Andregota Galíndez

Familie/Ektefelle/partner: García Sánchez I of Pamplona. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Urraca Fernández. Urraca (datter av Fernán González de Castile og Sancha de Navarre) døde 1007. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jimena Fernández. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Greve

Familie/Ektefelle/partner: Sancha de Aybar. Sancha ble født , Castilla, Spania; døde, Aragoien, Spania. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Mayor de Castile, Muniadona. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge

Ramiro giftet seg med Gilberga de Couserans 22 Aug 1036. Gilberga (datter av Bernardo Roger de Couserans de Foix et de Bigorre og Garsenda de Bigorre) ble født 1015 , Frankrike; døde 12 Jan 1049, Spania. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Amuña. Amuña ble født , Vigorra; døde, Aragoien, Spania. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Sancha of León. Sancha (datter av Alfonso V of León og Elvira Mendes) ble født 1013; døde 27 Nov 1067. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sancho giftet seg med Isabel de Urgel 1065. Isabel (datter av Armengol III de Urgel og Adelaide) døde 1071. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Felicie de Montdidier. Felicie (datter av Hildouin IV de Montdidier og Adèle de Roucy) døde 3 Mai 1123, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Jimena Munoz. Jimena døde 1128. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Ramiro giftet seg med Agnès de Poitou 13 Nov 1135. Agnès (datter av Guillaume VII-IX "le Jeune" de Poitou og Philippa Mathilde de Toulouse) ble født 1103 , Frankrike; døde 1136, Fontevraud, Anjou, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Henri de Bourgogne. Henri (sønn av Henri de Bourgogne og Sybille de Barcelone) døde 1 Nov 1112. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Petronella giftet seg med Raymund Berengar IV, the Saint 1150. Raymund (sønn av Ramon Berenguer III, The Great og Dulcia de Gevaudan) ble født , Barcelona, Spania; døde 8 Aug 1162, San Dalmazio de Turin, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Afonso giftet seg med Maud of de Savoy 1146. Maud (datter av Amadeo III de Savoie og Mathilde d'Albon) ble født 1125 , Portugal; døde 4 Nov 1157, Coimbra, Centro, Portugal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Dulce giftet seg med Sancho I de Bourgogne 1174. Sancho (sønn av Afonso I de Bourgogne og Maud of de Savoy) ble født 11 Nov 1154 , Coimbra, Centro, Portugal; døde 26 Mar 1221, Coimbra, Centro, Portugal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sancho giftet seg med Dulce de Barcelona 1174. Dulce (datter av Raymund Berengar IV, the Saint og Petronella de Aragón) ble født , Aragoien, Spania; døde 1 Sep 1198, Coimbra, Centro, Portugal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Berengaria var sin fars yngste datter. Da moren døde i 1198 etter 17 års ekteskap, og etter å ha brakt 9 barn til verden, er hun rimeligvis født ca. 1192. Etter morens død ble hun oppdratt av sin eldste søster som hadde vært gift med kong Alfons av Leon. De portugisiske krøniker antar at hun døde ugift, men muligens har hun under søsterens stridigheter med deres eldre bror kong Alfons II av Portugal begitt seg til sin yngre bror Ferdinand. Han hadde ved ekteskap blitt greve i Flandern, hvorfra hun lett kunne bli kjent i Danmark.
Berengaria kom utvilsomt til Danmark fra Flandern. Hennes bryllup med kong Valdemar omtales av en nederlandsk kilde, Valdemars årbok kaller henne uttrykkelig ved samme anledning «Grev Ferrand of Flanderns Søster». Ekteskapet hadde vistnok politiske motiv. Den portugisiske kongesønn Ferrand ble ved Philip Augusts innflydelse i 1212 grev av Flandern, men viste seg snart som en urolig vasal. Han hadde nektet sin lensherre hærfølge og sluttet forbund med Frankrikes fiender, Johan av England og Otto IV av Tyskland. At Berengaria ble ektet med Valdemar, synes å være et drag i disse års diplomatiske spill, et forsøk til å binde Danmarks konge til alliansen mot Philip August. Ved bryllupet skjenket kong Valdemar etter samråd med rikets stormenn Berengaria en morgengave hvis slag og omfang er ukjent, men gavens betydning fremgår ved den merkelige omstendighet, at man søkte pavelig stadfestelse. Såvel Innocens III som Honorius III har bekreftet den.
Berengaria (portugisisk: Berenguela) fødte sin mann sønnene Erik, Abel og Christoffer, og datteren Sophie. Hennes ekteskap faller sammen med Valdemars største politiske maktutfoldelse, men hun nevnes aldri ved hans side. Kun en gang forekommer hun som vitne ved et brev utstedt i kongsgården på Samsø i 1216, og ingenting fremgår som forteller om hennes personlighet og innflytelse. Overfallet på Lyø, kongens fangenskap og rikets sammenbrudd opplevde hun ikke, men i løsesummen ved Valdemars frigivelse inngikk alt det guld som hadde tilhørt dronningens pryd. Unntatt er kun kronen og det hun før sin død hadde gitt til kirker og klostre.
Hun etterlot seg et rykte om stor skjønnhet, men også om hovmod og strenghet. Dette har fabeldiktningen benyttet til å gi henne navnet «Bengjærd». Da man i 1855 åpnet kongegravene i Ringsted, fant man i Berengarias grav rester av en kvinne av statelig høyde, vakker legemsbygning og fine trekk. Men den ufred som var tilføyet graven, viser også hatet mot henne. Det bør bemerkes at ingen av hennes sønner oppkalte noen av sine døtre etter henne.

Dona giftet seg med Valdemar II, Sejr Mai 1214. Valdemar (sønn av Valdemar, den Store og Sofie of Polock) ble født 28 Jun 1170 , Ringsted, Danmark; døde 28 Mar 1241, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232.
Samkonge av Danmark 1232 - 1241.
Enekonge av Danmark 1241 - 1250.
Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre.
I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten.
Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249.
I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I.
Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert.

Erik giftet seg med Jutta von Sachsen 9 Okt 1239, Ringsted, Danmark. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Christoffer 1. (1219-1259), dansk konge 1252-1259, søn af kong Valdemar 2. Sejr.

Da kong Abel Valdemarssøn blev dræbt i 1252, opholdt hans ældste søn, Valdemar, sig i Frankrig. Han skyndte sig hjem for at overtage kronen, men arresteredes af ærkebiskoppen af Köln, Konrad Lotharssøn af Ahr-Hochstaden. Her blev han holdt som fange indtil de schauenburgske grever af Holsten betalte løsepengene for ham i 1253. Da han kom til Danmark, er Christoffer imidlertid blevet valgt til konge. Hermed var der grundlagt en strid mellem den ældre og yngre linje af kongehuset, der kom til at vare i flere årtier. Christoffer blev kronet i Lund domkirke juledag 1252.

Christoffer iværksatte en aktion for at få sin broder Erik 4. Plovpenning anerkendt som martyr eller helgen. Formålet var at få brændemærket Valdemars fader, Abel, som brodermorder og dermed udelukke hans slægt fra tronfølgen. Og han begyndte at samle oplysninger om undere, der var sket ved Eriks grav. Abels tilhængere var naturligvis imod forsøget. Forholdet mellem kongen og kirken blev imidlertid stadig forværret. Ærkebiskop Jakob Erlandsen, der med pavens velsignelse blev indsat på bispesædet i Lund, var tilhænger af en stærk og uafhængig kirke og kom i strid med kongen om bl.a. gejstliges ledingspligt og skattepligt. Jakob Erlandsen var på mødrene side af Hvideslægten, der var tilhængere af Abel. Det kom til udtryk, da Jakob Erlandsen nægtede at krone Christoffers søn, Erik, til medkonge og tronfølger.

Forholdet forværredes af, at kongen krævede, at kirken og ikke mindst de rige biskopper skulle stille med mænd og midler til kampen mod Abel-slægten. I 1256 samlede ærkebispen rigets øverste til et møde i Vejle, hvor de vedtog konstitutionen "Cum Ecclesia Daciana". Heri står, at riget vil blive lyst i interdikt (dvs. forbud mod alle kirkelige handlinger), hvis kongen udsætter gejstlige for overgreb. I vinteren 1257-1258 gik de holstenske grever, på anmodning fra Jakob Erlandsen og for at sikre deres nevøs arveret til hertugdømmet Sønderjylland, til angreb på Danmark, men angrebet blev afværget. I februar 1259 blev Jakob Erlandsen arresteret af mecklenburgske krigsfolk. Ifølge en beretning blev han til spot og spe iført en verdslig dragt med en hue af rævehaler på hovedet, fik bundet sine fødder og blev kastet i fængsel. Ærkebispesædet i Lund og kort efter roskildebispen Peder Skjalmsen Bang, der var i familie med Jakob Erlandsen, lyste interdikt over kongen.

Sverige og Norge havde indgået en alliance mod Danmark, før Christoffer blev konge. I 1256 foretog Håkon 6. Magnusson af Norge et plyndringstogt ind i Halland. I 1257 blev der indgået et forlig mellem Christoffer, Håkon og Birger Jarl Magnusson, som var regent af Sverige. I 1256 og igen i 1258 var der bondeoprør i Danmark, men oprørene blev slået ned. I 1259 gjorde fyrst Jaromar 2. af Rügen, der var Erik Abelssøns svigerfar, landgang på Sjælland og indtog København. Før Christoffer nåede at reagere, døde han den 29. maj 1259 i Ribe. Han blev begravet i Ribe Domkirke af den lokale biskop på trods af det lyste interdikt. Christoffer var gift med Margrete Sambiria Samborsdatter af Pommerellen. Sammen fik de sønnerne Erik (Glipping), Valdemar og Niels samt døtrene Mechthilde, Margrete og Ingeborg.

Kristofer giftet seg med Margareta, Sambiria 1248. Margareta (datter av Sambor II von Pomorze Gdanskie og Mechtild von Mecklenburg) døde Des 1282, Ribe, Esbjerg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl «for å verge Norges rike».
Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs «sveitunger» ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager «på steile og hjul» ved Helsingborg.
Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.

Ingeborg giftet seg med Magnus IV, Lagabøte 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Magnus (sønn av Håkon IV Håkonsson, Den Gamle og Margrethe Skulesdatter) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Erik Klipping (Erik 5.), søn af Christoffer 1 og dronning Margrete Sambiria ("Sprænghest"), fødtes på Lolland ca. 1249[1]. Han var konge 1259-1286. Ved farens død i 1259 havde fyrst Jaromar af Rügen sammen med hertug Erik Abelsøn af Slesvig (søn af kong Abel)invaderet Sjælland og indtaget København.

Efter et stort nederlag i 1261 blev både enkedronningen og Erik Klipping taget til fange. De blev holdt i fangenskab i Hamburg, men det lykkedes dronning Margrete at sikre sig hjælp fra hertug Albert af Braunschweig, hvorefter hun vendte tilbage til Danmark. Her genvandt hun initiativet, hvorefter hun hentede sin nu myndige søn Erik hjem til en plads på tronen i 1264. Indtil da fungerede hans moder, enkedronningen, som hans formynder. Erik blev herefter kronet til konge, men den mægtige ærkebiskop Jakob Erlandsen bandlyste efterfølgende de bisper, der havde deltaget i kroningen.

Erik blandede sig i striden i Sverige, hvor Valdemar og Magnus kæmpede om magten, og Erik støttede først Magnus og siden Valdemar. I 1277 hærgede danske styrker langt ind i Sverige. For at finansiere disse eventyr foretog Erik møntforringelse.

Hans besynderlige tilnavn (som også ses i formen "Glipping") stammer formentlig fra hans klipning (devaluering) af landets mønt - en populær forklaring om, at det skyldtes, at han "glippede med øjnene" som tegn på svaghed og upålidelighed synes at være en ren konstruktion.

Erik gik så langt som til at optage tvangslån hos kirken. De utilfredse stormænd tvang i 1282 kongen til at afholde årlige møder med dem - de såkaldte danehoffer. Kongen blev tvunget til at underskrive en håndfæstning, der kan betragte som Danmarks svar på Magna Carta. Heri står bl.a., at kongen regelmæssigt skal rådføre sig med stormændene, og at bøndernes ret skal sikres. Kongen skal ifølge håndfæstningen indkalde "rigets bedste mænd" til danehof og regere landet sammen med dem. Landstingene havde nu udspillet deres rolle, og det var ikke længere bønderne, der valgte kongen. Men man beholdt dog skikken med at hylde kongen på tinge.

Under en jagt den 22. november 1286[1] ("Sct. Cæcilienat") søgte kong Erik og hans følge ly for natten i en lade ved Finderup. Her blev han myrdet af ukendte gerningsmænd.

Kongen blev gravlagt i krypten til Viborg Domkirke. Efter kirkens brand i 1726 blev kongens jordiske rester overført til en muret grav bag alteret.

På Danehoffet i Nyborg i 1287 blev stormændene Grev Jakob af Halland, marsk Stig Andersen (Hvide), der var Eriks marsk, Niels Hallandsfar, Peder Porse, Peder Jakobsen og Niels Knudsen dømt for delagtighed i mordet og blev erklæret fredløse. De flygtede til Norge, hvor de ventede på en passende lejlighed til at vende tilbage. Der var ikke nogen, som mente at Marsk Stig personligt havde stukket kniven i kongen, men han blev dømt som bagmand, uden at man kender hans motiv. Mange andre er derfor blevet foreslået som den virkelige bagmand med magt til at dømme en uskyldig for selv at kunne gå fri, f. eks. hertugen af Sønderjylland eller den norske konge, eller droningen. Mordet på Erik Klipping, det sidste kongemord i dansk historie, har siden været ét af dansk histories store mysterier, som har inspireret både historikere og digtere.

Erik giftet seg med Agnes von Brandenburg 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Agnes (datter av Johan I von Brandenburg og Jutta von Sachsen) døde 29 Sep 1304. [Gruppeskjema] [Familiediagram]