Ragnhild Haraldsdotter

Ragnhild Haraldsdotter

Kvinne

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Ragnhild HaraldsdotterRagnhild Haraldsdotter ble født , Ringerike.

    Notater:

    Dronning. 
Levde omkring 850.
    I Cappelen's Norges historie nevnes Halvdan Svartes ekteskap med Ragnhild, datter til en kong Harald Gullskjegg i Sogn. Snorre Sturlasson forteller imidlertid om to hustruer, begge med navnet Ragnhild.
    Snorre fører Halvdans andre hustru som datter til Sigurd Hiort, konge på Romerike, større og sterkere enn alle andre. Det sies at Sigurd, bare 12 år gammel, drepte berserken Hildebrand og 11 av hans menn i enekamp. Sigurd øvet mange storverk, men en dag han red på jakt etter storvilt, ble han drept av Hake berserk med 30 menn nær Hadeland. Hake førte Ragnhild til sin gård på Hadeland og holdt henne der, men måtte senere gi henne til Halvdan Svarte.
    Sigurd skulle være sønn til Helge «den Kvasse» og Åslaug, datter til Sigurd Orm-i-øye, hvis far var Ragnar Lodbrok fra den sagnpregede Lodbrokslekten. Slekten skal ha etterfulgt Ynglingeslekten som konger av Sverige fra 655 til 785. Det er uklart hvor stor del av Sverige slekten regjerte over. Den ble etterfulgt av Munsöslekten som egentlig var en gren av Lodbrokslekten.
    «Fagerskinna» kaller Halvdans andre hustru Helga «den Hårprude» og anfører at hennes far var Dag «den Frode».
    Fra Snorre Sturlasson: Halvdan Svartes saga:
«5. Sigurd Hjort het en konge på Ringerike, han var større og sterkere enn noen annen mann, vakrere var han også enn alle andre. Far hans var Helge den kvasse, og mor hans var Åslaug, datter til Sigurd Orm-i-øye, Ragnar Lodbroks sønn. ... Han hadde to barn; Ragnhild het datteren, en ualminnelig gjev og vakker kvinne, hun var i 20-års alderen den gang, og broren hennes, Guttorm, var halvvoksen. ...
    ... Kong Halvdan så at de kom over fjorden på isen, han var så klarsynt; og da han så en vogn med tjeld, skjønte han det hadde gått som han ville med utsendingene. Da lot han sette fram bord og sendte bud rundt om i bygda og ba mange mennesker til seg, og den dag ble det stort gjestebud og i det gjestebudet fikk Halvdan Ragnhild, og siden ble hun en mektig dronning. Mor til Ragnhild var Tyrne, datter til kong Klakk-Harald i Jylland; hun var søster til Tyra Danmarksbot, som var gift med Gorm den gamle som rådde for Daneveldet den gang.»
    «6. Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var en klok kvinne. Engang drømte hun at hun syntes hun sto ute i hagen sin og tok en torn ut av serken. Og mens hun sto og holdt på tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorden og ble straks rotfast, og like etter var den andre enden av treet høyt opp i luften; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tykt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men oppe i greinene var det snehvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger.»
    «7. Kong Halvdan drømte aldri. Han syntes det var merkelig, og gikk til en mann som het Torleiv Spake og fortalte det og ba om råd, spurte om han kunne gjøre noe ved det. Torleiv sa hva han brukte gjøre når det var noe han gjerne ville vite; han la seg til å sove i et grisehus, og da slo det aldri feil at han drømte. Kongen gjorde dette, og så hadde han denne drømmen: Han syntes han hadde fått langt hår, og hele håret hang i lokker, noen lokker var så lange at de rakk til jorden, andre til midt på leggen, noen til knes, noen til hoftene, noen til midt på livet, noen til halsen og noen var ikke mer enn så vidt kommet opp av hausen, likesom knuvlehorn. Lokkene hadde alle farger, men én lokk vant over alle de andre, så fager og lys og stor var den. Han fortalte Torleiv denne drømmen, og han tydet den slik: en stor ætt skulle komme av ham, og den skulle rå land og rike med stor heder, men ikke alle av ætten med like stor. Og én skulle komme av hans ætt, som skulle bli større og gjevere enn alle de andre, og det tror folk for visst at den lokken betydde Olav den hellige.
    Kong Halvdan var en klok mann, sannferdig og rettvis, han satte lover og holdt dem selv, og han lot andre holde dem, slik at ingen kunne velte lov med makt; han satte også faste bøter for hver sak (saketal), og rettet bøtene etter hver manns byrd og stilling.
    Dronning Ragnhild fikk en sønn, de øste vann over ham og kalte ham Harald. Han ble fort stor og svært vakker; han vokste opp der og lærte snart mange idretter; han hadde godt vett. Hans mor var svært glad i ham, men hans far mindre.»
    Disse to drømmene som Snorre forteller, har en klar funksjon. De er plassert lik en inngangsportal til hans storverk, sagaene om de norske konger, eller Heimskringla, og de viser hvilket perspektiv han har valgt for sin sagaskrivning. Hans program ligger i de drømmene han lar dronning Ragnhild og Halvdan Svarte fortelle. Det er kongeætten og dens menn han vil skildre - hvordan den «bredte seg over hele Norge og enda lenger», hvordan den fikk «rå land og rike med stor heder», men også hvordan enkelte ble «større og gjevere enn de andre». Snorres norgeshistorie er i virkeligheten en ættesaga og et helteepos. Det er en rekke høvdinger som står i brennpunktet for interessen - høvdinger som skilte seg ut ved det at de ble gjevere enn alle andre og fikk makt til å rå over et helt folks skjebne.

    Familie/Ektefelle/partner: Halvdan Gudrødsson, Svarte. Halvdan (sønn av Gudrød Halvdansson, Veidekonge og Åsa Haraldsdatter) ble født 809; døde 875, Randsfjorden, Jevnaker, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Harald Halvdansson, Hårfagre  Etterslektstre til dette punkt ble født 858 , Lærdal, Sogn og Fjordane; døde 932, Avaldsnes, Karmøy, Rogaland.


Generasjon: 2

  1. 2.  Harald Halvdansson, HårfagreHarald Halvdansson, Hårfagre Etterslektstre til dette punkt (1.Ragnhild1) ble født 858 , Lærdal, Sogn og Fjordane; døde 932, Avaldsnes, Karmøy, Rogaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge fra før 900 til 932.
    Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.
    Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode.
        De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter. 
    Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre).
    Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.
    Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn. 
    På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.
        Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet. 
    Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt. 
    Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.
        Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget. 
    Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer. 
    Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud. 
    Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet. 
    Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.
        Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge. 
    Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold. 
    Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby. 
    Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning. 
    Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.
        Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster. 
    Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet. 
    Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie. 
    Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet. 
    Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.
        Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. 
    Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket. 
    Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa. 
    Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.
    Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»
    «17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»
    «21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
    Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:
         «Han vraket holmryger
     og hordemøyer,
     alle fra Hedmark
     og av Håløygætt;
     kongen den ættstore
     tok kone fra Danmark.»
    Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.»
    Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardsson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.
    Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gar) ved Haugesund.

    Familie/Ektefelle/partner: Snefrid Svåsesdatter. Snefrid (datter av Svåse, Finnekonge) ble født , Tofte, Gudbrandsdalen, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Sigurd Haraldson, Rise  Etterslektstre til dette punkt døde 937, Haugesund, Rogaland.

    Familie/Ektefelle/partner: Svanhild Øysteinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Olav Haraldson, Geirstad Alv  Etterslektstre til dette punkt døde 934, Tønsberg.
    2. 5. Bjørn Haraldson, Farmand  Etterslektstre til dette punkt døde 927, Tønsberg.

    Familie/Ektefelle/partner: Gyda Eriksdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 6. Ålov Haraldsdatter Årbrot  Etterslektstre til dette punkt

    Familie/Ektefelle/partner: Åshild Ringsdatter. Åshild (datter av Ring Dagsson) ble født , Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 7. Ingebjørg Haraldsdatter  Etterslektstre til dette punkt

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Eiriksdatter. Ragnhild (datter av Erik N.N) ble født , Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Erik Haraldsson, Blodøks  Etterslektstre til dette punkt ble født , Svanøy, Sunnfjord; døde 954, Cumbria, England.


Generasjon: 3

  1. 3.  Sigurd Haraldson, RiseSigurd Haraldson, Rise Etterslektstre til dette punkt (2.Harald2, 1.Ragnhild1) døde 937, Haugesund, Rogaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Hedafylkene

    Notater:

    Sigurd Haraldsen Rise
    Konge over Hadafylke (Ringerike, Hadeland). ca 900
    Han var sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svånedatter.
    Han hadde sønnen Halvdan Grå

    http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Haraldsson_Rise
    http://lind.no/nor/index.asp?lang=no&emne=asatru&person=Sigurd%20Rise%20%28Haraldsson%29
    Snorre Sturlasson, Harald Hårfagres saga, kap 25-26 http://heimskringla.no/wiki/Harald_Haarfagres_saga Olav Tryggvasons saga avsnitt 60 http://www.olhov.net/olavtry.html
    vis alle
    Nærmeste familie

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 9. Halftan Sigurdson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ringerike, Buskerud; døde 960, Haugesund, Rogaland.

  2. 4.  Olav Haraldson, Geirstad AlvOlav Haraldson, Geirstad Alv Etterslektstre til dette punkt (2.Harald2, 1.Ragnhild1) døde 934, Tønsberg.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge i Viken

    Notater:

    Olav «Geirstad-Alv» var konge i Viken.
    Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; ...».
    Snorre beskriver også tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte.
    Ca. 912 ga Harald Hårfagre alle sine sønner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds død i 933 tok vikværingene ham til overkonge.
    Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik Blodøks.
    Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«42. Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sønn sin, til høgsetet og ha ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Trygve, Gudrød og han var fosterbrødre og jevnaldrende på lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var større og sterkere enn noen annen.
    Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år senere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.»
    «43. Kong Harald levde i tre år etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der. ...»
    «44. Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere på bakken hvor de la, da de var falt.
    Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og Gudrød flyktet til Opplandene». 1

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 10. Trygve Olavsson  Etterslektstre til dette punkt døde 963, Sotenäs, Bohuslän, Sverige.

  3. 5.  Bjørn Haraldson, FarmandBjørn Haraldson, Farmand Etterslektstre til dette punkt (2.Harald2, 1.Ragnhild1) døde 927, Tønsberg.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge i Vestfold

    Notater:

    Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding. Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der. Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den hellige.[1] Bjørn er også nevnt i Øyvind Skaldespillers kvad Hákonarmál.[2]
    Forfatteren av Fagerskinna omtaler Bjørn som «Bjørn Farmann, som noen kalte Buna».[3] Kanskje kan to Bjørn'er ha blitt forvekslet, for Bjørn Buna var ifølge blant andre Laksdøla saga en herse i Romsdalen.[4] Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring hundre år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 11. Gudrød i Viken Bjørnsson  Etterslektstre til dette punkt døde 968.

  4. 6.  Ålov Haraldsdatter ÅrbrotÅlov Haraldsdatter Årbrot Etterslektstre til dette punkt (2.Harald2, 1.Ragnhild1)

    Familie/Ektefelle/partner: Tore Rangvaldson, Teiande. Tore (sønn av Ragnvald Øysteinson, Mørejarl og Hild Rolvsdatter) døde 940. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 12. Bergljot Toresdatter  Etterslektstre til dette punkt

  5. 7.  Ingebjørg HaraldsdatterIngebjørg Haraldsdatter Etterslektstre til dette punkt (2.Harald2, 1.Ragnhild1)

    Familie/Ektefelle/partner: Håkon Grjotgardsson, Ladejarl. Håkon (sønn av Grjotgard Herlaugsson, Ladejarl) ble født , Selva, Agdenes, Sør-Trøndelag; døde 868, Stavenesvågen, Askvoll, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 13. Sigurd Håkonsson, Ladejarl  Etterslektstre til dette punkt ble født 890; døde 962, Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag.
    2. 14. Gunnhild Håkonsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Sandnes, Gildeskål, Nordland.
    3. 15. Grjotgard Håkonson  Etterslektstre til dette punkt

  6. 8.  Erik Haraldsson, BlodøksErik Haraldsson, Blodøks Etterslektstre til dette punkt (2.Harald2, 1.Ragnhild1) ble født , Svanøy, Sunnfjord; døde 954, Cumbria, England.

    Notater:

    Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet «Blodøks»; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip som han fikk av faren sin. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg: Først til Baltikum, rundt Danmark og sørover til Friesland; deretter herjet han i fire år i Skottland, Irland, Bretland (det vil si Cumbria eller Wales) og Bretagne. Så styrte han nordover til Finnmark og Bjarmeland, hvor han skal ha vunnet et stort slag.[2] Et kvad i Fagerskinna forteller at Eirik ble mottatt som en stor helt av de norrøne gudene i Valhall etter sin død. Samtidig beskriver sagaen ham som en veik og puslete ektemann, og selv om han vant flere slag, flyktet han like fullt fra Norge uten kamp da hans yngre halvbror Håkon den gode utfordret ham. Han ble også fordrevet fra kongedømmet sitt i Nord-England minst én gang før han falt.[3]
    «Eirik» var på den tiden et nokså vanlig navn i Sverige, men svært sjeldent i Danmark og Norge. Først senere ble navnet vanlig også her.[4] Tilnavnet «Blodøks» kan vise til en drapsmann generelt, men blod brukes også som metafor for slektskap og familie, og kan ha blitt knyttet til ham fordi han hadde drept flere av slektningene sine. Eirik var på ingen måte den eneste av sin samtids herskere som kjempet med brødrene sine om makten; men ifølge Heimskringla stod han og konen hans ansvarlige for drapene på fem av hans halvbrødre, og det var uvanlig. Imidlertid var flere av de omtalte kanskje slett ikke halvbrødrene hans. En del av de som ettertiden listet opp som sønner av Harald Hårfagre, tjente riktignok som underkonger for ham, og så kan sagaforfatterne 300 år senere ha tenkt at de nok også var sønnene hans, selv om dette ikke nødvendigvis har vært tilfellet. Noen kan ha blitt bevisst innlemmet i ætten hans på 1000-tallet, slik at konger som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kunne legitimere sin rett til den norske tronen ved å føre ættelinjen tilbake til Harald Hårfagre og samlingen av riket. Andre kan være innlemmet for å forverre inntrykket av Eiriks grusomhet. Drap på én bror kunne anses som en ulykke, mens drap på fem fremstod som uhyrlig

    Familie/Ektefelle/partner: Gunhild Gormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 16. Rangfred, av Norge  Etterslektstre til dette punkt døde 982.


Generasjon: 4

  1. 9.  Halftan SigurdsonHalftan Sigurdson Etterslektstre til dette punkt (3.Sigurd3, 2.Harald2, 1.Ragnhild1) ble født , Ringerike, Buskerud; døde 960, Haugesund, Rogaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge på Oppland

    Notater:

    Halvdan Sigurdsson "Grå", konge over Opplandene
    Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre. Han var ca. 960 konge på Opplandene. I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.
    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60: 'Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre'.
    Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham. (Källa: Tore Nygaard, Linköping)
    Hadafylke ble i den senere middelalder brukt som betegnelse for områdene rundt Tyrifjorden og Randsfjorden østover til Toten samt Hadeland og Land i Oppland fylke. I tillegg hørte Ringerike, Modum, Sigdal og Krødsherad i Buskerud fylke til Hadafylke. Navnet kom av hadar, beboerne av Hadeland. (Kilde: Bjørn Markhaus, Norge)
    Heimskringla :Olav Tryggvasons saga avsnitt 60 http://www.olhov.net/olavtry.html
    http://www.friesian.com/germania.htm#norse
    http://runeberg.org/faderhist/0033.html

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 17. Sigurd "Syr" Halftanson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Oppland; døde 1018, Stein, Hole, Buskerud.

  2. 10.  Trygve OlavssonTrygve Olavsson Etterslektstre til dette punkt (4.Olav3, 2.Harald2, 1.Ragnhild1) døde 963, Sotenäs, Bohuslän, Sverige.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge i Viken

    Notater:

    Tryggve Olavsson var sønn til Olav Haraldsson som var en av sønnene til Harald Hårfagre. Da hans far ble drept av Erik Blodøks i 934 flyktet han til Opplandene.
    Etter Haralds Hårfagres død i 940-årene var det meningen att eldste sønn, Eirik Blodøks, som overkonge skulle ha halvpartene av kongsinntektene over hele landet. Håkon var en annen av Harald Hårfagres sønner. Han hadde blitt fostret hos kong Athelstan av England og kom nå tilbake til Norge og sluttet forbund med Sigurd ladejarl i Trøndelag. De ventet seg et oppgjør med Eirik, men han viste seg ikke. Han dro av landet og vendte aldri tilbake.
    Håkon den Gode «Adelsteinsfostre» var nå enekonge eller i alle fall den annerkjente rikskonge, men han fikk neppe noen gang den makt hans far hadde hatt. Hans egentlige rike var kystlandet fra Møre til Agder. I Trøndelag var han nok anerkjent som øverste herre, men her måtte han dele makten med Sigurd jarl. Noen reell innflytelse på Opplandene hadde han neppe. I Viken lot han brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnssson sitte med styret. Det trenges menn med lokal autoritet her, danskene hadde gamle krav på Viken, og nylig var Danmark igjen blitt forenet under én konge, som snart nok kunne begynne å vise tender. Men foreløpig var Håkon og Tryggve i stand til å hevde sitt herredømme like til Götaelven.
    I 952 utbrøt kong Håkons krig mot Danmark. Tryggve var da i vesterviking i Irland og Skotland. Han kom hjem samme vinter og ble da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike. Erikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken. I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl.
    Tryggve ble drept i sitt rike i Båhuslen, enten av opprørske bønder eller av fetteren Gudrød Eiriksson, i 960-årene.
        Han var gift med Astrid, som ifølge sagaen var datter av en stormann på Jæren, Eirik Bjodaskalle på Obrestad. Hun var med barn da Tryggve ble drept, og romanen begynner med en dramatisk beretning om hvordan hun bare med nød og neppe berger seg og vesle Olav unna den onde dronning Gunnhild og hennes menn, som lik en Herodes er etter barnet for å drepe det. Til sist søkte Astrid øst i Gardarike, der hun hadde en farbror. Men på veien ble skipet tatt av vikinger, og hele følget ble solgt som treller. Olav havnet i Estland, der han først mange år senere ble gjenkjent og kjøpt fri. Ungdommen fikk han nå tilbringe hos fyrst Vladimir i Novgorod, inntil han ble gammel nok til å få seg skip og mannskap og dra i viking.
    Mye av dette kan ha sin riktighet. Østersjøen ble i alle fall Olavs første tumleplass, etter skaldekvad å dømme. Det kan være at han en tid har vært i vendisk tjeneste. Ifølge sagaene ble han gift med en fyrstedatter der, og det var først da hun døde han dro vestover og sluttet seg til de vikingene som herjet i England og Irland.
    Det er her vi første gang møter ham på sikker historisk grunn. I 991, forteller de angelsaksiske annalene, dukket Olav opp utenfor Themsen som anfører for en veldig vikingflåte. Vikingene angrep først ved Folkestone, siden herjet de nordover langs kysten, via Sandwish og Ipswich. En angelsaksisk jarl i Øst-Anglia prøvte å stanse dem ved Maldon, men vikingene seiret, og jarlen falt. Han ble siden helten i et berømt minnedikt om slaget. Kongen så nå ingen annen utvei enn å ty til den gamle metoden: kjøpe vikingene ut mot kontanter - 10.000 pund sølv.
    Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
«4. Det var en høst Håkon jarl dro til Opplandene. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Trygve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enrom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver dro hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene (Gunnhilds sønner). De talte ofte om dette med hverandre.
...
Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Trygve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i Austerveg begge to og herje om sommeren. Kong Trygve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Trygve kom da til ham med bare én skute. De møttes øst for Sotenes ved Vegger (i Båhuslen). Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Trygve og tolv mann. Han liggger der det nå heter Trygve-røyr (på Tryggøya).»

    Familie/Ektefelle/partner: Astrid Eiriksdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Astrid Trygvesdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Sola, Rogaland.
    2. 19. Ingebjørg Trygvesdatter  Etterslektstre til dette punkt
    3. 20. Olav Trygvasson  Etterslektstre til dette punkt døde 1000, Svolder.

  3. 11.  Gudrød i Viken BjørnssonGudrød i Viken Bjørnsson Etterslektstre til dette punkt (5.Bjørn3, 2.Harald2, 1.Ragnhild1) døde 968.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge i Vestfold

    Notater:

    Gudrød Bjørnsson var sønn av Bjørn Farmann[1], småkonge i Vestfold, og sønnesønn av Harald Hårfagre. Gudrød ble far til Harald Grenske og bestefar til Olav Digre, den senere Olav den hellige.
    Etter at Gudrøds far Bjørn ble drept av Eirik Blodøks ble Gudrød boende hos sin onkel Olav Haraldsson Geirstadalf, småkonge i Vingulmark[2]. Olav gjorde opprør mot Eirik Blodøks, men ble drept i kamp. Gudrød måtte flykte opp i Opplandene sammen med fosterbroren sin, Olav Geirstadalfs sønn Tryggve Olavsson[3].
    Da Håkon den gode ble konge fikk Gudrød Vestfold, hans fars område, som len av kongen[4][5]. Da Harald Gråfell ble konge var det mange menn i Norge som mente at de var av vel så stor ætt som Harald. Ifølge Håkon jarls saga var det en gang mange menn samlet for å drikke utferdsøl, og det ble «et svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken». En hevdet at Harald var den fremste av alle, og da ble Gudrød sint og sa at han ikke sto tilbake for Harald i noe. Snart ble begge sint og grep etter våpen. «Men folk som hadde mer vett og var mindre full, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip,» sier sagaen[6].
    Hendelsen var nok til at Harald og Gudrød ikke kunne stole på hverandre. Kort tid etter kom Harald Gråfell seilende inn Viken, omringet huset til Gudrød og da han kom ut sammen med mennene sine ble det en kort kamp før han ble drept[7].
    Det nevnes ikke hvem Gudrød ble gift med, annet enn at hun var av «god ætt slik som høvelig var» og at de fikk en sønn som het Harald

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 21. Harald Gudrødsson, Grenske  Etterslektstre til dette punkt døde 995.

  4. 12.  Bergljot ToresdatterBergljot Toresdatter Etterslektstre til dette punkt (6.Ålov3, 2.Harald2, 1.Ragnhild1)

    Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Håkonsson, Ladejarl. Sigurd (sønn av Håkon Grjotgardsson, Ladejarl og Ingebjørg Haraldsdatter) ble født 890; døde 962, Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 22. Håkon Sigurdsson, Ladejarl  Etterslektstre til dette punkt ble født 937 , Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag; døde 994, Melhus, Sør-Trøndelag.

  5. 13.  Sigurd Håkonsson, LadejarlSigurd Håkonsson, Ladejarl Etterslektstre til dette punkt (7.Ingebjørg3, 2.Harald2, 1.Ragnhild1) ble født 890; døde 962, Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag.

    Notater:

    Sigurd hadde under kong Håkon I "den Godes" regjeringstid en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver. Hans søkte spesielt å megle mellom konge og folk under kongens fruktesløse forsøk på å innføre kristendommen. Erikssønnene kom til makten ca. 960. Sent på høsten 962 ble Sigurd overfalt på en lumsk måte av Harald Gråfeld og hans bror Erling og innebrent

    Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Toresdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 22. Håkon Sigurdsson, Ladejarl  Etterslektstre til dette punkt ble født 937 , Lade, Strindheim, Trondheim, Sør - Trøndelag; døde 994, Melhus, Sør-Trøndelag.

  6. 14.  Gunnhild HåkonsdatterGunnhild Håkonsdatter Etterslektstre til dette punkt (7.Ingebjørg3, 2.Harald2, 1.Ragnhild1) døde, Sandnes, Gildeskål, Nordland.

    Familie/Ektefelle/partner: Finn Skjalge. Finn (sønn av Eyvind Lambes Kåreson og Sigrid Sigurdsdatter) ble født , Sandnes, Gildeskål, Nordland; døde, Sandnes, Gildeskål, Nordland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 23. Njaal Finnson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sandnes, Gildeskål, Nordland.
    2. 24. Eyvind Finnson, Skaldaspiller  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sandnes, Gildeskål, Nordland; døde 995, Tjøtta, Nordland.

  7. 15.  Grjotgard HåkonsonGrjotgard Håkonson Etterslektstre til dette punkt (7.Ingebjørg3, 2.Harald2, 1.Ragnhild1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 25. Rannveig Grjotgardsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  8. 16.  Rangfred, av NorgeRangfred, av Norge Etterslektstre til dette punkt (8.Erik3, 2.Harald2, 1.Ragnhild1) døde 982.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 26. N.N Ragnfredsdatter  Etterslektstre til dette punkt




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !