Reidar

Reidar

Mann

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  ReidarReidar

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Styrkar Reidarson  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 2

  1. 2.  Styrkar ReidarsonStyrkar Reidarson Etterslektstre til dette punkt (1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Einride Styrkarson  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 3

  1. 3.  Einride StyrkarsonEinride Styrkarson Etterslektstre til dette punkt (2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Einar Tambaskjelvar Einrideson  Etterslektstre til dette punkt ble født 982; døde 1050.


Generasjon: 4

  1. 4.  Einar Tambaskjelvar EinridesonEinar Tambaskjelvar Einrideson Etterslektstre til dette punkt (3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 982; døde 1050.

    Notater:

    Lendmann. 
Født 982. 
Død omkring 1050.
    Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga:
«9. ... Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. ...»
    Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11. århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt. Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen.
    Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet.
    På grunn av sin tidlige manndom fikk Einar plass på Ormen Lange under Olav Trygvessons siste ferd i år 1000, enda han da kun var 18 år. I Svolder-slaget kjempet han som bueskytte, inntil buen brast.
    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
« 108. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter: «Skyt den store mannen i krapperommet du.» Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva var det som smalt så høyt?» Einar svarte: «Norge av din hånd, konge.» «Det var vel ikke så stort smell,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: «For veik, for veik er kongens bue,» slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»
    Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen. Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der. Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake. Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar.
    Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper. Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler. Etter at jarlen dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkuranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.
    Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør. Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge. Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur. Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark. Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.
    Da kong Magnus var død i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han «ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende». Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning av kongen. Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.
    Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus.

    Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Haakonsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 5. Aaluf Einarsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 6. N.N Einarsdotter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1010 , Melhus, Sør-Trøndelag.


Generasjon: 5

  1. 5.  Aaluf EinarsdatterAaluf Einarsdatter Etterslektstre til dette punkt (4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Notater:

    I Cappelen's Norges Historie oppgis at Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag blandt sine forfedre talte folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle. Det fremgår ikke her eller hos Snorre Sturlasson hvori slektskapet med Einar Tambarskjelve består.
    I C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker» og i «Rosensverdslektens forfedre» oppføres Tord Folessons hustru, Ålov å være datter til Einar Tambarskjelve. Det henvises ikke til hvilke kilder som har vært anvendt.

    Familie/Ektefelle/partner: Tord Folesøn. Tord døde 29 Jul 1030, Stiklestad, Verdal, Nord-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 7. Gudrun Torsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  2. 6.  N.N EinarsdotterN.N Einarsdotter Etterslektstre til dette punkt (4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1010 , Melhus, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Sigurdson. Guttorm (sønn av Sigurd "Syr" Halftanson og Åsta Gudbrantsdatter) ble født 1000 , Ringerike, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Sigurd Guttormsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1030 , Stein, Hole, Buskerud.


Generasjon: 6

  1. 7.  Gudrun TorsdatterGudrun Torsdatter Etterslektstre til dette punkt (5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Skofte Ogmundsøn, Giske. Skofte (sønn av Ogmund Torbergsøn) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1103, Roma, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 9. Pål Skoftesøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal.
    2. 10. Tora Skoftesdatter, Giske  Etterslektstre til dette punkt ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.
    3. 11. Ragnhild Skoftesdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Giske, Møre og Romsdal.

  2. 8.  Sigurd GuttormssonSigurd Guttormsson Etterslektstre til dette punkt (6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1030 , Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 12. Guthorm "Gråbard" Sigurdson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1070 , Stein, Hole, Buskerud.


Generasjon: 7

  1. 9.  Pål SkoftesønPål Skoftesøn Etterslektstre til dette punkt (7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal.

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 13. Nikolas Pålson Kuvang  Etterslektstre til dette punkt ble født 1140 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1217, Giske, Møre og Romsdal.

  2. 10.  Tora Skoftesdatter, GiskeTora Skoftesdatter, Giske Etterslektstre til dette punkt (7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Aasulv Skulesøn, Rein. Aasulv (sønn av Skule Jarl Tosteson, Kongsfostre og Gudrund Neversteinsdatter) ble født 1090 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 14. Guttorm Aasulvsøn, Rein  Etterslektstre til dette punkt ble født 1120 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1150, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.
    2. 15. Sigrid Aasulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt

    Familie/Ektefelle/partner: Dag Eilivson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 16. Borghild Dagsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  3. 11.  Ragnhild SkoftesdatterRagnhild Skoftesdatter Etterslektstre til dette punkt (7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Giske, Møre og Romsdal.

    Familie/Ektefelle/partner: Åsulf Guttormsen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 17. Torbjorg Assulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  4. 12.  Guthorm "Gråbard" SigurdsonGuthorm "Gråbard" Sigurdson Etterslektstre til dette punkt (8.Sigurd6, 6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1070 , Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Tora Guttormsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Fluberg, Oppland.


Generasjon: 8

  1. 13.  Nikolas Pålson KuvangNikolas Pålson Kuvang Etterslektstre til dette punkt (9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1140 , Giske, Møre og Romsdal; døde 1217, Giske, Møre og Romsdal.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lendemann

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 19. Ragnhild Nikolasdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Giske, Møre og Romsdal.
    2. 20. Pål Nikolasson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal.

  2. 14.  Guttorm Aasulvsøn, ReinGuttorm Aasulvsøn, Rein Etterslektstre til dette punkt (10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1120 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1150, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Notater:

    Lendmann. 
Levde fra 1120 til 1183.
    Guttorm bodde på Rein og synes å ha levet meget lenge. Han var vel i 1183 overhode for Skule Tostessons høyt ansette ætt.
    Han omtales som en av de lendermenn som etter Harald Gilles død i 1136 understøttet Haralds sønn, Sigurd Munn. Han var Sigurds formynder og fikk ham opphøyet til tronen. Guttorm og hele hans ætt var nær knyttet til trønderpartiet omkring Sigurd Mund og Haakon Herdebreid.
    Fra Snorre Sturlasson: Inges Saga:
«1. ... Da tiender kom nord til Trondheim at Kong Harald (Gille) var tatt av dage, ble Sigurd, sønn til Kong Harald, tatt til konge der, og med på dette vedtaket var Ottar Birting, Peter Saue-Ulvsson og brødrene Guttorm Åsolvsson fra Rein og Ottar Balle og mange andre høvdinger.»

    Familie/Ektefelle/partner: Eldrid Jonsdatter, Blinheim. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 21. Ingrid Guttormsdatter, Rein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.
    2. 22. Rangrid Guttormsdatter, Rein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Torkelsdatter. Sigrid (datter av Torkel på Fugl og Hallkattla Sveinsdatter) ble født , Aurland, Sogn og Fjorande; døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 23. Baard Guttormsson, Rein  Etterslektstre til dette punkt ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland.

    Familie/Ektefelle/partner: Bergljot Sveinsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 24. Åsulf Guttormsen  Etterslektstre til dette punkt

  3. 15.  Sigrid AasulvsdatterSigrid Aasulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Hallkjell Jonsson, Huk. Hallkjell (sønn av Jon Duvnjalson Smørbalte og N:N Hallkjellsdatter) døde 1160. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 25. Jon Hallkjellsson  Etterslektstre til dette punkt
    2. 26. Simon Hallkjellsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1162.

  4. 16.  Borghild DagsdatterBorghild Dagsdatter Etterslektstre til dette punkt (10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Kåre Saxeson, Kongsbror. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 27. Sigurd Kåreson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1105 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  5. 17.  Torbjorg AssulvsdatterTorbjorg Assulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (11.Ragnhild7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Eirik av Austerraat. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 28. N.N Eriksdatter  Etterslektstre til dette punkt

  6. 18.  Tora GuttormsdatterTora Guttormsdatter Etterslektstre til dette punkt (12.Guthorm7, 8.Sigurd6, 6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Fluberg, Oppland.

    Familie/Ektefelle/partner: Aale Anunansson. Aale (sønn av Anunan Ogmundsson) ble født 1106 , Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 29. Gaut Aalesson, Ornes  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ornes, Sogn og Fjordane.


Generasjon: 9

  1. 19.  Ragnhild NikolasdatterRagnhild Nikolasdatter Etterslektstre til dette punkt (13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Giske, Møre og Romsdal.

    Familie/Ektefelle/partner: Skule Baardson, Jarl. Skule (sønn av Baard Guttormsson, Rein og Ragnhild Erlingsdatter) ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 30. Margrethe Skulesdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.
    2. 31. Ragndid Skulesdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Stein, Hole, Buskerud.

  2. 20.  Pål NikolassonPål Nikolasson Etterslektstre til dette punkt (13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde, Giske, Møre og Romsdal.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lendemann

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 32. Peter Pålson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1254, Giske, Møre og Romsdal.

  3. 21.  Ingrid Guttormsdatter, ReinIngrid Guttormsdatter, Rein Etterslektstre til dette punkt (14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Östmansson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 33. N.N Guttormsson  Etterslektstre til dette punkt

  4. 22.  Rangrid Guttormsdatter, ReinRangrid Guttormsdatter, Rein Etterslektstre til dette punkt (14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Bjørn Byrdarsvein. Bjørn ble født , Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 34. Estrid Bjørnsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sør-Trøndelag.

  5. 23.  Baard Guttormsson, ReinBaard Guttormsson, Rein Etterslektstre til dette punkt (14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Birkebeinerhøvding

    Notater:

    Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag var Birkebeinernes høvding. Han talte blandt sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle.
    Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98:
«Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.»
    Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn. Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelang godtok Sverre.
    Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes.
    Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre. At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin «søster» Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard. Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap.
    Inges saga skildrer Baard i meget almindelige ord: «Han var meget rik, vakker at set til, saktmodig og stille og holdt seg vel.» Han nevnes ofte i Sverres saga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey.
    I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia.

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. Ragnhild (datter av Erling Kviden og Skårvangssole) ble født 1165 , Kvie. Vang, Valdres, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 35. Skule Baardson, Jarl  Etterslektstre til dette punkt ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.
    2. 36. Ingebjørg Baardsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1240, Torneberg, Ringerike.

    Familie/Ektefelle/partner: Cecilla Sigurdsdatter. Cecilla (datter av Sigurd Haraldsson Mund og Gunnhild) ble født 1155; døde 1186, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 37. Inge Baardson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1185 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 23 Apr 1217, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Ulvhild Pålsdatter. Ulvhild (datter av Pål Sigridson og Sigrid) døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 38. Sigrid Baardsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245.

  6. 24.  Åsulf GuttormsenÅsulf Guttormsen Etterslektstre til dette punkt (14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Skoftesdatter. Ragnhild (datter av Skofte Ogmundsøn, Giske og Gudrun Torsdatter) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 39. Torbjorg Assulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  7. 25.  Jon HallkjellssonJon Hallkjellsson Etterslektstre til dette punkt (15.Sigrid8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Margrete Haraldsdatter Gille. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 40. Ragnvald Jonsson  Etterslektstre til dette punkt døde 15 Jun 1184.
    2. 41. Hallkjell Jonsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1194.

  8. 26.  Simon HallkjellssonSimon Hallkjellsson Etterslektstre til dette punkt (15.Sigrid8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) døde 1162.

  9. 27.  Sigurd KåresonSigurd Kåreson Etterslektstre til dette punkt (16.Borghild8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1105 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Ingrid Arnesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 42. Jon Sigurdson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1152 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1214, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  10. 28.  N.N EriksdatterN.N Eriksdatter Etterslektstre til dette punkt (17.Torbjorg8, 11.Ragnhild7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Kjetil Håvardsson Galle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 43. Håvard Ketilsson Galle  Etterslektstre til dette punkt

  11. 29.  Gaut Aalesson, OrnesGaut Aalesson, Ornes Etterslektstre til dette punkt (18.Tora8, 12.Guthorm7, 8.Sigurd6, 6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Ornes, Sogn og Fjordane.

    Notater:

    Gaut på Ænes, lendermann hos kong Magnus Erlingson i 1160-årene. Han var i kong Magnus Erlingsons tjeneste og tilhørte en av datidens fornemste ætter. Den norske tittel lendmann svarer omtrent til den franske barontittel, som senere fikk innpass hos oss også. Vi kjenner to av Gauts sønner, Jon Gautsson og Munan Gautsson, som også var lendmenn og var med i kampene mot kong Sverre. Etter Sverres seier synes de å ha inngått forlik med ham og har fått ha sine eiendommer og rettigheter i behold.

Gaut på Ænes er den første som en kjenner av ætten GALTUNG. Hanvar lendeman i ca. 1160. Gaut var i kong Magnus Erlingsonstjeneste, og tilhørte en av datidens fornemste ætter. Lendemaner det samme som Baron. Gauts sønner var også lendemenn, og varme di kampene mot kong Sverre. Etter kong Sverres seier, bledet inngått forlik med kong Sverre.

Gaut på levde i Harald Gilles tid, dvs. i 1130 årene. I eldre genealogisk litteratur er Gaut omtalt som Gaut på Ænes. Dette er ikke riktig. Han bodde på Ornes i sogn, og antagelig er Urnes stavkirke oppført av ham. Han hadde sønnene Jon og Munan. De var begge på Magnus Erlingsson's side mot kong Sverre i slaget ved Kvarven ved Nordnes som skipshøvdinger, sier Flateyarboken. Jon er ikke nevnt siden, så antagelig falt han der. Munan var med i slaget ved Fimreite i 1184 og falt antagelig der. Jon hadde sønnen Arnbjørn. Arnbjørn ble oppfostret hjemme hos den kjente baglerbiskopen Nikolaus Arnesson. Hvem Gauts forfedre var, er fremdeles ukjent, men det finnes teorier også om det. En av teoriene går ut på at Gaut kan være etterkommer av Ogmund Ormsson, som rømte til Sverige, og oppholdt seg blant Gøtene. Hans sønn, Munan, var også med til Gøtaland. I et hærtokt mot Norge (kong Inge) ved Krokaskogen i Båhuslen i 1137 falt Munan. Gaut på Ornes ble født omkring 1130, navnet hans tyder på kontakt med Gøter og en av sønnene hans fikk navnet Munan, så kanskje? Ogmund Ormssons foreldre var Orm Eilifsson, død omkring 1060, jarl på Orkenøyene, og Sigrid, datter av Finn Arnesson av Arnmødling-slekten. Orm Eilifsson var dattersønns sønn av Håkon Ladejarl.

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Arnbjørnsdatter. N.N (datter av Arnbjørn Jonsson, Ambe og N.N Torsteinsdatter) ble født , Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 44. Jon Gautsson, Ornes  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ornes, Sogn og Fjordane; døde, Kvinnherrad, Seim, Hordaland.


Generasjon: 10

  1. 30.  Margrethe SkulesdatterMargrethe Skulesdatter Etterslektstre til dette punkt (19.Ragnhild9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.

    Notater:

    Margrete var norsk dronning.
    Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

    Margrethe giftet seg med Håkon IV Håkonsson, Den Gamle 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Håkon (sønn av Håkon III Sverresson og Inga) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 45. Magnus IV, Lagabøte  Etterslektstre til dette punkt ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

  2. 31.  Ragndid SkulesdatterRagndid Skulesdatter Etterslektstre til dette punkt (19.Ragnhild9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) døde, Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 46. Haakon Olavssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Stein, Hole, Buskerud.
    2. 47. Olof Rangdidson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

  3. 32.  Peter PålsonPeter Pålson Etterslektstre til dette punkt (20.Pål9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1254, Giske, Møre og Romsdal.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Sysselman Færøyene

    Familie/Ektefelle/partner: Gudrid Karlshovusdatter. Gudrid (datter av Karl og Gudrid Bersedatter) ble født , Husabø, Sogn og Fjorende; døde, Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 48. Nikolas Peterson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1265, Giske, Møre og Romsdal.

  4. 33.  N.N GuttormssonN.N Guttormsson Etterslektstre til dette punkt (21.Ingrid9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 49. N.N  Etterslektstre til dette punkt

  5. 34.  Estrid BjørnsdatterEstrid Bjørnsdatter Etterslektstre til dette punkt (22.Rangrid9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Magnus V Ormsson. Magnus (sønn av Erling Skakke Ormsson og Kristin Sigurdsdatter) ble født 1156 , Etne, Værdalen, Sør-Trøndelag; døde 1184, Fimriete, Sogndal, Søgn og Fjordane. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 50. Ingebjørg Magnusdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1170.

  6. 35.  Skule Baardson, JarlSkule Baardson, Jarl Etterslektstre til dette punkt (23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Hertug

    Notater:

    Konge av Norge 1239 - 1240.
    Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.
    Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.
    Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.
    Skule ble jordet i Kristkirken i Nidaros.

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Nikolasdatter. Ragnhild (datter av Nikolas Pålson Kuvang) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 51. Margrethe Skulesdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.
    2. 52. Ragndid Skulesdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Stein, Hole, Buskerud.

  7. 36.  Ingebjørg BaardsdatterIngebjørg Baardsdatter Etterslektstre til dette punkt (23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1240, Torneberg, Ringerike.

    Ingebjørg giftet seg med Alv Erlingson 1221, Bergen, Hordaland. Alv (sønn av Erling, Den Gamle) ble født 1190 , Torneberg, Ringerike; døde 1250, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 53. Erling Alvsøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1220 , Torneberg, Ringerike; døde 1283, Torneberg, Ringerike.
    2. 54. Ragndid Alfsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Torneberg, Ringerike.

  8. 37.  Inge BaardsonInge Baardson Etterslektstre til dette punkt (23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1185 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 23 Apr 1217, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge

    Notater:

    Han var sønn av Sverre Sigurdssons søster Cecilia og høyadelsmannen Bård Guttormsson av Reinsætten. Hans halvbror var Skule Bårdsson som ble Norges første hertug. Inge ble valgt til konge av birkebeinerne i 1204.
    Han hadde kongesete i Trondheim, og hadde også herredømme over store deler av vestkysten. Borgerkrigsperioden i norsk historie varte fra 1130 til 1240.
    Han kjempet mot baglerne frem til 1208, da det kom til forlik mellom ham og baglerkongen Filippus Simonsson, som fikk styre over Viken. Forliket fant sted på Kvitsøy i Rogaland og ble kjent som «Kvitsøyforliket». Konfliktene mellom baglere og birkebeinere tok slutt da både Inge og Filippus døde i 1217. Etterfølgeren, Håkon IV Håkonsson, ble anerkjent av både baglere og birkebeinere. Inge er gravlagt i Nidarosdomen i Trondheim.

    Familie/Ektefelle/partner: Gyrid. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 55. Guttorm Ingeson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1206; døde 1226, Helgøya, Ringsaker, Hedemark.

  9. 38.  Sigrid BaardsdatterSigrid Baardsdatter Etterslektstre til dette punkt (23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245.

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Sigurdson. Jon (sønn av Sigurd Kåreson og Ingrid Arnesdatter) ble født 1152 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1214, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 56. Baugeide Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.
    2. 57. N.N Jonsdatter, Austråt  Etterslektstre til dette punkt ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  10. 39.  Torbjorg AssulvsdatterTorbjorg Assulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (24.Åsulf9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Eirik av Austerraat. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 58. N.N Eriksdatter  Etterslektstre til dette punkt

  11. 40.  Ragnvald JonssonRagnvald Jonsson Etterslektstre til dette punkt (25.Jon9, 15.Sigrid8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) døde 15 Jun 1184.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 59. Jon Rangvaldsson  Etterslektstre til dette punkt

  12. 41.  Hallkjell JonssonHallkjell Jonsson Etterslektstre til dette punkt (25.Jon9, 15.Sigrid8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) døde 1194.

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Erlingsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 60. Ragnvald Hallkjellsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1217.

  13. 42.  Jon SigurdsonJon Sigurdson Etterslektstre til dette punkt (27.Sigurd9, 16.Borghild8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1152 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1214, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Baardsdatter. Sigrid (datter av Baard Guttormsson, Rein og Ulvhild Pålsdatter) ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 56. Baugeide Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.
    2. 57. N.N Jonsdatter, Austråt  Etterslektstre til dette punkt ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  14. 43.  Håvard Ketilsson GalleHåvard Ketilsson Galle Etterslektstre til dette punkt (28.N.N9, 17.Torbjorg8, 11.Ragnhild7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 61. Rolv Håvardsson Galle  Etterslektstre til dette punkt

  15. 44.  Jon Gautsson, OrnesJon Gautsson, Ornes Etterslektstre til dette punkt (29.Gaut9, 18.Tora8, 12.Guthorm7, 8.Sigurd6, 6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Ornes, Sogn og Fjordane; døde, Kvinnherrad, Seim, Hordaland.

    Notater:

    Jon Gautson på Ænes hadde flere sønner som er velkjent fra historien. Først var det Arnbjørn Jonsson, som var en av baglernes høvdinger og var med i det illgjetne drap av Einar kongsmåg ved Stavanger domkirke år 1205. Senere ble han dog en av kong Håkon Håkonsons mest betrodde menn. En annen av Jon Gautssons sønner var Askell Jonsson, som i mer enn 28 år var biskop i Stavanger bispedømme; han var en fremragende administrator og en av kong Håkons beste venner. Den tredje av Jon Gautssons sønner var Gaut Jonsson på Mel.

    Er nevnt i Norgeshistorien som en av Kong Magnus og ErlingSkakkes fremste støtter. Se Bjørn Nygaards bok side 1 nr. 2. Han levde på Ænes i Kvinherad.

    Som sin far og sin bror Munan var Jon Gautsson også lendermann. Han var i tjeneste for kong Magnus IV Erlingsson. Jon og Munan var med i slaget ved Nordnes mot Sverre Sigurdsson da han kjempet mot kong Magnus IV om den norske tronen. Da kong Magnus IV Erlingssonhadde fallt i slaget på Fimreite i Sognefjorden i 1184 og kong Sverre Sigurdsson hadde etablert seg som den nye norske kongen, synes det som om de to brødrene sluttet fred med ham og sener kunne ta tilbake sine eiendommer. Vi kjenner ikke navnet til Jons hustru, men fem av barna synes identifisert. Fornavnet til datteren er imidlertid ukjent.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 62. Arnbjørn Jonsson, Ornes  Etterslektstre til dette punkt ble født 1188 , Kvinnherrad, Seim, Hordaland; døde 1240, Kvinnherrad, Seim, Hordaland.
    2. 63. Sigurd d.e. Jonson, Aga  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kvinnherrad, Seim, Hordaland; døde, Aga, Hardanger, Hordaland.


Generasjon: 11

  1. 45.  Magnus IV, LagabøteMagnus IV, Lagabøte Etterslektstre til dette punkt (30.Margrethe10, 19.Ragnhild9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1263 - 1280.
    Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
    Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
        Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.
    Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
    Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift. 
    Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
    Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll. 
    Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
    Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
        Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
        Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid. 
    Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
        For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
        En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
        Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen. 
    Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side». 
    Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig. 
    Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter. 
    Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
        Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen. 
    Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
    I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar. 
    Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden. 
    Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen. 
    Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk. 
    Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre. 
    Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon. 
    Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte. 
    Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319. 
    Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. 
    Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
    Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310. 
    Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp. 
    Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
    Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

    Magnus giftet seg med Ingeborg Eirksdatter af Danmark 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Ingeborg (datter av Erik IV, Plovpenning og Jutta von Sachsen) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 64. Håkon V Magnusson  Etterslektstre til dette punkt ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

  2. 46.  Haakon OlavssønHaakon Olavssøn Etterslektstre til dette punkt (31.Ragndid10, 19.Ragnhild9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Stein, Hole, Buskerud.

  3. 47.  Olof RangdidsonOlof Rangdidson Etterslektstre til dette punkt (31.Ragndid10, 19.Ragnhild9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Magnhild Hallkellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 65. Bothild Olavsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 66. Gyda Olafsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Tomb, Råde, Østfold.
    3. 67. Elsebe Olofsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  4. 48.  Nikolas PetersonNikolas Peterson Etterslektstre til dette punkt (32.Peter10, 20.Pål9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1265, Giske, Møre og Romsdal.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 68. Margrete Nikolasdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1305.

  5. 49.  N.NN.N Etterslektstre til dette punkt (33.N.N10, 21.Ingrid9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 69. Dagfinn N.N  Etterslektstre til dette punkt

  6. 50.  Ingebjørg MagnusdatterIngebjørg Magnusdatter Etterslektstre til dette punkt (34.Estrid10, 22.Rangrid9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1170.

    Familie/Ektefelle/partner: Peter Steyper. Peter (sønn av Folkvid the Lawspeaker og Cecilla Sigurdsdatter) døde 1210. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 70. Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

  7. 51.  Margrethe SkulesdatterMargrethe Skulesdatter Etterslektstre til dette punkt (35.Skule10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.

    Notater:

    Margrete var norsk dronning.
    Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

    Margrethe giftet seg med Håkon IV Håkonsson, Den Gamle 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Håkon (sønn av Håkon III Sverresson og Inga) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 71. Magnus IV, Lagabøte  Etterslektstre til dette punkt ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

  8. 52.  Ragndid SkulesdatterRagndid Skulesdatter Etterslektstre til dette punkt (35.Skule10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) døde, Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 72. Haakon Olavssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Stein, Hole, Buskerud.
    2. 73. Olof Rangdidson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

  9. 53.  Erling AlvsønErling Alvsøn Etterslektstre til dette punkt (36.Ingebjørg10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1220 , Torneberg, Ringerike; døde 1283, Torneberg, Ringerike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lensamnn i Borgsyssel

    Familie/Ektefelle/partner: Kristine. Kristine døde, Torneberg, Ringerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 74. Ingebjørg Erlingsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1315, Skien, Telemark.
    2. 75. Alv Erlingson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1290, Torneberg, Ringerike.

  10. 54.  Ragndid AlfsdatterRagndid Alfsdatter Etterslektstre til dette punkt (36.Ingebjørg10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Torneberg, Ringerike.

    Notater:

    Hr. Jon hadde to barnebarn med navnet Gudrun, og det er også av andre grunner sannsynlig at dette navn er gammelt i slekten. Videre hadde Hr. Jon en datter med navnet Ragndid (eg. Ragnfrid) og både dette og Gudrun-navnet forekommer nettop i Reins-ætten, det første endog flere ganger. Ivar av Skedjuhofs hustru het derfor antagelig Ragndid eller Gudrun.
    Hun var søskenbarn til dronning Margrete gift med Kong Håkon IV Håkonsson. Hennes far som var hertug Skules svoger og lendmann, deltok i dennes oppstand i 1240, men nevnes ikke senere i sagaen. Datterens ekteskap, som tydeligvis først er inngått etter Skules fall, har sikkert hatt en politisk bakgrunn.
    Etter Skules oppstand og fall har det sikkert vært kongen meget maktpåliggende å hindre at det omkring hans ætt skulle samle seg et nytt opposisjonsparti, og et ledd i disse bestrebelser måtte da også ha vært å sørge for at Skules gifteferdige søsterdatter fikk en ektefelle som kongen kunne lite på. Ut fra denne forutsetning får ekteskapet sin særlige interesse. Ivar var en av Kong Håkons trofaste tilhengere og, som sønn av Olav Mok, også kongens frende.

    Familie/Ektefelle/partner: Ivar Olavson. Ivar (sønn av Olav Mok) døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 76. Jon Ivarson Raud  Etterslektstre til dette punkt ble født 1245 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1314, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  11. 55.  Guttorm IngesonGuttorm Ingeson Etterslektstre til dette punkt (37.Inge10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1206; døde 1226, Helgøya, Ringsaker, Hedemark.

    Notater:

    Sitert fra "Dr. Ludvig Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros" - i "Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum 1897":
    "Som bekjendt, var Erkebiskopen Ordfører ved det store Rigsmøte i Bergen 1223 og afsluttede dette med at erklære Haakons Rettigheder til riget godtgjorte. Han anbefaler samtidig til Kongens Gunst den unge
    Kongesøn Guttorm Ingesøn, der hermed forsvinder af Historien. Jeg
    tror dog paa et andet Sted at have godtgjort, at Efterkommere
    af denne Kongesøn kunne gjenfindes indtil henimod Aarhundredets
    Udgang.
    Kilde: http://runeberg.org/trond97f/0129.html

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 77. Gyda Guttormsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  12. 56.  Baugeide JonsdatterBaugeide Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (38.Sigrid10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Åsulv Eirikson. Åsulv døde, Austrått, Ørlandet, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 78. N.N Åsulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 79. Ragnhild Åsulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Island.

  13. 57.  N.N Jonsdatter, AustråtN.N Jonsdatter, Austråt Etterslektstre til dette punkt (38.Sigrid10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Peter Brynjulfsson, Husastad. Peter (sønn av Brynjulf Bårdsson og Sigrid Petersdatter, Byrdasvein) døde 1226. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 80. Bård Petersson, Hesbö  Etterslektstre til dette punkt ble født 1205.

  14. 58.  N.N EriksdatterN.N Eriksdatter Etterslektstre til dette punkt (39.Torbjorg10, 24.Åsulf9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Kjetil Håvardsson Galle. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 81. Håvard Ketilsson Galle  Etterslektstre til dette punkt

  15. 59.  Jon RangvaldssonJon Rangvaldsson Etterslektstre til dette punkt (40.Ragnvald10, 25.Jon9, 15.Sigrid8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 82. Rangvald Jonsønn Urka Smør  Etterslektstre til dette punkt ble født 1200; døde 1263.

  16. 60.  Ragnvald HallkjellssonRagnvald Hallkjellsson Etterslektstre til dette punkt (41.Hallkjell10, 25.Jon9, 15.Sigrid8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) døde 1217.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 83. Hallkjell Rangvaldsson  Etterslektstre til dette punkt

  17. 61.  Rolv Håvardsson GalleRolv Håvardsson Galle Etterslektstre til dette punkt (43.Håvard10, 28.N.N9, 17.Torbjorg8, 11.Ragnhild7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 84. Svein Rolvsson Galle  Etterslektstre til dette punkt ble født , Oslo.

  18. 62.  Arnbjørn Jonsson, OrnesArnbjørn Jonsson, Ornes Etterslektstre til dette punkt (44.Jon10, 29.Gaut9, 18.Tora8, 12.Guthorm7, 8.Sigurd6, 6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1188 , Kvinnherrad, Seim, Hordaland; døde 1240, Kvinnherrad, Seim, Hordaland.

    Notater:

    Arnbjørn ble født ca 1170 og ble omkring 70 år gammel. I hans tid var det en lang og bitter strid mellom kongen og kirken. Kong Sverre Sigurdsson, som selv hadde fått opplæring som prest, tok sterk avstand fra den økende inflytelsen kirken fikk. Dette førte til konflikt med erkebiskopen, som flyktet til Danmark. Alle biskopene fulgte snart etter ham, og fra den tid har vi fått utrykket" Kong Sverre talt Roma midt imot". På den tid var det mange som gjorde krav på Norges trone. De som ble støttet av biskopene ble kalt for Baglere"(bispestav). På et tidspunkt var Arnbjørn en av baglernes ledere. I 1208 ble det inngått fred mellom konge og kirke. Arnbjørn ble da en lojal tjener for kongen, og i 1221 ble han lendermann. Han tjenestgjorde i den sydøstre delen av Norge, og han ble betrodd mange viktige oppgaver, som førte til at han måtte kjempe flere slag for å opprettholde kongens overherredømme over landet. Han døde av utmattelse ved slutten av sitt siste felttog. På den tid ble han betraktet som den mest betydningsfulle lendermann i Norge. Hverken hans hustru eller barn er nevnt i de mange omtalene om ham, men det er sterke indisier på at han hadde en datter som ble gift med sønnen til en god venn og kollega av ham. Hennes fornavn kjenner vi ikke, men det er svært sannsynlig at det var hun som ble gift med Torstein på Heimnes. De fikk forøvrig en sønn som ble kalt Arnbjørn.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 85. N.N Arnbjørnsdatter, Ornes  Etterslektstre til dette punkt ble født 1205 , Kvinnherad, Hordaland; døde, Hebnes, Jelsa, Rogaland.

  19. 63.  Sigurd d.e. Jonson, AgaSigurd d.e. Jonson, Aga Etterslektstre til dette punkt (44.Jon10, 29.Gaut9, 18.Tora8, 12.Guthorm7, 8.Sigurd6, 6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Kvinnherrad, Seim, Hordaland; døde, Aga, Hardanger, Hordaland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 86. Svein Sigurdson, Aga  Etterslektstre til dette punkt ble født , Aga, Hardanger, Hordaland; døde, Aga, Hardanger, Hordaland.
    2. 87. Brynjulf Sigurdsson, Aga  Etterslektstre til dette punkt ble født , Aga, Hardanger, Hordaland; døde, Aga, Hardanger, Hordaland.


Generasjon: 12

  1. 64.  Håkon V MagnussonHåkon V Magnusson Etterslektstre til dette punkt (45.Magnus11, 30.Margrethe10, 19.Ragnhild9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1299 - 1319.
    Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
    Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i København.
        Håkon V prøvde seg fram i mange ting. Han hadde også mangfoldige ekteskapsplaner. I 1294 forhørte han seg hos den engelske kongen om råd og hjelp til å finne en høvelig engelsk dame, som han selv senere ville komme over og se på. Men alt i 1295 inngikk Audun Hugleiksson i Paris på hans vegne ekteskapsavtale med Isabella av Joigny, en slektning av Frankrikes dronning. Forlovelsen var nærmest et ledd i en militær støtteavtale, rettet mot England. Audun opptrådte her med generalfullmakt fra kongen, så det er uvisst om han har kjent seg forpliktet til å innhente noen tillatelse til forlovelsen fra hertug Håkon selv. Episoden kan derfor tenkes å være en av dem som i tidens fylde kostet Audun hodet. I hvert fall ble det ikke bryllup her heller. I stedet giftet Håkon seg i 1299, mens han ennå var hertug, med sin firmenning, den nordtyske grevedatteren Eufemia av Arnstein. Under parets kroning i Oslo 1. november 1299 tok overdådigheten henimot orientalske former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 meterne ute fra Ørene til Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin». 
    Det er klart at denne kongelige giftermålspolitikken har sammenheng med at Norges samkvem med utlandet, handelsmessig og ellers, ble viktigere. Kongens giftermål med utlendinger hadde da den samme mening for det norske samfunnet som eksogami i alminnelighet har. I stedet for isolasjon innebar disse giftermålene nyttige forbindelser utad. Den politiske nytten kunne likevel noen ganger være diskutabel. Tvisten om dronning Ingeborgs medgift medførte spente forhold og til dels krig mellom Danmark og Norge gjennom flere tiår.
    Man skal ikke glemme at selve hovedårsaken til at kongen søkte make utenlands, uten tvil var den samme som fikk enhver bonde til å finne seg kone på eget sosialt nivå. Her var størrelsen av medgiften i begge tilfeller en hovedsak. Giftermålstraktaten mellom kong Eirik Magnusson og Margrete Alexandersdatter i 1281 fastsatte en medgift på 14 000 mark sterling. Dette var virkelig en betydelig sum når den norske kongens årlige skatteinntekt er beregnet til 3000 norske sølvmark, som endog var noe mindre enn 3000 mark sterling. Brudgommen måtte riktignok legge imot en klekkelig morgengave på 1400 markebol jord. Det var likevel den store forskjell at medgiften kom utenfra til landet, mens landskylda av morgengaven forble her. 
    Giftermålsforbindelsene mellom det norske kongehuset og utenlandske fyrstehus var altså meget forståelig både ut fra hva man må kalle statsfinansielle hensyn og av hensyn til kongens privatøkonomi. Fremfor alt var de uunngåelige etter tidens forestillinger om kongens opphøydhet. Det er imidlertid lett å se at systemet pekte mot kongefellesskap, ved at samme person kunne bli arving til flere kroner. I Norges tilfelle, riket som var det økonomisk minst betydelige av de selvstendige kongedømmer innen synskretsen, pekte giftermåls- og arvesystemet dermed automatisk mot nasjonal underordning under sterkere, utenlandske interesser. 
    Allerede giftermålstraktaten av 1281 var en potensiell unionstraktat med Skottland. Den gjorde kong Eiriks og Margretes barn til arvinger av den skotske tronen, så fremt kong Alexander ikke etterlot seg ektefødte arvinger. Det var deretter trolig bare rene tilfeldigheter av biologisk-familiær art som hindret at Norge allerede sist på 1200-tallet kom inn i en treriksunion med Skottland og England. Kong Alexander og hans eneste sønn var virkelig begge døde uten avkom i 1286, og kong Eiriks eneste barn Margreta ble anerkjent som Skottlands arving. Samtidig kom det i stand giftermålsavtale mellom den lille Margreta og den engelske tronarvingen Edvard. Bare den seksårige Margretas død under overfarten høsten 1290 forhindret at hun ble Englands og Skottlands dronning. Da verken kong Eirik eller hans eneste bror Håkon fikk noen sønner, og heller ikke fikk andre arvinger før 1297, kunne Margretas ekteskap meget lett ha kommet til å forene alle de tre nordsjøkronene. 
    Det norske dynastiet ble i stedet innfiltret i forbindelser østover og sørover. Allerede fra slutten av 1280-årene ble den norske kongen innviklet i indre danske stridigheter, med leidangstog sørover i 1289, 1290, 1293 og 1295. Kong Eirik var i 1295 endelig i stand til å sikre seg bruksretten til den famøse Ingeborg-arven, jordegods i Danmark, foruten de to danske borgene Hunehals i Nord-Halland og Hjelm ved Jyllands østkyst. 
    Kong Håkon V trappet sterkt opp dette norske engasjementet øst- og sørover. I 1312 lot han de to eneste ektefødte kongsdøtrene, den 11-årige Ingebjørg Håkonsdatter og den 15-årige Ingebjørg Eiriksdatter, gifte bort til de to svenske kongssønnene og nære tronarvingene, hertugene Erik og Valdemar. 
    Han knyttet øyensynlig disse giftermålsforbindelsene som et ledd i sine politisk-økonomiske fremstøt langs den danske og svenske kysten av Kattegat. I virkeligheten ble han selv mer brukt i det spill hans svigersønn drev for å sikre seg både den svenske og norske kronen. Det var gode utsikter til at hertugens spill kunne lykkes gjennom sønnen Magnus, som den 15-årige Ingebjørg Håkonsdatter fødte ham i 1316.
        Våren 1319 lå kong Håkon V på dødsleiet i Tunsberg. Han var siste ledd på den ubrutte mannslinjen man regnet fra Harald Hårfagre, og siste mann av Sverres ættegren. Det kunne være naturlig om kongen her kastet et blikk tilbake. I fall han gjorde det, kunne han ha grunn til å føle atskillig tilfredshet og stolthet, både på egne og kongeættens vegne. Det samfunnet der stamfaren mer enn fire hundre år tidligere hadde vunnet kongemakten, var i den tid som hadde gått, blitt fullstendig omskapt. En løs samling nokså enkle bondesamfunn var blitt forvandlet til en politisk og sosial enhet, styrt og dominert av en nasjonal elite av kongsmenn og kirkemenn. Som ledd i dette var det utviklet en elitekultur, hvis litterære og kunstneriske skaperverk skulle bestå gjennom århundrene. Selve gjennombruddet til en tidsmessig middelalderstat hadde skjedd under kongene av Sverre-ætten, og nærmest et kongelig enevelde, gjennom et kirkelig-verdslig ombudsverk, hadde Håkon V selv nådd. 
    Det ville være for mye å si at kongeætten hadde vært en hoveddrivkraft i det som hadde skjedd. Skal man tale om hoveddrivkrefter, må det være den sterke økningen i folketallet som hadde presset fram lagdelingen i samfunnet, og dernest kanskje samspillet mellom det norske og det europeiske kulturmiljøet. Likevel hadde samfunnsomformingen foregått i et vekselspill med kongedømmet. Energiske og, fra 1177, velutdannede konger hadde ofte med utmerkelse spilt den stjernerolle historien hadde tildelt dem. Når det norske samfunnet i 1319 var blitt mer av en enhet enn tilfellet var med de fleste andre europeiske land, hadde disse hovedrolleinnehaverne, ikke minst av Sverres ætt, sin personlige andel i det. 
    Tiden omkring 1300 var likevel mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20. april, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore Jonsson og fem andre fremtredende menn et dokument i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». 
    På dette tidspunkt må det ha vært klart at arvingen, den treårige svenske hertugsønnen Magnus Eriksson, også ville bli tatt til svensk konge. Det ble han samme sommeren. Kong Håkon V kan umulig ha vært bekymret over denne utsikten; den var en naturlig følge av hele hans konsekvente giftermålspolitikk gjennom snart 20 år. Hans svigersønn hertug Erik, død 1318, var jo under enhver omstendighet innehaver av et svensk fyrstedømme, og var i den egenskap en reell makthaver i Sverige, noenlunde på linje med kongen. Det som Håkon V på sitt dynastis vegne måtte frykte, var at de norske kongsombudsmennene nå skulle være så redde for å bli fortrengt av svensker at de ikke ville ta den lille dattersønnen til konge.
    Eden av 20. april viser at de sentrale kongsombudsmennene har drøftet disse spørsmålene. De har tross alt funnet det tryggest å holde seg til den nærmeste tronarvingen. Et frafall ville med sikkerhet ha skapt indre splittelse, der en av partene ville ha fått sterk svensk støtte, i Magnus Erikssons navn. Men de norske sentralombudsmennene godtok tronarvingen bare med forbehold. Det mest interessante punkt i eden er at selv ikke den myndige kongen skulle få velge sine ombudsinnehavere fritt, utenom kretsen av nordmenn. Denne begrensningen av dattersønnens fremtidige kongemakt var selvfølgelig ikke i kongsættens eller i Håkon V's interesse, men desto mer livsviktig for det norske ombudsmannssjiktet. Det ville uten tvil være grovt anakronistisk å gjøre Håkon V til en nasjonalist som satte «nasjonale» interesser over kongsættens. Det er altså all grunn til å tro at denne eden om samhold mellom de norske ombudsmennene er et verk nettopp av de menn som faktisk utferdiget dokumentet, ikke primært av kongen. Kanskje var Håkon allerede den 20. april så svak at han ikke medvirket aktivt, eller ikke visste om hele eden. Hadde han medvirket, ville det ha vært rimelig om han hadde vært blant utstederne og forseglerne; det ville ha styrket dokumentets autoritet. Det siste man ellers hører til Håkon V, er at han fire måneder før, 13. desember 1318, gav merkesmannen generalfullmakt til å opptre på hans vegne i rettshåndhevingen. Både selve fullmakten og den til ham å være usedvanlig lange tausheten etterpå tyder på at kongen alt i desember 1318 var temmelig svak.
    Eden fra 1319 viser da at det statsbærende norske ombudsmannssjiktet hadde selvoppholdelsesdrift, stilt overfor det kommende kongefellesskapet. Om Norge skulle forbli en selvstendig politisk enhet, ville bero på om dette sjiktet fortsatte å være norsk, og om det i så fall ville forbli sterkt nok til å vareta sine særinteresser overfor konkurrenter som lett ville komme inn utenfra med en unionskonge. 
    Selve den samfunnsordningen som Håkon V presiderte over, stiller man seg i våre dager ofte sterkt kritisk til. Og det har man enhver rett til. Det er lett å se at stats- og kirkebygningen hvilte knugende på bondefolket. Vi ser at de fleste var fattige, og noen få, som bispene, uhyrlig rike. Sløseriet med materielle ressurser og menneskelige evner og muligheter var stort, og vi føler medlidenhet med ofrene. 
    Men selv om hvert menneske, historikere og historielesere ikke unntatt, har all rett og plikt til å dømme som de vil og kan, så er og blir det uhistorisk å dømme på annet grunnlag enn det tidens egne muligheter gav. Og sannheten er vel, blant annet, at med et så lite produktivt næringsliv som høymiddelalderen hadde, var fattigdommen og elendigheten viss, enten skatter og avgifter var noe høyere eller lavere, særlig med det raskt økende folketallet. Og det er lite mening i å tale om politisk og sosial frigjøring under de naturens trelldomsbånd som en slik økonomi medfører. 
    Og her kan man si at det meget betydelige politiske organisasjonsarbeidet i høymiddelalderen, i Norge og i andre land, la et nødvendig grunnlag for senere fremstøt. Man oppnådde en langt høyere grad av indre og ytre pasifisering. Dette, sammen med opphopningen av produksjonsoverskuddet på få hender, dannet forutsetningene for stadig økende varebytte, for yrkesspesialisering og dermed for den produktivitetsøkning som i sin tid kunne gi virkelig mening til talen om frigjøring, også for de mange. 
    Ser man på perioden under et slikt langtidsperspektiv, og verken glemmer det tidligere barbariet eller den langt senere utviklingen, finner man at det aristokratiske samfunnsherredømmet i høymiddelalderen slett ikke var et blindspor i historien; det var ett av de virkelig store sprangene fremover på den veien mot økonomisk og sosial frihet som vi ennå befinner oss på. Når man betrakter dette spranget, skal man bare ikke forestille seg at hertug Skule og hans samtidige var preget av overmenneskelig visdom og klarsyn. Også de hadde sin fulle menneskelige skjerv av forvirring og halvblindhet.
    Mellom 01.05.1312 [Dronning Eufemias dødsdag] og 08.05.1319 [Kong Håkons dødsdag] ble det oppsatt et testamente fra kongen. Et sammendrag er trykt i «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 1112:
    «Testamente fra Håkon V for bl a de kongelige kapellene Mariakirken i Oslo, Apostelkirken i Bergen, Olavskirken på Avaldsnes, Mikaelskirken på Tønsberghus og Bjarne Audunsson [Bare den delen av testamentet som omfatter gavene til disse fem er bevart]: Mariakirken får 500 mark brent sølv, 100 markebol i Viken i tillegg til det den alt har fått til bygging, reparasjoner, vedlikehold av takene, tepper, bøker og annet utstyr og 300 mark brent for innkjøp av jordegods innen eller utenlands og som skal gå til underhold av kapellets studenter. Prosten får kongens flyttbare kapell med sølvkorset og messeboken som dominikaneren Hjalm skrev. Prosten skal for dette bespise 60 fattige på kongens dødsdag og 7 fattige klerker hver lørdag. Kommunet skal ha Ljan og to breviarer; det ene, beregnet på å transporteres, skal brukes av klerker som med prostens tillatelse er på reise utenfor kollegiet, det andre er skrevet i Paris og skal nyttes av dem som pleier syke. Kommunet skal for dette bespise 60 fattige og 13 andre på kongens årsdag, vaske føttene deres og gi dem 5 penninger og et stykke vadmål og bespise 8 fattige klerker hver lørdag. Kongens og dronning Eufemias årsdag skal feires med sang, klokkeringing og annet som hører til. Apostelkirken får 70 mark brent til en tavle med utstyr til å oppbevare relikvier av samme type som den Mariakirken i Oslo har, dessuten forskjellige messeklær, bl.a. av silke, og liturgisk utstyr og alle inntekter av Hjaltland og Færøyene så lenge byggearbeidene pågår. Olavskirken får messeklær, bøker og relikvier, som nå befinner seg i kirken, og silketøy i rødt og med gullmønster, en sølvduk, forskjellig liturgisk utstyr, en kirkeklokke som Sigleiv [Susse] fikk støpt i England og alle inntekter av Karmøy så lenge byggearbeidene ved kirken pågår. Kirken får bekreftet alle privilegier og friheter den har fått fra kongen og avdøde dronning Eufemia. Mikaelskirken får klær, bøker, relikvier og annet liturgisk utstyr [avskriften slutter før alle gavene til Mikaelskirken er regnet opp]. De tre første kapellene får dessuten stadfestet alle sine privilegier. Bjarne Audunsson får 20 mark brent. 
Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København - Barth E s 760-764. 
Trykt: DN IV nr 128 (gavene til de 4 kapellene), jfr DN XIX nr 484. Nevnt: RN IV nr 9 (gaven til Bjarne Audunsson)».
    På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson.
    Håkon ble gravlagt i Mariakirken i Oslo. Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje

    Familie/Ektefelle/partner: Katharina Sigurdsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 88. Agnes Haakonsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  2. 65.  Bothild OlavsdatterBothild Olavsdatter Etterslektstre til dette punkt (47.Olof11, 31.Ragndid10, 19.Ragnhild9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

  3. 66.  Gyda OlafsdatterGyda Olafsdatter Etterslektstre til dette punkt (47.Olof11, 31.Ragndid10, 19.Ragnhild9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Tomb, Råde, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Gunnarsson. Jon døde 1330, Tomb, Råde, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 89. Agmund Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tomb, Råde, Østfold.
    2. 90. Tjostolf Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tomb, Råde, Østfold.
    3. 91. Kolbein Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1270 , Tomb, Råde, Østfold; døde, Flesberg, Buskerud.
    4. 92. Olaf Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1300 , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tomb, Råde, Østfold.
    5. 93. Alf Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tronstad, Hurum.

  4. 67.  Elsebe OlofsdatterElsebe Olofsdatter Etterslektstre til dette punkt (47.Olof11, 31.Ragndid10, 19.Ragnhild9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Henning Rømer. Henning (sønn av Henning van Rome og N.N Olavsdatter) ble født , Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  5. 68.  Margrete NikolasdatterMargrete Nikolasdatter Etterslektstre til dette punkt (48.Nikolas11, 32.Peter10, 20.Pål9, 13.Nikolas8, 9.Pål7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Giske, Møre og Romsdal; døde 1305.

    Familie/Ektefelle/partner: Erling Ivarsson. Erling (sønn av Ivar Bjarnesøn) ble født , Bjarkøy, Troms; døde 17 Des 1263, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 94. Vidkun Erlingsøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Bjarkøy, Troms; døde 1 Mai 1302, Bjarkøy, Troms.

  6. 69.  Dagfinn N.NDagfinn N.N Etterslektstre til dette punkt (49.N.N11, 33.N.N10, 21.Ingrid9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 95. Guttorm Dagfinnsson  Etterslektstre til dette punkt

  7. 70.  Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, SponheimOgmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim Etterslektstre til dette punkt (50.Ingebjørg11, 34.Estrid10, 22.Rangrid9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 96. N.N Ogmundsdatter, Sponheim  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

  8. 71.  Magnus IV, LagabøteMagnus IV, Lagabøte Etterslektstre til dette punkt (51.Margrethe11, 35.Skule10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1263 - 1280.
    Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
    Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
        Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.
    Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
    Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift. 
    Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
    Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll. 
    Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
    Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
        Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
        Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid. 
    Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
        For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
        En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
        Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen. 
    Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side». 
    Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig. 
    Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter. 
    Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
        Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen. 
    Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
    I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar. 
    Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden. 
    Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen. 
    Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk. 
    Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre. 
    Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon. 
    Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte. 
    Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319. 
    Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. 
    Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
    Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310. 
    Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp. 
    Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
    Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

    Magnus giftet seg med Ingeborg Eirksdatter af Danmark 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Ingeborg (datter av Erik IV, Plovpenning og Jutta von Sachsen) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 97. Håkon V Magnusson  Etterslektstre til dette punkt ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

  9. 72.  Haakon OlavssønHaakon Olavssøn Etterslektstre til dette punkt (52.Ragndid11, 35.Skule10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Stein, Hole, Buskerud.

  10. 73.  Olof RangdidsonOlof Rangdidson Etterslektstre til dette punkt (52.Ragndid11, 35.Skule10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Magnhild Hallkellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 98. Bothild Olavsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 99. Gyda Olafsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Tomb, Råde, Østfold.
    3. 100. Elsebe Olofsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  11. 74.  Ingebjørg ErlingsdatterIngebjørg Erlingsdatter Etterslektstre til dette punkt (53.Erling11, 36.Ingebjørg10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1315, Skien, Telemark.

    Ingebjørg giftet seg med Torer Haakonsøn 1276. Torer (sønn av Håkon Torersson og Elin) ble født 1247; døde 1317, Skien, Telemark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 101. Elin Torersdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Skien, Telemark; døde, Bjarkøy, Troms.

  12. 75.  Alv ErlingsonAlv Erlingson Etterslektstre til dette punkt (53.Erling11, 36.Ingebjørg10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Torneberg, Ringerike; døde 1290, Torneberg, Ringerike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Jarl

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 102. Kristine Alvsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Torneberg, Ringerike.

  13. 76.  Jon Ivarson RaudJon Ivarson Raud Etterslektstre til dette punkt (54.Ragndid11, 36.Ingebjørg10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1245 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1314, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Baron og Sysselmann

    Notater:

    Baron og Sysselmann. 
Født omkring 1245. 
Død omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
    Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten.
    Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane.
    Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongens datter.
    Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster.
    Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Håkonsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 103. Haftor Jonsøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1275 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.
    2. 104. Gunnar Jonson, Saltkar  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike.

  14. 77.  Gyda GuttormsdatterGyda Guttormsdatter Etterslektstre til dette punkt (55.Guttorm11, 37.Inge10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Brynjulf Jonson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 105. Guttorm Gydason  Etterslektstre til dette punkt døde 20 Feb 1306, Tomb, Råde, Østfold, Norway.

  15. 78.  N.N ÅsulvsdatterN.N Åsulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (56.Baugeide11, 38.Sigrid10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Steinar Herka. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 106. Bugeide Steinarsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  16. 79.  Ragnhild ÅsulvsdatterRagnhild Åsulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (56.Baugeide11, 38.Sigrid10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) døde, Island.

    Familie/Ektefelle/partner: Haftor Årunson. Haftor (sønn av Aron Baardsson) ble født , Selardalur Vesturbardastran, Island; døde 1235, Island. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 107. Sigrid Haftorsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Eyri, Snæfellsnes, Island; døde 1275, Akershus, Norge.

  17. 80.  Bård Petersson, HesböBård Petersson, Hesbö Etterslektstre til dette punkt (57.N.N11, 38.Sigrid10, 23.Baard9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1205.

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Ogmundsdatter, Sponheim. N.N (datter av Ogmund "Jorsalafarer" Peterson, Sponheim) ble født , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 108. Peter Bårdsson, Sponheim  Etterslektstre til dette punkt ble født 1230 , Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland; døde, Sponheim, Ulvik, Hardanger, Hordaland.

  18. 81.  Håvard Ketilsson GalleHåvard Ketilsson Galle Etterslektstre til dette punkt (58.N.N11, 39.Torbjorg10, 24.Åsulf9, 14.Guttorm8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 109. Rolv Håvardsson Galle  Etterslektstre til dette punkt

  19. 82.  Rangvald Jonsønn Urka SmørRangvald Jonsønn Urka Smør Etterslektstre til dette punkt (59.Jon11, 40.Ragnvald10, 25.Jon9, 15.Sigrid8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1200; døde 1263.

    Notater:

    Nevnt som baron, levde under Magnus Lagabøter. Hans tilnavn kunne ifølge P.A. Munch komme fra Urkedalen ved Norangsfjorden, på Sunnmøre. Og fornavnet forekommer i bla. stormannsætten på Blindheim.
    1263-64: Nevnt i Håkon Håkonsons saga(Snorre) nevnt som formann (lendermann)
    1273: Nevnes som lendermann ved en overenskomst i Bergen mellom Kongen og erkebiskopen.
    1277: Nevnes også som lendermann ved sættagjerden i Tønsberg.
    De eldste opp tegnelsene om slekten Smør er Grim Kamband 825-895 sønnesønn Torulf Smør

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Smør. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 110. Jon Rangvaldsønn Smør  Etterslektstre til dette punkt ble født 1240 , Askrone; døde 1328, Olden, Nordfjord.

  20. 83.  Hallkjell RangvaldssonHallkjell Rangvaldsson Etterslektstre til dette punkt (60.Ragnvald11, 41.Hallkjell10, 25.Jon9, 15.Sigrid8, 10.Tora7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 111. Jon Hallkjellsson Smør  Etterslektstre til dette punkt

  21. 84.  Svein Rolvsson GalleSvein Rolvsson Galle Etterslektstre til dette punkt (61.Rolv11, 43.Håvard10, 28.N.N9, 17.Torbjorg8, 11.Ragnhild7, 7.Gudrun6, 5.Aaluf5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Oslo.

    Notater:

    • Nevnt i Oslo 1336, brukte da Galle-våpenet med sparre og tre seksoddete stjerner.

Kilder:
Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind 1, s. 145.
Verdslige sigiller indtil aar 1400

Kildeinformasjon
1336: DN IV, nr 224, 27 Februar?? 1336. Harald Jonssön sælger til Baard Amundssön Gaarden Gryteland ved Askeim paa Follo og stiller ham Gaarden Rud paa Nesodden som Sikkerhed. Det blir nevnt en Kåre Amundsson, med sin søster Asa og hennes datter angående noen merker i Gryteland. Som beseglere nevnes Kari, Svein Sveinungsson(s kone?), Ogmund i Gyridugard, Svein Rolfsson, Pål Eilifsson og Hallvard Sveinsson.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 112. Nikolas Sveinsson Galle  Etterslektstre til dette punkt døde 1398, Mæla, Gjerpen, Telemark.

  22. 85.  N.N Arnbjørnsdatter, OrnesN.N Arnbjørnsdatter, Ornes Etterslektstre til dette punkt (62.Arnbjørn11, 44.Jon10, 29.Gaut9, 18.Tora8, 12.Guthorm7, 8.Sigurd6, 6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født 1205 , Kvinnherad, Hordaland; døde, Hebnes, Jelsa, Rogaland.

    Familie/Ektefelle/partner: Torstein, Heimnes. Torstein døde 1240, Hebnes, Jelsa, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 113. Arnbjørn Torsteinsson, Heimnes  Etterslektstre til dette punkt ble født , Hebnes, Jelsa, Rogaland; døde, Hebnes, Jelsa, Rogaland.

  23. 86.  Svein Sigurdson, AgaSvein Sigurdson, Aga Etterslektstre til dette punkt (63.Sigurd11, 44.Jon10, 29.Gaut9, 18.Tora8, 12.Guthorm7, 8.Sigurd6, 6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Aga, Hardanger, Hordaland; døde, Aga, Hardanger, Hordaland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 114. Brynjulf Sveinson, Aga  Etterslektstre til dette punkt ble født 1200 , Aga, Hardanger, Hordaland.

  24. 87.  Brynjulf Sigurdsson, AgaBrynjulf Sigurdsson, Aga Etterslektstre til dette punkt (63.Sigurd11, 44.Jon10, 29.Gaut9, 18.Tora8, 12.Guthorm7, 8.Sigurd6, 6.N.N5, 4.Einar4, 3.Einride3, 2.Styrkar2, 1.Reidar1) ble født , Aga, Hardanger, Hordaland; døde, Aga, Hardanger, Hordaland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 115. Sigurd Brynjulfsson, Aga  Etterslektstre til dette punkt ble født 1230 , Aga, Hardanger, Hordaland; døde, Aga, Hardanger, Hordaland.




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !