Herswinde

Herswinde

Kvinne

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  HerswindeHerswinde

    Familie/Ektefelle/partner: Nebi of The Allemans. Nebi (sønn av Nebi-Huoching of The Allemans) døde, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Imma von Schwaben  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 2

  1. 2.  Imma von SchwabenImma von Schwaben Etterslektstre til dette punkt (1.Herswinde1)

    Notater:

    Imma levde i alle fall i 786 da hun da sammen med sin sønn, greve Gerold i Berchtoldsbaar, undertegnet et dokument i Nagold.
    Muligens var hennes gemal en greve Gerold, som i 779 forekommer i Kraichgau sammen med sin hustru Imma.
    Hun døde vistnok i 798.

    Familie/Ektefelle/partner: Gerold I von Vinzgau. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Hildegardis von Vinzgau  Etterslektstre til dette punkt ble født 758 , Frankrike; døde 30 Apr 783, Frankrike.


Generasjon: 3

  1. 3.  Hildegardis von VinzgauHildegardis von Vinzgau Etterslektstre til dette punkt (2.Imma2, 1.Herswinde1) ble født 758 , Frankrike; døde 30 Apr 783, Frankrike.

    Notater:

    Hildegard tilhørte gjennom sin mor, Imma, de gamle Schwabenhertugers hus. Hun var søster til Gerold, en bayersk markgreve som nød stor og velfortjent anseelse hos «Karl den Store » og Udalrich, som i 802 var greve i Argengau og Linzgau.
    Hun ledsaget Karl til Italien og Roma i 773-774. En av hennes døtre, Adelheid, ble født under Pavias beleiring foran byens porter.
    Hennes lykkelige ekteskap ble avbrutt ved hennes død 30.04.783 i Dudenhofen ved Mosel etter at hun hadde født Hildegard.
    I «Genealogische Tabellen» av Johann Hübner kalles hun datter til hertug Childebrand i Schwaben og Brandenburg og barnebarn til den alemanniske hertug Gotfred. Det siste sier von Dunkern er feil i «Aus dem Blute Widukinds». 1

    Hildegardis giftet seg med Charlemagne von Franken, Karl den Store 771. Charlemagne (sønn av Pippin von Franken, The Short og Bertrada of Laon, Broadfoot) ble født 2 Apr 747; døde 28 Jan 814, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Pepin I von Franken, Karlmann  Etterslektstre til dette punkt ble født 777 , Italia; døde 8 Jul 810, Milano, Italia.
    2. 5. Louis I von Franken, The Pious  Etterslektstre til dette punkt ble født 16 Apr 778 , Casseneuil, Frankrike; døde 20 Jun 840, Mainz, Frankrike.


Generasjon: 4

  1. 4.  Pepin I von Franken, KarlmannPepin I von Franken, Karlmann Etterslektstre til dette punkt (3.Hildegardis3, 2.Imma2, 1.Herswinde1) ble født 777 , Italia; døde 8 Jul 810, Milano, Italia.

    Notater:

    Konge av Italia 781 - 810.
    Helt til Karl «den Store» nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

    Pepin giftet seg med Bertha de Toulouse 795. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 6. Bernhard I de Herstal  Etterslektstre til dette punkt ble født 797 , Vermandois, Normandi, Frankrike; døde 17 Apr 818, St. Ambrosius, Milano, Italia.
    2. 7. Adelaida de Italia  Etterslektstre til dette punkt

  2. 5.  Louis I von Franken, The PiousLouis I von Franken, The Pious Etterslektstre til dette punkt (3.Hildegardis3, 2.Imma2, 1.Herswinde1) ble født 16 Apr 778 , Casseneuil, Frankrike; døde 20 Jun 840, Mainz, Frankrike.

    Notater:

    Ludvig «den Fromme» var Tysk-romersk keiser 814 - 840.
    3 år gammel ble Ludvig kronet i Roma av sin far, Karl «den Store», som konge av Aquitanien. I 813 antok faren ham som medkeiser i det frankiske rike, og etter Karls død, 28.01.814, overtok han tronen. Ludvig var lite krigersk og sterkt religiøs. I 816 kronet paven ham i Reims.
    Det var en stor ulykke at kun den minst dyktige av Karl «den Store»'s sønner overlevde ham og ble hans etterfølger. Karls stat var riktignok den mektigste i Europa, men ennå har verden aldri sett en stormakt som holdes sammen bare av sin egen iboende likevekt. Det må også ha en kraftig, samlende hånd, ellers tar motstridende interesser overhånd. Hvor lysende og imponerende en slik stormakt enn kan ta seg ut i samtidens øyne, har den alltid sine svake sider. Og det var også tilfelle med Karls rike. Der fantes stoff nok til konflikter både innad og utad, som den store keiseren ikke hadde maktet å få bukt med. Det var et klart motsetningsforhold mellom det romanske Vesten og det germanske Østen. Det hersket en selvrådighet blant stormennene, som bare en sterk og imponerende monarks vilje så noenlunde kunne tøyle. Og i syd var riket truet av «sarasenerne», i nord av «normanerne» og i øst av de slaviske folkemassene.
    Karls jernhånd hadde maktet å beherske og kue alle disse uromomentene. Ludvig var av en helt annen støpning. Riktignok ikke kroppslig sett, for Ludvig var staselig å se på og kraftig bygget, og han var en dyktig rytter og jeger. Farens bestrebelser for å øve rettferdighet mot alle, finner man også igjen hos ham. Men som personlighet var Ludvig skåret over en meget mindre lest. Han var «en mann uten lidenskaper, uten laster og uten dyder», for å sitere Haucks dom over ham. Mot Karl «den Store» med sin voldsomme kraft var sønnen en dverg. Mildhet og saktmodighet var hans mest fremtredende egenskaper. Men i virkeligheten skyldtes de bare svakhet og vankelmodighet, og Ludvigs berømte fromhet slo snart over i det absurde. Han ble så from at «han aldri mer kunne le», hvor lystig stemningen enn var omkring ham. Isteden gråt han så meget mer. Overfor prelatene gikk hans ydmykhet så langt at den grenset til selvoppgivelse. Paven overså nå keiseren på en måte som han aldri ville ha våget overfor Karl, og biskopene oppførte seg som riksfyrster. Ludvigs kirkelige forordninger ble nærmest bare et ekko av prestenes krav. De er holdt i en helt annen toneart enn den vi kjenner fra Karls lover, hvor en hersker som er seg sine rettigheter fullt bevisst, taler strengt selv til kirkens menn. I sin nidkjærhet for å få utryddet «hedendommen» gikk Ludvig så langt at han til og med forbød de gamle germanske kvadene som han selv hadde lært i sin ungdom. Ingen fikk fra nå av lese eller lære seg dem. Og de germanske heltesagnene som hans store far hadde elsket og samlet på med så stor pietet, lot han kaste på ilden og brennemerket på den måten sitt eget minne for alle tider. I stedet for den krets av lærde og kultiverte menn som hadde omgitt Karl, var det nå åndelig trangsynte mennesker som anga tonen ved hoffet. Ludvigs styre var slik at han fikk økenavnet «munken», og han ville også sikkert ha passet bedre til å være abbed i et kloster enn keiser.
    I 830 brøt det ut et opprør mot keiserparet. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar.
    Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Men Judith følte seg for sikker i salen. Hensynsløst arbeidet hun videre på å fortrenge stesønnene til fordel for Karl, og en vakker dag slo de seg sammen igjen og gjorde opprør mot faren. Ved Kolmar i Elsass - på «Løgnmarken», som stedet siden ble kalt - sto far og sønner mot hverandre med hver sin hær. Men ved hjelp av løfter og trusler fikk sønnene lokket størsteparten av Ludvigs tropper over på sin side. Da ga keiseren opp det hele og var glad til at han, Judith og Karl slapp fra det med livet.
    I og med dette ble Ludvig betraktet som avsatt, og Lothar overtok keisermakten. Men hans brødre fikk samtidig utvidet sine riker ganske betraktelig og ble dessuten fra nå av selvstendige konger. Karl «den Store»'s rike var altså faktisk delt mellom tre fyrster. Ludvig og hans familie ble holdt i fangenskap. Etter at en riksdag hadde bekreftet Ludvigs avsettelse, tvang Lothar og hans tilhengere det frankiske rikes tidligere keiser til i hele menighetens påsyn å kaste seg ned foran alteret i en kirke i Soissons og «med strømmende tårer bekjenne offentlig at han hadde forvaltet sitt embede på en uverdig måte». Biskopene overrakte ham et langt synderegister, hvor han ble anklaget for helligbrøde, mord, mened og alminnelig pliktforsømmelse, alt dette måtte Karl «den Store»'s sønn og etterfølger erklære seg skyldig i overfor Gud og alt folket. Deretter ble han tvunget til å gi fra seg sitt sverd og iføre seg botsdrakt.
    Ludvigs fiender trodde at de på denne måten hadde gjort ham så umulig i folkets øyne at han aldri mer kunne bestige noen trone. Fra nå av skulle han hele sitt liv betraktes som en botferdig synder. Men de hadde skutt over målet. En så unaturlig ydmykelse virker ikke bare forsonende, men vekker også medlidenhet. Den avsatte kongens sønn Ludvig, som regjerte over nesten hele den germanske delen av riket og derfor ble kalt Ludvig «den Tyske», ble grepet av skam over den uverdige behandlingen faren hadde fått og over at Lothar fortsatt holdt ham i fangenskap. Til det kom også frykten for Lothars alt for tydelige planer om å tilrive seg herredømmet over hele riket. En ny brødrekrig brøt ut. Lothar måtte flykte, og Ludvig «den Fromme» var fri på ny. Under alminnelig jubel iførte han seg igjen sitt keiserlige skrud, og keiserinnen ble befridd fra fengelset.
    Knapt hadde Judith kommet til makten på ny, før hun igjen bare traktet etter at Karl skulle bli tilgodesett på sine halvbrødres bekostning, og den fromme Ludvig var et fullstendig viljeløst redskap i hennes hender. Det var ikke en slik takk Ludvig «den Tyske» hadde ventet seg da han hjalp sin far opp på tronen igjen, og han grep til våpen mot ham enda en gang. Da forsøkte Ludvig og Judith å vinne Lothar for seg, enda det jo var han som hadde tilføyd faren den største ydmykelsen. Men for en intrigemakerske som Judith var nettopp en samvittighetsløs egoist som Lothar den rette forbundsfelle. Og hun fikk virkelig vunnet ham for sine planer. Far og sønn forsonte seg med hverandre, på den betingelse at riket etter Ludvigs død skulle deles likt mellom Lothar og Karl, bortsatt fra et lite område som Ludvig «den Tyske» aller nådigst skulle få beholde. Denne smukke avtalen ble beseglet med rørende scener, den gamle keiseren omfavnet og kysset «den forlorne, men nå gjenkomne sønn» og ba de to halvbrødrene pent om alltid å vise hverandre kjærlighet og stå hverandre bi. Den nakne sannhet bak de vakre frasene var imidlertid at den fromme Ludvig, med god hjelp fra den mest samvittighetsløse av sine tre sønner, hadde tatt nesten hele arven fra ham som tross alt hadde vist seg å være den beste da faren hadde sin vanskeligste tid. Men midt under forberedelsene til å få denne skammelige overenskomsten drevet igjennom med våpenmakt, ble den gamle keiseren rammet av en sykdom, som stadig forverret seg.
    I 840 var livet forbi for den mannen som snarere burde ha fått tilnavnet «den Svake» enn «den Fromme». Hans yngste sønn i første ekteskap var da allerede død og hans fars mektige rike ble oppløst i småstykker.

    Louis giftet seg med Judith von Bayern 819, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland. Judith (datter av Welf I von Bayern og Hedwig) ble født , Andech, Frankfurt-am-Main, Tyskland; døde 19 Apr 843, Tours, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Charles, The Bald  Etterslektstre til dette punkt ble født 13 Jun 823 , Frankfurt Am Main, Tyskland; døde 6 Okt 877, Avrieux, Mont-Cenis, Frankrike.
    2. 9. Gisla de France  Etterslektstre til dette punkt ble født 820 , Frankfurt Am Main, Tyskland; døde 1 Jul 874, Friuli, Lombardia, Italia.

    Familie/Ektefelle/partner: Irmingard. Irmingard døde 3 Okt 818. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 10. Hildegarde  Etterslektstre til dette punkt døde 23 Aug 860.
    2. 11. Lothar I von Franken  Etterslektstre til dette punkt ble født 795; døde 29 Okt 855, Prum, Rhineland-Palatinate, Tyskland.
    3. 12. Louis I, The German  Etterslektstre til dette punkt døde 28 Aug 876, Tyskland.

    Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 13. Alpais de France  Etterslektstre til dette punkt ble født , Frankrike; døde 29 Mai 852, Frankrike.




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !