Skule Baardson, Jarl

Skule Baardson, Jarl

Mann 1189 - 1240  (51 år)

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Skule Baardson, JarlSkule Baardson, Jarl ble født 1189; døde 24 Mai 1240, Nidaros, Trondheim, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Hertug

    Notater:

    Konge av Norge 1239 - 1240.
    Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.
    Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.
    Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.
    Skule ble jordet i Kristkirken i Nidaros.

    Familie/Ektefelle/partner: Ragnhild Nikolasdatter. Ragnhild (datter av Nikolas Pålson Kuvang) ble født , Giske, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Margrethe Skulesdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.
    2. 3. Ragndid Skulesdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Stein, Hole, Buskerud.


Generasjon: 2

  1. 2.  Margrethe SkulesdatterMargrethe Skulesdatter Etterslektstre til dette punkt (1.Skule1) ble født 1212; døde 1270, Reins kloster.

    Notater:

    Margrete var norsk dronning.
    Hun levde i et lykkelig ekteskap med sin mann. Etter hans død i Skotland i 1263 førte hun hans lik til Bergens Kristkirke i 1264. Senere dro hun seg tilbake til Reins kloster hvor hun døde.

    Margrethe giftet seg med Håkon IV Håkonsson, Den Gamle 25 Mai 1225, Bergen, Hordaland. Håkon (sønn av Håkon III Sverresson og Inga) ble født 1204 , Folkenborg, Eidsberg, Østfold; døde 17 Des 1263, Kirkvall, Orkenøyene. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Magnus IV, Lagabøte  Etterslektstre til dette punkt ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

  2. 3.  Ragndid SkulesdatterRagndid Skulesdatter Etterslektstre til dette punkt (1.Skule1) døde, Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Olaf Ingasøn. Olaf (sønn av Vegard Væradal og Inga) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Stein, Hole, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 5. Haakon Olavssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Stein, Hole, Buskerud.
    2. 6. Olof Rangdidson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.


Generasjon: 3

  1. 4.  Magnus IV, LagabøteMagnus IV, Lagabøte Etterslektstre til dette punkt (2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1263 - 1280.
    Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.
    Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.
        Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.
    Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
    Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift. 
    Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
    Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll. 
    Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
    Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
        Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
        Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid. 
    Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
        For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
        En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
        Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen. 
    Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side». 
    Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig. 
    Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter. 
    Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
        Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen. 
    Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
    I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar. 
    Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden. 
    Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen. 
    Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk. 
    Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre. 
    Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon. 
    Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte. 
    Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319. 
    Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. 
    Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
    Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310. 
    Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp. 
    Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
    Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

    Magnus giftet seg med Ingeborg Eirksdatter af Danmark 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Ingeborg (datter av Erik IV, Plovpenning og Jutta von Sachsen) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 7. Håkon V Magnusson  Etterslektstre til dette punkt ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

  2. 5.  Haakon OlavssønHaakon Olavssøn Etterslektstre til dette punkt (3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Stein, Hole, Buskerud.

  3. 6.  Olof RangdidsonOlof Rangdidson Etterslektstre til dette punkt (3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1233 , Stein, Hole, Buskerud; døde 1299, Stein, Hole, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Magnhild Hallkellsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Bothild Olavsdatter  Etterslektstre til dette punkt
    2. 9. Gyda Olafsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Tomb, Råde, Østfold.
    3. 10. Elsebe Olofsdatter  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 4

  1. 7.  Håkon V MagnussonHåkon V Magnusson Etterslektstre til dette punkt (4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1299 - 1319.
    Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
    Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i København.
        Håkon V prøvde seg fram i mange ting. Han hadde også mangfoldige ekteskapsplaner. I 1294 forhørte han seg hos den engelske kongen om råd og hjelp til å finne en høvelig engelsk dame, som han selv senere ville komme over og se på. Men alt i 1295 inngikk Audun Hugleiksson i Paris på hans vegne ekteskapsavtale med Isabella av Joigny, en slektning av Frankrikes dronning. Forlovelsen var nærmest et ledd i en militær støtteavtale, rettet mot England. Audun opptrådte her med generalfullmakt fra kongen, så det er uvisst om han har kjent seg forpliktet til å innhente noen tillatelse til forlovelsen fra hertug Håkon selv. Episoden kan derfor tenkes å være en av dem som i tidens fylde kostet Audun hodet. I hvert fall ble det ikke bryllup her heller. I stedet giftet Håkon seg i 1299, mens han ennå var hertug, med sin firmenning, den nordtyske grevedatteren Eufemia av Arnstein. Under parets kroning i Oslo 1. november 1299 tok overdådigheten henimot orientalske former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 meterne ute fra Ørene til Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin». 
    Det er klart at denne kongelige giftermålspolitikken har sammenheng med at Norges samkvem med utlandet, handelsmessig og ellers, ble viktigere. Kongens giftermål med utlendinger hadde da den samme mening for det norske samfunnet som eksogami i alminnelighet har. I stedet for isolasjon innebar disse giftermålene nyttige forbindelser utad. Den politiske nytten kunne likevel noen ganger være diskutabel. Tvisten om dronning Ingeborgs medgift medførte spente forhold og til dels krig mellom Danmark og Norge gjennom flere tiår.
    Man skal ikke glemme at selve hovedårsaken til at kongen søkte make utenlands, uten tvil var den samme som fikk enhver bonde til å finne seg kone på eget sosialt nivå. Her var størrelsen av medgiften i begge tilfeller en hovedsak. Giftermålstraktaten mellom kong Eirik Magnusson og Margrete Alexandersdatter i 1281 fastsatte en medgift på 14 000 mark sterling. Dette var virkelig en betydelig sum når den norske kongens årlige skatteinntekt er beregnet til 3000 norske sølvmark, som endog var noe mindre enn 3000 mark sterling. Brudgommen måtte riktignok legge imot en klekkelig morgengave på 1400 markebol jord. Det var likevel den store forskjell at medgiften kom utenfra til landet, mens landskylda av morgengaven forble her. 
    Giftermålsforbindelsene mellom det norske kongehuset og utenlandske fyrstehus var altså meget forståelig både ut fra hva man må kalle statsfinansielle hensyn og av hensyn til kongens privatøkonomi. Fremfor alt var de uunngåelige etter tidens forestillinger om kongens opphøydhet. Det er imidlertid lett å se at systemet pekte mot kongefellesskap, ved at samme person kunne bli arving til flere kroner. I Norges tilfelle, riket som var det økonomisk minst betydelige av de selvstendige kongedømmer innen synskretsen, pekte giftermåls- og arvesystemet dermed automatisk mot nasjonal underordning under sterkere, utenlandske interesser. 
    Allerede giftermålstraktaten av 1281 var en potensiell unionstraktat med Skottland. Den gjorde kong Eiriks og Margretes barn til arvinger av den skotske tronen, så fremt kong Alexander ikke etterlot seg ektefødte arvinger. Det var deretter trolig bare rene tilfeldigheter av biologisk-familiær art som hindret at Norge allerede sist på 1200-tallet kom inn i en treriksunion med Skottland og England. Kong Alexander og hans eneste sønn var virkelig begge døde uten avkom i 1286, og kong Eiriks eneste barn Margreta ble anerkjent som Skottlands arving. Samtidig kom det i stand giftermålsavtale mellom den lille Margreta og den engelske tronarvingen Edvard. Bare den seksårige Margretas død under overfarten høsten 1290 forhindret at hun ble Englands og Skottlands dronning. Da verken kong Eirik eller hans eneste bror Håkon fikk noen sønner, og heller ikke fikk andre arvinger før 1297, kunne Margretas ekteskap meget lett ha kommet til å forene alle de tre nordsjøkronene. 
    Det norske dynastiet ble i stedet innfiltret i forbindelser østover og sørover. Allerede fra slutten av 1280-årene ble den norske kongen innviklet i indre danske stridigheter, med leidangstog sørover i 1289, 1290, 1293 og 1295. Kong Eirik var i 1295 endelig i stand til å sikre seg bruksretten til den famøse Ingeborg-arven, jordegods i Danmark, foruten de to danske borgene Hunehals i Nord-Halland og Hjelm ved Jyllands østkyst. 
    Kong Håkon V trappet sterkt opp dette norske engasjementet øst- og sørover. I 1312 lot han de to eneste ektefødte kongsdøtrene, den 11-årige Ingebjørg Håkonsdatter og den 15-årige Ingebjørg Eiriksdatter, gifte bort til de to svenske kongssønnene og nære tronarvingene, hertugene Erik og Valdemar. 
    Han knyttet øyensynlig disse giftermålsforbindelsene som et ledd i sine politisk-økonomiske fremstøt langs den danske og svenske kysten av Kattegat. I virkeligheten ble han selv mer brukt i det spill hans svigersønn drev for å sikre seg både den svenske og norske kronen. Det var gode utsikter til at hertugens spill kunne lykkes gjennom sønnen Magnus, som den 15-årige Ingebjørg Håkonsdatter fødte ham i 1316.
        Våren 1319 lå kong Håkon V på dødsleiet i Tunsberg. Han var siste ledd på den ubrutte mannslinjen man regnet fra Harald Hårfagre, og siste mann av Sverres ættegren. Det kunne være naturlig om kongen her kastet et blikk tilbake. I fall han gjorde det, kunne han ha grunn til å føle atskillig tilfredshet og stolthet, både på egne og kongeættens vegne. Det samfunnet der stamfaren mer enn fire hundre år tidligere hadde vunnet kongemakten, var i den tid som hadde gått, blitt fullstendig omskapt. En løs samling nokså enkle bondesamfunn var blitt forvandlet til en politisk og sosial enhet, styrt og dominert av en nasjonal elite av kongsmenn og kirkemenn. Som ledd i dette var det utviklet en elitekultur, hvis litterære og kunstneriske skaperverk skulle bestå gjennom århundrene. Selve gjennombruddet til en tidsmessig middelalderstat hadde skjedd under kongene av Sverre-ætten, og nærmest et kongelig enevelde, gjennom et kirkelig-verdslig ombudsverk, hadde Håkon V selv nådd. 
    Det ville være for mye å si at kongeætten hadde vært en hoveddrivkraft i det som hadde skjedd. Skal man tale om hoveddrivkrefter, må det være den sterke økningen i folketallet som hadde presset fram lagdelingen i samfunnet, og dernest kanskje samspillet mellom det norske og det europeiske kulturmiljøet. Likevel hadde samfunnsomformingen foregått i et vekselspill med kongedømmet. Energiske og, fra 1177, velutdannede konger hadde ofte med utmerkelse spilt den stjernerolle historien hadde tildelt dem. Når det norske samfunnet i 1319 var blitt mer av en enhet enn tilfellet var med de fleste andre europeiske land, hadde disse hovedrolleinnehaverne, ikke minst av Sverres ætt, sin personlige andel i det. 
    Tiden omkring 1300 var likevel mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20. april, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore Jonsson og fem andre fremtredende menn et dokument i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». 
    På dette tidspunkt må det ha vært klart at arvingen, den treårige svenske hertugsønnen Magnus Eriksson, også ville bli tatt til svensk konge. Det ble han samme sommeren. Kong Håkon V kan umulig ha vært bekymret over denne utsikten; den var en naturlig følge av hele hans konsekvente giftermålspolitikk gjennom snart 20 år. Hans svigersønn hertug Erik, død 1318, var jo under enhver omstendighet innehaver av et svensk fyrstedømme, og var i den egenskap en reell makthaver i Sverige, noenlunde på linje med kongen. Det som Håkon V på sitt dynastis vegne måtte frykte, var at de norske kongsombudsmennene nå skulle være så redde for å bli fortrengt av svensker at de ikke ville ta den lille dattersønnen til konge.
    Eden av 20. april viser at de sentrale kongsombudsmennene har drøftet disse spørsmålene. De har tross alt funnet det tryggest å holde seg til den nærmeste tronarvingen. Et frafall ville med sikkerhet ha skapt indre splittelse, der en av partene ville ha fått sterk svensk støtte, i Magnus Erikssons navn. Men de norske sentralombudsmennene godtok tronarvingen bare med forbehold. Det mest interessante punkt i eden er at selv ikke den myndige kongen skulle få velge sine ombudsinnehavere fritt, utenom kretsen av nordmenn. Denne begrensningen av dattersønnens fremtidige kongemakt var selvfølgelig ikke i kongsættens eller i Håkon V's interesse, men desto mer livsviktig for det norske ombudsmannssjiktet. Det ville uten tvil være grovt anakronistisk å gjøre Håkon V til en nasjonalist som satte «nasjonale» interesser over kongsættens. Det er altså all grunn til å tro at denne eden om samhold mellom de norske ombudsmennene er et verk nettopp av de menn som faktisk utferdiget dokumentet, ikke primært av kongen. Kanskje var Håkon allerede den 20. april så svak at han ikke medvirket aktivt, eller ikke visste om hele eden. Hadde han medvirket, ville det ha vært rimelig om han hadde vært blant utstederne og forseglerne; det ville ha styrket dokumentets autoritet. Det siste man ellers hører til Håkon V, er at han fire måneder før, 13. desember 1318, gav merkesmannen generalfullmakt til å opptre på hans vegne i rettshåndhevingen. Både selve fullmakten og den til ham å være usedvanlig lange tausheten etterpå tyder på at kongen alt i desember 1318 var temmelig svak.
    Eden fra 1319 viser da at det statsbærende norske ombudsmannssjiktet hadde selvoppholdelsesdrift, stilt overfor det kommende kongefellesskapet. Om Norge skulle forbli en selvstendig politisk enhet, ville bero på om dette sjiktet fortsatte å være norsk, og om det i så fall ville forbli sterkt nok til å vareta sine særinteresser overfor konkurrenter som lett ville komme inn utenfra med en unionskonge. 
    Selve den samfunnsordningen som Håkon V presiderte over, stiller man seg i våre dager ofte sterkt kritisk til. Og det har man enhver rett til. Det er lett å se at stats- og kirkebygningen hvilte knugende på bondefolket. Vi ser at de fleste var fattige, og noen få, som bispene, uhyrlig rike. Sløseriet med materielle ressurser og menneskelige evner og muligheter var stort, og vi føler medlidenhet med ofrene. 
    Men selv om hvert menneske, historikere og historielesere ikke unntatt, har all rett og plikt til å dømme som de vil og kan, så er og blir det uhistorisk å dømme på annet grunnlag enn det tidens egne muligheter gav. Og sannheten er vel, blant annet, at med et så lite produktivt næringsliv som høymiddelalderen hadde, var fattigdommen og elendigheten viss, enten skatter og avgifter var noe høyere eller lavere, særlig med det raskt økende folketallet. Og det er lite mening i å tale om politisk og sosial frigjøring under de naturens trelldomsbånd som en slik økonomi medfører. 
    Og her kan man si at det meget betydelige politiske organisasjonsarbeidet i høymiddelalderen, i Norge og i andre land, la et nødvendig grunnlag for senere fremstøt. Man oppnådde en langt høyere grad av indre og ytre pasifisering. Dette, sammen med opphopningen av produksjonsoverskuddet på få hender, dannet forutsetningene for stadig økende varebytte, for yrkesspesialisering og dermed for den produktivitetsøkning som i sin tid kunne gi virkelig mening til talen om frigjøring, også for de mange. 
    Ser man på perioden under et slikt langtidsperspektiv, og verken glemmer det tidligere barbariet eller den langt senere utviklingen, finner man at det aristokratiske samfunnsherredømmet i høymiddelalderen slett ikke var et blindspor i historien; det var ett av de virkelig store sprangene fremover på den veien mot økonomisk og sosial frihet som vi ennå befinner oss på. Når man betrakter dette spranget, skal man bare ikke forestille seg at hertug Skule og hans samtidige var preget av overmenneskelig visdom og klarsyn. Også de hadde sin fulle menneskelige skjerv av forvirring og halvblindhet.
    Mellom 01.05.1312 [Dronning Eufemias dødsdag] og 08.05.1319 [Kong Håkons dødsdag] ble det oppsatt et testamente fra kongen. Et sammendrag er trykt i «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 1112:
    «Testamente fra Håkon V for bl a de kongelige kapellene Mariakirken i Oslo, Apostelkirken i Bergen, Olavskirken på Avaldsnes, Mikaelskirken på Tønsberghus og Bjarne Audunsson [Bare den delen av testamentet som omfatter gavene til disse fem er bevart]: Mariakirken får 500 mark brent sølv, 100 markebol i Viken i tillegg til det den alt har fått til bygging, reparasjoner, vedlikehold av takene, tepper, bøker og annet utstyr og 300 mark brent for innkjøp av jordegods innen eller utenlands og som skal gå til underhold av kapellets studenter. Prosten får kongens flyttbare kapell med sølvkorset og messeboken som dominikaneren Hjalm skrev. Prosten skal for dette bespise 60 fattige på kongens dødsdag og 7 fattige klerker hver lørdag. Kommunet skal ha Ljan og to breviarer; det ene, beregnet på å transporteres, skal brukes av klerker som med prostens tillatelse er på reise utenfor kollegiet, det andre er skrevet i Paris og skal nyttes av dem som pleier syke. Kommunet skal for dette bespise 60 fattige og 13 andre på kongens årsdag, vaske føttene deres og gi dem 5 penninger og et stykke vadmål og bespise 8 fattige klerker hver lørdag. Kongens og dronning Eufemias årsdag skal feires med sang, klokkeringing og annet som hører til. Apostelkirken får 70 mark brent til en tavle med utstyr til å oppbevare relikvier av samme type som den Mariakirken i Oslo har, dessuten forskjellige messeklær, bl.a. av silke, og liturgisk utstyr og alle inntekter av Hjaltland og Færøyene så lenge byggearbeidene pågår. Olavskirken får messeklær, bøker og relikvier, som nå befinner seg i kirken, og silketøy i rødt og med gullmønster, en sølvduk, forskjellig liturgisk utstyr, en kirkeklokke som Sigleiv [Susse] fikk støpt i England og alle inntekter av Karmøy så lenge byggearbeidene ved kirken pågår. Kirken får bekreftet alle privilegier og friheter den har fått fra kongen og avdøde dronning Eufemia. Mikaelskirken får klær, bøker, relikvier og annet liturgisk utstyr [avskriften slutter før alle gavene til Mikaelskirken er regnet opp]. De tre første kapellene får dessuten stadfestet alle sine privilegier. Bjarne Audunsson får 20 mark brent. 
Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København - Barth E s 760-764. 
Trykt: DN IV nr 128 (gavene til de 4 kapellene), jfr DN XIX nr 484. Nevnt: RN IV nr 9 (gaven til Bjarne Audunsson)».
    På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson.
    Håkon ble gravlagt i Mariakirken i Oslo. Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje

    Familie/Ektefelle/partner: Katharina Sigurdsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 11. Agnes Haakonsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  2. 8.  Bothild OlavsdatterBothild Olavsdatter Etterslektstre til dette punkt (6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1)

  3. 9.  Gyda OlafsdatterGyda Olafsdatter Etterslektstre til dette punkt (6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Stein, Hole, Buskerud; døde, Tomb, Råde, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Gunnarsson. Jon døde 1330, Tomb, Råde, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 12. Agmund Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tomb, Råde, Østfold.
    2. 13. Tjostolf Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tomb, Råde, Østfold.
    3. 14. Kolbein Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1270 , Tomb, Råde, Østfold; døde, Flesberg, Buskerud.
    4. 15. Olaf Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født 1300 , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tomb, Råde, Østfold.
    5. 16. Alf Jonssøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tronstad, Hurum.

  4. 10.  Elsebe OlofsdatterElsebe Olofsdatter Etterslektstre til dette punkt (6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1)

    Familie/Ektefelle/partner: Henning Rømer. Henning (sønn av Henning van Rome og N.N Olavsdatter) ble født , Mechlenburg, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]



Generasjon: 5

  1. 11.  Agnes HaakonsdatterAgnes Haakonsdatter Etterslektstre til dette punkt (7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Notater:

    Jomfru Agnes var Kong Håkon V.s eldste «naturlige» datter. Hennes mor kjennes ikke. Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
    I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon. I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården. Diplomet er datert Bergen 09.01.1312 (DN I 132):
«Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium at þer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum j Smiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum, halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænj atta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfr þridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæim herra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndom sem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan er hon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndir konongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firir þæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikis vars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. 
Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.» 
Sammendrag: 
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen. 
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget. 
Fra «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 756:
    «Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes: Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlausgrend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem.
    Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
    Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.»

    Agnes giftet seg med Haftor Jonsøn 1303, Sudrheim, Sørum, Romerike. Haftor (sønn av Jon Ivarson Raud og N.N Håkonsdotter) ble født 1275 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 17. Sigurd Haftorsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1316 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1393, Borregård, Sarpsborg, Østfold.
    2. 18. Jon Haftorsson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  2. 12.  Agmund JonssønAgmund Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Tomb, Råde, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 19. Haakon Amundssøn "Den Eldre" Bolt  Etterslektstre til dette punkt

  3. 13.  Tjostolf JonssønTjostolf Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Tomb, Råde, Østfold.

  4. 14.  Kolbein JonssønKolbein Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1270 , Tomb, Råde, Østfold; døde, Flesberg, Buskerud.

    Familie/Ektefelle/partner: Gyrid Halvorsdatter. Gyrid døde, Flesberg, Buskerud. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 20. Bergtor Kolbeinsøn  Etterslektstre til dette punkt

  5. 15.  Olaf JonssønOlaf Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1300 , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tomb, Råde, Østfold.

  6. 16.  Alf JonssønAlf Jonssøn Etterslektstre til dette punkt (9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Tomb, Råde, Østfold; døde 1350, Tronstad, Hurum.

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Ogmundsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 21. Harald Alfsøn  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tronstad, Hurum; døde, Tronstad, Hurum.


Generasjon: 6

  1. 17.  Sigurd HaftorssonSigurd Haftorsson Etterslektstre til dette punkt (11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født 1316 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1393, Borregård, Sarpsborg, Østfold.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Sysselmann og riksråd

    Notater:

    Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. «Havtoresønnene» sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha «holdt Tunsberghus for kong Magnus», men siden ga seg i hans vold. Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at «biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv».
        Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods. Den 29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd. De var begge etterkommere til Alv Erlingsson d.e. av Tornborg. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. Allerede i 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.
        Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus. Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én. Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.
    Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon V's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg. I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige. Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet. Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid. 
    Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige. Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden. 
    Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør. Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart. 
    Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger. Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene. De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de «norske» elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson. 
    Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. 
    Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati. 
    Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser. En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet. Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempel kontrollen over Skåne. Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34 000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise. Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
    Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge. Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret. 
    Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felles kongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet «Håkon», et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen. 
    Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson. Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge. Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldstefødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene. I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om. 
    Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis. I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning. Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge. 
    Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan. Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet. 
    Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige. 
    Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på en mer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene. 
    Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å fa stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig. Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon V hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen. 
    Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon V's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den «nasjonale» handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge. Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt «motbrev-politikken», og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343. Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon V også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.
        Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
    De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde «syslemannen». Syslemannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Syslemannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Syslemannen opptrådte som representant for kongemakten i sin sysle og hadde myndighet i kraft av det. 
    Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet syslemennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon V åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysleforvaltningen. Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon V hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt. 
    En nyutnevnt syslemann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte «syslemannsreversen». Her skulle syslemannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens «visse øre», det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for syslemannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med «rett utregning». 
    Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen «len» brukes da også noen få ganger om «sysle» i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette. Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet «len» inntektene fra sysla, mens «sysle» betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive. Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle. 
    Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom syslemannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventete, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå syslemannens «regnskap» og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter. Syslemannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de «uvisse» kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at syslemannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at syslemenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter. 
    På tross av at syslemannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Syslemannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han «lensmannen». Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant «forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget», som det heter i en rettarbot fra 1293. Tanken var åpenbart at syslemannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som syslemannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

    Sigurd giftet seg med Ingebjørg Erlingsdatter 1342, Sudrheim, Sørum, Romerike. Ingebjørg (datter av Erling Vidkunsøn og Elin Torersdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 22. Agnes Sigurdsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1424, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  2. 18.  Jon HaftorssonJon Haftorsson Etterslektstre til dette punkt (11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Notater:

    Havtoresønnene hørte til lendmannsadelen, Norges gamle høyadel. Slekten ble etterhvert så fornem at medlemmene søkte utenfor landets grenser for å finne jevnbyrdige ektefeller. Jon styrte Borgesyssel og bodde dels på Borregård, dels på Huseby.
    Jon og hans bror Sigurd kan ikke ha vært voksne da faren døde i 1319 eller 1320. De synes ikke å være født enda i januar 1312, da kong Håkon ga Borregård til Havtore og «hans lovlige arvinger». Den endelige deling av arven har nok derfor først funnet sted senere. Herr Jon nevnes i et dokument første gang i 1337 og var da allerede «herre», altså ridder. Få år senere giftet han seg med den svenske adelsdame Birgitta Knutsdatter.
    I et dokument etter 1395 er det tilfeldigvis fortalt at Jon en gang holdt et høstgilde, et «skurdøl» på Elin. Der gikk det ikke bedre til enn at en mann som het Helge tilføyde en av de andre gjestene et knivstikk, og for det ble han bundet og satt i mørkestue («myrka stufuo»). Det fremgår også av det samme dokument at Jon hadde begynt å samle jordegods i Onsøy.
    Jons sønn Håkon var på tale som konge etter Olav Håkonssons død i 1387.
    I 1331, sannsynligvis på høstparten, ble Magnus Eriksson erklært myndig. Det var en ungdom på bare femten år som overtok regjeringsmakten i de to unionsrikene. Magnus var fra nå av personlig ansvarlig for styret. Formynderregjeringens funksjonstid var formelt ute.
    En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør. Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde. Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
    15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson, Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
«Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge. Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om. Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge. Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norges rike.»
    De norske prelatene avga en lignende erklæring.
    I 1343 var det rådet som sammen med kong Magnus gjorde Håkon til Norges konge. Riksrådets handling ved denne anledning var klart rettsstiftende, i faktisk forstand kan den karakteriseres som et kongevalg. Avstanden til Sverreættens automatiske arvekongedømme var åpenbar. Begivenhetene på Varberg demonstrerte samtidig at rådet hadde vunnet en selvstendig forfatningsrettslig posisjon.
    Tre år senere kom det til strid mellom kong Magnus og Havtoresønnene om de sistnevntes rett til å besitte Borgesysla. Havtoresønnene hadde i sin tid blitt forlenet med Borgesysla av Håkon 5. Spørsmålet var om en konge kunne gi slike forleninger utover sin egen livstid. Problemet hadde stor prinsipiell interesse, og det ble overlatt til riksrådet å dømme i saken. Rådets kjennelse gikk i kongens favør. I 1347 falt det altså naturlig at riksrådet dømte i saker som angikk kongedømmets, det vil si rikets, rett.
    I 1349 undertegnet Jon kong Magnus' norske testamente, i 1357 deltok han i et politisk møte som en av kongens tillitsmenn og i 1370 ble han oppnevnt til å delta i et møte i Sverige angående en fredsslutning. Ca. 1380 trakk han seg tilbake fra det offentlige liv, men deltok i 1388 i riksmøtet i Oslo angående riksstyret og tronfølgen

    Familie/Ektefelle/partner: Birgitta Knudsdatter. Birgitta (datter av Knut Magnusson) ble født , Västra Götalands, Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 23. Cecilia Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  3. 19.  Haakon Amundssøn "Den Eldre" BoltHaakon Amundssøn "Den Eldre" Bolt Etterslektstre til dette punkt (12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1)

    Notater:

    Nevnes fra 1280-1350

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 24. Sigrid Haakonsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt
    2. 25. Gudrun Håkonsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt

  4. 20.  Bergtor KolbeinsønBergtor Kolbeinsøn Etterslektstre til dette punkt (14.Kolbein5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1)

    Notater:

    Nevnes 1357 og 1370

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 26. Agmund Bergtorsøn Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1345; døde 1419.

  5. 21.  Harald AlfsønHarald Alfsøn Etterslektstre til dette punkt (16.Alf5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Tronstad, Hurum; døde, Tronstad, Hurum.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Lagmann i Tønsberg

    Familie/Ektefelle/partner: Joron Bjørnsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 27. Alv Haraldsøn Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1336 , Tronstad, Hurum; døde 13 Mar 1412, Vadstena kloster.


Generasjon: 7

  1. 22.  Agnes SigurdsdatterAgnes Sigurdsdatter Etterslektstre til dette punkt (17.Sigurd6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1424, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Agnes giftet seg med Jon Marteinson Stjerne 1390. Jon (sønn av Martein Magnusson) ble født , Östergötland, Sverige; døde 1405, Roma, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 28. Katarina Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum.

  2. 23.  Cecilia JonsdatterCecilia Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (18.Jon6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Familie/Ektefelle/partner: Ulf Holmgeirsson Ama. Ulf ble født , Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 29. Aasa Ulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Ellingård, Østfold.

  3. 24.  Sigrid Haakonsdatter BoltSigrid Haakonsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1)

    Familie/Ektefelle/partner: Anders Ogmundsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 30. Magnhild Andersdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Oppland; døde, Toten, Oppland.

  4. 25.  Gudrun Håkonsdatter BoltGudrun Håkonsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1)

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Svalesen Smør. Jon (sønn av Svale Jonsønn Smør og Sigrid Gunnarsdatter Kane) ble født 1420; døde 1483. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  5. 26.  Agmund Bergtorsøn BoltAgmund Bergtorsøn Bolt Etterslektstre til dette punkt (20.Bergtor6, 14.Kolbein5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1345; døde 1419.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Ridder og riksråd

    Notater:

    Til tronstad i hurum

    Agmund giftet seg med Gunhild Bergsveinsdatter 1380. Gunhild (datter av Bergsvein Bårdsøn og Gudrun Guttormsdatter) ble født 1355. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 31. Haakon Agmuntsøn Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1385; døde 1440.

  6. 27.  Alv Haraldsøn BoltAlv Haraldsøn Bolt Etterslektstre til dette punkt (21.Harald6, 16.Alf5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1336 , Tronstad, Hurum; døde 13 Mar 1412, Vadstena kloster.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Norsk ridder

    Alv giftet seg med Katarina Jonsdatter 1401. Katarina (datter av Jon Marteinson Stjerne og Agnes Sigurdsdatter) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 32. Agnes Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.
    2. 33. Gro Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.


Generasjon: 8

  1. 28.  Katarina JonsdatterKatarina Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (22.Agnes7, 17.Sigurd6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum.

    Katarina giftet seg med Alv Haraldsøn Bolt 1401. Alv (sønn av Harald Alfsøn og Joron Bjørnsdotter) ble født 1336 , Tronstad, Hurum; døde 13 Mar 1412, Vadstena kloster. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 34. Agnes Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.
    2. 35. Gro Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  2. 29.  Aasa UlvsdatterAasa Ulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (23.Cecilia7, 18.Jon6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Ellingård, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Olav Torsteinsson, Gyldenhammar. Olav døde, Ellingård, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 36. N.N Olavsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ellingård, Østfold; døde, Borge, Østfold.

  3. 30.  Magnhild AndersdatterMagnhild Andersdatter Etterslektstre til dette punkt (24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Oppland; døde, Toten, Oppland.

    Notater:

    Nevnes 1412.

    Familie/Ektefelle/partner: Torstein Skjeldulvsson. Torstein (sønn av Skeldulv Botolvsson) ble født , Näs, Jemtland, Sverige; døde, Toten, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 37. Katarina Torstensdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Toten, Oppland; døde, Jemtland, Sverige.
    2. 38. Soleig Torsteinsdotter  Etterslektstre til dette punkt

  4. 31.  Haakon Agmuntsøn BoltHaakon Agmuntsøn Bolt Etterslektstre til dette punkt (26.Agmund7, 20.Bergtor6, 14.Kolbein5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1385; døde 1440.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Vepner og riksråd

    Familie/Ektefelle/partner: Elen Laurentsdatter, Blå. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 39. Gunhild Haakonsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1415; døde 1472.

  5. 32.  Agnes Alvsdatter BoltAgnes Alvsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (27.Alv7, 21.Harald6, 16.Alf5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Knut Jönsson Baad. Knut (sønn av Jöns Knutson og Marta Jonsdatter Hjerne) døde, Mörby, Västra Götalands, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 40. Rangfrid Knudsdatter, til Manvik  Etterslektstre til dette punkt ble født , Manvik, Larvik, Vestfold; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

  6. 33.  Gro Alvsdatter BoltGro Alvsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (27.Alv7, 21.Harald6, 16.Alf5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Mats Jacobsøn Rømer. Mats (sønn av Jacob Fastulvsson og Elsebe Ottesdatter Rømer) ble født 1405 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1455, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 41. Otte Matssøn Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.


Generasjon: 9

  1. 34.  Agnes Alvsdatter BoltAgnes Alvsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (28.Katarina8, 22.Agnes7, 17.Sigurd6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Knut Jönsson Baad. Knut (sønn av Jöns Knutson og Marta Jonsdatter Hjerne) døde, Mörby, Västra Götalands, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 42. Rangfrid Knudsdatter, til Manvik  Etterslektstre til dette punkt ble født , Manvik, Larvik, Vestfold; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

  2. 35.  Gro Alvsdatter BoltGro Alvsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (28.Katarina8, 22.Agnes7, 17.Sigurd6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Mats Jacobsøn Rømer. Mats (sønn av Jacob Fastulvsson og Elsebe Ottesdatter Rømer) ble født 1405 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1455, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 43. Otte Matssøn Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  3. 36.  N.N OlavsdatterN.N Olavsdatter Etterslektstre til dette punkt (29.Aasa8, 23.Cecilia7, 18.Jon6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født , Ellingård, Østfold; døde, Borge, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Tormod Eyvindsson. Tormod (sønn av Eyvind Tormondsson Kamp) ble født , Borge, Østfold; døde, Borge, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 44. Gunborg Tormodsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold.

  4. 37.  Katarina TorstensdatterKatarina Torstensdatter Etterslektstre til dette punkt (30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Toten, Oppland; døde, Jemtland, Sverige.

    Familie/Ektefelle/partner: Laurens Wibjörnsson. Laurens døde, Jemtland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 45. Wibjörn Laurensson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Jemtland, Sverige; døde, Ød, Jemtland, Sverige.

  5. 38.  Soleig TorsteinsdotterSoleig Torsteinsdotter Etterslektstre til dette punkt (30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1)

    Notater:

    Hun skal til høre Månstad-ætten

    Familie/Ektefelle/partner: Nicles "Nils" Kane. Nicles (sønn av Gunnar Toraldesøn Kane og Gyrid Eriksdatter Galtung) ble født 1365 , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde, Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 46. Gaute Niclesson Kane  Etterslektstre til dette punkt ble født , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1497, Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal.
    2. 47. Elin Niklesdotter Kane  Etterslektstre til dette punkt ble født 1420 , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1478, Gudbrantsdalen, Oppland.

  6. 39.  Gunhild Haakonsdatter BoltGunhild Haakonsdatter Bolt Etterslektstre til dette punkt (31.Haakon8, 26.Agmund7, 20.Bergtor6, 14.Kolbein5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1415; døde 1472.

    Familie/Ektefelle/partner: Lyder von Bergen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 48. Ingeborg Lydersdatter Studs  Etterslektstre til dette punkt døde 1512, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  7. 40.  Rangfrid Knudsdatter, til ManvikRangfrid Knudsdatter, til Manvik Etterslektstre til dette punkt (32.Agnes8, 27.Alv7, 21.Harald6, 16.Alf5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Manvik, Larvik, Vestfold; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Tre Roser

    Familie/Ektefelle/partner: Aslak Thuresson Båd. Aslak (sønn av Ture Bonde og Marine Aslaksdatter) døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  8. 41.  Otte Matssøn RømerOtte Matssøn Rømer Etterslektstre til dette punkt (33.Gro8, 27.Alv7, 21.Harald6, 16.Alf5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Fogd i Hardanger

    Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Lydersdatter Studs. Ingeborg (datter av Lyder von Bergen og Gunhild Haakonsdatter Bolt) døde 1512, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 49. Inggerd Ottesdatter Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre.


Generasjon: 10

  1. 42.  Rangfrid Knudsdatter, til ManvikRangfrid Knudsdatter, til Manvik Etterslektstre til dette punkt (34.Agnes9, 28.Katarina8, 22.Agnes7, 17.Sigurd6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født , Manvik, Larvik, Vestfold; døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Tre Roser

    Familie/Ektefelle/partner: Aslak Thuresson Båd. Aslak (sønn av Ture Bonde og Marine Aslaksdatter) døde, Lund, Malmöhus, Skåne, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  2. 43.  Otte Matssøn RømerOtte Matssøn Rømer Etterslektstre til dette punkt (35.Gro9, 28.Katarina8, 22.Agnes7, 17.Sigurd6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Fogd i Hardanger

    Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Lydersdatter Studs. Ingeborg (datter av Lyder von Bergen og Gunhild Haakonsdatter Bolt) døde 1512, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 50. Inggerd Ottesdatter Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre.

  3. 44.  Gunborg TormodsdatterGunborg Tormodsdatter Etterslektstre til dette punkt (36.N.N9, 29.Aasa8, 23.Cecilia7, 18.Jon6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Gjest Tjostolvsson Holk. Gjest (sønn av Tjostolv Gunnarsson Holk og N.N Svendsdatter) ble født , Borge, Østfold; døde, Veberg, Borge, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 51. Cecilia Gjestdatter Holk  Etterslektstre til dette punkt ble født 1455 , Borge, Østfold; døde, Ørmen, Onsøy, Østfold.

  4. 45.  Wibjörn LaurenssonWibjörn Laurensson Etterslektstre til dette punkt (37.Katarina9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Jemtland, Sverige; døde, Ød, Jemtland, Sverige.

    Notater:

    Nevnes 1440

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 52. Catharina Wibjørnsdotter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1440 , Ød, Jemtland, Sverige; døde, Ød, Jemtland, Sverige.

  5. 46.  Gaute Niclesson KaneGaute Niclesson Kane Etterslektstre til dette punkt (38.Soleig9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1497, Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Ridder og Riksråd

    Notater:

    Nevnes 1442-1483

    Familie/Ektefelle/partner: N.N Månstad. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 53. Kirsten Gautesdatter Kane  Etterslektstre til dette punkt ble født 1460 , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1520, Tingvoll, Møre og Romsdal.

    Familie/Ektefelle/partner: Salug Torsteinsdotter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  6. 47.  Elin Niklesdotter KaneElin Niklesdotter Kane Etterslektstre til dette punkt (38.Soleig9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1420 , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1478, Gudbrantsdalen, Oppland.

    Notater:

    Døde etter 1478

    Familie/Ektefelle/partner: Henrik Jensen Gyldenløve. Henrik (sønn av Jens Olavson) ble født 1417 , Gudbrantsdalen, Oppland; døde 1477, Gudbrantsdalen, Oppland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 54. Nils Henriksøn Gyldenløve  Etterslektstre til dette punkt ble født 1458 , Gudbrantsdalen, Oppland; døde 1523, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  7. 48.  Ingeborg Lydersdatter StudsIngeborg Lydersdatter Studs Etterslektstre til dette punkt (39.Gunhild9, 31.Haakon8, 26.Agmund7, 20.Bergtor6, 14.Kolbein5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) døde 1512, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Familie/Ektefelle/partner: Otte Matssøn Rømer. Otte (sønn av Mats Jacobsøn Rømer og Gro Alvsdatter Bolt) ble født 1437 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1510, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 50. Inggerd Ottesdatter Rømer  Etterslektstre til dette punkt ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre.

  8. 49.  Inggerd Ottesdatter RømerInggerd Ottesdatter Rømer Etterslektstre til dette punkt (41.Otte9, 33.Gro8, 27.Alv7, 21.Harald6, 16.Alf5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre.

    Notater:

    Inger Ottesdotter Rømer (ca. 1475–1555) også kalt fru Inger til Austrått og Ingerd Ottesdatter var adelskvinne, godseier og lensstyrer, mest kjent som eier av Austråttborgen, og fra Ibsensskuespill Fru Inger til Østeraad (1857).
    Hun var datter av Otte Matsson Rømer og Ingeborg Lydersdatter, og giftet seg senest i 1494 med riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn («Gyldenløve») (ca. 1458-1523). Fru Ingerd spiller ingen offentlig rolle mens ektemannen lever, og er ikke nevnt i brev eller diplomer. Ekteskapet mellom Niels og Ingerd innebar også løsningen på en arvestrid om Austrått mellom to familiegrener, ettersom Niels var sønn av den tidligere eieren Henrik Jensson.
    Kort tid etter Niels' død framtrer enkefruen både som aktiv godseier og politisk aktør. Både historikere og dramatikere har festet seg ved maktspillet mellom fru Ingerd og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Erkebiskopen hadde plyndret Austrått tre ganger, og medvirket til at to av Ingerds svigersønner ble drept. På den annen side var heller ikke fru Ingerd noen helgen; hun opptrådte aggressivt i flere tvilsomme arve-rettssaker. Bjørkvik skriver at «ho var godsrik oog hadde sans for økonomi og godsdrift, men kunne nytte ufine middel for å nå sine mål»; han nevner tre større rettssaker som hun tapte.
    Enkefru Inger overførte i 1552 Austråttgodset til datteren Lucie Nilsdatter og svigersønnen Jens Tillufssøn Bjelke. Inger og Lucie druknet sammen i 1555, under en båtreise på Sunnmøre. De ligger begravet under gulvet i Ørland kirke. Jens døde i 1559, og sønnen Åge Bjelke (1552–1603) overtok Austrått i en alder av 7 år. Hans formynder var Henrik Nielsson, morfaren Niels' sønn fra et tidligere ekteskap.

    Inggerd giftet seg med Nils Henriksøn Gyldenløve 1492, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. Nils (sønn av Henrik Jensen Gyldenløve og Elin Niklesdotter Kane) ble født 1458 , Gudbrantsdalen, Oppland; døde 1523, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 55. Margreta Nilsdatter Gyldenløve  Etterslektstre til dette punkt ble født 1495 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1565, Lungegaarden, Bergen.


Generasjon: 11

  1. 50.  Inggerd Ottesdatter RømerInggerd Ottesdatter Rømer Etterslektstre til dette punkt (43.Otte10, 35.Gro9, 28.Katarina8, 22.Agnes7, 17.Sigurd6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre.

    Notater:

    Inger Ottesdotter Rømer (ca. 1475–1555) også kalt fru Inger til Austrått og Ingerd Ottesdatter var adelskvinne, godseier og lensstyrer, mest kjent som eier av Austråttborgen, og fra Ibsensskuespill Fru Inger til Østeraad (1857).
    Hun var datter av Otte Matsson Rømer og Ingeborg Lydersdatter, og giftet seg senest i 1494 med riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn («Gyldenløve») (ca. 1458-1523). Fru Ingerd spiller ingen offentlig rolle mens ektemannen lever, og er ikke nevnt i brev eller diplomer. Ekteskapet mellom Niels og Ingerd innebar også løsningen på en arvestrid om Austrått mellom to familiegrener, ettersom Niels var sønn av den tidligere eieren Henrik Jensson.
    Kort tid etter Niels' død framtrer enkefruen både som aktiv godseier og politisk aktør. Både historikere og dramatikere har festet seg ved maktspillet mellom fru Ingerd og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Erkebiskopen hadde plyndret Austrått tre ganger, og medvirket til at to av Ingerds svigersønner ble drept. På den annen side var heller ikke fru Ingerd noen helgen; hun opptrådte aggressivt i flere tvilsomme arve-rettssaker. Bjørkvik skriver at «ho var godsrik oog hadde sans for økonomi og godsdrift, men kunne nytte ufine middel for å nå sine mål»; han nevner tre større rettssaker som hun tapte.
    Enkefru Inger overførte i 1552 Austråttgodset til datteren Lucie Nilsdatter og svigersønnen Jens Tillufssøn Bjelke. Inger og Lucie druknet sammen i 1555, under en båtreise på Sunnmøre. De ligger begravet under gulvet i Ørland kirke. Jens døde i 1559, og sønnen Åge Bjelke (1552–1603) overtok Austrått i en alder av 7 år. Hans formynder var Henrik Nielsson, morfaren Niels' sønn fra et tidligere ekteskap.

    Inggerd giftet seg med Nils Henriksøn Gyldenløve 1492, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. Nils (sønn av Henrik Jensen Gyldenløve og Elin Niklesdotter Kane) ble født 1458 , Gudbrantsdalen, Oppland; døde 1523, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 56. Margreta Nilsdatter Gyldenløve  Etterslektstre til dette punkt ble født 1495 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1565, Lungegaarden, Bergen.

  2. 51.  Cecilia Gjestdatter HolkCecilia Gjestdatter Holk Etterslektstre til dette punkt (44.Gunborg10, 36.N.N9, 29.Aasa8, 23.Cecilia7, 18.Jon6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født 1455 , Borge, Østfold; døde, Ørmen, Onsøy, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Jon Alfssøn Kamp. Jon (sønn av Alf Kamp) ble født 1450 , Ørmen, Onsøy, Østfold; døde, Ørmen, Onsøy, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]


  3. 52.  Catharina WibjørnsdotterCatharina Wibjørnsdotter Etterslektstre til dette punkt (45.Wibjörn10, 37.Katarina9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1440 , Ød, Jemtland, Sverige; døde, Ød, Jemtland, Sverige.

    Familie/Ektefelle/partner: Jens Karlsson Scanke. Jens (sønn av Karl Pedersson Scanke og Redgerd Ketilsdotter) ble født , Hov, Jemtland, Sverige; døde 1480, Ød, Jemtland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 57. Ingrid Jensdotter Scanke  Etterslektstre til dette punkt ble født , Billstad, Jemtland, Sverige; døde, Billstad, Jemtland, Sverige.
    2. 58. Olof Jensson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ød, Jemtland, Sverige.
    3. 59. Nils Jensson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ød, Jemtland, Sverige.
    4. 60. Karl Jensson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ød, Jemtland, Sverige; døde, Hamar, Hedmark.
    5. 61. Kjerstin Jensdotter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ød, Jemtland, Sverige.
    6. 62. Karin Jensdotter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ød, Jemtland, Sverige.
    7. 63. Vibjørn Jensson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ød, Jemtland, Sverige.

  4. 53.  Kirsten Gautesdatter KaneKirsten Gautesdatter Kane Etterslektstre til dette punkt (46.Gaute10, 38.Soleig9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1460 , Kanestraum, Tingvoll, Møre og Romsdal; døde 1520, Tingvoll, Møre og Romsdal.

    Familie/Ektefelle/partner: Svend Paulsen Galde. Svend (sønn av Paul Galde) døde 1499, Åby, Bohuslän, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 64. Gaute Sveinson Galle  Etterslektstre til dette punkt ble født , Åby, Bohuslän, Sverige; døde 1553, Åby, Bohuslän, Sverige.

  5. 54.  Nils Henriksøn GyldenløveNils Henriksøn Gyldenløve Etterslektstre til dette punkt (47.Elin10, 38.Soleig9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1458 , Gudbrantsdalen, Oppland; døde 1523, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Ridder og rikshofmester

    Notater:

    Nils Henriksson (eller Niels Henrikssøn; født ca. 1455, død 1523) var en norsk ridder, godseier, riksråd og rikshovmester; gift med Inger Ottesdotter Rømer, fru Inger til Austrått.
    Han var sønn av riksråd Henrik Jensson (ca. 1415–1477) og Elin Nilsdatter (eller Nikolasdatter), og gjennom ekteskapet med Ingerd bila han en arvestrid om Austråttborgen. Han var en av Norges største jordeiere, med interesser i Bergen, Vardøhus, Hålogaland, Fosen, Frosta, Stjørdal, Sunnmøre, Romsdal, Edøy, Selbu og Herjedalen.
    Han ble antagelig riksråd i 1483 og hadde en sentral rolle i riksstyret helt til sin død, men hadde tilsynelatende ingen tydelig politisk agenda på egne vegne. Tittelen rikshovmester som han fikk i 1514/1515 var trolig mest en ærestittel som ble brukt i forbindelse med at han sommeren 1515 deltok i delegasjonen som hentet Christian IIs nederlandske dronning Isabella av Burgund (1501–1526).
    Utenfor ekteskapet med Ingerd hadde han sønnen Henrik Nielssøn (1500–1567), som ble magister og kannik. Sammen med Inger hadde han fem døtre, se etterkommere av Inger Ottesdotter Rømer. Senere genealoger har gitt ham tilnavnet Gyldenløve, ettersom han førte en gull løve over et sjakktavlet felt, men verken Nils eller hans slekt brukte dette navnet.

    Nils giftet seg med Inggerd Ottesdatter Rømer 1492, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. Inggerd (datter av Otte Matssøn Rømer og Ingeborg Lydersdatter Studs) ble født 1473 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1555, Søvdefjorden, Sunnmøre. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 56. Margreta Nilsdatter Gyldenløve  Etterslektstre til dette punkt ble født 1495 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1565, Lungegaarden, Bergen.

  6. 55.  Margreta Nilsdatter GyldenløveMargreta Nilsdatter Gyldenløve Etterslektstre til dette punkt (49.Inggerd10, 41.Otte9, 33.Gro8, 27.Alv7, 21.Harald6, 16.Alf5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1495 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1565, Lungegaarden, Bergen.

    Notater:

    Kammerjomfru hos dronning Elisabeth 

    Margreta giftet seg med Vincent Vincentsen Lunge 1523, Bergen, Hordaland. Vincent (sønn av Vincent Iversøn Dyre og Kirsten Tygesdatter Lunge) ble født 1483 , Tirsbæk, Engum, Hatting, Vejle, Danmark; døde 3 Jan 1536, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 65. Apelone Vincentsdatter Lunge  Etterslektstre til dette punkt ble født 1525 , Lungegaarden, Bergen; døde 1575, Nygaard, Fredrikstad, Østfold.


Generasjon: 12

  1. 56.  Margreta Nilsdatter GyldenløveMargreta Nilsdatter Gyldenløve Etterslektstre til dette punkt (50.Inggerd11, 43.Otte10, 35.Gro9, 28.Katarina8, 22.Agnes7, 17.Sigurd6, 11.Agnes5, 7.Håkon4, 4.Magnus3, 2.Margrethe2, 1.Skule1) ble født 1495 , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde 1565, Lungegaarden, Bergen.

    Notater:

    Kammerjomfru hos dronning Elisabeth 

    Margreta giftet seg med Vincent Vincentsen Lunge 1523, Bergen, Hordaland. Vincent (sønn av Vincent Iversøn Dyre og Kirsten Tygesdatter Lunge) ble født 1483 , Tirsbæk, Engum, Hatting, Vejle, Danmark; døde 3 Jan 1536, Trondheim, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 66. Apelone Vincentsdatter Lunge  Etterslektstre til dette punkt ble født 1525 , Lungegaarden, Bergen; døde 1575, Nygaard, Fredrikstad, Østfold.

  2. 57.  Ingrid Jensdotter ScankeIngrid Jensdotter Scanke Etterslektstre til dette punkt (52.Catharina11, 45.Wibjörn10, 37.Katarina9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Billstad, Jemtland, Sverige; døde, Billstad, Jemtland, Sverige.

    Familie/Ektefelle/partner: Jens Kjetilsson. Jens (sønn av Kettil Joensson og N.N Joensdotter) ble født , Bjärme, Jemtland, Sverige; døde, Billstad, Jemtland, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 67. Erik Jensen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Billstad, Jemtland, Sverige; døde, Faxnälden, Näsott, Jemtland, Sverige.
    2. 68. Olov Jensen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Billstad, Jemtland, Sverige; døde, Rødøn, Jemtland, Sverige.
    3. 69. Une Jensen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Billstad, Jemtland, Sverige.
    4. 70. Lars Jensen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Billstad, Jemtland, Sverige.
    5. 71. Hendrik Jensen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Billstad, Jemtland, Sverige.
    6. 72. Kjetil Jensen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Billstad, Jemtland, Sverige; døde, Billstad, Jemtland, Sverige.

  3. 58.  Olof JenssonOlof Jensson Etterslektstre til dette punkt (52.Catharina11, 45.Wibjörn10, 37.Katarina9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Ød, Jemtland, Sverige.

  4. 59.  Nils JenssonNils Jensson Etterslektstre til dette punkt (52.Catharina11, 45.Wibjörn10, 37.Katarina9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Ød, Jemtland, Sverige.

  5. 60.  Karl JenssonKarl Jensson Etterslektstre til dette punkt (52.Catharina11, 45.Wibjörn10, 37.Katarina9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Ød, Jemtland, Sverige; døde, Hamar, Hedmark.

  6. 61.  Kjerstin JensdotterKjerstin Jensdotter Etterslektstre til dette punkt (52.Catharina11, 45.Wibjörn10, 37.Katarina9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Ød, Jemtland, Sverige.

  7. 62.  Karin JensdotterKarin Jensdotter Etterslektstre til dette punkt (52.Catharina11, 45.Wibjörn10, 37.Katarina9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Ød, Jemtland, Sverige.

  8. 63.  Vibjørn JenssonVibjørn Jensson Etterslektstre til dette punkt (52.Catharina11, 45.Wibjörn10, 37.Katarina9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Ød, Jemtland, Sverige.

  9. 64.  Gaute Sveinson GalleGaute Sveinson Galle Etterslektstre til dette punkt (53.Kirsten11, 46.Gaute10, 38.Soleig9, 30.Magnhild8, 24.Sigrid7, 19.Haakon6, 12.Agmund5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født , Åby, Bohuslän, Sverige; døde 1553, Åby, Bohuslän, Sverige.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Høvedsmann

    Familie/Ektefelle/partner: Berethe Tønnesdotter Viffert. Berethe (datter av Tønne Palneson Viffert og Kristen Knudsdotter Reventlow) døde, Åby, Bohuslän, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 73. Tønne Gauteson Galle  Etterslektstre til dette punkt ble født 1515 , Tomb, Råde, Østfold, Norway; døde 1571, Nygaard, Fredrikstad, Østfold.

  10. 65.  Apelone Vincentsdatter LungeApelone Vincentsdatter Lunge Etterslektstre til dette punkt (55.Margreta11, 49.Inggerd10, 41.Otte9, 33.Gro8, 27.Alv7, 21.Harald6, 16.Alf5, 9.Gyda4, 6.Olof3, 3.Ragndid2, 1.Skule1) ble født 1525 , Lungegaarden, Bergen; døde 1575, Nygaard, Fredrikstad, Østfold.

    Notater:

    Danmarks Adels Aarbog, Thiset, Hiort-Lorenzen, Bobé, Teisen., (Dansk Adelsforening), [1884 - 2011]., DAA 1891:160, b.

    Familie/Ektefelle/partner: Tønne Gauteson Galle. Tønne (sønn av Gaute Sveinson Galle og Berethe Tønnesdotter Viffert) ble født 1515 , Tomb, Råde, Østfold, Norway; døde 1571, Nygaard, Fredrikstad, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 74. Mads Tønneson Galle  Etterslektstre til dette punkt ble født , Åby, Bohuslän, Sverige; døde, Nygaard, Fredrikstad, Østfold.




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !