Håkon III Sverresson

Håkon III Sverresson

Mann 1177 - 1204  (27 år)

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Håkon III SverressonHåkon III Sverresson ble født 1177 , Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag; døde 1 Jan 1204, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1202 - 1204.
    Håkon var sin fars annen uekte sønn. Hans mor var Astrid Roesdatter.
    I 1185 giftet han seg med Margareta, datter til Erik den Hellige av Sverige. Hun døde i 1209.
        På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.
    På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.
        Håkon Sverresson var den eneste levende sønnen Sverre vedkjente seg. Fra Sverres side var anerkjennelsen et tiltak mot konkurrerende kongsemner. Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon utpekt til konge på et hirdstevne i Nidaros 1202 og hyllet på Øyratinget senere på våren. I løpet av knappe to år lyktes det ham langt på vei å vinne herredømme over hele landet. Ifølge sagaen kalte han biskopene hjem og forlikte seg med dem, noe som bekreftes av et pavebrev fra 1204. Kongen utstedte et forliksbrev til de norske biskopene, hvor han oppga striden med kirken og innrømmet den full frihet i samsvar med kanonisk rett og tidligere innrømmelser fra kongene. Fredsvilkårene er formulert i allmenne, svevende vendinger, noe historikere har ment var bevisst, slik at partene kunne tolke inn i dem sine egne standpunkter til konkrete stridsspørsmål:
    «Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»
    Noen historikere har hevdet at forliket innebar kongens kapitulasjon for kirkens standpunkter. Mot dette hevder andre at brevet tydelig viser birkebeinerkongen som den klart sterkeste part. Han vant stillingen som kirkelig anerkjent, fullt lovlig konge - enda han var Sverres bannsatte sønn. Dette ble gjort klart og tydelig for alle ved at kirken løste ham av bannet, og at biskopene vendte hjem. Kirken kunne på sin side fortsatt hevde sine rettigheter fra 1152-53 og senere; om de skulle bli respektert, var et maktspørsmål. Gjennom forliket med biskopene sprengte Håkon koalisjonen mellom kirken og baglerne, og han styrket sin stilling øst i landet - ikke minst gjennom fornuftig politikk overfor bondefolket. Og da bønder på Opplandene sommeren 1202 overfalt baglerkongen Inge Magnusson og drepte ham, førte dette til en tilnærming mellom birkebeinerne og baglerne til styrking av felles interesser.
        Det så nå ut til at man gikk inn i en fredelig periode med balanse mellom de tidligere stridende partene. Men Håkons fredsverk brøt sammen da han brått døde i Bergen ved nyttårstider 1204, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.
    Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde angivelig en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon IV Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.

    Familie/Ektefelle/partner: Inga. Inga ble født , Varteig, Sarpsborg; døde 1234. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Håkon IV Håkonsson, Den Gamle  Etterslektstre til dette punkt ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene.


Generasjon: 2

  1. 2.  Håkon IV Håkonsson, Den GamleHåkon IV Håkonsson, Den Gamle Etterslektstre til dette punkt (1.Håkon1) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1217 - 1263.
    Håkon, angivelig en sønn til Håkon III Sverresson, ble født sommeren 1204, noen måneder etter Håkons død, på Folkinsborg, Eidsberg i Borgesyssel. Baglerne var herrer i Viken dengang, så det gjaldt å være forsiktig og ikke la dem få rede på at det var født en sønnesønn av kong Sverre. Selve fødselen foregikk i all hemmelighet, kun en prest som Inga bodde hos, visste hvem gutten var. Men da et år var gått, fant Traand prest og Inga det rådelig å komme bort med ham, de fór til Oplandene og fikk der noen gamle birkebeinere til å fare over fjellet med ham til Nidaros, midt på den hardeste vinteren.
        I samråd med bergensbiskopen utpekte birkebeinerhirden til ny konge den 4-årige Guttorm, sønn av Sverres avdøde sønn Sigurd Lavard. Formynderne ble en krets av yngre, ærgjerrige høvdinger. Sønn av Sigurd Munns datter Cecilia, Håkon med det megetsigende tilnavnet «galen», ble leder av hirden og hæren. Han var en typisk kriger og ikke rette mann til å skape forsoning mellom de tidligere motstanderne. Baglerne på sin side samlet seg igjen i Danmark om en angivelig sønn av Magnus Erlingsson, Erling Steinvegg. Reisningen ble aktivt støttet av danskekongen Valdemar Seier (1202-41), som vel så en mulighet til å gjenvinne det gamle danske herredømmet i Viken, hvor baglerne nå igjen gjorde seg til herrer.
    Guttorm Sigurdsson døde i Nidaros samme år. Håkon Galen, støttet av birkebeinerhirden, ville bli hans etterfølger, men måtte vike plassen for sin halvbror, Inge Bårdsson, Cecilias ektefødte sønn med Sverres trønderske lendmann Bård Guttormsson på Rein. Dette ble drevet igjennom av erkebiskop Eirik og trønderbøndene. Håkon ble militær leder og overtok styringen av Vestlandet, mens Inge for det meste holdt seg i Trøndelag. I striden som fulgte, hadde birkebeinerne sin støtte i disse landsdelene, mens baglerne holdt til i Viken som på Sverres tid. Det lyktes ingen av partene å engasjere bredere folkegrupper i åpen kamp. Kampen ble nå ført av profesjonelle hærflokker.
    Tidlig på året 1206 kom birkebeinerne frem til Nidaros, til kong Inge Baardsson med Håkon, og både kongen og siden jarlen Haakon Galen tok vel imot gutten og anerkjente ham som kongesønn. Sagaen har en rekke fortellinger om hvor tidlig ute han var og hvor godt han kunne svare for seg, helt fra han var tre år gammel og for noen dager var kommet i baglernes vold i Bergen.
    Da Erling Steinvegg døde i 1207, ble biskop Nikolas' søstersønn, Filippus Simonsson, ny baglerkonge med støtte fra biskop Nikolas og bøndene, men mot hærfolkenes vilje. Vi kan altså merke oss at både birkebeinernes og baglernes kongevalg endte med seier for kandidater som ble støttet av kirke og bønder, mot hird og hær. Fredsbehovet i brede lag av befolkningen var blitt så stort at de profesjonelle krigerne måtte finne seg i å bøye av for bøndenes ønsker. Uten faste ytelser fra bondesamfunnet ville det være umulig å fortsette striden. Og sommeren 1207 tok den nye erkebiskopen, Tore, og biskop Nikolas initiativet til å forlike partene. Endelig forlik ble inngått i Kvitsøy i Ryfylke høsten 1208. 
    Grunnlaget for forliket i Kvitsøy, som førte til forsoning mellom partene, var en reell tredeling av land og inntekter mellom kong Inge, Håkon Galen som hadde fått jarletittel, og kong Filippus som fikk Sverres ektefødte datter Kristin til hustru. Med dette forliket ble grunnlaget lagt for den fredelige middelalderstaten, og da Håkon Galen døde i 1214, overtok kong Inge også hans del av riket (Vest-Norge). I perioden med riksdeling (1208-17) ble de gamle partimotsetningene svekket, og aristokratiet styrket sin makt gjennom stort sett å opptre samlet i forholdet til andre samfunnsgrupper. 
    Biskopene hadde en gavnlig innflytelse på folkemoralen. Baglerpartiet var nesten oppløst og den gamle strid var i ferd med å ta slutt.
        Tronfølgespørsmålet dukket nå opp igjen, og de sterkeste kandidatene var Håkon, Håkon Sverressons angivelige sønn med Inga fra Varteig i Østfold, kong Inges sønn Guttorm eller Inges ektefødte halvbror på farssiden, Skule Bårdsson. Da Inge ble syk våren 1217, utnevnte han etter hirdens ønske Skule til jarl og leder av hird og hær.
    Etter Inges død samme år kom det brev fra lendmenenene på Vestlandet, som tok bestemt parti for Håkon. Håkon ble så valgt av birkebeinerhirden hvor han hadde vokst opp og til slutt ble han også tatt til konge på Øyreting. Skervald fra Gauldal ga ham kongsnavn, vistnok den samme som 15 år tidligere hadde gitt Håkon Sverreson kongsnavn. Men korsbrødrene nektet å la St. Olavs skrin bære ut til hyllingen, så den vanlige eden kunne ikke bli svoret. Skule Bårdsson og hans tilhengere ble tatt på sengen, men våget ikke å splitte birkebeinerne gjennom å nekte å godta Håkon som konge.
    Håkon ble også hyllet Bergen i 1217 mens Skule Bårdsson ble riksstyrer og jarl med en tredjedel av riket under seg. Da Filippus Simonsson så døde om sommeren det året, dro Skule straks til Viken med Håkon og fikk ham tatt til konge av baglerne før de hadde funnet et nytt kongsemne. Baglerne, som hadde problemer med styringen i sitt område, godtok dette mot militærhjelp fra birkebeinerne. 
    For kirken var det likevel utilfredsstilende at den var blitt holdt utenfor kongevalget, i strid med tronfølgeloven av 1163 og de standpunkter kirken hevdet i samsvar med denne, nemlig at kirken ved behov skulle avgjøre hvem som var best skikket til konge. Og kirken, i dette tilfellet erkebiskop Guttorm og kannikene i Nidaros, hadde gått inn for Skule. Det ble derfor sommeren 1218 sammenkalt et riksmøte i Bergen for å granske Håkons kongsrett. Der beviste Inga fra Varteig Håkons farsætt gjennom jernbyrd. Som plaster på såret fikk Skule ha kongens inntekter og andre rettigheter i en tredjedel av riket. På et riksmøte i Bergen 1223 ble det så definitivt, med kirkens støtte, fastslått at Håkon hadde rett til tronen fremfor noen annen, og av alle rikets lagmenn ble Håkon anerkjent som rett arving til Norges rike. I 1225 ble så avtalen sikret gjennom ekteskap mellom Håkon og Skules datter Margrete.
    Da kong Håkon IV planla straffefelttoget mot Värmland 1225, var det ifølge Håkonssagaen noen av sveithøvdingene hans (offiserer) som frarådet kongen mot «å ri inn i riket til en annen konge». De fryktet blant annet at den svenske kongen skulle svare på angrepet. Kongen bestemte seg likevel for å angripe det svenske grenselandskapet, for å «hevne den skade som er gjort oss fra Sveaveldet», som det heter i sagaen. Etter felttoget het det etter samme kilde, at den svenske kongen og «alle göter hadde store klagemål mot Norges konge for den ferden han gjorde i Värmland». Sagaen lar kong Håkon forsvare seg med at det var kjent «hvor ofte han hadde bedt om at sveakongen skulle jage bort fra riket sitt de tjuvene som dagstøtt stjal og ranet i den norske kongens rike». 
    Sagaens fremstilling av den norske felttoget i Värmland og vurderingen av dette, viser at det rundt midten av 1200-tallet eksisterte forestillinger om en territoriell grense mellom det norske og det svenske kongedømmet. Samtidig vitner sagaberetningen om at det er klare forskjeller mellom 1200-tallet og moderne tid i synet på betydningen av en slik grense mellom Norge og Sverige. Et angrep som det nordmennene gjorde mot Värmland i 1220-årene, ville i dag ha vært ensbetydende med en krigserklæring mot den svenske staten. Et moderne statsbegrep opererer med et samfunn som har eksklusiv myndighet over et gitt, avgrenset territorium, en myndighet som i middelalderen ikke ble oppfattet som like ukrenkelig. 
    At partene valgte å samle seg om én konge, har høyst sannsynlig sammenheng med et økende motsetningsforhold mellom aristokratene som satt rundt i landet som syslemenn, og bondefolket som betalte gildet. I perioden ca. 1210-27 var det en rekke lokale opprør mot syslemannsveldet. Bøndene klaget over hardstyre, men alle opprør ble slått ned. Og etter at birkebeinerne og baglerne hadde slått seg sammen, dukket et nytt uroelement opp, nemlig skuffete baglerhøvdinger som følte seg forfordelt når det gjaldt sysler eller andre ressurser. Den siste av disse opprørsflokkene, «ribbungene» (røverne), ble endelig eliminert av värmlendingene i 1227. Håkon Håkonsson hadde gjennom toget til Värmland vinteren 1225 overbevist dem om at det var fornuftig ikke å støtte opprørsflokker mot den norske kongen. Med ribbungstriden ebbet de egentlige borgerkrigene ut. 
    En siste strid om tronen ble reist av Skule Bårdsson i 1239. Etter riksmøtet i Bergen 1223 satt han med full styringsmyndighet i den nordligste tredjedelen av riket, og i 1237 fikk han som den første i Norge tittelen hertug. Men samtidig søkte kongen og kretsen rundt ham å beskjære Skules selvstendige makt gjennom å frata ham herredømmet over et samlet territorium. I stedet for en tredjedel av landet skulle han nå ha inntektene fra en tredjedel av syslene. For Skule må denne ordningen ha fortonet seg som uholdbar, for to år senere tok han kongsnavn i opprør mot Håkon. 
    Skule hadde støtte blant kannikene i Nidaros og noen trønderske stormenn og bønder. Dessuten fikk han tilslutning på Opplandene og i de urolige områdene helt øst i Viken. Skules opprør var personlig motivert, og selv om han en siste gang prøvde å blåse liv i den østlandske motviljen mot birkebeinerkongedømmet, var det ikke lenger mulig å føre en landsomfattende strid om tronen på det gamle grunnlaget. Under de kampene som da oppstod, ble Håkon først slått ved Laaka på Raumarike, men senere ble Skule slått ved Oslo. Skule flyktet til Trøndelag, men fikk heller ikke lenger oppslutning der. Han ble felt av en avdeling birkebeinere utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros den 23.05.1240.
        Utbruddet av borgerkrigene skyldtes i utgangspunktet aristokratiets innbyrdes kamp om del i kongedømmets ressurser. Borgerkrigerne hadde vist at ingen av de stridende partene var sterke nok til å monopolisere inntektene for seg alene. I tredje fase av borgerkrigene forsøkte birkebeinerne og baglerne fra 1208 av forsoning gjennom riksdeling. Dette førte imidlertid ikke til fullt opphør av stridighetene, og det viste seg vanskelig hver for seg å holde befolkningen under kontroll. 
    Løsningen på de problemene som utløste og holdt i gang borgerkrigene, synes for det første å ha vært at antall aristokratiske ætter ble sterkt redusert i løpet av borgerkrigene. Det ble dermed færre konkurrenter om ressursene - både aristokratiets og kongens. For det andre maktet man å øke ressursgrunnlaget i form av økte kongsinntekter til en styrket kongemakt, og dette oppnådde man gjennom tvungne overføringer fra bondebefolkningen. Men for å lykkes måtte man bilegge stridighetene, noe som skjedde da bagler- og birkebeineraristokratiet samlet seg om kong Håkon Håkonsson som riksaristokrati eller kongelig tjenestearistokrati. Stormennene fikk del i kongens inntekter sentralt som hirdembetsmenn, lokalt som syslemenn. Overføringer fra bøndene fikk man i form av kongens økte bøteinntekter og skattlegging. 
    Både antall ubotamål, antall forbrytelser det skulle bøtes for, og bøtetakstene ble økt etter hvert som kongemakten i alt større grad tok hånd om rettsvesenet, noe som også kom kirken til gode. Skatten hadde sitt opphav i de leidangsytelsene som borgerkrigskongene krevde i de områdene de kontrollerte. Disse ytelsene ble nå en fast skatt til kongen, uten at vi vet hvor mye bøndene betalte. Midlet til å sikre disse overføringene fra bøndene hadde man etablert takket være mer profesjonelle militære styrker som kunne hamle opp med eventuell motstand fra bøndenes side. Borgerkrigene hadde ført til en mer spesialisert krigerklasse, noe ikke minst kong Sverres militære taktikk bidro til.
        Prinsippet om enekongedømme ble fastslått i Magnus tronfølgelov av 1163. Dette prinsippet ble videreført i alle nye tronfølgelover på 1200- og 1300-tallet. 
    Til tross for Sverres uttynning av lendmannsættene, ble aristokratiets samfunnsstilling neppe avgjørende svekket. I stedet for drepte og beseirere høvdinger overtok i stor utstrekning nye menn som ikke hadde noen egen maktbasis utenfor kongedømmet; det skjedde mer et personskifte enn et systemskifte. Personskiftene bidro til å knytte høvdingklassen fastere til kongstjenesten. Dette var et betydningsfullt sprang i en utvikling som alt var i gang, og som fortsatte senere. Landets stormenn bygde i stigende grad sin samfunnsstilling på deltakelse i statsstyret, først og fremst som syslemenn, og i mindre grad på nedarvet lokalt maktgrunnlag. Syslemannsombudet var trolig etablert alt under Magnus Erlingsson, men Sverre gjorde mer systematisk bruk av syslemennene. Alt dette styrket statsmakten uten å svekke det aristokratiske elementet i samfunnslivet. 
    Innenfor rettspleien økte kongedømmets innflytelse i løpet av borgerkrigene. Senest under Sverre - kanskje nettopp under ham - oppstod offentlig oppnevnte «lagmenn» som ledere av tingforhandlingene. Lagmennenes funksjon på tinget var opprinnelig å gi «orskurd», det vil si «skjære ut av loven» og fremsi det som var relevant i en sak; nå fikk de etter hvert regulær dommerfunksjon. 
    Når det gjaldt militærvesenet, økte kongens kontroll over leidangsordningen i løpet av perioden. Kongen fikk rett til å utnevne skipsstyrere og derigjennom kontroll med utskrivningen av mannskap. Manntallet ble skjerpet i Gulatingslagen, det vil si at færre gårder skulle gå sammen om å stille én mann ved leidangsutbud, og det ble gitt påbud om større skip. 
    De kongelige finansene ble styrket. Deler av leidangsytelsene ble økonomiske ytelser også i fredstid, den første norske statsskatt. Ordningen var langt på vei innført på Vestlandet ved midten av 1100-tallet. I Trøndelag og i Viken ble denne leidangsskatten i det minste tidvis innkrevd på Sverres tid. Skattleggingen av de norske bøndene var imidlertid vesentlig lavere enn i nabolandene Sverige og Danmark, der hele militærplikten, ikke bare kostytelser, ble konvertert til skatt. 
    Når dette ikke skjedde i Norge, må grunnen ha vært at kongemakten hadde større fordeler av å opprettholde leidangsplikten. På grunn av landets topografi var i Norge flåten den viktigste formen for militæroppbud, og så sent som mot slutten av 1200-tallet viste leidangsflåten seg effektiv nok til at kongene kunne hevde seg militært i konflikter med naborikene. 
    Kongemaktens avhengighet av bøndenes masseoppbud ga høndene fordeler, kongene måtte føre en politikk som ikke avlet for sterk uvilje blant undersåttene, både når det gjaldt økonomiske krav, og når det gjaldt nedarvete rettigheter. Sentralmakten var altså til en viss grad bygd på et gjensidighetsforhold til bøndene. Dette kommer da også til uttrykk i kongenes lovgivning i andre halvdel av høymiddelalderen der omsorg for undersåttene, «tegnene», er et gjennomgående trekk. 
    Økende offentlig styringsmakt er altså en klar linje gjennom borgerkrigstiden. Fra andre halvpart av 1100-tallet søkte kongedømmets representanter å bygge opp et riksomfattende styringsapparat, noe som møtte motstand hos bønder, blant annet i Trøndelag, som så dette som en ulempe eller som ikke selv hadde fordel av det. Dette skjerpet i første omgang konflikten. Men på lengre sikt førte den statlige konsolideringen til en pasifisering av samfunnet, og borgerkrigene opphørte i et rike der territoriell splittelse og sosiale spenninger var overvunnet eller holdt i tømme av rikskongedømmet. Grunnlaget for det sterke middelalderkongedømmet under Håkon Håkonsson og hans etterkommere var dermed lagt.
        Kong Håkon Håkonsson og kretsen rundt ham hadde arbeidet for å oppnå kroning alt fra slutten av 1220-årene. I datidens politiske system var det selve kongehyllingen, «konungstekja», som gjorde en tronpretendent til konge i Norge, mens kroningen var en kirkelig innvielsesseremoni. Men kroningen ga en kristen legitimitet til det embetet kongen forvaltet på Guds vegne, og slik fikk den kronete konge en særlig autoritet og hellighet. Dette var tydelig allerede under konflikten mellom kongene Magnus Erlingsson og Sverre.
    Som uektefødt behøvde kong Håkon pavens dispensasjon for å kunne bli kronet. Både paven og den hjemlige geistligheten forlangte imidlertid motytelser fra kongens side for å innvilge ham kroning. De norske biskopene krevde utvidete rettslige og økonomiske privilegier i tillegg til at Håkon skulle avlegge samme kroningsed som Magnus Erlingsson hadde gjort. Alt dette ville svekke kongedømmet i forhold til kirken i så sterk grad at kongen nektet. Den norske geistligheten hadde innflytelse på paven som lot saken trekke i langdrag.
    Hertug Skules fall satte imidlertid fart i prosessen. Før den avgjørende kampen mot hertugen hadde kong Håkon latt den åtteårige sønnen Håkon med tilnavnet «unge» få kongsnavn på Øyratinget ved Nidaros. Hyllingen av Håkon unge var situasjonsbestemt og et åpenlyst trekk for å sikre dynastiet mot utfordreren hertug Skule. Tildeling av kongsnavn til sønner av regjerende konger, var samtidig et utilslørt fremstøt for å styrke arveelementet innenfor middelalderens kongedømmer. Samme praksis kjenner vi også fra Norges to nærmeste naboland, Danmark og Sverige, trass i at begge var og forble valgkongedømmer i middelalderen. Det faktum at kong Håkon valgte å tildele sin eldste ektefødte sønn - ikke den reelt eldste, som var uektefødt - kongsnavn, måtte dessuten bli positivt mottatt hos den norske høygeistligheten. Kirken stilte nemlig kravet om ektefødthet med stor styrke.
    Da trusselen fra hertug Skule var fjernet, sto kong Håkon enda sterkere enn før. Dessuten var den nye paven, Innocens IV, fra 1243 i en klemt politisk posisjon overfor den tysk-romerske keiseren Fredrik II. Pavens trengte stilling gjorde ham åpen for å knytte allianser og søke støtte der han kunne. Det utnyttet den norske kongen og kretsen rundt ham på en så vellykket måte at paven i 1246 fritok kong Håkon for alle mangler ved fødselen og styrket arvekongedømmet i ætten hans ved å love at hans rettmessige etterkommere skulle følge ham på tronen. Dessuten ga Innocens IV (1243-54) den norske kongen innsettings- og styringsrett over visse kirker i Norge, og innvilget ham rett til å innkassere en tyvendedel av hele den norske kirkens inntekter i tre år. Paven sendte endelig en egen utsending til Norge for å forestå kroningen. Kardinal Vilhelm av Sabina kom til landet sommeren 1247 og ledet kroningsseremonien på olsokdagen 29. juli i domkirken i Bergen.
    Til kroningen i domkirken var alt folket samlet på kirkegården. Åtti hirdmenn i fulle hærklær gikk først fra kongsgården til kirken og ryddet vei. De gikk to og to. Dernest fulgte to merkesmenn med hver sitt merke, så sysselmenn og skutelsveiner «i gode klær», videre lendmenn «med prydde sverd». Så fulgte fire lendmenn som bar et bord med kongens skrud og kroningsklær på, deretter Sigurd kongsson og Munan biskopsson med hver sin kongestav av sølv, den ene med gullkors, den andre med gullørn. Så kom Håkon Unge, kongens eldste sønn som selv hadde fått kongsnavn i 1240, med kronen, og Knut jarl med vigslingssverdet.
    Den kongelojale «Håkon Håkonssons saga» fremstiller kroningen som en stor seier for kongemakten, der kongen nærmest ikke hadde måttet gi noe for å oppnå det han ville. Selv om sagaens kongevennlige slagside, dens tendens, trolig gjør sitt til å overdrive hans suverene posisjon overfor kirkens menn, var utvilsomt kongen den største seierherren. Kardinal Vilhelm utstedte flere brev og statutter (forskrifter) om forholdet mellom norske geistlige og verdslige institusjoner og representanter under oppholdet i Norge, og nesten konsekvent var de til fordel for kongelige og andre verdslige interesser. Imidlertid ustedte kardinalen også en erklæring om den norske kirkens rettsstatus for å trygge denne gjennom en offisiell definisjon anerkjent av kongemakten. En uttrykkelig kongelig godkjenning av erklæringen er likevel ikke kjent. Betydningen av den har derfor vært omstridt blant historikerne. Uansett avslørte den senere utviklingen at grensene for kirkens samfunnsmakt versus kongedømmets ikke ble endelig fastlagt i samband med kroningen i 1247. 
    Kroningen i 1247 kaster lys over viktige grunntrekk ved styringsapparatet i Norge i den første tiden etter hertug Skules fall, både ideologisk og institusjonelt. Den fullførte en lengre politisk utvikling og signaliserte styrken ved det norske kongedømmet, både overfor undersåttene og overfor omverdenen, på dette tidspunktet. Kroningsinstituttet var et godt barometer ikke minst på forholdet mellom middelalderens to samfunnsmakter, kongedømmet og kirken. Å sammenlikne situasjonen rundt kroningene av Magnus Erlingsson og Håkon Håkonsson gir derfor innsikt i høymiddelalderens politiske maktforhold. Ved begge kroningene hevdet kirkens menn at kongen hadde sin autoritet fra dem, fordi kirken sto for kroningsseremonien. I 1164 satt mennene som hadde plassert kong Magnus på tronen, utrygt i salen, og strakte seg langt for å oppnå kirkens støtte. På 1200-tallet var situasjonen en annen. Da kunne kongemakten argumentere med at det ikke var kirken som gjorde kongen til Herrens salvete, men Gud selv. Ifølge dette synet var kroningsseremonien bare et ytre uttrykk for den verdigheten som kongen allerede hadde. Kong Sverre hadde argumentert langs slike linjer da han ble kronet i 1194, en politikk som sønnesønnen Håkon Håkonsson bygde videre på da han som farfaren nektet å underkaste seg kirken slik Magnus Erlingsson hadde gjort. 
    Begge kroningene viser at langt fra all rett ble vunnet med våpenmakt i middelaldersamfunnet. Kirkens militære ressurser i Norge var alltid beskjedne sammenliknet med kongemaktens, men den hadde til gjengjeld betydelige organisatoriske, økonomiske og ideologiske ressurser. Den var bedre organisatorisk utbygd enn kongemakten. Det skyldtes dels at den var en del av en overnasjonal pavekirke i Europa, men også at den involverte seg sterkere i folks hverdag, både økonomisk og ikke minst åndelig. Økonomisk sto kirken på bedre fot enn kongemakten på grunn av tiende, ulike avgifter og landskyld. Ideologisk forvaltet kirken datidens enerådende religion, kristendommen, som i økende grad ble utnyttet for å legitimere politisk makt og styringsrett. Kongedømmet skulle etterstrebe å oppfylle det augustinske herskerideal om å være en katolsk (det vil si universell) kristen institusjon som i rettferdighet skulle tjene Gud. 
    De to samfunnsmaktene hadde mange felles grunnleggende økonomiske og politiske interesser, og bare gjennom samarbeid kunne de opprettholde og utbygge posisjonen sin i samfunnet. Uansett uenigheten mellom kirke og kongemakt når det gjaldt den konkrete tolkningen av kroningsseremonien, var kroningen uttrykk for et dypere interessefellesskap mellom kirke og kongedømme i å bygge opp en sentralmakt, der kongedømmet stillte sine fysiske maktmidler til kirkens disposisjon og kirken sin ideologi og administrative erfaring til kongedømmets. Kroningen av Håkon Håkonsson ble også et vendepunkt i den forstand at det fra da av ble vanlig at den norske kongen ble kronet. 
    Behovet for samarbeid forhindret likevel ikke at det kunne være konflikter mellom de to institusjonene og deres representanter, og styrkeforholdet mellom dem varierte. Maktkampen mellom dem kulminerte med reformasjonen som gjorde slutt på middelalderens politisk-institusjonelle dualisme i Norden.
        Kroningen og vedtakene i dens kjølvann innebar at Sverreættens rett til den norske tronen ble befestet. Erklæringen fra paven, Guds stedfortreder på jord, om arvefølgen etter kong Håkon svekket i betydelig grad eventuelle utfordreres mulighet for å trekke i tvil den legitime retten konger av Sverreætten hadde til å herske over det norske kongedømmet. Kroningen legitimerte dessuten Sverreættens styringssystem i Norge. Den kristne ideologien som var knyttet til kroningen, forsterket nemlig oppfatningen av kongeposisjonen som et embete uavhengig av den enkelte som til enhver tid bekledte det. Så lenge kongen innehadde embetet, hadde han særlig legitimitet og beskyttelse, uansett personlige egenskaper. 
    Et sentralt poeng for kongene av Sverredynastiet var at de mente å ha det norske arvekongedømmet av Guds nåde. I den norske kongens titulatur het det fra 1280-årene av i norskspråklige brev «med Guds miskunn (etter hvert «nåde») Norges konge», og Håkon V formulerte i en av sine mange rettarbøter dynastiets kongsideologi på følgende måte: «Gud valgte oss til riksstyringen etter våre forfedre.» Kongefamiliens guddommelighet lå som en arv i blodet, slik Kåre Lunden har formulert det.
        Kong Håkon Håkonsson og hans menn innledet fra 1250-årene av en pågående utenrikspolitikk på flere fronter, ikke minst overfor Danmark. De områdene der det norske kongedømmet oppnådde mest varige posisjoner i siste halvdel av 1200-tallet, var imidlertid i vest og sørvest, nærmere bestemt på Grønland, Island, Orknøyene og Hjaltland. 
    I vest hadde Grønland, Island, Færøyene, Hjaltland (Shetland), Orknøyene, Sudrøyene (Hebridene) og Man ulike sosiale, økonomiske, politiske, kulturelle og religiøse bånd til Norge før Håkon IV's tid. Alle bispedømmene i dette vestlige området var formelt underlagt erkebiskopen i Nidaros, men i praksis hadde han ikke en slik innflytelse over bispestolene i vest som kirkeretten tilkjente ham. Her lå det derfor an til at den norske erkebiskopen og kongen kunne samarbeide for å vinne økt fotfeste.
        Verken på Grønland eller Island hadde den norske kongen noen nærliggende konkurrenter om herredømmet. De norrøne innbyggerne på Grønland sverget den norske kongen skatt og lydighet som undersåtter i 1261, uten at vi kjenner hendelsesforløpet i detalj. Trolig mente grønlendingene at dette ville styrke den livsnødvendige tilførselen fra Norge av kornvarer, jern og tre. 
    Det islandske samfunnet var et helt annet enn de grønlandske utbygdene. Befolkningstallet var mye større, og på toppen av samfunnet hersket en rekke stormenn. Landet manglet imidlertid en sentralmakt, noe som var et særsyn i datidens Europa. Hovedgrunnen var trolig Islands isolerte beliggenhet ute i Atlanterhavet. Et relativt svakt politisk press utenfra gjorde at islendingene ikke hadde behov for å samle seg under én politisk leder. En sårbarhet ved det islandske samfunnet var imidlertid avhengigheten av norsk handelssjøfart. Maktkampen mellom de islandske høvdingene, «godene», åpnet dessuten i det lange løp for at en sterkere politisk makt kunne oppnå herredømme over landet. 
    Både kongen og erkebiskopen i Norge, samt andre stormenn, hadde i lang tid grepet inn i islandske forhold. Den norske kirken hadde lagt under seg valgretten til de to islandske bispestolene, og fra 1238 satt det nordmenn i disse bispeembetene. Disse var til dels aktive støttespillere for kong Håkon Håkonsson i hans Islandspolitikk. Da de islandske høvdingene utover 1200-tallet svekket seg så mye gjennom maktkamp at ingen av dem var sterke nok til å slå seg opp til islandsk enehersker, søkte en del av dem støtte hos kong Håkon i Norge. Flere islandske stormenn ble den norske kongens håndgangne menn, med det resultat at kong Håkon rundt 1250 hadde kontroll over flesteparten av de islandske høvdingembetene, godordene. I slutten av 1250-årene utnevnte kongen så en islandsk stormann til jarl over Island. Jarlens oppgave var å få islendingene til endelig å underkaste seg Norges konge. Etter noen års politisk dragkamp svor islendingene i etapper troskap til kong Håkon i årene 1262-64.
    Vilkårene fra islendingenes side var at kongen skulle la dem nyte fred og islandsk lov. Den norske kongen skulle også sørge for å opprettholde den nødvendige skipsfarten mellom Island og Norge - seks skip årlig i de to første årene etter 1262 og senere så mange som kongen og islendingene fant nødvendig. Selv om islandsk lov og det administrative apparatet på øya ble tilpasset det norske kongedømmet etter 1262, kan en likevel ikke snakke om at det islandske samfunnet ble fornorsket. Den viktigste grunnen var islendingenes standhaftige forsvar av retten til å bli styrt av islendinger etter islandsk lov. Etter flere tiår med nye lovbøker og strid rundt disse, satt landet på begynnelsen av 1300-tallet med sin egen lovbok, forskjellig fra den norske landsloven. Kongen ga dessuten særskilte rettarbøter for Island, og kunne ikke kreve militærtjeneste av islendingene. 
    Islendingene mislyktes i forsøket på å opprette et innenlandsk fyrstedømme, dels fordi Island befant seg innenfor interessesfæren til den norske kongen, dels fordi den islandske kirken hørte under erkebispesetet i Nidaros. Det norske kongedømmet behøvde derfor ikke å erobre landet med våpenmakt, men kunne spille på islandsk splittelse, fredstrang og økonomisk avhengighet av Norge. Slik var det i hovedsak politiske ressurser den norske kongen måtte mobilisere for å legge Island under den norske kronen. Lenger sør var derimot utfordringene større.
        Forbindelsen mellom den norske kongen og øygruppene nord og vest for Skottland varierte i styrke og innhold, fra Færøyene og Hjaltland (Shetland) som i siste halvdel av 1200-tallet langt på vei må regnes som en regulær del av det norske kongedømmet, til fyrstene på Man og Sudrøyene som til tider anerkjente den norske kongen som sin formelle overherre. At både Færøyene og Hjaltland ble gitt den norske landsloven uendret, er en kraftig indikasjon på at de var relativt tett integrert i det norske kongedømmet. Det å nyte felles lov var noe av det mest integrerende for en befolkning under datidens politisk-institusjonelle system. Selv om havet bandt land sammen på denne tiden, betydde likevel øygruppenes beliggenhet i forhold til det norske fastlandet at de helst bør kalles norske skattland, det vil si land som var pliktig til å betale skatt til den norske kronen.
    At orknøyjarlen Harald Maddadsson støttet øyskjeggopprøret mot kong Sverre i 1193-94, fikk store konsekvenser for jarledømmets forhold til den norske kronen. Jarlen måtte underkaste seg kong Sverre på svært harde vilkår, blant annet fikk kongen rett til halve sakøren av Orknøyene. Det innebar at øygruppa langt på vei ble inkorporert i det norske riket, deretter opptrådte kongelige syslemenn på øyene i perioder. Jarledømmet ble imidlertid ikke opphevet, og regimet på øygruppa vekslet periodevis mellom styre av en jarl som var den norske kongens vasall, noen ganger samtidig med kongelige syslemenn, og styre øyensynlig utelukkende av kongelige syslemenn. Den norske kongens reelle kontroll over orknøyjarlen varierte dessuten. Sistnevnte hadde betydelige skotske interesser både gjennom besittelser på det skotske fastlandet og gjennom slektsrelasjoner. 
    Til forskjell fra orknøyjarlene førte flere av høvdingene på Man og Sudrøyene kongetittel. Det indikerer at disse områdene var løsere forbundet med den norske kongen og mer keltisk (gælisk) preget enn Orknøyene. De politiske forholdene på Man og Sudrøyene liknet dem på Island ved at det var en heftig og uoversiktlig maktkamp mellom stormenn. En viktig forskjell var imidlertid at høvdingene i dette området kunne spille på motstridende interesser hos ulike fyrster utenfor øyene. Det gjaldt i første rekke den norske og den skotske kongen som var hovedrivalene når det gjaldt overhøyheten, men også den engelske kongens og irske fyrsters interesser spilte inn. Rivaliseringen ga høvdingene på Man og Sudrøyene større spillerom, og gjorde det vanskeligere for én utenforstående fyrste å underlegge seg øyene.
    Presset fra England og behovet for alliansepartner, gjorde at de skotske riksstyrerne måtte ha hovedoppmerksomheten vendt sørover. De nordlige og vestlige delene av det skotske høylandet ble derfor liggende som fjerne randområder der dynastiske opprørere og andre opprørere kunne reise opprørsfanen og eventuelt søke tilflukt. Slik fikk de skotske kongene etter hvert et behov for å legge de fjerne delene av høylandet under seg. Dessuten var det et mytisk poeng, som ikke må undervurderes i middelalderen, å få kontroll over området, det skotske kongedømmet hadde dype røtter i denne vestlige delen av landet. 
    Henrik III's lange regjeringstid i England (1216-72) var fylt av uro, opprør og maktkamp mellom kongen og aristokratiet. Det lettet det engelske presset mot Skottland, og gjorde at skottene kunne vende blikket nordvestover for å vinne kontroll over fastlandet der og Sudrøyene. I tillegg til at den skotske kongen knyttet til seg høvdinger fra området, bygde skottene ut en flåte, som var en forutsetning for å kunne kontrollere øysamfunnene. Samtidig sendte den skotske kongen representanter til det norske hoffet med tilbud om å kjøpe øyene, noe som ble avslått fra norsk side. Den norske kongemakten hadde neppe stor økonomisk gevinst av forbindelsen med disse øyene lengst i sørvest. Men foruten prestisjehensyn tvang strategiske hensyn kong Håkon og kretsen rundt ham til å handle ettersom skotsk kontroll med Sudrøyene kunne true det norske jarledømmet på Orknøyene. 
    Datidens politiske, militære og økonomiske strukturer tilsa at den norske kongen bare kunne håpe å opprettholde kontrollen over øyene ved at de lokale stormennene var lojale og ikke inngikk i allianser med den skotske kongen. Det var da også dette kongen forsøkte å gjøre i første omgang; nordmennene hadde ikke mulighet til å holde militær kontroll gjennom å stasjonere permanente tropper på øyene. Demonstrasjon av militær styrke til å avskrekke og pasifisere var imidlertid noe annet, og da skottene herjet øyene sommeren 1262, utrustet kong Håkon året etter en stor flåte som han seilte i spissen for over til Orknøyene.
    Skottene unnlot å møte nordmennene i åpent sjøslag, samtidig som nordmennene ikke var utstyrt for en landkrig. Dette var i det lange løp til gunst for skottene, ettersom en flåte ikke kunne være til sjøs hele året, men måtte søke havn før vinteren satte inn. Etter en trefning ved byen Largs, som vi ikke kjenner det eksakte omfanget eller utfallet av, trakk kong Håkon flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble kongen syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul 1263 og ble bisatt i Bergen i 1264.
    I 1260 ble det fastslått at riket skulle arves uten deling i ekte mannslinje. Håkons styre var mildt og godt, landet hadde fremgang, lovene ble forbedret og nye ble vedtatt. I 1261 ble Grønland og i 1262 Island underlagt Norge. Håkon bygde Håkonshallen i Bergen.
    Det hadde vært en tid da kongedømmet ikke var mer opphøyd eller politisk viktig enn at tronarvingen kunne avles med døtre av folket - og slike tider skulle komme tilbake. Men slutten av 1200-tallet var ikke en slik tid. Kong Håkon Håkonsson var den siste tronarving på 750 år som var sønn av en kvinne av folket; han var den siste uektefødte, og han var den siste på mer enn 700 år som selv giftet seg med en norsk dame, riktignok av høvdingætt. Enekongens særstilling og opphøydhet krevde senere at han søkte sin make på eget sosialt nivå, og det kunne han nå bare finne utenlands. Dette var uunngåelig. Men det medførte selvfølgelig en dynastisk infiltrering i fremmede fyrstehus; og den kunne bli farlig for den politiske selvstendigheten til et lite rike som Norge, i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen.
    Med en viss Kanga «den Unge» hadde han datteren Cecilia som døde i 1248. Cecilia var gift med Gregorius Andresson.

    Familie/Ektefelle/partner: Kanga, den Unge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Cecilie Haakonsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde 1248, Stovreim.
    2. 4. Thoron Haakonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1224; døde 1264.

    Håkon giftet seg med Margrethe Skulesdatter 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Margrethe (datter av Skule Baardson, Jarl og Ragnhild Nikolasdatter) ble født 1212; døde 1270, Reins kloster. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 5. Magnus IV, Lagabøte  Etterslektstre til dette punkt ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.


Generasjon: 3

  1. 3.  Cecilie HaakonsdatterCecilie Haakonsdatter Etterslektstre til dette punkt (2.Håkon2, 1.Håkon1) døde 1248, Stovreim.

    Cecilie giftet seg med Gregurius Andresson 1242. Gregurius (sønn av Anders Simonsøn) ble født , Stovreim; døde 1246, Stovreim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 6. Anders Greguriusøn Pott  Etterslektstre til dette punkt ble født 1242 , Stovreim; døde, Stovreim.

  2. 4.  Thoron HaakonsdatterThoron Haakonsdatter Etterslektstre til dette punkt (2.Håkon2, 1.Håkon1) ble født 1224; døde 1264.

    Familie/Ektefelle/partner: Thoralde Hvide. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 7. Thoralde Thoraldesøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1248.

  3. 5.  Magnus IV, LagabøteMagnus IV, Lagabøte Etterslektstre til dette punkt (2.Håkon2, 1.Håkon1) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1263 - 1280.
    Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
    Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
        Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.
    Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
    Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift. 
    Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
    Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll. 
    Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
    Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
        Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
        Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid. 
    Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
        For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
        En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
        Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen. 
    Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side». 
    Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig. 
    Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter. 
    Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
        Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen. 
    Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
    I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar. 
    Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden. 
    Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen. 
    Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk. 
    Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre. 
    Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon. 
    Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte. 
    Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319. 
    Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. 
    Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
    Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310. 
    Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp. 
    Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
    Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

    Magnus giftet seg med Ingeborg Eirksdatter af Danmark 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Ingeborg (datter av Erik IV, Plovpenning og Jutta von Sachsen) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Håkon V Magnusson  Etterslektstre til dette punkt ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.


Generasjon: 4

  1. 6.  Anders Greguriusøn PottAnders Greguriusøn Pott Etterslektstre til dette punkt (3.Cecilie3, 2.Håkon2, 1.Håkon1) ble født 1242 , Stovreim; døde, Stovreim.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lendermann

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 9. Gyrid Andersdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Stovreim; døde 28 Okt 1323, Bjarkøy, Troms.

  2. 7.  Thoralde ThoraldesønThoralde Thoraldesøn Etterslektstre til dette punkt (4.Thoron3, 2.Håkon2, 1.Håkon1) ble født 1248.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 10. Gunnar Toraldesøn  Etterslektstre til dette punkt

  3. 8.  Håkon V MagnussonHåkon V Magnusson Etterslektstre til dette punkt (5.Magnus3, 2.Håkon2, 1.Håkon1) ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1299 - 1319.
    Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
    Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i København.
        Håkon V prøvde seg fram i mange ting. Han hadde også mangfoldige ekteskapsplaner. I 1294 forhørte han seg hos den engelske kongen om råd og hjelp til å finne en høvelig engelsk dame, som han selv senere ville komme over og se på. Men alt i 1295 inngikk Audun Hugleiksson i Paris på hans vegne ekteskapsavtale med Isabella av Joigny, en slektning av Frankrikes dronning. Forlovelsen var nærmest et ledd i en militær støtteavtale, rettet mot England. Audun opptrådte her med generalfullmakt fra kongen, så det er uvisst om han har kjent seg forpliktet til å innhente noen tillatelse til forlovelsen fra hertug Håkon selv. Episoden kan derfor tenkes å være en av dem som i tidens fylde kostet Audun hodet. I hvert fall ble det ikke bryllup her heller. I stedet giftet Håkon seg i 1299, mens han ennå var hertug, med sin firmenning, den nordtyske grevedatteren Eufemia av Arnstein. Under parets kroning i Oslo 1. november 1299 tok overdådigheten henimot orientalske former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 meterne ute fra Ørene til Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin». 
    Det er klart at denne kongelige giftermålspolitikken har sammenheng med at Norges samkvem med utlandet, handelsmessig og ellers, ble viktigere. Kongens giftermål med utlendinger hadde da den samme mening for det norske samfunnet som eksogami i alminnelighet har. I stedet for isolasjon innebar disse giftermålene nyttige forbindelser utad. Den politiske nytten kunne likevel noen ganger være diskutabel. Tvisten om dronning Ingeborgs medgift medførte spente forhold og til dels krig mellom Danmark og Norge gjennom flere tiår.
    Man skal ikke glemme at selve hovedårsaken til at kongen søkte make utenlands, uten tvil var den samme som fikk enhver bonde til å finne seg kone på eget sosialt nivå. Her var størrelsen av medgiften i begge tilfeller en hovedsak. Giftermålstraktaten mellom kong Eirik Magnusson og Margrete Alexandersdatter i 1281 fastsatte en medgift på 14 000 mark sterling. Dette var virkelig en betydelig sum når den norske kongens årlige skatteinntekt er beregnet til 3000 norske sølvmark, som endog var noe mindre enn 3000 mark sterling. Brudgommen måtte riktignok legge imot en klekkelig morgengave på 1400 markebol jord. Det var likevel den store forskjell at medgiften kom utenfra til landet, mens landskylda av morgengaven forble her. 
    Giftermålsforbindelsene mellom det norske kongehuset og utenlandske fyrstehus var altså meget forståelig både ut fra hva man må kalle statsfinansielle hensyn og av hensyn til kongens privatøkonomi. Fremfor alt var de uunngåelige etter tidens forestillinger om kongens opphøydhet. Det er imidlertid lett å se at systemet pekte mot kongefellesskap, ved at samme person kunne bli arving til flere kroner. I Norges tilfelle, riket som var det økonomisk minst betydelige av de selvstendige kongedømmer innen synskretsen, pekte giftermåls- og arvesystemet dermed automatisk mot nasjonal underordning under sterkere, utenlandske interesser. 
    Allerede giftermålstraktaten av 1281 var en potensiell unionstraktat med Skottland. Den gjorde kong Eiriks og Margretes barn til arvinger av den skotske tronen, så fremt kong Alexander ikke etterlot seg ektefødte arvinger. Det var deretter trolig bare rene tilfeldigheter av biologisk-familiær art som hindret at Norge allerede sist på 1200-tallet kom inn i en treriksunion med Skottland og England. Kong Alexander og hans eneste sønn var virkelig begge døde uten avkom i 1286, og kong Eiriks eneste barn Margreta ble anerkjent som Skottlands arving. Samtidig kom det i stand giftermålsavtale mellom den lille Margreta og den engelske tronarvingen Edvard. Bare den seksårige Margretas død under overfarten høsten 1290 forhindret at hun ble Englands og Skottlands dronning. Da verken kong Eirik eller hans eneste bror Håkon fikk noen sønner, og heller ikke fikk andre arvinger før 1297, kunne Margretas ekteskap meget lett ha kommet til å forene alle de tre nordsjøkronene. 
    Det norske dynastiet ble i stedet innfiltret i forbindelser østover og sørover. Allerede fra slutten av 1280-årene ble den norske kongen innviklet i indre danske stridigheter, med leidangstog sørover i 1289, 1290, 1293 og 1295. Kong Eirik var i 1295 endelig i stand til å sikre seg bruksretten til den famøse Ingeborg-arven, jordegods i Danmark, foruten de to danske borgene Hunehals i Nord-Halland og Hjelm ved Jyllands østkyst. 
    Kong Håkon V trappet sterkt opp dette norske engasjementet øst- og sørover. I 1312 lot han de to eneste ektefødte kongsdøtrene, den 11-årige Ingebjørg Håkonsdatter og den 15-årige Ingebjørg Eiriksdatter, gifte bort til de to svenske kongssønnene og nære tronarvingene, hertugene Erik og Valdemar. 
    Han knyttet øyensynlig disse giftermålsforbindelsene som et ledd i sine politisk-økonomiske fremstøt langs den danske og svenske kysten av Kattegat. I virkeligheten ble han selv mer brukt i det spill hans svigersønn drev for å sikre seg både den svenske og norske kronen. Det var gode utsikter til at hertugens spill kunne lykkes gjennom sønnen Magnus, som den 15-årige Ingebjørg Håkonsdatter fødte ham i 1316.
        Våren 1319 lå kong Håkon V på dødsleiet i Tunsberg. Han var siste ledd på den ubrutte mannslinjen man regnet fra Harald Hårfagre, og siste mann av Sverres ættegren. Det kunne være naturlig om kongen her kastet et blikk tilbake. I fall han gjorde det, kunne han ha grunn til å føle atskillig tilfredshet og stolthet, både på egne og kongeættens vegne. Det samfunnet der stamfaren mer enn fire hundre år tidligere hadde vunnet kongemakten, var i den tid som hadde gått, blitt fullstendig omskapt. En løs samling nokså enkle bondesamfunn var blitt forvandlet til en politisk og sosial enhet, styrt og dominert av en nasjonal elite av kongsmenn og kirkemenn. Som ledd i dette var det utviklet en elitekultur, hvis litterære og kunstneriske skaperverk skulle bestå gjennom århundrene. Selve gjennombruddet til en tidsmessig middelalderstat hadde skjedd under kongene av Sverre-ætten, og nærmest et kongelig enevelde, gjennom et kirkelig-verdslig ombudsverk, hadde Håkon V selv nådd. 
    Det ville være for mye å si at kongeætten hadde vært en hoveddrivkraft i det som hadde skjedd. Skal man tale om hoveddrivkrefter, må det være den sterke økningen i folketallet som hadde presset fram lagdelingen i samfunnet, og dernest kanskje samspillet mellom det norske og det europeiske kulturmiljøet. Likevel hadde samfunnsomformingen foregått i et vekselspill med kongedømmet. Energiske og, fra 1177, velutdannede konger hadde ofte med utmerkelse spilt den stjernerolle historien hadde tildelt dem. Når det norske samfunnet i 1319 var blitt mer av en enhet enn tilfellet var med de fleste andre europeiske land, hadde disse hovedrolleinnehaverne, ikke minst av Sverres ætt, sin personlige andel i det. 
    Tiden omkring 1300 var likevel mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20. april, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore Jonsson og fem andre fremtredende menn et dokument i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». 
    På dette tidspunkt må det ha vært klart at arvingen, den treårige svenske hertugsønnen Magnus Eriksson, også ville bli tatt til svensk konge. Det ble han samme sommeren. Kong Håkon V kan umulig ha vært bekymret over denne utsikten; den var en naturlig følge av hele hans konsekvente giftermålspolitikk gjennom snart 20 år. Hans svigersønn hertug Erik, død 1318, var jo under enhver omstendighet innehaver av et svensk fyrstedømme, og var i den egenskap en reell makthaver i Sverige, noenlunde på linje med kongen. Det som Håkon V på sitt dynastis vegne måtte frykte, var at de norske kongsombudsmennene nå skulle være så redde for å bli fortrengt av svensker at de ikke ville ta den lille dattersønnen til konge.
    Eden av 20. april viser at de sentrale kongsombudsmennene har drøftet disse spørsmålene. De har tross alt funnet det tryggest å holde seg til den nærmeste tronarvingen. Et frafall ville med sikkerhet ha skapt indre splittelse, der en av partene ville ha fått sterk svensk støtte, i Magnus Erikssons navn. Men de norske sentralombudsmennene godtok tronarvingen bare med forbehold. Det mest interessante punkt i eden er at selv ikke den myndige kongen skulle få velge sine ombudsinnehavere fritt, utenom kretsen av nordmenn. Denne begrensningen av dattersønnens fremtidige kongemakt var selvfølgelig ikke i kongsættens eller i Håkon V's interesse, men desto mer livsviktig for det norske ombudsmannssjiktet. Det ville uten tvil være grovt anakronistisk å gjøre Håkon V til en nasjonalist som satte «nasjonale» interesser over kongsættens. Det er altså all grunn til å tro at denne eden om samhold mellom de norske ombudsmennene er et verk nettopp av de menn som faktisk utferdiget dokumentet, ikke primært av kongen. Kanskje var Håkon allerede den 20. april så svak at han ikke medvirket aktivt, eller ikke visste om hele eden. Hadde han medvirket, ville det ha vært rimelig om han hadde vært blant utstederne og forseglerne; det ville ha styrket dokumentets autoritet. Det siste man ellers hører til Håkon V, er at han fire måneder før, 13. desember 1318, gav merkesmannen generalfullmakt til å opptre på hans vegne i rettshåndhevingen. Både selve fullmakten og den til ham å være usedvanlig lange tausheten etterpå tyder på at kongen alt i desember 1318 var temmelig svak.
    Eden fra 1319 viser da at det statsbærende norske ombudsmannssjiktet hadde selvoppholdelsesdrift, stilt overfor det kommende kongefellesskapet. Om Norge skulle forbli en selvstendig politisk enhet, ville bero på om dette sjiktet fortsatte å være norsk, og om det i så fall ville forbli sterkt nok til å vareta sine særinteresser overfor konkurrenter som lett ville komme inn utenfra med en unionskonge. 
    Selve den samfunnsordningen som Håkon V presiderte over, stiller man seg i våre dager ofte sterkt kritisk til. Og det har man enhver rett til. Det er lett å se at stats- og kirkebygningen hvilte knugende på bondefolket. Vi ser at de fleste var fattige, og noen få, som bispene, uhyrlig rike. Sløseriet med materielle ressurser og menneskelige evner og muligheter var stort, og vi føler medlidenhet med ofrene. 
    Men selv om hvert menneske, historikere og historielesere ikke unntatt, har all rett og plikt til å dømme som de vil og kan, så er og blir det uhistorisk å dømme på annet grunnlag enn det tidens egne muligheter gav. Og sannheten er vel, blant annet, at med et så lite produktivt næringsliv som høymiddelalderen hadde, var fattigdommen og elendigheten viss, enten skatter og avgifter var noe høyere eller lavere, særlig med det raskt økende folketallet. Og det er lite mening i å tale om politisk og sosial frigjøring under de naturens trelldomsbånd som en slik økonomi medfører. 
    Og her kan man si at det meget betydelige politiske organisasjonsarbeidet i høymiddelalderen, i Norge og i andre land, la et nødvendig grunnlag for senere fremstøt. Man oppnådde en langt høyere grad av indre og ytre pasifisering. Dette, sammen med opphopningen av produksjonsoverskuddet på få hender, dannet forutsetningene for stadig økende varebytte, for yrkesspesialisering og dermed for den produktivitetsøkning som i sin tid kunne gi virkelig mening til talen om frigjøring, også for de mange. 
    Ser man på perioden under et slikt langtidsperspektiv, og verken glemmer det tidligere barbariet eller den langt senere utviklingen, finner man at det aristokratiske samfunnsherredømmet i høymiddelalderen slett ikke var et blindspor i historien; det var ett av de virkelig store sprangene fremover på den veien mot økonomisk og sosial frihet som vi ennå befinner oss på. Når man betrakter dette spranget, skal man bare ikke forestille seg at hertug Skule og hans samtidige var preget av overmenneskelig visdom og klarsyn. Også de hadde sin fulle menneskelige skjerv av forvirring og halvblindhet.
    Mellom 01.05.1312 [Dronning Eufemias dødsdag] og 08.05.1319 [Kong Håkons dødsdag] ble det oppsatt et testamente fra kongen. Et sammendrag er trykt i «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 1112:
    «Testamente fra Håkon V for bl a de kongelige kapellene Mariakirken i Oslo, Apostelkirken i Bergen, Olavskirken på Avaldsnes, Mikaelskirken på Tønsberghus og Bjarne Audunsson [Bare den delen av testamentet som omfatter gavene til disse fem er bevart]: Mariakirken får 500 mark brent sølv, 100 markebol i Viken i tillegg til det den alt har fått til bygging, reparasjoner, vedlikehold av takene, tepper, bøker og annet utstyr og 300 mark brent for innkjøp av jordegods innen eller utenlands og som skal gå til underhold av kapellets studenter. Prosten får kongens flyttbare kapell med sølvkorset og messeboken som dominikaneren Hjalm skrev. Prosten skal for dette bespise 60 fattige på kongens dødsdag og 7 fattige klerker hver lørdag. Kommunet skal ha Ljan og to breviarer; det ene, beregnet på å transporteres, skal brukes av klerker som med prostens tillatelse er på reise utenfor kollegiet, det andre er skrevet i Paris og skal nyttes av dem som pleier syke. Kommunet skal for dette bespise 60 fattige og 13 andre på kongens årsdag, vaske føttene deres og gi dem 5 penninger og et stykke vadmål og bespise 8 fattige klerker hver lørdag. Kongens og dronning Eufemias årsdag skal feires med sang, klokkeringing og annet som hører til. Apostelkirken får 70 mark brent til en tavle med utstyr til å oppbevare relikvier av samme type som den Mariakirken i Oslo har, dessuten forskjellige messeklær, bl.a. av silke, og liturgisk utstyr og alle inntekter av Hjaltland og Færøyene så lenge byggearbeidene pågår. Olavskirken får messeklær, bøker og relikvier, som nå befinner seg i kirken, og silketøy i rødt og med gullmønster, en sølvduk, forskjellig liturgisk utstyr, en kirkeklokke som Sigleiv [Susse] fikk støpt i England og alle inntekter av Karmøy så lenge byggearbeidene ved kirken pågår. Kirken får bekreftet alle privilegier og friheter den har fått fra kongen og avdøde dronning Eufemia. Mikaelskirken får klær, bøker, relikvier og annet liturgisk utstyr [avskriften slutter før alle gavene til Mikaelskirken er regnet opp]. De tre første kapellene får dessuten stadfestet alle sine privilegier. Bjarne Audunsson får 20 mark brent. 
Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København - Barth E s 760-764. 
Trykt: DN IV nr 128 (gavene til de 4 kapellene), jfr DN XIX nr 484. Nevnt: RN IV nr 9 (gaven til Bjarne Audunsson)».
    På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson.
    Håkon ble gravlagt i Mariakirken i Oslo. Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje

    Familie/Ektefelle/partner: Katharina Sigurdsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 11. Agnes Haakonsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !