Erling Kviden

Erling Kviden

Mann

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Erling KvidenErling Kviden døde, Kvie. Vang, Valdres, Oppland.

    Notater:

    Lendmann. 
Levde 1185.
    Erling tilhørte stormannsætten på Kviden i øverste del av Valdres.
    Bård Guttormssons sønner Guttorm og Skule, Inge Bårdssons halvbrødre, ble oppfostret hos sin morfar Erling. Biskop Nicolas sendte folk opp til Valdres for å bemektige seg guttene. Erling fikk nyss om dette og sendte dem straks til en avsides skogsbygd hvor de var trygge så lenge baglerne var der oppe. Deretter sendte Erling dem til kong Inge, hvor de siden oppholdt seg.
    Erling kalles «Erling Bonde», Det er angitt at han har vært lendermann, men dette er tvilsomt.

    Familie/Ektefelle/partner: Skårvangssole. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Ragnhild Erlingsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1165 , Kvie. Vang, Valdres, Oppland.


Generasjon: 2

  1. 2.  Ragnhild ErlingsdatterRagnhild Erlingsdatter Etterslektstre til dette punkt (1.Erling1) ble født 1165 , Kvie. Vang, Valdres, Oppland.

    Familie/Ektefelle/partner: Baard Guttormsson, Rein. Baard (sønn av Guttorm Aasulvsøn, Rein og Sigrid Torkelsdatter) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Skule Baardson, Jarl  Etterslektstre til dette punkt ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.
    2. 4. Ingebjørg Baardsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1240, Torneberg, Ringerike.


Generasjon: 3

  1. 3.  Skule Baardson, JarlSkule Baardson, Jarl Etterslektstre til dette punkt (2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Hertug

    Notater:

    Konge av Norge 1239 - 1240.
    Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.
    Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.
    Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.
    Skule ble jordet i Kristkirken i Nidaros.

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Nikolasdatter. Ragnhild (datter av Nikolas Pålson Kuvang) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 5. Margrethe Skulesdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.
    2. 6. Ragndid Skulesdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Stein, Hole, Buskerud.

  2. 4.  Ingebjørg BaardsdatterIngebjørg Baardsdatter Etterslektstre til dette punkt (2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1240, Torneberg, Ringerike.

    Ingebjørg giftet seg med Alv Erlingson 1221, Bergen, Hordaland. Alv (sønn av Erling, Den Gamle) ble født 1190 , Torneberg, Ringerike; døde 1250, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 7. Erling Alvsøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1220 , Torneberg, Ringerike; døde 1283, Torneberg, Ringerike.
    2. 8. Ragndid Alfsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Torneberg, Ringerike.


Generasjon: 4

  1. 5.  Margrethe SkulesdatterMargrethe Skulesdatter Etterslektstre til dette punkt (3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.

    Notater:

    Margrete var norsk dronning.
    Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

    Margrethe giftet seg med Håkon IV Håkonsson, Den Gamle 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Håkon (sønn av Håkon III Sverresson og Inga) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 9. Magnus IV, Lagabøte  Etterslektstre til dette punkt ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

  2. 6.  Ragndid SkulesdatterRagndid Skulesdatter Etterslektstre til dette punkt (3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) døde, Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 10. Haakon Olavssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Stein, Hole, Buskerud.
    2. 11. Olof Rangdidson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

  3. 7.  Erling AlvsønErling Alvsøn Etterslektstre til dette punkt (4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1220 , Torneberg, Ringerike; døde 1283, Torneberg, Ringerike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lensamnn i Borgsyssel

    Familie/Ektefelle/partner: Kristine. Kristine døde, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 12. Ingebjørg Erlingsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1315, Skien, Telemark.
    2. 13. Alv Erlingson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1290, Torneberg, Ringerike.

  4. 8.  Ragndid AlfsdatterRagndid Alfsdatter Etterslektstre til dette punkt (4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Torneberg, Ringerike.

    Notater:

    Hr. Jon hadde to barnebarn med navnet Gudrun, og det er også av andre grunner sannsynlig at dette navn er gammelt i slekten. Videre hadde Hr. Jon en datter med navnet Ragndid (eg. Ragnfrid) og både dette og Gudrun-navnet forekommer nettop i Reins-ætten, det første endog flere ganger. Ivar av Skedjuhofs hustru het derfor antagelig Ragndid eller Gudrun.
    Hun var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon IV Håkonsson. Hennes far som var hertug Skules svoger og lendmann, deltok i dennes oppstand i 1240, men nevnes ikke senere i sagaen. Datterens ekteskap, som tydeligvis først er inngått etter Skules fall, har sikkert hatt en politisk bakgrunn.
    Etter Skules oppstand og fall har det sikkert vært kongen meget maktpåliggende å hindre at det omkring hans ætt skulle samle seg et nytt opposisjonsparti, og et ledd i disse bestrebelser måtte da også ha vært å sørge for at Skules gifteferdige søsterdatter fikk en ektefelle som kongen kunne lite på. Ut fra denne forutsetning får ekteskapet sin særlige interesse. Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

    Familie/Ektefelle/partner: Ivar Olavson. Ivar (sønn av Olav Mok) døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 14. Jon Ivarson Raud  Etterslektstre til dette punkt ble født 1245 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1314, Sudrheim, Sørum, Romerike.


Generasjon: 5

  1. 9.  Magnus IV, LagabøteMagnus IV, Lagabøte Etterslektstre til dette punkt (5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1263 - 1280.
    Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
    Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
        Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.
    Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
    Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift. 
    Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
    Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll. 
    Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
    Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
        Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
        Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid. 
    Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
        For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
        En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
        Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen. 
    Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side». 
    Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig. 
    Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter. 
    Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
        Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen. 
    Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
    I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar. 
    Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden. 
    Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen. 
    Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk. 
    Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre. 
    Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon. 
    Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte. 
    Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319. 
    Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. 
    Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
    Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310. 
    Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp. 
    Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
    Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

    Magnus giftet seg med Ingeborg Eirksdatter af Danmark 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Ingeborg (datter av Erik IV, Plovpenning og Jutta von Sachsen) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 15. Håkon V Magnusson  Etterslektstre til dette punkt ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

  2. 10.  Haakon OlavssønHaakon Olavssøn Etterslektstre til dette punkt (6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Stein, Hole, Buskerud.

  3. 11.  Olof RangdidsonOlof Rangdidson Etterslektstre til dette punkt (6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Magnhild Hallkellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 16. Bothild Olavsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 17. Gyda Olafsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Tomb, Råde, Østfold.
    3. 18. Elsebe Olofsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  4. 12.  Ingebjørg ErlingsdatterIngebjørg Erlingsdatter Etterslektstre til dette punkt (7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1315, Skien, Telemark.

    Ingebjørg giftet seg med Torer Haakonsøn 1276. Torer (sønn av Håkon Torersson og Elin) ble født 1247; døde 1317, Skien, Telemark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 19. Elin Torersdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Skien, Telemark; døde, Bjarkøy, Troms.

  5. 13.  Alv ErlingsonAlv Erlingson Etterslektstre til dette punkt (7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1290, Torneberg, Ringerike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Jarl

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 20. Kristine Alvsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Torneberg, Ringerike.

  6. 14.  Jon Ivarson RaudJon Ivarson Raud Etterslektstre til dette punkt (8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1245 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1314, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Baron og Sysselmann

    Notater:

    Baron og Sysselmann. 
Født omkring 1245. 
Død omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
    Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.
    Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.
    Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongens datter.
    Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.
    Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Håkonsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 21. Haftor Jonsøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1275 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.
    2. 22. Gunnar Jonson, Saltkar  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike.


Generasjon: 6

  1. 15.  Håkon V MagnussonHåkon V Magnusson Etterslektstre til dette punkt (9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1299 - 1319.
    Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
    Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i København.
        Håkon V prøvde seg fram i mange ting. Han hadde også mangfoldige ekteskapsplaner. I 1294 forhørte han seg hos den engelske kongen om råd og hjelp til å finne en høvelig engelsk dame, som han selv senere ville komme over og se på. Men alt i 1295 inngikk Audun Hugleiksson i Paris på hans vegne ekteskapsavtale med Isabella av Joigny, en slektning av Frankrikes dronning. Forlovelsen var nærmest et ledd i en militær støtteavtale, rettet mot England. Audun opptrådte her med generalfullmakt fra kongen, så det er uvisst om han har kjent seg forpliktet til å innhente noen tillatelse til forlovelsen fra hertug Håkon selv. Episoden kan derfor tenkes å være en av dem som i tidens fylde kostet Audun hodet. I hvert fall ble det ikke bryllup her heller. I stedet giftet Håkon seg i 1299, mens han ennå var hertug, med sin firmenning, den nordtyske grevedatteren Eufemia av Arnstein. Under parets kroning i Oslo 1. november 1299 tok overdådigheten henimot orientalske former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 meterne ute fra Ørene til Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin». 
    Det er klart at denne kongelige giftermålspolitikken har sammenheng med at Norges samkvem med utlandet, handelsmessig og ellers, ble viktigere. Kongens giftermål med utlendinger hadde da den samme mening for det norske samfunnet som eksogami i alminnelighet har. I stedet for isolasjon innebar disse giftermålene nyttige forbindelser utad. Den politiske nytten kunne likevel noen ganger være diskutabel. Tvisten om dronning Ingeborgs medgift medførte spente forhold og til dels krig mellom Danmark og Norge gjennom flere tiår.
    Man skal ikke glemme at selve hovedårsaken til at kongen søkte make utenlands, uten tvil var den samme som fikk enhver bonde til å finne seg kone på eget sosialt nivå. Her var størrelsen av medgiften i begge tilfeller en hovedsak. Giftermålstraktaten mellom kong Eirik Magnusson og Margrete Alexandersdatter i 1281 fastsatte en medgift på 14 000 mark sterling. Dette var virkelig en betydelig sum når den norske kongens årlige skatteinntekt er beregnet til 3000 norske sølvmark, som endog var noe mindre enn 3000 mark sterling. Brudgommen måtte riktignok legge imot en klekkelig morgengave på 1400 markebol jord. Det var likevel den store forskjell at medgiften kom utenfra til landet, mens landskylda av morgengaven forble her. 
    Giftermålsforbindelsene mellom det norske kongehuset og utenlandske fyrstehus var altså meget forståelig både ut fra hva man må kalle statsfinansielle hensyn og av hensyn til kongens privatøkonomi. Fremfor alt var de uunngåelige etter tidens forestillinger om kongens opphøydhet. Det er imidlertid lett å se at systemet pekte mot kongefellesskap, ved at samme person kunne bli arving til flere kroner. I Norges tilfelle, riket som var det økonomisk minst betydelige av de selvstendige kongedømmer innen synskretsen, pekte giftermåls- og arvesystemet dermed automatisk mot nasjonal underordning under sterkere, utenlandske interesser. 
    Allerede giftermålstraktaten av 1281 var en potensiell unionstraktat med Skottland. Den gjorde kong Eiriks og Margretes barn til arvinger av den skotske tronen, så fremt kong Alexander ikke etterlot seg ektefødte arvinger. Det var deretter trolig bare rene tilfeldigheter av biologisk-familiær art som hindret at Norge allerede sist på 1200-tallet kom inn i en treriksunion med Skottland og England. Kong Alexander og hans eneste sønn var virkelig begge døde uten avkom i 1286, og kong Eiriks eneste barn Margreta ble anerkjent som Skottlands arving. Samtidig kom det i stand giftermålsavtale mellom den lille Margreta og den engelske tronarvingen Edvard. Bare den seksårige Margretas død under overfarten høsten 1290 forhindret at hun ble Englands og Skottlands dronning. Da verken kong Eirik eller hans eneste bror Håkon fikk noen sønner, og heller ikke fikk andre arvinger før 1297, kunne Margretas ekteskap meget lett ha kommet til å forene alle de tre nordsjøkronene. 
    Det norske dynastiet ble i stedet innfiltret i forbindelser østover og sørover. Allerede fra slutten av 1280-årene ble den norske kongen innviklet i indre danske stridigheter, med leidangstog sørover i 1289, 1290, 1293 og 1295. Kong Eirik var i 1295 endelig i stand til å sikre seg bruksretten til den famøse Ingeborg-arven, jordegods i Danmark, foruten de to danske borgene Hunehals i Nord-Halland og Hjelm ved Jyllands østkyst. 
    Kong Håkon V trappet sterkt opp dette norske engasjementet øst- og sørover. I 1312 lot han de to eneste ektefødte kongsdøtrene, den 11-årige Ingebjørg Håkonsdatter og den 15-årige Ingebjørg Eiriksdatter, gifte bort til de to svenske kongssønnene og nære tronarvingene, hertugene Erik og Valdemar. 
    Han knyttet øyensynlig disse giftermålsforbindelsene som et ledd i sine politisk-økonomiske fremstøt langs den danske og svenske kysten av Kattegat. I virkeligheten ble han selv mer brukt i det spill hans svigersønn drev for å sikre seg både den svenske og norske kronen. Det var gode utsikter til at hertugens spill kunne lykkes gjennom sønnen Magnus, som den 15-årige Ingebjørg Håkonsdatter fødte ham i 1316.
        Våren 1319 lå kong Håkon V på dødsleiet i Tunsberg. Han var siste ledd på den ubrutte mannslinjen man regnet fra Harald Hårfagre, og siste mann av Sverres ættegren. Det kunne være naturlig om kongen her kastet et blikk tilbake. I fall han gjorde det, kunne han ha grunn til å føle atskillig tilfredshet og stolthet, både på egne og kongeættens vegne. Det samfunnet der stamfaren mer enn fire hundre år tidligere hadde vunnet kongemakten, var i den tid som hadde gått, blitt fullstendig omskapt. En løs samling nokså enkle bondesamfunn var blitt forvandlet til en politisk og sosial enhet, styrt og dominert av en nasjonal elite av kongsmenn og kirkemenn. Som ledd i dette var det utviklet en elitekultur, hvis litterære og kunstneriske skaperverk skulle bestå gjennom århundrene. Selve gjennombruddet til en tidsmessig middelalderstat hadde skjedd under kongene av Sverre-ætten, og nærmest et kongelig enevelde, gjennom et kirkelig-verdslig ombudsverk, hadde Håkon V selv nådd. 
    Det ville være for mye å si at kongeætten hadde vært en hoveddrivkraft i det som hadde skjedd. Skal man tale om hoveddrivkrefter, må det være den sterke økningen i folketallet som hadde presset fram lagdelingen i samfunnet, og dernest kanskje samspillet mellom det norske og det europeiske kulturmiljøet. Likevel hadde samfunnsomformingen foregått i et vekselspill med kongedømmet. Energiske og, fra 1177, velutdannede konger hadde ofte med utmerkelse spilt den stjernerolle historien hadde tildelt dem. Når det norske samfunnet i 1319 var blitt mer av en enhet enn tilfellet var med de fleste andre europeiske land, hadde disse hovedrolleinnehaverne, ikke minst av Sverres ætt, sin personlige andel i det. 
    Tiden omkring 1300 var likevel mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20. april, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore Jonsson og fem andre fremtredende menn et dokument i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». 
    På dette tidspunkt må det ha vært klart at arvingen, den treårige svenske hertugsønnen Magnus Eriksson, også ville bli tatt til svensk konge. Det ble han samme sommeren. Kong Håkon V kan umulig ha vært bekymret over denne utsikten; den var en naturlig følge av hele hans konsekvente giftermålspolitikk gjennom snart 20 år. Hans svigersønn hertug Erik, død 1318, var jo under enhver omstendighet innehaver av et svensk fyrstedømme, og var i den egenskap en reell makthaver i Sverige, noenlunde på linje med kongen. Det som Håkon V på sitt dynastis vegne måtte frykte, var at de norske kongsombudsmennene nå skulle være så redde for å bli fortrengt av svensker at de ikke ville ta den lille dattersønnen til konge.
    Eden av 20. april viser at de sentrale kongsombudsmennene har drøftet disse spørsmålene. De har tross alt funnet det tryggest å holde seg til den nærmeste tronarvingen. Et frafall ville med sikkerhet ha skapt indre splittelse, der en av partene ville ha fått sterk svensk støtte, i Magnus Erikssons navn. Men de norske sentralombudsmennene godtok tronarvingen bare med forbehold. Det mest interessante punkt i eden er at selv ikke den myndige kongen skulle få velge sine ombudsinnehavere fritt, utenom kretsen av nordmenn. Denne begrensningen av dattersønnens fremtidige kongemakt var selvfølgelig ikke i kongsættens eller i Håkon V's interesse, men desto mer livsviktig for det norske ombudsmannssjiktet. Det ville uten tvil være grovt anakronistisk å gjøre Håkon V til en nasjonalist som satte «nasjonale» interesser over kongsættens. Det er altså all grunn til å tro at denne eden om samhold mellom de norske ombudsmennene er et verk nettopp av de menn som faktisk utferdiget dokumentet, ikke primært av kongen. Kanskje var Håkon allerede den 20. april så svak at han ikke medvirket aktivt, eller ikke visste om hele eden. Hadde han medvirket, ville det ha vært rimelig om han hadde vært blant utstederne og forseglerne; det ville ha styrket dokumentets autoritet. Det siste man ellers hører til Håkon V, er at han fire måneder før, 13. desember 1318, gav merkesmannen generalfullmakt til å opptre på hans vegne i rettshåndhevingen. Både selve fullmakten og den til ham å være usedvanlig lange tausheten etterpå tyder på at kongen alt i desember 1318 var temmelig svak.
    Eden fra 1319 viser da at det statsbærende norske ombudsmannssjiktet hadde selvoppholdelsesdrift, stilt overfor det kommende kongefellesskapet. Om Norge skulle forbli en selvstendig politisk enhet, ville bero på om dette sjiktet fortsatte å være norsk, og om det i så fall ville forbli sterkt nok til å vareta sine særinteresser overfor konkurrenter som lett ville komme inn utenfra med en unionskonge. 
    Selve den samfunnsordningen som Håkon V presiderte over, stiller man seg i våre dager ofte sterkt kritisk til. Og det har man enhver rett til. Det er lett å se at stats- og kirkebygningen hvilte knugende på bondefolket. Vi ser at de fleste var fattige, og noen få, som bispene, uhyrlig rike. Sløseriet med materielle ressurser og menneskelige evner og muligheter var stort, og vi føler medlidenhet med ofrene. 
    Men selv om hvert menneske, historikere og historielesere ikke unntatt, har all rett og plikt til å dømme som de vil og kan, så er og blir det uhistorisk å dømme på annet grunnlag enn det tidens egne muligheter gav. Og sannheten er vel, blant annet, at med et så lite produktivt næringsliv som høymiddelalderen hadde, var fattigdommen og elendigheten viss, enten skatter og avgifter var noe høyere eller lavere, særlig med det raskt økende folketallet. Og det er lite mening i å tale om politisk og sosial frigjøring under de naturens trelldomsbånd som en slik økonomi medfører. 
    Og her kan man si at det meget betydelige politiske organisasjonsarbeidet i høymiddelalderen, i Norge og i andre land, la et nødvendig grunnlag for senere fremstøt. Man oppnådde en langt høyere grad av indre og ytre pasifisering. Dette, sammen med opphopningen av produksjonsoverskuddet på få hender, dannet forutsetningene for stadig økende varebytte, for yrkesspesialisering og dermed for den produktivitetsøkning som i sin tid kunne gi virkelig mening til talen om frigjøring, også for de mange. 
    Ser man på perioden under et slikt langtidsperspektiv, og verken glemmer det tidligere barbariet eller den langt senere utviklingen, finner man at det aristokratiske samfunnsherredømmet i høymiddelalderen slett ikke var et blindspor i historien; det var ett av de virkelig store sprangene fremover på den veien mot økonomisk og sosial frihet som vi ennå befinner oss på. Når man betrakter dette spranget, skal man bare ikke forestille seg at hertug Skule og hans samtidige var preget av overmenneskelig visdom og klarsyn. Også de hadde sin fulle menneskelige skjerv av forvirring og halvblindhet.
    Mellom 01.05.1312 [Dronning Eufemias dødsdag] og 08.05.1319 [Kong Håkons dødsdag] ble det oppsatt et testamente fra kongen. Et sammendrag er trykt i «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 1112:
    «Testamente fra Håkon V for bl a de kongelige kapellene Mariakirken i Oslo, Apostelkirken i Bergen, Olavskirken på Avaldsnes, Mikaelskirken på Tønsberghus og Bjarne Audunsson [Bare den delen av testamentet som omfatter gavene til disse fem er bevart]: Mariakirken får 500 mark brent sølv, 100 markebol i Viken i tillegg til det den alt har fått til bygging, reparasjoner, vedlikehold av takene, tepper, bøker og annet utstyr og 300 mark brent for innkjøp av jordegods innen eller utenlands og som skal gå til underhold av kapellets studenter. Prosten får kongens flyttbare kapell med sølvkorset og messeboken som dominikaneren Hjalm skrev. Prosten skal for dette bespise 60 fattige på kongens dødsdag og 7 fattige klerker hver lørdag. Kommunet skal ha Ljan og to breviarer; det ene, beregnet på å transporteres, skal brukes av klerker som med prostens tillatelse er på reise utenfor kollegiet, det andre er skrevet i Paris og skal nyttes av dem som pleier syke. Kommunet skal for dette bespise 60 fattige og 13 andre på kongens årsdag, vaske føttene deres og gi dem 5 penninger og et stykke vadmål og bespise 8 fattige klerker hver lørdag. Kongens og dronning Eufemias årsdag skal feires med sang, klokkeringing og annet som hører til. Apostelkirken får 70 mark brent til en tavle med utstyr til å oppbevare relikvier av samme type som den Mariakirken i Oslo har, dessuten forskjellige messeklær, bl.a. av silke, og liturgisk utstyr og alle inntekter av Hjaltland og Færøyene så lenge byggearbeidene pågår. Olavskirken får messeklær, bøker og relikvier, som nå befinner seg i kirken, og silketøy i rødt og med gullmønster, en sølvduk, forskjellig liturgisk utstyr, en kirkeklokke som Sigleiv [Susse] fikk støpt i England og alle inntekter av Karmøy så lenge byggearbeidene ved kirken pågår. Kirken får bekreftet alle privilegier og friheter den har fått fra kongen og avdøde dronning Eufemia. Mikaelskirken får klær, bøker, relikvier og annet liturgisk utstyr [avskriften slutter før alle gavene til Mikaelskirken er regnet opp]. De tre første kapellene får dessuten stadfestet alle sine privilegier. Bjarne Audunsson får 20 mark brent. 
Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København - Barth E s 760-764. 
Trykt: DN IV nr 128 (gavene til de 4 kapellene), jfr DN XIX nr 484. Nevnt: RN IV nr 9 (gaven til Bjarne Audunsson)».
    På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson.
    Håkon ble gravlagt i Mariakirken i Oslo. Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje

    Familie/Ektefelle/partner: Katharina Sigurdsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 23. Agnes Haakonsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  2. 16.  Bothild OlavsdatterBothild Olavsdatter Etterslektstre til dette punkt (11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

  3. 17.  Gyda OlafsdatterGyda Olafsdatter Etterslektstre til dette punkt (11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Tomb, Råde, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Gunnarsson. Jon døde 1330, Tomb, Råde, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 24. Agmund Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tomb, Råde, Østfold.
    2. 25. Tjostolf Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tomb, Råde, Østfold.
    3. 26. Kolbein Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1270 , Tomb, Råde, Østfold; døde, Flesberg, Buskerud.
    4. 27. Olaf Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1300 , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tomb, Råde, Østfold.
    5. 28. Alf Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tronstad, Hurum.

  4. 18.  Elsebe OlofsdatterElsebe Olofsdatter Etterslektstre til dette punkt (11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Familie/Ektefelle/partner: Henning Rømer. Henning (sønn av Henning van Rome og N.N Olavsdatter) ble født , Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  5. 19.  Elin TorersdatterElin Torersdatter Etterslektstre til dette punkt (12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Skien, Telemark; døde, Bjarkøy, Troms.

    Familie/Ektefelle/partner: Erling Vidkunsøn. Erling (sønn av Vidkun Erlingsøn og Gyrid Andersdatter) ble født 1293 , Bjarkøy, Troms; døde 1355, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 29. Ingebjørg Erlingsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.
    2. 30. N.N Erlingsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1320.

  6. 20.  Kristine AlvsdatterKristine Alvsdatter Etterslektstre til dette punkt (13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Torneberg, Ringerike.

    Familie/Ektefelle/partner: Rane Jonson Rani, til Gjorslev. Rane (sønn av Jon Ranisen Rani og Elisabet Nielsdatter) døde 1294, Roskilde, Sjælland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 31. Johannes Rani  Etterslektstre til dette punkt
    2. 32. Niels Rainesen  Etterslektstre til dette punkt

  7. 21.  Haftor JonsønHaftor Jonsøn Etterslektstre til dette punkt (14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1275 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Sysselmann og riksråd

    Notater:

    Sysselmann og riksråd. 
Født omkring 1275. 
Død 1320 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
    I en artikkel om «Sudrheimsætten og Romerike» diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
    «Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 [Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146]. Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus [Håkonar saga, kap. 276, 285]. Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her. 
    Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann. Ikke minst dette har vist Håkon V. at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse. Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn. Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter. 
    Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var «ættstor» nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning. Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall. Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson. Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar. 
    Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem. Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt. Teorien er morsom, men kan aldri bli annet enn en dristig konjektur. Jeg tør ikke ta stilling til den. 
    Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten. Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar. Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre. Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig. Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.» 1
    Av hr. Jon Ivarssons barn var formodentlig hr. Havtore den eldste. Han ble trolovet med kongedatteren Agnes Håkonsdatter i 1302. Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel slik at ekteskapet mellom dem derfor først kan være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307. Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.06.1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.03.1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså «terminus ante quem» også for hr. Havtores utnevnelse. Ved den kongelige forordning av 17.06.1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron (lendmann)-titelen for framtiden ikke skulle utdeles.
    Trolovelsen med jomfru Agnes hadde sikkert sin politiske mening som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokratiet. Trolovelsen fant sted samtidig med at kongens ektefødte datter Ingebjørg ble trolovet med den svenske hertug Erik, og samtidig med vedtaket om nye regler for den kongelige arvefølge og for formynderstyrelsen. Etter de nye regler ble det mulig at også en uektefødt kongsdatters sønn kunne arve tronen.
    Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.
    Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse.
    I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.01.1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården. Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat «det halve kongerike» hr. Havtore fikk med hustruen. Det var kanskje også pågrunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.01.1312, skjenket sin måg «tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til» (DN III 97):
«Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium at þer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hans logleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt sem lyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manne þessa vara [giof at] hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ[rr sem þat gerer] vili sæta vare sannre ræiði. Var þetta bref gort j Biargvinn s[iau] nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe.» 
Sammendrag: 
Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde. 
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507. 
Fra «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 757:
    «Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen.
    Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev.»
    Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksrådsdom av 01.02.1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903):
«Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffue j Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radh kyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfest fwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breff vtwiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnen thette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrum presentibus impensum. 
Datum die et loco quibus supradictis.» 
Sammendrag: 
Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvern og Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve. 
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor.
    Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.06.1312 (DN IV 95) og 03.05.1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
    Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20.04.1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
    Kongen døde 08.05.1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere. Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og 08.05.1320 omtales hr. Havtore som død. At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.06.1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.
    Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet. Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel. Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).
    Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods. Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier: «Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.» Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år «mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2. februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe».
    Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger. Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.
    Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.
        Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet. Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret. Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte «hirdskråen», korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273.
    Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre «hirdstjorer» (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene. Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten. Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter. Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat. 
    At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen. Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon. Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper. Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste. Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte. 
    Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig. Etterfølgeren, Håkon V Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag «den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden». Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta «vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde». Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid. 
    Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon V's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt. Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere. 
    Betegnelsen «rikets råd» i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon V's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre. Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver. At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt «rikets råd» i stedet for «kongens råd», kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge. Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt fra kongsgården. De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsrnenn. Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter. 
    Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus. Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med «det alminnelige seglet til rikets råd i Norge». Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon V hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene. 
    Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et «riksråd». Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt. Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet. 
    På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer. Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et «hensiktsmessig» antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret. 
    Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere «riket», et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene «konge» og «allmue» og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse. 
    Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etter hvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ. Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen. Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen. 
    Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt åtti år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene. Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket. Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280. Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang. Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret. 
    Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat.

    Haftor giftet seg med Agnes Haakonsdatter 1303, Sudrheim, Sørum, Romerike. Agnes (datter av Håkon V Magnusson og Katharina Sigurdsdatter) døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 33. Sigurd Haftorsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1316 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1393, Borregård, Sarpsborg, Østfold.
    2. 34. Jon Haftorsson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  8. 22.  Gunnar Jonson, SaltkarGunnar Jonson, Saltkar Etterslektstre til dette punkt (14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Familie/Ektefelle/partner: Gyda Guttormsdatter. Gyda (datter av Guttorm Gydason og Jartrud Eriksdatter) ble født , Holstad. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 35. Gunilla Gunnarsdatter  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 7

  1. 23.  Agnes HaakonsdatterAgnes Haakonsdatter Etterslektstre til dette punkt (15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Notater:

    Jomfru Agnes var Kong Håkon V.s eldste «naturlige» datter. Hennes mor kjennes ikke. Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
    I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon. I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården. Diplomet er datert Bergen 09.01.1312 (DN I 132):
«Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium at þer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum j Smiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum, halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænj atta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfr þridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæim herra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndom sem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan er hon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndir konongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firir þæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikis vars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. 
Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.» 
Sammendrag: 
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen. 
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget. 
Fra «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 756:
    «Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes: Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlausgrend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem.
    Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
    Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.»

    Agnes giftet seg med Haftor Jonsøn 1303, Sudrheim, Sørum, Romerike. Haftor (sønn av Jon Ivarson Raud og N.N Håkonsdotter) ble født 1275 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 36. Sigurd Haftorsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1316 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1393, Borregård, Sarpsborg, Østfold.
    2. 37. Jon Haftorsson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  2. 24.  Agmund JonssønAgmund Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Tomb, Råde, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 38. Haakon Amundssøn "Den Eldre" Bolt  Etterslektstre til dette punkt

  3. 25.  Tjostolf JonssønTjostolf Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Tomb, Råde, Østfold.

  4. 26.  Kolbein JonssønKolbein Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1270 , Tomb, Råde, Østfold; døde, Flesberg, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Gyrid Halvorsdatter. Gyrid døde, Flesberg, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 39. Bergtor Kolbeinsøn  Etterslektstre til dette punkt

  5. 27.  Olaf JonssønOlaf Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1300 , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tomb, Råde, Østfold.

  6. 28.  Alf JonssønAlf Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tronstad, Hurum.

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Ogmundsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 40. Harald Alfsøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tronstad, Hurum; døde, Tronstad, Hurum.

  7. 29.  Ingebjørg ErlingsdatterIngebjørg Erlingsdatter Etterslektstre til dette punkt (19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Ingebjørg giftet seg med Sigurd Haftorsson 1342, Sudrheim, Sørum, Romerike. Sigurd (sønn av Haftor Jonsøn og Agnes Haakonsdatter) ble født 1316 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1393, Borregård, Sarpsborg, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 41. Agnes Sigurdsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1424, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  8. 30.  N.N ErlingsdatterN.N Erlingsdatter Etterslektstre til dette punkt (19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1320.

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Brynjulfsson. Jon (sønn av Brynjulf Ogmundsson) ble født 1315. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 42. N.N Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1340; døde, Bergen, Hordaland.

  9. 31.  Johannes RaniJohannes Rani Etterslektstre til dette punkt (20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 43. Rani Johannesen Rani  Etterslektstre til dette punkt

  10. 32.  Niels RainesenNiels Rainesen Etterslektstre til dette punkt (20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Væpner

    Familie/Ektefelle/partner: Elin Bjarnesdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 44. Kristina Nielsdatter Rani  Etterslektstre til dette punkt

  11. 33.  Sigurd HaftorssonSigurd Haftorsson Etterslektstre til dette punkt (21.Haftor6, 14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1316 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1393, Borregård, Sarpsborg, Østfold.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Sysselmann og riksråd

    Notater:

    Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. «Havtoresønnene» sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha «holdt Tunsberghus for kong Magnus», men siden ga seg i hans vold. Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at «biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv».
        Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods. Den 29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd. De var begge etterkommere til Alv Erlingsson d.e. av Tornborg. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. Allerede i 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.
        Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus. Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én. Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.
    Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon V's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg. I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige. Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet. Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid. 
    Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige. Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden. 
    Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør. Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart. 
    Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger. Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene. De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de «norske» elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson. 
    Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. 
    Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati. 
    Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser. En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet. Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempel kontrollen over Skåne. Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34 000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise. Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
    Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge. Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret. 
    Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felles kongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet «Håkon», et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen. 
    Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson. Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge. Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldstefødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene. I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om. 
    Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis. I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning. Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge. 
    Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan. Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet. 
    Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige. 
    Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på en mer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene. 
    Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å fa stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig. Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon V hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen. 
    Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon V's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den «nasjonale» handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge. Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt «motbrev-politikken», og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343. Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon V også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.
        Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
    De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde «syslemannen». Syslemannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Syslemannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Syslemannen opptrådte som representant for kongemakten i sin sysle og hadde myndighet i kraft av det. 
    Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet syslemennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon V åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysleforvaltningen. Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon V hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt. 
    En nyutnevnt syslemann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte «syslemannsreversen». Her skulle syslemannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens «visse øre», det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for syslemannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med «rett utregning». 
    Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen «len» brukes da også noen få ganger om «sysle» i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette. Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet «len» inntektene fra sysla, mens «sysle» betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive. Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle. 
    Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom syslemannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventete, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå syslemannens «regnskap» og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter. Syslemannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de «uvisse» kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at syslemannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at syslemenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter. 
    På tross av at syslemannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Syslemannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han «lensmannen». Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant «forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget», som det heter i en rettarbot fra 1293. Tanken var åpenbart at syslemannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som syslemannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

    Sigurd giftet seg med Ingebjørg Erlingsdatter 1342, Sudrheim, Sørum, Romerike. Ingebjørg (datter av Erling Vidkunsøn og Elin Torersdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 41. Agnes Sigurdsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1424, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  12. 34.  Jon HaftorssonJon Haftorsson Etterslektstre til dette punkt (21.Haftor6, 14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Notater:

    Havtoresønnene hørte til lendmannsadelen, Norges gamle høyadel. Slekten ble etterhvert så fornem at medlemmene søkte utenfor landets grenser for å finne jevnbyrdige ektefeller. Jon styrte Borgesyssel og bodde dels på Borregård, dels på Huseby.
    Jon og hans bror Sigurd kan ikke ha vært voksne da faren døde i 1319 eller 1320. De synes ikke å være født enda i januar 1312, da kong Håkon ga Borregård til Havtore og «hans lovlige arvinger». Den endelige deling av arven har nok derfor først funnet sted senere. Herr Jon nevnes i et dokument første gang i 1337 og var da allerede «herre», altså ridder. Få år senere giftet han seg med den svenske adelsdame Birgitta Knutsdatter.
    I et dokument etter 1395 er det tilfeldigvis fortalt at Jon en gang holdt et høstgilde, et «skurdøl» på Elin. Der gikk det ikke bedre til enn at en mann som het Helge tilføyde en av de andre gjestene et knivstikk, og for det ble han bundet og satt i mørkestue («myrka stufuo»). Det fremgår også av det samme dokument at Jon hadde begynt å samle jordegods i Onsøy.
    Jons sønn Håkon var på tale som konge etter Olav Håkonssons død i 1387.
    I 1331, sannsynligvis på høstparten, ble Magnus Eriksson erklært myndig. Det var en ungdom på bare femten år som overtok regjeringsmakten i de to unionsrikene. Magnus var fra nå av personlig ansvarlig for styret. Formynderregjeringens funksjonstid var formelt ute.
    En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør. Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde. Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
    15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson, Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
«Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge. Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om. Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge. Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norges rike.»
    De norske prelatene avga en lignende erklæring.
    I 1343 var det rådet som sammen med kong Magnus gjorde Håkon til Norges konge. Riksrådets handling ved denne anledning var klart rettsstiftende, i faktisk forstand kan den karakteriseres som et kongevalg. Avstanden til Sverreættens automatiske arvekongedømme var åpenbar. Begivenhetene på Varberg demonstrerte samtidig at rådet hadde vunnet en selvstendig forfatningsrettslig posisjon.
    Tre år senere kom det til strid mellom kong Magnus og Havtoresønnene om de sistnevntes rett til å besitte Borgesysla. Havtoresønnene hadde i sin tid blitt forlenet med Borgesysla av Håkon 5. Spørsmålet var om en konge kunne gi slike forleninger utover sin egen livstid. Problemet hadde stor prinsipiell interesse, og det ble overlatt til riksrådet å dømme i saken. Rådets kjennelse gikk i kongens favør. I 1347 falt det altså naturlig at riksrådet dømte i saker som angikk kongedømmets, det vil si rikets, rett.
    I 1349 undertegnet Jon kong Magnus' norske testamente, i 1357 deltok han i et politisk møte som en av kongens tillitsmenn og i 1370 ble han oppnevnt til å delta i et møte i Sverige angående en fredsslutning. Ca. 1380 trakk han seg tilbake fra det offentlige liv, men deltok i 1388 i riksmøtet i Oslo angående riksstyret og tronfølgen

    Familie/Ektefelle/partner: Birgitta Knudsdatter. Birgitta (datter av Knut Magnusson) ble født , Västra Götalands, Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 45. Cecilia Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  13. 35.  Gunilla GunnarsdatterGunilla Gunnarsdatter Etterslektstre til dette punkt (22.Gunnar6, 14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Familie/Ektefelle/partner: Assur Jonson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]



Generasjon: 8

  1. 36.  Sigurd HaftorssonSigurd Haftorsson Etterslektstre til dette punkt (23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1316 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1393, Borregård, Sarpsborg, Østfold.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Sysselmann og riksråd

    Notater:

    Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. «Havtoresønnene» sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha «holdt Tunsberghus for kong Magnus», men siden ga seg i hans vold. Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at «biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv».
        Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods. Den 29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd. De var begge etterkommere til Alv Erlingsson d.e. av Tornborg. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. Allerede i 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.
        Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus. Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én. Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.
    Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon V's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg. I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige. Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet. Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid. 
    Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige. Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden. 
    Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør. Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart. 
    Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger. Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene. De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de «norske» elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson. 
    Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. 
    Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati. 
    Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser. En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet. Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempel kontrollen over Skåne. Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34 000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise. Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
    Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge. Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret. 
    Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felles kongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet «Håkon», et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen. 
    Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson. Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge. Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldstefødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene. I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om. 
    Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis. I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning. Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge. 
    Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan. Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet. 
    Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige. 
    Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på en mer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene. 
    Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å fa stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig. Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon V hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen. 
    Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon V's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den «nasjonale» handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge. Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt «motbrev-politikken», og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343. Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon V også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.
        Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
    De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde «syslemannen». Syslemannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Syslemannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Syslemannen opptrådte som representant for kongemakten i sin sysle og hadde myndighet i kraft av det. 
    Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet syslemennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon V åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysleforvaltningen. Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon V hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt. 
    En nyutnevnt syslemann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte «syslemannsreversen». Her skulle syslemannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens «visse øre», det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for syslemannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med «rett utregning». 
    Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen «len» brukes da også noen få ganger om «sysle» i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette. Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet «len» inntektene fra sysla, mens «sysle» betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive. Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle. 
    Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom syslemannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventete, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå syslemannens «regnskap» og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter. Syslemannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de «uvisse» kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at syslemannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at syslemenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter. 
    På tross av at syslemannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Syslemannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han «lensmannen». Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant «forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget», som det heter i en rettarbot fra 1293. Tanken var åpenbart at syslemannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som syslemannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

    Sigurd giftet seg med Ingebjørg Erlingsdatter 1342, Sudrheim, Sørum, Romerike. Ingebjørg (datter av Erling Vidkunsøn og Elin Torersdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 46. Agnes Sigurdsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1424, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  2. 37.  Jon HaftorssonJon Haftorsson Etterslektstre til dette punkt (23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Notater:

    Havtoresønnene hørte til lendmannsadelen, Norges gamle høyadel. Slekten ble etterhvert så fornem at medlemmene søkte utenfor landets grenser for å finne jevnbyrdige ektefeller. Jon styrte Borgesyssel og bodde dels på Borregård, dels på Huseby.
    Jon og hans bror Sigurd kan ikke ha vært voksne da faren døde i 1319 eller 1320. De synes ikke å være født enda i januar 1312, da kong Håkon ga Borregård til Havtore og «hans lovlige arvinger». Den endelige deling av arven har nok derfor først funnet sted senere. Herr Jon nevnes i et dokument første gang i 1337 og var da allerede «herre», altså ridder. Få år senere giftet han seg med den svenske adelsdame Birgitta Knutsdatter.
    I et dokument etter 1395 er det tilfeldigvis fortalt at Jon en gang holdt et høstgilde, et «skurdøl» på Elin. Der gikk det ikke bedre til enn at en mann som het Helge tilføyde en av de andre gjestene et knivstikk, og for det ble han bundet og satt i mørkestue («myrka stufuo»). Det fremgår også av det samme dokument at Jon hadde begynt å samle jordegods i Onsøy.
    Jons sønn Håkon var på tale som konge etter Olav Håkonssons død i 1387.
    I 1331, sannsynligvis på høstparten, ble Magnus Eriksson erklært myndig. Det var en ungdom på bare femten år som overtok regjeringsmakten i de to unionsrikene. Magnus var fra nå av personlig ansvarlig for styret. Formynderregjeringens funksjonstid var formelt ute.
    En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør. Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde. Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
    15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson, Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
«Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge. Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om. Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge. Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norges rike.»
    De norske prelatene avga en lignende erklæring.
    I 1343 var det rådet som sammen med kong Magnus gjorde Håkon til Norges konge. Riksrådets handling ved denne anledning var klart rettsstiftende, i faktisk forstand kan den karakteriseres som et kongevalg. Avstanden til Sverreættens automatiske arvekongedømme var åpenbar. Begivenhetene på Varberg demonstrerte samtidig at rådet hadde vunnet en selvstendig forfatningsrettslig posisjon.
    Tre år senere kom det til strid mellom kong Magnus og Havtoresønnene om de sistnevntes rett til å besitte Borgesysla. Havtoresønnene hadde i sin tid blitt forlenet med Borgesysla av Håkon 5. Spørsmålet var om en konge kunne gi slike forleninger utover sin egen livstid. Problemet hadde stor prinsipiell interesse, og det ble overlatt til riksrådet å dømme i saken. Rådets kjennelse gikk i kongens favør. I 1347 falt det altså naturlig at riksrådet dømte i saker som angikk kongedømmets, det vil si rikets, rett.
    I 1349 undertegnet Jon kong Magnus' norske testamente, i 1357 deltok han i et politisk møte som en av kongens tillitsmenn og i 1370 ble han oppnevnt til å delta i et møte i Sverige angående en fredsslutning. Ca. 1380 trakk han seg tilbake fra det offentlige liv, men deltok i 1388 i riksmøtet i Oslo angående riksstyret og tronfølgen

    Familie/Ektefelle/partner: Birgitta Knudsdatter. Birgitta (datter av Knut Magnusson) ble født , Västra Götalands, Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 47. Cecilia Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  3. 38.  Haakon Amundssøn "Den Eldre" BoltHaakon Amundssøn "Den Eldre" Bolt Etterslektstre til dette punkt (24.Agmund7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Notater:

    Nevnes fra 1280-1350

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 48. Sigrid Haakonsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt
    2. 49. Gudrun Håkonsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt

  4. 39.  Bergtor KolbeinsønBergtor Kolbeinsøn Etterslektstre til dette punkt (26.Kolbein7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Notater:

    Nevnes 1357 og 1370

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 50. Agmund Bergtorsøn Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1345; døde 1419.

  5. 40.  Harald AlfsønHarald Alfsøn Etterslektstre til dette punkt (28.Alf7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Tronstad, Hurum; døde, Tronstad, Hurum.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lagmann i Tønsberg

    Familie/Ektefelle/partner: Joron Bjørnsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 51. Alv Haraldsøn Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1336 , Tronstad, Hurum; døde 13 Mar 1412, Vadstena kloster.

  6. 41.  Agnes SigurdsdatterAgnes Sigurdsdatter Etterslektstre til dette punkt (29.Ingebjørg7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1424, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Agnes giftet seg med Jon Marteinson Stjerne 1390. Jon (sønn av Martein Magnusson) ble født , Östergötland, Sverige; døde 1405, Roma, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 52. Katarina Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum.

  7. 42.  N.N JonsdatterN.N Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (30.N.N7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1340; døde, Bergen, Hordaland.

    Familie/Ektefelle/partner: Erling Einarsson Hildugard Tolstad. Erling (sønn av Einar Erlingsson Hildugard) ble født , Tolstad, Vågå, Gudbrandsdalen; døde, Tolstad, Vågå, Gudbrandsdalen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 53. Adalis Erlingsdatter Tolstad  Etterslektstre til dette punkt ble født 1365 , Tolstad, Vågå, Gudbrandsdalen; døde 1437, Nordmøre.

  8. 43.  Rani Johannesen RaniRani Johannesen Rani Etterslektstre til dette punkt (31.Johannes7, 20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Notater:

    var død 1345; gift med Christine Nielsdatter, der 1348 på Bygholm skødede alt sit gods i Danmark og Sønderjylland til kong Valdemar.

    (S. 341) Hr. Rani Jonsen, synes at have ejet Rudgaard (Sønderhald H.) og havde en datter Anne til Rudgaard, gift med Jens Lagesen (Udsøn) til Kollerup, der levede 1388

    Familie/Ektefelle/partner: Christine Nielsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 54. Anne Rani, til Rudgaard  Etterslektstre til dette punkt

  9. 44.  Kristina Nielsdatter RaniKristina Nielsdatter Rani Etterslektstre til dette punkt (32.Niels7, 20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Notater:

    SRPB nr. 1437, brev dagsett Norra Lund den13. juli 1379. «Christina Nilsdotter, enka efter riddaren Jöns Hjerne, skänker till Wreta kloster en attung jord i Norra Lund, såsom medgift och till underhåll i klostret för en fattig flicka, Katharina Haraldsdotter, som Hylleka, nunna i sagde kloster, hade från barndomen uppfostrat. Dock skall det vara Christinas slägt obetaget att den nu gifna fastigheten med 60 mark återlösa. Hon och Gerhard Snakeborg besegla. (In Norralwndom parochie Flistadhæ. Feria quarta prox. post septem fratrum.)

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Erengisleson Hjerne. Jon døde 1390. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 55. Marta Jonsdatter Hjerne  Etterslektstre til dette punkt

  10. 45.  Cecilia JonsdatterCecilia Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (34.Jon7, 21.Haftor6, 14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Familie/Ektefelle/partner: Ulf Holmgeirsson Ama. Ulf ble født , Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 56. Aasa Ulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Ellingård, Østfold.


Generasjon: 9

  1. 46.  Agnes SigurdsdatterAgnes Sigurdsdatter Etterslektstre til dette punkt (36.Sigurd8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1424, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Agnes giftet seg med Jon Marteinson Stjerne 1390. Jon (sønn av Martein Magnusson) ble født , Östergötland, Sverige; døde 1405, Roma, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 57. Katarina Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum.

  2. 47.  Cecilia JonsdatterCecilia Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (37.Jon8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Familie/Ektefelle/partner: Ulf Holmgeirsson Ama. Ulf ble født , Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 58. Aasa Ulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Ellingård, Østfold.

  3. 48.  Sigrid Haakonsdatter BoltSigrid Haakonsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (38.Haakon8, 24.Agmund7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Familie/Ektefelle/partner: Anders Ogmundsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 59. Magnhild Andersdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Oppland; døde, Toten, Oppland.

  4. 49.  Gudrun Håkonsdatter BoltGudrun Håkonsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (38.Haakon8, 24.Agmund7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Svalesen Smør. Jon (sønn av Svale Jonsønn Smør og Sigrid Gunnarsdatter Kane) ble født 1420; døde 1483. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  5. 50.  Agmund Bergtorsøn BoltAgmund Bergtorsøn Bolt Etterslektstre til dette punkt (39.Bergtor8, 26.Kolbein7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1345; døde 1419.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Ridder og riksråd

    Notater:

    Til tronstad i hurum

    Agmund giftet seg med Gunhild Bergsveinsdatter 1380. Gunhild (datter av Bergsvein Bårdsøn og Gudrun Guttormsdatter) ble født 1355. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 60. Haakon Agmuntsøn Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1385; døde 1440.

  6. 51.  Alv Haraldsøn BoltAlv Haraldsøn Bolt Etterslektstre til dette punkt (40.Harald8, 28.Alf7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1336 , Tronstad, Hurum; døde 13 Mar 1412, Vadstena kloster.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Norsk ridder

    Alv giftet seg med Katarina Jonsdatter 1401. Katarina (datter av Jon Marteinson Stjerne og Agnes Sigurdsdatter) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 61. Agnes Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.
    2. 62. Gro Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  7. 52.  Katarina JonsdatterKatarina Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (41.Agnes8, 29.Ingebjørg7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum.

    Katarina giftet seg med Alv Haraldsøn Bolt 1401. Alv (sønn av Harald Alfsøn og Joron Bjørnsdotter) ble født 1336 , Tronstad, Hurum; døde 13 Mar 1412, Vadstena kloster. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 61. Agnes Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.
    2. 62. Gro Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  8. 53.  Adalis Erlingsdatter TolstadAdalis Erlingsdatter Tolstad Etterslektstre til dette punkt (42.N.N8, 30.N.N7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1365 , Tolstad, Vågå, Gudbrandsdalen; døde 1437, Nordmøre.

    Familie/Ektefelle/partner: Toralde Sigurdson Smørrhatt. Toralde (sønn av Sigurd Gunnarson Hvit Kane og Anbjørg Gautesdatter) døde 1403. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 63. Ivar Toraldesson Aspa Smørrhatt  Etterslektstre til dette punkt døde 1415, Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre.
    2. 64. Trond Toraldeson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1385; døde 1445.

  9. 54.  Anne Rani, til RudgaardAnne Rani, til Rudgaard Etterslektstre til dette punkt (43.Rani8, 31.Johannes7, 20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Notater:

    Hr. Rani Jonsen, synes at have ejet Rudgaard (Sønderhald H.) og havde en datter Anne til Rudgaard, gift med Jens Lagesen (Udsøn) til Kollerup, der levede 1388.

    Familie/Ektefelle/partner: Jens Lavessøn Udsen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 65. Karen Jensdatter Udsen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Udsen.

  10. 55.  Marta Jonsdatter HjerneMarta Jonsdatter Hjerne Etterslektstre til dette punkt (44.Kristina8, 32.Niels7, 20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Familie/Ektefelle/partner: Jöns Knutson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 66. Knut Jönsson Baad  Etterslektstre til dette punkt døde, Mörby, Västra Götalands, Sverige.

  11. 56.  Aasa UlvsdatterAasa Ulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (45.Cecilia8, 34.Jon7, 21.Haftor6, 14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Ellingård, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Olav Torsteinsson, Gyldenhammar. Olav døde, Ellingård, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 67. N.N Olavsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ellingård, Østfold; døde, Borge, Østfold.


Generasjon: 10

  1. 57.  Katarina JonsdatterKatarina Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (46.Agnes9, 36.Sigurd8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum.

    Katarina giftet seg med Alv Haraldsøn Bolt 1401. Alv (sønn av Harald Alfsøn og Joron Bjørnsdotter) ble født 1336 , Tronstad, Hurum; døde 13 Mar 1412, Vadstena kloster. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 68. Agnes Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.
    2. 69. Gro Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  2. 58.  Aasa UlvsdatterAasa Ulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (47.Cecilia9, 37.Jon8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Ellingård, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Olav Torsteinsson, Gyldenhammar. Olav døde, Ellingård, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 70. N.N Olavsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ellingård, Østfold; døde, Borge, Østfold.

  3. 59.  Magnhild AndersdatterMagnhild Andersdatter Etterslektstre til dette punkt (48.Sigrid9, 38.Haakon8, 24.Agmund7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Oppland; døde, Toten, Oppland.

    Notater:

    Nevnes 1412.

    Familie/Ektefelle/partner: Torstein Skjeldulvsson. Torstein (sønn av Skeldulv Botolvsson) ble født , Näs, Jemtland, Sverige; døde, Toten, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 71. Katarina Torstensdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Toten, Oppland; døde, Jemtland, Sverige.
    2. 72. Soleig Torsteinsdotter  Etterslektstre til dette punkt

  4. 60.  Haakon Agmuntsøn BoltHaakon Agmuntsøn Bolt Etterslektstre til dette punkt (50.Agmund9, 39.Bergtor8, 26.Kolbein7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1385; døde 1440.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Vepner og riksråd

    Familie/Ektefelle/partner: Elen Laurentsdatter, Blå. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 73. Gunhild Haakonsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1415; døde 1472.

  5. 61.  Agnes Alvsdatter BoltAgnes Alvsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (51.Alv9, 40.Harald8, 28.Alf7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Knut Jönsson Baad. Knut (sønn av Jöns Knutson og Marta Jonsdatter Hjerne) døde, Mörby, Västra Götalands, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 74. Rangfrid Knudsdatter, til Manvik  Etterslektstre til dette punkt ble født , Manvik, Larvik, Vestfold; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

  6. 62.  Gro Alvsdatter BoltGro Alvsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (51.Alv9, 40.Harald8, 28.Alf7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Mats Jacobsøn Rømer. Mats (sønn av Jacob Fastulvsson og Elsebe Ottesdatter Rømer) ble født 1405 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1455, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 75. Otte Matssøn Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  7. 63.  Ivar Toraldesson Aspa SmørrhattIvar Toraldesson Aspa Smørrhatt Etterslektstre til dette punkt (53.Adalis9, 42.N.N8, 30.N.N7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) døde 1415, Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre.

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Alfsdatter Skåden. Sigrid (datter av Alf Haldorsson Skåden) ble født , Skaaden, Øyer. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 76. Margrethe Iversdatter Aspa  Etterslektstre til dette punkt døde 1471, Fet, Hafslo, Sogn og Fjorane.

  8. 64.  Trond ToraldesonTrond Toraldeson Etterslektstre til dette punkt (53.Adalis9, 42.N.N8, 30.N.N7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1385; døde 1445.

    Notater:

    • Lagmann i Oslo? / Erkestolens rådsmann på Nordmøre

    Familie/Ektefelle/partner: Jorann Aslaksdotter Aspa. Jorann (datter av Aslak Jonson og Gro Sveinungsdotter Aspa) ble født , Gjermenes; døde 1443, Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 77. Ivar Trondson Aspa  Etterslektstre til dette punkt ble født 1405 , Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre; døde 1498, Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre.

  9. 65.  Karen Jensdatter UdsenKaren Jensdatter Udsen Etterslektstre til dette punkt (54.Anne9, 43.Rani8, 31.Johannes7, 20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Udsen.

    Familie/Ektefelle/partner: Mads Jensen Munk, til Visborg. Mads (sønn av Jens Nielsen Munk) ble født , Visborg; døde 7 Jan 1442. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 78. Jens Madsen Munk, til Visborg  Etterslektstre til dette punkt ble født , Visborg, Gotland, Sverige; døde 1501; ble begravet , Mariager Kirke, Århus, Danmark.

  10. 66.  Knut Jönsson BaadKnut Jönsson Baad Etterslektstre til dette punkt (55.Marta9, 44.Kristina8, 32.Niels7, 20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) døde, Mörby, Västra Götalands, Sverige.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lagmann Vestregøtland

    Notater:

    Lagman, Knut tilhører slekten "Tre Rosor"., Lagmann, Känd 1435, Lagmann i Västgötaland, riksråd i Sverige

    Familie/Ektefelle/partner: Agnes Alvsdatter Bolt. Agnes (datter av Alv Haraldsøn Bolt og Katarina Jonsdatter) ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 74. Rangfrid Knudsdatter, til Manvik  Etterslektstre til dette punkt ble født , Manvik, Larvik, Vestfold; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

  11. 67.  N.N OlavsdatterN.N Olavsdatter Etterslektstre til dette punkt (56.Aasa9, 45.Cecilia8, 34.Jon7, 21.Haftor6, 14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Ellingård, Østfold; døde, Borge, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Tormod Eyvindsson. Tormod (sønn av Eyvind Tormondsson Kamp) ble født , Borge, Østfold; døde, Borge, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 79. Gunborg Tormodsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold.


Generasjon: 11

  1. 68.  Agnes Alvsdatter BoltAgnes Alvsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (57.Katarina10, 46.Agnes9, 36.Sigurd8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Knut Jönsson Baad. Knut (sønn av Jöns Knutson og Marta Jonsdatter Hjerne) døde, Mörby, Västra Götalands, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 80. Rangfrid Knudsdatter, til Manvik  Etterslektstre til dette punkt ble født , Manvik, Larvik, Vestfold; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

  2. 69.  Gro Alvsdatter BoltGro Alvsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (57.Katarina10, 46.Agnes9, 36.Sigurd8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Mats Jacobsøn Rømer. Mats (sønn av Jacob Fastulvsson og Elsebe Ottesdatter Rømer) ble født 1405 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1455, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 81. Otte Matssøn Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  3. 70.  N.N OlavsdatterN.N Olavsdatter Etterslektstre til dette punkt (58.Aasa10, 47.Cecilia9, 37.Jon8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Ellingård, Østfold; døde, Borge, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Tormod Eyvindsson. Tormod (sønn av Eyvind Tormondsson Kamp) ble født , Borge, Østfold; døde, Borge, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 82. Gunborg Tormodsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold.

  4. 71.  Katarina TorstensdatterKatarina Torstensdatter Etterslektstre til dette punkt (59.Magnhild10, 48.Sigrid9, 38.Haakon8, 24.Agmund7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Toten, Oppland; døde, Jemtland, Sverige.

    Familie/Ektefelle/partner: Laurens Wibjörnsson. Laurens døde, Jemtland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 83. Wibjörn Laurensson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Jemtland, Sverige; døde, Ød, Jemtland, Sverige.

  5. 72.  Soleig TorsteinsdotterSoleig Torsteinsdotter Etterslektstre til dette punkt (59.Magnhild10, 48.Sigrid9, 38.Haakon8, 24.Agmund7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1)

    Notater:

    Hun skal til høre Månstad-ætten

    Familie/Ektefelle/partner: Nicles "Nils" Kane. Nicles (sønn av Gunnar Toraldesøn Kane og Gyrid Eriksdatter Galtung) ble født 1365 , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde, Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 84. Gaute Niclesson Kane  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1497, Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal.
    2. 85. Elin Niklesdotter Kane  Etterslektstre til dette punkt ble født 1420 , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1478, Gudbrantsdalen, Oppland.

  6. 73.  Gunhild Haakonsdatter BoltGunhild Haakonsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (60.Haakon10, 50.Agmund9, 39.Bergtor8, 26.Kolbein7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1415; døde 1472.

    Familie/Ektefelle/partner: Lyder von Bergen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 86. Ingeborg Lydersdatter Studs  Etterslektstre til dette punkt døde 1512, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  7. 74.  Rangfrid Knudsdatter, til ManvikRangfrid Knudsdatter, til Manvik Etterslektstre til dette punkt (61.Agnes10, 51.Alv9, 40.Harald8, 28.Alf7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Manvik, Larvik, Vestfold; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Tre Roser

    Familie/Ektefelle/partner: Aslak Thuresson Båd. Aslak (sønn av Ture Bonde og Marine Aslaksdatter) døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  8. 75.  Otte Matssøn RømerOtte Matssøn Rømer Etterslektstre til dette punkt (62.Gro10, 51.Alv9, 40.Harald8, 28.Alf7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Fogd i Hardanger

    Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Lydersdatter Studs. Ingeborg (datter av Lyder von Bergen og Gunhild Haakonsdatter Bolt) døde 1512, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 87. Inggerd Ottesdatter Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre.

  9. 76.  Margrethe Iversdatter AspaMargrethe Iversdatter Aspa Etterslektstre til dette punkt (63.Ivar10, 53.Adalis9, 42.N.N8, 30.N.N7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) døde 1471, Fet, Hafslo, Sogn og Fjorane.

    Familie/Ektefelle/partner: Erich Andersson. Erich (sønn av Anders Johannesson Kruckow) ble født , Fet, Hafslo, Sogn og Fjorane; døde 1471, Fet, Hafslo, Sogn og Fjorane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 88. Adelus Erichsdatter Kruckow  Etterslektstre til dette punkt ble født 1470 , Fet, Hafslo, Sogn og Fjorane; døde 1530, Jordanger, Luster, Sogn og Fjordane.

  10. 77.  Ivar Trondson AspaIvar Trondson Aspa Etterslektstre til dette punkt (64.Trond10, 53.Adalis9, 42.N.N8, 30.N.N7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1405 , Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre; døde 1498, Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre.

    Familie/Ektefelle/partner: Mari Hallvardsdatter Hudfat. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 89. Jorann Ivarsdotter Aspa  Etterslektstre til dette punkt ble født 1450 , Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre.

  11. 78.  Jens Madsen Munk, til VisborgJens Madsen Munk, til Visborg Etterslektstre til dette punkt (65.Karen10, 54.Anne9, 43.Rani8, 31.Johannes7, 20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Visborg, Gotland, Sverige; døde 1501; ble begravet , Mariager Kirke, Århus, Danmark.

    Notater:

    til Visborg, Kollerup, Rugaard (Sønder herred) og Havnø (Hindsted herred), var alt 1445 ridder, beseglede 1455 til vitterlighed med Niels Munk (Juul) af Ballebo og med hr. Niels Munk af Brusgaard, udstedte 1460 genbrev til biskop Knud i Viborg på 2 gårde i Havbro, på hvilke bispen havde givet ham og hans hustru Anne Jensdatter livsbrev, var samme år sammen med hr. Niels Christiernsen (Munk) af Kjølby voldgiftsmand i striden mellem Lage Brok og de Rosenkrantz'er.
Var i det hele taget en anset mand, hvis navn ofte træffes i datidens aktstykker, indværgede 1468 med lovhævd Visborg og Havnø og 1481 Kollerup, arvede 1484 Toftum gård og Mølle (Refs herred) for en broderlod i arven efter Mogens Nist, var 1487 nærværende ved hyldingen i Lund, gav 1495 med sin hustru gods til et af ham stiftet kapel i Mariager kirke, gjorde 1498 lovhævd på gods, som hans farfader Jens Nielsen og fader Mads Jensen havde ejet 'ulast og ukjært', levede 6. april 1501, men var død 2. aug. samme år, da skifte holdtes efter ham.

    Familie/Ektefelle/partner: Anne Jensdatter Bagge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 90. Elne Jensdatter Munk  Etterslektstre til dette punkt ble født , Havno, Visborg, Aalborg, Danmark.

  12. 79.  Gunborg TormodsdatterGunborg Tormodsdatter Etterslektstre til dette punkt (67.N.N10, 56.Aasa9, 45.Cecilia8, 34.Jon7, 21.Haftor6, 14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Gjest Tjostolvsson Holk. Gjest (sønn av Tjostolv Gunnarsson Holk og N.N Svendsdatter) ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 91. Cecilia Gjestdatter Holk  Etterslektstre til dette punkt ble født 1455 , Borge, Østfold; døde, Ørmen, Onsøy, Østfold.


Generasjon: 12

  1. 80.  Rangfrid Knudsdatter, til ManvikRangfrid Knudsdatter, til Manvik Etterslektstre til dette punkt (68.Agnes11, 57.Katarina10, 46.Agnes9, 36.Sigurd8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Manvik, Larvik, Vestfold; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Tre Roser

    Familie/Ektefelle/partner: Aslak Thuresson Båd. Aslak (sønn av Ture Bonde og Marine Aslaksdatter) døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  2. 81.  Otte Matssøn RømerOtte Matssøn Rømer Etterslektstre til dette punkt (69.Gro11, 57.Katarina10, 46.Agnes9, 36.Sigurd8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Fogd i Hardanger

    Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Lydersdatter Studs. Ingeborg (datter av Lyder von Bergen og Gunhild Haakonsdatter Bolt) døde 1512, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 92. Inggerd Ottesdatter Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre.

  3. 82.  Gunborg TormodsdatterGunborg Tormodsdatter Etterslektstre til dette punkt (70.N.N11, 58.Aasa10, 47.Cecilia9, 37.Jon8, 23.Agnes7, 15.Håkon6, 9.Magnus5, 5.Margrethe4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Gjest Tjostolvsson Holk. Gjest (sønn av Tjostolv Gunnarsson Holk og N.N Svendsdatter) ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 93. Cecilia Gjestdatter Holk  Etterslektstre til dette punkt ble født 1455 , Borge, Østfold; døde, Ørmen, Onsøy, Østfold.

  4. 83.  Wibjörn LaurenssonWibjörn Laurensson Etterslektstre til dette punkt (71.Katarina11, 59.Magnhild10, 48.Sigrid9, 38.Haakon8, 24.Agmund7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Jemtland, Sverige; døde, Ød, Jemtland, Sverige.

    Notater:

    Nevnes 1440

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 94. Catharina Wibjørnsdotter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1440 , Ød, Jemtland, Sverige; døde, Ød, Jemtland, Sverige.

  5. 84.  Gaute Niclesson KaneGaute Niclesson Kane Etterslektstre til dette punkt (72.Soleig11, 59.Magnhild10, 48.Sigrid9, 38.Haakon8, 24.Agmund7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1497, Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Ridder og Riksråd

    Notater:

    Nevnes 1442-1483

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Månstad. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 95. Kirsten Gautesdatter Kane  Etterslektstre til dette punkt ble født 1460 , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1520, Tingvoll, Møre og Romsdal.

    Familie/Ektefelle/partner: Salug Torsteinsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  6. 85.  Elin Niklesdotter KaneElin Niklesdotter Kane Etterslektstre til dette punkt (72.Soleig11, 59.Magnhild10, 48.Sigrid9, 38.Haakon8, 24.Agmund7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1420 , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1478, Gudbrantsdalen, Oppland.

    Notater:

    Døde etter 1478

    Familie/Ektefelle/partner: Henrik Jensen Gyldenløve. Henrik (sønn av Jens Olavson) ble født 1417 , Gudbrantsdalen, Oppland; døde 1477, Gudbrantsdalen, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 96. Nils Henriksøn Gyldenløve  Etterslektstre til dette punkt ble født 1458 , Gudbrantsdalen, Oppland; døde 1523, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  7. 86.  Ingeborg Lydersdatter StudsIngeborg Lydersdatter Studs Etterslektstre til dette punkt (73.Gunhild11, 60.Haakon10, 50.Agmund9, 39.Bergtor8, 26.Kolbein7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) døde 1512, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Otte Matssøn Rømer. Otte (sønn av Mats Jacobsøn Rømer og Gro Alvsdatter Bolt) ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 92. Inggerd Ottesdatter Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre.

  8. 87.  Inggerd Ottesdatter RømerInggerd Ottesdatter Rømer Etterslektstre til dette punkt (75.Otte11, 62.Gro10, 51.Alv9, 40.Harald8, 28.Alf7, 17.Gyda6, 11.Olof5, 6.Ragndid4, 3.Skule3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre.

    Notater:

    Inger Ottesdotter Rømer (ca. 1475–1555) også kalt fru Inger til Austrått og Ingerd Ottesdatter var adelskvinne, godseier og lensstyrer, mest kjent som eier av Austråttborgen, og fra Ibsensskuespill Fru Inger til Østeraad (1857).
    Hun var datter av Otte Matsson Rømer og Ingeborg Lydersdatter, og giftet seg senest i 1494 med riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn («Gyldenløve») (ca. 1458-1523). Fru Ingerd spiller ingen offentlig rolle mens ektemannen lever, og er ikke nevnt i brev eller diplomer. Ekteskapet mellom Niels og Ingerd innebar også løsningen på en arvestrid om Austrått mellom to familiegrener, ettersom Niels var sønn av den tidligere eieren Henrik Jensson.
    Kort tid etter Niels' død framtrer enkefruen både som aktiv godseier og politisk aktør. Både historikere og dramatikere har festet seg ved maktspillet mellom fru Ingerd og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Erkebiskopen hadde plyndret Austrått tre ganger, og medvirket til at to av Ingerds svigersønner ble drept. På den annen side var heller ikke fru Ingerd noen helgen; hun opptrådte aggressivt i flere tvilsomme arve-rettssaker. Bjørkvik skriver at «ho var godsrik oog hadde sans for økonomi og godsdrift, men kunne nytte ufine middel for å nå sine mål»; han nevner tre større rettssaker som hun tapte.
    Enkefru Inger overførte i 1552 Austråttgodset til datteren Lucie Nilsdatter og svigersønnen Jens Tillufssøn Bjelke. Inger og Lucie druknet sammen i 1555, under en båtreise på Sunnmøre. De ligger begravet under gulvet i Ørland kirke. Jens døde i 1559, og sønnen Åge Bjelke (1552–1603) overtok Austrått i en alder av 7 år. Hans formynder var Henrik Nielsson, morfaren Niels' sønn fra et tidligere ekteskap.

    Inggerd giftet seg med Nils Henriksøn Gyldenløve 1492, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. Nils (sønn av Henrik Jensen Gyldenløve og Elin Niklesdotter Kane) ble født 1458 , Gudbrantsdalen, Oppland; døde 1523, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 97. Margreta Nilsdatter Gyldenløve  Etterslektstre til dette punkt ble født 1495 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1565, Lungegaarden, Bergen.

  9. 88.  Adelus Erichsdatter KruckowAdelus Erichsdatter Kruckow Etterslektstre til dette punkt (76.Margrethe11, 63.Ivar10, 53.Adalis9, 42.N.N8, 30.N.N7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1470 , Fet, Hafslo, Sogn og Fjorane; døde 1530, Jordanger, Luster, Sogn og Fjordane.

    Notater:

    I en kilde fra 1505 må vi ha funnet Torleivs hustru. Dette året ga Olav Aslaksson sin frenke, dvs sin nære slektning på morssiden, hustru Adelus Eriksdotter, 3 laupsbol jordeiendom i gården Høgi (Høyum) i Joranger sogn i Luster (tidligere Hafslo) i Sogn, til eiendom. Det var en gave forøvrig, intet salg. Trond Benkestokk [hennes sønn] kjøpte i 1527 ytterligere 5 laupsbol i samme gården, og hans sønn, Tord Benkestokk til Joranger i Luster, kjøpte i 1575 enda mere av gården.
    I en våpenanetavle i Brønnøy kirke fra 1572 for fru Kirstin Trondsdotter Benkestokk [se NST 3 (1932), s. 274-300], tillegges hennes farmor, det vil si hustru Adelus Eriksdotter (nevnt 1505), de Kruckowers slektsvåpen. Denne heraldiske kilden, kombinert med den nærhet det var mellom Fet og Joranger, underbygger teorien om at hustru Adelus Eriksdotter var en datter av ridderen herr Erik Andersson på Fet.

    Familie/Ektefelle/partner: Torleif Trondsson Benkenstok. Torleif (sønn av Trond Tordsson Benkenstok og Bergiuth Torleifdatter) ble født 1450 , Skold, Ryfylke, Rogaland; døde 1504, Jordanger, Luster, Sogn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 98. Trond Torleifsson Benkenstok  Etterslektstre til dette punkt ble født 1495 , Jordanger, Luster, Sogn og Fjordane; døde 14 Feb 1558, Bergen, Hordaland.
    2. 99. Andreas Benkenstok  Etterslektstre til dette punkt

  10. 89.  Jorann Ivarsdotter AspaJorann Ivarsdotter Aspa Etterslektstre til dette punkt (77.Ivar11, 64.Trond10, 53.Adalis9, 42.N.N8, 30.N.N7, 19.Elin6, 12.Ingebjørg5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1450 , Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre.

    Familie/Ektefelle/partner: Engelbrekt Gunnarsson. Engelbrekt (sønn av Gunnar Gunnarsson) ble født , Nes, Romerike; døde, Trondenes, Harstad, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 100. Halvard Engelbrektsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1480 , Trondenes, Harstad, Troms.

  11. 90.  Elne Jensdatter MunkElne Jensdatter Munk Etterslektstre til dette punkt (78.Jens11, 65.Karen10, 54.Anne9, 43.Rani8, 31.Johannes7, 20.Kristine6, 13.Alv5, 7.Erling4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født , Havno, Visborg, Aalborg, Danmark.

    Familie/Ektefelle/partner: Hans Pedersen Lykke. Hans (sønn av Peder Eriksen Lykke og Johanne Nilsdatter Bild) ble født , Stadsgaard, Ormslev, Aarhus, Danmark; døde, Fannerup, Randers, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 101. Peder Hansen Lykke  Etterslektstre til dette punkt ble født , Havno, Visborg, Aalborg, Danmark; døde 3 Feb 1535, Soholm, Magleby, Praesto, Danmark.

  12. 91.  Cecilia Gjestdatter HolkCecilia Gjestdatter Holk Etterslektstre til dette punkt (79.Gunborg11, 67.N.N10, 56.Aasa9, 45.Cecilia8, 34.Jon7, 21.Haftor6, 14.Jon5, 8.Ragndid4, 4.Ingebjørg3, 2.Ragnhild2, 1.Erling1) ble født 1455 , Borge, Østfold; døde, Ørmen, Onsøy, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Alfssøn Kamp. Jon (sønn av Alf Kamp) ble født 1450 , Ørmen, Onsøy, Østfold; døde, Ørmen, Onsøy, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]





Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !