Gerhal Mc Mueringeus

Gerhal Mc Mueringeus

Mann

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Gerhal Mc MueringeusGerhal Mc Mueringeus

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge i Irland

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Raførta  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 2

  1. 2.  RaførtaRaførta Etterslektstre til dette punkt (1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Øyvind Austmann. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Turid Øyvindsdatter  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 3

  1. 3.  Turid ØyvindsdatterTurid Øyvindsdatter Etterslektstre til dette punkt (2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Torstein Olavson, Raude. Torstein (sønn av Olav Injaldson, Kvite og Aud Djupaudga Kjetilsdatter) ble født , Dublin, Leinster, Irland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Olav Feiland Torsteinson  Etterslektstre til dette punkt
    2. 5. Groa Torsteinsdatter  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 4

  1. 4.  Olav Feiland TorsteinsonOlav Feiland Torsteinson Etterslektstre til dette punkt (3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Landnamsmann på Island

    Familie/Ektefelle/partner: Aldis Konalsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 6. Tora Olavsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Helgafjell, Island.

  2. 5.  Groa TorsteinsdatterGroa Torsteinsdatter Etterslektstre til dette punkt (3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Dungard of Katanes. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 7. Grelod Dungardsdatter  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 5

  1. 6.  Tora OlavsdatterTora Olavsdatter Etterslektstre til dette punkt (4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde, Helgafjell, Island.

    Familie/Ektefelle/partner: Torstein Torolfson, Toskabit. Torstein (sønn av Torolf Ørnulfson, Mostrarskegg) ble født 915 , Hovstad, Island; døde 940, Helgafjell, Island. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Torgrim Torsteinson, Gode  Etterslektstre til dette punkt ble født 930 , Helgafjell, Island; døde 964, Haukadalen, Island.

  2. 7.  Grelod DungardsdatterGrelod Dungardsdatter Etterslektstre til dette punkt (5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Torfinn Einarsson, Hausakljuv. Torfinn (sønn av Einar Rangvaldsson) døde 963. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 9. Lodve Torfinnsson, Jarl  Etterslektstre til dette punkt ble født , Orkenøyene, Scottland; døde 988.


Generasjon: 6

  1. 8.  Torgrim Torsteinson, GodeTorgrim Torsteinson, Gode Etterslektstre til dette punkt (6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 930 , Helgafjell, Island; døde 964, Haukadalen, Island.

    Familie/Ektefelle/partner: Tordis Sursdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 10. Snorre Torsteinson, Gode  Etterslektstre til dette punkt ble født 964 , Haukadalen, Island; døde 1031, Tunga, Sallingsdalen.

  2. 9.  Lodve Torfinnsson, JarlLodve Torfinnsson, Jarl Etterslektstre til dette punkt (7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Orkenøyene, Scottland; døde 988.

    Familie/Ektefelle/partner: Edna Cabaccarbhalsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 11. Sigurd Digre Lodvesson  Etterslektstre til dette punkt døde 23 Apr 1014, Clontarf, Irland.
    2. 12. N.N Hlodvirsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Orkenøyene, Scottland.


Generasjon: 7

  1. 10.  Snorre Torsteinson, GodeSnorre Torsteinson, Gode Etterslektstre til dette punkt (8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 964 , Haukadalen, Island; døde 1031, Tunga, Sallingsdalen.

    Familie/Ektefelle/partner: Åsdid Styrsdatter. Åsdid (datter av Styr Torgrimson og Torbjørg Torsteinsdatter) ble født , Raun. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 13. Aud Snorresdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Island; døde, Bjarkøy, Troms.
    2. 14. Hallebera Snorresdatter  Etterslektstre til dette punkt

  2. 11.  Sigurd Digre LodvessonSigurd Digre Lodvesson Etterslektstre til dette punkt (9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde 23 Apr 1014, Clontarf, Irland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Jarl av Orkenøyene

    Familie/Ektefelle/partner: Donada Malcomsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 15. Torfinn Sigurdsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1065, Birsay, Orkney, Scottland.
    2. 16. Bruse Sigurdsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1064.

  3. 12.  N.N HlodvirsdatterN.N Hlodvirsdatter Etterslektstre til dette punkt (9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Orkenøyene, Scottland.

    Familie/Ektefelle/partner: Gille-Adomhnan. Gille-Adomhnan (sønn av Solmund) ble født , Hebridene, Skottland, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 17. Gillebride Thane of Argyll  Etterslektstre til dette punkt ble født , Colonsay, Skottland; døde, Argyll, Skottland.


Generasjon: 8

  1. 13.  Aud SnorresdatterAud Snorresdatter Etterslektstre til dette punkt (10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Island; døde, Bjarkøy, Troms.

    Familie/Ektefelle/partner: Sigurd Toreson, Hund. Sigurd (sønn av Tore Hund Toreson) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Ranveig Sigurdsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms.

  2. 14.  Hallebera SnorresdatterHallebera Snorresdatter Etterslektstre til dette punkt (10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Tord Sturlason. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 19. Turid Tordsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  3. 15.  Torfinn SigurdssonTorfinn Sigurdsson Etterslektstre til dette punkt (11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde 1065, Birsay, Orkney, Scottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Jarl

    Notater:

    Earl (Greve) på Orkneyöarna, Caithness, Skottland, Irland och Isle of Man.

    Familie/Ektefelle/partner: Ingebjørg Finnsdatter. Ingebjørg (datter av Finn Arnesson, Jarl og Berljot Halvdansdatter) ble født 1032 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 20. Pål Torfinnsson, Jarl  Etterslektstre til dette punkt ble født 1049 , Orkenøyene, Scottland; døde 1099, Bergen, Hordaland.

  4. 16.  Bruse SigurdssonBruse Sigurdsson Etterslektstre til dette punkt (11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde 1064.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 21. Rangvald Bruseson  Etterslektstre til dette punkt døde 1045.

  5. 17.  Gillebride Thane of ArgyllGillebride Thane of Argyll Etterslektstre til dette punkt (12.N.N7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Colonsay, Skottland; døde, Argyll, Skottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lord i Argyll

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 22. Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll  Etterslektstre til dette punkt ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland.


Generasjon: 9

  1. 18.  Ranveig SigurdsdatterRanveig Sigurdsdatter Etterslektstre til dette punkt (13.Aud8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms.

    Ranveig giftet seg med Jon Arnesøn 1060. Jon (sønn av Arne Arnesøn, Bjarkøy og Gjertrud Erlingsdatter) ble født 1033 , Giske, Møre og Romsdal; døde, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 23. Vidkun Jonson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1068 , Bjarkøy, Troms; døde 1140, Bjarkøy, Troms.
    2. 24. Tora Jonsdatter, Bjarøy  Etterslektstre til dette punkt

  2. 19.  Turid TordsdatterTurid Tordsdatter Etterslektstre til dette punkt (14.Hallebera8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Havlide Mårdson. Havlide (sønn av Mård Hunfrødson og N.N Asmundsdatter) døde 1130, Island. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 25. Tord Halvlideson  Etterslektstre til dette punkt

  3. 20.  Pål Torfinnsson, JarlPål Torfinnsson, Jarl Etterslektstre til dette punkt (15.Torfinn8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 1049 , Orkenøyene, Scottland; døde 1099, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Greve på Orkenøyene

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Håkonsdatter, Sørum. Ragnhild (datter av Håkon Ivarsson, Jarl og Ragnhild Magnusdatter) ble født , Oppland; døde, Orkenøyene, Scottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 26. Håkon Pålsson, Jarl  Etterslektstre til dette punkt ble født 1075 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Orkenøyene, Scottland.
    2. 27. Herborg Pålsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  4. 21.  Rangvald BrusesonRangvald Bruseson Etterslektstre til dette punkt (16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde 1045.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Orkenøyjarl

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 28. Tora Rangvaldsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 29. Duvnjal Raud, Jarl  Etterslektstre til dette punkt døde 1108, Raudeberg, Sogn og Fjordane.

  5. 22.  Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of ArgyllSomerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll Etterslektstre til dette punkt (17.Gillebride8, 12.N.N7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lord i Argyll

    Somerled giftet seg med Raghnhild Olofsdotter 1160. Raghnhild (datter av Olof I Gudrödsson Bitling og Ingebjørg Håkonsdatter) ble født 1115 , Isle of Man, England; døde 1175, Argyll, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 30. Kenneth of Kintyre, Ruaídri  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kentyre, Skottland; døde, Kentyre, Skottland.
    2. 31. Rognvald MacGillabride  Etterslektstre til dette punkt ble født , of Morven, Argyleshire, Scotland; døde 1207, Kintyre, Argyleshire, Scotland.


Generasjon: 10

  1. 23.  Vidkun JonsonVidkun Jonson Etterslektstre til dette punkt (18.Ranveig9, 13.Aud8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 1068 , Bjarkøy, Troms; døde 1140, Bjarkøy, Troms.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lendermann

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 32. Erling Vidkunson, Den Eldre  Etterslektstre til dette punkt ble født , Bjarkøy, Troms; døde 1182, Bjarkøy, Troms.

  2. 24.  Tora Jonsdatter, BjarøyTora Jonsdatter, Bjarøy Etterslektstre til dette punkt (18.Ranveig9, 13.Aud8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Brynjulv Ulvalde Halldorson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 33. Bård Standale Brynjulvsson  Etterslektstre til dette punkt

  3. 25.  Tord HalvlidesonTord Halvlideson Etterslektstre til dette punkt (19.Turid9, 14.Hallebera8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Solvor Asgrimsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 34. Ivar Tordsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1152.

  4. 26.  Håkon Pålsson, JarlHåkon Pålsson, Jarl Etterslektstre til dette punkt (20.Pål9, 15.Torfinn8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 1075 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Orkenøyene, Scottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Greve på Orkenøyene

    Familie/Ektefelle/partner: Helga Moddansdatter. Helga (datter av Moddan) ble født , Katanes, Skotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 35. Ingebjørg Håkonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England.

  5. 27.  Herborg PålsdatterHerborg Pålsdatter Etterslektstre til dette punkt (20.Pål9, 15.Torfinn8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 36. Sigrid  Etterslektstre til dette punkt ble født , Orkenøyene, Scottland.

  6. 28.  Tora RangvaldsdatterTora Rangvaldsdatter Etterslektstre til dette punkt (21.Rangvald9, 16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Notater:

    Tora Jonsdatter var frillen til kong Olav Kyrre (ca. 1050–1093) og fødte kongens eneste sønn, Magnus Olavsson, den senere kong Magnus Berrføtt.
    Snorre Sturlasson skriver i den korte Olav Kyrres saga at «Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdotter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen».[1]
    Forfatterne av henholdsvis Fagrskinna og Morkinskinna skriver også at Olav fikk sønnen Magnus med ei frille som het Tora, men i begge disse sagaene kalles hun "datter av Arne den låge"

    Familie/Ektefelle/partner: Olav III Haraldsson, Kyrre. Olav (sønn av Harald III Sigurdsson, Hardråde og Tora Torbrgsdatter) ble født 1050; døde 1093, Håkeby, Tanum, Västra Götaland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 37. Magnus III Olavsson, Berføtt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1073; døde 24 Aug 1103, Ulster, Irland.

  7. 29.  Duvnjal Raud, JarlDuvnjal Raud, Jarl Etterslektstre til dette punkt (21.Rangvald9, 16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde 1108, Raudeberg, Sogn og Fjordane.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Jarl

    Notater:

    Duvnjall 'Raud' (Gunnar) Ragnvaldsson kom til Godøy som eit lite barn. Duvnjall som er Raud sitt rette namn, vert i Flatøy-boka fornorska til Gunnar. Ogso den danske sogeskrivaren Saxo Grammaticus gjev att ei norsk segn om ein Rangvald som har ein svigerson "Gunnar". I Sunnmørsættleggen er Duvnjall nemnt som "Raud".
    Namnet Domhnall var ikkje så framand i Orkneyjarlætta. Farfar til Rangvald var Orkneyjarlen Sigurd Digre d. 1014. Mor til Sigurd var keltisk. Ho heitte Edna og var dotter til den irske fyrsten Carbhall (Kjarval).
    Orkneysoga fortel om ein Duvnjall som fall i eit slag på Orkney mot dei to Torfinn-ætlingane, Håkon og Magnus, omkring år 1108. Han var "i slektskap med jarlane ein led lenger ute enn brødrung".
    Vi ser ikkje noko som tyder på at Duvnjall Raud sine etterkommarar tok opp kravet om å få jarledømet Orknøy. Derimot er det påfallande å sjå korles den Sunnmørs-ætta som vart kalla Blindheimsmennene i 1100-åra hadde samband med Orknøyane. Og namnet Ragnvald finn vi att i Blindheimsætta. Den som først er namgjeven av Blindheimsætta, Jon Smørbjalte, er ein eller to ættledd yngre enn Duvnjall Raud.
    Ola Kvalsund, Bygdebok for Borgund og Giske, 1957, pp 216-18

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 38. Jon Duvnjalson Smørbalte  Etterslektstre til dette punkt ble født , Raudeberg, Sogn og Fjordane; døde 1123.

  8. 30.  Kenneth of Kintyre, RuaídriKenneth of Kintyre, Ruaídri Etterslektstre til dette punkt (22.Somerled9, 17.Gillebride8, 12.N.N7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Kentyre, Skottland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lord i Kentyre

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 39. NN of Kentyre  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England.

  9. 31.  Rognvald MacGillabrideRognvald MacGillabride Etterslektstre til dette punkt (22.Somerled9, 17.Gillebride8, 12.N.N7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , of Morven, Argyleshire, Scotland; døde 1207, Kintyre, Argyleshire, Scotland.

    Familie/Ektefelle/partner: Fiona av Moray. Fiona (datter av Ranulf av Moray og Bethoc) ble født , of Moray, Scotland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 40. Ruarir MacRagnald  Etterslektstre til dette punkt ble født , of Morven, Argyle, Scotland.


Generasjon: 11

  1. 32.  Erling Vidkunson, Den EldreErling Vidkunson, Den Eldre Etterslektstre til dette punkt (23.Vidkun10, 18.Ranveig9, 13.Aud8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Bjarkøy, Troms; døde 1182, Bjarkøy, Troms.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lendermann

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 41. Ragna Erlingsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms.

  2. 33.  Bård Standale BrynjulvssonBård Standale Brynjulvsson Etterslektstre til dette punkt (24.Tora10, 18.Ranveig9, 13.Aud8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 42. Brynjulf Bårdsson  Etterslektstre til dette punkt

  3. 34.  Ivar TordssonIvar Tordsson Etterslektstre til dette punkt (25.Tord10, 19.Turid9, 14.Hallebera8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde 1152.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 43. Mård Ivarsson  Etterslektstre til dette punkt døde, Island.

  4. 35.  Ingebjørg HåkonsdatterIngebjørg Håkonsdatter Etterslektstre til dette punkt (26.Håkon10, 20.Pål9, 15.Torfinn8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 1099 , Orkenøyene, Scottland; døde 1126, Isle of Man, England.

    Ingebjørg giftet seg med Olof I Gudrödsson Bitling 1115. Olof (sønn av Gudrød III Haraldsson, Crowan og Ragnhild Haraldsdotter) ble født 1080 , Isle of Man, England; døde 29 Jun 1153, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 44. Raghnhild Olofsdotter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1115 , Isle of Man, England; døde 1175, Argyll, Skottland.

  5. 36.  SigridSigrid Etterslektstre til dette punkt (27.Herborg10, 20.Pål9, 15.Torfinn8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Orkenøyene, Scottland.

    Familie/Ektefelle/partner: Pål Sigridson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 45. Ulvhild Pålsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

  6. 37.  Magnus III Olavsson, BerføttMagnus III Olavsson, Berføtt Etterslektstre til dette punkt (28.Tora10, 21.Rangvald9, 16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 1073; døde 24 Aug 1103, Ulster, Irland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Beskrivelse
    Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
    Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
    Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
    Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
    Kongevåpenet
    Se Norges riksvåpen.
    Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
    Norges konge
    Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
    Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
    Lokalt opprør
    Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.
    Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
    Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
    Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».
    Krig mot Danmark og Sverige
    Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.
    Fienden i hast ble jaget;
    hordekongen svidde av hus.
    Høyt steig flammer i vinden.
    Viskdalske enker fikk våke.[3]
    Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4]
    Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5]
    Fred og bryllup
    Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
    Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
    Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099
    Erobringen av Irskesjøen


    Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.
    Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
    På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
    Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
    Konge av Man
    Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
    Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


    Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.
    I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»
    Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
    Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
    Wales
    Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
    Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


    Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.
    Skottland
    Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
    Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
    Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103
    I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».
    Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»
    Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
    Ettermæle
    Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».
    Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
    Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

    Familie/Ektefelle/partner: Irsk Kvinne. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 46. Harald IV Magnusson Gille  Etterslektstre til dette punkt ble født 1103 , Irland; døde 13 Des 1136, Bergen, Hordaland.
    2. 47. Øystein Magnusson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1088; døde 29 Aug 1122, Hustad, Fræna, Møre og romsdal.

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Saxesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Familie/Ektefelle/partner: Tora. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 48. Sigurd Magnusson, Jorsalsfare  Etterslektstre til dette punkt

    Familie/Ektefelle/partner: Margret Fredkulla. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  7. 38.  Jon Duvnjalson SmørbalteJon Duvnjalson Smørbalte Etterslektstre til dette punkt (29.Duvnjal10, 21.Rangvald9, 16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Raudeberg, Sogn og Fjordane; døde 1123.

    Notater:

    Blindhejms-ätten, en af Norges mera kända

    aristokratiska slägtcr under medeltiden, hade1
    sitt namn efter endera af de båda godsen med
    namnet Blindhejin på Söndinöre. Denna ätt samt
    Ar n m ö d lin garna voro en tid de mest ansedd a
    slägterna i denne landsdel. Ättens blomstrings-
    tid inföll under 12:te årh. Flere af hennes med-
    lemmar togo ifrig del i inbördeskrigen. Län-
    derrnannen Hallkel Huk, som förde Harald Gille
    till Norge, var en af blindhejmarna. En sonson
    till honom, Nikolaus Simorisson, stupade i sla-
    get vid Sekken 1162. v. .v.
    (Nordisk Familjebok, Vol. 2, p. 680. Stockholm, Gernandtsboktryckeri-aktiebolag, 1878 )

    Familie/Ektefelle/partner: N:N Hallkjellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 49. Eldrid Jonsdatter, Blinheim  Etterslektstre til dette punkt
    2. 50. Hallkjell Jonsson, Huk  Etterslektstre til dette punkt døde 1160.

  8. 39.  NN of KentyreNN of Kentyre Etterslektstre til dette punkt (30.Kenneth10, 22.Somerled9, 17.Gillebride8, 12.N.N7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Kentyre, Skottland; døde, Isle of Man, England.

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnavald Gudrødsson. Ragnavald (sønn av Gudrød IV Olofsson, Den Svarte og N.N) ble født 1165 , Isle of Man, England; døde 1229, Isle of Man, England. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 51. Gudrød Ragnvaldsson Don  Etterslektstre til dette punkt ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

  9. 40.  Ruarir MacRagnaldRuarir MacRagnald Etterslektstre til dette punkt (31.Rognvald10, 22.Somerled9, 17.Gillebride8, 12.N.N7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , of Morven, Argyle, Scotland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 52. Dugald MacRuairi  Etterslektstre til dette punkt døde 1268.


Generasjon: 12

  1. 41.  Ragna ErlingsdatterRagna Erlingsdatter Etterslektstre til dette punkt (32.Erling11, 23.Vidkun10, 18.Ranveig9, 13.Aud8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms.

    Familie/Ektefelle/partner: Bjarne Mårdarson Mårdarson, Den Lovkyndige. Bjarne (sønn av Mård Ivarsson) ble født , Island; døde 1223, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 53. Ivar Bjarnesøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Bjarkøy, Troms; døde 1220, Bjarkøy, Troms.

  2. 42.  Brynjulf BårdssonBrynjulf Bårdsson Etterslektstre til dette punkt (33.Bård11, 24.Tora10, 18.Ranveig9, 13.Aud8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Petersdatter, Byrdasvein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 54. Peter Brynjulfsson, Husastad  Etterslektstre til dette punkt døde 1226.

  3. 43.  Mård IvarssonMård Ivarsson Etterslektstre til dette punkt (34.Ivar11, 25.Tord10, 19.Turid9, 14.Hallebera8, 10.Snorre7, 8.Torgrim6, 6.Tora5, 4.Olav4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde, Island.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 55. Bjarne Mårdarson Mårdarson, Den Lovkyndige  Etterslektstre til dette punkt ble født , Island; døde 1223, Bjarkøy, Troms.

  4. 44.  Raghnhild OlofsdotterRaghnhild Olofsdotter Etterslektstre til dette punkt (35.Ingebjørg11, 26.Håkon10, 20.Pål9, 15.Torfinn8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 1115 , Isle of Man, England; døde 1175, Argyll, Skottland.

    Raghnhild giftet seg med Somerled "the Yeoman" MacGillabride, of Argyll 1160. Somerled (sønn av Gillebride Thane of Argyll) ble født 1105 , Argyll, Skottland; døde 1164, Renfrew, Skottland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 56. Kenneth of Kintyre, Ruaídri  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kentyre, Skottland; døde, Kentyre, Skottland.
    2. 57. Rognvald MacGillabride  Etterslektstre til dette punkt ble født , of Morven, Argyleshire, Scotland; døde 1207, Kintyre, Argyleshire, Scotland.

  5. 45.  Ulvhild PålsdatterUlvhild Pålsdatter Etterslektstre til dette punkt (36.Sigrid11, 27.Herborg10, 20.Pål9, 15.Torfinn8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Baard Guttormsson, Rein. Baard (sønn av Guttorm Aasulvsøn, Rein og Sigrid Torkelsdatter) ble født 1150 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 3 Apr 1194, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 58. Sigrid Baardsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1245.

  6. 46.  Harald IV Magnusson GilleHarald IV Magnusson Gille Etterslektstre til dette punkt (37.Magnus11, 28.Tora10, 21.Rangvald9, 16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 1103 , Irland; døde 13 Des 1136, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1130 - 1136.
    Det ser ut til å ha vært splittelse innen topparistokratiet alt før Sigurd Jorsalfare døde. Ikke alle syntes tilfredse med å få Sigurds sønn Magnus til konge. Ireren Harald Gille (egentlig «Gilla Christ» = Guds tjener) ble nemlig utpå 1120-tallet hentet til landet av lendmannen Hallkjell Huk, og man påstod at Harald var sønn av Magnus Berrføtt med en irsk kvinne. Moren var forøvrig med for å vitne. Gilchrist kalte seg også Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille.
    Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror.
    26.03.1130 døde Sigurd Jorsalfare i Oslo og ble gravlagt i den nybygde Hallvardskirken der, «lagt i steinveggen ute fra koret på sørsiden». Sønnen Magnus var i byen da, og overtok straks styret.
    Harald Gille lot seg nå likevel kongehylle. Han fikk så stor oppslutning blant stormennene at Magnus måtte godta ham som samkonge. Etter felles hylling på Øyratinget holdt samkongene seg hver for seg, Magnus helst i Trøndelag, Harald i Viken.
    Oppslutningen om Harald underbygger den betydning gavmildhet hadde når allianser skulle etableres. Harald var av den lystige og elskverdige typen, han hadde lett for å få venner, mens Magnus skal ha vært hovmodig og grusom, glad i penger og lite flink til å gi dem ut. Følgen var at Harald Gille fikk godt følge da han også lot seg ta til konge. Harald var i Tønsberg da Sigurd døde, og det var der, på Haugating, han krevde like rett med Magnus og lot seg utrope til konge over halve Norge. Den eden han måtte sverge om ikke å strebe etter riket, regnet folk for avtvungen og ugyldig. Harald fikk mer folk enn Magnus, og det kom snart til forhandlinger mellom dem. Enden ble at Magnus ikke så noen annen råd enn å overlate halve riket til farbroren.
        Etter en lang indre fredsperiode brøt det ut krig om kongemakten umiddelbart etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130. Sommeren 1134 sto slaget ved gården Fyrileiv i Ranrike, den første vepnede strid mellom norske riksstyrere på over hundre år. De som tørnet sammen, var Sigurds sønn Magnus og Harald Gille, som sa seg å være hans onkel. Begge ble støttet av stormannsgrupper. Denne striden innledet en hundreårig kamp om kongemakten i Norge. Det er likevel ikke tale om en sammenhengende krig fra Sigurd Jorsalfares død til Ribbungenes nederlag i 1227 eller til hertug Skules reisning 1239-40. Kampene var brutt i kortere eller lengre perioder. 
    Striden hadde altså ikke hele tiden et omfang som rettferdiggjør betegnelsen borgerkrig. Men særlig i de par-tre siste tiårene av 1100-tallet var brede befolkningslag i større deler av landet innblandet. Betegnelsen «innbyrdeskrig» er mer dekkende. enn borgerkrig, som er anakronistisk da den gir assosiasjoner til organiserte kamphandlinger mellom innbyggerne i en mer moderne statsdannelse. Men «borgerkrig» er likevel den tradisjonelle og innarbeidete betegnelsen. Striden ble i første rekke utkjempet av mer eller mindre profesjonelle krigere i kongenes eller kongsemnenes hird og av huskarene til lendmenn og andre stormenn. Etter hvert kom også et element av rotløse opprørsflokker til. Kampene rammet tidlig folk flest - bønder og bymenn - i de områdene der det ble kjempet. Hærene og flokkene måtte skaffes underhold gjennom plyndring og skattlegging. Og under kongene Magnus Erlingsson og Sverre krevde partene også leidangsutbud fra de områdene de kontrollerte. 
    Parallelt med krigshandlingene - og delvis som en følge av dem - skjedde det en sterk ekspansjon på flere samfunnsområder, ikke minst i kirkelig og statlig organisasjon og myndighet. Det norske erkebispedømmet ble opprettet midt på 1100-tallet, og noen egentlig statsdannelse kan en knapt tale om før borgerkrigene. På 1200-tallet derimot, etableres en for sin tid sterk sentralmakt.
        Kamp om tronen var ikke noe særnorsk fenomen i denne perioden. Liknende stridigheter fant sted også i Danmark i periodene 1130-70 og 1241-1340, og i Sverige var det indre strid stort sett gjennom hele middelalderen. Gjennom ekteskapsforbindelser var kongsættene i de tre landene knyttet sammen, slik at de stridende partene til tider søkte støtte over landegrensene.
    Det er særlig indre norske forhold som er trukket frem når historikerne har søkt å forklare borgerkrigene. Én slik forklaring har vært tronfølgeordningen, som var slik at alle kongssønner hadde arverett til tronen og dermed rett til å bli anerkjent som konge. Denne ordningen kunne føre til at det var flere konger samtidig, med fare for rivalisering og strid. Spenningsforhold mellom kongemakt og lendmannsaristokrati er også trukket frem som forklaring. Aristokratiet skulle ha samlet seg om føyelige konger og søkt å redusere kongedømmet til sitt redskap, men så ha møtt motstand fra en monarkisk retning som seiret med Sverre. Motsetning mellom kongedømme og kirke har blitt regnet som en skjerpende faktor i striden, da man har ment å kunne plassere en universalkirkelig innstilt høygeistlighet på den angivelig aristokratiske siden mot kongemakten, helt fra erkesetet ble opprettet i 1152-53. Man har også tenkt seg at borgerkrigene hadde en geografisk og ættemessig bakgrunn. Kongsemner og partier skal ha hatt fotfeste i forskjellige landsdeler; frem til Sverres tid skulle striden ha hatt karakter av ættestrid. 
    Sosiale motsetninger med økonomisk grunnlag er blitt fremhevet, særlig av de materialistiske historikerne Bull, Koht og Schreiner, og videreutviklet av Holmsen. Slik Holmsen ser det, utviklet befolkningspress og godsdannelse en jordeiende overklasse og en stadig økende jordløs underklasse; dette skapte konfliktstoff som fikk sin utløsning gjennom borgerkrigene. Lendmennene - på 1100-tallet kan antallet normalt ha ligget fra et 20-tall til et 40-tall - var storgodseiere med råd til å holde profesjonelle krigere. De støttet forskjellige kongsemner ut fra personlige maktinteresser i den innledende fasen av borgerkrigene, men de fleste gikk etter hvert sammen og siktet mot å utøve samfunnsherredømme gjennom kongedømmet. Lendmennene fikk tilslutning fra kirken, som selv var stor godseier. Selv om Sverre i begynnelsen ledet en flokk fattigfolk, endte han selv med å støtte seg til en krets av jordeiere. Godseierkongedømmet gikk seirende ut av borgerkrigene. 
    Også landskapsmotsetninger kan innpasses i denne teorien. Godseierkongedømmet skulle ha særlig fotfeste i kystområder vest og øst i landet, der godsdannelsen hadde nådd lengst. Motstand fikk man fra Trøndelag, indre Østland og Telemark. Godseierområder skulle med andre ord stå mot distrikter med jevne bønder og småfolk.
    Holmsens teori har den fordelen at den er helhetlig og inkorporerer og forklarer de fleste enkeltfenomenene som tidligere ble gitt som årsaker til borgerkrigene. Men hypotesen om sterkt økende godsdannelse like før og i borgerkrigstiden er ikke holdbart begrunnet - dette er noe som forutsettes. Og den sosiale spenningen som kan øynes et stykke ut i borgerkrigstiden, ser i det minste delvis ut til å være et produkt av striden selv, en motsetning mellom den bofaste befolkningen og en rotløs krigerklasse som snyltet på denne, om nødvendig gjennom voldsbruk. Dette gjaldt etter hvert også kongsmenn og andre stormenn, som fremkalte lokale bondeoppgjør på grunn av hard fremferd mot allmuen.
    Et syn som er representativ for en utbredt oppfatning, er formulert av Sverre Bagge. Borgerkrigene oppstod som følge av at aristokratiets økonomiske stilling i løpet av den fredelige perioden 1030-1130 var blitt prekær. Det var inntektene fra vikingferdene som frem mot midten av 1000-tallet hadde finansiert gaver og gjengaver, som knyttet sammen og vedlikeholdt kryssende allianser innen aristokratiet, og som var grunnlaget for stormennenes politiske makt.
    Disse inntektene ble sterkt redusert etter 1030. For å kompensere inntektstapet samlet stormennene seg om kongen, som hadde skaffet seg et stort jordegods gjennom konfiskasjoner under Olav Haraldsson og Harald Hardråde. Gjennom kongstjeneste fikk man del i kongedømmets inntekter, og lokale høvdinger gikk i stadig større grad over til å bli et riksaristokrati rundt kongen.
    Men etter hvert fikk kongen problemer med å belønne sine tilhengere, slik at konkurransen innen aristokratiet om kongedømmets ressurser ble skjerpet. En viktig årsak må ha vært at kirken i perioden 1030-1130 etablerte seg som betydelig jordeier - for en stor del gjennom gaver fra kongen og i noen grad også fra stormennene. For kongen var dette en fordel så lenge han kontrollerte kirken. For aristokratiet var overføringene dobbelt katastrofale. Store mengder jordegods gikk ut av sirkulasjon, slik at mindre ble igjen til å belønne gruppas medlemmer. Stormennenes lokale maktposisjon ble undergravd gjennom utbyggingen av kirkens organisasjoner, da deres rolle som lokale religiøse ledere ble overtatt av et sentralt styrt presteskap. Dette førte til forsterket rivalisering innen aristokratiet om kongemaktens ressurser, og misfornøyde tronpretendenter kunne lett skaffe seg støtte til innbyrdes maktkamp.
        Harald Gille tapte slaget ved Fyrileiv i Ranrike sommeren 1134, men søkte hjelp hos danskekongen Erik Emune, vendte tilbake høsten 1134 og klarte å fange Magnus i Bergen like over nyttår 1135. For å gjøre Magnus uskikket til konge, lot Harald ham lemleste (fothogge), blinde og kastrere, og deretter sette i kloster.
    Harald fikk ikke glede seg lenge ved kongedømmet. I Trøndelag var det vokst opp en gutt hos storbonden Sakse i Vik (nå Saksvik i Strinda), en gutt som het Sigurd. Sigurd var sønn av Sakses datter Tora, og faren gikk for å være en prest ved navn Adalbrikt. Familien hadde forbindelser med kongehuset. Toras søster hadde vært Magnus Barfots frille og med ham fått sønnen Olav. Sigurd ble satt til boken og fikk diakonvigsel, men den geistlige løpebanen lokket ham ikke. Han ble kjent som en vill og uvøren kar, og ble kalt «Slembedjakn», den fæle diakonen. Og nå begynte det å gå rykter om at Magnus Barfot nok hadde kastet sine øyne på Tora også, og at Sigurd Slelmbe i virkeligheten var kongens sønn. Da la han boken vekk og dro utenlands, der han fristet mangt og meget, dro til Jerusalem og fór på kjøpmannsferder, tilbrakte flere år ved det skotske hoff og var vel ansett hos kong David. Omsider kom han til Danmark, og der fikk han gudsdom for sin kongelige avstamning, etter hva det ble påstått.
    Etter at Harald var blitt enekonge i Norge, dukket Sigurd opp i Bergen i 1136 og krevde del i farsarven og del med Harald i styret av land og rike. Men Harald fant fram en gammel sak mot Sigurd, det var en historie om et drap borte på Vesterhavsøyene et sted, og en tid ble han holdt borte på denne måten. Til sist tok noen av Haralds menn ham med på en båttur som var ment å skulle være hans siste. Sigurd kom seg unna, og forstod omsider at av Harald hadde han ikke noe godt å vente. Han holdt seg skjult i og omkring byen, og klarte etter hvert å vinne noen av Haralds folk over til seg. Det kom et komplott i stand, og Harald mistet livet. Det gikk slik til: Harald var glad i kvinner, og i Bergen hadde han hos seg både dronningen og sin elskerinne, Tora Guttormsdatter. En av de sammensvorne lot som om han hadde veddet med en kamerat om hvor kongen hadde tenkt å tilbringe natten. Kongen lo og røpet hvem han aktet å besøke den kvelden - det var hos Tora, frillen. Toras herberge var dårlig bevoktet, og Sigurds menn hadde lett spill. De trengte seg inn mens kongen sov og stakk ham ihjel.
    Dagen etter lyste Sigurd Slembe drapet på seg, og krevde kongedømmet etter Harald. Men den støtten han fikk, var ikke stor. Å drepe en mann om natten mens han sov var nidingsverk, å drepe en nær frende likeså. Få ville følge Sigurd, den vanlige reaksjonen var : Enten var Harald bror din, og da er du en niding, eller han var det ikke, og da har du ingen rett til å være konge. Sigurd måtte komme seg unna det forteste han vant. Med et lite følge dro han nordover, og gjorde opphold i fjordene underveis; der våget ikke folk annet enn å gi ham kongsnavn.
    Men stormennene rundt Harald Gille hadde ikke til hensikt å gi fra seg styringsmakten. Alternativet til Sigurd Slembe var et nytt samkongedømme. De lot derfor Haralds frillesønn Sigurd kongehylle på Øyratinget, og på Borgartinget den ektefødte sønnen Inge, som var pukkelrygget og derfor hadde tilnavnet «krokrygg».
    Sigurd Slembe fikk liten oppslutning også etter at han hentet Magnus Blinde ut av klosteret. Stormannskretsene rundt de to barnekongene slo seg sammen, og i slaget ved Holmengrå ved Hvaler høsten 1139 mistet Magnus livet, mens Sigurd ble tatt til fange og pint i hjel. Militæraksjonene mot Sigurd Slembe dannet opptakten til et mer varig samarbeid mellom stormennene rundt barnekongene, som nå fikk felles hird. 
    I 1142 hentet misnøyde stormenn en tredje sønn av Harald Gille fra Skottland. Farskapet var anerkjent av Harald selv, så trønderne tok Øystein til samkonge på Øyratinget samme år. Dette er siste gang hylling og blodsrett gjorde en mann til konge over hele Norge. Ingen av kongene hadde fast landsdelstilknytning, men Sigurd, med tilnavnet «munn», holdt seg helst i Trøndelag, mens Inge Krokrygg holdt seg i Viken. Øystein, som var eldre enn sine brødre og tok egen hird, var aktiv utenfor landets grenser i den grad at han i begynnelsen av 1150-årene tvang orknøyjarlen til underkastelse og til og med herjet i Skottland og England. Innenlands var likevel årene frem mot midten av 1150-tallet forholdsvis fredelige, noe som må ha vært en forutsetning for en særs viktig begivenhet i norsk historie; opprettelsen av den norske kirkeprovins.
        Det var fred mellom kongebrødrene så lenge deres gamle rådgivere og formyndere levde, det vil si frem mot 1150, da Inge og Sigurd tok seg hver sin hird. Det ble nå uenighet mellom brødrene uten at vi sikkert vet hvorfor, men det er nærliggende å tenke seg strid om kongedømmets ressurser som viktig, der uvennskap og prestisjekamp mellom deres menn ofte utløste stridighetene. 
    Motsetningene økte etter opprettelsen av erkestolen i Nidaros, og virkelig krig ble det da Sigurd og Øystein sommeren 1155 slo seg sammen om å frata Inge kongeverdigheten. I denne krigen ble først Sigurd drept, så Øystein, slik at Inge sensommeren 1157 så ut til å stå som den endelige seierherren. Vi kan i løpet av striden mellom brødrene skimte konturene av fastere partigrupperinger. Kretsen rundt Inge ble stadig klarere et lendmannsparti med tyngdepunkt på Vestlandet og i Viken. Flere av Sigurds og Øysteins lendmenn gikk etter Sigurds fall over til Inge.
    Mot Inges parti samlet det seg en flokk med fotfeste i Trøndelag, på Opplandene og lengst øst i Viken, ved Götaelv. Disse tok uten videre Sigurd Munns ti år gamle uekte sønn Håkon (Herdebrei) til konge, uten å la valget formaliseres gjennom hylling på ting. Hirden eller flokken overtok altså bøndenes rolle som kongemakere. Nytt er det også at flokken eller partiet «skapte» kongsemner ved behov. 
    Håkon ble vinteren 1159 tatt til samkonge i Trøndelag som sin fars arving. I striden som fulgte, hadde Inges hær i begynnelsen overtaket, men hæren ble etter hvert svekket av rivninger mellom en vestlandsk og en sørøstnorsk fraksjon, og 04.02.1161 falt Inge nær Oslo i kamp med Håkons menn. 
    I denne første fasen av borgerkrigene var kamphandlingene i all hovedsak begrenset til et par perioder, mellom Magnus Sigurdsson og Harald Gille i 1134-35, og mellom Haralds sønner fra 1155. Fasen er videre kjennetegnet av at striden i all hovedsak ble ført av kongene og deres menn uten at folk flest i særlig grad ble trukket inn. Fastere partidannelser er det først tale om i perioden 1155-60. Før den tid kunne stormennenes lojalitet være vekslende, der Inge viste størst evne til å tiltrekke seg stormennene gjennom generøsitet. Under disse korte konfliktene er det også vanskelig å se konfliktmønstre regionene imellom. Kongene hadde tilhengere i alle landsdeler, og selv var de mobile, selv om de gjerne foretrakk å oppholdt seg i visse landsdeler uten at de gjorde forsøk på å underlegge seg disse permanent.
        Etter kong Inges fall stod Håkon Herdebrei som enehersker i Norge. Han lot sende ut folk for å overta kongsombudene landet rundt og begynte å jage bort biskoper som var innsatt under kong Inge. Det så altså ut til at Håkons parti hadde kontrollen, men slik fremferd var neppe egnet til å forsone motstanderne. Ingepartiet hadde knapt noe godt å vente fra Håkon Herdebrei og hans menn. 
    Nå fremstod Erling Skakke som partiets fremste mann. Han var lendmann fra Sunnhordland, og i årene 1152-55 hadde han vært med orknøyjarlen på korstogsferd. Han hadde vært i Palestina, Konstantinopel og Roma, og i kamp med araberne på Sicilia fikk han et hogg over halsen slik at hodet kom til å helle mot den ene siden, noe som skaffet ham tilnavnet «skakke». Kong Inge hadde skaffet Erling Sigurd Jorsalfares ektefødte datter Kristin til hustru. 
    Erling viste seg å være en hensynsløs og begavet leder med evne til langsiktig strategisk planlegging, han greide å samle landets fremste stormenn om én konge. Det var flere mulige kongsemner som stammet fra Magnus Berrføtt gjennom kvinneledd, men man valgte å utpeke Magnus, Erlings 5 år gamle sønn med Kristin, til konge. Han ble kongehyllet i Bergen våren 1161. Erling søkte støtte hos danskekongen, sin hustrus fetter, og sommeren 1161 vendte han tilbake med en stor hær. Håkon Herdebrei måtte rømme til Trøndelag, og sommeren etter ble han drept i et sjøslag i Romsdalen.
        De følgende årene måtte Erling verge sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. At Magnus ikke var kongssønn, ble brukt mot ham av motstanderne. Men i kirkens øyne hadde Magnus det fortrinnet at han var ektefødt. Og det var til kirken Erling gikk for å styrke legaliteten av sønnens kongedømme.
    For kirken var tiden etter opprettelsen av erkesetet 1152-53 problematisk. Reformprogrammet lot seg vanskelig sette ut i livet under uroen borgerkrigene skapte. Også geistligheten ble splittet mellom de stridende partene, og kongene var lite villige til å respektere innrømmelsene fra 1152-53. Mannen som kom til å videreføre kirkens program, var erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var av trøndersk stormannsætt og hadde vært kong Inges kapellan og skattmester. Som erkebiskop var han en sterk forkjemper for kirkens frihet, og for å oppnå dette støttet han Magnus Erlingssons kongedømme.
    Magnus ble kronet i Bergen sensommeren 1163, eller i 1164, sannsynligvis av erkebiskop Øystein. Kroningen var den første i sitt slag i Norden. Gjennom den fikk Magnus Erlingssons kongedømme Guds og kirkens sanksjon, mens kirken gjennom «kroningseden» sikret seg viktige rettigheter. Det er ikke alltid klart hvilke konkrete forpliktelser de generelle bestemmelsene i kroningseden sikter til, men de viktigste innrømmelsene synes å være at Magnus lovte å være trofast og lydig mot romakirken og å holde bestemmelsene fra 1152-53 om peterspenger og forholdet mellom kongedømme og kirke. Han lovte å respektere kirkens rett i åndelige saker i samsvar med «kanonisk» rett (alminnelig kirkerett).
    Andre dokumenter utdyper det bildet kroningseden gir av politisk ideologi og nært samarbeid mellom kirken og kongedømmet i Magnus Erlingssons regjeringstid. «Tronfølgeloven» fra samme tid fastslår at det skal være enekongedømme, basert på førstefødselsrett («primogenitur») og legitim fødsel. Dette betyr at bare én skulle være konge, normalt kongens eldste ektefødte sønn. Etter ham kom andre, ektefødte kongssønner - den som var best skikket - og dernest «nærmeste arving». Om arving manglet, skulle den best skikkete overhodet være konge.
    Hvem av de ektefødte kongssønnene som var best skikket, hvem som var nærmeste arving, eller hvem som var best skikket overhodet, skulle avgjøres av et riksmøte med 12 bønder fra hvert bispedømme, oppnevnt av biskopen, sammen med hirden og kirkens fremste menn. Ved uenighet skulle kirken ha det avgjørende ordet. Kirken fikk altså svært stor innflytelse. Vi kan også merke oss at de lokale hyllingstingene ble kuttet ut til fordel for ett møte for hele riket.
    Det ble riktignok aldri foretatt noe kongevalg etter disse reglene. Men loven ble et mønster for den fremtidige utformingen av tronfølgen.
    Samtidig ble det foretatt en revisjon av landskapslovene - for første gang under ett. Revisjonen gjaldt i første rekke kristenrettene, noe som viser at kirken medvirket aktivt. For det første ble tienden lovfestet til avløsning av eldre avgifter. Trolig ble den først nå innført over hele landet. For det andre ble flere typer forbrytelser regnet som «ubotamål». Ubotamål var forbrytelser som i prinsippet ikke kunne bøtes, og som medførte full formueskonfiskasjon. Dessuten ble bøtesatsene for lovbrudd - også kristenrettsbrudd - hevet, noe som ga økte bøteinntekter til biskopene.
    Magnus Erlingssons noe senere privilegiebrev til Nidaroskirken er blitt karakterisert - nesten i bokstavelig forstand - som kronen på verket når det gjelder samarbeidet mellom kirke og kongemakt i Norge i middelalderen. I dette dokumentet tok Magnus riket i len av Gud og St. Olav; han var helgenens vasall. Han lovte å vokte lov og rett, og å forsvare fedrelandet. Som tegn på lensunderkastelsen ofret Magnus sin krone på alteret i Kristkirken i Nidaros og lovte at både hans og hans etterfølgeres kroner skulle tilfalle kirken etter deres død. Dette var et vitnesbyrd om evig underkastelse. I tillegg ble bestemmelsene fra 1152-53 stadfestet, og det ble gitt rettsforbedringer (i form av rettarbøter).
    Enda klarere enn kroningseden og tronfølgeloven fremstiller privilegiebrevet kongedømmet som et gudegitt embete, som forplikter innehaveren til å opprettholde fred og rettferdighet. Ved å underkaste seg St. Olav, den ideelle «rex iustus», bandt Magnus seg til selv å styre som rettferdig konge. Vasallforholdet ga på sin side Magnus' kongedømme økt religiøs sanksjon og kan ha vært ment som et rettsvern mot ytre og indre fiender. 
    Det kunne nå se ut til at Erling og Magnus satt trygt ved makten, de hadde tilslutning fra storparten av det verdslige aristokratiet og fra kirken. Men etter Håkon Herdebreis fall rømte hæren hans til Opplandene der den tok seg et nytt kongsemne, men ble slått i 1163-64. Sommeren 1165 truet en ny fare da danskekongen Valdemar den Store angrep Viken med en stor flåte, men også han uten å lykkes. Etter gjensidige angrep og påfølgende forhandlinger ble det forlik i 1170. Både Saxo og sagaene opplyser at Erling anerkjente Valdemar som overherre og tok Viken i len av ham som hans jarl.
    En ny motkonge opptrådte vinteren 1165-66 i de østlandske innlandsbygdene. Han ble definitivt slått i 1168. I 1174 samlet det seg en flokk om Øystein Møyla («småjente»), en angivelig sønn av Øystein Haraldsson. Denne flokken var hovedsakelig satt sammen av rotløse menn fra Marker og området ved Götaelv, slike som hadde mistet slektninger og eiendom i krigene - og dertil folk fra Telemark. Denne flokken, som var lite populær både hos lendmennene og hos bøndene, ble etter hvert kalt «birkebeiner», en nedsettende betegnelse da de på grunn av fattigdom skal ha brukt bjørkenever rundt beina i stedet for sko. Til slutt ble birkebeinerne etter nyttår i 1177 slått av Magnus Erlingsson i slaget på Re nord for Tønsberg, og Øystein Møyla ble drept. Snorres «Heimskringla» og de andre eldre sagaene fører sin beretning frem til slaget på Re. «Sverres saga» fører beretningen videre. 
    Øst i Värmland støtte restene av birkebeinerflokken på sin neste fører, som skulle lede dem til seier over Magnus og Erling. Det var Sverre, som påstod han var sønn av Sigurd Munn.

    Familie/Ektefelle/partner: Tora Guttormsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 59. Sigurd Haraldsson Mund  Etterslektstre til dette punkt ble født 1133; døde 10 Jun 1155, Bergen, Hordaland.
    2. 60. N.N Haraldsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    3. 61. Margrete Haraldsdatter Gille  Etterslektstre til dette punkt

  7. 47.  Øystein MagnussonØystein Magnusson Etterslektstre til dette punkt (37.Magnus11, 28.Tora10, 21.Rangvald9, 16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født 1088; døde 29 Aug 1122, Hustad, Fræna, Møre og romsdal.

    Notater:

    Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123.
    Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.[1]
    Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.
    Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.[2]
    Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). I følge tradisjonen skal han også ha grunnlagt Nikolaikirken i Bergen.[3] Øysteins hadde stor interesse for Bergen[4] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.
    Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.

    Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Guttormsdotter. Ingeborg (datter av Guttorm Toresen Toresen, på Steig) ble født 1100 , Steig, Sør-Fron, Gubrandsdalen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 62. Maria Øysteinsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  8. 48.  Sigurd Magnusson, JorsalsfareSigurd Magnusson, Jorsalsfare Etterslektstre til dette punkt (37.Magnus11, 28.Tora10, 21.Rangvald9, 16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Malmfrid Mstislavsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 63. Kristin Sigurdsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1120; døde 1178.

  9. 49.  Eldrid Jonsdatter, BlinheimEldrid Jonsdatter, Blinheim Etterslektstre til dette punkt (38.Jon11, 29.Duvnjal10, 21.Rangvald9, 16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1)

    Familie/Ektefelle/partner: Guttorm Aasulvsøn, Rein. Guttorm (sønn av Aasulv Skulesøn, Rein og Tora Skoftesdatter, Giske) ble født 1120 , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag; døde 1150, Rein, Rissa, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 64. Ingrid Guttormsdatter, Rein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.
    2. 65. Rangrid Guttormsdatter, Rein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Rein, Rissa, Sør-Trøndelag.

  10. 50.  Hallkjell Jonsson, HukHallkjell Jonsson, Huk Etterslektstre til dette punkt (38.Jon11, 29.Duvnjal10, 21.Rangvald9, 16.Bruse8, 11.Sigurd7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde 1160.

    Familie/Ektefelle/partner: Sigrid Aasulvsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 66. Jon Hallkjellsson  Etterslektstre til dette punkt
    2. 67. Simon Hallkjellsson  Etterslektstre til dette punkt døde 1162.

  11. 51.  Gudrød Ragnvaldsson DonGudrød Ragnvaldsson Don Etterslektstre til dette punkt (39.NN11, 30.Kenneth10, 22.Somerled9, 17.Gillebride8, 12.N.N7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) ble født , Isle of Man, England; døde 1230, Isle of Man, England.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge

    Familie/Ektefelle/partner: N.N of Galloway. N.N ble født 1180 , Galloway, , Kirkcudbright, Scotland; døde, Isle of Man, England; ble begravet , Kristiansand, Vest-Agder. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 68. Harald Gudrødsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1207 , Isle of Man, England; døde 1287, Norge.

  12. 52.  Dugald MacRuairiDugald MacRuairi Etterslektstre til dette punkt (40.Ruarir11, 31.Rognvald10, 22.Somerled9, 17.Gillebride8, 12.N.N7, 9.Lodve6, 7.Grelod5, 5.Groa4, 3.Turid3, 2.Raførta2, 1.Gerhal1) døde 1268.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: King of the Isles

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 69. Asle Dugalssen, Strand-Valdres  Etterslektstre til dette punkt ble født , Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland; døde 1274, Strand, Valdres, Nord Aurdal, Oppland.




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !