alle ved at kirken løste ham av bannet, og at biskopene vendte hjem. Kirken kunne på sin side fortsatt hevde sine rettigheter fra 1152-53 og senere; om de skulle bli respektert, var et maktspørsmål. Gjennom forliket med biskopene sprengte Håkon koalisjonen mellom kirken og baglerne, og han styrket sin stilling øst i landet - ikke minst gjennom fornuftig politikk overfor bondefolket. Og da bønder på Opplandene sommeren 1202 overfalt baglerkongen Inge Magnusson og drepte ham, førte dette til en tilnærming mellom birkebeinerne og baglerne til styrking av felles interesser.
    Det så nå ut til at man gikk inn i en fredelig periode med balanse mellom de tidligere stridende partene. Men Håkons fredsverk brøt sammen da han brått døde i Bergen ved nyttårstider 1204, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.
    Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde angivelig en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon IV Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.

Familie/Ektefelle/partner: Inga. Inga ble født , Varteig, Sarpsborg; døde 1234. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

Han var sønn av Sverre Sigurdssons søster Cecilia og høyadelsmannen Bård Guttormsson av Reinsætten. Hans halvbror var Skule Bårdsson som ble Norges første hertug. Inge ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204.
Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten. Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240.
Han kjempet mot baglerne frem til 1208, da det kom til forlik mellom ham og baglerkongen Filippus Simonsson, som fikk styre over Viken. Forliket fant sted på Kvitsøy i Rogaland og ble kjent som «Kvitsøyforliket». Konfliktene mellom baglere og birkebeinere tok slutt da både Inge og Filippus døde i 1217. Etterfølgeren, Håkon IV Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere. Inge er gravlagt i Nidarosdomen i Trondheim.

Familie/Ektefelle/partner: Gyrid. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingebjørg Magnusdatter. Ingebjørg (datter av Magnus V Ormsson og Estrid Bjørnsdatter) ble født 1170. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Sysselmann Hedemark

Notater:

I Håkon Håkonssons saga skildres kampene mellom birkebeiner og ribbunger i 1224. Det fortelles at ribbungene kom uforvarende over Olav Mok, kongens frende, mens han var i bryllup på gården Leyrin (Løren) i Sørum og tok ham til fange mens alle hans menn, herav 20 hirdmenn, ble drept. Olav kom seg bort, samlet nye folk og tok kampen opp mot overfallsmennene, men ble drept kort etter. Det berettes videre at kongen da han fikk høre om drapet, beklaget dette meget, og i denne forbindelse opplyses at Olavs farmor var datter av kong Harald Gille og at hans farfar het Áli (Aale) Varg og var lendmann på Romerike. Olav Mok omtales forøvrig allerede i 1218 som sveitehøvding og ble samme år sysselmann på Hedmark.
Når Olav, som hadde syssel på Hedmark, deltok i bryllupet på Leyrin, kan man vel gå ut fra at han var beslektet eller besvogret med ætten der. Nå hørte Leyrin på 1400- og 1500-tallet til Sudreim-godset og var sikkert en av ættens gamle odelsgårder.
Sudreim gård på Romerike nevnes i kildene med sikkerhet først i et brev av 1331 (DN I 213) hvor fremgår at gården tidligere hadde vært residens for Hr. Havtore Jonsson. Det er da etter omstendighetene heller ingen grunn til å tvile på at den også i sin tid tilhørte hr. Havtores far, baronen hr. Jon Raud Ivarsson.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Peter Steyper. Peter (sønn av Folkvid the Lawspeaker og Cecilla Sigurdsdatter) døde 1210. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: N.N of Galloway. N.N ble født 1180 , Galloway, , Kirkcudbright, Scotland; døde, Isle of Man, England; ble begravet , Kristiansand, Vest-Agder. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: King of the Isles

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Guvenør

Notater:

Flera forskare hävdar att denne Sigrid Håkonsdotter är identisk med Sigrid Håkonsdotter Bolt , som också var gift med Ogmund (Hirdt Jore) Guttormsson, riddare och hirdstjore, nämnd 1339- 1354 i Norge. De hade en son Olaf född cirka 1320. Hallsten Torleifsson är känd till 1345. De t kan dock ha skett en sammanblandning av Egge i Steinkjer, Tröndelag och Egge i Ringerike, N orge. Det troliga är att denna Sigrid kanske är från Egge i Ringerike, Norge.
Sigrid Håkonsdotter, född Ringerike, Norge, död 1363 i Egge, Trondheim, Norge. Hon var dotte r till Håkon Ogmundsson, född 1260 Viken, Norge och död 1346. (Källa: Ingvar Sahlin)

Historikeren Barney Young på Isle of Man vil ha det til at Halstein var sønn av Torleif Haraldsson og Magnhild, datter av Godred Magnusson, d 1275, konge av Suderøyene 1265-66. Han begrunner det med at ættevåpnet til denne ætten stammer fra kongehuset på Isle of Man, som førte et tilsvarende våpen. Young har også laget en hypotetisk stamtavle som viser Halstein Torleifssons ætt som opphav til de øvrige Skankeættene i Norden ("The three legs go to Scandinavia", og "Fra Skanke-slektens historie", Isle of Man 1986).

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Håkonsdotter. Sigrid (datter av Håkon Ogmundsson) ble født 1281 , Ringerike; døde 1363, Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1263 - 1280.
Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
    Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.
    Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
    Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift. 
    Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
    Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll. 
    Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
    Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
    Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
    Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid. 
    Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
    For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
    En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
    Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen. 
    Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side». 
    Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig. 
    Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter. 
    Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
    Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen. 
    Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
    I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar. 
    Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden. 
    Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen. 
    Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk. 
    Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre. 
    Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon. 
    Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte. 
    Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319. 
    Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. 
    Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
    Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310. 
    Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp. 
    Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

Magnus giftet seg med Ingeborg Eirksdatter af Danmark 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Ingeborg (datter av Erik IV, Plovpenning og Jutta von Sachsen) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Magnhild Hallkellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Margrete var norsk dronning.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Margrethe giftet seg med Håkon IV Håkonsson, Den Gamle 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Håkon (sønn av Håkon III Sverresson og Inga) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lensamnn i Borgsyssel

Familie/Ektefelle/partner: Kristine. Kristine døde, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hr. Jon hadde to barnebarn med navnet Gudrun, og det er også av andre grunner sannsynlig at dette navn er gammelt i slekten. Videre hadde Hr. Jon en datter med navnet Ragndid (eg. Ragnfrid) og både dette og Gudrun-navnet forekommer nettop i Reins-ætten, det første endog flere ganger. Ivar av Skedjuhofs hustru het derfor antagelig Ragndid eller Gudrun.
Hun var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon IV Håkonsson. Hennes far som var hertug Skules svoger og lendmann, deltok i dennes oppstand i 1240, men nevnes ikke senere i sagaen. Datterens ekteskap, som tydeligvis først er inngått etter Skules fall, har sikkert hatt en politisk bakgrunn.
Etter Skules oppstand og fall har det sikkert vært kongen meget maktpåliggende å hindre at det omkring hans ætt skulle samle seg et nytt opposisjonsparti, og et ledd i disse bestrebelser måtte da også ha vært å sørge for at Skules gifteferdige søsterdatter fikk en ektefelle som kongen kunne lite på. Ut fra denne forutsetning får ekteskapet sin særlige interesse. Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

Familie/Ektefelle/partner: Ivar Olavson. Ivar (sønn av Olav Mok) døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Sitert fra "Dr. Ludvig Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros" - i "Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum 1897":
"Som bekjendt, var Erkebiskopen Ordfører ved det store Rigsmøte i Bergen 1223 og afsluttede dette med at erklære Haakons Rettigheder til riget godtgjorte. Han anbefaler samtidig til Kongens Gunst den unge
Kongesøn Guttorm Ingesøn, der hermed forsvinder af Historien. Jeg
tror dog paa et andet Sted at have godtgjort, at Efterkommere
af denne Kongesøn kunne gjenfindes indtil henimod Aarhundredets
Udgang.
Kilde: http://runeberg.org/trond97f/0129.html

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kjetil Håvardsson Galle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Torstein, Heimnes. Torstein døde 1240, Hebnes, Jelsa, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Arnbjørn ble født ca 1170 og ble omkring 70 år gammel. I hans tid var det en lang og bitter strid mellom kongen og kirken. Kong Sverre Sigurdsson, som selv hadde fått opplæring som prest, tok sterk avstand fra den økende inflytelsen kirken fikk. Dette førte til konflikt med erkebiskopen, som flyktet til Danmark. Alle biskopene fulgte snart etter ham, og fra den tid har vi fått utrykket" Kong Sverre talt Roma midt imot". På den tid var det mange som gjorde krav på Norges trone. De som ble støttet av biskopene ble kalt for Baglere"(bispestav). På et tidspunkt var Arnbjørn en av baglernes ledere. I 1208 ble det inngått fred mellom konge og kirke. Arnbjørn ble da en lojal tjener for kongen, og i 1221 ble han lendermann. Han tjenestgjorde i den sydøstre delen av Norge, og han ble betrodd mange viktige oppgaver, som førte til at han måtte kjempe flere slag for å opprettholde kongens overherredømme over landet. Han døde av utmattelse ved slutten av sitt siste felttog. På den tid ble han betraktet som den mest betydningsfulle lendermann i Norge. Hverken hans hustru eller barn er nevnt i de mange omtalene om ham, men det er sterke indisier på at han hadde en datter som ble gift med sønnen til en god venn og kollega av ham. Hennes fornavn kjenner vi ikke, men det er svært sannsynlig at det var hun som ble gift med Torstein på Heimnes. De fikk forøvrig en sønn som ble kalt Arnbjørn.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]