Siegfried von Luxemburg

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Hadwig von Lothringen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Irmtrud vom Kinziggau. Irmtrud (datter av Heribert I vom Kinziggau og Irmentrud von Avalgau) ble født 972 , Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gerberge de Boulogne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Welf II of Lechrain. Welf (sønn av Rudolf II von Altdorf og Ita von Oenningen) døde 10 Mar 1030. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Otgiva giftet seg med Baudouin IV van Vlaanderen 1012. Baudouin (sønn av Arnulf II van Vlaanderen og Rosela Roxana) ble født 980 , Flandern, Belgia; døde 30 Mai 1035, Flandern, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Gräfin

Familie/Ektefelle/partner: Walram II von Arlon. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Clémence de Poitou. Clémence (datter av Guillaume V-VII d'Aquitaine og Ermesinde de Longwy) døde 4 Jan 1142, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Marchese Alberto Azzo II d'Este. Marchese (sønn av Alberto Azzo I d'Este og Adelaida) ble født 997 , Italia; døde 20 Aug 1097, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve av Flanderen

Baudouin giftet seg med Adèle de France 1028, Paris, Frankrike. Adèle (datter av Robert II, le Pieux og Constance de Provence) ble født 1009 , Frankrike; døde 8 Jan 1079, Flandern, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Adelheid von Potterstein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gottfried im Bliesgau. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertzog

Familie/Ektefelle/partner: Judith van Vlaanderen. Judith (datter av Baudouin IV van Vlaanderen og Eleanor de Normandie) døde 1094. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve av Flandern

Robrecht giftet seg med Gertrud von Sachen 1063. Gertrud (datter av Bernhard II von Sachsen og Eilica von Schweinfurt) ble født , Schweinfurt, Lower Franconia, Bavaria, Germany; døde 4 Aug 1113, Veurne, West-Vlaanderen, Vlaams Gewest, Belgium. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Toste Jarl Godwinson. Toste (sønn av Godvin Earl of Wessex og Gyda Torgilsdatter) døde 25 Sep 1066, Stamford Bridge, Yorkshire, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Vilhelm I, Erobreren. Vilhelm (sønn av Robert I de Normandie, Djevelen og Harlette de Falaise) ble født 1027 , Falaise, Normandie, Frankrike; døde 9 Sep 1087, Priory of St. Gervais, Rouen, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Friedrich IV von Putelendorf. Friedrich (sønn av Friedrich III von Goseck og Adelheid von Stade) døde, Dingelstedt, Sachsen-Anhalt, Germany. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: N.N de Lorraine. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gerhard von Mainz. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug

Familie/Ektefelle/partner: Wulfhild Billung. Wulfhild (datter av Magnus von Sachsen og Sofie of Hungary) ble født , Sachsen, Tyskland; døde 29 Des 1126, Altdorf, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Adele giftet seg med Knud IV, Den Hellige 1081. Knud (sønn av Svend IV Estridsen Ulfson og Ranveig Tordsdatter) ble født , Roskilde, Sjælland, Danmark; døde 10 Jul 1086, Odense, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gudrund Neversteinsdatter. Gudrund (datter av Neverstein Halldorson og Ingrid Sigurdsdatter) ble født , Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

King of England 1100-1135

Henry I (c. 1068/1069 – 1 December 1135) was the fourth son of William I of England. He succeeded his elder brother William II as King of England in 1100 and defeated his eldest brother, Robert Curthose, to become Duke of Normandy in 1106. A later tradition called him Beauclerc for his scholarly interests— he could read Latin and put his learning to effective use— and Lion of Justice for refinements which he brought about in the royal administration, which he rendered the most effective in Europe, rationalizing the itinerant court, and his public espousal of the Anglo-Saxon legal tradition.

Henry's reign established deep roots for the Anglo-Norman realm, in part through his dynastic (and personal) choice of a Scottish princess who represented the lineage of Edmund Ironside for queen. His succession was hurriedly confirmed while his brother Robert was away on the First Crusade, and the beginning of his reign was occupied by wars with Robert for control of England and Normandy. He successfully reunited the two realms again after their separation on his father's death in 1087. Upon his succession he granted the baronage a Charter of Liberties, which linked his rule of law to the Anglo-Saxon tradition, forming a basis for subsequent limitations to the rights of English kings and presaged Magna Carta, which subjected the king to law.

The rest of Henry's reign, a period of peace and prosperity in England and Normandy, was filled with judicial and financial reforms. He established the biannual Exchequer to reform the treasury. He used itinerant officials to curb the abuses of power at the local and regional level that had characterized William Rufus' unpopular reign, garnering the praise of the monkish chroniclers. The differences between the English and Norman populations began to break down during his reign and he himself married a descendant of the old English royal house. He made peace with the church after the disputes of his brother's reign and the struggles with Anselm over the English investiture controversy (1103–07), but he could not smooth out his succession after the disastrous loss of his eldest son William in the wreck of the White Ship. His will stipulated that he was to be succeeded by his daughter, the Empress Matilda, but his stern rule was followed by a period of civil war known as the Anarch

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Berthold I von Henneberg. Berthold (sønn av Godebold von Henneberg og Liutgard von Hohenberg) døde 1157, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hendrik von Sachsen, Lejonet. Hendrik (sønn av Henrik von Bayern, den stolte og Gertrud von Supplinburg) ble født 1129 , Bodensee, Nordrhein-Westfalen, Tyskland; døde 6 Aug 1195, Braunschweig, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Arnold I von Looz. Arnold (sønn av Emmo von Looz og Irmengard) døde 1135. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug

Henrik giftet seg med Gertrud von Supplinburg 29 Mai 1127. Gertrud (datter av Lothar von Supplinburg og Richenza von Northeim) døde 1143. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Erik av Falster. Erik ble født , Falster, Sjælland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingegerd giftet seg med Folke Ingvalsson, Den Frede 1082. Folke (sønn av Ingevald Folkesson) ble født , Bjälbo, Östergötland, Sverige; døde 1140, Bjälbo, Östergötland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Tora Skoftesdatter, Giske. Tora (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Orm Sveinsson, Kryplingeorm. Orm (sønn av Svein Sveinsson og Ragna Ormsdatter) døde 1040. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Elizabeth or Joan is an illegitimate daughter of Henry Beauclerc, but her mother is uncertain. It is probable that a daughter of Henry married Fergus. Whether Elizabeth was really married to Fergus of Galloway, or whether his children had a different mother is uncertain.

"Elizabeth de Talby"
"Princess of England"
"Isabel"
"Princess Elizabeth Joan Fitz Henry of /England/"
"Princess of /England/"

Familie/Ektefelle/partner: Fergus of Galloway. Fergus ble født 1070 , Galloway, Skottland; døde 1161, Edinburg, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Sophie von Andechs. Sophie (datter av Berthold V von Andechs og Hedwik von Wittelsbach) døde 1 Feb 1218, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mathilda giftet seg med Henrik Burwin I von Mecklenburg 1166. Henrik (sønn av Pribislav I von Mecklenburg og Woizlawa von Pommern) døde 28 Jan 1227, Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Burggraf of Mainz

Familie/Ektefelle/partner: Agnes von Metz. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ida von Bliescastel. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Overlevede ægtefællen. - Hendes ofte hævdede kongelige afstamning kan ikke påvises.

Hun skulle ifølge DAA 1898:225 være "en datterdatter af Knud den Hellige", hvilket ifølge Marianne Johansen og Helle Haldings bog "Thi de var af stor slægt" er et åbent spørgsmål.

Familie/Ektefelle/partner: Asser Rig Hvide. Asser (sønn av Skjalm Hvide og Signe Asbjørnsdatter) ble født , Fjenneslev, Danmark; døde 1151, Sorø, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Bengt Folkesson, känd som Bengt Snivil eller Bengt Snivel, var en svensk högreståndsperson tillhörande Folkungaätten som ska ha levat på 1100-talet. Enligt den danska historikern Saxo var han son till Folke den tjocke och prinsessan Ingegärd Knutsdotter av Danmark.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Lendmann. 
Levde fra 1120 til 1183.
Guttorm bodde på Rein og synes å ha levet meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.
Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
«1. ... Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.»

Familie/Ektefelle/partner: Eldrid Jonsdatter, Blinheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Sveinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson, Huk. Hallkjell (sønn av Jon Duvnjalson Smørbalte og N:N Hallkjellsdatter) døde 1160. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kristin Sigurdsdatter. Kristin (datter av Sigurd Magnusson, Jorsalsfare og Malmfrid Mstislavsdatter) ble født 1120; døde 1178. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nikolaus Bertorgsson Maase. Nikolaus (sønn av Bergtor Bjørnson Bukk) ble født 1100 , Sunde i Sunnhordland, Kvinnherad, Hordaland, Norge; døde 1130. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Olav Bitling (Dverg), kung av Söderöarna (Hebriderna), död ca 1153, gift med Afreca, dr av Fergus av Galloway och Elisabet, illegitim dr av Henry I, kung av England. (Fra Skanke-släktens historia, G.V.C. Young, stamtavla 1a)

Olafs second marriage with Aufrica of Galloway (mother of Godred). (Frances Coakley).

Familie/Ektefelle/partner: Olof I Gudrödsson Bitling. Olof (sønn av Gudrød III Haraldsson, Crowan og Ragnhild Haraldsdotter) ble født 1080 , Isle of Man, England; døde 29 Jun 1153, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Graf

Familie/Ektefelle/partner: Elisabeth von Wildberg. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Mecklenburg

Familie/Ektefelle/partner: Kristina. Kristina døde 20 Mai 1248, Sartow. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Otto I von Bayern. Otto (sønn av Otto II von Bayern og Heilika von Lengenfeld) døde 11 Jul 1183, Pfullendorf, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mathilda giftet seg med Henrik Burwin I von Mecklenburg 1166. Henrik (sønn av Pribislav I von Mecklenburg og Woizlawa von Pommern) døde 28 Jan 1227, Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

den eneste kendte søster af Absalon og antagelig den unavngivne søster gift med en Peder, som Absalon ifølge Saxo gør ophold hos under sin flugt i 1157 på vej fra Ramsø til Fjenneslev.

Familie/Ektefelle/partner: Peder Pedersen, af Borup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

til Sæbygård Ejede Bromme og Munke Bjergby Med i Venderkrigene Gods svarede til ca. 3-4 herreder

Familie/Ektefelle/partner: Helena Guttormsdatter. Helena (datter av Guttorm av Sverige, Jarl) ble født 1172. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Magnus Minnesköld, (Folkungaätten)
Var storman i Östergötland och anges i Västgötalagens lagmanslängd som herre till Bjälbo i Östergötland. Magnus Minnesköld antas ha varit gift två gånger. Namnet på kvinnan i första giftet är okänt. När han blev änkling i slutet av 1100-talet, gifte Magnus om sig med Ingrid Ylva, antagligen dotter till Sune Sik. Magnus och Ingrid Ylva hade sonen Birger, mest känd som Birger Jarl.
Magnus Minnesköld dödades i slaget vid Gestilren i Västergötland 1210. Ursprunget till binamnet ”Minnesköld” är okänt – en teori är att namnet syftar på ordet ”minni” (minne) och kan eventuellt kopplas till det vanliga nordiska bruket att ”dricka minni”, det vill säga att dricka ”minnesskål”. Enligt en annan teori skall ordet snarare tolkas som ”mindre”, varvid binamnet får betydelsen ”mindre sköld”.
Barn i gifte 1
Eskil Magnusson, född cirka 1170-1175 och död omkring 1227. Lagman i Västergötland.
En dotter, gift med Sigtrygg Ärkedjäknen Bengtsson (Bobergs ätt).
Barn i gifte 2:o med Ingrid Ylva. (d. ca.1251)
Karl Magnusson, biskop i Skara 1216-1220, (hör troligare till första äkt. då han bör varit född före 1180).
Bengt Magnusson, Biskop i Linköping 1220-1236, död 1237.
Birger jarl, riksföreståndare
Barn:
? Elof, kallas bror till Birger jarl, kan vara son till Ingrid i ett senare äktenskap. Omnämd 1268-10-27.

Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Ylva. Ingrid (datter av Sune Sik Sverkersson) døde 1250, Bjälbo, Östergötland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Östmansson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Byrdarsvein. Bjørn ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Birkebeinerhøvding

Notater:

Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag var Birkebeinernes høvding. Han talte blandt sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
«Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.»
Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn. Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelang godtok Sverre.
Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre. At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin «søster» Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard. Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.
Inges saga skildrer Baard i meget almindelige ord: «Han var meget rik, vakker at set til, saktmodig og stille og holdt seg vel.» Han nevnes ofte i Sverres saga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.
I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild (datter av Erling Kviden og Skårvangssole) ble født 1165 , Kvie. Vang, Valdres, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Cecilla Sigurdsdatter. Cecilla (datter av Sigurd Haraldsson Mund og Gunnhild) ble født 1155; døde 1186, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ulvhild Pålsdatter. Ulvhild (datter av Pål Sigridson og Sigrid) døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skoftesdatter. Ragnhild (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Haraldsdatter Gille. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson. Hallkjell (sønn av Jon Hallkjellsson og Margrete Haraldsdatter Gille) døde 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Estrid Bjørnsdatter. Estrid (datter av Bjørn Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter, Rein) ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Bjørn var ein frende, søstersønn, av Erling Skakke. Bjørns far Nikolas var gift med Erlings søster Åsa. Bjørn Bukk var gift med Margrethe, datter til Arne på Stårheim og Dronning Ingrid. Bjørn hadde en sønn, Nikolas Bjørnsson.
12. Kong Inge og Gregorius fór austantil um vaaren til Bjørgvin. Men strakst Haakon og Sigurd spurde de, at Inge var farin fraa Viki, fór dei landvegen aust til Viki. Daa kong Inge kom til Bjørgvin, vart de trætte millom Halldor Brynjolvsson og Bjørn Nikolasson. De var ein av drengine hans Bjørn, maa vita, som spurde ein av drengine hans Halldor, daa dei møttest nede paa bryggjune, kvifor han var so bleik, og hin svara at han hadde aarelati seg. «Ikkje hadde eg vorti so fisbleik av aarelatingi, som du er,» sagde hin. «Eg tenkjer du vilde bera deg endaa verre og ulikare,» svara den andre. De var ikkje noko meir enn dette som var grunnen; men so tok de eine orde de andre, til dess de bar til aa trætta, og so til aa slaast. Daa vart de fortalt Halldor Brynjolvsson, at drengen hans var saara nede paa bryggjune, og Halldor, som sat og drakk i garden der tett attmed, gjekk ned. Men daa var drengine hans Bjørn komne der alt, og no totte Halldor at dei hadde vori uskillege med hans dreng, og dermed tok Halldor og hans fylgje til aa knubba og dengja deim. Daa vart de fortalt Bjørn Bukk, at vikverjane slo drengine hans nede paa bryggjune. Daa tok Bjørn og mennane hans vaapni sine og gjekk ned og vilde hemna drengine sine, og daa gjekk dei paa kvarandre. Daa vart de fortalt Gregorius, at Halldor, systermannen hans, trengde hjelp, og at drengine hans vart nedhogne ute paa gata, og daa hadde Gregorius og mennane hans brynjune paa seg og sprang til. Daa høyrde Erling Skakke at Bjørn, systerson hans, slost med Halldor og Gregorius inn-paa bryggjune, og at han trengde hjelp. Daa gjekk han dit og var ovende mannsterk og bad folk hjelpa seg; «de vilde vera ei æveleg skam,» sagde han, «um ein vikvering skulde tugta oss her i vaar eigi fødebygd.» Der fall de 14 mann, og av deim døydde 9 paa flekken og 5 seinare av saari sine, og mange vart saara. Daa kom de bod til kong Inge, at Gregorius og Erling slost inn-paa bryggjune, og han fór stad og vilde skilja deim; men de var uraad, daa dei var reint rasande paa baae sidur. Daa ropte Gregorius til kong Inge og bad han ganga burt, og sagde at han ingin veg vilde koma, soleis som de no var, og sagde at de vilde vera den største ulukka, um han kom til noko; «ingin kan vita,» sagde han, «um ikkje de kan vera einkvar som er god til eit slikt syndeverk, um han ser seg syn til de.» Dermed gjekk kongen burt. Daa de verste staake var yvi, gjekk Gregorius og hans menn upp til Nikolaskyrkja[13], og Erling og hans menn etter, og ropte til kvarandre. Daa kom kong Inge andre gongen og forlikte deim, og paa baae sidur vilde dei at han aaleine skulde døma imillom deim. Daa spurde dei at Haakon var i Viki, og kong Inge og Gregorius fór aust og hadde mange skip. Men daa dei kom aust, skvatt Haakon og mennane hans undan, og de kom ikkje til slag. Daa fór kong Inge inn til Oslo, men Gregorius var i Konghelle.
Slaget på Kalvskinnet i Sverressaga: Bjørn Bukk sprang på elva og omkom. Han var i brynje og sank straks.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete Arnedatter. Margrete (datter av Arne Ivarsson, Kongsmaag og Ingrid Ragnvaldsdatter) ble født , Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge; døde, Stårheim, Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Botolv, i Fjordane. Botolv døde 18 Jun 1179, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge på Isle of Man

Gudrød giftet seg med Finola Mac Lochlainn 1167, Isle of Man, England. Finola (datter av Murcard Mac Lochlainn) ble født 1145 , Ulster, Irland; døde 1190, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Luitgard giftet seg med Johan I von Mecklenburg, Teologen 1229. Johan (sønn av Henrik Burwin II von Mecklenburg og Kristina) døde 1 Aug 1264, Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Mecklenburg

Notater:

Johan efterträdde jämte sina yngre bröder den döde fadern i styret av Rostock 1226. 1227 titulerade han sig herre av Mecklenburg, 1230 herre av Rostock, 1232 furste av Mecklenburg samt 1257 herre av Wismar.
I slaget vid Bornhöved i Holstein 1227, då Valdemar Sejr besegrades, gjorde sig Johan och bröderna fria från dansk överhöghet. Men mecklenburgarna hamnade nu istället under sachsiska och holsteinska länsanspråk, vilket resulterade i ständiga strider med Sachsen-Lauenburg och Schauenburg-Holstein.
Tvister förekom även mellan Johan och hans yngre bröder. Stridigheterna ledde 1234/1236 till en delning mellan dem, varvid Johan erhöll de gamla mecklenburgska stamområdena. Denna delning kom att föranleda århundraden av strider mellan linjerna Mecklenburg och Wenden-Werle.
Då brodern Pribislavs grevskap Parchim sönderföll vann Johan 1256 Sternberg. Han hamnade därmed i motsättningar med Schwerin, vilket vann den största delen av grevskapet.
Johan försökte förgäves vinna tillbaka östra Holstein-Wagrien från Schauenburg-Holstein. Han kämpade också med Schwerins biskopar om tiondet och andra rättigheter.
Under Johans regering grundades Malchow och Güstrow som städer. Han stödde kyrkan och utvidgningen av tyska bosättningar. 1262 slöt han ett förbund med welferna mot Danmark.
Johan avled 1 augusti 1264.

Johan giftet seg med Luitgard von Henneberg 1229. Luitgard (datter av Poppo VII von Henneberg og Elisabeth von Wildberg) ble født , Henneberg, Tyskland; døde 14 Jun 1267, Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mechtild giftet seg med Sambor II von Pomorze Gdanskie 1229. Sambor (sønn av Mestwin I von Pomorze Gdanskie og Zwinislawa) ble født 1206; døde 31 Des 1278, Hohensalza. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Mecklenburg

Familie/Ektefelle/partner: Jutta von Anhalt. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Hermann I von Thüringen. Hermann (sønn av Ludwig II von Thüringen, der Eiserne og Jutta von Schwaben) døde 26 Apr 1217, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Mecklenburg

Familie/Ektefelle/partner: Kristina. Kristina døde 20 Mai 1248, Sartow. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Prefekt,korsfarer

Notater:

optrådte 1201 som sekretær for sin døende oknkel biskop Absalon, og blev indsat i hans testamente som den, der skulle sørge for, at testamentets bestemmelser skulle føres ud i livet.
Efter denne sidste store opgave hører vi ikke mere til Alexander, men han fik tre sønner. Kun den ene af dem fik efterkommere, og det er igennem hans døtre, vi får linjen kørt videre.

Familie/Ektefelle/partner: Margrete. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Staller

Familie/Ektefelle/partner: Margrethe. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Peder Strangesen Ulfeldt. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigtrygg Bengtsson. Sigtrygg (sønn av Bengt Matsson) ble født , Nydala, Jönköpings, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Notater:

Birger jarl, död 1266, statsman, enligt traditionen av Folkungaätten, Sveriges styresman 1248-66 under svågern Erik Erikssons och sonen Valdemars kungatid. Tronstrider mellan Sverkerska och Erikska ätterna försvagade kungamakten, och statsledningen låg helt i Birgers händer, särskilt sedan hans son Valdemar 1250 valts till kung. Birger Jarl (egentlig Birger Magnusson) (ca. 1210 – 21. oktober 1266), regerende rigsjarl 1248–1266, blev formentlig født omkring 1210, men er først omtalt 1237. Blev jarl år 1248, formynderregent år 1250, død 21. oktober 1266, begravet i Varnhem Kloster. Han var søn af Magnus Minnesköld til Bjälbo og Ingrid Ylva. Han grundlagde Stockholm ifølge Erikskrøniken. Birger Jarl var også bygmester for Tavastehus slot år 1250. Jarlen Birger Magnusson tilhørte Folkungaslægten (også kaldet Bjälboätten). Birger Magnusson var den sidste i Sverige, som bar embedstitlen jarl.
Birger Magnusson giftede sig mellem år 1237 og 1241 med Ingeborg Eriksdotter af Sverige, søster til kong Erik Eriksson, kaldet Erik den læspe og halte. De fik fire børn, to af dem blev regenter: Valdemar Birgersson af Sverige, som Birger Jarl blev formynderregent for 1250, og Magnus Ladulås. 1247/1248 dør Ulf Fase, og Birger bliver rigsjarl med al magt over Sverige.
1261 giftede han sig igen med enkedronning Mechtilde af Holsten, enke efter Abel af Danmark, som kom til at overleve ham med mange år. Birger Jarl døde den 21. oktober 1266 på Jälbolung i Västergötland. I Varnhems Klosterkirke findes hans gravsten med billeder af jarlen selv, hans anden kone Mechtilde og sønnen Erik.

Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Eriksdotter. Ingeborg (datter av Erik X Knutsson og Rikissa) døde 17 Jun 1254, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Magnus V Ormsson. Magnus (sønn av Erling Skakke Ormsson og Kristin Sigurdsdatter) ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hertug

Notater:

Konge av Norge 1239 - 1240.
Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.
Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.
Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.
Skule ble jordet i Kristkirken i Nidaros.

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Nikolasdatter. Ragnhild (datter av Nikolas Pålson Kuvang) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingebjørg giftet seg med Alv Erlingson 1221, Bergen, Hordaland. Alv (sønn av Erling, Den Gamle) ble født 1190 , Torneberg, Ringerike; døde 1250, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

Han var sønn av Sverre Sigurdssons søster Cecilia og høyadelsmannen Bård Guttormsson av Reinsætten. Hans halvbror var Skule Bårdsson som ble Norges første hertug. Inge ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204.
Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten. Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240.
Han kjempet mot baglerne frem til 1208, da det kom til forlik mellom ham og baglerkongen Filippus Simonsson, som fikk styre over Viken. Forliket fant sted på Kvitsøy i Rogaland og ble kjent som «Kvitsøyforliket». Konfliktene mellom baglere og birkebeinere tok slutt da både Inge og Filippus døde i 1217. Etterfølgeren, Håkon IV Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere. Inge er gravlagt i Nidarosdomen i Trondheim.

Familie/Ektefelle/partner: Gyrid. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jon Sigurdson. Jon (sønn av Sigurd Kåreson og Ingrid Arnesdatter) ble født 1152 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1214, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Eirik av Austerraat. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Peter Steyper. Peter (sønn av Folkvid the Lawspeaker og Cecilla Sigurdsdatter) døde 1210. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olav Håkonsson Smørkul. Olav (sønn av Håkon Olavsson Fauk og N.N) ble født , Ruuge, Østfold, Norge; døde 1200, Verne kloster, Østfold, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Notater:

Olof II Gudrödsson anses vara den förste kände, som förde det egendomliga och sällsynta vapne t med sina tre springande ben. Vapnet finns avbildat på Isle of Mans statssvärd, som traditio nellt tillskrives Olof. Detta fordrar en datering till omkring 1230. Experter från Brittish M useum har daterat svärdet till omkring 1250. (Källa: Jämten 1969, C.R. Carlsson)

Olof giftet seg med Christina of Ross 1223. Christina (datter av Ferguard av Ross) ble født 1200 , Ross, Skottland; døde 1250, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man og Island

Familie/Ektefelle/partner: NN of Kentyre. NN (datter av Kenneth of Kintyre, Ruaídri) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

† före 1280-02-06

Familie/Ektefelle/partner: Gerhard I von Holstein. Gerhard (sønn av Adolf IV von Holstein og Heilwig von Lippe) ble født 1232 , Holstein, Schleswig-Holstein, Tyskland; døde 21 Des 1290, Holstein, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Margrete Sambiria (også kaldet Margrete Sprænghest) (død 1282), dansk dronning, gift med Christoffer 1. i 1248, og i 1252 kronet sammen med ham. Hun var datter af fyrst Sambor af Pommern.

Da Christoffer døde den 29. Maj 1259, var hun frem til 1264 formynder for sin da 10-årige søn, Erik 5. Glipping, der var blevet hyldet i Viborg, som konge. Men Margrete lå i fejder med Jakob Erlandsen, Erik Abelsøn og holstenerne. Den magtfulde ærkebiskob Jakob Erlandsen søger at vinde opbakning bag sin støtte til Abelslægten ved at bandlyse alle biskobber, som deltog i kroningen af den unge konge i Viborg, men han taber striden til Margrete og tvinges i landflygtighed.

Efter sejren over den tidligere så magtfulde Jakob Erlandsen føler Margrete sig stærk nok til et opgør med Abelslægten (Erik Abelsøn) i Slesvig, men der kommer de holstenske fyrster Erik Abelsøn til hjælp. Efter et knusende nederlag på Lohede syd for Danevirke i 1261 blev hun sammen med sønnen fanget af holstenerne.

Margrete blev holdt i fangeskab i Hamborg, men kom fri med hjælp fra hertug Albert af Braunschweig. Hun genvandt initiativet og hentede sin søn hjem til en plads på tronen. Margrete får selv overdraget Estland som "enkeeje", men det antages, at hun fortsat havde væsentlig indflydelse på landets styre, også efter at sønnen blev myndig.

Hun fik tilnavnet Sprænghest fordi hun red en hest til døde under en hurtig flytning af en hær. I folkesagn kaldes hun også Sorte Grethe, formodentlig på grund af hendes mørke hår.

Margareta giftet seg med Kristofer I av Danmark 1248. Kristofer (sønn av Valdemar II, Sejr og Dona Berengaria de Bourgogne) ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Werle zu Parchim

Familie/Ektefelle/partner: Sofie von Lindau-Ruppin. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Heinrich I von Anhalt. Heinrich (sønn av Bernhard III von Sachsen og Judith of Poland) døde 1251. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Mecklenburg

Notater:

Johan efterträdde jämte sina yngre bröder den döde fadern i styret av Rostock 1226. 1227 titulerade han sig herre av Mecklenburg, 1230 herre av Rostock, 1232 furste av Mecklenburg samt 1257 herre av Wismar.
I slaget vid Bornhöved i Holstein 1227, då Valdemar Sejr besegrades, gjorde sig Johan och bröderna fria från dansk överhöghet. Men mecklenburgarna hamnade nu istället under sachsiska och holsteinska länsanspråk, vilket resulterade i ständiga strider med Sachsen-Lauenburg och Schauenburg-Holstein.
Tvister förekom även mellan Johan och hans yngre bröder. Stridigheterna ledde 1234/1236 till en delning mellan dem, varvid Johan erhöll de gamla mecklenburgska stamområdena. Denna delning kom att föranleda århundraden av strider mellan linjerna Mecklenburg och Wenden-Werle.
Då brodern Pribislavs grevskap Parchim sönderföll vann Johan 1256 Sternberg. Han hamnade därmed i motsättningar med Schwerin, vilket vann den största delen av grevskapet.
Johan försökte förgäves vinna tillbaka östra Holstein-Wagrien från Schauenburg-Holstein. Han kämpade också med Schwerins biskopar om tiondet och andra rättigheter.
Under Johans regering grundades Malchow och Güstrow som städer. Han stödde kyrkan och utvidgningen av tyska bosättningar. 1262 slöt han ett förbund med welferna mot Danmark.
Johan avled 1 augusti 1264.

Johan giftet seg med Luitgard von Henneberg 1229. Luitgard (datter av Poppo VII von Henneberg og Elisabeth von Wildberg) ble født , Henneberg, Tyskland; døde 14 Jun 1267, Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Mechtild giftet seg med Sambor II von Pomorze Gdanskie 1229. Sambor (sønn av Mestwin I von Pomorze Gdanskie og Zwinislawa) ble født 1206; døde 31 Des 1278, Hohensalza. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Mecklenburg

Familie/Ektefelle/partner: Jutta von Anhalt. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Stallmester 1268

Notater:

Evt. den Niels Aleksandersen, der ifølge. Falsterlisten ejede jord i Tingsted (Tingsted S., Falster Nørre H.), men forholdet er helt usikkert. - I Genealogien nævnes børnene Gunhild , Andreas, Estrid, Elisabeth samt en datter gift med Stig Hvide.
1268 nævntes, at en søster til Niels Aleksandersen’s datter Estrid er gift med Andreas Erlandsen. Hun er antageligt da datter af Niels og antagelig den Ingefred, der nævnes senere som enke efter Andreas. Der kan så være tale om at Ingefred er Genealogiens unavngivne datter af Niels, gift (første gang) med Stig Hvide, eller Ingefred kan være udeladt i Genealogien. Her er antaget det sidste, at Ingefred er et sjette barn af Niels.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Gælker i Skåne 1251-82, Arresterede sin bror Jacob 1259, Blev bandlyst

Familie/Ektefelle/partner: Niels Erlandsen Galen. Niels (sønn av Erland Galen og Cæcilie Herlufsdatter) ble født 1220 , Ellinge, Væstra Sallerups Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1285, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ernst von Gleichen. Ernst (sønn av Lambert II von Gleichen og Sophie von Orlamünde) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gustav Petersson Lejon. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Notater:

Magnus "Ladulås", egentligen Magnus Birgersson, kung av Sverige 1275-1290, född omkring 1240, död 18 december 1290 på Visingsö. Son till Birger jarl och Ingeborg Eriksdotter. Gift med Helvig av Holstein och far till bland andra efterträdaren Birger Magnusson.

Om Magnus barndom och uppväxttid är inte mycket känt. Man vet namnet på två av hans lärare, riksrådet Björn Näf och en Magister Palne, av vilka den senare tycks ha varit inblandad i undervisningen av alla Birger jarls söner. Det är också känt att Magnus till utseendet var ”något svart och mager”, vilket föranledde ett mindre känt öknamn: ”ketlaböter” (kittelflickaren) som han fick av svägerskan Sofia. I samband med en undersökning av Magnus grav 1914-20 kunde man konstatera att han varit en lång man (ca 183 cm) med "kraftigt överansikte” (underkäken saknades) som plågats av ett svårt kroniskt lung- eller hjärtproblem, vilket lett till ”deformationer av extremiteternas ben” och "säkerligen varit orsaken till hans död".
Birger jarl förvärvade 1255 påvens välsignelse för sin plan att tilldela sönerna ”vissa andelar i riket” (certas portiones in regno). Från denna tid börjar Magnus använda sin fars gamla sigill med en ny omskrift ”iunior dux sweorum’’. Vid Birger jarls död 1266 övertog Magnus hans gamla jarladöme som hertigdöme, dock utan de maktbefogenheter som fadern haft. Magnus använde som hertig titulaturfrasen ”Dei gratia dux sweorum" ("Av Guds nåde svearnas hertig"). Under åren 1267-73 kan man inte i svenska källor finna något som tyder på att hans ställning på något sätt rubbade brodern Valdemars auktoritet som enväldig kung. Men som Valdemars svågers, Magnus Lagabötes, saga visar skedde en hel på det politiska fältet. Magnus Lagaböte och Valdemar var gifta med var sin dotter till den danske kungen Erik Plogpenning och den norske kungen hade därför goda skäl för att noga bevaka den politiska utvecklingen i Sverige.
Oroselementet framom andra i svensk inrikespolitik under dessa år var den tredje av jarlen Birgers söner, Erik, som var missnöjd med sin undanskymda roll och därför började arbeta på att tillsammans med Magnus försvaga Valdemars ställning. Från omkring 1272 börjar den underminerande verksamheten ge synliga resultat. Som Erikskrönikan konstaterar blir hertigens ”rote” från denna tid större än kungens och Magnus börjar med stöd av en stormannakrets ställa krav på större andel i makten.
Under 1274 blev krisen akut för kung Valdemar och han vidtog motåtgärder för att hindra Magnus maktövertagande. Av ett brev från 22 augusti 1274 framgår att Magnus nu flyttat fram positionerna till den grad att även hans sigill dyker upp under brev som normalt skulle sigillerats endast av kungen. Av de påvebrev från 9 januari 1275 som Valdemar utverkat framgår att ett inbördeskrig var nära förestående. Enligt breven har ”oroselement” inom riket satt upp Valdemars bror Magnus som motkonung, en ”rex Suecie de facto”. Magnus och Erik hade sökt stöd hos Erik Klipping som genom ett avtal i Sønderborg förband sig att till brödernas förfogande ställa 100 tungt beväpnade ryttare med följen (totalt 5-600 man). Som motprestation lovade Magnus och Erik 6 000 mark silver. Med den danska militära hjälpen kunde Valdemar besegras i slaget vid Hova, den 14 juni 1275.
Valdemar flydde över gränsen till Norge men bestämde sig för att återvända och blev då gripen, varefter förhandlingar vidtog. Alla parter hade fullt klart för sig att en militär seger i ett fältslag på Tiveden inte var någon hållbar grund för att avsätta Valdemar permanent. Magnus och hans rådgivare visste mycket väl att de måste förmå Valdemar att avsäga sig kronan. På det stormannamöte i Västergötland som följde på slaget vid Hova, bestämdes därför att riket skulle delas och Valdemar fick på sin lott Västergötland, Dalsland, Värmland och Småland. Mot dessa områden utfärdade Valdemar på Asknäs en försäkran med vilken han avstod sitt ”ärvda rike” till hertig Magnus. Genom en formell ceremoni på Mora äng avsade sig Valdemar kronan och Magnus utropades till kung 22 juli 1275.
Den tidigaste daterbara källa där kung Magnus kallas "ladulås" är sen, den s k Visbykrönikan från 1412. Några år senare (1417) förekommer tillnamnet även i samband med Brynolf Algotssons kanonisationsprocess. När franciskanerna 1442 fick tillstånd att bygga ett kapell vid Uppgränna i Holaveden, utfärdades det till ära för "helga konung Magnus Ladulås". Det första tolkningsförsöket av många finns i Lilla rimkrönikan från ca 1450: "Allmogen mig Ladulås kalla, jag fridade rika och fattiga alla och bad dem sätta knapp för lada".
Tolkningen kan knappast syfta på något annat än Alsnö stadga. Men det är också helt klart att binamnet inte är samtida. Ännu 1385 kallas Magnus Ladulås för "konung Magnus gamle" för att undvika förväxling med sonsonen Magnus Eriksson.

Magnus giftet seg med Helvig 11 Nov 1276, Kalmar, Småland, Sverige. Helvig (datter av Gerhard I von Holstein og Elisabet von Mecklenburg) ble født 1260 , Prussia; døde 1326. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Peter Steyper. Peter (sønn av Folkvid the Lawspeaker og Cecilla Sigurdsdatter) døde 1210. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Margrete var norsk dronning.
Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

Margrethe giftet seg med Håkon IV Håkonsson, Den Gamle 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Håkon (sønn av Håkon III Sverresson og Inga) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Lensamnn i Borgsyssel

Familie/Ektefelle/partner: Kristine. Kristine døde, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Hr. Jon hadde to barnebarn med navnet Gudrun, og det er også av andre grunner sannsynlig at dette navn er gammelt i slekten. Videre hadde Hr. Jon en datter med navnet Ragndid (eg. Ragnfrid) og både dette og Gudrun-navnet forekommer nettop i Reins-ætten, det første endog flere ganger. Ivar av Skedjuhofs hustru het derfor antagelig Ragndid eller Gudrun.
Hun var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon IV Håkonsson. Hennes far som var hertug Skules svoger og lendmann, deltok i dennes oppstand i 1240, men nevnes ikke senere i sagaen. Datterens ekteskap, som tydeligvis først er inngått etter Skules fall, har sikkert hatt en politisk bakgrunn.
Etter Skules oppstand og fall har det sikkert vært kongen meget maktpåliggende å hindre at det omkring hans ætt skulle samle seg et nytt opposisjonsparti, og et ledd i disse bestrebelser måtte da også ha vært å sørge for at Skules gifteferdige søsterdatter fikk en ektefelle som kongen kunne lite på. Ut fra denne forutsetning får ekteskapet sin særlige interesse. Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

Familie/Ektefelle/partner: Ivar Olavson. Ivar (sønn av Olav Mok) døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Sitert fra "Dr. Ludvig Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros" - i "Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum 1897":
"Som bekjendt, var Erkebiskopen Ordfører ved det store Rigsmøte i Bergen 1223 og afsluttede dette med at erklære Haakons Rettigheder til riget godtgjorte. Han anbefaler samtidig til Kongens Gunst den unge
Kongesøn Guttorm Ingesøn, der hermed forsvinder af Historien. Jeg
tror dog paa et andet Sted at have godtgjort, at Efterkommere
af denne Kongesøn kunne gjenfindes indtil henimod Aarhundredets
Udgang.
Kilde: http://runeberg.org/trond97f/0129.html

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Åsulv Eirikson. Åsulv døde, Austrått, Ørlandet, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Peter Brynjulfsson, Husastad. Peter (sønn av Brynjulf Bårdsson og Sigrid Petersdatter, Byrdasvein) døde 1226. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Kjetil Håvardsson Galle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Borghild Olavsdatter er kjent som kong Sigurd Jorsalfares frille og kong Magnus Blindes mor. Hun levde sannsynligvis innenfor perioden 1090 til 1150. Borghild er en av få kristne kvinner som er omtalt i Snorre Sturlasons Snorres kongesagaer. Magnussønnenes saga del 19 gir flere opplysninger om hennes familie og samtid. Hun har endatil fått en beskrivelse som: «(...) ei framifrå vakker kvinne, og så var hun klok og hadde mange kunnskaper».
Borghild kom fra gården Store-Dal, som i Snorres kongesagaer blir oppgitt å ligge i Åmord, dagens Borge i Østfold. Det har blitt diskutert om dette var en korrekt geografisk plassering av gården. I dag hersker det enighet om at sagaens Store-Dal tilsvarer gården Storedal i Skjeberg i Østfold.
Kildene spriker noe i forhold til tidsangivelsen, men alle viser til at kong Øystein Magnusson oppholdt seg store deler av vinteren 1115/16 eller 1116/17 i Borg. Borghild og familien hennes oppholdt seg også der, og over tid utviklet hun et vennskap med kong Øystein. Den følgende sommeren dro kong Øystein nordover, mens hans halvbror og samkonge, kong Sigurd Jorsalfar, kom østpå. Selv en god stund etter at kong Øystein hadde forlatt Borgarsysle, fortsatte folkesnakket. For å stanse ondsinnede rykter dro Borghild tilbake til Borg, fastet og bar jernbyrd for å vise at vennskapet med kongen hadde vært i ordnede former. Hun besto jernbyrdsprøven og «renset seg» på denne måten for folkesnakket.
Kong Sigurd holdt på denne tiden til i Konghelle. Da han hørte om Borghilds jernbyrd, dro han i all hast nordover til Store-Dal. Det fortelles at han på én dag red så langt som to store dagsreiser ellers. Han kom til gards, ble der om natten, tok Borghild til frille og førte henne bort med seg.
Det er antatt at Borghild fulgte med kong Sigurd til Konghelle, for så å returnere til Store-Dal for å føde sin sønn, Magnus, der. Det er reist en bauta til minne om kong Magnus Blinde på gården Storedal i Skjeberg.

Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Eilivsson. Bjørn (sønn av Eilev Jensson og Marita Torkelsdatter) ble født , Island; døde, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

År 1292 flyttade prinsessan Maud (Matilda) de flesta av de gamla laghandlingarna från Isle of Man till Trondheim i Norge, där de senare förstördes vid en brand. (J. Johnson)

Magnhild giftet seg med Torleif Haraldsson 1266, Isle of Man, England. Torleif (sønn av Harald Gudrødsson) ble født 1228 , Isle of Man, England; døde 1290, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: N.N of Galloway. N.N ble født 1180 , Galloway, , Kirkcudbright, Scotland; døde, Isle of Man, England; ble begravet , Kristiansand, Vest-Agder. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Helvig blev svensk drottning i sitt gifte med Magnus Ladulås 1276. Hon kröntes den 29 juli 1281 i Söderköping, för övrigt den första kröningen i Sverige av en kunglig gemål. I morgongåva erhöll hon av Magnus gården Dåvö i Munktorp, Västmanland, med därunder lydande härad.
Då de revolterande stormännen 1278 i Skara tog hennes far Gerhard tillfånga i det så kallade Folkungaupproret sökte Helvig sin tillflykt i klostret därstädes.
Efter makens död 1290 residerade Helvig som änka på sitt morgongåvogods Dåvö. Hon levde där ännu 7 mars 1324, men avled före 14 februari 1326.
Helvig begravdes troligen jämte maken i Riddarholmskyrkan i Stockholm, då de i Magnus gravkammare två påträffade kvinnoskeletten förmodats vara Helvig och hennes dotter Rikissa.

Helvig giftet seg med Magnus Birgersson, Ladulås 11 Nov 1276, Kalmar, Småland, Sverige. Magnus (sønn av Birger Minnesköld, Folkunge og Ingeborg Eriksdotter) døde 18 Des 1290, Visingsö, Jönköping, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Erik Klipping (Erik 5.), søn af Christoffer 1 og dronning Margrete Sambiria ("Sprænghest"), fødtes på Lolland ca. 1249[1]. Han var konge 1259-1286. Ved farens død i 1259 havde fyrst Jaromar af Rügen sammen med hertug Erik Abelsøn af Slesvig (søn af kong Abel)invaderet Sjælland og indtaget København.

Efter et stort nederlag i 1261 blev både enkedronningen og Erik Klipping taget til fange. De blev holdt i fangenskab i Hamburg, men det lykkedes dronning Margrete at sikre sig hjælp fra hertug Albert af Braunschweig, hvorefter hun vendte tilbage til Danmark. Her genvandt hun initiativet, hvorefter hun hentede sin nu myndige søn Erik hjem til en plads på tronen i 1264. Indtil da fungerede hans moder, enkedronningen, som hans formynder. Erik blev herefter kronet til konge, men den mægtige ærkebiskop Jakob Erlandsen bandlyste efterfølgende de bisper, der havde deltaget i kroningen.

Erik blandede sig i striden i Sverige, hvor Valdemar og Magnus kæmpede om magten, og Erik støttede først Magnus og siden Valdemar. I 1277 hærgede danske styrker langt ind i Sverige. For at finansiere disse eventyr foretog Erik møntforringelse.

Hans besynderlige tilnavn (som også ses i formen "Glipping") stammer formentlig fra hans klipning (devaluering) af landets mønt - en populær forklaring om, at det skyldtes, at han "glippede med øjnene" som tegn på svaghed og upålidelighed synes at være en ren konstruktion.

Erik gik så langt som til at optage tvangslån hos kirken. De utilfredse stormænd tvang i 1282 kongen til at afholde årlige møder med dem - de såkaldte danehoffer. Kongen blev tvunget til at underskrive en håndfæstning, der kan betragte som Danmarks svar på Magna Carta. Heri står bl.a., at kongen regelmæssigt skal rådføre sig med stormændene, og at bøndernes ret skal sikres. Kongen skal ifølge håndfæstningen indkalde "rigets bedste mænd" til danehof og regere landet sammen med dem. Landstingene havde nu udspillet deres rolle, og det var ikke længere bønderne, der valgte kongen. Men man beholdt dog skikken med at hylde kongen på tinge.

Under en jagt den 22. november 1286[1] ("Sct. Cæcilienat") søgte kong Erik og hans følge ly for natten i en lade ved Finderup. Her blev han myrdet af ukendte gerningsmænd.

Kongen blev gravlagt i krypten til Viborg Domkirke. Efter kirkens brand i 1726 blev kongens jordiske rester overført til en muret grav bag alteret.

På Danehoffet i Nyborg i 1287 blev stormændene Grev Jakob af Halland, marsk Stig Andersen (Hvide), der var Eriks marsk, Niels Hallandsfar, Peder Porse, Peder Jakobsen og Niels Knudsen dømt for delagtighed i mordet og blev erklæret fredløse. De flygtede til Norge, hvor de ventede på en passende lejlighed til at vende tilbage. Der var ikke nogen, som mente at Marsk Stig personligt havde stukket kniven i kongen, men han blev dømt som bagmand, uden at man kender hans motiv. Mange andre er derfor blevet foreslået som den virkelige bagmand med magt til at dømme en uskyldig for selv at kunne gå fri, f. eks. hertugen af Sønderjylland eller den norske konge, eller droningen. Mordet på Erik Klipping, det sidste kongemord i dansk historie, har siden været ét af dansk histories store mysterier, som har inspireret både historikere og digtere.

Erik giftet seg med Agnes von Brandenburg 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Agnes (datter av Johan I von Brandenburg og Jutta von Sachsen) døde 29 Sep 1304. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jaczo III von Gützkow. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Nikolaus I von Werle. Nikolaus (sønn av Henrik Burwin II von Mecklenburg og Kristina) ble født 1229; døde 10 Mai 1277. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

† före 1280-02-06

Familie/Ektefelle/partner: Gerhard I von Holstein. Gerhard (sønn av Adolf IV von Holstein og Heilwig von Lippe) ble født 1232 , Holstein, Schleswig-Holstein, Tyskland; døde 21 Des 1290, Holstein, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Margrete Sambiria (også kaldet Margrete Sprænghest) (død 1282), dansk dronning, gift med Christoffer 1. i 1248, og i 1252 kronet sammen med ham. Hun var datter af fyrst Sambor af Pommern.

Da Christoffer døde den 29. Maj 1259, var hun frem til 1264 formynder for sin da 10-årige søn, Erik 5. Glipping, der var blevet hyldet i Viborg, som konge. Men Margrete lå i fejder med Jakob Erlandsen, Erik Abelsøn og holstenerne. Den magtfulde ærkebiskob Jakob Erlandsen søger at vinde opbakning bag sin støtte til Abelslægten ved at bandlyse alle biskobber, som deltog i kroningen af den unge konge i Viborg, men han taber striden til Margrete og tvinges i landflygtighed.

Efter sejren over den tidligere så magtfulde Jakob Erlandsen føler Margrete sig stærk nok til et opgør med Abelslægten (Erik Abelsøn) i Slesvig, men der kommer de holstenske fyrster Erik Abelsøn til hjælp. Efter et knusende nederlag på Lohede syd for Danevirke i 1261 blev hun sammen med sønnen fanget af holstenerne.

Margrete blev holdt i fangeskab i Hamborg, men kom fri med hjælp fra hertug Albert af Braunschweig. Hun genvandt initiativet og hentede sin søn hjem til en plads på tronen. Margrete får selv overdraget Estland som "enkeeje", men det antages, at hun fortsat havde væsentlig indflydelse på landets styre, også efter at sønnen blev myndig.

Hun fik tilnavnet Sprænghest fordi hun red en hest til døde under en hurtig flytning af en hær. I folkesagn kaldes hun også Sorte Grethe, formodentlig på grund af hendes mørke hår.

Margareta giftet seg med Kristofer I av Danmark 1248. Kristofer (sønn av Valdemar II, Sejr og Dona Berengaria de Bourgogne) ble født 1219 , Danmark; døde 29 Mai 1259, Ribe, Esbjerg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Fyrste av Werle zu Parchim

Familie/Ektefelle/partner: Sofie von Lindau-Ruppin. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Gift med Johannes Ranesen, nævnt 1261-67. Johannes Ranesen indgår som 2. led i DAAs stamtavle fra 1910 over slægten Rani. Sønnen Rane Jonsen, antagelig også mor til Ranes brødre Niels Rane og Peder. I hvert fald Niels og Rane må i henhold til deres navne være sønner af Johannes. 
- Niels Rane og hans efterslægt anvender segl delt på langs med henholdsvis et halvt hjortegevir og bjælker. Det synes umiddelbart at være en sammensmeltning af de to mest anvendte skjold i Ebbe-linjen. Der er imidlertid ingen påviselig sammenhæng. Eneste indicie er, at Ingerd af Regenstein, Jakob Sunesens datter, ejede en del gods i Stevns H., ligesom at Johannes Ranesens efterslægt ses at gøre det. Johannes kan altså være i slægt med f.eks. Ingerds far, Jakob Sunesen af Møn, men hvordan slægtskabet har været umuligt at påvise.

Familie/Ektefelle/partner: Jon Ranisen Rani. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Cecilie Tokesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Marsk Stig Andersen Hvide, til Tygestrup. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ingefred Tokesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Christine N.N. Christine døde, Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jens Kalvm. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Niels Uffesen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Ridder og riksråd, Lagmand Vestergötland

Familie/Ektefelle/partner: Margareta N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Familie/Ektefelle/partner: Märta Eriksdotter. Märta (datter av Erik V Kristofersson, Klipping og Agnes von Brandenburg) ble født 1278; døde 3 Okt 1341, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Norge

Notater:

Konge av Norge 1263 - 1280.
Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
    Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.
    Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
    Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift. 
    Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
    Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll. 
    Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
    Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
    Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
    Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid. 
    Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
    For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
    En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
    Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen. 
    Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side». 
    Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig. 
    Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter. 
    Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
    Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen. 
    Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
    I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar. 
    Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden. 
    Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen. 
    Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk. 
    Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre. 
    Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon. 
    Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte. 
    Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319. 
    Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. 
    Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
    Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310. 
    Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp. 
    Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

Magnus giftet seg med Ingeborg Eirksdatter af Danmark 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Ingeborg (datter av Erik IV, Plovpenning og Jutta von Sachsen) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Magnhild Hallkellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ingebjørg giftet seg med Torer Haakonsøn 1276. Torer (sønn av Håkon Torersson og Elin) ble født 1247; døde 1317, Skien, Telemark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Baron og Sysselmann

Notater:

Baron og Sysselmann. 
Født omkring 1245. 
Død omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.
Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.
Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongens datter.
Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.
Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

Familie/Ektefelle/partner: N.N Håkonsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Brynjulf Jonson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Steinar Herka. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Haftor Årunson. Haftor (sønn av Aron Baardsson) ble født , Selardalur Vesturbardastran, Island; døde 1235, Island. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: N.N Ogmundsdatter, Sponheim. N.N (datter av Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim) ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Nevnt som baron, levde under Magnus Lagabøter. Hans tilnavn kunne ifølge P.A. Munch komme fra Urkedalen ved Norangsfjorden, på Sunnmøre. Og fornavnet forekommer i bla. stormannsætten på Blindheim.
1263-64: Nevnt i Håkon Håkonsons saga(Snorre) nevnt som formann (lendermann)
1273: Nevnes som lendermann ved en overenskomst i Bergen mellom Kongen og erkebiskopen.
1277: Nevnes også som lendermann ved sættagjerden i Tønsberg.
De eldste opp tegnelsene om slekten Smør er Grim Kamband 825-895 sønnesønn Torulf Smør

Familie/Ektefelle/partner: N.N Smør. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bård Petersson, Hesbö. Bård (sønn av Peter Brynjulfsson, Husastad og N.N Jonsdatter, Austråt) ble født 1205. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Haftorsdatter. Sigrid (datter av Haftor Årunson og Ragnhild Åsulvsdatter) ble født , Eyri, Snæfellsnes, Island; døde 1275, Akershus, Norge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Guvenør

Notater:

Flera forskare hävdar att denne Sigrid Håkonsdotter är identisk med Sigrid Håkonsdotter Bolt , som också var gift med Ogmund (Hirdt Jore) Guttormsson, riddare och hirdstjore, nämnd 1339- 1354 i Norge. De hade en son Olaf född cirka 1320. Hallsten Torleifsson är känd till 1345. De t kan dock ha skett en sammanblandning av Egge i Steinkjer, Tröndelag och Egge i Ringerike, N orge. Det troliga är att denna Sigrid kanske är från Egge i Ringerike, Norge.
Sigrid Håkonsdotter, född Ringerike, Norge, död 1363 i Egge, Trondheim, Norge. Hon var dotte r till Håkon Ogmundsson, född 1260 Viken, Norge och död 1346. (Källa: Ingvar Sahlin)

Historikeren Barney Young på Isle of Man vil ha det til at Halstein var sønn av Torleif Haraldsson og Magnhild, datter av Godred Magnusson, d 1275, konge av Suderøyene 1265-66. Han begrunner det med at ættevåpnet til denne ætten stammer fra kongehuset på Isle of Man, som førte et tilsvarende våpen. Young har også laget en hypotetisk stamtavle som viser Halstein Torleifssons ætt som opphav til de øvrige Skankeættene i Norden ("The three legs go to Scandinavia", og "Fra Skanke-slektens historie", Isle of Man 1986).

Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Håkonsdotter. Sigrid (datter av Håkon Ogmundsson) ble født 1281 , Ringerike; døde 1363, Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Man

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]