Mathilde von Reinhausen

Mathilde von Reinhausen

Kvinne

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Mathilde von ReinhausenMathilde von Reinhausen

    Familie/Ektefelle/partner: Meginhard IV Vogt von Niederaltach. Meginhard (sønn av Tiemo) døde 1066, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Hermann I von Windberg  Etterslektstre til dette punkt døde 1122, Vornbach, Bavaria, Tyskland.


Generasjon: 2

  1. 2.  Hermann I von WindbergHermann I von Windberg Etterslektstre til dette punkt (1.Mathilde1) døde 1122, Vornbach, Bavaria, Tyskland.

    Familie/Ektefelle/partner: Hedwig von Krain und Istrien. Hedwig (datter av Poppo III von Krain und Istrien) døde 1 Des 1162, Kloster Windberg, Bavaria, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Sophia von Winzenburg  Etterslektstre til dette punkt døde 8 Jul 1160.


Generasjon: 3

  1. 3.  Sophia von WinzenburgSophia von Winzenburg Etterslektstre til dette punkt (2.Hermann2, 1.Mathilde1) døde 8 Jul 1160.

    Sophia giftet seg med Albrecht von Sachsen, Bjørnen 1125. Albrecht (sønn av Otto von Ballenstedt, Den Rike og Eilika von Sachsen) ble født 1100 , Ballensted, Saxony-Anhalt, Harz, Tyskland; døde 18 Nov 1170, Brandenburg, Potsdam, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Hermann I von Orlamünde  Etterslektstre til dette punkt ble født , Brandenburg, Potsdam, Tyskland; døde 19 Okt 1176, Orlamünde, Tyskland.
    2. 5. Bernhard III von Sachsen  Etterslektstre til dette punkt ble født 1140 , Brandenburg, Potsdam, Tyskland; døde 9 Feb 1212, Sachsen, Tyskland.
    3. 6. Otto I von Brandenburg  Etterslektstre til dette punkt ble født 21 Aug 1126; døde 7 Mar 1184.
    4. 7. Adalbert von Ballenstädt  Etterslektstre til dette punkt døde 1171.


Generasjon: 4

  1. 4.  Hermann I von OrlamündeHermann I von Orlamünde Etterslektstre til dette punkt (3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Brandenburg, Potsdam, Tyskland; døde 19 Okt 1176, Orlamünde, Tyskland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Greve

    Familie/Ektefelle/partner: Irmgard. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Siegfried III von Orlamünde  Etterslektstre til dette punkt ble født , Orlamünde, Tyskland; døde 1206, Orlamünde, Tyskland.

  2. 5.  Bernhard III von SachsenBernhard III von Sachsen Etterslektstre til dette punkt (3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 1140 , Brandenburg, Potsdam, Tyskland; døde 9 Feb 1212, Sachsen, Tyskland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Hertug av Sachsen

    Bernhard giftet seg med Judith of Poland 1173. Judith (datter av Mieszko III, The Old og Elisabeth of Hungary) ble født 1132. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 9. Albrecht I von Sachsen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sachsen, Tyskland; døde 8 Nov 1261, Sachsen, Tyskland.
    2. 10. Heinrich I von Anhalt  Etterslektstre til dette punkt døde 1251.

  3. 6.  Otto I von BrandenburgOtto I von Brandenburg Etterslektstre til dette punkt (3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 21 Aug 1126; døde 7 Mar 1184.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Markgraf

    Otto giftet seg med Judith of Poland 6 Jan 1146. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 11. Albrecht II von Brandenburg  Etterslektstre til dette punkt ble født 1174; døde 25 Feb 1220.

  4. 7.  Adalbert von BallenstädtAdalbert von Ballenstädt Etterslektstre til dette punkt (3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) døde 1171.

    Familie/Ektefelle/partner: Adelheid von Meissen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 12. Gertrud von Ballenstädt  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 5

  1. 8.  Siegfried III von OrlamündeSiegfried III von Orlamünde Etterslektstre til dette punkt (4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Orlamünde, Tyskland; døde 1206, Orlamünde, Tyskland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Greve

    Siegfried giftet seg med Sophie Valdemarsdatter 1181, Schleswig-Holstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 13. Sophie von Orlamünde  Etterslektstre til dette punkt døde 3 Sep 1244.

  2. 9.  Albrecht I von SachsenAlbrecht I von Sachsen Etterslektstre til dette punkt (5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Sachsen, Tyskland; døde 8 Nov 1261, Sachsen, Tyskland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Hertug av Sachsen

    Albrecht giftet seg med Agnes of Austria 1222. Agnes (datter av Leopold VI von Österreich og Theodora Angela) ble født 19 Feb 1206; døde 22 Aug 1226. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 14. Jutta von Sachsen  Etterslektstre til dette punkt ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark.

  3. 10.  Heinrich I von AnhaltHeinrich I von Anhalt Etterslektstre til dette punkt (5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) døde 1251.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Fyrste

    Familie/Ektefelle/partner: Irmegard von Thüringen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 15. Jutta von Anhalt  Etterslektstre til dette punkt

  4. 11.  Albrecht II von BrandenburgAlbrecht II von Brandenburg Etterslektstre til dette punkt (6.Otto4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 1174; døde 25 Feb 1220.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Markgraf

    Familie/Ektefelle/partner: Mathilde der Nieder-Lausitz. Mathilde (datter av Kondrad der Nieder-Lausitz og Elisabeth of Poland) døde 1255, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 16. Johan I von Brandenburg  Etterslektstre til dette punkt ble født 1213 , Tyskland; døde 4 Apr 1266, Brandenburg, Potsdam, Tyskland.

  5. 12.  Gertrud von BallenstädtGertrud von Ballenstädt Etterslektstre til dette punkt (7.Adalbert4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Walter von Arnstein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 17. Gerhard von Arnstein  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 6

  1. 13.  Sophie von OrlamündeSophie von Orlamünde Etterslektstre til dette punkt (8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) døde 3 Sep 1244.

    Sophie giftet seg med Lambert II von Gleichen 2 Sep 1223. Lambert (sønn av Erwin von Gleichen og Adelheid von Orlamünde) ble født , Thüringen; døde 14 Sep 1227, Gleichen, Erfurt, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Ernst von Gleichen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.
    2. 19. Adela von Gleichen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

  2. 14.  Jutta von SachsenJutta von Sachsen Etterslektstre til dette punkt (9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark.

    Notater:

    Dronning av Danmark.
    Jutta nevnes som vitne i det brev hvori kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte sitt ønske om å få dø i Franciskanenes ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. Ellers er det kun opplyst om henne at hun en tid residerte på Skanderborg og derfra i høy grad plaget munkene i Øm kloster. Det ble klaget over at hun sendte sine svenner ut for å ta klosterets korn og føre munkenes gods på båter til Skanderborg. Jutta fødte sin ektefelle mange barn, om det var sønner blandt disse må de ha vært døde før faren. Av hennes fire døtre ble to dronninger, Sophie i Sverige og Ingeborg i Norge, mens Jutta og Agnes en tid ble satt i kloster.
    Etter drapet på Erik i 1250 vendte Jutta vistnok tilbake til Tyskland. En datter, Sophie, i hennes 2. ekteskap med Grev Burchard av Rosenburg, borggreve i Magdeburg, ble gift med Erik (Langben) av Langeland.
    Jutta ble gift tredje gang 07.05.1255 med Johan I av Brandenburg som døde 04.04.1266.

    Jutta giftet seg med Erik IV, Plovpenning 9 Okt 1239, Ringsted, Danmark. Erik (sønn av Valdemar II, Sejr og Dona Berengaria de Bourgogne) ble født 1216 , Ringsted, Danmark; døde 10 Aug 1250, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 20. Ingeborg Eirksdatter af Danmark  Etterslektstre til dette punkt ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland.

    Jutta giftet seg med Johan I von Brandenburg 1255. Johan (sønn av Albrecht II von Brandenburg og Mathilde der Nieder-Lausitz) ble født 1213 , Tyskland; døde 4 Apr 1266, Brandenburg, Potsdam, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 21. Agnes von Brandenburg  Etterslektstre til dette punkt døde 29 Sep 1304.

  3. 15.  Jutta von AnhaltJutta von Anhalt Etterslektstre til dette punkt (10.Heinrich5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Nikolaus I von Werle. Nikolaus (sønn av Henrik Burwin II von Mecklenburg og Kristina) ble født 1229; døde 10 Mai 1277. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 22. Johan I von Werle  Etterslektstre til dette punkt døde 15 Okt 1283.

  4. 16.  Johan I von BrandenburgJohan I von Brandenburg Etterslektstre til dette punkt (11.Albrecht5, 6.Otto4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 1213 , Tyskland; døde 4 Apr 1266, Brandenburg, Potsdam, Tyskland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Markgreve

    Johan giftet seg med Jutta von Sachsen 1255. Jutta (datter av Albrecht I von Sachsen og Agnes of Austria) ble født 1223 , Sachsen, Tyskland; døde 23 Des 1287, Ringsted, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 21. Agnes von Brandenburg  Etterslektstre til dette punkt døde 29 Sep 1304.

  5. 17.  Gerhard von ArnsteinGerhard von Arnstein Etterslektstre til dette punkt (12.Gertrud5, 7.Adalbert4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Graf von Mulingen, in Lindau und Ruppin

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 23. Gunther von Arnstein  Etterslektstre til dette punkt døde 1284, Tyskland.


Generasjon: 7

  1. 18.  Ernst von GleichenErnst von Gleichen Etterslektstre til dette punkt (13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ingeborg Pedersdatter Ulfeldt. Ingeborg (datter av Peder Strangesen Ulfeldt og Ingeborg Esbensdatter Hvide) ble født , Kalundborg, Sjælland, Danmark; døde, Ørnhoved. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 24. N.N Grevinde von Gleichen  Etterslektstre til dette punkt

    Familie/Ektefelle/partner: Margrethe Olufdatter Glug. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 25. Regitze von Gleichen  Etterslektstre til dette punkt

  2. 19.  Adela von GleichenAdela von Gleichen Etterslektstre til dette punkt (13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Gleichen, Erfurt, Tyskland.

    Familie/Ektefelle/partner: Ludwig von Everstein. Ludwig (sønn av Albrecht von Everstein og Agnes of Bavaria) ble født 1200; døde 15 Okt 1284, Eberstein, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 26. Otto Eberstein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1279, Eberstein, Tyskland.

  3. 20.  Ingeborg Eirksdatter af DanmarkIngeborg Eirksdatter af Danmark Etterslektstre til dette punkt (14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 1244 , Ringsted, Danmark; døde 26 Mar 1287, Bergen, Hordaland.

    Notater:

    I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.
    Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.
    Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.
    I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl «for å verge Norges rike».
    Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.
    Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287. Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs «sveitunger» ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager «på steile og hjul» ved Helsingborg.
    Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308.

    Ingeborg giftet seg med Magnus IV, Lagabøte 11 Sep 1261, Bergen, Hordaland. Magnus (sønn av Håkon IV Håkonsson, Den Gamle og Margrethe Skulesdatter) ble født 1 Mai 1238 , Tønsberg; døde 9 Mai 1280, Bergen, Hordaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 27. Håkon V Magnusson  Etterslektstre til dette punkt ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

  4. 21.  Agnes von BrandenburgAgnes von Brandenburg Etterslektstre til dette punkt (14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) døde 29 Sep 1304.

    Agnes giftet seg med Erik V Kristofersson, Klipping 11 Nov 1273, Schleswig-Holstein, Tyskland. Erik (sønn av Kristofer I av Danmark og Margareta, Sambiria) ble født 1249 , Loland, Danmark; døde 22 Nov 1286, Findrup, Jylland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 28. Märta Eriksdotter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1278; døde 3 Okt 1341, Danmark.

  5. 22.  Johan I von WerleJohan I von Werle Etterslektstre til dette punkt (15.Jutta6, 10.Heinrich5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) døde 15 Okt 1283.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Fyrste av Werle zu Parchim

    Familie/Ektefelle/partner: Sofie von Lindau-Ruppin. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 29. N.N von Werle  Etterslektstre til dette punkt

  6. 23.  Gunther von ArnsteinGunther von Arnstein Etterslektstre til dette punkt (17.Gerhard6, 12.Gertrud5, 7.Adalbert4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) døde 1284, Tyskland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Graf von Mulingen, in Lindau und Ruppin

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 30. Sofie von Lindau-Ruppin  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 8

  1. 24.  N.N Grevinde von GleichenN.N Grevinde von Gleichen Etterslektstre til dette punkt (18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Niels Uffesen. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 31. Hemming Nielsen  Etterslektstre til dette punkt

  2. 25.  Regitze von GleichenRegitze von Gleichen Etterslektstre til dette punkt (18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Peder Jensen. Peder (sønn av Jens Nielsen og Christine N.N) ble født , Næsbyholm, Gærdsløvs Sogn, Malmøhus, Sverige; døde 1307. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 32. Ingefred Pedersdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født 1310; døde 1350.

  3. 26.  Otto EbersteinOtto Eberstein Etterslektstre til dette punkt (19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1279, Eberstein, Tyskland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Greve

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 33. Albert Eberstein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1289, Lubeck, Tyskland.

  4. 27.  Håkon V MagnussonHåkon V Magnusson Etterslektstre til dette punkt (20.Ingeborg7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 10 Apr 1270 , Tønsberg; døde 8 Mai 1319, Tønsberg.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Konge av Norge

    Notater:

    Konge av Norge 1299 - 1319.
    Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
    Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i København.
        Håkon V prøvde seg fram i mange ting. Han hadde også mangfoldige ekteskapsplaner. I 1294 forhørte han seg hos den engelske kongen om råd og hjelp til å finne en høvelig engelsk dame, som han selv senere ville komme over og se på. Men alt i 1295 inngikk Audun Hugleiksson i Paris på hans vegne ekteskapsavtale med Isabella av Joigny, en slektning av Frankrikes dronning. Forlovelsen var nærmest et ledd i en militær støtteavtale, rettet mot England. Audun opptrådte her med generalfullmakt fra kongen, så det er uvisst om han har kjent seg forpliktet til å innhente noen tillatelse til forlovelsen fra hertug Håkon selv. Episoden kan derfor tenkes å være en av dem som i tidens fylde kostet Audun hodet. I hvert fall ble det ikke bryllup her heller. I stedet giftet Håkon seg i 1299, mens han ennå var hertug, med sin firmenning, den nordtyske grevedatteren Eufemia av Arnstein. Under parets kroning i Oslo 1. november 1299 tok overdådigheten henimot orientalske former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 meterne ute fra Ørene til Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin». 
    Det er klart at denne kongelige giftermålspolitikken har sammenheng med at Norges samkvem med utlandet, handelsmessig og ellers, ble viktigere. Kongens giftermål med utlendinger hadde da den samme mening for det norske samfunnet som eksogami i alminnelighet har. I stedet for isolasjon innebar disse giftermålene nyttige forbindelser utad. Den politiske nytten kunne likevel noen ganger være diskutabel. Tvisten om dronning Ingeborgs medgift medførte spente forhold og til dels krig mellom Danmark og Norge gjennom flere tiår.
    Man skal ikke glemme at selve hovedårsaken til at kongen søkte make utenlands, uten tvil var den samme som fikk enhver bonde til å finne seg kone på eget sosialt nivå. Her var størrelsen av medgiften i begge tilfeller en hovedsak. Giftermålstraktaten mellom kong Eirik Magnusson og Margrete Alexandersdatter i 1281 fastsatte en medgift på 14 000 mark sterling. Dette var virkelig en betydelig sum når den norske kongens årlige skatteinntekt er beregnet til 3000 norske sølvmark, som endog var noe mindre enn 3000 mark sterling. Brudgommen måtte riktignok legge imot en klekkelig morgengave på 1400 markebol jord. Det var likevel den store forskjell at medgiften kom utenfra til landet, mens landskylda av morgengaven forble her. 
    Giftermålsforbindelsene mellom det norske kongehuset og utenlandske fyrstehus var altså meget forståelig både ut fra hva man må kalle statsfinansielle hensyn og av hensyn til kongens privatøkonomi. Fremfor alt var de uunngåelige etter tidens forestillinger om kongens opphøydhet. Det er imidlertid lett å se at systemet pekte mot kongefellesskap, ved at samme person kunne bli arving til flere kroner. I Norges tilfelle, riket som var det økonomisk minst betydelige av de selvstendige kongedømmer innen synskretsen, pekte giftermåls- og arvesystemet dermed automatisk mot nasjonal underordning under sterkere, utenlandske interesser. 
    Allerede giftermålstraktaten av 1281 var en potensiell unionstraktat med Skottland. Den gjorde kong Eiriks og Margretes barn til arvinger av den skotske tronen, så fremt kong Alexander ikke etterlot seg ektefødte arvinger. Det var deretter trolig bare rene tilfeldigheter av biologisk-familiær art som hindret at Norge allerede sist på 1200-tallet kom inn i en treriksunion med Skottland og England. Kong Alexander og hans eneste sønn var virkelig begge døde uten avkom i 1286, og kong Eiriks eneste barn Margreta ble anerkjent som Skottlands arving. Samtidig kom det i stand giftermålsavtale mellom den lille Margreta og den engelske tronarvingen Edvard. Bare den seksårige Margretas død under overfarten høsten 1290 forhindret at hun ble Englands og Skottlands dronning. Da verken kong Eirik eller hans eneste bror Håkon fikk noen sønner, og heller ikke fikk andre arvinger før 1297, kunne Margretas ekteskap meget lett ha kommet til å forene alle de tre nordsjøkronene. 
    Det norske dynastiet ble i stedet innfiltret i forbindelser østover og sørover. Allerede fra slutten av 1280-årene ble den norske kongen innviklet i indre danske stridigheter, med leidangstog sørover i 1289, 1290, 1293 og 1295. Kong Eirik var i 1295 endelig i stand til å sikre seg bruksretten til den famøse Ingeborg-arven, jordegods i Danmark, foruten de to danske borgene Hunehals i Nord-Halland og Hjelm ved Jyllands østkyst. 
    Kong Håkon V trappet sterkt opp dette norske engasjementet øst- og sørover. I 1312 lot han de to eneste ektefødte kongsdøtrene, den 11-årige Ingebjørg Håkonsdatter og den 15-årige Ingebjørg Eiriksdatter, gifte bort til de to svenske kongssønnene og nære tronarvingene, hertugene Erik og Valdemar. 
    Han knyttet øyensynlig disse giftermålsforbindelsene som et ledd i sine politisk-økonomiske fremstøt langs den danske og svenske kysten av Kattegat. I virkeligheten ble han selv mer brukt i det spill hans svigersønn drev for å sikre seg både den svenske og norske kronen. Det var gode utsikter til at hertugens spill kunne lykkes gjennom sønnen Magnus, som den 15-årige Ingebjørg Håkonsdatter fødte ham i 1316.
        Våren 1319 lå kong Håkon V på dødsleiet i Tunsberg. Han var siste ledd på den ubrutte mannslinjen man regnet fra Harald Hårfagre, og siste mann av Sverres ættegren. Det kunne være naturlig om kongen her kastet et blikk tilbake. I fall han gjorde det, kunne han ha grunn til å føle atskillig tilfredshet og stolthet, både på egne og kongeættens vegne. Det samfunnet der stamfaren mer enn fire hundre år tidligere hadde vunnet kongemakten, var i den tid som hadde gått, blitt fullstendig omskapt. En løs samling nokså enkle bondesamfunn var blitt forvandlet til en politisk og sosial enhet, styrt og dominert av en nasjonal elite av kongsmenn og kirkemenn. Som ledd i dette var det utviklet en elitekultur, hvis litterære og kunstneriske skaperverk skulle bestå gjennom århundrene. Selve gjennombruddet til en tidsmessig middelalderstat hadde skjedd under kongene av Sverre-ætten, og nærmest et kongelig enevelde, gjennom et kirkelig-verdslig ombudsverk, hadde Håkon V selv nådd. 
    Det ville være for mye å si at kongeætten hadde vært en hoveddrivkraft i det som hadde skjedd. Skal man tale om hoveddrivkrefter, må det være den sterke økningen i folketallet som hadde presset fram lagdelingen i samfunnet, og dernest kanskje samspillet mellom det norske og det europeiske kulturmiljøet. Likevel hadde samfunnsomformingen foregått i et vekselspill med kongedømmet. Energiske og, fra 1177, velutdannede konger hadde ofte med utmerkelse spilt den stjernerolle historien hadde tildelt dem. Når det norske samfunnet i 1319 var blitt mer av en enhet enn tilfellet var med de fleste andre europeiske land, hadde disse hovedrolleinnehaverne, ikke minst av Sverres ætt, sin personlige andel i det. 
    Tiden omkring 1300 var likevel mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20. april, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore Jonsson og fem andre fremtredende menn et dokument i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». 
    På dette tidspunkt må det ha vært klart at arvingen, den treårige svenske hertugsønnen Magnus Eriksson, også ville bli tatt til svensk konge. Det ble han samme sommeren. Kong Håkon V kan umulig ha vært bekymret over denne utsikten; den var en naturlig følge av hele hans konsekvente giftermålspolitikk gjennom snart 20 år. Hans svigersønn hertug Erik, død 1318, var jo under enhver omstendighet innehaver av et svensk fyrstedømme, og var i den egenskap en reell makthaver i Sverige, noenlunde på linje med kongen. Det som Håkon V på sitt dynastis vegne måtte frykte, var at de norske kongsombudsmennene nå skulle være så redde for å bli fortrengt av svensker at de ikke ville ta den lille dattersønnen til konge.
    Eden av 20. april viser at de sentrale kongsombudsmennene har drøftet disse spørsmålene. De har tross alt funnet det tryggest å holde seg til den nærmeste tronarvingen. Et frafall ville med sikkerhet ha skapt indre splittelse, der en av partene ville ha fått sterk svensk støtte, i Magnus Erikssons navn. Men de norske sentralombudsmennene godtok tronarvingen bare med forbehold. Det mest interessante punkt i eden er at selv ikke den myndige kongen skulle få velge sine ombudsinnehavere fritt, utenom kretsen av nordmenn. Denne begrensningen av dattersønnens fremtidige kongemakt var selvfølgelig ikke i kongsættens eller i Håkon V's interesse, men desto mer livsviktig for det norske ombudsmannssjiktet. Det ville uten tvil være grovt anakronistisk å gjøre Håkon V til en nasjonalist som satte «nasjonale» interesser over kongsættens. Det er altså all grunn til å tro at denne eden om samhold mellom de norske ombudsmennene er et verk nettopp av de menn som faktisk utferdiget dokumentet, ikke primært av kongen. Kanskje var Håkon allerede den 20. april så svak at han ikke medvirket aktivt, eller ikke visste om hele eden. Hadde han medvirket, ville det ha vært rimelig om han hadde vært blant utstederne og forseglerne; det ville ha styrket dokumentets autoritet. Det siste man ellers hører til Håkon V, er at han fire måneder før, 13. desember 1318, gav merkesmannen generalfullmakt til å opptre på hans vegne i rettshåndhevingen. Både selve fullmakten og den til ham å være usedvanlig lange tausheten etterpå tyder på at kongen alt i desember 1318 var temmelig svak.
    Eden fra 1319 viser da at det statsbærende norske ombudsmannssjiktet hadde selvoppholdelsesdrift, stilt overfor det kommende kongefellesskapet. Om Norge skulle forbli en selvstendig politisk enhet, ville bero på om dette sjiktet fortsatte å være norsk, og om det i så fall ville forbli sterkt nok til å vareta sine særinteresser overfor konkurrenter som lett ville komme inn utenfra med en unionskonge. 
    Selve den samfunnsordningen som Håkon V presiderte over, stiller man seg i våre dager ofte sterkt kritisk til. Og det har man enhver rett til. Det er lett å se at stats- og kirkebygningen hvilte knugende på bondefolket. Vi ser at de fleste var fattige, og noen få, som bispene, uhyrlig rike. Sløseriet med materielle ressurser og menneskelige evner og muligheter var stort, og vi føler medlidenhet med ofrene. 
    Men selv om hvert menneske, historikere og historielesere ikke unntatt, har all rett og plikt til å dømme som de vil og kan, så er og blir det uhistorisk å dømme på annet grunnlag enn det tidens egne muligheter gav. Og sannheten er vel, blant annet, at med et så lite produktivt næringsliv som høymiddelalderen hadde, var fattigdommen og elendigheten viss, enten skatter og avgifter var noe høyere eller lavere, særlig med det raskt økende folketallet. Og det er lite mening i å tale om politisk og sosial frigjøring under de naturens trelldomsbånd som en slik økonomi medfører. 
    Og her kan man si at det meget betydelige politiske organisasjonsarbeidet i høymiddelalderen, i Norge og i andre land, la et nødvendig grunnlag for senere fremstøt. Man oppnådde en langt høyere grad av indre og ytre pasifisering. Dette, sammen med opphopningen av produksjonsoverskuddet på få hender, dannet forutsetningene for stadig økende varebytte, for yrkesspesialisering og dermed for den produktivitetsøkning som i sin tid kunne gi virkelig mening til talen om frigjøring, også for de mange. 
    Ser man på perioden under et slikt langtidsperspektiv, og verken glemmer det tidligere barbariet eller den langt senere utviklingen, finner man at det aristokratiske samfunnsherredømmet i høymiddelalderen slett ikke var et blindspor i historien; det var ett av de virkelig store sprangene fremover på den veien mot økonomisk og sosial frihet som vi ennå befinner oss på. Når man betrakter dette spranget, skal man bare ikke forestille seg at hertug Skule og hans samtidige var preget av overmenneskelig visdom og klarsyn. Også de hadde sin fulle menneskelige skjerv av forvirring og halvblindhet.
    Mellom 01.05.1312 [Dronning Eufemias dødsdag] og 08.05.1319 [Kong Håkons dødsdag] ble det oppsatt et testamente fra kongen. Et sammendrag er trykt i «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 1112:
    «Testamente fra Håkon V for bl a de kongelige kapellene Mariakirken i Oslo, Apostelkirken i Bergen, Olavskirken på Avaldsnes, Mikaelskirken på Tønsberghus og Bjarne Audunsson [Bare den delen av testamentet som omfatter gavene til disse fem er bevart]: Mariakirken får 500 mark brent sølv, 100 markebol i Viken i tillegg til det den alt har fått til bygging, reparasjoner, vedlikehold av takene, tepper, bøker og annet utstyr og 300 mark brent for innkjøp av jordegods innen eller utenlands og som skal gå til underhold av kapellets studenter. Prosten får kongens flyttbare kapell med sølvkorset og messeboken som dominikaneren Hjalm skrev. Prosten skal for dette bespise 60 fattige på kongens dødsdag og 7 fattige klerker hver lørdag. Kommunet skal ha Ljan og to breviarer; det ene, beregnet på å transporteres, skal brukes av klerker som med prostens tillatelse er på reise utenfor kollegiet, det andre er skrevet i Paris og skal nyttes av dem som pleier syke. Kommunet skal for dette bespise 60 fattige og 13 andre på kongens årsdag, vaske føttene deres og gi dem 5 penninger og et stykke vadmål og bespise 8 fattige klerker hver lørdag. Kongens og dronning Eufemias årsdag skal feires med sang, klokkeringing og annet som hører til. Apostelkirken får 70 mark brent til en tavle med utstyr til å oppbevare relikvier av samme type som den Mariakirken i Oslo har, dessuten forskjellige messeklær, bl.a. av silke, og liturgisk utstyr og alle inntekter av Hjaltland og Færøyene så lenge byggearbeidene pågår. Olavskirken får messeklær, bøker og relikvier, som nå befinner seg i kirken, og silketøy i rødt og med gullmønster, en sølvduk, forskjellig liturgisk utstyr, en kirkeklokke som Sigleiv [Susse] fikk støpt i England og alle inntekter av Karmøy så lenge byggearbeidene ved kirken pågår. Kirken får bekreftet alle privilegier og friheter den har fått fra kongen og avdøde dronning Eufemia. Mikaelskirken får klær, bøker, relikvier og annet liturgisk utstyr [avskriften slutter før alle gavene til Mikaelskirken er regnet opp]. De tre første kapellene får dessuten stadfestet alle sine privilegier. Bjarne Audunsson får 20 mark brent. 
Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København - Barth E s 760-764. 
Trykt: DN IV nr 128 (gavene til de 4 kapellene), jfr DN XIX nr 484. Nevnt: RN IV nr 9 (gaven til Bjarne Audunsson)».
    På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson.
    Håkon ble gravlagt i Mariakirken i Oslo. Han var vår siste konge av Sverre-ættens mannslinje

    Familie/Ektefelle/partner: Katharina Sigurdsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 34. Agnes Haakonsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  5. 28.  Märta EriksdotterMärta Eriksdotter Etterslektstre til dette punkt (21.Agnes7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 1278; døde 3 Okt 1341, Danmark.

    Familie/Ektefelle/partner: Birger Magnusson. Birger (sønn av Magnus Birgersson, Ladulås og Helvig) ble født 1280 , Uppsala, Sverige; døde 31 Mai 1321, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 35. Magnus Birgersson  Etterslektstre til dette punkt ble født Sep 1300 , Stockholm, Sverige; døde 1 Jun 1320, Helgeandsholmen, Stockholm.

  6. 29.  N.N von WerleN.N von Werle Etterslektstre til dette punkt (22.Johan7, 15.Jutta6, 10.Heinrich5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Jaczo III von Gützkow. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 36. Margarethe von Gützkow  Etterslektstre til dette punkt

  7. 30.  Sofie von Lindau-RuppinSofie von Lindau-Ruppin Etterslektstre til dette punkt (23.Gunther7, 17.Gerhard6, 12.Gertrud5, 7.Adalbert4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Johan I von Werle. Johan (sønn av Nikolaus I von Werle og Jutta von Anhalt) døde 15 Okt 1283. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 37. N.N von Werle  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 9

  1. 31.  Hemming NielsenHemming Nielsen Etterslektstre til dette punkt (24.N.N8, 18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 38. Jens Hemmingsson  Etterslektstre til dette punkt

  2. 32.  Ingefred PedersdatterIngefred Pedersdatter Etterslektstre til dette punkt (25.Regitze8, 18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 1310; døde 1350.

    Familie/Ektefelle/partner: Peder Pedersen. Peder (sønn av Peder Hvide Nielsen og Ingefred Tokesdatter) ble født 1300 , Kærstrup, Tåsinge, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 39. Sophie Pedersdatter  Etterslektstre til dette punkt

  3. 33.  Albert EbersteinAlbert Eberstein Etterslektstre til dette punkt (26.Otto8, 19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1289, Lubeck, Tyskland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Greve

    Familie/Ektefelle/partner: Marianne Esbernsdatter. Marianne (datter av Esbern Vognsen og Margrethe Erlandsen) døde, Viborg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 40. Ludvig Albertsøn Eberstein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1328, Eberstein, Tyskland.
    2. 41. Albert Albertsen  Etterslektstre til dette punkt
    3. 42. Henrik Albertsen Eberstein  Etterslektstre til dette punkt

  4. 34.  Agnes HaakonsdatterAgnes Haakonsdatter Etterslektstre til dette punkt (27.Håkon8, 20.Ingeborg7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Notater:

    Jomfru Agnes var Kong Håkon V.s eldste «naturlige» datter. Hennes mor kjennes ikke. Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.
    I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon. I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården. Diplomet er datert Bergen 09.01.1312 (DN I 132):
«Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium at þer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum j Smiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum, halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænj atta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfr þridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæim herra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndom sem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan er hon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndir konongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firir þæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikis vars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe. 
Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.» 
Sammendrag: 
Kong Haakon Magnussön lægger det Jordegods, han havde givet sin Datter Agnes i Medgift, da hun ægtede Hr.Hafthor Jonssön, atter under Kongedömmet, og giver dem i Stedet Gaarden Sorknes i Solöer, som skal gaa i Arv til hendes Börn; men lever ingen Börn efter hende, skal Gaarden falde tilbage til Kongen. 
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget. 
Fra «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 756:
    «Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes: Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlausgrend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem.
    Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
    Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.»

    Agnes giftet seg med Haftor Jonsøn 1303, Sudrheim, Sørum, Romerike. Haftor (sønn av Jon Ivarson Raud og N.N Håkonsdotter) ble født 1275 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1319, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 43. Sigurd Haftorsson  Etterslektstre til dette punkt ble født 1316 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1393, Borregård, Sarpsborg, Østfold.
    2. 44. Jon Haftorsson  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  5. 35.  Magnus BirgerssonMagnus Birgersson Etterslektstre til dette punkt (28.Märta8, 21.Agnes7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født Sep 1300 , Stockholm, Sverige; døde 1 Jun 1320, Helgeandsholmen, Stockholm.

    Notater:

    Halshugd

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 45. Katarina Magnusdotter  Etterslektstre til dette punkt

  6. 36.  Margarethe von GützkowMargarethe von Gützkow Etterslektstre til dette punkt (29.N.N8, 22.Johan7, 15.Jutta6, 10.Heinrich5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Laurids Jensen Panter, til Vilsted. Laurids (sønn av Jens Lagesen Panter) døde 6 Apr 1340, Langeland, Fyn, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 46. Peder Lauridsen Panter, til Nebbe og Vilsted  Etterslektstre til dette punkt

  7. 37.  N.N von WerleN.N von Werle Etterslektstre til dette punkt (30.Sofie8, 23.Gunther7, 17.Gerhard6, 12.Gertrud5, 7.Adalbert4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Jaczo III von Gützkow. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 47. Margarethe von Gützkow  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 10

  1. 38.  Jens HemmingssonJens Hemmingsson Etterslektstre til dette punkt (31.Hemming9, 24.N.N8, 18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 48. Bent Jensen  Etterslektstre til dette punkt

  2. 39.  Sophie PedersdatterSophie Pedersdatter Etterslektstre til dette punkt (32.Ingefred9, 25.Regitze8, 18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Hartvig Krummedige. Hartvig (sønn av Nicolaus de Ottenbuttel) ble født , Kjærstrup på Tåsinge, Svendborg, Danmark; døde 1363. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 49. Ide Hartvigsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  3. 40.  Ludvig Albertsøn EbersteinLudvig Albertsøn Eberstein Etterslektstre til dette punkt (33.Albert9, 26.Otto8, 19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Eberstein, Tyskland; døde 1328, Eberstein, Tyskland.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Ridder og Marskalk i DK

    Familie/Ektefelle/partner: Else Pedersdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 50. Peder Ludvigsen Eberstein  Etterslektstre til dette punkt

  4. 41.  Albert AlbertsenAlbert Albertsen Etterslektstre til dette punkt (33.Albert9, 26.Otto8, 19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ingerd Jensdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 51. Valdemar Albertsen Eberstein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Langtind; døde, Vraagaard, Rostrup. Aalborg, Danmark.

  5. 42.  Henrik Albertsen EbersteinHenrik Albertsen Eberstein Etterslektstre til dette punkt (33.Albert9, 26.Otto8, 19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Margrethe Jensdatter Sjællandsfar. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 52. Cecilie Henriksdatter Eberstein  Etterslektstre til dette punkt

  6. 43.  Sigurd HaftorssonSigurd Haftorsson Etterslektstre til dette punkt (34.Agnes9, 27.Håkon8, 20.Ingeborg7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født 1316 , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1393, Borregård, Sarpsborg, Østfold.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Sysselmann og riksråd

    Notater:

    Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. «Havtoresønnene» sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha «holdt Tunsberghus for kong Magnus», men siden ga seg i hans vold. Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at «biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv».
        Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods. Den 29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd. De var begge etterkommere til Alv Erlingsson d.e. av Tornborg. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. Allerede i 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.
        Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus. Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én. Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.
    Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon V's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg. I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige. Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet. Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid. 
    Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige. Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden. 
    Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør. Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart. 
    Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger. Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene. De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de «norske» elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson. 
    Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. 
    Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati. 
    Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser. En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet. Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempel kontrollen over Skåne. Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34 000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise. Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
    Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge. Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret. 
    Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felles kongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet «Håkon», et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen. 
    Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson. Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge. Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldstefødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene. I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om. 
    Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis. I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning. Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge. 
    Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan. Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet. 
    Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige. 
    Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på en mer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene. 
    Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å fa stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig. Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon V hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen. 
    Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon V's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den «nasjonale» handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge. Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt «motbrev-politikken», og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343. Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon V også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.
        Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
    De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde «syslemannen». Syslemannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Syslemannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Syslemannen opptrådte som representant for kongemakten i sin sysle og hadde myndighet i kraft av det. 
    Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet syslemennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon V åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysleforvaltningen. Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon V hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt. 
    En nyutnevnt syslemann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte «syslemannsreversen». Her skulle syslemannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens «visse øre», det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for syslemannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med «rett utregning». 
    Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen «len» brukes da også noen få ganger om «sysle» i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette. Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet «len» inntektene fra sysla, mens «sysle» betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive. Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle. 
    Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom syslemannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventete, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå syslemannens «regnskap» og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter. Syslemannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de «uvisse» kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at syslemannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at syslemenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter. 
    På tross av at syslemannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Syslemannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han «lensmannen». Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant «forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget», som det heter i en rettarbot fra 1293. Tanken var åpenbart at syslemannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som syslemannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

    Sigurd giftet seg med Ingebjørg Erlingsdatter 1342, Sudrheim, Sørum, Romerike. Ingebjørg (datter av Erling Vidkunsøn og Elin Torersdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 53. Agnes Sigurdsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1424, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  7. 44.  Jon HaftorssonJon Haftorsson Etterslektstre til dette punkt (34.Agnes9, 27.Håkon8, 20.Ingeborg7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Notater:

    Havtoresønnene hørte til lendmannsadelen, Norges gamle høyadel. Slekten ble etterhvert så fornem at medlemmene søkte utenfor landets grenser for å finne jevnbyrdige ektefeller. Jon styrte Borgesyssel og bodde dels på Borregård, dels på Huseby.
    Jon og hans bror Sigurd kan ikke ha vært voksne da faren døde i 1319 eller 1320. De synes ikke å være født enda i januar 1312, da kong Håkon ga Borregård til Havtore og «hans lovlige arvinger». Den endelige deling av arven har nok derfor først funnet sted senere. Herr Jon nevnes i et dokument første gang i 1337 og var da allerede «herre», altså ridder. Få år senere giftet han seg med den svenske adelsdame Birgitta Knutsdatter.
    I et dokument etter 1395 er det tilfeldigvis fortalt at Jon en gang holdt et høstgilde, et «skurdøl» på Elin. Der gikk det ikke bedre til enn at en mann som het Helge tilføyde en av de andre gjestene et knivstikk, og for det ble han bundet og satt i mørkestue («myrka stufuo»). Det fremgår også av det samme dokument at Jon hadde begynt å samle jordegods i Onsøy.
    Jons sønn Håkon var på tale som konge etter Olav Håkonssons død i 1387.
    I 1331, sannsynligvis på høstparten, ble Magnus Eriksson erklært myndig. Det var en ungdom på bare femten år som overtok regjeringsmakten i de to unionsrikene. Magnus var fra nå av personlig ansvarlig for styret. Formynderregjeringens funksjonstid var formelt ute.
    En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør. Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde. Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.
    15.08.1343 utstedte Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresssønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson, Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, følgende brev:
«Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges, Sveriges, Skånes og Hallands konge. Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om. Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge. Vi sluttet oss med glede til kong Magnus' avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norges rike.»
    De norske prelatene avga en lignende erklæring.
    I 1343 var det rådet som sammen med kong Magnus gjorde Håkon til Norges konge. Riksrådets handling ved denne anledning var klart rettsstiftende, i faktisk forstand kan den karakteriseres som et kongevalg. Avstanden til Sverreættens automatiske arvekongedømme var åpenbar. Begivenhetene på Varberg demonstrerte samtidig at rådet hadde vunnet en selvstendig forfatningsrettslig posisjon.
    Tre år senere kom det til strid mellom kong Magnus og Havtoresønnene om de sistnevntes rett til å besitte Borgesysla. Havtoresønnene hadde i sin tid blitt forlenet med Borgesysla av Håkon 5. Spørsmålet var om en konge kunne gi slike forleninger utover sin egen livstid. Problemet hadde stor prinsipiell interesse, og det ble overlatt til riksrådet å dømme i saken. Rådets kjennelse gikk i kongens favør. I 1347 falt det altså naturlig at riksrådet dømte i saker som angikk kongedømmets, det vil si rikets, rett.
    I 1349 undertegnet Jon kong Magnus' norske testamente, i 1357 deltok han i et politisk møte som en av kongens tillitsmenn og i 1370 ble han oppnevnt til å delta i et møte i Sverige angående en fredsslutning. Ca. 1380 trakk han seg tilbake fra det offentlige liv, men deltok i 1388 i riksmøtet i Oslo angående riksstyret og tronfølgen

    Familie/Ektefelle/partner: Birgitta Knudsdatter. Birgitta (datter av Knut Magnusson) ble født , Västra Götalands, Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 54. Cecilia Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

  8. 45.  Katarina MagnusdotterKatarina Magnusdotter Etterslektstre til dette punkt (35.Magnus9, 28.Märta8, 21.Agnes7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ingemar Ragvaldsson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 55. Märta Ingemarsdotter  Etterslektstre til dette punkt

  9. 46.  Peder Lauridsen Panter, til Nebbe og VilstedPeder Lauridsen Panter, til Nebbe og Vilsted Etterslektstre til dette punkt (36.Margarethe9, 29.N.N8, 22.Johan7, 15.Jutta6, 10.Heinrich5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Kongens justitiar

    Notater:

    http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Panter/Panter.htm

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 56. Sophie Pedersdatter Panter  Etterslektstre til dette punkt

  10. 47.  Margarethe von GützkowMargarethe von Gützkow Etterslektstre til dette punkt (37.N.N9, 30.Sofie8, 23.Gunther7, 17.Gerhard6, 12.Gertrud5, 7.Adalbert4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Laurids Jensen Panter, til Vilsted. Laurids (sønn av Jens Lagesen Panter) døde 6 Apr 1340, Langeland, Fyn, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 57. Peder Lauridsen Panter, til Nebbe og Vilsted  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 11

  1. 48.  Bent JensenBent Jensen Etterslektstre til dette punkt (38.Jens10, 31.Hemming9, 24.N.N8, 18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 58. N.N Neb  Etterslektstre til dette punkt

  2. 49.  Ide HartvigsdatterIde Hartvigsdatter Etterslektstre til dette punkt (39.Sophie10, 32.Ingefred9, 25.Regitze8, 18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Claus "Nocolaus" Limbek. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 59. Birgitte Limbek  Etterslektstre til dette punkt

  3. 50.  Peder Ludvigsen EbersteinPeder Ludvigsen Eberstein Etterslektstre til dette punkt (40.Ludvig10, 33.Albert9, 26.Otto8, 19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Cecilie Henriksdatter Eberstein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 60. N.N Pedersdatter Eberstein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Eberstein, Tyskland.

  4. 51.  Valdemar Albertsen EbersteinValdemar Albertsen Eberstein Etterslektstre til dette punkt (41.Albert10, 33.Albert9, 26.Otto8, 19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Langtind; døde, Vraagaard, Rostrup. Aalborg, Danmark.

    Notater:

    Solgte 1336 gods til Vor Kloster, beseglede 1349 til vitterlighed med moderen og 1366 sammen med hr. Peder Albertsen til vitterlighed med Ellef Jensen.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 61. Susanne Valdemarsdatter Eberstein  Etterslektstre til dette punkt

  5. 52.  Cecilie Henriksdatter EbersteinCecilie Henriksdatter Eberstein Etterslektstre til dette punkt (42.Henrik10, 33.Albert9, 26.Otto8, 19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Peder Ludvigsen Eberstein. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 60. N.N Pedersdatter Eberstein  Etterslektstre til dette punkt ble født , Eberstein, Tyskland.

  6. 53.  Agnes SigurdsdatterAgnes Sigurdsdatter Etterslektstre til dette punkt (43.Sigurd10, 34.Agnes9, 27.Håkon8, 20.Ingeborg7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1424, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Agnes giftet seg med Jon Marteinson Stjerne 1390. Jon (sønn av Martein Magnusson) ble født , Östergötland, Sverige; døde 1405, Roma, Italia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 62. Katarina Jonsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum.

  7. 54.  Cecilia JonsdatterCecilia Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (44.Jon10, 34.Agnes9, 27.Håkon8, 20.Ingeborg7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike.

    Familie/Ektefelle/partner: Ulf Holmgeirsson Ama. Ulf ble født , Sverige; døde, Sudrheim, Sørum, Romerike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 63. Aasa Ulvsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Ellingård, Østfold.

  8. 55.  Märta IngemarsdotterMärta Ingemarsdotter Etterslektstre til dette punkt (45.Katarina10, 35.Magnus9, 28.Märta8, 21.Agnes7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Notater:

    Død før 1350

    Jakob Augustins släktskap med Katarina Andersdotter (lejon) är via hans hustru Kristina Jonsdotter (Darre) och hans besegling 1415 är därmed naturlig.
    Jon Reidarsson Darre var gift med Karl Gamalssons dotter Ingrid Karlsdotter (före 1402 DN 9 nr 106) tydligen i dennes  gifte med Ulfhild Abrahamsdotter, dotter till Abraham Andersson i hans gifte med Ingemar Ragvaldssons dotter Märta (denna Märta är inte med i Jan Liedgrens utredning av Ingemar Ragvaldssons arvingar). Ulfhilds syster Gyrid Abrahamsdotter är mor till Katarinas Andersdotter i faderns Anders Erikssons (lejon) 1a gifte.  
    Jakob Augustins hustru är alltså sysslingbarn till Katarina Andersdotter, dvs kusinbarn genom två systrar.  
    En annan anknytning av ekonomisk art är att Jakobs bror Henning Augustin fick huvudgården i Hönsäter i pant för ett stort lån till systrarnas bror Ingemar Abrahamsson

    Familie/Ektefelle/partner: Abraham Andersson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 64. Ulvhild Abrahamsdatter  Etterslektstre til dette punkt døde, Morlanda, Orust, Sverige.

  9. 56.  Sophie Pedersdatter PanterSophie Pedersdatter Panter Etterslektstre til dette punkt (46.Peder10, 36.Margarethe9, 29.N.N8, 22.Johan7, 15.Jutta6, 10.Heinrich5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Notater:

    http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Panter/Panter.htm

    Familie/Ektefelle/partner: Wolf Godov. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 65. Johan Henneke Godov  Etterslektstre til dette punkt

  10. 57.  Peder Lauridsen Panter, til Nebbe og VilstedPeder Lauridsen Panter, til Nebbe og Vilsted Etterslektstre til dette punkt (47.Margarethe10, 37.N.N9, 30.Sofie8, 23.Gunther7, 17.Gerhard6, 12.Gertrud5, 7.Adalbert4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Kongens justitiar

    Notater:

    http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Panter/Panter.htm

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 66. Sophie Pedersdatter Panter  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 12

  1. 58.  N.N NebN.N Neb Etterslektstre til dette punkt (48.Bent11, 38.Jens10, 31.Hemming9, 24.N.N8, 18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Mikkel Nielsen. Mikkel ble født , Kyø, Ålborg, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 67. Christine Mikkelsdatter  Etterslektstre til dette punkt

  2. 59.  Birgitte LimbekBirgitte Limbek Etterslektstre til dette punkt (49.Ide11, 39.Sophie10, 32.Ingefred9, 25.Regitze8, 18.Ernst7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Eiler Rønnow. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 68. Lene Eilertsdatter Rønnow  Etterslektstre til dette punkt

  3. 60.  N.N Pedersdatter EbersteinN.N Pedersdatter Eberstein Etterslektstre til dette punkt (50.Peder11, 40.Ludvig10, 33.Albert9, 26.Otto8, 19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Eberstein, Tyskland.

    Familie/Ektefelle/partner: Jens Jensen Grubbe. Jens (sønn av Johannes Mogensen Grubbe og Benedicte N.N) ble født 1310. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 69. Cecilie Jensdatter Grubbe  Etterslektstre til dette punkt ble født 1340 , Gunderslev, Danmark; døde 1412.

  4. 61.  Susanne Valdemarsdatter EbersteinSusanne Valdemarsdatter Eberstein Etterslektstre til dette punkt (51.Valdemar11, 41.Albert10, 33.Albert9, 26.Otto8, 19.Adela7, 13.Sophie6, 8.Siegfried5, 4.Hermann4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Familie/Ektefelle/partner: Erik Eriksen Banner. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 70. Erik Eriksen Banner  Etterslektstre til dette punkt ble født , Vinstrup (Flakkebjerg Herred), Langtind og Elkjær.

  5. 62.  Katarina JonsdatterKatarina Jonsdatter Etterslektstre til dette punkt (53.Agnes11, 43.Sigurd10, 34.Agnes9, 27.Håkon8, 20.Ingeborg7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde 1454, Tronstad, Hurum.

    Katarina giftet seg med Alv Haraldsøn Bolt 1401. Alv (sønn av Harald Alfsøn og Joron Bjørnsdotter) ble født 1336 , Tronstad, Hurum; døde 13 Mar 1412, Vadstena kloster. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 71. Agnes Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1398 , Manvik, Larvik, Vestfold; døde 1472, Manvik, Larvik, Vestfold.
    2. 72. Gro Alvsdatter Bolt  Etterslektstre til dette punkt ble født 1400 , Tronstad, Hurum; døde 1472, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag.

  6. 63.  Aasa UlvsdatterAasa Ulvsdatter Etterslektstre til dette punkt (54.Cecilia11, 44.Jon10, 34.Agnes9, 27.Håkon8, 20.Ingeborg7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) ble født , Sudrheim, Sørum, Romerike; døde, Ellingård, Østfold.

    Familie/Ektefelle/partner: Olav Torsteinsson, Gyldenhammar. Olav døde, Ellingård, Østfold. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 73. N.N Olavsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ellingård, Østfold; døde, Borge, Østfold.

  7. 64.  Ulvhild AbrahamsdatterUlvhild Abrahamsdatter Etterslektstre til dette punkt (55.Märta11, 45.Katarina10, 35.Magnus9, 28.Märta8, 21.Agnes7, 14.Jutta6, 9.Albrecht5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1) døde, Morlanda, Orust, Sverige.

    Familie/Ektefelle/partner: Karl Gamalsson. Karl døde, Bohuslän, Sverige. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 74. Ingrid Karlsdatter  Etterslektstre til dette punkt ble født , Tønsberg; døde 1 Nov 1411, Bjelland, Bokenäs, Bohuslän, Sverige.

  8. 65.  Johan Henneke GodovJohan Henneke Godov Etterslektstre til dette punkt (56.Sophie11, 46.Peder10, 36.Margarethe9, 29.N.N8, 22.Johan7, 15.Jutta6, 10.Heinrich5, 5.Bernhard4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Notater:

    nævnes 1362, kom til Laaland, hvor han 1394 med sin Svoger Jens Jakobsen Skave, holdt Skifte om deres Hustruers Gods, og tilfaldt der da ham Hovedgaarden Ugestorp (Udstolpe, Musse H.), solgte 1398 Gods i Aasmose i Fyn til nævnte sin Svoger, var 14 Okt. s. A. Ridder og nærværende paa Kongens Retterthing paa Ingestofte, levede endnu 1422, da han beseglede et paa Søborg udstedt Dokument.

    http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Godov/Lolland.htm

    Familie/Ektefelle/partner: Mette Nielsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 75. Mette Godov  Etterslektstre til dette punkt ble født , Ugestorp,Slemminge,Maribo,Denmark; døde, Asserbo, Frederiksborg, Danmark.

  9. 66.  Sophie Pedersdatter PanterSophie Pedersdatter Panter Etterslektstre til dette punkt (57.Peder11, 47.Margarethe10, 37.N.N9, 30.Sofie8, 23.Gunther7, 17.Gerhard6, 12.Gertrud5, 7.Adalbert4, 3.Sophia3, 2.Hermann2, 1.Mathilde1)

    Notater:

    http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Panter/Panter.htm

    Familie/Ektefelle/partner: Wolf Godov. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 76. Johan Henneke Godov  Etterslektstre til dette punkt




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !