Clodio von Franken

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Semilegendarisk konge

Notater:

Hans etterfølger var Merovech som dynastiet er oppkalt etter. 

Legenden sier at hans far var hertug Pharamond og hans mor var Argotta fra Thüringen. Hans bestefar kan ha vært Marcomer, en frankisk hertug.

Der er bare 2 kilder med informasjon om Clodios historie, Gregorius av Tours og Sidonius Apollinaris.

Clodio levde i Dispargum, som antas å ha vært et slott mer enn en landsby. 

Rundt 431 invaderte han territoriet til Artois, men ble beseiret nær Hesdin av Aetius, kommandanten av den romerske hær i Gallia. Men Clodio samlet sine styrker og klarte snart å ta landsbyen Cameracum. Til slutt okkuperte han hele landet til Somme og gjorde Tournai til de saliske frankernes hovedstad.

Clodios aggressive aksjoner for å ta mer territorium førte til århundrer med ekspansjon av hans etterfølgere som til slutt skapte det som vi i dag kjenner som landet Frankrike. 

Clodio døde en gang mellom 447 og 449 og makten ble overført til Merovech. Det er ikke kjent om Merovech var hans sønn eller en annen høvding i stammen som overtok lederskape

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Merovingernes konge

Notater:

Merovech (latin: Meroveus eller Merovius, fransk: Mérovée) er den legendariske grunnleggeren av merovingerdynastiet til frankerkongene. Han var de saliske frankernes konge i årene etter 450. Ingen samtidige kilder fins om ham, og der er lite informasjon om ham i senere frankisk historie. Gregorius av Tours nevner ham som en mulig sønn av Clodio. Ifølge legenden ble Merovech unnfanget da Clodios kone traff på en Quinotaur, et sjømonster som kunne forandre form, mens hun svømte. Denne legenden ble fortalt av Fredegar i det 7.århundre, og kan ha vært kjent tidligere. Merovech skal ha ledet frankerne i slaget ved Chalons i 451. Merovech er far til Childerik I som etterfulgte ham.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Merovingerkonge

Notater:

Childerik 1 var de saliske frankernes konge fra 457 til han døde. Han tilhørte merovingerdynastiet. Han etterfulgte sin far Merovech som konge, ifølge tradisjonen var dette i 457 eller 458. Med sin frankiske krigerbande etablerte han sin hovedstad i Tournai på områder han hadde fått som foederati av romerne, og for en tid levde han i fred med sine allierte. Han beseiret i 463 sammen med den romerske generalen Aegidius, som var basert i Soissons, vestgoterne som håpet å utvide sitt rike langs breddene til Loire. Etter at Aegidius døde, hjalp Childerik først comes (greve) Paul av Angers i å beseire goterne og ta bytte. Odoaker nådde Angers først, men Childerik ankom dagen etter og et slag fulgte. Grev Paul ble drept og Childerik tok byen. Etter å ha befridd Angers, fulgte han etter en saksisk krigerbande til øyene ved munningen til Loire, og massakrerte dem der. Han sluttet seg senere til Odoaker i en allianse, ifølge Gregorius av Tours, for å stoppe en bande av alemannere som ønsket å invadere Italia. Dette er alt som vites om ham, og det er ikke sikre fakta. Fortellingene om at han ble utvist av frankerne, viss kvinner han tok, om hans opphold på 8 år i Thüringen med kong Basin og hans kone Basina, om hans retur da en trofast tjener rådet ham om at han trygt kunne gjøre dette ved å sende ham et halvt stykke gull som han hadde brutt med ham og om dronning Basines ankomst i Tournai som han giftet seg med, er legender som kommer fra Gregorius' Libri Historiarum. Han døde i 481 og ble gravlagt i Tournai, og hans sønn Klodvig ble frankernes konge.

Han døde i 0481 og ble gravlagt i Tournai. Childeriks grav ble oppdaget i 1653 av en murer som reparerte kirken Saint-Brice i Tournai da utallige verdifulle gjenstander ble funnet, et rikt utsmykket sverd, et smykke, juveler av gull og gullmynter, hode av en okse i gull og en ring med inskripsjonen CHILDERICI REGIS - Childeriks kongen - som identifiserte graven. Rundt 300 gullbier var også i funnet. Erkehertug Leopold William, spansk guvernør i Nederland, fikk publisert funnet på latin, og skatten gikk først til habsburgerne i Wien, så som en gave til Ludvig 14., som ikke var imponert over dem og lagret dem i sitt kongelige bibliotek som ble Bibliotheque nationale de France etter revolusjonen. Napoleon Bonaparte var mer imponert av Childeriks bier, og siden han var på leting etter et heraldisk symbol til å toppe de franske liljene, slo han seg til ro med Childeriks bier som symbol for det franske imperiet. Natten mellom 5. og 6.november 1831 var Childeriks skatt blant de 80 kiloene som ble stjålet fra biblioteket og smeltet ned til rent gull. Noen få deler ble skaffet til rette hvor de ble gjemt i Seinen, inkludert 2 av biene, men spor etter skatten eksisterer nå bare i de fine utskjæringene som ble gjort da den ble funnet, og i noen reproduksjoner som ble gjort for habsburgerne.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Merovingerkonge

Notater:

Klodvig 1 var et medlem i merovingerdynastiet som etterfulgte sin far Childerik 1 som konge over de saliske frankerne i 481. Disse var germanere som okkuperte området vest for den nedre Rhinen med sitt senter rundt Tournai og Cambrai, langs den moderne grensen mellom Frankrike og Belgia, i et område kjent som Toxandria. Med hjelp av Ragnakar, kongen over frankerne i Cambrai, beseiret Klodvig i 486 Syagrius, den siste romerske embetsmannen i det nordlige Gallia, som hersket over området rundt Soissons i dagens Picardie. Denne seieren utvidet frankernes styre til nesten hele området nord for Loire. Etter dette sikret Klodvig en allianse med østgoterne gjennom et ekteskap med hans søster Audofleda til deres kong Teoderik den store. Han fulgte opp denne seieren med en ny i 491 over en liten gruppe thüringere øst for sine territorier. Senere beseiret han alemannerne med hjelp fra andre frankiske småkonger i slaget ved Tolbiak. Han hadde tidligere giftet seg med den burgundiske prinsessen Klotilde (493) og etter seieren ved Tolbiak konverterte han i 496 til hennes katolske tro. Dette var en betydelig forandring fra andre germanske konger, som vestgoternes og vandalenes, som holdt seg til den rivaliserende arianske tro. Klodvigs konvertering til romersk-katolsk kristendom, religionen til majoriteten av hans undersåtter, styrket båndene mellom hans romerske undersåtter og deres germanske erobrere. Men Bernhard Bachrach har hevdet at denne konverteringen fra hans frankiske hedenske tro fremmedgjorde mange av de frankiske småkongene under ham og svekket hans militære posisjon i de påfølgende år. Munken Gregorius av Tours skrev at den hedenske troen som Klodvig oppgav var på romerske guder som Jupiter og Merkur fremfor deres germanske tilsvarende guder. Dersom Gregorius' beretning stemmer, antyder den en sterk tilknytning av de frankiske herskerne til prestisjen i romersk kultur som de må ha tatt som allierte og foederati av riket i det foregående århundret. Klodvig utkjempet et slag i Dijon i år 500, men han lyktes ikke i å underlegge seg det burgundiske kongedømmet. Det virker som at han fikk støtte fra armoricerne i de følgende årene, for de hjalp ham i hans beseiring av vestgoternes kongedømme i Toulouse i slaget ved Vouillé i 507. Denne seieren begrenset vestgoterne til Hispania og la nesten hele Aquitania til Klodvigs kongedømme. Han etablerte så Paris som sin hovedstad, og etablerte et kloster dedikert St.Peter og St.Paulus på den sørlige bredden av Seine. Alt som er igjen av dette store klosteret er Tour Clovis, en romersk landsby som nå ligger innenfor området til det prestisjefulle Lycée Henri IV, rett øst for Panthéon. Etter at Panthéon ble grunnlagt, ble klosteret gitt et nytt navn til ære for Paris' skytshelgen, Geneviève. Det ble revet i 1802. Ifølge Gregorius gav den bysantinske keiseren Anastasius 1 Klodvig tittelen konsul etter slaget ved Vouillé. Siden Klodvigs navn ikke er med på konsullistene, er det sannsynlig at han ble gitt et symbolsk konsulat. Gregorius beskrev også Klodvigs systematiske kampanjer etter hans seier ved Vouillé for å eliminere andre frankiske reguli eller småkonger. Disse inkluderte Sigibert av Köln og hans sønn Klotar, Kararik, en annen konge av de saliske frankerne, Ragnakar av Cambrai, hans bror Rikkar og deres bror Rigomer av Le Mans. Kort tid før sin døde, sammenkalte Klodvig til en synode av galliske biskoper til å møtes i Orleans for å reformere kirken og skape en sterk forbindelse mellom kronen og det katolske bisperådet. Dette var det første konsilet i Orleans. Klodvig lot nedskrive en lovbok, Saliske lov som var basert på tidligere sedvanerett og som er blant de eldste bevarte lovbøker. Da han døde ble riket hans delt mellom hans 4 sønner, Teoderik, Clodomer, Childebert og Klotar. Dette skapte de nye politiske enhetene i kongedømmene Reims, Orleans, Paris og Soissons og innledet en periode preget av manglende enhet. Denne perioden varte – med korte avbrytelser – helt til slutten av Klodvig 1's merovingiske dynasti (751). Populære tradisjoner, basert på fransk kongelig tradisjon, hevder at frankerne var grunnleggerne av den franske nasjon, og at Klodvig derfor var den første konge av Frankrike

Familie/Ektefelle/partner: Klotilde. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Enekonge over frankerne

Notater:

Klotar 1 (497–561), frankernes konge, var en av de 4 sønnene til Klodvig. Han ble født rundt 497 i Soissons (nå i Aisne). Da hans far døde i 511 fikk han som sin del av kongedømmet landsbyen Soissons som han gjorde til sin hovedstad, byene Laon, Noyon, Cambrai og Maastricht og den nedre delen av Maas. Men han var svært ambisiøs og forsøkte å utvide sitt rike. Han var hovedmannen bak mordet på sin bror Clodomers barn i 524, og hans del av byttet bestod av byene Tours og Poitiers. Han tok del i forskjellige ekspedisjoner mot Burgund, og etter ødeleggelsen av det kongedømmet i 534 fikk han Grenoble, Die og noen av nabobyene. Da Provence ble avstått til frankerne av østgoterne, fikk han byene Orange, Carpentras og Gap. I 531 marsjerte han mot thüringerne med sin bror Teoderik 1, og i 542 med sin bror Childebert 1 mot vestgoterne i Hispania. Da hans grandnevø Teodebald døde i 555, annekterte Klotar hans territorium, og da Childebert døde i 558 ble han enekonge av frankerne. Han hersket også over store deler av Tyskland, utførte ekspedisjoner inn i Sachsen, og for en tid fikk han en årlig skatt på 500 kyr fra sakserne. Slutten av hans styre var preget av indre uenigheter. Hans sønn Chram gjorde opprør mot ham ved flere anledninger. Etter å ha fulgt Chram inn i Bretagne hvor opprørerne hadde tatt tilflukt, stengte Klotar ham inne i en hytte sammen med hans kone og barn og satte fyr. Overveldet av anger, gikk han til Tours for å søke tilgivelse ved graven til St.Martin, og døde kort tid etterpå. Klotars ekteskap: Gunteuk, enke av hans egen bror Chlodomer, rundt 524. De hadde ingen barn. Andre ekteskap rundt 532 da han og hans bror Teoderik beseiret Bertakar, konge av Thüringen, og Klotar tok hans datter Radegund til kone. Hun ble senere kanonisert. De hadde ingen barn. Hans tredje og mest vellykkede ekteskap var med Ingund som han hadde fem sønner og en datter med: 1. Gunthar, døde før sin far. 2. Childerik, døde før sin far. 3. Charibert, konge av Paris. 4. Guntram, konge av Burgund. 5. Sigibert, konge av Austrasia. 6. Chlothsind, giftet seg med Alboin, langobardenes konge. Hans neste ekteskap var med søster til Ingund, Aregund som han fikk en sønn med: 7. Chilperik, konge av Soissons. Hans siste kone var Chunsina som han fikk en sønn med: 8. Chram, som ble sin fars fiende og døde før ham

Familie/Ektefelle/partner: Ingund. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Merovingernes konge

Notater:

Austrasia var den nordøstlige delen av kongedømmet til merovinger–frankerne som bestod av deler av territoriet til dagens østlige Frankrike, vestlige Tyskland, Belgia og Nederland. Metz var primært dets hovedstad. Sigibert 1 (535–575) var merovingernes konge av Austrasia fra hans far døde i 561 til hans egen død. Han var den tredje overlevende av 4 sønner etter Klotar 1 og Ingund. I sitt styre var han stort sett opptatt med en vellykket borgerkrig mot sin halvbror, Chilperik. Da Klotar 1 døde i 561, ble kongedømmet hans delt etter frankernes tradisjon mellom hans 4 sønner: Sigebert ble konge av den nordøstlige delen kjent som Austrasia med sin hovedstad i Reims. Han la til territorium da hans bror Charibert døde i 567 eller 568. Charibert hadde selv motsatt kongedømmet sentrert rundt Paris. Guntram fikk Burgund med sin hovedstad i Orléans. Den yngste sønnen, den tidligere nevnte Chilperik, fikk Soissons som ble Neustria da han fikk sin del av Chariberts kongedømme. Plyndringstokt av avarer, en modig nomadisk stamme som var i slekt med hunnerne, fikk Sigibert til å flytte sin hovedstad fra Reims til Metz. Han slo tilbake deres angrep 2 ganger, i 562 og rundt 568. Rundt 567 giftet han seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske kong Atanagild. Dette ekteskapet, dersom vi tar den viktigste krønikeforfatteren på den tiden, Gregorius av Tours, på ordet, avslører noe av Sigiberts overlegne karakter i den voldelige og lystpregede tiden. Gregorius forteller: Da kong Sigibert så at hans brødre tok koner som ikke var dem verdig, og til deres fornærmelse faktisk giftet seg med slavekvinner, sendte han en utsending til Hispania og med mange gaver og ba om Brunhilda, datter til kong Atanagild. Hun var jomfruelig skjønn i hennes personlighet, flott å se på, dannet og oppførte seg bra, med god sans og tiltalende å snakke med. Hennes far nektet ikke, men sendte henne til kongen jeg har nevnt med store skatter. Og kongen samlet sin fremste menn, gjorde klart til fest og tok henne som kone til stor glede og latter. Og selv om hun var en tilhenger av ariansk lov, konverterte hun på grunn av talene til biskopene og advarselen til kongen selv, og hun bekjente den velsignede treenighet og trodde og ble døpt. Og hun er fremdeles katolsk i Kristi navn. Da han så dette, sendte Chilperik, den mest fornuftige av Sigiberts brødre, bud til Atanagild om hans andre datters hånd. Denne datteren, Galswintha, ble gitt ham og han forlot sine andre koner. Men han ble snart trett av henne og fikk henne myrdet for å gifte seg med Fredegund. Sigibert søkte hevn. De 2 brødrene hadde allerede vært i krig, men deres fiendskap steg nå til en lang og bitter krig som ble fortsatt av begges etterkommere. Sigibert tok kontroll over Poitiers og Touraine i 573, og erobret nesten hele hans kongedømme. Chilperik gjemte seg så i Tournai. Men i Sigibert triumf, da han akkurat hadde blitt erklært konge av Chilperiks undersåtter i Vitry, ble han drept av 2 attentatsmenn som arbeidet for Fredegund. Han ble etterfulgt av sin sønn Childebert under Brunhildas regentskap. Brunhilda og Childebert satte seg raskt under Guntrams beskyttelse, som etterhvert adopterte Childebert som sin egen sønn og arving.

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Mayor

Familie/Ektefelle/partner: Gertrude von Agilofinges. Gertrude (datter av Garibald von Agilofinges og Waldrada di Lombardia) ble født , Bayern, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Majordomus

Notater:

Pipin av Landen (fransk: Pépin), også kjent som Pipin I, Pipin den eldre eller Pipin den gamle (580–27. februar 640), var hovmester i Austrasia under merovingerkongene Klotar II, Dagobert I og Sigibert III fra 615 eller ca. 623 til 629, da Dagobert pensjonerte ham. Han tok tilbake posten da Dagobert døde i 639 og beholdt den han selv døde 27. november 640.
Sammen med Arnulf av Metz, var han en av lederne i opprøret mot Brunhilda som førte til at hun ble torturert i hjel i hendene til hennes fiender.
Han ble født i Landen, Belgia, og navnet hans var opphavet til pipinidene da han var deres første forfar med det navnet.

Familie/Ektefelle/partner: Itta von Landen, St.Itta. Itta (datter av Arnoldus von Metz og Oda de Savoy) ble født 592 , Frankrike; døde 8 Mai 652, Nivelles, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ansegisel. Ansegisel (sønn av Arnulf von Metz, St. Arnulf og Doda de Herstal) ble født , Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Majordomus

Notater:

Grimoald den eldre (fransk: Grimaud l'Ainé; 616–657) var rikshovmester i det frankiske riket Austrasia fra 643 til 656. Han var sønn av Pipin av Landen og Itta av Metz.[1][2] Grimoald tjenestegjorde under merovingerkongene Klodvig II og Klotar III. Han hadde to søstre, Gertrude av Nivelles og Begga, som begge ble erklært som helgener. Det ble også hans mor.
Da Pipin av Landen døde i 640, ble Grimoald overhode for sin husholdning, den mektigste i Austrasia. På dette tidspunktet gjorde Radulf, hertugen av Thüringen, opprør mot Sigibert III, konge av Austrasia. Grimoald deltok i den påfølgende militære ekspedisjonen mot opprørerne, men den mislyktes. Grimoald lyktes likevel i å redde livet til kongen og ble hans nære venn. Ved å fjerne rikshovmesteren Otto, tok han over posisjonen som hans far en gang hadde.
Grimoald overbeviste deretter den barnløse kongen i å adoptere sin sønn, Kildebert.[3][4] Sigibert fikk til slutt en arving, Dagobert II, men Grimoald fryktet skjebnen til sitt eget dynasti og sendte den unge Dagobert i eksil, enten til et irsk kloster eller katedralskolen i Poitiers.[5] Da Sigibert døde, innsatte Grimoald sin egen sønn på tronen i Austrasia.[6]
Der er to forskjellige beretninger om hans død. Den første versjonen forteller at Grimoald ble avsatt og henrettet av kongen av Neustria, som således gjenforente frankernes kongerike. Den andre, Liber historiae Francorum, forteller at Klodvig II av Neustria tok ham til fange og henrettet ham i 657. Denne kilden behandlet derpå Klodvigs styre med fiendskap og hans sønn Klotar III med forakt.

Død:
Henrettet

Notater:

Pipin var hertug i Braband i 685. Han var «Major domus» over Austrasien under Theodoric III, Clodvech III og Childebert III.
I tiden etter kong Klodvig var frankernes rike mer og mer blitt delt i tre mindre riker, Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kaltes merovingerne, etter en viss Merowech som skal ha deltatt i slaget mot hunnerne på De katalauniske marker. Kong Dagobert var den siste mann som under sitt enekongedømme kastet en viss glans over slekten. Gullmynter preget under ham, var blant myntene som ble funnet i en skipsgrav ved Sutton Hoo. I handels- og kulturforbindelsene nord for Alpene i denne tiden spiller det frankiske riket en så stor rolle at navnet «merovingertiden» brukes av arkeologene om hele perioden mellom folkevandringene og vikingtiden. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet. De virkelige herrer i riket var palasshovmestrene, som ble en slags arvelige førsteministre for de veke og degenererte småkongene. Fra en slik hovmesterslekt skulle siden Karl «den Store»'s dynasti vokse fram.
Etter seieren ved Testri i 687 vant Pipin også makten i Neustrien og Burgund. Han hadde langt mer makt enn de svake merovinger og kjempet med hell mot de tyske folk.
Han ville overlate sin stilling til en umyndig sønnesønn, men det ble hans uekte sønn, Karl Martell, som fikk makten etter hans død. Han var gift med Plestrudis, men mor til Karl var hans elskerinne, Alpaida, som døde i 718.

Familie/Ektefelle/partner: Alpaida von Sachsen. Alpaida (datter av Pepin de Senlis) ble født , Heristal, Liege, Belgia; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Prüm. Bertrada (datter av Hugobert Senechall og Irmina) ble født , Roches, Frankrike; døde, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Karl «Hammeren» var rikshovmester av Austrasia og Neustria.
Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751. I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen «tysk-» ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911. Etter Ludvig «den Fromme»'s død ble Karl «den Store»'s rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund (Lothar). Lothar arvet også keisertitelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar II's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.
Karl hadde som «Major domus» - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de to viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren. Han tilnavn, som betyr «Hammeren», var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden. «De dådløse konger» er historiens navn på de siste merovinger.
Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell. Hans enhetsbestrebelser ble faktisk også understøttet ved at landet stadig ble utsatt for angrep fra ytre fiender. Arabere, langobarder, slaver og saksere - et hedensk germanerfolk mellom nedre Rhinen, nedre Elben og Eideren - trengte på fra forskjellige kanter og tvang den ene stolte hertug etter den andre til å be riksregjeringen om hjelp. Og hjelp fikk de.
I 717 seiret han over neustrierne, og da disse i 719 gjentok sitt angrep alliert med akvitanerne, beseiret han dem igjen. Karl førte kamp mot en rekke andre folk, og tvang disse inn under sitt overherredømme. Ved sine kriger fra 717 til 719 samlet han hele Frankrike.
Omkring 720 gikk araberne og berberne som hadde beseiret vestgoterne i Spania, over Pyreneene, lokket av skattene i de galliske kirkene. Kanskje også med et håp om med tiden å kunne komme fram til Konstantinopel til lands og gi den stolte keiserbyen det drepende slag. Men først skulle det nå rettes et støt mot frankernes rike, mot hjertet til den vesterlandske kristenhet. Hvem skulle vel et århundre tidligere ha kunnet drømme om at det skulle bli nødvendig for Gallias folk å skjelve for erobrere fra det fjerne sagalandet Arabia og at disse erobrere skulle grunnlegge et rike som omfatte så forskjellige land som Spania og Persia!
Araberne møtte Karl ved Poitiers i 732. I syv dager lå de to hærene urørlig rett overfor hverandre og bare holdt øye med hverandre. Men da endelig de arabiske rytterskarene på sine raske hester styrtet fram mot frankernes tette rekker med hevede krumsabler, prellet de fullstendig av mot denne levende muren. De spebygde arberne ble formelig knust av de tunge frankiske slagsverdene, som ble ført «med jernhånd». Natten avbrøt blodbadet, men da dagen grydde, sto frankerne igjen oppstilt i slagorden, ferdige til å fortsette kampen. Men det var ikke en araber å se, og leiren deres var tom og forlatt. Islams seierrike fremmarsj var blitt stanset. Romersk-germansk kultur og kristen tro hadde enda engang, som på slagmarken ved Troyes nesten 300 år tidligere, holdt stand mot Østens hærskarer. Helt knekket var arabernes pågangsmot riktignok ikke, for enda i mange år måtte Karl kjempe mot dem før de lot det frankiske rike i fred.
Hvor betydningsfullt slaget ved Poitiers enn var, er det imidlertid en stor overdrivelse å påstå at det var Karl som fikk islams stolte bølge til å stilne av. Hvis ikke Konstantinopels murer og skip hadde stanset de fremstormende Allah-tilhengerne, ville de ha gått over Bosporus og truet hele kristenheten fra den andre kysten av stredet. Den tapre karolingeren hadde bare stanset den siste utløperen av verdenserobrernes hærskarer. Det bysantinerne gjorde, nemlig å holde stand mot stormen fra den arabiske sentralmakt i mannsaldre og slå den definitivt tilbake til slutt, er uten sammenligning en meget større bedrift.
Etter seieren ved Poitiers og senere ved Berre i 737 var imidlertid Karls stilling i det frankiske rike blitt så sterk at da den kongen som i navnet regjerte landet døde, kunne han tillate seg å la tronen bli stående tom og selv lede regjeringen. Etter å ha erobret Provence, forberedet han seg til å dra over Alpene for å beskytte paven mot langobardene. Han døde imidlertid 22.10.741 i Kirsey ved Oise innen han kunne gjennomføre planen.
Hvem som er mor til Pipin «den Lille», vet man neppe. I visse kilder kalles hun Rothrudis, i andre Christrudis.

Familie/Ektefelle/partner: Chrodtrud. Chrodtrud (datter av Lentuinus Treves og Chrodobertus) døde 724, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ruodhaid von Trier. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Gisele. Gisele ble født 670 , Roches, Frankrike; døde 720. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Pipin «den Lille» var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741 - 751 og konge av Franken 751 - 768.
Karl Martell ble etterfulgt av sin sønn Pipin. Navnet «den Lille» skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.
Han ble sammen med sin bror Karlmann «major domus» over Neustrien, Burgund og Provence. Han innsatte Childerich III i 742 og ble eneherre i 747, da Karlmann gikk i kloster.
Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plasert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der «som et fugleskremsel» mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det var meningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, sendte han «etter råd og godkjenning fra alle franker», et sendebud til paven og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn. Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: «Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.» I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet, «som Samuel hadde salvet Saul og David». Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn.
Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste. Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare «brølte som en løve» og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp. Kongen sendte sin tolv år gamle sønn Karl - den senere Karl «den Store» - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke «som en annen stallkar» ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St. Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter. Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi; paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi. Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte. Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom.
Så var da «den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge». I og med kroningen var Pipin og hans frankere «blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk», og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.
Hans takk kom i form av to krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet. Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble «Patricius» og dermed Romas skytsherre.
Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort. «Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter det som jeg en gang har gitt ham,» bedyret han.
Pipin hadde «som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold», og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat. Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike. «Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst,» sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. «Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.» Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse.
Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.
Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot. Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk.
Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet. Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene «lovet hverandre vennskap og troskap» og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da «orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang».
Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.
Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. De hadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.
Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl ble konge alene.

Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Laon, Broadfoot. Bertrada (datter av Caribert de Laon og Gisele) ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Charotrude de Treves. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Bethrada (Bertha) døde i Choisy nær Noyon. Hun ble bisatt i kirken i St. Dennis, hvor hennes gemal allerede hvilte.

Familie/Ektefelle/partner: Pippin von Franken, The Short. Pippin (sønn av Karl Martell von Franken og Chrodtrud) ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]