| Notater |
- Lendmann.
Født 982.
Død omkring 1050.
Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
«9. ... Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. ...»
Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11. århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt. Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen.
Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet.
På grunn av sin tidlige manndom fikk Einar plass på Ormen Lange under Olav Trygvessons siste ferd i år 1000, enda han da kun var 18 år. I Svolder-slaget kjempet han som bueskytte, inntil buen brast.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
« 108. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter: «Skyt den store mannen i krapperommet du.» Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva var det som smalt så høyt?» Einar svarte: «Norge av din hånd, konge.» «Det var vel ikke så stort smell,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: «For veik, for veik er kongens bue,» slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»
Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen. Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der. Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake. Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar.
Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper. Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler. Etter at jarlen dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkuranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.
Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør. Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge. Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur. Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark. Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.
Da kong Magnus var død i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han «ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende». Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning av kongen. Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.
Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus.
|
982 - 1050 (68 år)
