Groa Torsteinsdatter

Groa Torsteinsdatter

Kvinne

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Groa TorsteinsdatterGroa Torsteinsdatter

    Familie/Ektefelle/partner: Dungard of Katanes. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Grelod Dungardsdatter  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 2

  1. 2.  Grelod DungardsdatterGrelod Dungardsdatter Etterslektstre til dette punkt (1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Torfinn Einarsson, Hausakljuv. Torfinn (sønn av Einar Rangvaldsson) døde 963. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Lodve Torfinnsson, Jarl  Etterslektstre til dette punkt ble født , Orkenøyene, Scottland; døde 988.


Generasjon: 3

  1. 3.  Lodve Torfinnsson, JarlLodve Torfinnsson, Jarl Etterslektstre til dette punkt (2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Orkenøyene, Scottland; døde 988.

    Familie/Ektefelle/partner: Edna Cabaccarbhalsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Sigurd Digre Lodvesson  Etterslektstre til dette punkt døde 23 Apr 1014, Clontarf, Irland.
    2. 5. N.N Hlodvirsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Orkenøyene, Scottland.


Generasjon: 4

  1. 4.  Sigurd Digre LodvessonSigurd Digre Lodvesson Etterslektstre til dette punkt (3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 23 Apr 1014, Clontarf, Irland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Jarl av Orkenøyene

    Familie/Ektefelle/partner: Donada Malcomsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 6. Torfinn Sigurdsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1065, Birsay, Orkney, Scottland.
    2. 7. Bruse Sigurdsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1064.

  2. 5.  N.N HlodvirsdatterN.N Hlodvirsdatter Etterslektstre til dette punkt (3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Orkenøyene, Scottland.

    Familie/Ektefelle/partner: Gille-Adomhnan. Gille-Adomhnan (sønn av Solmund) ble født , Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Gillebride Thane of Argyll  Etterslektstre til dette punkt ble født , Colonsay, Skottland; døde, Argyll, Skottland.


Generasjon: 5

  1. 6.  Torfinn SigurdssonTorfinn Sigurdsson Etterslektstre til dette punkt (4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1065, Birsay, Orkney, Scottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Jarl

    Notater:

    Earl (Greve) på Orkneyöarna, Caithness, Skottland, Irland och Isle of Man.

    Familie/Ektefelle/partner: Ingebjørg Finnsdatter. Ingebjørg (datter av Finn Arnesson, Jarl og Berljot Halvdansdatter) ble født 1032 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 9. Pål Torfinnsson, Jarl  Etterslektstre til dette punkt ble født 1049 , Orkenøyene, Scottland; døde 1099, Bergen, Hordaland.

  2. 7.  Bruse SigurdssonBruse Sigurdsson Etterslektstre til dette punkt (4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1064.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 10. Rangvald Bruseson  Etterslektstre til dette punkt døde 1045.

  3. 8.  Gillebride Thane of ArgyllGillebride Thane of Argyll Etterslektstre til dette punkt (5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Colonsay, Skottland; døde, Argyll, Skottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lord i Argyll

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 11. Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll  Etterslektstre til dette punkt ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland.


Generasjon: 6

  1. 9.  Pål Torfinnsson, JarlPål Torfinnsson, Jarl Etterslektstre til dette punkt (6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1049 , Orkenøyene, Scottland; døde 1099, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Greve på Orkenøyene

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Håkonsdatter, Sørum. Ragnhild (datter av Håkon Ivarsson, Jarl og Ragnhild Magnusdatter) ble født , Oppland; døde, Orkenøyene, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 12. Håkon Pålsson, Jarl  Etterslektstre til dette punkt ble født 1075 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Orkenøyene, Scottland.
    2. 13. Herborg Pålsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  2. 10.  Rangvald BrusesonRangvald Bruseson Etterslektstre til dette punkt (7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1045.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Orkenøyjarl

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 14. Tora Rangvaldsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 15. Duvnjal Raud, Jarl  Etterslektstre til dette punkt døde 1108, Raudeberg, Sogn og Fjordane.

  3. 11.  Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of ArgyllSomerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll Etterslektstre til dette punkt (8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lord i Argyll

    Somerled giftet seg med Raghnhild Olofsdotter 1160. Raghnhild (datter av Olof I Gudrödsson Bitling og Ingebjørg Håkonsdatter) ble født 1115 , Isle of Man, England; døde 1175, Argyll, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 16. Kenneth of Kintyre, Ruaídri  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kentyre, Skottland; døde, Kentyre, Skottland.
    2. 17. Rognvald MacGillabride  Etterslektstre til dette punkt ble født , of Morven, Argyleshire, Scotland; døde 1207, Kintyre, Argyleshire, Scotland.


Generasjon: 7

  1. 12.  Håkon Pålsson, JarlHåkon Pålsson, Jarl Etterslektstre til dette punkt (9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1075 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Orkenøyene, Scottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Greve på Orkenøyene

    Familie/Ektefelle/partner: Helga Moddansdatter. Helga (datter av Moddan) ble født , Katanes, Skotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Ingebjørg Håkonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England.

  2. 13.  Herborg PålsdatterHerborg Pålsdatter Etterslektstre til dette punkt (9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 19. Sigrid  Etterslektstre til dette punkt ble født , Orkenøyene, Scottland.

  3. 14.  Tora RangvaldsdatterTora Rangvaldsdatter Etterslektstre til dette punkt (10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Notater:

    Tora Jonsdatter var frillen til kong Olav Kyrre (ca. 1050–1093) og fødte kongens eneste sønn, Magnus Olavsson, den senere kong Magnus Berrføtt.
    Snorre Sturlasson skriver i den korte Olav Kyrres saga at «Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdotter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen».[1]
    Forfatterne av henholdsvis Fagrskinna og Morkinskinna skriver også at Olav fikk sønnen Magnus med ei frille som het Tora, men i begge disse sagaene kalles hun "datter av Arne den låge"

    Familie/Ektefelle/partner: Olav III Haraldsson, Kyrre. Olav (sønn av Harald III Sigurdsson, Hardråde og Tora Torbrgsdatter) ble født 1050; døde 1093, Håkeby, Tanum, Västra Götaland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 20. Magnus III Olavsson, Berføtt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1073; døde 24 Aug 1103, Ulster, Irland.

  4. 15.  Duvnjal Raud, JarlDuvnjal Raud, Jarl Etterslektstre til dette punkt (10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1108, Raudeberg, Sogn og Fjordane.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Jarl

    Notater:

    Duvnjall 'Raud' (Gunnar) Ragnvaldsson kom til Godøy som eit lite barn. Duvnjall som er Raud sitt rette namn, vert i Flatøy-boka fornorska til Gunnar. Ogso den danske sogeskrivaren Saxo Grammaticus gjev att ei norsk segn om ein Rangvald som har ein svigerson "Gunnar". I Sunnmørsættleggen er Duvnjall nemnt som "Raud".
    Namnet Domhnall var ikkje så framand i Orkneyjarlætta. Farfar til Rangvald var Orkneyjarlen Sigurd Digre d. 1014. Mor til Sigurd var keltisk. Ho heitte Edna og var dotter til den irske fyrsten Carbhall (Kjarval).
    Orkneysoga fortel om ein Duvnjall som fall i eit slag på Orkney mot dei to Torfinn-ætlingane, Håkon og Magnus, omkring år 1108. Han var "i slektskap med jarlane ein led lenger ute enn brødrung".
    Vi ser ikkje noko som tyder på at Duvnjall Raud sine etterkommarar tok opp kravet om å få jarledømet Orknøy. Derimot er det påfallande å sjå korles den Sunnmørs-ætta som vart kalla Blindheimsmennene i 1100-åra hadde samband med Orknøyane. Og namnet Ragnvald finn vi att i Blindheimsætta. Den som først er namgjeven av Blindheimsætta, Jon Smørbjalte, er ein eller to ættledd yngre enn Duvnjall Raud.
    Ola Kvalsund, Bygdebok for Borgund og Giske, 1957, pp 216-18

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 21. Jon Duvnjalson Smørbalte  Etterslektstre til dette punkt ble født , Raudeberg, Sogn og Fjordane; døde 1123.

  5. 16.  Kenneth of Kintyre, RuaídriKenneth of Kintyre, Ruaídri Etterslektstre til dette punkt (11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Kentyre, Skottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lord i Kentyre

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 22. NN of Kentyre  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England.

  6. 17.  Rognvald MacGillabrideRognvald MacGillabride Etterslektstre til dette punkt (11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , of Morven, Argyleshire, Scotland; døde 1207, Kintyre, Argyleshire, Scotland.

    Familie/Ektefelle/partner: Fiona av Moray. Fiona (datter av Ranulf av Moray og Bethoc) ble født , of Moray, Scotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 23. Ruarir MacRagnald  Etterslektstre til dette punkt ble født , of Morven, Argyle, Scotland.


Generasjon: 8

  1. 18.  Ingebjørg HåkonsdatterIngebjørg Håkonsdatter Etterslektstre til dette punkt (12.Håkon7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England.

    Ingebjørg giftet seg med Olof I Gudrödsson Bitling 1115. Olof (sønn av Gudrød III Haraldsson, Crowan og Ragnhild Haraldsdotter) ble født 1080 , Isle of Man, England; døde 29 Jun 1153, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 24. Raghnhild Olofsdotter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1115 , Isle of Man, England; døde 1175, Argyll, Skottland.

  2. 19.  SigridSigrid Etterslektstre til dette punkt (13.Herborg7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Orkenøyene, Scottland.

    Familie/Ektefelle/partner: Pål Sigridson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 25. Ulvhild Pålsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

  3. 20.  Magnus III Olavsson, BerføttMagnus III Olavsson, Berføtt Etterslektstre til dette punkt (14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1073; døde 24 Aug 1103, Ulster, Irland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Beskrivelse
    Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
    Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
    Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
    Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
    Kongevåpenet
    Se Norges riksvåpen.
    Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
    Norges konge
    Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
    Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
    Lokalt opprør
    Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.
    Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
    Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
    Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».
    Krig mot Danmark og Sverige
    Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.
    Fienden i hast ble jaget;
    hordekongen svidde av hus.
    Høyt steig flammer i vinden.
    Viskdalske enker fikk våke.[3]
    Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4]
    Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5]
    Fred og bryllup
    Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
    Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
    Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099
    Erobringen av Irskesjøen


    Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.
    Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
    På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
    Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
    Konge av Man
    Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
    Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


    Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.
    I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»
    Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
    Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
    Wales
    Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
    Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


    Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.
    Skottland
    Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
    Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
    Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103
    I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».
    Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»
    Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
    Ettermæle
    Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».
    Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
    Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

    Familie/Ektefelle/partner: Irsk Kvinne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 26. Harald IV Magnusson Gille  Etterslektstre til dette punkt ble født 1103 , Irland; døde 13 Des 1136, Bergen, Hordaland.
    2. 27. Øystein Magnusson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1088; døde 29 Aug 1122, Hustad, Fræna, Møre og romsdal.

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Saxesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Familie/Ektefelle/partner: Tora. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 28. Sigurd Magnusson, Jorsalsfare  Etterslektstre til dette punkt

    Familie/Ektefelle/partner: Margret Fredkulla. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  4. 21.  Jon Duvnjalson SmørbalteJon Duvnjalson Smørbalte Etterslektstre til dette punkt (15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Raudeberg, Sogn og Fjordane; døde 1123.

    Notater:

    Blindhejms-ätten, en af Norges mera kända

    aristokratiska slägtcr under medeltiden, hade1
    sitt namn efter endera af de båda godsen med
    namnet Blindhejin på Söndinöre. Denna ätt samt
    Ar n m ö d lin garna voro en tid de mest ansedd a
    slägterna i denne landsdel. Ättens blomstrings-
    tid inföll under 12:te årh. Flere af hennes med-
    lemmar togo ifrig del i inbördeskrigen. Län-
    derrnannen Hallkel Huk, som förde Harald Gille
    till Norge, var en af blindhejmarna. En sonson
    till honom, Nikolaus Simorisson, stupade i sla-
    get vid Sekken 1162. v. .v.
    (Nordisk Familjebok, Vol. 2, p. 680. Stockholm, Gernandtsboktryckeri-aktiebolag, 1878 )

    Familie/Ektefelle/partner: N:N Hallkjellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 29. Eldrid Jonsdatter, Blinheim  Etterslektstre til dette punkt
    2. 30. Hallkjell Jonsson, Huk  Etterslektstre til dette punkt døde 1160.

  5. 22.  NN of KentyreNN of Kentyre Etterslektstre til dette punkt (16.Kenneth7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England.

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnavald Gudrødsson. Ragnavald (sønn av Gudrød IV Olofsson, Den Svarte og N.N) ble født 1165 , Isle of Man, England; døde 1229, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 31. Gudrød Ragnvaldsson Don  Etterslektstre til dette punkt ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

  6. 23.  Ruarir MacRagnaldRuarir MacRagnald Etterslektstre til dette punkt (17.Rognvald7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , of Morven, Argyle, Scotland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 32. Dugald MacRuairi  Etterslektstre til dette punkt døde 1268.


Generasjon: 9

  1. 24.  Raghnhild OlofsdotterRaghnhild Olofsdotter Etterslektstre til dette punkt (18.Ingebjørg8, 12.Håkon7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1115 , Isle of Man, England; døde 1175, Argyll, Skottland.

    Raghnhild giftet seg med Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll 1160. Somerled (sønn av Gillebride Thane of Argyll) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 33. Kenneth of Kintyre, Ruaídri  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kentyre, Skottland; døde, Kentyre, Skottland.
    2. 34. Rognvald MacGillabride  Etterslektstre til dette punkt ble født , of Morven, Argyleshire, Scotland; døde 1207, Kintyre, Argyleshire, Scotland.

  2. 25.  Ulvhild PålsdatterUlvhild Pålsdatter Etterslektstre til dette punkt (19.Sigrid8, 13.Herborg7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Baard Guttormsson, Rein. Baard (sønn av Guttorm Aasulvsøn, Rein og Sigrid Torkelsdatter) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 35. Sigrid Baardsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245.

  3. 26.  Harald IV Magnusson GilleHarald IV Magnusson Gille Etterslektstre til dette punkt (20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1103 , Irland; døde 13 Des 1136, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1130 - 1136.
    Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge. Ireren Harald Gille (egentlig «Gilla Christ» = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne. Moren var forøvrig med for å vitne. Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.
    Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.
    26.03.1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, «lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden». Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
    Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.
    Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres. Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge. Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem. Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.
        Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130. Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike, den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper. Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge. Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-40. Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder. 
    Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen «innbyrdeskrig» er mer dekkende. enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse. Men «borgerkrig» er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte. 
    Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.
        Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-70 og 1241-1340, og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen. Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de tre landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.
    Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge. Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid. Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-53. Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid. 
    Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene. Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet. Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier. Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene. 
    Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.
    Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetning mellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.
    Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
    Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokale høvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.
    Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene. For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Store mengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.
        Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134 og klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135. For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald ham lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og deretter sette i kloster.
    Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd. Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt «Slembedjakn», den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn. Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.
    Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til: Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.
    Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var : Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge. Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.
    Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet «krokrygg».
    Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de to barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird. 
    I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fast landsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet «munn», holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England. Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
        Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene. 
    Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.
    Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns ti år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet «skapte» kongsemner ved behov. 
    Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 04.02.1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn. 
    I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-35, og mellom Haralds sønner fra 1155. Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn. Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-60. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende, der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.
        Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn. 
    Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-55 hadde han vært med orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet «skakke». Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru. 
    Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.
        De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
    For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-53 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-53. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
    Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom «kroningseden» sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-53 om peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med «kanonisk» rett (alminnelig kirkerett).
    Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid. «Tronfølgeloven» fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett («primogenitur») og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var best skikket - og dernest «nærmeste arving». Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
    Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.
    Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.
    Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt. For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet. For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som «ubotamål». Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.
    Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St. Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse. I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-53 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).
    Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St. Olav, den ideelle «rex iustus», bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender. 
    Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-64. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.
    En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-66 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168. I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla («småjente»), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt «birkebeiner», en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres «Heimskringla» og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re. «Sverres saga» fører beretningen videre. 
    Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

    Familie/Ektefelle/partner: Tora Guttormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 36. Sigurd Haraldsson Mund  Etterslektstre til dette punkt ble født 1133; døde 10 Jun 1155, Bergen, Hordaland.
    2. 37. N.N Haraldsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    3. 38. Margrete Haraldsdatter Gille  Etterslektstre til dette punkt

  4. 27.  Øystein MagnussonØystein Magnusson Etterslektstre til dette punkt (20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1088; døde 29 Aug 1122, Hustad, Fræna, Møre og romsdal.

    Notater:

    Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123.
    Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.[1]
    Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.
    Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.[2]
    Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). I følge tradisjonen skal han også ha grunnlagt Nikolaikirken i Bergen.[3] Øysteins hadde stor interesse for Bergen[4] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.
    Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.

    Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Guttormsdotter. Ingeborg (datter av Guttorm Toresen Toresen, på Steig) ble født 1100 , Steig, Sør-Fron, Gubrandsdalen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 39. Maria Øysteinsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  5. 28.  Sigurd Magnusson, JorsalsfareSigurd Magnusson, Jorsalsfare Etterslektstre til dette punkt (20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Malmfrid Mstislavsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 40. Kristin Sigurdsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1120; døde 1178.

  6. 29.  Eldrid Jonsdatter, BlinheimEldrid Jonsdatter, Blinheim Etterslektstre til dette punkt (21.Jon8, 15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Aasulvsøn, Rein. Guttorm (sønn av Aasulv Skulesøn, Rein og Tora Skoftesdatter, Giske) ble født 1120 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1150, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 41. Ingrid Guttormsdatter, Rein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.
    2. 42. Rangrid Guttormsdatter, Rein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

  7. 30.  Hallkjell Jonsson, HukHallkjell Jonsson, Huk Etterslektstre til dette punkt (21.Jon8, 15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1160.

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Aasulvsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 43. Jon Hallkjellsson  Etterslektstre til dette punkt
    2. 44. Simon Hallkjellsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1162.

  8. 31.  Gudrød Ragnvaldsson DonGudrød Ragnvaldsson Don Etterslektstre til dette punkt (22.NN8, 16.Kenneth7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge

    Familie/Ektefelle/partner: N.N of Galloway. N.N ble født 1180 , Galloway, , Kirkcudbright, Scotland; døde, Isle of Man, England; ble begravet , Kristiansand, Vest-Agder. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 45. Harald Gudrødsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1207 , Isle of Man, England; døde 1287, Norge.

  9. 32.  Dugald MacRuairiDugald MacRuairi Etterslektstre til dette punkt (23.Ruarir8, 17.Rognvald7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1268.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: King of the Isles

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 46. Asle Dugalssen, Strand-Valdres  Etterslektstre til dette punkt ble født , Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland; døde 1274, Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland.


Generasjon: 10

  1. 33.  Kenneth of Kintyre, RuaídriKenneth of Kintyre, Ruaídri Etterslektstre til dette punkt (24.Raghnhild9, 18.Ingebjørg8, 12.Håkon7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Kentyre, Skottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lord i Kentyre

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 47. NN of Kentyre  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England.

  2. 34.  Rognvald MacGillabrideRognvald MacGillabride Etterslektstre til dette punkt (24.Raghnhild9, 18.Ingebjørg8, 12.Håkon7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , of Morven, Argyleshire, Scotland; døde 1207, Kintyre, Argyleshire, Scotland.

    Familie/Ektefelle/partner: Fiona av Moray. Fiona (datter av Ranulf av Moray og Bethoc) ble født , of Moray, Scotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 48. Ruarir MacRagnald  Etterslektstre til dette punkt ble født , of Morven, Argyle, Scotland.

  3. 35.  Sigrid BaardsdatterSigrid Baardsdatter Etterslektstre til dette punkt (25.Ulvhild9, 19.Sigrid8, 13.Herborg7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245.

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Sigurdson. Jon (sønn av Sigurd Kåreson og Ingrid Arnesdatter) ble født 1152 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1214, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 49. Baugeide Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.
    2. 50. N.N Jonsdatter, Austråt  Etterslektstre til dette punkt ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  4. 36.  Sigurd Haraldsson MundSigurd Haraldsson Mund Etterslektstre til dette punkt (26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1133; døde 10 Jun 1155, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1138 - 1155.
    Gillesønnene ble tatt til konger etter farens død. Inge Krokrygg på Borgarting og Sigurd Munn på Øreting. Øystein kom til Norge og ble tatt til samkonge på Øreting i 1142 under formynderskap av de mektige lendermenn. Etter at Sigurd Slembe og Magnus Blinde var drept i 1139, hersket det fred mellom kongene.
    Da de ble voksne ble de imidlertid uenige. Sigurd var populær, men voldsom. Han og Øystein forsøkte forgjeves å avsette Inge, men i 1155 ble Sigurd Munn drept av Inges menn i Bergen.
    I Sigurds regjeringstid ble erkebiskesetet i Nidaros opprettet.
    Av hans friller nevnes:
1. Tora.
2. Kristina, datter til Sigurd Jorsalfare.
3 Gunhild som var mor til Sverre.
    Etter at Øystein ble drept av Inges menn i Båhuslen i 1157, var Inge enekonge til 1159, da Håkon Berdebrei ble tatt til motkonge. Inge Krokrygg falt i et slag ved Oslo mot Håkons menn i 1161.

    Familie/Ektefelle/partner: Gunnhild. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 51. Sverre Sigurdson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1151 , Bergen, Hordaland; døde 9 Mar 1202, Bergen, Hordaland.
    2. 52. Cecilla Sigurdsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1155; døde 1186, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

  5. 37.  N.N HaraldsdatterN.N Haraldsdatter Etterslektstre til dette punkt (26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Notater:

    Levde 1135.
    Sagaen opplyser at Olav Moks farmor var en datter til Kong Håkon Gille. Hennes levetid må falle i begynnelsen og midten av 1100-tallet.
    Det fremgår ikke av sagaen hvem hennes mor var, men vi vet at kong Harald var glad i kvinner og at han hadde mange døtre.

    Familie/Ektefelle/partner: Åle Ivarsson Varg. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 53. Ivar Åleson Mok  Etterslektstre til dette punkt

  6. 38.  Margrete Haraldsdatter GilleMargrete Haraldsdatter Gille Etterslektstre til dette punkt (26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Hallkjellsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 54. Ragnvald Jonsson  Etterslektstre til dette punkt døde 15 Jun 1184.
    2. 55. Hallkjell Jonsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1194.

  7. 39.  Maria ØysteinsdatterMaria Øysteinsdatter Etterslektstre til dette punkt (27.Øystein9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Gudbrand Skavhoggsson. Gudbrand døde 4 Feb 1161. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 56. Olav Ugjæva  Etterslektstre til dette punkt døde 1169, Danmark.

  8. 40.  Kristin SigurdsdatterKristin Sigurdsdatter Etterslektstre til dette punkt (28.Sigurd9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1120; døde 1178.

    Familie/Ektefelle/partner: Erling Skakke Ormsson. Erling (sønn av Orm Sveinsson, Kryplingeorm og Ragnhild Skulesdatter) ble født 1115 , Stødle, Etne, Hordaland; døde 18 Jun 1179, Kalvskinnet, Trondheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 57. Ragnhild Erlingsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 58. Magnus V Ormsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane.

  9. 41.  Ingrid Guttormsdatter, ReinIngrid Guttormsdatter, Rein Etterslektstre til dette punkt (29.Eldrid9, 21.Jon8, 15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Östmansson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 59. N.N Guttormsson  Etterslektstre til dette punkt

  10. 42.  Rangrid Guttormsdatter, ReinRangrid Guttormsdatter, Rein Etterslektstre til dette punkt (29.Eldrid9, 21.Jon8, 15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Byrdarsvein. Bjørn ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 60. Estrid Bjørnsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sør-Trøndelag.

  11. 43.  Jon HallkjellssonJon Hallkjellsson Etterslektstre til dette punkt (30.Hallkjell9, 21.Jon8, 15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Margrete Haraldsdatter Gille. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 54. Ragnvald Jonsson  Etterslektstre til dette punkt døde 15 Jun 1184.
    2. 55. Hallkjell Jonsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1194.

  12. 44.  Simon HallkjellssonSimon Hallkjellsson Etterslektstre til dette punkt (30.Hallkjell9, 21.Jon8, 15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1162.

  13. 45.  Harald GudrødssonHarald Gudrødsson Etterslektstre til dette punkt (31.Gudrød9, 22.NN8, 16.Kenneth7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1207 , Isle of Man, England; døde 1287, Norge.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Man

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 61. Torleif Haraldsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1228 , Isle of Man, England; døde 1290, Skottland.

  14. 46.  Asle Dugalssen, Strand-ValdresAsle Dugalssen, Strand-Valdres Etterslektstre til dette punkt (32.Dugald9, 23.Ruarir8, 17.Rognvald7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland; døde 1274, Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 62. Gudmund Aslesen, Strand-Valdres  Etterslektstre til dette punkt ble født , Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland; døde, Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland.


Generasjon: 11

  1. 47.  NN of KentyreNN of Kentyre Etterslektstre til dette punkt (33.Kenneth10, 24.Raghnhild9, 18.Ingebjørg8, 12.Håkon7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England.

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnavald Gudrødsson. Ragnavald (sønn av Gudrød IV Olofsson, Den Svarte og N.N) ble født 1165 , Isle of Man, England; døde 1229, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 63. Gudrød Ragnvaldsson Don  Etterslektstre til dette punkt ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

  2. 48.  Ruarir MacRagnaldRuarir MacRagnald Etterslektstre til dette punkt (34.Rognvald10, 24.Raghnhild9, 18.Ingebjørg8, 12.Håkon7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , of Morven, Argyle, Scotland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 64. Dugald MacRuairi  Etterslektstre til dette punkt døde 1268.

  3. 49.  Baugeide JonsdatterBaugeide Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (35.Sigrid10, 25.Ulvhild9, 19.Sigrid8, 13.Herborg7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Åsulv Eirikson. Åsulv døde, Austrått, Ørlandet, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 65. N.N Åsulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 66. Ragnhild Åsulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Island.

  4. 50.  N.N Jonsdatter, AustråtN.N Jonsdatter, Austråt Etterslektstre til dette punkt (35.Sigrid10, 25.Ulvhild9, 19.Sigrid8, 13.Herborg7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Peter Brynjulfsson, Husastad. Peter (sønn av Brynjulf Bårdsson og Sigrid Petersdatter, Byrdasvein) døde 1226. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 67. Bård Petersson, Hesbö  Etterslektstre til dette punkt ble født 1205.

  5. 51.  Sverre SigurdsonSverre Sigurdson Etterslektstre til dette punkt (36.Sigurd10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1151 , Bergen, Hordaland; døde 9 Mar 1202, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1184 - 1202.
    Kong Sverre dominerte den politiske og militære scenen i Norge gjennom hele sin 25-årige aktive periode. Norges sentrale politiske historie i denne epoken er Sverres historie. Om Sverre vet vi mer enn om noe annet norsk middelaldermenneske. Likevel har historikerne aldri blitt lei av å stille spørsmålet: Hvem var Sverre? Med dette har de ment: Hvem var han sønn til? Det kan vi aldri få sikkert svar på, og det kunne være fristende å si at det kan være det samme; men det ville være galt. For å forstå Sverre, er det nødvendig å drøfte spørsmålet. Og det er nødvendig for å forstå tiden.
        Først et riss av det man med sikkerhet vet om Sverre. Han dukket opp i Norge i 1176. Straks etter, i 1177, slo han seg i lag med birkebeinene. Det var den profesjonelle krigerflokken som hadde fulgt den nyss falne kong Øystein Møyla. Sverre sa seg å være sønn av kong Sigurd Munn, ble leder for birkebeinene og tok straks kongsnavn. Etter det hadde han stor fremgang, men oppnådde aldri å bli uomtvistet eller ubestridt enekonge.
    Om Sverres opphav vet vi det han selv fortalte, det som er nedskrevet i den sagaen som ble forfattet eller i hvert fall påbegynt i hans egen levetid. Etter denne fortellingen skulle han være født i Norge i 1151. Hans mor var en vestlandsk kvinne som hette Gunhild. Hun var gift med Unas kammaker, som ble holdt for å være far til Sverre. Bror av Unas var Roe, som ble biskop på Færøyene i 1161. Sverre ble sendt til fostring hos Roe, 5 år gammel. Der ble han opplært og viet til prest.
    Sverre vil så ha det til at Gunhild på sine eldre dager kom i anfektelse over Sverres unnfangelse. Hun reiste til paven i Roma og skriftet. Paven påla henne å fortelle Sverre at han i virkeligheten var sønn av Sigurd Munn. Og i 1175 reiste hun til Færøyene og fortalte Sverre at han var kongssønn.
    Av denne historien er noe etter alt å dømme rett, blant annet det som sies om morsætten, oppfostringen og prestevigselen. Noe er påviselig galt, som når det sies at Roe var bisp da Sverre var 5 år; det ble han minst fem år senere. Resten av historien er mer eller mindre utrolig, uten at det er mulig å føre definitivt bevis. Noen av de viktigste forhold som gjør historien usannsynlig skal nevnes:
    Kong Sigurd Munn var født i 1133, eller meget kort før. Han kan da neppe ha satt barn til verden før tidligst i 1148-49. Etter sagaens opplysninger skal Sverre ha vært presteviet før 1175. Etter kirkeretten skulle han da ha vært minst 30 år, eller født før 1145, da Sigurd Munn var 12 år gammel. Når ikke dette alene feller Sverres sak, er det fordi kirkeretten kan ha vært brutt.
    Utrolig tvers igjennom er Roma-ferden til kammakerens kone, pavens personlige inngripen og det pålegg han skal ha gitt henne. Det minste her er at i Roma oppholdt det seg på denne tid ingen pave. Den paven som den norske kirken holdt seg til, Alexander III, oppholdt seg lenger sør i Italia, i Agnani, Segni og Frentino. Viktigere er at 10 år tidligere hadde kirken i Norge fått innført den regel at bare ektefødte kongssønner hadde arverett til kronen. Pavelig medvirkning til å få flere kongelige bastarter fram i lyset er derfor meget usannsynlig, mildt talt.
    Flere av de urimelige trekk i Sverres historie skal ikke omtales. Det er ikke nødvendig. For det viktige er at det overhodet ikke finnes noen grunn til å tro at Sverre skulle være sønn til Sigurd Munn. Heller ikke Sverres påstand gir noen slik grunn. Videre er det ikke noen grunn til å mene at Sverre selv på noen måte kan ha kommet til å tro at han var kongssønn, slik enkelte har hevdet. Og slett ikke er det grunn til å mene at en bevisst forfalskning fra Sverres side skulle være merkelig, eller kaste uheldig lys over Sverres moral. Iallfall ikke om man måler Sverre med den eneste rimelige målestokk, den praksis man finner hos tidens respektable folk. Og det er den som belyser både Sverre og tiden.
        I borgerkrigenes mylder kan man, senest fra 1130-årene, merke fremveksten av to hovedgrupperinger blant de verdslige stormennene. Den ene hadde søkt fremgang ved oppslutning om kong Sigurd Jorsalfares etterkommere. Den andre støttet Harald Gille og hans avkom. Fra først av fantes det ikke klare geografiske skillelinjer mellom stormannsgrupperingene. Etter sagaen hadde likevel allerede Magnus Blinde, sønn til Sigurd Jorsalfare, sine fleste tilhengere i Trøndelag.
    Etter Magnus Blindes katastrofale nederlag i 1135 og fall mot Harald Gilles sønner i 1139, var oppslutning om Sigurd Jorsalfares linje foreløpig blitt umulig. Stormennene var henvist til å danne grupperinger omkring Harald Gilles sønner. Det vokste frem en stormannsgruppering med trøndersk tyngdepunkt omkring de to Harald-sønnene Sigurd Munn og Øystein. En annen gruppering samlet seg om deres bror Inge Krokrygg. Den siste var mest knyttet til Viken og Vestlandet.
    Den ledende mann innen Inge-partiet ble i 1161 den sørvestlandske lendmannen Erling Skakke, etter at både kong Inge selv og hans fremste mann, Gregorius Dagsson, var falt. Erlings fem år gamle sønn Magnus, dattersønn til Sigurd Jorsalfare, legemliggjorde muligheten for å forene det nyere Inge-partiet med de tradisjonelle krefter som ennå helst støttet Sigurd Jorsalfares etterkommere. Slik ble lendmannssønnen Magnus i en prekær situasjon tatt til konge i 1161, og det skjedde med kirkens tilslutning.
        I 1176 dro Sverre til Norge for å kreve sin rett til tronen. I Sverige ble han og endel av Birkebeinerne mottatt av jarlen Birger Brosa. Etter Øystein Møylas død ble Sverre nytt kongsemne for birkebeinene.
        For noen har Sverre fremstått som en politisk fornyer, i noen tilfeller nærmest som revolusjonær - den nasjonalromantiske oppfatningen av Sverre som kongen «som talte Roma midt imot», er sågar nedfelt i vår nasjonalsang. Andre har villet nedtone Sverres personlige betydning for en utvikling som ville ha kommet i alle fall. Noen har ment at Sverre var den kongeætlingen han ga seg ut for. Sverre selv opplyser at han var sønnen til Sigurd Munn og en kvinne fra Vest-Norge. Andre har ment at han ikke var kongesønn, men at han trodde det selv, da han ellers ville være psykologisk uforståelig. Et tredje syn er at sett i forhold til sin samtid, ville det ikke være oppsiktsvekkende om Sverre bevisst ga seg ut for å være noe han ikke var. Falsknerier var akseptable dersom de hadde et rettferdig formål. For kirkens menn gjaldt det å fremme Guds sak - om nødvendig ved hjelp av falske dokumenter. På Sverres tid grasserte forfalskninger av både dokumenter, relikvier og litterære verker.
    Det var alliansen omkring Magnus, nå 21 år gammel, hans aldrende far Erling jarl og kirkelederen erkebisp Øystein, som automatisk ble Sverres fiender da han reiste merket i 1177. Alliansen var nå blitt formidabel, den omfattet det meste av landets eldgamle aristokrati.
    Da Sverre kom til Norge, var situasjonen altså den at den regjerende kongen var kommet til makten gjennom åpent brudd på århundrelang sedvanerett. Han var bare lendmannssønn, og hans far hadde i mellomtiden drept en rekke kongssønner. Siden ingen kongssønn åpenbart var i stand til å ta opp kampen mot tronraneren og gjennomføre Gudsordning når det gjaldt kongearven, ville Sverre kunne betrakte seg som eller opptre som Guds redskap i så måte. At Sverre var prestelærd, gjør en slik tanke ikke mindre sannsynlig. Han var oppfostret hos biskopen på Færøyene og hadde gått i prestelære der. Ellers er Sverres beretning mindre troverdig. Historikerne er imidlertid samstemte om at Sverres begavelse og personlige egenskaper må ha vært utenom det vanlige.
        «Grýlas» beretning om Sverres par første år har preg av legende og eventyr etter mønster av tidens helgenbiografier. Det var utelukkende Sverres fortjeneste at birkebeinerne i den første tiden utholdt slit og savn, og at de kunne seire over mangedobbel overmakt. Sverre hadde sin styrke fra Gud. At han lyktes, viste at han var Guds utvalgte til kongegjerningen. 
    Sverres taktikk den første tiden virker imidlertid plausibel, med stadige streiftog mellom landsdelene og overraskende angrep på byer og sentrale bygder under fiendens kontroll. Gjennom slik geriljakrig kunne han underholde, trene og øke sin hær. 
    Kontroll over Trøndelag var trolig Sverres første mål. I denne landsdelen var det uvilje mot Erling Skakke og de krav på ytelser han stilte. Våren 1177 beseiret Sverre lendmennene til Magnus og bymennene i Nidaros og ble kongehyllet på Øyratinget den 13.03.1177. Året etter ble han slått av bymennene og erkebispens folk utenfor byen, men høsten samme år inntok han Nidaros og kunne for første gang sitte vinteren over i byen. 
    Forsommeren 1179 kom Erling Skakke og kong Magnus nordover med en stor flåte. Birkebeinerne rømte Nidaros, men kom overraskende tilbake 19. juli. På åkeren Kalvskinnet utenfor byen falt Erling, 10 lendmenn og nærmere 60 hirdmenn. Magnus og en del av hæren slapp unna sjøveien, men storparten av flåten falt i Sverres hender. 
    I Sverres saga er slaget på Kalvskinnet det store vendepunktet i hans kamp om kongemakten. Sverre var nå noe mer enn en flokkhøvding og ble i vide kretser regnet som konge. Sagaen lar ham før slaget love sine menn rang og rettigheter etter de motstanderne de felte. Selv om dette løftet ikke kunne holdes fullt ut, er det utvilsomt at mennenes samfunnsstilling ble vesentlig bedre. Birkebeinerflokken fikk en annen sammensetning etter slaget, da den fikk tilsig av trønderske bønder og høvdinger. Sverre hadde dertil vunnet et tilfluktssted og utgangspunkt for videre militære operasjoner. Etter at Sverre hadde satt seg fast i Nidaros i 1178, fant da også erkebiskop Øystein forholdene i byen uholdbare. Han forlot sitt bispesete og fulgte kong Magnus til i 1180, da han dro i landflyktighet til England. 
    Sverre hadde fotfeste i Trøndelag, men kong Magnus hadde støtte fra resten av landet. Sverre var aldri trygg på Vestlandet så lenge Magnus levde, og i Viken ikke engang etter Magnus' død. Også landets biskoper var mot Sverre, og Magnus kunne i tillegg hente støtte fra sin slektning kong Valdemar den Store i Danmark. Det er derfor forståelig at Sverre to ganger - i 1180 og 1181 - tilbød Magnus riksdeling. Det er også forståelig at Magnus avslo så lenge han oppfattet seg som den overlegne.
    Striden mellom Sverre og Magnus var bitrere og mer omfattende enn de tidligere tronstridighetene. Landsdeler ble mobilisert mot hverandre gjennom årlige leidangsutbud. I første rekke kjempet man om Bergen og Trondheim - partenes økonomiske, administrative og militære sentre. 
    De nærmeste årene etter Erling Skakkes fall var preget av dramatiske skiftninger og strategiske forflytninger fra partenes side. Etter et stort sjøslag utenfor Nordnes i Bergen, der Sverre klarte seg best, søkte partene helst å ta kontroll over motstanderens områder når han var opptatt på annet hold, og å utnytte dem økonomisk gjennom skattlegging og plyndring. Men sommeren 1183 gjennomførte Sverre et overraskelsesangrep mot Bergen, noe som forbedret hans stilling vesentlig. Han angrep om natta og drev motstanderne på vill flukt, slik at flåten deres falt i Sverres hender. Magnus søkte støtte i Danmark. 
    Erkebiskop Øystein var nettopp kommet tilbake fra England, trolig fordi Magnus hadde hatt fremgang året før. Etter sjøslaget i Bergen valgte han likevel å forlike seg med Sverre for å kunne vende tilbake til erkesetet. Her drev han arbeidet med å reise den nye Olavskirken og å bygge ut den norske kirkeorganisasjonen. Noe vennskap mellom ham og Sverre var det likevel aldri tale om. 
    Sverre satte «syslemenn» over Vestlandet og dro til Nidaros for vinteren. Syslemennene ble i løpet av borgerkrigstiden kongens fremste ombudsmenn i et område - en «sysle» - og var, i motsetning til lendmennene, ofte uten personlig tilknytning til området. Dette stilte dem friere til å gjennomføre kongens politikk enn om de hadde hatt personlige hensyn å ta. Sogningene reagerte på syslemennenes harde økonomiske krav og drepte dem i Lusakaupang i Sogndal. Over påske 1184 kom derfor Sverre nordfra for definitivt å slå ned motstanden på Vestlandet. Han var i ferd med å terrorisere sogningene da han for én gangs skyld ble overrumplet av kong Magnus, som kom seilende inn fjorden. Han var kommet til Viken fra Danmark på vårparten og hadde fått tilslutning av folk langs hele kysten. 
    Sverre lå ved Fimreite med 14 skip mot Magnus' 26, og 15. juli stod slaget. Sverres taktiske evner førte igjen til seier, og Magnus falt sammen med flere lendmenn. Denne seieren skaffet Sverre fotfeste på Vestlandet. 
    Tatt i betraktning Sverres utgangspunkt kan det virke overraskende at han kunne beseire sine motstandere. Han hadde en formidabel maktkonsentrasjon mot seg, kirken og det store flertall av lendmennene under ledelse av Erling Skakke og Magnus Erlingsson. Noen avgjørende hjelp utenfra var det ikke tale om, selv om slekts- og ekteskapsforbindelser østover ga ham tilfluktssteder i de vestsvenske grenseområdene. 
    Men selv om det store flertall av de verdslige aristokratene stod på Magnus' side, fantes det i 1177 likevel en stormannsgruppe, knyttet til Trøndelag, som så med motvilje på monopoliseringen av kongemakten og de kongelige inntektene som det gamle ingepartiet prøvde å få i stand rundt kong Magnus. Disse kom til å støtte Sverre. 
    Det verdslige aristokratiet var heller ikke lenger en fullt så farlig motstander som det tidligere hadde vært. Det gamle båndet mellom disse toppene og det gamle bondesamfunnet var i ferd med å løsne. Etter 40 års krig var ikke lendmennenes lokaltilknytning like fast som før. Det var ikke etablert nye bånd mellom bondesamfunnet og aristokratene i den nye funksjonen de hadde som kongens og kirkens ombudsmenn - gjerne i andre landsdeler enn de kom fra. 
    Viktigst for seieren over Erling og Magnus var utvilsomt Sverres politiske og militære begavelse. Som feltherre var Sverre sine motstandere overlegen. Han søkte alltid å ligge et hakk foran motstanderne ved å legge vekt på egen etterretningstjeneste og å ødelegge motpartens. Han sørget for å omgi seg med en velutstyrt profesjonell elitestyrke, og han lot bygge de første stenborgene i Norge - Sion (Sverresborg) ved Nidaros og Sverresborg i Bergen. 
    Sverre var sine motstandere overlegen også med hensyn til taktikk, disiplin og kampledelse. I tillegg til den tradisjonelle «svinefylkingen» som var vanlig i landstrid - en tett formasjon som gjorde det vanskelig å stikke av fra slaget, men som var lite smidig - brukte Sverre småflokker som sloss hver for seg og angrep der det passet best. Individuelle ferdigheter fikk da større spillerom. 
    Til sjøs pleide man å binde sammen fire-fem skip, en parallell til svinefylkingen, og legge disse i en rekke ved siden av hverandre. Fordelene og ulempene ved dette var de samme som ved svinefylkingen. Manøvreringsmulighetene var små. Sverre derimot lot sine skip operere fritt. De hadde da intet å frykte fra de sammenbundne motstanderskipene, og de kunne angripe der de gjorde størst skade. Dette forutsatte imidlertid at hvert av Sverres skip var motstandernes overlegne. Han la derfor vekt på å ha store skip med høye sider. 
    En annen forutsetning var Sverres personlige ledelse av kampen. I motsetning til gammel taktikk, der lederen skulle stå fremst i striden og inspirere sine menn gjennom personlig mot og kampvilje, drev Sverre rasjonell kampledelse. Han sørget for å ha oversikt over slagets gang og satte inn sine tropper der det var mest påkrevd. Dessuten holdt han tale foran store slag, med løfter og oppmuntring til sine menn. Sverres ry som feltherre kan etter hvert ha blitt et viktig våpen i seg selv, både når det gjaldt å inspirere egne menn, og når det gjaldt å demoralisere fienden. 
    Endelig synes det å ha vært særlig på tre områder Sverre søkte å skaffe seg en maktbasis i kampen om kongemakten. For det første samlet han om seg, som Sigurd Munns angivelige sønn, den tilsidesatte og misnøyde stormannsgruppe som hadde fulgt Sigurd Munn og Øystein i opposisjon mot Inges parti. For det andre åpnet han muligheten for menn av lavere ætter til å rykke inn i de posisjonene som de gamle stormennene hadde sittet i før de ble ryddet av veien. I talen før slaget på Kalvskinnet lovte han at den som drepte en lendmann, selv skulle bli lendmann, og at den som drepte en hirdmann, selv skulle bli hirdmann. For det tredje forsøkte han øyensynlig, særlig i Trøndelag, å skape seg en bredere basis ved å støtte bøndenes motstand mot de nye og harde økonomiske kravene fra kirken i form av tiende, peterspenger, bot for flere typer forbrytelser, økte bøter og bøter etter full sølvkurs, det vil si at man i stedet for å betale bøtene med mynt som inneholdt 50 prosent sølv, nå skulle betale det dobbelte.
        Alt før slaget ved Fimreite ble det inngått et slags forlik mellom erkebiskop Øystein og Sverre. Øystein konsentrerte seg om indre organisering av kirken og byggearbeidene på Nidarosdomen. Men Sverre oppnådde neppe mer enn motvillig nøytralitet fra Øysteins side. Dette fremgår av at Øystein som sin etterfølger utpekte Sverres verste motstander blant biskopene, stavangerbispen Eirik Ivarsson. Eirik var en nidkjær gregorianer som stod fast på kravet om kirkens frihet, og han hadde fulgt Magnus i direkte strid mot Sverre. Selv om Sverre stod mot Eirik, bøyde han seg for valget da erkebiskop Øystein døde i 1188. Eirik dro til paven og kom året etter vigslet tilbake. Det kom snart til åpen konflikt mellom ham og Sverre. 
    I Sverres strid med kirken var det to komponenter. Den ene var en kamp for å bevare og gjenvinne kongens kontroll med kirken. På samme måte som kongene i andre land i Europa på denne tiden (jf. Henrik II og Thomas Beckett i England) grep Sverre inn mot de vidtgående kravene om selvstyre og samfunnsmakt som kirken hadde reist. Den andre komponenten var en situasjonsbestemt kamp forårsaket av Sverres spesielle stilling. I og med at han reiste tronkrav i strid med kirkens kronete konge, måtte Sverre få kirken til fiende.
    Det striden særlig kom til å stå om, var de rettighetene kirken hadde fått under Magnus Erlingssons kongedømme, eller til dels allerede ved opprettelsen av erkebispesetet i 1152-53. Dette gjaldt flere hovedspørsmål. Viktig var spørsmålet om kirkens innflytelse ved kongevalg, slik denne fremgår av tronfølgeloven av 1163. Sverre hadde ikke noe valg når det gjaldt å forkaste denne loven, etter den hadde han intet krav på tronen. Når han forkastet loven, innebar dette samtidig at Magnus Erlingssons kongedømme var ulovlig, og dermed også de rettighetene kirken hadde fått av ham. 
    Også spørsmålet om innsettelse i kirkelige embeter, særlig bispeembeter, måtte skape strid. Biskopene var fyrster med svære inntekter og betydelig makt også rent militært, da de hadde privat huskarfølge som en verdslig stormann. Bispeembetene var ettertraktet blant menn av høy byrd og blant menn i kongens tjeneste. Kontroll over innsettelse i disse embetene var derfor ett av de betydeligste maktmidlene kongen hadde. På denne måten kunne han belønne trofaste tjenere og knytte politiske bånd med mektige menn og ætter. Etter den eldste ordningen ble da også biskopene utpekt av kongen. Men senest under Magnus Erlingsson var prinsippet om frie kirkelige valg blitt anerkjent. 
    Spørsmålet om «patronatsretten» var også egnet til å skape konflikt. Patronatsretten, retten til å eie kirker og å tilsette prester ved de kongelige egenkirkene eller kapellene, hadde betydning for kongens mulighet til å styre effektivt. De geistlige ved disse kirkene var i stor grad å betrakte som kongens forretningsdyktige menn; de var lese- og skriveføre, og for Sverre ville det være utålelig at fiendtligsinnete biskoper skulle bestemme hvilke geistlige tjenere kongen skulle ha. 
    Kravet om kirkens domsrett innebar at geistlige i prinsippet skulle dømmes av kirkens domstoler. Disse domsstolene skulle dessuten dømme legfolk i åndelige saker, det vil si i saker som gjaldt brudd på kirkens bud, og delvis også i saker som gjaldt kirkens økonomiske rettigheter. Under Magnus hadde kirken reelt fått en viss jurisdiksjon i klerkemål. Men etter de gamle norske landskapslovene var det de ordinære, verdslige tingene som skulle dømme i alle slike saker. Sikkert er det at Sverre nektet å anerkjenne kirkens domsrett i den grad kirken selv ønsket. Dette var ikke minst et økonomisk spørsmål, da bøtene var blant de viktigste offentlige inntektene. Slik kom det altså til å stå strid om kirkens rettsmyndighet. 
    Sverre ville dessuten begrense størrelsen på erkebiskopens militærstyrke. Etter gammel lov skulle erkebispen dra omkring med kun 30 mann. Når Sverre innskjerpet dette, kan det også ha vært for å spare bøndene for utgifter og derigjennom skaffe seg økt popularitet. Erkebispefølget skal nemlig ha vært på hele 90 mann.
    Enda et stridsspørsmål gjaldt kroningen av Sverre. Han hadde banet seg veien til kongemakten ved hjelp av sverdet. Men enhver makthaver, likegyldig i hvor høy grad han bygger sin stilling på makt, vil ha et behov for å søke legitimitet. Kroningen, som for første gang i Norge og Norden fant sted da Magnus Erlingsson ble kronet i 1163 (eller 1164), ga kongen en styrket, oververdslig legitimitet. Kroningen symboliserte Guds godkjennelse av kongen. Sverre hadde flere meget sterke grunner til å forsøke å bli kronet. Viktigst var kanskje at kroningen måtte utføres av kirkens representanter. Kirkens menn fikk derfor, på grunn av den gud-anerkjente stilling kroningen medførte, større vanskeligheter med åpent å motarbeide ham som kronet konge. Kroningen av Sverre ble møtt med argumenter som at han hadde brutt sitt presteløfte, og at han var bigamist.
    Erkebiskop Eirik nektet å krone Sverre uten pavens tillatelse, noe som kan ha utløst den åpne striden mellom partene. Sverre kunne ha flere grunner for å ønske kroning; styrket legitimitet, styrket stilling overfor andre kongsemner som etter hvert dukket opp, og dersom kirkens representanter kronet Sverre, kunne de vanskelig motarbeide ham. 
    Striden førte til at at erkebiskop Eirik forlot erkestolen i 1190 og søkte tilflukt hos erkebiskop Absalon i Lund. Begge parter appellerte til paven, men på grunn av paveskifte i 1191 gikk det fire år før kurien tok stilling i striden. I mellomtiden opptrådte Sverre som kirkens leder i Norge. På et riksmøte i Bergen i 1194 fikk han vigslet sin engelskfødte hirdprest Martin til biskop i Bergen og lot seg krone av bispekollegiet med biskop Nikolas av Oslo som leder av seremonien. Nikolas gjorde dette truet på livet, ifølge sagaen fordi han hadde støttet «øyskjeggenes» opprør på Orknøyene mot Sverre året før. 
    Like etter stilte pave Celestin III (1191-98) seg på erkebiskop Eiriks side i striden. Han stadfestet både den norske kirkes rettsstilling i samsvar med nyordningen av 1152-53 og innrømmelsene og reformene fra kong Magnus' tid. Den pavelige bullen endte med trussel om ekskommunikasjon av den som trosset disse bestemmelsene. I henhold til dette lyste Eirik Sverre i bann. Paven lot bannlyse biskopene som hadde kronet Sverre, og Eirik kalte dem til seg til Lund. Senest i 1199 hadde alle de andre norske biskopene også forlatt landet og sluttet seg til erkebiskopen i Danmark. Om de ikke hadde gjort dette, ville de blitt bannlyst av en ny pave, Innocens III.
    Sommeren 1196 reiste biskop Nikolas «baglerflokken» («bagall» = bispestav) mot Sverre i samråd med erkebiskop Eirik. Nikolas var sønn av Harald Gilles tidligere dronning Ingrid og følgelig Inge Krokryggs halvbror. Inge ble kongehyllet på Borgarting samme år. Baglerne behersket Viken og Opplandene (første baglerkrig 1196-1202).
    Nikolas opptrådte de følgende årene som politisk og militær leder av baglerflokken. Den kirkelige motstanden mot Sverre var med dette knyttet sammen med en verdslig reisning som etter hvert samlet alle Sverres motstandere i Norge. Sverres saga forteller at Sverre ble løst av bannet gjennom pavebrev. At disse brevene var falske, fremgår av et ekte brev fra pave lnnocens III (1198-1216), som også befalte de norske biskopene å «lyse interdikt», forbud mot kirkelige tjenester, over de landsdelene som støttet Sverre. Sverre var i bann til sin dødsdag.
        Etter at birkebeinene hadde beseiret heklungene i 1184, tok kuvlungene opp kampen. Jon Kuvlung, angivelig sønn til Inge Krokrygg, ble kongehyllet på Haugating i 1185 og styrte i Viken inntil han falt i et slag mot birkebeinene i Bergen i 1188. Tre mindre reisninger på Østlandet i årene 1189-91 - Sigurd Brennas flokk 1189, vårbelgflokken 1189-90, breiskjeggflokken 1190-91, hver med sitt kongsemne - ble slått ned av bønder og bymenn i Viken. Deres kongsemne, Sigurd, angivelig sønn av Magnus Erlingsson, ble kongehyllet på Haugating. Øyskjeggene satte seg fast på Vestlandet, men ble beseiret av birkebeinene i et slag ved Florvåg ved Bergen i 1194, der Sigurd falt.
    Til tross for flere reisninger mot Sverre var tiåret 1184-93 det roligste i Sverres kongstid, og han brukte det til å befeste sitt kongedømme. Et tegn på dette er hans ekteskap med svenskekongens søster, Margret Eriksdotter. Det lyktes ham også å styrke sitt herredømme på Vestlandet i den grad at hans fiender blant vestlandske storætter måtte fortsette kampen fra Viken. Viken ble dermed sentrum for baglerne og kampen mot Sverre.
    Reisningene mot Sverre var ikke opprør mot en lovlig, anerkjent og veletablert regjeringsmakt. Det er tale om en kontinuerlig kamp om kongedømmet, der styrkeforholdet ofte var temmelig likt. Det er også lett å se kontinuitet fra Magnus Erlingssons parti og til de aller fleste flokkene som reiste seg mot Sverre. Det var de samme personene, ættene og grupperingene som gang på gang tok ledelsen i striden mot ham. 
    Sverres tre siste regjeringsår var preget av kraftig militær innsats for å knekke motstanden i Viken, men han lyktes ikke. Baglerne på sin side gjorde flere mer eller mindre vellykkete angrep på Sverres kjerneområder - Trondheim i 1197, Bergen i 1198.
    Denne andre fasen av borgerkrigene skiller seg fra den første på flere områder. Mens striden om kongedømmets begrensete ressurser i første fase først og fremst var en personstrid, dannet det seg fra slutten av 1150-tallet mer eller mindre faste partigrupperinger. Det avgjørende her var at partene ikke ville underkaste seg motpartens konge, men satte opp kongsemner ved behov. Håkon Herdebrei var den første, Magnus Erlingsson den neste og viktigste. Partiene rundt disse går i hele perioden igjen under forskjellige navn, på den ene siden ingepartiet/magnuspartiet og baglerne, på den andre siden Håkon Herdebreis parti, sverrepartiet og birkebeinerne. Det kan videre se ut til at magnuspartiet representerte en begynnende aristokratisk samling rundt Magnus Erlingsson etter partiets seier i begynnelsen av 1160-tallet, ikke minst på grunn av Erling Skakkes lederskap og økte inntekter gjennom bøter, takket være styrket kongelig rettshåndhevelse. 
    Sverrepartiet hadde, selv med oppslutning av gamle aristokrater som ikke ville underkaste seg Erling Skakke, en annen sosial sammensetning. Det nye aristokratiet rundt Sverre besto av menn med lavere rang som under Sverre så sin sjanse til avansement. Oftest har dette vært personer fra sjiktene under det gamle aristokratiet, men kun unntaksvis var det tale om at folk fra lavere sosiale lag rykket opp i slike posisjoner. 
    I den første fasen av borgerkrigene ble striden ført av kongenes hird og stormennenes huskarer. Disse gruppene utgjorde kjernen av de stridende også i andre fase, der det skjedde en økt profesjonalisering av disse krigerne - særlig under kong Sverre. Men i denne fasen ble folket i mye sterkere grad trukket inn i striden ved at partene lot kalle ut leidangsflåten i de landsdelene de behersket. Man ble nå avhengig av disse styrkene for å kunne hevde seg. 
    Vi har vært inne på at det ikke synes å ha vært regionale motsetninger av betydning i den første fasen. Slike geografiske motsetninger opptrådte imidlertid etter 1160, særlig etter at Sverre dukket opp i 1177. Da borgerkrigene brøt ut, styrte kongene gjennom personlige kontakter blant stormennene rundt i landet og ved selv å være til stede. Kongen kunne imidlertid ikke være over alt, og tilslutningen var ikke like sterk i alle landsdeler. Det var begrenset hvor store områder kongene personlig kunne kontrollere. Kongene satte seg etter hvert fast i forskjellige landsdeler der de mobiliserte befolkningen. 
    I kystlandet var skip en forutsetning for kontroll. Vestlandet ble de etablerte kongenes landsdel fordi de der kunne skaffe seg stor flåte. Først når de hadde nådd en viss styrke, kunne opprørerne skaffe seg skip og utfordre makthaverne på hjemmebane. Men opprørsflokkene oppstod helst nær områder som lot seg erobre fra innlandet, det vil si i Trøndelag og Viken. I praksis var det svært vanskelig å beherske begge områdene samtidig. Disse landsdelene var derfor alltid på hver sin side i striden, og partidannelsen førte i løpet av perioden til at Trøndelag kom til å støtte Sverre, Viken hans motstandere. De regionale motsetningene oppstod altså som en følge av konflikten. 
    Da kirken valgte side i konflikten ved å krone Magnus Erlingsson, brakte dette en ideologisk komponent inn i striden. Denne kom til overflaten etter at Sverre trådte frem som tronkrever. Striden kom på dette planet for det første til å stå mellom på den ene side det tradisjonelle arvekongedømmet representert ved Sverre og på den andre siden kongedømmet av Guds nåde representert ved Magnus Erlingsson og støttet av kirken. For det andre stod striden om hvorvidt kirken skulle være en nasjonalkirke under kongens ledelse slik Sverre krevde, eller om den skulle være en frittstående, selvstyrt kirkeorganisasjon, en samfunnsmakt parallelt med kongemakten.
    Under beleiring av en baglerflokk på Berget i Tønsberg ble Sverre syk. På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stad til innløpet av Trondheimsfjorden. På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. I et brev skal han ha rådet sønnen Håkon til forlik med kirken.
    Sverre døde i Bergen 09.03.1202 og ble bisatt i Kristkirken i Bergen.
    Samme år ble Inge felt av bønder på Helgøya i Mjøsa.

    Sverre giftet seg med Margrete Eriksdotter 1185. Margrete (datter av Erik, Den Hellige og Kristina Bjørnsdatter) ble født , Uppsala, Sverige; døde 1209. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 68. Håkon III Sverresson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1177 , Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag; døde 1 Jan 1204, Bergen, Hordaland.

  6. 52.  Cecilla SigurdsdatterCecilla Sigurdsdatter Etterslektstre til dette punkt (36.Sigurd10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1155; døde 1186, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Notater:

    Cecilia ble som voksen sendt av Erling Skakke til Värmland i Sverige i 1177, hvor hun ble gift med Folkvid lagmann. Etter at kong Sverre hadde seiret over kong Magnus Erlingson, giftet han henne 1184 bort til sin lendmann Bård Guttormsson på Rein. Cecilia hadde forlatt sin mann Folkvid og reist tilbake til Norge – fordi hun «elsket ham lite». Kong Sverre satset mye på tilslutning fra Bård Guttormson til Rein. Dette viser seg blant annet at han lot sin «søster» Cecilia erklære at ekteskapet med Folkvid lagmann var ugyldig og giftet henne med Bård.
    Ekteskapet mellom Bård Guttormsson og Cecilia ble mislikt av kirken og anfektet flere ganger ettersom ekteskapet ikke var blitt erklært ugyldig og Folkvid lagmann ennå levde. Da erkebiskop Øystein gjorde innvendinger, hevdet hun at hun aldri hadde vært virkelig gift med Folkvid, men bare vært hans frille. Tyve år senere tok imidlertid erkebiskop Eirik det standpunkt at hun hadde vært lovlig gift med Folkvid, og at ekteskapet med Bård derfor var ugyldig.
    I ekteskapet med Bård Guttormsson ble Cecilia mor til den senere kongen, Inge Bårdsson (død 23. april 1217). Cecilia døde kort tid etter denne fødselen i 1185. Med den tidligere ektemannen, Folkvid lagmann, hadde Cecilia den siden så kjente sønnen Håkon Galen (død 1214). Håkon Galen var jarl i Norge og tronpretendent. I ekteskapet med Kristina Nilsdatter, datterdatter til Erik den hellige, fikk Håkon en sønn som ble døpt Knut . Cecilias andre ektemann Bård Guttormson på Rein døde 3. april 1194, i Bergen. Ekteskapet deres ble knappe året gammelt og ektemannen overlevde hustruen med 9 år.

    Familie/Ektefelle/partner: Baard Guttormsson, Rein. Baard (sønn av Guttorm Aasulvsøn, Rein og Sigrid Torkelsdatter) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 69. Inge Baardson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1185 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 23 Apr 1217, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Folkvid the Lawspeaker. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 70. Peter Steyper  Etterslektstre til dette punkt døde 1210.

  7. 53.  Ivar Åleson MokIvar Åleson Mok Etterslektstre til dette punkt (37.N.N10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lendemann

    Notater:

    Håkon Håkonssons saga opplyser ikke hvem Olav Mok var sønn av, men beretter at hans farfar het Aale Varg og var lendmann på Romerike. Hans farmor var ifølge sagaen en datter til Kong Harald Gille. Olavs far var angelig også lendmann.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 71. Olav Mok  Etterslektstre til dette punkt døde 1224.

  8. 54.  Ragnvald JonssonRagnvald Jonsson Etterslektstre til dette punkt (38.Margrete10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 15 Jun 1184.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 72. Jon Rangvaldsson  Etterslektstre til dette punkt

  9. 55.  Hallkjell JonssonHallkjell Jonsson Etterslektstre til dette punkt (38.Margrete10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1194.

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 73. Ragnvald Hallkjellsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1217.

  10. 56.  Olav UgjævaOlav Ugjæva Etterslektstre til dette punkt (39.Maria10, 27.Øystein9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1169, Danmark.

    Notater:

    Olav var sønn til Gudbrand Skavhoggsson (Guðbrandr Skafhǫggsson) og Maria Øysteinsdotter (María Eysteinsdóttir), datter av kong Øystein Magnusson. Han blei oppfostra av Sigurd Agnhatt (Sigurðr agnhǫttr) på Oppland. På slutten av 1160-talet blei Norge styrt av jarl Erling Skakke mens sønnen hans, kong Magnus Erlingsson, var mindreårig. Erling hadde lyktes i å få gjort sønnen til konge etter langvarige kamper mot andre kongsemner siden midten på 1150-tallet. I 1167 reiste Sigurd Agnhatt og fostersønnen Olav en flokk på Oppland og ga Olav kongsnavn, mens Erling Skakke var i Danmark. Etter at Erling vendte tilbake til Norge for å bekjempe reisinga angreip Olav og hans menn Erling i et bakhold på Rydjokul i Sørum. Erling blei skada og kom seg så vidt unna. I følge sagaene blei det sagt at Olav var uheldig som ikke fikk drept Erling i denne kampen, og slik fikk Olav tilnavnet, som betyr omtrent Olav den uheldige. Året etter reiste Olav og flokken hans til Viken (Oslofjord-området), der de blei slått i et slag ved Stanger (i Våler i Østfold). Sigurd Agnhatt blei drept i slaget, men Olav kom seg unna og flykta til Danmark. Året etter blei han sjuk og døde der. Sagaene forteller at danskane holdt ham for å være hellig.
    Olav og reisinga hans blei omtalt i kongesagaene Heimskringla og Fagrskinna. Disse to sagaene er uenige om han døde i Århus eller Ålborg.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 74. Harald Olavsen Bratt  Etterslektstre til dette punkt

  11. 57.  Ragnhild ErlingsdatterRagnhild Erlingsdatter Etterslektstre til dette punkt (40.Kristin10, 28.Sigurd9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson. Hallkjell (sønn av Jon Hallkjellsson og Margrete Haraldsdatter Gille) døde 1194. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 73. Ragnvald Hallkjellsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1217.

  12. 58.  Magnus V OrmssonMagnus V Ormsson Etterslektstre til dette punkt (40.Kristin10, 28.Sigurd9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane.

    Familie/Ektefelle/partner: Estrid Bjørnsdatter. Estrid (datter av Bjørn Byrdarsvein og Rangrid Guttormsdatter, Rein) ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 75. Ingebjørg Magnusdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1170.

  13. 59.  N.N GuttormssonN.N Guttormsson Etterslektstre til dette punkt (41.Ingrid10, 29.Eldrid9, 21.Jon8, 15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 76. N.N  Etterslektstre til dette punkt

  14. 60.  Estrid BjørnsdatterEstrid Bjørnsdatter Etterslektstre til dette punkt (42.Rangrid10, 29.Eldrid9, 21.Jon8, 15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Magnus V Ormsson. Magnus (sønn av Erling Skakke Ormsson og Kristin Sigurdsdatter) ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 75. Ingebjørg Magnusdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1170.

  15. 61.  Torleif HaraldssonTorleif Haraldsson Etterslektstre til dette punkt (45.Harald10, 31.Gudrød9, 22.NN8, 16.Kenneth7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1228 , Isle of Man, England; døde 1290, Skottland.

    Notater:

    Torleif är sannolikt son till kung Harold II Crovan, som var kung på Isle of Man 1249-1250. Gift med Ragnhild (Maud), som var dotter till Olof III Crovan, kung på Isle of Man 1226-1237. Magnus Crovan, halvbroder till hustrun Maud, blev 1252-1265 den siste norske kungen på Isle of Man. Tiden mellan 1265 och 1333 blev en orolig tid för befolkningen på bland annat Isle of Man, eftersom England och Skottland ideligen kämpade om herraväldet över öarna.
(Egen sammanställning)

Vid freden i Perth 1266 avstod norske kungen Magnus Lagaböte öarna Isle of Man och Hebriderna till Alexander III av Skottland mot en engångssumma på 4000 mark sterling och en årlig avgift på 100 mark. Den norske ärkebiskopen behåller alla sina klerikala rättigheter även i det avträdda området.. Det var icke populärt bland befolkningen på öarna och resulterade i ett uppror 1275 som slutade med förlust för upprorsmakarna. En tid efter nederlaget emigrerade Torleifs son Hallstein till Norge och hans moder Maud säges ha följt efter 1292. Då är sannolikt Torleif redan död, okontrollerade uppgifter säger att han var död i Skottland ca 1290.
(Källa: G.V.C. Young 1986 och Alf Henriksson)

Flyttade kanske till Norge, men det förekommer två olika uppgifter om när detta hände; G.V.C. Young anger 1280 medan May Teistevoll har angett år 1250.
(Egen sammanställning)

Källor
1) Landsarkivets bibliotek, G.V.C. Young, Isle of Man, England

    Torleif giftet seg med Magnhild Olavsdatter 1266, Isle of Man, England. Magnhild (datter av Olof II Gudrødsson, Den Svarte og Christina of Ross) ble født 1230 , Isle of Man, England; døde 1295, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 77. Hallstein Torleifsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1272 , Isle of Man, England; døde 1345, Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag.

  16. 62.  Gudmund Aslesen, Strand-ValdresGudmund Aslesen, Strand-Valdres Etterslektstre til dette punkt (46.Asle10, 32.Dugald9, 23.Ruarir8, 17.Rognvald7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland; døde, Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland.

    Familie/Ektefelle/partner: Gjertrude. Gjertrude ble født , Oppland; døde, Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 78. Asle Gudmundsen, Kvåle  Etterslektstre til dette punkt ble født 1274 , Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland; døde, Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland.


Generasjon: 12

  1. 63.  Gudrød Ragnvaldsson DonGudrød Ragnvaldsson Don Etterslektstre til dette punkt (47.NN11, 33.Kenneth10, 24.Raghnhild9, 18.Ingebjørg8, 12.Håkon7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge

    Familie/Ektefelle/partner: N.N of Galloway. N.N ble født 1180 , Galloway, , Kirkcudbright, Scotland; døde, Isle of Man, England; ble begravet , Kristiansand, Vest-Agder. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 79. Harald Gudrødsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1207 , Isle of Man, England; døde 1287, Norge.

  2. 64.  Dugald MacRuairiDugald MacRuairi Etterslektstre til dette punkt (48.Ruarir11, 34.Rognvald10, 24.Raghnhild9, 18.Ingebjørg8, 12.Håkon7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1268.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: King of the Isles

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 80. Asle Dugalssen, Strand-Valdres  Etterslektstre til dette punkt ble født , Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland; døde 1274, Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland.

  3. 65.  N.N ÅsulvsdatterN.N Åsulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (49.Baugeide11, 35.Sigrid10, 25.Ulvhild9, 19.Sigrid8, 13.Herborg7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Steinar Herka. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 81. Bugeide Steinarsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  4. 66.  Ragnhild ÅsulvsdatterRagnhild Åsulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (49.Baugeide11, 35.Sigrid10, 25.Ulvhild9, 19.Sigrid8, 13.Herborg7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde, Island.

    Familie/Ektefelle/partner: Haftor Årunson. Haftor (sønn av Aron Baardsson) ble født , Selardalur Vesturbardastran, Island; døde 1235, Island. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 82. Sigrid Haftorsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Eyri, Snæfellsnes, Island; døde 1275, Akershus, Norge.

  5. 67.  Bård Petersson, HesböBård Petersson, Hesbö Etterslektstre til dette punkt (50.N.N11, 35.Sigrid10, 25.Ulvhild9, 19.Sigrid8, 13.Herborg7, 9.Pål6, 6.Torfinn5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1205.

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Ogmundsdatter, Sponheim. N.N (datter av Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim) ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 83. Peter Bårdsson, Sponheim  Etterslektstre til dette punkt ble født 1230 , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

  6. 68.  Håkon III SverressonHåkon III Sverresson Etterslektstre til dette punkt (51.Sverre11, 36.Sigurd10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1177 , Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag; døde 1 Jan 1204, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1202 - 1204.
    Håkon var sin fars annen uekte sønn. Hans mor var Astrid Roesdatter.
    I 1185 giftet han seg med Margareta, datter til Erik den Hellige av Sverige. Hun døde i 1209.
        På senvinteren 1202 lå kong Sverre dødssyk i Bergen. Baglerkongen Inge Magnusson satt på Opplandene, og hans flokk behersket ellers hele kystlandet fra Stadt til innløpet av Trondheimsfjorden. Kong Sverre og hans hjelpere var i kirkens bann, og alle bispene i landflyktighet. Det var ikke tegn til løsning av de gamle stridsspørsmålene.
    På sitt dødsleie var Sverre opptatt av de problemer og nye muligheter sønnen Håkon ville stå overfor etter hans egen bortgang. Håkon var ikke så sterkt personlig kompromittert i kirkens øyne som faren. Derfor ville han ha en bedre mulighet til å splitte bispene og baglerkongen. Dette så Sverre, og lot skrive et brev til Håkon i Trondheim, hvor han rådet sønnen til å forlike seg med bispene, Sverre forutså også at Håkon her kunne støte på motstand i egen leir, innen birkebein-partiet. Motstand fra bispefiendtlige kretser i Trøndelag var trolig mest aktuelt. Sverre traff tiltak også mot dette. Brevet hvor han rådet til kirkeforlik lot han lese opp for hirden, så det skulle være helt klart at han selv gikk inn for dette. Sverre tok også mennene sine til vitne på at han ingen annen levende sønn hadde enn Håkon, et klart tiltak mot mulige konkurrerende kongsemner som kunne bli reist innen birkebeinkretsen. Baglerne kunne neppe tenkes å finne et brukbart kongsemne i en sønn av den forhatte Sverre.
        Håkon Sverresson var den eneste levende sønnen Sverre vedkjente seg. Fra Sverres side var anerkjennelsen et tiltak mot konkurrerende kongsemner. Etter farens død 09.03.1202 ble Håkon utpekt til konge på et hirdstevne i Nidaros 1202 og hyllet på Øyratinget senere på våren. I løpet av knappe to år lyktes det ham langt på vei å vinne herredømme over hele landet. Ifølge sagaen kalte han biskopene hjem og forlikte seg med dem, noe som bekreftes av et pavebrev fra 1204. Kongen utstedte et forliksbrev til de norske biskopene, hvor han oppga striden med kirken og innrømmet den full frihet i samsvar med kanonisk rett og tidligere innrømmelser fra kongene. Fredsvilkårene er formulert i allmenne, svevende vendinger, noe historikere har ment var bevisst, slik at partene kunne tolke inn i dem sine egne standpunkter til konkrete stridsspørsmål:
    «Mer strev og vansker og harmelig strid har ligget på oss og landet vårt i lang tid enn det hadde vært nødvendig, med bedre lykke. Og det er dessverre så at man kan si dette landet er kommet enden nær, hvis Gud ikke med sin hellige miskunn snart lar bedringen komme. For nå er nesten alle de døde, som hadde omsorg for landet og landslovene og elsket Gud og den hellige kirken. Men de lever etter som bare legger seg etter umåtehold og ondskap, avind og illvilje, og som alltid fremmer all uråd. Nå frykter verken lærde eller ulærde for Gud eller gode menn, men hver lever som han lyster i lovløshet, for loven foraktes og ran råder, useder vokser og seder tynes, kvinner blir skjemmet med skammelig leiermål, kirker blir oppbrutt, og nå er all kristendom kommet til randen av fall, hvis ikke Gud og gode menn vil sørge for bedring.»
    Noen historikere har hevdet at forliket innebar kongens kapitulasjon for kirkens standpunkter. Mot dette hevder andre at brevet tydelig viser birkebeinerkongen som den klart sterkeste part. Han vant stillingen som kirkelig anerkjent, fullt lovlig konge - enda han var Sverres bannsatte sønn. Dette ble gjort klart og tydelig for alle ved at kirken løste ham av bannet, og at biskopene vendte hjem. Kirken kunne på sin side fortsatt hevde sine rettigheter fra 1152-53 og senere; om de skulle bli respektert, var et maktspørsmål. Gjennom forliket med biskopene sprengte Håkon koalisjonen mellom kirken og baglerne, og han styrket sin stilling øst i landet - ikke minst gjennom fornuftig politikk overfor bondefolket. Og da bønder på Opplandene sommeren 1202 overfalt baglerkongen Inge Magnusson og drepte ham, førte dette til en tilnærming mellom birkebeinerne og baglerne til styrking av felles interesser.
        Det så nå ut til at man gikk inn i en fredelig periode med balanse mellom de tidligere stridende partene. Men Håkons fredsverk brøt sammen da han brått døde i Bergen ved nyttårstider 1204, etter sigende forgiftet av sin stemor Margrethe Eriksdotter. Alt folket sørget over ham.
    Håkon Sverresson var ikke gift, men han hadde angivelig en sønn med Inga av Varteig som ble født etter hans død, den senere kong Håkon IV Håkonsson. For å fjerne all tvil om kong Håkon Håkonssons herkomst, lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.

    Familie/Ektefelle/partner: Inga. Inga ble født , Varteig, Sarpsborg; døde 1234. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 84. Håkon IV Håkonsson, Den Gamle  Etterslektstre til dette punkt ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene.

  7. 69.  Inge BaardsonInge Baardson Etterslektstre til dette punkt (52.Cecilla11, 36.Sigurd10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1185 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 23 Apr 1217, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge

    Notater:

    Han var sønn av Sverre Sigurdssons søster Cecilia og høyadelsmannen Bård Guttormsson av Reinsætten. Hans halvbror var Skule Bårdsson som ble Norges første hertug. Inge ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204.
    Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten. Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240.
    Han kjempet mot baglerne frem til 1208, da det kom til forlik mellom ham og baglerkongen Filippus Simonsson, som fikk styre over Viken. Forliket fant sted på Kvitsøy i Rogaland og ble kjent som «Kvitsøyforliket». Konfliktene mellom baglere og birkebeinere tok slutt da både Inge og Filippus døde i 1217. Etterfølgeren, Håkon IV Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere. Inge er gravlagt i Nidarosdomen i Trondheim.

    Familie/Ektefelle/partner: Gyrid. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 85. Guttorm Ingeson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1206; døde 1226, Helgøya, Ringsaker, Hedemark.

  8. 70.  Peter SteyperPeter Steyper Etterslektstre til dette punkt (52.Cecilla11, 36.Sigurd10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1210.

    Familie/Ektefelle/partner: Ingebjørg Magnusdatter. Ingebjørg (datter av Magnus V Ormsson og Estrid Bjørnsdatter) ble født 1170. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 86. Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

  9. 71.  Olav MokOlav Mok Etterslektstre til dette punkt (53.Ivar11, 37.N.N10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1224.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Sysselmann Hedemark

    Notater:

    I Håkon Håkonssons saga skildres kampene mellom birkebeiner og ribbunger i 1224. Det fortelles at ribbungene kom uforvarende over Olav Mok, kongens frende, mens han var i bryllup på gården Leyrin (Løren) i Sørum og tok ham til fange mens alle hans menn, herav 20 hirdmenn, ble drept. Olav kom seg bort, samlet nye folk og tok kampen opp mot overfallsmennene, men ble drept kort etter. Det berettes videre at kongen da han fikk høre om drapet, beklaget dette meget, og i denne forbindelse opplyses at Olavs farmor var datter av kong Harald Gille og at hans farfar het Áli (Aale) Varg og var lendmann på Romerike. Olav Mok omtales forøvrig allerede i 1218 som sveitehøvding og ble samme år sysselmann på Hedmark.
    Når Olav, som hadde syssel på Hedmark, deltok i bryllupet på Leyrin, kan man vel gå ut fra at han var beslektet eller besvogret med ætten der. Nå hørte Leyrin på 1400- og 1500-tallet til Sudreim-godset og var sikkert en av ættens gamle odelsgårder.
    Sudreim gård på Romerike nevnes i kildene med sikkerhet først i et brev av 1331 (DN I 213) hvor fremgår at gården tidligere hadde vært residens for Hr. Havtore Jonsson. Det er da etter omstendighetene heller ingen grunn til å tvile på at den også i sin tid tilhørte hr. Havtores far, baronen hr. Jon Raud Ivarsson.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 87. Ivar Olavson  Etterslektstre til dette punkt døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  10. 72.  Jon RangvaldssonJon Rangvaldsson Etterslektstre til dette punkt (54.Ragnvald11, 38.Margrete10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 88. Rangvald Jonsønn Urka Smør  Etterslektstre til dette punkt ble født 1200; døde 1263.

  11. 73.  Ragnvald HallkjellssonRagnvald Hallkjellsson Etterslektstre til dette punkt (55.Hallkjell11, 38.Margrete10, 26.Harald9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) døde 1217.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 89. Hallkjell Rangvaldsson  Etterslektstre til dette punkt

  12. 74.  Harald Olavsen BrattHarald Olavsen Bratt Etterslektstre til dette punkt (56.Olav11, 39.Maria10, 27.Øystein9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 90. N.N Haraldsdatter Bratt  Etterslektstre til dette punkt

  13. 75.  Ingebjørg MagnusdatterIngebjørg Magnusdatter Etterslektstre til dette punkt (58.Magnus11, 40.Kristin10, 28.Sigurd9, 20.Magnus8, 14.Tora7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1170.

    Familie/Ektefelle/partner: Peter Steyper. Peter (sønn av Folkvid the Lawspeaker og Cecilla Sigurdsdatter) døde 1210. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 86. Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

  14. 76.  N.NN.N Etterslektstre til dette punkt (59.N.N11, 41.Ingrid10, 29.Eldrid9, 21.Jon8, 15.Duvnjal7, 10.Rangvald6, 7.Bruse5, 4.Sigurd4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 91. Dagfinn N.N  Etterslektstre til dette punkt

  15. 77.  Hallstein TorleifssonHallstein Torleifsson Etterslektstre til dette punkt (61.Torleif11, 45.Harald10, 31.Gudrød9, 22.NN8, 16.Kenneth7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1272 , Isle of Man, England; døde 1345, Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Guvenør

    Notater:

    Flera forskare hävdar att denne Sigrid Håkonsdotter är identisk med Sigrid Håkonsdotter Bolt , som också var gift med Ogmund (Hirdt Jore) Guttormsson, riddare och hirdstjore, nämnd 1339- 1354 i Norge. De hade en son Olaf född cirka 1320. Hallsten Torleifsson är känd till 1345. De t kan dock ha skett en sammanblandning av Egge i Steinkjer, Tröndelag och Egge i Ringerike, N orge. Det troliga är att denna Sigrid kanske är från Egge i Ringerike, Norge.
    Sigrid Håkonsdotter, född Ringerike, Norge, död 1363 i Egge, Trondheim, Norge. Hon var dotte r till Håkon Ogmundsson, född 1260 Viken, Norge och död 1346. (Källa: Ingvar Sahlin)

    Historikeren Barney Young på Isle of Man vil ha det til at Halstein var sønn av Torleif Haraldsson og Magnhild, datter av Godred Magnusson, d 1275, konge av Suderøyene 1265-66. Han begrunner det med at ættevåpnet til denne ætten stammer fra kongehuset på Isle of Man, som førte et tilsvarende våpen. Young har også laget en hypotetisk stamtavle som viser Halstein Torleifssons ætt som opphav til de øvrige Skankeættene i Norden ("The three legs go to Scandinavia", og "Fra Skanke-slektens historie", Isle of Man 1986).

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Håkonsdotter. Sigrid (datter av Håkon Ogmundsson) ble født 1281 , Ringerike; døde 1363, Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 92. Nils Hallsteinsson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Steinkjer, Nord-Trøndelag; døde, Hackås, Jamtland, Sverige.

  16. 78.  Asle Gudmundsen, KvåleAsle Gudmundsen, Kvåle Etterslektstre til dette punkt (62.Gudmund11, 46.Asle10, 32.Dugald9, 23.Ruarir8, 17.Rognvald7, 11.Somerled6, 8.Gillebride5, 5.N.N4, 3.Lodve3, 2.Grelod2, 1.Groa1) ble født 1274 , Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland; døde, Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 93. Sigurd Aslesen, Kvåle  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland; døde, Kvåle, Lomen, Vestre-Slidre, Oppland.




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !