Hundolf

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Notater:

Hundolf på Gaule Jarl av Fjordane (Hundólfr jarl)
Han er far til Atle jarl og Sølvør
Hundólfr jarl Tilnavn / fordanskning: Hundolf Lokalitet: Norge Relationer: Fader til Atle Jarl og Sølvør, som var gift med Harald Guldskæg.Kilder: Landnamabogen: 326
http://heimskringla.no/wiki/Navneindex:_A._Personnavne#H

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Sølvør Hundolfdotter (Sölvör Hundólfsdóttir)
Sølvør bodde på den gamle kongsgården Husabø - gnr 15 ? Leikanger
f, ca 800 Sølvør var datter av Hundolf jarl
Sølvør var gift med Harald Gullskjegg. De hadde døtrene Turid og Ragnhild
Hundólfr jarl Tilnavn / fordanskning: Hundolf Lokalitet: Norge Relationer: Fader til Atle Jarl og Sølvør, som var gift med Harald Guldskæg.Kilder: Landnamabogen: 326
Sölvör Hundólfsdóttir Tilnavn / fordanskning: Sølvør Lokalitet: Norge Relationer: Søster til Atle Jarl den Magre.
Tóra Haraldsdóttir gullskeggsTilnavn / fordanskning: Thora Lokalitet: Norge.Relationer: Datter af kong Harald Guldskæg og Sølvør. Halfdan Svartes første kone. Med ham havde hun sønnen Harald den Unge. Kilder: Landnamabogen: 326
http://heimskringla.no/wiki/Navneindex:_A._Personnavne#.C3.9E

Familie/Ektefelle/partner: Harald, "Gullskjegg". [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Dronning. 
Levde omkring 850.
I Cappelen's Norges historie nevnes Halvdan Svartes ekteskap med Ragnhild, datter til en kong Harald Gullskjegg i Sogn. Snorre Sturlasson forteller imidlertid om to hustruer, begge med navnet Ragnhild.
Snorre fører Halvdans andre hustru som datter til Sigurd Hiort, konge på Romerike, større og sterkere enn alle andre. Det sies at Sigurd, bare 12 år gammel, drepte berserken Hildebrand og 11 av hans menn i enekamp. Sigurd øvet mange storverk, men en dag han red på jakt etter storvilt, ble han drept av Hake berserk med 30 menn nær Hadeland. Hake førte Ragnhild til sin gård på Hadeland og holdt henne der, men måtte senere gi henne til Halvdan Svarte.
Sigurd skulle være sønn til Helge «den Kvasse» og Åslaug, datter til Sigurd Orm-i-øye, hvis far var Ragnar Lodbrok fra den sagnpregede Lodbrokslekten. Slekten skal ha etterfulgt Ynglingeslekten som konger av Sverige fra 655 til 785. Det er uklart hvor stor del av Sverige slekten regjerte over. Den ble etterfulgt av Munsöslekten som egentlig var en gren av Lodbrokslekten.
«Fagerskinna» kaller Halvdans andre hustru Helga «den Hårprude» og anfører at hennes far var Dag «den Frode».
Fra Snorre Sturlasson: Halvdan Svartes saga:
«5. Sigurd Hjort het en konge på Ringerike, han var større og sterkere enn noen annen mann, vakrere var han også enn alle andre. Far hans var Helge den kvasse, og mor hans var Åslaug, datter til Sigurd Orm-i-øye, Ragnar Lodbroks sønn. ... Han hadde to barn; Ragnhild het datteren, en ualminnelig gjev og vakker kvinne, hun var i 20-års alderen den gang, og broren hennes, Guttorm, var halvvoksen. ...
... Kong Halvdan så at de kom over fjorden på isen, han var så klarsynt; og da han så en vogn med tjeld, skjønte han det hadde gått som han ville med utsendingene. Da lot han sette fram bord og sendte bud rundt om i bygda og ba mange mennesker til seg, og den dag ble det stort gjestebud og i det gjestebudet fikk Halvdan Ragnhild, og siden ble hun en mektig dronning. Mor til Ragnhild var Tyrne, datter til kong Klakk-Harald i Jylland; hun var søster til Tyra Danmarksbot, som var gift med Gorm den gamle som rådde for Daneveldet den gang.»
«6. Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var en klok kvinne. Engang drømte hun at hun syntes hun sto ute i hagen sin og tok en torn ut av serken. Og mens hun sto og holdt på tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorden og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt opp i luften; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tykt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snehvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger.»
«7. Kong Halvdan drømte aldri. Han syntes det var merkelig, og gikk til en mann som het Torleiv Spake og fortalte det og ba om råd, spurte om han kunne gjøre noe ved det. Torleiv sa hva han brukte gjøre når det var noe han gjerne ville vite; han la seg til å sove i et grisehus, og da slo det aldri feil at han drømte. Kongen gjorde dette, og så hadde han denne drømmen: Han syntes han hadde fått langt hår, og hele håret hang i lokker, noen lokker var så lange at de rakk til jorden, andre til midt på leggen, noen til knes, noen til hoftene, noen til midt på livet, noen til halsen og noen var ikke mer enn så vidt kommet opp av hausen, likesom knuvlehorn. Lokkene hadde alle farger, men én lokk vant over alle de andre, så fager og lys og stor var den. Han fortalte Torleiv denne drømmen, og han tydet den slik: en stor ætt skulle komme av ham, og den skulle rå land og rike med stor heder, men ikke alle av ætten med like stor. Og én skulle komme av hans ætt, som skulle bli større og gjevere enn alle de andre, og det tror folk for visst at den lokken betydde Olav den hellige.
Kong Halvdan var en klok mann, sannferdig og rettvis, han satte lover og holdt dem selv, og han lot andre holde dem, slik at ingen kunne velte lov med makt; han satte også faste bøter for hver sak (saketal), og rettet bøtene etter hver manns byrd og stilling.
Dronning Ragnhild fikk en sønn, de øste vann over ham og kalte ham Harald. Han ble fort stor og svært vakker; han vokste opp der og lærte snart mange idretter; han hadde godt vett. Hans mor var svært glad i ham, men hans far mindre.»
Disse to drømmene som Snorre forteller, har en klar funksjon. De er plassert lik en inngangsportal til hans storverk, sagaene om de norske konger, eller Heimskringla, og de viser hvilket perspektiv han har valgt for sin sagaskrivning. Hans program ligger i de drømmene han lar dronning Ragnhild og Halvdan Svarte fortelle. Det er kongeætten og dens menn han vil skildre - hvordan den «bredte seg over hele Norge og enda lenger», hvordan den fikk «rå land og rike med stor heder», men også hvordan enkelte ble «større og gjevere enn de andre». Snorres norgeshistorie er i virkeligheten en ættesaga og et helteepos. Det er en rekke høvdinger som står i brennpunktet for interessen - høvdinger som skilte seg ut ved det at de ble gjevere enn alle andre og fikk makt til å rå over et helt folks skjebne.

Familie/Ektefelle/partner: Halvdan Gudrødsson, Svarte. Halvdan (sønn av Gudrød Halvdansson, Veidekonge og Åsa Haraldsdatter) ble født 809; døde 875, Randsfjorden, Jevnaker, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge fra før 900 til 932.
Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode.
    De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter. 
    Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre).
    Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.
    Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn. 
    På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.
    Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet. 
    Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt. 
    Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.
    Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget. 
    Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer. 
    Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud. 
    Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet. 
    Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.
    Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge. 
    Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold. 
    Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby. 
    Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning. 
    Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.
    Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster. 
    Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet. 
    Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie. 
    Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet. 
    Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.
    Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. 
    Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket. 
    Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa. 
    Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»
«17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:
     «Han vraket holmryger
     og hordemøyer,
     alle fra Hedmark
     og av Håløygætt;
     kongen den ættstore
     tok kone fra Danmark.»
Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.»
Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

Familie/Ektefelle/partner: Snefrid Svåsesdatter. Snefrid (datter av Svåse, Finnekonge) ble født , Tofte, Gudbrandsdalen, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svanhild Øysteinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gyda Eriksdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Åshild Ringsdatter. Åshild (datter av Ring Dagsson) ble født , Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Eiriksdatter. Ragnhild (datter av Erik N.N) ble født , Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Hedafylkene

Notater:

Sigurd Haraldsen Rise
Konge over Hadafylke (Ringerike, Hadeland). ca 900
Han var sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svånedatter.
Han hadde sønnen Halvdan Grå

http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Haraldsson_Rise
http://lind.no/nor/index.asp?lang=no&emne=asatru&person=Sigurd%20Rise%20%28Haraldsson%29
Snorre Sturlasson, Harald Hårfagres saga, kap 25-26 http://heimskringla.no/wiki/Harald_Haarfagres_saga Olav Tryggvasons saga avsnitt 60 http://www.olhov.net/olavtry.html
vis alle
Nærmeste familie

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Viken

Notater:

Olav «Geirstad-Alv» var konge i Viken.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; ...».
Snorre beskriver også tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte.
Ca. 912 ga Harald Hårfagre alle sine sønner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds død i 933 tok vikværingene ham til overkonge.
Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik Blodøks.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«42. Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sønn sin, til høgsetet og ha ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Trygve, Gudrød og han var fosterbrødre og jevnaldrende på lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år senere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.»
«43. Kong Harald levde i tre år etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der. ...»
«44. Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere på bakken hvor de la, da de var falt.
Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og Gudrød flyktet til Opplandene». 1

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Vestfold

Notater:

Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding. Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der. Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den hellige.[1] Bjørn er også nevnt i Øyvind Skaldespillers kvad Hákonarmál.[2]
Forfatteren av Fagerskinna omtaler Bjørn som «Bjørn Farmann, som noen kalte Buna».[3] Kanskje kan to Bjørn'er ha blitt forvekslet, for Bjørn Buna var ifølge blant andre Laksdøla saga en herse i Romsdalen.[4] Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring hundre år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tore Rangvaldson, Teiande. Tore (sønn av Ragnvald Øysteinson, Mørejarl og Hild Rolvsdatter) døde 940. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Grjotgardsson, Ladejarl. Håkon (sønn av Grjotgard Herlaugsson, Ladejarl) ble født , Selva, Agdenes, Sør-Trøndelag; døde 868, Stavenesvågen, Askvoll, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet «Blodøks»; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip som han fikk av faren sin. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg: Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i fire år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne. Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag.[2] Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt.[3]
«Eirik» var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her.[4] Tilnavnet «Blodøks» kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på fem av hans halvbrødre, og det var uvanlig. Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet. Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket. Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på fem fremstod som uhyrlig

Familie/Ektefelle/partner: Gunhild Gormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Oppland

Notater:

Halvdan Sigurdsson "Grå", konge over Opplandene
Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre. Han var ca. 960 konge på Opplandene. I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60: 'Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre'.
Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham. (Källa: Tore Nygaard, Linköping)
Hadafylke ble i den senere middelalder brukt som betegnelse for områdene rundt Tyrifjorden og Randsfjorden østover til Toten samt Hadeland og Land i Oppland fylke. I tillegg hørte Ringerike, Modum, Sigdal og Krødsherad i Buskerud fylke til Hadafylke. Navnet kom av hadar, beboerne av Hadeland. (Kilde: Bjørn Markhaus, Norge)
Heimskringla :Olav Tryggvasons saga avsnitt 60 http://www.olhov.net/olavtry.html
http://www.friesian.com/germania.htm#norse
http://runeberg.org/faderhist/0033.html

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Viken

Notater:

Tryggve Olavsson var sønn til Olav Haraldsson som var en av sønnene til Harald Hårfagre. Da hans far ble drept av Erik Blodøks i 934 flyktet han til Opplandene.
Etter Haralds Hårfagres død i 940-årene var det meningen att eldste sønn, Eirik Blodøks, som overkonge skulle ha halvpartene av kongsinntektene over hele landet. Håkon var en annen av Harald Hårfagres sønner. Han hadde blitt fostret hos kong Athelstan av England og kom nå tilbake til Norge og sluttet forbund med Sigurd ladejarl i Trøndelag. De ventet seg et oppgjør med Eirik, men han viste seg ikke. Han dro av landet og vendte aldri tilbake.
Håkon den Gode «Adelsteinsfostre» var nå enekonge eller i alle fall den annerkjente rikskonge, men han fikk neppe noen gang den makt hans far hadde hatt. Hans egentlige rike var kystlandet fra Møre til Agder. I Trøndelag var han nok anerkjent som øverste herre, men her måtte han dele makten med Sigurd jarl. Noen reell innflytelse på Opplandene hadde han neppe. I Viken lot han brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnssson sitte med styret. Det trenges menn med lokal autoritet her, danskene hadde gamle krav på Viken, og nylig var Danmark igjen blitt forenet under én konge, som snart nok kunne begynne å vise tender. Men foreløpig var Håkon og Tryggve i stand til å hevde sitt herredømme like til Götaelven.
I 952 utbrøt kong Håkons krig mot Danmark. Tryggve var da i vesterviking i Irland og Skotland. Han kom hjem samme vinter og ble da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike. Erikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken. I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl.
Tryggve ble drept i sitt rike i Båhuslen, enten av opprørske bønder eller av fetteren Gudrød Eiriksson, i 960-årene.
    Han var gift med Astrid, som ifølge sagaen var datter av en stormann på Jæren, Eirik Bjodaskalle på Obrestad. Hun var med barn da Tryggve ble drept, og romanen begynner med en dramatisk beretning om hvordan hun bare med nød og neppe berger seg og vesle Olav unna den onde dronning Gunnhild og hennes menn, som lik en Herodes er etter barnet for å drepe det. Til sist søkte Astrid øst i Gardarike, der hun hadde en farbror. Men på veien ble skipet tatt av vikinger, og hele følget ble solgt som treller. Olav havnet i Estland, der han først mange år senere ble gjenkjent og kjøpt fri. Ungdommen fikk han nå tilbringe hos fyrst Vladimir i Novgorod, inntil han ble gammel nok til å få seg skip og mannskap og dra i viking.
    Mye av dette kan ha sin riktighet. Østersjøen ble i alle fall Olavs første tumleplass, etter skaldekvad å dømme. Det kan være at han en tid har vært i vendisk tjeneste. Ifølge sagaene ble han gift med en fyrstedatter der, og det var først da hun døde han dro vestover og sluttet seg til de vikingene som herjet i England og Irland.
    Det er her vi første gang møter ham på sikker historisk grunn. I 991, forteller de angelsaksiske annalene, dukket Olav opp utenfor Themsen som anfører for en veldig vikingflåte. Vikingene angrep først ved Folkestone, siden herjet de nordover langs kysten, via Sandwish og Ipswich. En angelsaksisk jarl i Øst-Anglia prøvte å stanse dem ved Maldon, men vikingene seiret, og jarlen falt. Han ble siden helten i et berømt minnedikt om slaget. Kongen så nå ingen annen utvei enn å ty til den gamle metoden: kjøpe vikingene ut mot kontanter - 10.000 pund sølv.
Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
«4. Det var en høst Håkon jarl dro til Opplandene. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Trygve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enrom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver dro hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene (Gunnhilds sønner). De talte ofte om dette med hverandre.
...
Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Trygve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i Austerveg begge to og herje om sommeren. Kong Trygve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Trygve kom da til ham med bare én skute. De møttes øst for Sotenes ved Vegger (i Båhuslen). Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Trygve og tolv mann. Han liggger der det nå heter Trygve-røyr (på Tryggøya).»

Familie/Ektefelle/partner: Astrid Eiriksdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Vestfold

Notater:

Gudrød Bjørnsson var sønn av Bjørn Farmann[1], småkonge i Vestfold, og sønnesønn av Harald Hårfagre. Gudrød ble far til Harald Grenske og bestefar til Olav Digre, den senere Olav den hellige.
Etter at Gudrøds far Bjørn ble drept av Eirik Blodøks ble Gudrød boende hos sin onkel Olav Haraldsson Geirstadalf, småkonge i Vingulmark[2]. Olav gjorde opprør mot Eirik Blodøks, men ble drept i kamp. Gudrød måtte flykte opp i Opplandene sammen med fosterbroren sin, Olav Geirstadalfs sønn Tryggve Olavsson[3].
Da Håkon den gode ble konge fikk Gudrød Vestfold, hans fars område, som len av kongen[4][5]. Da Harald Gråfell ble konge var det mange menn i Norge som mente at de var av vel så stor ætt som Harald. Ifølge Håkon jarls saga var det en gang mange menn samlet for å drikke utferdsøl, og det ble «et svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken». En hevdet at Harald var den fremste av alle, og da ble Gudrød sint og sa at han ikke sto tilbake for Harald i noe. Snart ble begge sint og grep etter våpen. «Men folk som hadde mer vett og var mindre full, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip,» sier sagaen[6].
Hendelsen var nok til at Harald og Gudrød ikke kunne stole på hverandre. Kort tid etter kom Harald Gråfell seilende inn Viken, omringet huset til Gudrød og da han kom ut sammen med mennene sine ble det en kort kamp før han ble drept[7].
Det nevnes ikke hvem Gudrød ble gift med, annet enn at hun var av «god ætt slik som høvelig var» og at de fikk en sønn som het Harald

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Håkonsson, Ladejarl. Sigurd (sønn av Håkon Grjotgardsson, Ladejarl og Ingebjørg Haraldsdatter) ble født 890; døde 962, Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Sigurd hadde under kong Håkon I "den Godes" regjeringstid en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver. Hans søkte spesielt å megle mellom konge og folk under kongens fruktesløse forsøk på å innføre kristendommen. Erikssønnene kom til makten ca. 960. Sent på høsten 962 ble Sigurd overfalt på en lumsk måte av Harald Gråfeld og hans bror Erling og innebrent

Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Toresdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Finn Skjalge. Finn (sønn av Eyvind Lambes Kåreson og Sigrid Sigurdsdatter) ble født , Sandnes, Gildeskål, Nordland; døde, Sandnes, Gildeskål, Nordland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Oppland

Notater:

Småkongen Sigurd Syr (død ca. 1018) knyttes av sagaen til en storgård på Ringerike, men er kanskje best kjent som stefar til Olav den hellige (995-1030) og far til Harald Hardråde (1015–1066), som begge ble konger over Norge på 1000-tallet. Sigurd Syr var sønn av Halvdan Sigurdsson.
Sigurd Syr var i følge sagaen sønnesønn av Harald Hårfagres sønn Sigurd Haraldsson Rise. Nyere historikere og slektsforskere mener at det er tvilsomt.[1][2]
Han var en dugelig bonde, men en dårlig kriger iflg. Snorre, men hvor han hadde den informasjonen fra vet ingen. Sagaen forteller derimot at Sigurd sto Olav den Hellige bi under slaget ved Nesjar i år 1016. Det var også han Olav henvendte seg til for råd og hjelp, da Olav ønsket å bygge en hær i Norge.
Sigurd giftet seg med Åsta Gudbrandsdatter, som var mor til både Olav og Harald, etter at den første mannen hennes, Harald Grenske, ble brent inne av Sigrid Storråde. Noen mener at storgården Stein på Steinsletta i Hole kommune kan ha vært Sigurds sete, andre at det var Bønsnes eller en annen storgård i distriktet. Sannheten er imidlertid uviss. Han kan godt ha eid flere storgårder samtidig, for han var «busysselmann» (les småkonge/storbonde) ifølge kildene. Kanskje var både Stein, Bønsnes, Berg (les Tornberg, nå Tanberg, og Hesleberg på Ringerike), Sætrang og Gjermundbu i hans eie. På sistnevnte gård ble Gjermundbufunnet gjort i 1943. Dette er et rikt gravfunn, der bl.a. den berømte vikinghjelmen Gjermundbu-hjelmen, og et praktsverd inngår. Gården Gjermundbu kan imidlertid ha ligget under Bølgen på den tid.
Tilnavnet Syr blir som regel tolket sugge, i betydningen ei purke som roter i jorda. Siden Sigurd var en respektert mann av høy byrd må vi regne med at tilnavnet er en hederstittel. Om tolkningen er rett kan den derfor peke til at Sigurd Syr var en dyktig bonde, men dette vet man altså ikke med sikkerhet. Det finnes andre tolkninger, der spesielt en er interessant. Den tolker tilnavnet til å ha med slektskap å gjøre.
Hole kommune har tatt Sigurd Syr til inntekt for sitt kommunevåpen, gjennom å nevne ham som en av de fire kongene kronene symboliserer. Om han var Holeværing eller hadde sete på en av de andre storgårdene i ringeriksdistriktet er imidlertid høyst uavklart.

Familie/Ektefelle/partner: Åsta Gudbrantsdatter. Åsta (datter av Gudbrants Kula Gudbjørgson og Ulfhild Hallsdatter) ble født , Oppland; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Født før 963.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
(Om at bøndene skulle ta ved kristendommen i Rogaland.)
«56. Kong Olav dro til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han ba dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod Gamle: «Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss, da vil vi gå over til deg alle sammen, og love deg vår tjeneste fullt og helt.» Kongen sa: «Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?» Da sa Olmod: «Det var for det første om du ville gifte Astrid, søster din, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.» Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søsteren. «Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og konges søster,» sa hun, «når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.» Og så sluttet samtalen for den gang.»
«57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjærene plukke av den, og så sendte han den til henne. Da sa Astrid: «Nå er bror min vill.» Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. «Jeg har tenkt,» sa kongen, «jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.» Så lot kongen Olmod og Erling og alle de frendene kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, og bød bøndene å la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen trøstet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.»
«58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: «Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av Dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.» Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, ga kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognsjø og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.»
Høvdingverdigheten på Vestlandet var vel etablert, herse kaltes en høvding ofte her.

Familie/Ektefelle/partner: Erling Sjalgson. Erling (sønn av Torolv Skjalg Ogmundson og N.N Erlingsdatter) ble født 963; døde 21 Des 1028, Sola, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ranvald Ulvsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Tyre Haraldsdatter. Tyre (datter av Harald I, Blaatand og Gunhild Olavsdatter) ble født , Danmark; døde 18 Sep 1000. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge i Vestfold

Notater:

Harald Grenske (født mellom 952 og 957, død 995) var far til Olav den hellige. Tradisjonelt har det blitt krevd at Harald Grenske stammet fra Harald Hårfagre via faren Gudrød Bjørnsson. Tilnavnet Grenske kommer av at han var fra Grenland.
Harald omtales i Snorres Heimskringla, først i Håkon jarls saga, som forteller om at faren Gudrød døde, hvorpå Harald rømte til Opplandene, sammen med blant annet sin fosterbror Rane. Eirikssønnene, sønnene til Eirik Blodøks, var stadig ute etter å kvitte seg med alle som kunne utgjøre en trussel mot dem, og Harald forlot derfor Norge og reiste til Svitjod (Sverige). Der møtte han den svenske hærmannen Skoguls-Toste, far til Sigrid Storråde. De dro på noen viking-tokter sammen, blant annet til Baltikum.[1] Harald Grenske nevnes også i både Fagerskinna og Ågrip, men disse sagaene har ingen opplysninger om ham utover at han var Olav den helliges far.

Familie/Ektefelle/partner: Åsta Gudbrantsdatter. Åsta (datter av Gudbrants Kula Gudbjørgson og Ulfhild Hallsdatter) ble født , Oppland; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Den Mektige

Notater:

Håkon Ladejarl "den Mektige".

Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin værste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen. Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de to småkongene som regjerte der. Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort. Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme av landet. Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norges hersker.

Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre. Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-74, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme. Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon "gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovs-land til sanne helligdommer for folket". Og nå "vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder". Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkons religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skagesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Torgrimm Hardrefsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald Svarte Gudrødsson. Harald (sønn av Gudrød I Haraldsson og N.N of Islay) ble født 970 , Isle of Man, England; døde 1046, Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Oppvekst og ungdomstid
Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants.
Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte Væringgarden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for væringene. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i. Det skal være i alt 18 større slag rundt om i Middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han var med å erobre hele 80 byer.
Snorre forteller i Harald Hardrådes saga at han fikk vite om at nevøen Magnus Olavsson var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem.
Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884:
Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.
Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme.
Medkonge fra 1046
I løpet av et par år hadde Harald kjøpt seg støtte fra flere hold innen Norge, fra danskekongen Svein Estridsson og fra svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet ganske brutalt i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe.
Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Øst-Norge, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Kaupang og Skien må ha vært ganske innbringende.
Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i Væringgarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det er nå han fikk tilnavnet «hardråde».
Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har sannsynliggjort at Østlandet, og særlig områdene i Viken og Grenland, har hatt nær tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo oppstod på grunn av handelen mot Danmark. Videre går det fram at den norske kongemakten har gjort forsøk på å hevde overherredømme her, men at det har begrenset seg til bare kortere perioder. Harald Hardråde var dog ikke fornøyd med å kun herske over Norge. Han mente at han hadde vel så stor rett til å være konge over Danmark. Han kjempet en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson. Det blir ikke fred mellom de to partene før etter slaget ved Niså i 1062. Da går Harald i gang med å konsolidere riket innad. Tre sommersesonger går, der Harald og hans lille, men meget kompetente hær sveiper over Viken og Opplandene og slår all motstand ned for fote. Her benytter de også de mest brutale metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller om at de etterlater «plogen stående i marka». Det vil si at soldatene har slaktet alle husdyr og brent alt korn, slik at de plyndrede bøndene og deres familier går en lang vinter med hungersnød i møte, og deretter – hvis de overlever – har de ingen trekkdyr til å pløye jordene.
Det er etter alt å dømme i forbindelse med dette felttoget at Harald tar kontroll over Oslo. For tettstedet eksisterte på dette tidspunkt og hadde vært der i bortimot hundre år. Det som skjer er at han bygger ut byen til et administrativt senter og militært støttepunkt i Viken. Fra midten av 1000-tallet virker det som Oslo vokser kraftig.
1066
Harald ønsket å ta over den engelske tronen da denne ble ledig og reiste i starten av september over med en stor flåte – på ca. 300 skip – sammen med sønnen Olav. Reisen gikk via Shetland og Orkenøyene. Harald var sammen med Tostig Godwinsson – bror av den nye engelske kongen – for å ta over kongemakten. Mens Harald og Tostig kjempet i Yorkshire, kom Harold Godwinsson raskt opp sørfra med store styrker og overrasket nordmennene. Harald Hardråde og store deler av hans styrker tapte slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Harold Godwinssons hær led også store tap, og det gjorde at den ble et lett bytte for Wilhelm Erobreren senere på året da han kom over fra Normandie. Olav tok farens lik tilbake til Norge hvor det ble gravlagt i Trondheim. Slaget ved Stamford Bridge ses på som vikingtidens slutt og begynnelsen på middelalderen.
Harald Hardråde og mynter
En norsk penning-standard på ca. 0,90 gram ble etablert under Harald Hardråde. Penningstandarden tok utgangspunkt i den gammelnorske markvekten på ca. 214 gram, og det gikk 240 penninger på en mark. Gjennom hele sin kongetid utmyntet Harald penninger av én hovedtype, med trikvetra-tegnet på adversen.
Kong Haralds myntsteder var Nidarnes og Hamar. Ved å følge utviklingen av denne utmyntningen via stempelkoblinger og kjeder av slike koblinger, ser vi at det skjedde en planmessig forringelse av sølvinnholdet i myntene.
At innblanding av kobber i myntmetallet støtte på motstand, viser en episode i Morkinnskinnas versjon av Harald Hardrådes saga. Der blir det fortalt at den islandske hirdmannen Halldor Snorresson kastet myntene av denne «Haraldsslåtten» fra seg i forakt. Myntfunn viser nå likevel at disse myntene ble brukt og spart på rundt omkring i landet. Utenlandske mynter – særlig angelsaksiske og tyske penninger – som inntil kong Haralds første regjeringstid dominerte norske skattefunn, forsvinner nå fra pengesirkulasjonen i Norge. Det er norskekongens egen mynt som rår.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Torbrgsdatter. Tora (datter av Torberg Arnesøn og Ragnhild Erlingsdatter) ble født 1024 , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Neverstein Halldorson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Magnus Olavsson, Den Gode. Magnus (sønn av Olav II Haraldson, Den Hellige og Astrid Olavsdatter) ble født 1024; døde 1047. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Einarsdotter. N.N (datter av Einar Tambaskjelvar Einrideson og Bergljot Haakonsdatter) ble født 1010 , Melhus, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ragnhild kalles også «Astrid den aarbaarne». I 1025 var hennes sønn, Øystein Orre, 12 år. Hun må altså være gift før 1013.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
«138. ... Torgeir het en av kongens årmenn; han styrte gården hans i Orkdal, han var hos kongen den gangen og hørte på samtalen mellom Stein (Skaftesson) og kongen. Litt etter reiste Torgeir hjem. En natt hendte det at Stein løp bort fra byen, og skosveinen hans ble med ham. De tok veien opp over Gaularåsen og så utover helt til de kom ned i Orkdal, og om kvelden kom de til den kongsgården Torgeir rådde for; Torgeir bød Stein bli der natten over og spurte hva det var han var ute etter. Stein ba ham låne seg hest og slede, han så de holdt på å kjøre inn kornet der. Torgeir sa: «Jeg kan ikke vite hvordan det har seg med denne reisen din, om du har lov av kongen eller ikke; her forrige dagen syntes jeg ikke det var myke ord som falt mellom deg og kongen.» Stein sa: «Om jeg ikke på noen måte rår meg selv for kongen, så skal det likevel være annerledes med trellene hans.» Han dro sverdet, og så drepte han årmannen; han tok hesten og ba sveinen sette seg opp på den, Stein selv satte seg i sleden, og så dro de i vei og kjørte hele natten. De reiste videre helt til de kom ned i Surnadal på Møre, der fikk de seg båtskyss over fjorden, han reiste så fort han kunne. De sa ikke noe til noen om drapet der de kom, men sa de var kongsmenn; de fikk god hjelp overalt der de kom.
En dag mot kvelden kom de til Torberg Arnessons gård på Giske; han var ikke hjemme, men hjemme var Ragnhild, hans kone, datter til Erling Skjalgsson. Der ble Stein riktig godt mottatt, for de kjente hverandre godt fra før. Det hadde nemlig hendt seg slik før, den gang Stein kom fra Island, han eide selv skipet han kom med, og kom i land utfor Giske og la til ved øya; da lå Ragnhild i barnsnød, og det gikk svært tungt for henne, og ingen prest var det på øya og ingen ellers i nærheten heller. Så kom det folk ned til kjøpmannsskipet og spurte om det var noen prest ombord; det var en prest som het Bård med skipet, en mann fra vestfjordene, ung og ikke videre lærd. Sendemennene ba presten bli med til huset; han syntes dette var en svært vanskelig sak, og han visste hvor lite han kunne, derfor ville han ikke gå. Da la Stein et ord inn hos presten og ba ham gå med. Presten svarte: «Jeg skal gå om du blir med meg; det er en trøst i det å ha deg å rådspørre.» Stein sa at det skulle han gjerne gjøre. Så dro de opp til gården og dit Ragnhild var. Litt senere fødte hun et barn, det var en pike, som så nokså svak ut. Så døpte presten barnet, og Stein holdt piken over dåpen og kalte henne Tora. Stein ga henne en gullfingerring. Ragnhild lovte Stein trofast vennskap, og sa han skulle komme dit til henne om han kom til å synes han trengte hjelp av henne. Stein sa som så at han ville ikke holde flere jentunger over dåpen, og så skiltes de med dette. Men nå var det kommet dit at Svein minte Ragnhild om vennskapsløftet, han fortalte hva som hadde hendt ham, og at nå var han kommet ut for kongen unåde. Hun sa hun skulle legge så mye makt på å hjelpe ham som hun hadde styrke til, og ba ham vente der til Torberg kom; hun ga ham plass ved siden av Øystein Orre (orrhane), sønn sin; han var tretten år gammel den gang. Stein ga Ragnhild og Øystein gaver.
Torberg hadde hørt alt om Steins ferd før han kom hjem, og han var nokså sint. Ragnhild gikk og snakket med ham, fortalte ham hva Stein hadde gjort, og ba ham ta seg av Stein og se etter saken hans. Torberg sa: «Jeg har hørt,» sa han, «at kongen har sendt budstikke og stevnet ting etter drapet på Torgeir, at Svein er gjort utleg, og at kongen er så sint han kan bli. Og jeg har mer vett enn at jeg skulle ta meg av en utlending og få uvennskap med kongen for det. La Stein ha seg bort herfra på timen.» Ragnhild svarte, hun sa at enten kom de til å reise både hun og Stein, eller også fikk begge to bli. Torberg sa hun kunne reise hvor hun ville. «Jeg tenker nok det,» sa han, «at om du reiser, så kommer du snart igjen, for du har ingensteds så mye å si som her.» Da gikk Øystein Orre fram, sønn deres; han sa fra om det at han ville ikke bli igjen om Ragnhild skulle reise bort. Torberg sa at det var fælt så påståelige og strie de var på dette. «Men det ser mest ut til at dere kommer til å rå her, siden dere synes det er så mye om å gjøre. Men du slekter altfor mye på ætten din, Ragnhild, i dette at dere ikke bryr dere stort om hva kong Olav sier.» Ragnhild sa: «Om du synes det blir altfor mye for deg å ha Stein her, så følg du selv med ham til Erling, far min, eller gi ham følge med, så han kan komme dit i fred.» Torberg sa at han ville ikke sende Stein dit. «Erling har nok å svare for likevel som kongen er misnøyd med.» Stein ble der om vinteren.

Familie/Ektefelle/partner: Torberg Arnesøn. Torberg (sønn av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født 990 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1050, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Arne Arnesøn, Bjarkøy. Arne (sønn av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Håkonsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Olav II (Haraldsson) den hellige, også kjent som Olav Digre og Sankt Olav (gammelnorsk Óláfr Haraldsson og Óláfr hinn helgi) (død 29. juli ca. 1030 på Stiklestad og gravlagt i Nidaros) var Norges konge fra 1015 til 1028.
Han ble erklært som helgen av biskop Grimkjell 3. august ca. 1031.[3]
Olav Haraldssons mumifiserte lik ble oppbevart i St. Olavs skrin i Nidarosdomen fra om lag 1090. Dette var et viktig nordisk valfartssted fram til reformasjonen i 1537. Hoveddelen av skjelettet ligger trolig et sted under golvet i Nidarosdomen.
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_hellige

Olav giftet seg med Astrid Olavsdatter 1019. Astrid (datter av Olav Erikson, Skjøtkonug og Edla) ble født 1003 , Uppsala, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

I 975 fikk Eirik Raumarike og Vingulsmark til len av Harald Blåtann, eller kanskje snarere av sin svigerfar, Svend Tjugeskjegg. Eirik og hans bror Svein styrte Norge under de danske kongene Svein Tjugeskjegg og Knud den mektige, som underkonger i Viken.

Etter mordet på hans far i 995, dro han til den svenske kongen Olof Skötkonung.

Eirik giftet seg med Gyda Sveinsdatter 996. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Bergliot var en storsinnet kvinne. Etter drapet på Einar dro hun til kongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem, rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun sendte bud til Håkon Ivarsson for å få ham til hevne drapene. Han var villig, men ble overtalt til å inngå forlik med Harald Hardråde, idet han fikk Magnus den Godes datter, Ragnhild.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
«19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. ...»
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga:
«40. Einar Tambarskjelve var den mektigske av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som før er skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var en søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far Einar hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde fremfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann.»

Familie/Ektefelle/partner: Einar Tambaskjelvar Einrideson. Einar (sønn av Einride Styrkarson) ble født 982; døde 1050. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Skage Skoftessøn. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eiliv Ragnvaldsson, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnvald, Den Gamle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Arnesdatter. Ragnhild (datter av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Uspakr Usvifson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

Gudröd gick i den norske kungen Harald 'Hårdrådes' tjänst och deltog i det berömda slaget vid Stamford Bridge den 25 september 1066. Engelsmännen besegrade norrmännen och Gudröd tog sin tillflykt till Isle of Man. Han insåg snart att öns försvar var svagt. Efter en tid for Gudröd till Norge, värvade en styrka på 600 man och bortåt 10 skepp, satte kurs mot öriket och erövrade det 1079. Gudröd var en stor krigare och utvidgade sitt rike till att omfatta Hebriderna och till en tid även Dublin med omgivande landskap Leinster. (Källa: Jämten 1969, C.R. Carlsson)

År 1098 drar Magnus 'Barfot' till Orkneyöarna, som de facto är ett oavhängigt jarladöme nu. Han lyckas infånga två bröder som heter Pål Jarl och Erland Jarl och skickar dem till Norge. I deras ställe sätter han ett norskt regeringskollegium med sin åttaårige son Sigurd som toppfigur. På Hebriderna och Man härskar en hövding som heter Gudröd Crovan. Magnus 'Barfot' underlägger sig utan svårighet dennes rike. (Källa: Alf Henriksson)

Från 1000-talets mitt känner man till de olika regenterna på Isle of Man genom en krönika kallad Chronicon Regum Manniae. I denna krönika nämns Godfred Crovan kallad 'kung Orry', som den förste bland en rad regenter. På Isle of Man finns en grav strax utanför Laxey, som kallas för 'kung Orres grav'. Själv begrovs kung Orre på ön Islay i Hebriderna. Godfred regerade från år 1079, då han vann slaget vid Skyhill (väster om Ramsey) över sina medtävlare om makten. Han fördrevs dock år 1093 av den norske kungen Magnus 'Barfot'. Efter Godfred var samtliga regenter av nordiskt ursprung och de var alla underställda Norges kung. Men i praktiken var de suveräna. Efter ett sjöslag år 1156 delades Söderöarna i två delar och Hebriderna bildade ett eget rike med Islay som centrum. (Källa: Statens historiska museum, Lars G. Holmblad)

Kung Isle of Man och Hebriderna 1079-1095. (Källa: Regentlängd för Isle of Man)

Birsay var en gång säte för för Orkneyjarlen. Kyrkan byggdes av jarlen Torfinn den mäktige (död år 1065) efter sin återkomst från en pilgrimsresa till Rom. Han styrde ett rike som omfattade nio jarldömen i Skottland, Hebriderna, Isle of Man samt även stora delar av Irland. Efter hans död rasade väldet samman, Isle of Man och Hebriderna blev egna stater. (Källa: Nordisk Vikingaguide 1995, Lars G. Holmblad)

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Haraldsdotter. Ragnhild (datter av Harald III Sigurdsson, Hardråde og Tora Torbrgsdatter) ble født 1047 , Norge; døde, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla.
Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.
Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.
Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Haukbø (moderne svensk Håkeby), Tanum i Båhuslen. Han ble senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Familie/Ektefelle/partner: Tora Rangvaldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Sveinsdatter. Ingrid (datter av Svend IV Estridsen Ulfson og Ranveig Tordsdatter) ble født , Danmark; døde, Aurland, Sogn og Fjorande. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudrød III Haraldsson, Crowan. Gudrød (sønn av Harald Svarte Gudrødsson og N.N Ragnfredsdatter) ble født 1030 , Hebridene, Skottland, England; døde 1095, Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre. Skule (sønn av Toste Jarl Godwinson og Judit Balduinsdatter) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Finn Arnesson, Jarl. Finn (sønn av Arne Arnmodsøn og Tora Torsteinsdatter) ble født 1005 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1062, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Ivarsson, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Harald III Sigurdsson, Hardråde. Harald (sønn av Sigurd "Syr" Halftanson og Åsta Gudbrantsdatter) ble født 1015 , Stein, Hole, Buskerud; døde 25 Sep 1066, Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ogmund døde før sin far, dvs. tidligere enn 1050. Han var ikke lendermann.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtt saga:
«4. Svein het en mann, sønn til Harald Flette, dansk av ætt. Han var en veldig viking og en stor stridsmann, djerv som noen, en ættestor mann i sitt land. Han hadde vært med kong Håkon. Da Håkon var død, hadde Steigar-Tore ingen tro på at han kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, om han fikk makt over hele landet, på grunn av det han hadde gjort, og den motstand han hadde satt i verk mot kong Magnus. Så la Tore og Svein og deres venner opp råd, som etterpå fikk framgang, de reiste en flokk med den hjelp og det store mannskapet Tore hadde. Men fordi Tore da var en gammel og tungfør mann, tok Svein styringen over flokken og høvdingnavn. Denne planen var flere høvdinger med på. Den gjeveste av dem var Egil, sønn til Aslak fra Folland (i Kvernes på Nordmøre). Egil var lendmann, han var gift med Ingebjørg, datter til Ogmund Torbergsson og søster til Skofte fra Giske. Skjalg het en rik og mektig mann, som også kom med i flokken. ...»

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulv Stallere Uspaksson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Jon giftet seg med Ranveig Sigurdsdatter 1060. Ranveig (datter av Sigurd Toreson, Hund og Aud Snorresdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lensmann på Oppland

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Finnsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ulvhilde giftet seg med Ordulf von Sachsen 1042. Ordulf (sønn av Bernhard II von Sachsen og Eilica von Schweinfurt) ble født 1022 , Sachsen, Tyskland; døde 28 Mar 1072, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Magnus Olavsson (Norrønt: Magnús góði Ólafsson), også kjent som Magnus den gode, (født 1024, død 25. oktober 1047) var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av Norge da Magnus døde.

Familie/Ektefelle/partner: Thorborg Halvdansdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Stattholder i Norge 1028 - 1030.

Håkon ble innsatt til å styre farens del av Norge da denne i 1015 dro til England for å hjelpe Knud den Mektige. Han ble kort tid senere overrasket av Olav den Hellige, men fikk beholde livet og tillatelse til å dra til England. Han ble i 1028 igjen innsatt som jarl.

Håkon giftet seg med Gunhild Burislawsdatter, of The Wenden 1029. Gunhild (datter av Boleslaw I "Chrobry" King of Poland og Tyre Haraldsdatter) ble født , Wenden, North Rhine-Westphalia, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

I Cappelen's Norges Historie oppgis at Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag blandt sine forfedre talte folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle. Det fremgår ikke her eller hos Snorre Sturlasson hvori slektskapet med Einar Tambarskjelve består.
I C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker» og i «Rosensverdslektens forfedre» oppføres Tord Folessons hustru, Ålov å være datter til Einar Tambarskjelve. Det henvises ikke til hvilke kilder som har vært anvendt.

Familie/Ektefelle/partner: Tord Folesøn. Tord døde 29 Jul 1030, Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Sigurdson. Guttorm (sønn av Sigurd "Syr" Halftanson og Åsta Gudbrantsdatter) ble født 1000 , Ringerike, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Sverige

Notater:

Stenkilslekten etterfulgte Munsöslekten som konger av Sverige fra 1056 til 1125. Slekten ble etterfulgt av Sverkerslekten og Erikslekten.

Stenkil var i slekt med den gamle kongeætten, og ble konge etter at Emund Slemme døde i 1060. Han arbeidet ivrig for kristendommens utbredelse i Sverige. I motsetning til sine foretredere samarbeidet han med representanter for kirken i Hamburg-Bremen, biskop Egino av Dalby og biskop Adalvard d.y. av Sigtuna. Stenkil forhindret den sistnevnte i å brenne ned hedningtemplet i Uppsala. Etter hans død utbrøt det en hednisk reaksjon i Sverige.

Familie/Ektefelle/partner: Maria Anundsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Stallar

Familie/Ektefelle/partner: Jorunn Torbergsdatter. Jorunn (datter av Torberg Arnesøn og Ragnhild Erlingsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Notater:

"the dwarf"

Olof giftet seg med Ingebjørg Håkonsdatter 1115. Ingebjørg (datter av Håkon Pålsson, Jarl og Helga Moddansdatter) ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Afreca of Galloway. Afreca (datter av Fergus of Galloway og Elisabeth of England) ble født 1099 , Galloway, Skottland; døde 1166, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Beskrivelse
Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
Kongevåpenet
Se Norges riksvåpen.
Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
Norges konge
Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
Lokalt opprør
Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.
Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».
Krig mot Danmark og Sverige
Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.
Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.[3]
Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4]
Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5]
Fred og bryllup
Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099
Erobringen av Irskesjøen


Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.
Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
Konge av Man
Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.
I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»
Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
Wales
Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.
Skottland
Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103
I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».
Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»
Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
Ettermæle
Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».
Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

Familie/Ektefelle/partner: Irsk Kvinne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Saxesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margret Fredkulla. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Notater:

"the dwarf"

Olof giftet seg med Ingebjørg Håkonsdatter 1115. Ingebjørg (datter av Håkon Pålsson, Jarl og Helga Moddansdatter) ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Afreca of Galloway. Afreca (datter av Fergus of Galloway og Elisabeth of England) ble født 1099 , Galloway, Skottland; døde 1166, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skoftesdatter, Giske. Tora (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Orm Sveinsson, Kryplingeorm. Orm (sønn av Svein Sveinsson og Ragna Ormsdatter) døde 1040. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Orm Jarl Eilivssøn. Orm (sønn av Eiliv Ragnvaldsson, Jarl og Ragnhild Håkonsdatter) døde 1060, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Torfinn Sigurdsson. Torfinn (sønn av Sigurd Digre Lodvesson og Donada Malcomsdatter) døde 1065, Birsay, Orkney, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Pål Torfinnsson, Jarl. Pål (sønn av Torfinn Sigurdsson og Ingebjørg Finnsdatter) ble født 1049 , Orkenøyene, Scottland; døde 1099, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres Heimskringla.
Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Det var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.
Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.
Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i å lese salmer, og at han også assisterte prester ved gudstjenester. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Haukbø (moderne svensk Håkeby), Tanum i Båhuslen. Han ble senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Familie/Ektefelle/partner: Tora Rangvaldsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Sveinsdatter. Ingrid (datter av Svend IV Estridsen Ulfson og Ranveig Tordsdatter) ble født , Danmark; døde, Aurland, Sogn og Fjorande. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudrød III Haraldsson, Crowan. Gudrød (sønn av Harald Svarte Gudrødsson og N.N Ragnfredsdatter) ble født 1030 , Hebridene, Skottland, England; døde 1095, Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Skofte var brorsønn til Eystein Orre. I 1066 var han lendermann og omtales etter Olav Kyrres død i 1093 som en eldre mann. Hans sønner var da voksne og han hadde i lengre tid bodd på familiesetet Giske.
Han deltok i kong Magnus Barfots store ferd til Orknøyene i 1098. I 1101-1102 hadde han en alvorlig tvist med sin frende Magnus Barfot om noe dannefæ som begge tilegnet seg. Retten synes å ha vært på Skoftes side, men Magnus ville ikke gi seg. Skofte seilte derfor fra landet i 1102 med 5 velutrustede skip sammen med sine 3 sønner, Finn, Agmunn og Tord. De dro til Flandern, våren 1103 til Frankrike og om sommeren til Gibraltar og Roma hvor han døde.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga:
«11. ... Skofte, sønn til Ogmund Torbergsson, var en gjev lendmann. Han bodde på Giske på Sunnmøre; han var gift med Gudrun, datter til Tord Folesson. Deres barn var Ogmund, Finn, Tord og Tora, som var gift med Åsolv Skulesson. Sønnene til Skofte lovte godt i ungdommen.»
«17. Skofte Ogmundsson ble uforlikt med kong Magnus; de trettet om arven etter en mann som var død. Skofte hadde den, og kongen krevde den så hardt og trått at det så stygt ut. Det ble holdt mange møter om denne saken, og Skofte avgjorde at han og sønnene aldri på én gang skulle være i kongens vold; han sa at da var de tryggest. Da Skofte var hos kongen, minte han om det nære frendskap som var mellom ham og kongen, og det med at Skofte støtt hadde vært god venn til kongen, og at det aldri hadde vært noe skifte i deres vennskap. Han sa det at det var klart han var såpass klok, at, sier han, «jeg ikke vil trette med deg om den saken, konge, dersom jeg har urett. Men i det slekter jeg på foreldrene mine at jeg holder på min rett mot hver mann, og i det gjør jeg ingen forskjell på folk.» Kongen holdt på sitt, og han ble ikke mjukere i sinn ved slike taler. Skofte reiste hjem.»
«18. Siden kom Finn til kongen og talte med ham og ba ham om at han skulle la ham og hans far få rett i denne saken. Kongen svarte bare sint og stutt. Da sa Finn: «Annet ventet jeg av Dem, konge, enn at De ville nekte meg lov og rett den gang jeg ble sittende på Kvaldensøy, og få av de andre vennene Deres ville, men sa som sant var, at de som satt der, var solgt og dødsdømt, om ikke kong Inge skulle ha vist større høvdingskap mot oss en du hadde vist omtanke for oss. Likevel vil mange synes at vi bar skam derifra, om det var noe å bry seg om.» Kongen ble ikke mer medgjørlig ved slike taler, og Finn reiste hjem.»
«19. Da kom Ogmund Skoftesson til kongen. Da han kom inn til kongen, sa han ærendet sitt og ba kongen gjøre rett og skjel mot dem og deres far. Kongen svarte at det var rett som han sa, og at de var urimelig djerve. Da sa Ogmund:
«Du kan få det til, konge, å gjøre oss urett, for du har makten; her vil det sanne seg det som blir sagt, at de fleste som får sitt liv i gave, lønner enten ille eller slett ikke. Det vil jeg også ha sagt deg at aldri skal jeg komme i din tjeneste mer, og heller ikke far min eller noen av brødrende mine, dersom jeg får rå.» Så tok Ogmund hjem, og de så hverandre aldri mer, han og kong Magnus.»
«20. Våren etter gjorde Skofte Ogmundsson seg ferdig til å fare bort fra landet. Han hadde fem langskip, som alle var vel utrustet. Sønnene hans, Ogmund, Find og Tord, ble med på ferden. De ble temmelig sent ferdige; om høsten seilte de til Flæmingeland (Flandern) og var der om vinteren. Tidlig om våren seilte de vest til Valland (Frankrike), og om sommeren seilte de ut gjennom Norvasund (Gibraltar-stredet) og om høsten til Romaborg. Der døde Skofte; alle sønnene døde også på denne ferden. Tord levde lengst av dem; han døde på Sikiløy (Sicilia). Det sier folk at Skofte har seilt gjennom Norvasund først av alle nordmenn; denne ferd ble kjent vidt og bredt.»

Familie/Ektefelle/partner: Gudrun Torsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Finnsøn, Tjøtta. Håkon (sønn av Finn Håreksøn, Tjøtta) ble født , Tjøtta, Nordland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendermann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Brynjulv Ulvalde Halldorson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Notater:

Håkon Ivarsson jarl var jarlen til den norske kongen Harald Hardråde. Håkon var sønn av lendmannen Ivar Kvite, som var dattersønn av Håkon Sigurdsson jarl. Håkon omtales i Snorres Harald Hardrådes saga i Heimskringla, i Fagerskinna og i Morkinskinna.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Magnusdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svein Sveinsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug av Sachsen

Familie/Ektefelle/partner: Sofie of Hungary. Sofie (datter av Béla I of Hungary og Richeza of Poland) ble født 1040 , Ungarn; døde 18 Jun 1095, Sachsen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Håkon Ivarsson, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulv, Jarl. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Skofte Ogmundsøn, Giske. Skofte (sønn av Ogmund Torbergsøn) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1103, Roma, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Sverige

Notater:

Inge var en ivrig kristen. Han er den første svenske konge som nevnes i brevmaterialet. Den 04.10.1080 skrev pave Gregorius VII til svenskenes (suetonum) kong Inge - navnet i det pavelige registraturet kun markert med initial - at han hadde hørt at kristne predikanter hadde kommet til dennes land. Han ville derfor at kongen skulle sende en biskop eller annen lempelig prest til Roma får å underrette paven om landets forhold samt motta instruksjoner.

Inge tapte kongemakten til Blot-Sven i 1084, da han dømte ut avgudsoffringen i Svithiod og bød alt folket at kristnes. Den bortdrevne Inge kom imidlertid tilbake til Svithiod (Svealand) tre år senere. Han kom over Blot-Sven som var uforbredt, tente ild på huset og brendte alt folket inne. Sven kom ut og ble da drept.

Inge førte krig med den norske kongen Magnus II Barfot som fikk dette navnet da han på sine krigståg til Skottland brukte de skotske highlenderes drakt. Magnus krevde at landet mellom Vänern, Götaälv og havet skulle tilhøre Norge, men måtte avstå fra disse krav. På et personlig møte mellom alle tre nordens konger, den danske kongen Erik Ejegod var også tilstede, ble freden i Konghäll sluttet i 1101. Forlikningen ble bekreftet ved giftemål mellom Magnus og Inges datter Margareta, som derfor ble kalt "Fridkulla". En annen av Inges døtre, Christina, ble gift med en russisk storfyrste.

Familie/Ektefelle/partner: Ulvhild Håkonsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Brigida Ulvsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Raghnhild giftet seg med Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll 1160. Somerled (sønn av Gillebride Thane of Argyll) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Gudrød giftet seg med Finola Mac Lochlainn 1167, Isle of Man, England. Finola (datter av Murcard Mac Lochlainn) ble født 1145 , Ulster, Irland; døde 1190, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1130 - 1136.
Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge. Ireren Harald Gille (egentlig «Gilla Christ» = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne. Moren var forøvrig med for å vitne. Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.
Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.
26.03.1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, «lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden». Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.
Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres. Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge. Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem. Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.
    Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130. Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike, den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper. Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge. Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-40. Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder. 
    Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen «innbyrdeskrig» er mer dekkende. enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse. Men «borgerkrig» er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte. 
    Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.
    Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-70 og 1241-1340, og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen. Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de tre landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.
    Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge. Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid. Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-53. Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid. 
    Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene. Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet. Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier. Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene. 
    Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.
    Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetning mellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.
    Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
    Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokale høvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.
    Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene. For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Store mengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.
    Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134 og klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135. For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald ham lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og deretter sette i kloster.
    Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd. Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt «Slembedjakn», den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn. Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.
    Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til: Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.
    Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var : Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge. Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.
    Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet «krokrygg».
    Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de to barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird. 
    I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fast landsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet «munn», holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England. Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
    Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene. 
    Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.
    Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns ti år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet «skapte» kongsemner ved behov. 
    Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 04.02.1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn. 
    I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-35, og mellom Haralds sønner fra 1155. Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn. Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-60. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende, der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.
    Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn. 
    Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-55 hadde han vært med orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet «skakke». Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru. 
    Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.
    De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
    For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-53 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-53. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
    Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom «kroningseden» sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-53 om peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med «kanonisk» rett (alminnelig kirkerett).
    Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid. «Tronfølgeloven» fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett («primogenitur») og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var best skikket - og dernest «nærmeste arving». Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
    Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.
    Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.
    Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt. For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet. For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som «ubotamål». Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.
    Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St. Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse. I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-53 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).
    Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St. Olav, den ideelle «rex iustus», bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender. 
    Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-64. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.
    En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-66 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168. I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla («småjente»), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt «birkebeiner», en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres «Heimskringla» og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re. «Sverres saga» fører beretningen videre. 
    Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

Familie/Ektefelle/partner: Tora Guttormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123.
Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.[1]
Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.
Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.[2]
Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). I følge tradisjonen skal han også ha grunnlagt Nikolaikirken i Bergen.[3] Øysteins hadde stor interesse for Bergen[4] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.
Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Guttormsdotter. Ingeborg (datter av Guttorm Toresen Toresen, på Steig) ble født 1100 , Steig, Sør-Fron, Gubrandsdalen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Malmfrid Mstislavsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Raghnhild giftet seg med Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll 1160. Somerled (sønn av Gillebride Thane of Argyll) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Gudrød giftet seg med Finola Mac Lochlainn 1167, Isle of Man, England. Finola (datter av Murcard Mac Lochlainn) ble født 1145 , Ulster, Irland; døde 1190, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Lendmann. 
Levde fra 1120 til 1183.
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levet meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.
Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
«1. ... Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.»

Familie/Ektefelle/partner: Eldrid Jonsdatter, Blinheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Sveinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson, Huk. Hallkjell (sønn av Jon Duvnjalson Smørbalte og N:N Hallkjellsdatter) døde 1160. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kristin Sigurdsdatter. Kristin (datter av Sigurd Magnusson, Jorsalsfare og Malmfrid Mstislavsdatter) ble født 1120; døde 1178. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nikolaus Bertorgsson Maase. Nikolaus (sønn av Bergtor Bjørnson Bukk) ble født 1100 , Sunde i Sunnhordland, Kvinnherad, Hordaland, Norge; døde 1130. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Svein Sveinsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve på Orkenøyene

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Håkonsdatter, Sørum. Ragnhild (datter av Håkon Ivarsson, Jarl og Ragnhild Magnusdatter) ble født , Oppland; døde, Orkenøyene, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve på Orkenøyene

Familie/Ektefelle/partner: Helga Moddansdatter. Helga (datter av Moddan) ble født , Katanes, Skotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Aale Anunansson. Aale (sønn av Anunan Ogmundsson) ble født 1106 , Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Beskrivelse
Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
Kongevåpenet
Se Norges riksvåpen.
Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
Norges konge
Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
Lokalt opprør
Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.
Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».
Krig mot Danmark og Sverige
Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.
Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.[3]
Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4]
Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5]
Fred og bryllup
Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099
Erobringen av Irskesjøen


Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.
Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
Konge av Man
Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.
I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»
Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
Wales
Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.
Skottland
Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103
I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».
Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»
Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
Ettermæle
Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».
Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

Familie/Ektefelle/partner: Irsk Kvinne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Saxesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margret Fredkulla. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Notater:

"the dwarf"

Olof giftet seg med Ingebjørg Håkonsdatter 1115. Ingebjørg (datter av Håkon Pålsson, Jarl og Helga Moddansdatter) ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Afreca of Galloway. Afreca (datter av Fergus of Galloway og Elisabeth of England) ble født 1099 , Galloway, Skottland; døde 1166, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Aasulv Skulesøn, Rein. Aasulv (sønn av Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre og Gudrund Neversteinsdatter) ble født 1090 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Dag Eilivson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Åsulf Guttormsen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Inge Steinkilson. Inge (sønn av Steinkil Ragnvalson og Maria Anundsdotter) døde 1111. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Torsteinsdatter. N.N ble født , Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendermann

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Pål Torfinnsson, Jarl. Pål (sønn av Torfinn Sigurdsson og Ingebjørg Finnsdatter) ble født 1049 , Orkenøyene, Scottland; døde 1099, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sune Ivarsson. Sune (sønn av Ivar Sytryggsson) ble født 1060 , Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lendemann

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skoftesdatter, Giske. Tora (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skulesdatter. Ragnhild (datter av Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre og Gudrund Neversteinsdatter) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Eilika giftet seg med Otto von Ballenstedt, Den Rike 1095. Otto (sønn av Albrecht von Ballenstedt og Adelheid of Orlamünde) ble født 1075; døde 9 Feb 1123, Ballensted, Saxony-Anhalt, Harz, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Heruginne

Familie/Ektefelle/partner: Heinrich, den Svarte. Heinrich (sønn av Welf IV von Bayern og Judith van Vlaanderen) døde 13 Des 1126. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hirdjarl

Notater:

Thrugot (Thrund) Fagerskinna var dansk hird (jarl) og jydsk stormann.

Han var kong Svend II Estridssons hirdstyrer og var med ham 09.08.1062 i slaget utenfor Halmstad.

Han tilhørte senere Knud II den Helliges parti.

I sin beretning om slaget mot jomsvikingene har Saxo fjernet Vagn Åkesons navn. En mulig grunn til dette kan ha vært at helten fra Hjørungavåg har vært et symbol for den såkalte Thrugot-slekten, som i sin tid rommet viktige motstandere til erkebiskop Absalon som var Saxos oppdragsgiver.

De mest fremtredende medlemmene var de to første erkebiskopene i Lund, Asser og Eskil, som hadde embetet sammenhengende fra 1104 til 1177. Om erkebiskop Assers far og onkel heter det i Knytlingesagaen:

"þeir váru kallaðir Þorgunnusynir. Þorgunna, móðir þeira var dóttir Vagns Ákasonar."

Betegnelsen "Þorgunnusynir" bekreftes av Necrologium Lundense, hvis eldste del stammer fra Assers tid, der Assers far kalles Sven Thrugunnu sun. Svens far Thrugot (Þorgautr) var ifølge Knytlingesagaen og Saxo også far til Bodil, som var gift med kong Erik I Eiegod. Gjennom Bodil var Thrugots etterkommere nært beslektet med de etterfølgende danske kongene. Mye tyder på at Asser og hans slekt spilte en viktig rolle ved opprettelsen av det nye erkebispesetet for Norden i 1104, og at Asser og brorsønnen Eskil var sentrale aktører i maktspillet i Norden inntil 1170-tallet.

Familie/Ektefelle/partner: Thorgunna Vagnsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Underkonge i vestregøtlan

Notater:

“Knaphövde”

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Kristina giftet seg med Mstislav Waldemarsson 1095, Kiew, Ukraina. Mstislav (sønn av Waldemar II Monomachus Wsevolodson og Gyda Haraldsdatter) ble født 1075 , Kiew, Ukraina; døde 15 Apr 1132, Kiew, Ukraina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lord i Kentyre

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Fiona av Moray. Fiona (datter av Ranulf av Moray og Bethoc) ble født , of Moray, Scotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Notater:

Olof II Gudrödsson anses vara den förste kände, som förde det egendomliga och sällsynta vapne t med sina tre springande ben. Vapnet finns avbildat på Isle of Mans statssvärd, som traditio nellt tillskrives Olof. Detta fordrar en datering till omkring 1230. Experter från Brittish M useum har daterat svärdet till omkring 1250. (Källa: Jämten 1969, C.R. Carlsson)

Olof giftet seg med Christina of Ross 1223. Christina (datter av Ferguard av Ross) ble født 1200 , Ross, Skottland; døde 1250, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Familie/Ektefelle/partner: NN of Kentyre. NN (datter av Kenneth of Kintyre, Ruaídri) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1138 - 1155.
Gillesønnene ble tatt til konger etter farens død. Inge Krokrygg på Borgarting og Sigurd Munn på Øreting. Øystein kom til Norge og ble tatt til samkonge på Øreting i 1142 under formynderskap av de mektige lendermenn. Etter at Sigurd Slembe og Magnus Blinde var drept i 1139, hersket det fred mellom kongene.
Da de ble voksne ble de imidlertid uenige. Sigurd var populær, men voldsom. Han og Øystein forsøkte forgjeves å avsette Inge, men i 1155 ble Sigurd Munn drept av Inges menn i Bergen.
I Sigurds regjeringstid ble erkebiskesetet i Nidaros opprettet.
Av hans friller nevnes:
1. Tora.
2. Kristina, datter til Sigurd Jorsalfare.
3 Gunhild som var mor til Sverre.
Etter at Øystein ble drept av Inges menn i Båhuslen i 1157, var Inge enekonge til 1159, da Håkon Berdebrei ble tatt til motkonge. Inge Krokrygg falt i et slag ved Oslo mot Håkons menn i 1161.

Familie/Ektefelle/partner: Gunnhild. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Levde 1135.
Sagaen opplyser at Olav Moks farmor var en datter til Kong Håkon Gille. Hennes levetid må falle i begynnelsen og midten av 1100-tallet.
Det fremgår ikke av sagaen hvem hennes mor var, men vi vet at kong Harald var glad i kvinner og at han hadde mange døtre.

Familie/Ektefelle/partner: Åle Ivarsson Varg. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jon Hallkjellsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudbrand Skavhoggsson. Gudbrand døde 4 Feb 1161. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erling Skakke Ormsson. Erling (sønn av Orm Sveinsson, Kryplingeorm og Ragnhild Skulesdatter) ble født 1115 , Stødle, Etne, Hordaland; døde 18 Jun 1179, Kalvskinnet, Trondheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lord i Kentyre

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Fiona av Moray. Fiona (datter av Ranulf av Moray og Bethoc) ble født , of Moray, Scotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Notater:

Olof II Gudrödsson anses vara den förste kände, som förde det egendomliga och sällsynta vapne t med sina tre springande ben. Vapnet finns avbildat på Isle of Mans statssvärd, som traditio nellt tillskrives Olof. Detta fordrar en datering till omkring 1230. Experter från Brittish M useum har daterat svärdet till omkring 1250. (Källa: Jämten 1969, C.R. Carlsson)

Olof giftet seg med Christina of Ross 1223. Christina (datter av Ferguard av Ross) ble født 1200 , Ross, Skottland; døde 1250, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Familie/Ektefelle/partner: NN of Kentyre. NN (datter av Kenneth of Kintyre, Ruaídri) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Östmansson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Byrdarsvein. Bjørn ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Birkebeinerhøvding

Notater:

Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag var Birkebeinernes høvding. Han talte blandt sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
«Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.»
Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn. Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelang godtok Sverre.
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre. At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin «søster» Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard. Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.
Inges saga skildrer Baard i meget almindelige ord: «Han var meget rik, vakker at set til, saktmodig og stille og holdt seg vel.» Han nevnes ofte i Sverres saga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.
I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild (datter av Erling Kviden og Skårvangssole) ble født 1165 , Kvie. Vang, Valdres, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Cecilla Sigurdsdatter. Cecilla (datter av Sigurd Haraldsson Mund og Gunnhild) ble født 1155; døde 1186, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulvhild Pålsdatter. Ulvhild (datter av Pål Sigridson og Sigrid) døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skoftesdatter. Ragnhild (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Haraldsdatter Gille. [Gruppeskjema] [Familiediagram]