Afranius Syagrius

Afranius Syagrius

Mann

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Afranius SyagriusAfranius Syagrius

    Notater:

    Gallo-Roman Consul

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. N.N  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 2

  1. 2.  N.NN.N Etterslektstre til dette punkt (1.Afranius1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ferreolus. Ferreolus døde, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Tonantius Ferreolus  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 3

  1. 3.  Tonantius FerreolusTonantius Ferreolus Etterslektstre til dette punkt (2.N.N2, 1.Afranius1)

    Notater:

    Praetorian Prefect of Gaul, Omtalt 451

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Tonantius  Etterslektstre til dette punkt døde, Italia.


Generasjon: 4

  1. 4.  TonantiusTonantius Etterslektstre til dette punkt (3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) døde, Italia.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 5. Ansbertus  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 5

  1. 5.  AnsbertusAnsbertus Etterslektstre til dette punkt (4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1)

    Notater:

    Gallo-Roman Senator 

    Familie/Ektefelle/partner: Blithilde. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 6. Arnoldus von Metz  Etterslektstre til dette punkt døde, Frankrike.


Generasjon: 6

  1. 6.  Arnoldus von MetzArnoldus von Metz Etterslektstre til dette punkt (5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) døde, Frankrike.

    Notater:

    Bishop of Metz

    Familie/Ektefelle/partner: Oda de Savoy. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 7. Itta von Landen, St.Itta  Etterslektstre til dette punkt ble født 592 , Frankrike; døde 8 Mai 652, Nivelles, Belgia.


Generasjon: 7

  1. 7.  Itta von Landen, St.IttaItta von Landen, St.Itta Etterslektstre til dette punkt (6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født 592 , Frankrike; døde 8 Mai 652, Nivelles, Belgia.

    Familie/Ektefelle/partner: Pippin von Landen, The Elder. Pippin (sønn av Karloman von Landen og Gertrude von Agilofinges) ble født 580 , Landen, Belgia; døde 27 Feb 640, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Begga de Herstal, St.Begga  Etterslektstre til dette punkt ble født , Landen, Belgia; døde 17 Des 693, Belgia.
    2. 9. Grimoald, The Elder  Etterslektstre til dette punkt ble født 616; døde 657, Paris, Frankrike.


Generasjon: 8

  1. 8.  Begga de Herstal, St.BeggaBegga de Herstal, St.Begga Etterslektstre til dette punkt (7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født , Landen, Belgia; døde 17 Des 693, Belgia.

    Familie/Ektefelle/partner: Ansegisel. Ansegisel (sønn av Arnulf von Metz, St. Arnulf og Doda de Herstal) ble født , Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 10. Pippin von Herstal  Etterslektstre til dette punkt ble født 640 , Louvain, Belgia; døde 16 Des 714, Jupille.
    2. 11. Martin de Laon  Etterslektstre til dette punkt ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; døde 22 Okt 741, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.

  2. 9.  Grimoald, The ElderGrimoald, The Elder Etterslektstre til dette punkt (7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født 616; døde 657, Paris, Frankrike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Majordomus

    Notater:

    Grimoald den eldre (fransk: Grimaud l'Ainé; 616–657) var rikshovmester i det frankiske riket Austrasia fra 643 til 656. Han var sønn av Pipin av Landen og Itta av Metz.[1][2] Grimoald tjenestegjorde under merovingerkongene Klodvig II og Klotar III. Han hadde to søstre, Gertrude av Nivelles og Begga, som begge ble erklært som helgener. Det ble også hans mor.
    Da Pipin av Landen døde i 640, ble Grimoald overhode for sin husholdning, den mektigste i Austrasia. På dette tidspunktet gjorde Radulf, hertugen av Thüringen, opprør mot Sigibert III, konge av Austrasia. Grimoald deltok i den påfølgende militære ekspedisjonen mot opprørerne, men den mislyktes. Grimoald lyktes likevel i å redde livet til kongen og ble hans nære venn. Ved å fjerne rikshovmesteren Otto, tok han over posisjonen som hans far en gang hadde.
    Grimoald overbeviste deretter den barnløse kongen i å adoptere sin sønn, Kildebert.[3][4] Sigibert fikk til slutt en arving, Dagobert II, men Grimoald fryktet skjebnen til sitt eget dynasti og sendte den unge Dagobert i eksil, enten til et irsk kloster eller katedralskolen i Poitiers.[5] Da Sigibert døde, innsatte Grimoald sin egen sønn på tronen i Austrasia.[6]
    Der er to forskjellige beretninger om hans død. Den første versjonen forteller at Grimoald ble avsatt og henrettet av kongen av Neustria, som således gjenforente frankernes kongerike. Den andre, Liber historiae Francorum, forteller at Klodvig II av Neustria tok ham til fange og henrettet ham i 657. Denne kilden behandlet derpå Klodvigs styre med fiendskap og hans sønn Klotar III med forakt.

    Død:
    Henrettet



Generasjon: 9

  1. 10.  Pippin von HerstalPippin von Herstal Etterslektstre til dette punkt (8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født 640 , Louvain, Belgia; døde 16 Des 714, Jupille.

    Notater:

    Pipin var hertug i Braband i 685. Han var «Major domus» over Austrasien under Theodoric III, Clodvech III og Childebert III.
    I tiden etter kong Klodvig var frankernes rike mer og mer blitt delt i tre mindre riker, Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kaltes merovingerne, etter en viss Merowech som skal ha deltatt i slaget mot hunnerne på De katalauniske marker. Kong Dagobert var den siste mann som under sitt enekongedømme kastet en viss glans over slekten. Gullmynter preget under ham, var blant myntene som ble funnet i en skipsgrav ved Sutton Hoo. I handels- og kulturforbindelsene nord for Alpene i denne tiden spiller det frankiske riket en så stor rolle at navnet «merovingertiden» brukes av arkeologene om hele perioden mellom folkevandringene og vikingtiden. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet. De virkelige herrer i riket var palasshovmestrene, som ble en slags arvelige førsteministre for de veke og degenererte småkongene. Fra en slik hovmesterslekt skulle siden Karl «den Store»'s dynasti vokse fram.
    Etter seieren ved Testri i 687 vant Pipin også makten i Neustrien og Burgund. Han hadde langt mer makt enn de svake merovinger og kjempet med hell mot de tyske folk.
    Han ville overlate sin stilling til en umyndig sønnesønn, men det ble hans uekte sønn, Karl Martell, som fikk makten etter hans død. Han var gift med Plestrudis, men mor til Karl var hans elskerinne, Alpaida, som døde i 718.

    Familie/Ektefelle/partner: Alpaida von Sachsen. Alpaida (datter av Pepin de Senlis) ble født , Heristal, Liege, Belgia; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 12. Karl Martell von Franken  Etterslektstre til dette punkt ble født 23 Aug 686 , Herstal, Belgia; døde 15 Okt 741, Ciersy, Frankrike.

  2. 11.  Martin de LaonMartin de Laon Etterslektstre til dette punkt (8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; døde 22 Okt 741, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.

    Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Prüm. Bertrada (datter av Hugobert Senechall og Irmina) ble født , Roches, Frankrike; døde, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 13. Caribert de Laon  Etterslektstre til dette punkt ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.


Generasjon: 10

  1. 12.  Karl Martell von FrankenKarl Martell von Franken Etterslektstre til dette punkt (10.Pippin9, 8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født 23 Aug 686 , Herstal, Belgia; døde 15 Okt 741, Ciersy, Frankrike.

    Notater:

    Karl «Hammeren» var rikshovmester av Austrasia og Neustria.
    Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751. I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen «tysk-» ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911. Etter Ludvig «den Fromme»'s død ble Karl «den Store»'s rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund (Lothar). Lothar arvet også keisertitelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar II's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.
    Karl hadde som «Major domus» - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de to viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren. Han tilnavn, som betyr «Hammeren», var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden. «De dådløse konger» er historiens navn på de siste merovinger.
    Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell. Hans enhetsbestrebelser ble faktisk også understøttet ved at landet stadig ble utsatt for angrep fra ytre fiender. Arabere, langobarder, slaver og saksere - et hedensk germanerfolk mellom nedre Rhinen, nedre Elben og Eideren - trengte på fra forskjellige kanter og tvang den ene stolte hertug etter den andre til å be riksregjeringen om hjelp. Og hjelp fikk de.
    I 717 seiret han over neustrierne, og da disse i 719 gjentok sitt angrep alliert med akvitanerne, beseiret han dem igjen. Karl førte kamp mot en rekke andre folk, og tvang disse inn under sitt overherredømme. Ved sine kriger fra 717 til 719 samlet han hele Frankrike.
    Omkring 720 gikk araberne og berberne som hadde beseiret vestgoterne i Spania, over Pyreneene, lokket av skattene i de galliske kirkene. Kanskje også med et håp om med tiden å kunne komme fram til Konstantinopel til lands og gi den stolte keiserbyen det drepende slag. Men først skulle det nå rettes et støt mot frankernes rike, mot hjertet til den vesterlandske kristenhet. Hvem skulle vel et århundre tidligere ha kunnet drømme om at det skulle bli nødvendig for Gallias folk å skjelve for erobrere fra det fjerne sagalandet Arabia og at disse erobrere skulle grunnlegge et rike som omfatte så forskjellige land som Spania og Persia!
    Araberne møtte Karl ved Poitiers i 732. I syv dager lå de to hærene urørlig rett overfor hverandre og bare holdt øye med hverandre. Men da endelig de arabiske rytterskarene på sine raske hester styrtet fram mot frankernes tette rekker med hevede krumsabler, prellet de fullstendig av mot denne levende muren. De spebygde arberne ble formelig knust av de tunge frankiske slagsverdene, som ble ført «med jernhånd». Natten avbrøt blodbadet, men da dagen grydde, sto frankerne igjen oppstilt i slagorden, ferdige til å fortsette kampen. Men det var ikke en araber å se, og leiren deres var tom og forlatt. Islams seierrike fremmarsj var blitt stanset. Romersk-germansk kultur og kristen tro hadde enda engang, som på slagmarken ved Troyes nesten 300 år tidligere, holdt stand mot Østens hærskarer. Helt knekket var arabernes pågangsmot riktignok ikke, for enda i mange år måtte Karl kjempe mot dem før de lot det frankiske rike i fred.
    Hvor betydningsfullt slaget ved Poitiers enn var, er det imidlertid en stor overdrivelse å påstå at det var Karl som fikk islams stolte bølge til å stilne av. Hvis ikke Konstantinopels murer og skip hadde stanset de fremstormende Allah-tilhengerne, ville de ha gått over Bosporus og truet hele kristenheten fra den andre kysten av stredet. Den tapre karolingeren hadde bare stanset den siste utløperen av verdenserobrernes hærskarer. Det bysantinerne gjorde, nemlig å holde stand mot stormen fra den arabiske sentralmakt i mannsaldre og slå den definitivt tilbake til slutt, er uten sammenligning en meget større bedrift.
    Etter seieren ved Poitiers og senere ved Berre i 737 var imidlertid Karls stilling i det frankiske rike blitt så sterk at da den kongen som i navnet regjerte landet døde, kunne han tillate seg å la tronen bli stående tom og selv lede regjeringen. Etter å ha erobret Provence, forberedet han seg til å dra over Alpene for å beskytte paven mot langobardene. Han døde imidlertid 22.10.741 i Kirsey ved Oise innen han kunne gjennomføre planen.
    Hvem som er mor til Pipin «den Lille», vet man neppe. I visse kilder kalles hun Rothrudis, i andre Christrudis.

    Familie/Ektefelle/partner: Chrodtrud. Chrodtrud (datter av Lentuinus Treves og Chrodobertus) døde 724, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 14. Pippin von Franken, The Short  Etterslektstre til dette punkt ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike.
    2. 15. Carloman Carolingien  Etterslektstre til dette punkt døde 17 Aug 755, Vienne.

    Familie/Ektefelle/partner: Ruodhaid von Trier. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 16. Hieronymus von Franken  Etterslektstre til dette punkt

  2. 13.  Caribert de LaonCaribert de Laon Etterslektstre til dette punkt (11.Martin9, 8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.

    Familie/Ektefelle/partner: Gisele. Gisele ble født 670 , Roches, Frankrike; døde 720. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 17. Bertrada of Laon, Broadfoot  Etterslektstre til dette punkt ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike.


Generasjon: 11

  1. 14.  Pippin von Franken, The ShortPippin von Franken, The Short Etterslektstre til dette punkt (12.Karl10, 10.Pippin9, 8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike.

    Notater:

    Pipin «den Lille» var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741 - 751 og konge av Franken 751 - 768.
    Karl Martell ble etterfulgt av sin sønn Pipin. Navnet «den Lille» skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.
    Han ble sammen med sin bror Karlmann «major domus» over Neustrien, Burgund og Provence. Han innsatte Childerich III i 742 og ble eneherre i 747, da Karlmann gikk i kloster.
    Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plasert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der «som et fugleskremsel» mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det var meningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, sendte han «etter råd og godkjenning fra alle franker», et sendebud til paven og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
    Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
    Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn. Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: «Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.» I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet, «som Samuel hadde salvet Saul og David». Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn.
    Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste. Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare «brølte som en løve» og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp. Kongen sendte sin tolv år gamle sønn Karl - den senere Karl «den Store» - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke «som en annen stallkar» ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St. Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter. Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi; paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi. Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte. Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom.
    Så var da «den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge». I og med kroningen var Pipin og hans frankere «blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk», og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.
    Hans takk kom i form av to krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet. Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble «Patricius» og dermed Romas skytsherre.
    Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort. «Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter det som jeg en gang har gitt ham,» bedyret han.
    Pipin hadde «som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold», og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat. Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike. «Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst,» sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. «Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.» Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse.
    Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.
    Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot. Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk.
    Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet. Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene «lovet hverandre vennskap og troskap» og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da «orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang».
    Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.
    Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. De hadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.
    Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl ble konge alene.

    Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Laon, Broadfoot. Bertrada (datter av Caribert de Laon og Gisele) ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Charlemagne von Franken, Karl den Store  Etterslektstre til dette punkt ble født 2 Apr 747; døde 28 Jan 814, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland.

  2. 15.  Carloman CarolingienCarloman Carolingien Etterslektstre til dette punkt (12.Karl10, 10.Pippin9, 8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) døde 17 Aug 755, Vienne.

    Familie/Ektefelle/partner: Charotrude de Treves. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 19. Rotrude de Morvois  Etterslektstre til dette punkt ble født 740 , Spoleto, Italia.

  3. 16.  Hieronymus von FrankenHieronymus von Franken Etterslektstre til dette punkt (12.Karl10, 10.Pippin9, 8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 20. Richard von Rouen  Etterslektstre til dette punkt

  4. 17.  Bertrada of Laon, BroadfootBertrada of Laon, Broadfoot Etterslektstre til dette punkt (13.Caribert10, 11.Martin9, 8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike.

    Notater:

    Bethrada (Bertha) døde i Choisy nær Noyon. Hun ble bisatt i kirken i St. Dennis, hvor hennes gemal allerede hvilte.

    Familie/Ektefelle/partner: Pippin von Franken, The Short. Pippin (sønn av Karl Martell von Franken og Chrodtrud) ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Charlemagne von Franken, Karl den Store  Etterslektstre til dette punkt ble født 2 Apr 747; døde 28 Jan 814, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland.


Generasjon: 12

  1. 18.  Charlemagne von Franken, Karl den StoreCharlemagne von Franken, Karl den Store Etterslektstre til dette punkt (14.Pippin11, 12.Karl10, 10.Pippin9, 8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født 2 Apr 747; døde 28 Jan 814, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland.

    Notater:

    Karl I «den Store» (Charlemagne) var konge av Franken 768 - 800 og tysk-romersk keiser 800 - 814.
    Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker.
    Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen for sine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder. Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skulle være. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.
    Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over «det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene». Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse. Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl. Fra nå av - 774 - kalte han seg «frankernes og langobardenes konge». Senere dro Karl flere ganger til Italia for å skape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke.
    Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.
    I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin. Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe. Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent. Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de tre dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann seks timer av gangen og så tørret helt inn i de neste seks timer. Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.
    Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo III fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte «Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerske keiser!»
    En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning: «Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriske begivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476». I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med «usurpatoren», og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.
    Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og «foretrakk hans vennskap for alle andre kongers». Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da tre fornemme frankere kom som utsendinger til «perserkongen Aron», som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter fem års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham «den eneste elefant han i øyeblikket eide». Mer kan man jo ikke forlange. Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på beste måte til den døde åtte år senere.
    Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en felles rett, kapitularier. Han fremmet handel og industru.
    Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.
    Karl var gift fire eller fem ganger. Fjorten barn - enkelte kilder oppgir atten eller tyve - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.
    Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.
    I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter en ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd». Han døde den 28. januar etter å ha regjert i 45 år. I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.
    Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der. I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken. Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig XI av Frankrike, og siden også to ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 m. Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv.

    Charlemagne giftet seg med Hildegardis von Vinzgau 771. Hildegardis (datter av Gerold I von Vinzgau og Imma von Schwaben) ble født 758 , Frankrike; døde 30 Apr 783, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 21. Pepin I von Franken, Karlmann  Etterslektstre til dette punkt ble født 777 , Italia; døde 8 Jul 810, Milano, Italia.
    2. 22. Louis I von Franken, The Pious  Etterslektstre til dette punkt ble født 16 Apr 778 , Casseneuil, Frankrike; døde 20 Jun 840, Mainz, Frankrike.

  2. 19.  Rotrude de MorvoisRotrude de Morvois Etterslektstre til dette punkt (15.Carloman11, 12.Karl10, 10.Pippin9, 8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1) ble født 740 , Spoleto, Italia.

    Familie/Ektefelle/partner: Girard de Paris. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 23. Ava de Morvois  Etterslektstre til dette punkt døde 4 Sep 839.

  3. 20.  Richard von RouenRichard von Rouen Etterslektstre til dette punkt (16.Hieronymus11, 12.Karl10, 10.Pippin9, 8.Begga8, 7.Itta7, 6.Arnoldus6, 5.Ansbertus5, 4.Tonantius4, 3.Tonantius3, 2.N.N2, 1.Afranius1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 24. Richard von Amiens  Etterslektstre til dette punkt




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !