Childerik von Franken

Childerik von Franken

Mann - 481

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  Childerik von FrankenChilderik von Franken ble født , Frankrike; døde 481, Frankrike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Merovingerkonge

    Notater:

    Childerik 1 var de saliske frankernes konge fra 457 til han døde. Han tilhørte merovingerdynastiet. Han etterfulgte sin far Merovech som konge, ifølge tradisjonen var dette i 457 eller 458. Med sin frankiske krigerbande etablerte han sin hovedstad i Tournai på områder han hadde fått som foederati av romerne, og for en tid levde han i fred med sine allierte. Han beseiret i 463 sammen med den romerske generalen Aegidius, som var basert i Soissons, vestgoterne som håpet å utvide sitt rike langs breddene til Loire. Etter at Aegidius døde, hjalp Childerik først comes (greve) Paul av Angers i å beseire goterne og ta bytte. Odoaker nådde Angers først, men Childerik ankom dagen etter og et slag fulgte. Grev Paul ble drept og Childerik tok byen. Etter å ha befridd Angers, fulgte han etter en saksisk krigerbande til øyene ved munningen til Loire, og massakrerte dem der. Han sluttet seg senere til Odoaker i en allianse, ifølge Gregorius av Tours, for å stoppe en bande av alemannere som ønsket å invadere Italia. Dette er alt som vites om ham, og det er ikke sikre fakta. Fortellingene om at han ble utvist av frankerne, viss kvinner han tok, om hans opphold på 8 år i Thüringen med kong Basin og hans kone Basina, om hans retur da en trofast tjener rådet ham om at han trygt kunne gjøre dette ved å sende ham et halvt stykke gull som han hadde brutt med ham og om dronning Basines ankomst i Tournai som han giftet seg med, er legender som kommer fra Gregorius' Libri Historiarum. Han døde i 481 og ble gravlagt i Tournai, og hans sønn Klodvig ble frankernes konge.

    Han døde i 0481 og ble gravlagt i Tournai. Childeriks grav ble oppdaget i 1653 av en murer som reparerte kirken Saint-Brice i Tournai da utallige verdifulle gjenstander ble funnet, et rikt utsmykket sverd, et smykke, juveler av gull og gullmynter, hode av en okse i gull og en ring med inskripsjonen CHILDERICI REGIS - Childeriks kongen - som identifiserte graven. Rundt 300 gullbier var også i funnet. Erkehertug Leopold William, spansk guvernør i Nederland, fikk publisert funnet på latin, og skatten gikk først til habsburgerne i Wien, så som en gave til Ludvig 14., som ikke var imponert over dem og lagret dem i sitt kongelige bibliotek som ble Bibliotheque nationale de France etter revolusjonen. Napoleon Bonaparte var mer imponert av Childeriks bier, og siden han var på leting etter et heraldisk symbol til å toppe de franske liljene, slo han seg til ro med Childeriks bier som symbol for det franske imperiet. Natten mellom 5. og 6.november 1831 var Childeriks skatt blant de 80 kiloene som ble stjålet fra biblioteket og smeltet ned til rent gull. Noen få deler ble skaffet til rette hvor de ble gjemt i Seinen, inkludert 2 av biene, men spor etter skatten eksisterer nå bare i de fine utskjæringene som ble gjort da den ble funnet, og i noen reproduksjoner som ble gjort for habsburgerne.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Klodvig I von Franken  Etterslektstre til dette punkt ble født , Frankrike; døde 27 Nov 511, Paris, Ile-de-France, Frankrike.


Generasjon: 2

  1. 2.  Klodvig I von FrankenKlodvig I von Franken Etterslektstre til dette punkt (1.Childerik1) ble født , Frankrike; døde 27 Nov 511, Paris, Ile-de-France, Frankrike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Merovingerkonge

    Notater:

    Klodvig 1 var et medlem i merovingerdynastiet som etterfulgte sin far Childerik 1 som konge over de saliske frankerne i 481. Disse var germanere som okkuperte området vest for den nedre Rhinen med sitt senter rundt Tournai og Cambrai, langs den moderne grensen mellom Frankrike og Belgia, i et område kjent som Toxandria. Med hjelp av Ragnakar, kongen over frankerne i Cambrai, beseiret Klodvig i 486 Syagrius, den siste romerske embetsmannen i det nordlige Gallia, som hersket over området rundt Soissons i dagens Picardie. Denne seieren utvidet frankernes styre til nesten hele området nord for Loire. Etter dette sikret Klodvig en allianse med østgoterne gjennom et ekteskap med hans søster Audofleda til deres kong Teoderik den store. Han fulgte opp denne seieren med en ny i 491 over en liten gruppe thüringere øst for sine territorier. Senere beseiret han alemannerne med hjelp fra andre frankiske småkonger i slaget ved Tolbiak. Han hadde tidligere giftet seg med den burgundiske prinsessen Klotilde (493) og etter seieren ved Tolbiak konverterte han i 496 til hennes katolske tro. Dette var en betydelig forandring fra andre germanske konger, som vestgoternes og vandalenes, som holdt seg til den rivaliserende arianske tro. Klodvigs konvertering til romersk-katolsk kristendom, religionen til majoriteten av hans undersåtter, styrket båndene mellom hans romerske undersåtter og deres germanske erobrere. Men Bernhard Bachrach har hevdet at denne konverteringen fra hans frankiske hedenske tro fremmedgjorde mange av de frankiske småkongene under ham og svekket hans militære posisjon i de påfølgende år. Munken Gregorius av Tours skrev at den hedenske troen som Klodvig oppgav var på romerske guder som Jupiter og Merkur fremfor deres germanske tilsvarende guder. Dersom Gregorius' beretning stemmer, antyder den en sterk tilknytning av de frankiske herskerne til prestisjen i romersk kultur som de må ha tatt som allierte og foederati av riket i det foregående århundret. Klodvig utkjempet et slag i Dijon i år 500, men han lyktes ikke i å underlegge seg det burgundiske kongedømmet. Det virker som at han fikk støtte fra armoricerne i de følgende årene, for de hjalp ham i hans beseiring av vestgoternes kongedømme i Toulouse i slaget ved Vouillé i 507. Denne seieren begrenset vestgoterne til Hispania og la nesten hele Aquitania til Klodvigs kongedømme. Han etablerte så Paris som sin hovedstad, og etablerte et kloster dedikert St.Peter og St.Paulus på den sørlige bredden av Seine. Alt som er igjen av dette store klosteret er Tour Clovis, en romersk landsby som nå ligger innenfor området til det prestisjefulle Lycée Henri IV, rett øst for Panthéon. Etter at Panthéon ble grunnlagt, ble klosteret gitt et nytt navn til ære for Paris' skytshelgen, Geneviève. Det ble revet i 1802. Ifølge Gregorius gav den bysantinske keiseren Anastasius 1 Klodvig tittelen konsul etter slaget ved Vouillé. Siden Klodvigs navn ikke er med på konsullistene, er det sannsynlig at han ble gitt et symbolsk konsulat. Gregorius beskrev også Klodvigs systematiske kampanjer etter hans seier ved Vouillé for å eliminere andre frankiske reguli eller småkonger. Disse inkluderte Sigibert av Köln og hans sønn Klotar, Kararik, en annen konge av de saliske frankerne, Ragnakar av Cambrai, hans bror Rikkar og deres bror Rigomer av Le Mans. Kort tid før sin døde, sammenkalte Klodvig til en synode av galliske biskoper til å møtes i Orleans for å reformere kirken og skape en sterk forbindelse mellom kronen og det katolske bisperådet. Dette var det første konsilet i Orleans. Klodvig lot nedskrive en lovbok, Saliske lov som var basert på tidligere sedvanerett og som er blant de eldste bevarte lovbøker. Da han døde ble riket hans delt mellom hans 4 sønner, Teoderik, Clodomer, Childebert og Klotar. Dette skapte de nye politiske enhetene i kongedømmene Reims, Orleans, Paris og Soissons og innledet en periode preget av manglende enhet. Denne perioden varte – med korte avbrytelser – helt til slutten av Klodvig 1's merovingiske dynasti (751). Populære tradisjoner, basert på fransk kongelig tradisjon, hevder at frankerne var grunnleggerne av den franske nasjon, og at Klodvig derfor var den første konge av Frankrike

    Familie/Ektefelle/partner: Klotilde. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Klotar von Franken  Etterslektstre til dette punkt ble født , Soissons, Aisne, Picardie, Frankrike; døde 23 Nov 561, Brains, Loire-Atlantique, Frankrike.


Generasjon: 3

  1. 3.  Klotar von FrankenKlotar von Franken Etterslektstre til dette punkt (2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født , Soissons, Aisne, Picardie, Frankrike; døde 23 Nov 561, Brains, Loire-Atlantique, Frankrike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Enekonge over frankerne

    Notater:

    Klotar 1 (497–561), frankernes konge, var en av de 4 sønnene til Klodvig. Han ble født rundt 497 i Soissons (nå i Aisne). Da hans far døde i 511 fikk han som sin del av kongedømmet landsbyen Soissons som han gjorde til sin hovedstad, byene Laon, Noyon, Cambrai og Maastricht og den nedre delen av Maas. Men han var svært ambisiøs og forsøkte å utvide sitt rike. Han var hovedmannen bak mordet på sin bror Clodomers barn i 524, og hans del av byttet bestod av byene Tours og Poitiers. Han tok del i forskjellige ekspedisjoner mot Burgund, og etter ødeleggelsen av det kongedømmet i 534 fikk han Grenoble, Die og noen av nabobyene. Da Provence ble avstått til frankerne av østgoterne, fikk han byene Orange, Carpentras og Gap. I 531 marsjerte han mot thüringerne med sin bror Teoderik 1, og i 542 med sin bror Childebert 1 mot vestgoterne i Hispania. Da hans grandnevø Teodebald døde i 555, annekterte Klotar hans territorium, og da Childebert døde i 558 ble han enekonge av frankerne. Han hersket også over store deler av Tyskland, utførte ekspedisjoner inn i Sachsen, og for en tid fikk han en årlig skatt på 500 kyr fra sakserne. Slutten av hans styre var preget av indre uenigheter. Hans sønn Chram gjorde opprør mot ham ved flere anledninger. Etter å ha fulgt Chram inn i Bretagne hvor opprørerne hadde tatt tilflukt, stengte Klotar ham inne i en hytte sammen med hans kone og barn og satte fyr. Overveldet av anger, gikk han til Tours for å søke tilgivelse ved graven til St.Martin, og døde kort tid etterpå. Klotars ekteskap: Gunteuk, enke av hans egen bror Chlodomer, rundt 524. De hadde ingen barn. Andre ekteskap rundt 532 da han og hans bror Teoderik beseiret Bertakar, konge av Thüringen, og Klotar tok hans datter Radegund til kone. Hun ble senere kanonisert. De hadde ingen barn. Hans tredje og mest vellykkede ekteskap var med Ingund som han hadde fem sønner og en datter med: 1. Gunthar, døde før sin far. 2. Childerik, døde før sin far. 3. Charibert, konge av Paris. 4. Guntram, konge av Burgund. 5. Sigibert, konge av Austrasia. 6. Chlothsind, giftet seg med Alboin, langobardenes konge. Hans neste ekteskap var med søster til Ingund, Aregund som han fikk en sønn med: 7. Chilperik, konge av Soissons. Hans siste kone var Chunsina som han fikk en sønn med: 8. Chram, som ble sin fars fiende og døde før ham

    Familie/Ektefelle/partner: Ingund. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Sigebert von Austrasia  Etterslektstre til dette punkt døde, Metz, Moselle, Lorraine, Frankrike.


Generasjon: 4

  1. 4.  Sigebert von AustrasiaSigebert von Austrasia Etterslektstre til dette punkt (3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) døde, Metz, Moselle, Lorraine, Frankrike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Merovingernes konge

    Notater:

    Austrasia var den nordøstlige delen av kongedømmet til merovinger–frankerne som bestod av deler av territoriet til dagens østlige Frankrike, vestlige Tyskland, Belgia og Nederland. Metz var primært dets hovedstad. Sigibert 1 (535–575) var merovingernes konge av Austrasia fra hans far døde i 561 til hans egen død. Han var den tredje overlevende av 4 sønner etter Klotar 1 og Ingund. I sitt styre var han stort sett opptatt med en vellykket borgerkrig mot sin halvbror, Chilperik. Da Klotar 1 døde i 561, ble kongedømmet hans delt etter frankernes tradisjon mellom hans 4 sønner: Sigebert ble konge av den nordøstlige delen kjent som Austrasia med sin hovedstad i Reims. Han la til territorium da hans bror Charibert døde i 567 eller 568. Charibert hadde selv motsatt kongedømmet sentrert rundt Paris. Guntram fikk Burgund med sin hovedstad i Orléans. Den yngste sønnen, den tidligere nevnte Chilperik, fikk Soissons som ble Neustria da han fikk sin del av Chariberts kongedømme. Plyndringstokt av avarer, en modig nomadisk stamme som var i slekt med hunnerne, fikk Sigibert til å flytte sin hovedstad fra Reims til Metz. Han slo tilbake deres angrep 2 ganger, i 562 og rundt 568. Rundt 567 giftet han seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske kong Atanagild. Dette ekteskapet, dersom vi tar den viktigste krønikeforfatteren på den tiden, Gregorius av Tours, på ordet, avslører noe av Sigiberts overlegne karakter i den voldelige og lystpregede tiden. Gregorius forteller: Da kong Sigibert så at hans brødre tok koner som ikke var dem verdig, og til deres fornærmelse faktisk giftet seg med slavekvinner, sendte han en utsending til Hispania og med mange gaver og ba om Brunhilda, datter til kong Atanagild. Hun var jomfruelig skjønn i hennes personlighet, flott å se på, dannet og oppførte seg bra, med god sans og tiltalende å snakke med. Hennes far nektet ikke, men sendte henne til kongen jeg har nevnt med store skatter. Og kongen samlet sin fremste menn, gjorde klart til fest og tok henne som kone til stor glede og latter. Og selv om hun var en tilhenger av ariansk lov, konverterte hun på grunn av talene til biskopene og advarselen til kongen selv, og hun bekjente den velsignede treenighet og trodde og ble døpt. Og hun er fremdeles katolsk i Kristi navn. Da han så dette, sendte Chilperik, den mest fornuftige av Sigiberts brødre, bud til Atanagild om hans andre datters hånd. Denne datteren, Galswintha, ble gitt ham og han forlot sine andre koner. Men han ble snart trett av henne og fikk henne myrdet for å gifte seg med Fredegund. Sigibert søkte hevn. De 2 brødrene hadde allerede vært i krig, men deres fiendskap steg nå til en lang og bitter krig som ble fortsatt av begges etterkommere. Sigibert tok kontroll over Poitiers og Touraine i 573, og erobret nesten hele hans kongedømme. Chilperik gjemte seg så i Tournai. Men i Sigibert triumf, da han akkurat hadde blitt erklært konge av Chilperiks undersåtter i Vitry, ble han drept av 2 attentatsmenn som arbeidet for Fredegund. Han ble etterfulgt av sin sønn Childebert under Brunhildas regentskap. Brunhilda og Childebert satte seg raskt under Guntrams beskyttelse, som etterhvert adopterte Childebert som sin egen sønn og arving.

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 5. Karloman von Landen  Etterslektstre til dette punkt ble født , Landen, Belgia; døde, Landen, Belgia.


Generasjon: 5

  1. 5.  Karloman von LandenKarloman von Landen Etterslektstre til dette punkt (4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født , Landen, Belgia; døde, Landen, Belgia.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Mayor

    Familie/Ektefelle/partner: Gertrude von Agilofinges. Gertrude (datter av Garibald von Agilofinges og Waldrada di Lombardia) ble født , Bayern, Tyskland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 6. Pippin von Landen, The Elder  Etterslektstre til dette punkt ble født 580 , Landen, Belgia; døde 27 Feb 640, Frankrike.


Generasjon: 6

  1. 6.  Pippin von Landen, The ElderPippin von Landen, The Elder Etterslektstre til dette punkt (5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 580 , Landen, Belgia; døde 27 Feb 640, Frankrike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Majordomus

    Notater:

    Pipin av Landen (fransk: Pépin), også kjent som Pipin I, Pipin den eldre eller Pipin den gamle (580–27. februar 640), var hovmester i Austrasia under merovingerkongene Klotar II, Dagobert I og Sigibert III fra 615 eller ca. 623 til 629, da Dagobert pensjonerte ham. Han tok tilbake posten da Dagobert døde i 639 og beholdt den han selv døde 27. november 640.
    Sammen med Arnulf av Metz, var han en av lederne i opprøret mot Brunhilda som førte til at hun ble torturert i hjel i hendene til hennes fiender.
    Han ble født i Landen, Belgia, og navnet hans var opphavet til pipinidene da han var deres første forfar med det navnet.

    Familie/Ektefelle/partner: Itta von Landen, St.Itta. Itta (datter av Arnoldus von Metz og Oda de Savoy) ble født 592 , Frankrike; døde 8 Mai 652, Nivelles, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 7. Begga de Herstal, St.Begga  Etterslektstre til dette punkt ble født , Landen, Belgia; døde 17 Des 693, Belgia.
    2. 8. Grimoald, The Elder  Etterslektstre til dette punkt ble født 616; døde 657, Paris, Frankrike.


Generasjon: 7

  1. 7.  Begga de Herstal, St.BeggaBegga de Herstal, St.Begga Etterslektstre til dette punkt (6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født , Landen, Belgia; døde 17 Des 693, Belgia.

    Familie/Ektefelle/partner: Ansegisel. Ansegisel (sønn av Arnulf von Metz, St. Arnulf og Doda de Herstal) ble født , Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 9. Pippin von Herstal  Etterslektstre til dette punkt ble født 640 , Louvain, Belgia; døde 16 Des 714, Jupille.
    2. 10. Martin de Laon  Etterslektstre til dette punkt ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; døde 22 Okt 741, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.

  2. 8.  Grimoald, The ElderGrimoald, The Elder Etterslektstre til dette punkt (6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 616; døde 657, Paris, Frankrike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Majordomus

    Notater:

    Grimoald den eldre (fransk: Grimaud l'Ainé; 616–657) var rikshovmester i det frankiske riket Austrasia fra 643 til 656. Han var sønn av Pipin av Landen og Itta av Metz.[1][2] Grimoald tjenestegjorde under merovingerkongene Klodvig II og Klotar III. Han hadde to søstre, Gertrude av Nivelles og Begga, som begge ble erklært som helgener. Det ble også hans mor.
    Da Pipin av Landen døde i 640, ble Grimoald overhode for sin husholdning, den mektigste i Austrasia. På dette tidspunktet gjorde Radulf, hertugen av Thüringen, opprør mot Sigibert III, konge av Austrasia. Grimoald deltok i den påfølgende militære ekspedisjonen mot opprørerne, men den mislyktes. Grimoald lyktes likevel i å redde livet til kongen og ble hans nære venn. Ved å fjerne rikshovmesteren Otto, tok han over posisjonen som hans far en gang hadde.
    Grimoald overbeviste deretter den barnløse kongen i å adoptere sin sønn, Kildebert.[3][4] Sigibert fikk til slutt en arving, Dagobert II, men Grimoald fryktet skjebnen til sitt eget dynasti og sendte den unge Dagobert i eksil, enten til et irsk kloster eller katedralskolen i Poitiers.[5] Da Sigibert døde, innsatte Grimoald sin egen sønn på tronen i Austrasia.[6]
    Der er to forskjellige beretninger om hans død. Den første versjonen forteller at Grimoald ble avsatt og henrettet av kongen av Neustria, som således gjenforente frankernes kongerike. Den andre, Liber historiae Francorum, forteller at Klodvig II av Neustria tok ham til fange og henrettet ham i 657. Denne kilden behandlet derpå Klodvigs styre med fiendskap og hans sønn Klotar III med forakt.

    Død:
    Henrettet



Generasjon: 8

  1. 9.  Pippin von HerstalPippin von Herstal Etterslektstre til dette punkt (7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 640 , Louvain, Belgia; døde 16 Des 714, Jupille.

    Notater:

    Pipin var hertug i Braband i 685. Han var «Major domus» over Austrasien under Theodoric III, Clodvech III og Childebert III.
    I tiden etter kong Klodvig var frankernes rike mer og mer blitt delt i tre mindre riker, Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kaltes merovingerne, etter en viss Merowech som skal ha deltatt i slaget mot hunnerne på De katalauniske marker. Kong Dagobert var den siste mann som under sitt enekongedømme kastet en viss glans over slekten. Gullmynter preget under ham, var blant myntene som ble funnet i en skipsgrav ved Sutton Hoo. I handels- og kulturforbindelsene nord for Alpene i denne tiden spiller det frankiske riket en så stor rolle at navnet «merovingertiden» brukes av arkeologene om hele perioden mellom folkevandringene og vikingtiden. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet. De virkelige herrer i riket var palasshovmestrene, som ble en slags arvelige førsteministre for de veke og degenererte småkongene. Fra en slik hovmesterslekt skulle siden Karl «den Store»'s dynasti vokse fram.
    Etter seieren ved Testri i 687 vant Pipin også makten i Neustrien og Burgund. Han hadde langt mer makt enn de svake merovinger og kjempet med hell mot de tyske folk.
    Han ville overlate sin stilling til en umyndig sønnesønn, men det ble hans uekte sønn, Karl Martell, som fikk makten etter hans død. Han var gift med Plestrudis, men mor til Karl var hans elskerinne, Alpaida, som døde i 718.

    Familie/Ektefelle/partner: Alpaida von Sachsen. Alpaida (datter av Pepin de Senlis) ble født , Heristal, Liege, Belgia; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 11. Karl Martell von Franken  Etterslektstre til dette punkt ble født 23 Aug 686 , Herstal, Belgia; døde 15 Okt 741, Ciersy, Frankrike.

  2. 10.  Martin de LaonMartin de Laon Etterslektstre til dette punkt (7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; døde 22 Okt 741, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.

    Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Prüm. Bertrada (datter av Hugobert Senechall og Irmina) ble født , Roches, Frankrike; døde, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 12. Caribert de Laon  Etterslektstre til dette punkt ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.


Generasjon: 9

  1. 11.  Karl Martell von FrankenKarl Martell von Franken Etterslektstre til dette punkt (9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 23 Aug 686 , Herstal, Belgia; døde 15 Okt 741, Ciersy, Frankrike.

    Notater:

    Karl «Hammeren» var rikshovmester av Austrasia og Neustria.
    Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751. I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen «tysk-» ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911. Etter Ludvig «den Fromme»'s død ble Karl «den Store»'s rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund (Lothar). Lothar arvet også keisertitelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar II's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.
    Karl hadde som «Major domus» - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de to viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren. Han tilnavn, som betyr «Hammeren», var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden. «De dådløse konger» er historiens navn på de siste merovinger.
    Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell. Hans enhetsbestrebelser ble faktisk også understøttet ved at landet stadig ble utsatt for angrep fra ytre fiender. Arabere, langobarder, slaver og saksere - et hedensk germanerfolk mellom nedre Rhinen, nedre Elben og Eideren - trengte på fra forskjellige kanter og tvang den ene stolte hertug etter den andre til å be riksregjeringen om hjelp. Og hjelp fikk de.
    I 717 seiret han over neustrierne, og da disse i 719 gjentok sitt angrep alliert med akvitanerne, beseiret han dem igjen. Karl førte kamp mot en rekke andre folk, og tvang disse inn under sitt overherredømme. Ved sine kriger fra 717 til 719 samlet han hele Frankrike.
    Omkring 720 gikk araberne og berberne som hadde beseiret vestgoterne i Spania, over Pyreneene, lokket av skattene i de galliske kirkene. Kanskje også med et håp om med tiden å kunne komme fram til Konstantinopel til lands og gi den stolte keiserbyen det drepende slag. Men først skulle det nå rettes et støt mot frankernes rike, mot hjertet til den vesterlandske kristenhet. Hvem skulle vel et århundre tidligere ha kunnet drømme om at det skulle bli nødvendig for Gallias folk å skjelve for erobrere fra det fjerne sagalandet Arabia og at disse erobrere skulle grunnlegge et rike som omfatte så forskjellige land som Spania og Persia!
    Araberne møtte Karl ved Poitiers i 732. I syv dager lå de to hærene urørlig rett overfor hverandre og bare holdt øye med hverandre. Men da endelig de arabiske rytterskarene på sine raske hester styrtet fram mot frankernes tette rekker med hevede krumsabler, prellet de fullstendig av mot denne levende muren. De spebygde arberne ble formelig knust av de tunge frankiske slagsverdene, som ble ført «med jernhånd». Natten avbrøt blodbadet, men da dagen grydde, sto frankerne igjen oppstilt i slagorden, ferdige til å fortsette kampen. Men det var ikke en araber å se, og leiren deres var tom og forlatt. Islams seierrike fremmarsj var blitt stanset. Romersk-germansk kultur og kristen tro hadde enda engang, som på slagmarken ved Troyes nesten 300 år tidligere, holdt stand mot Østens hærskarer. Helt knekket var arabernes pågangsmot riktignok ikke, for enda i mange år måtte Karl kjempe mot dem før de lot det frankiske rike i fred.
    Hvor betydningsfullt slaget ved Poitiers enn var, er det imidlertid en stor overdrivelse å påstå at det var Karl som fikk islams stolte bølge til å stilne av. Hvis ikke Konstantinopels murer og skip hadde stanset de fremstormende Allah-tilhengerne, ville de ha gått over Bosporus og truet hele kristenheten fra den andre kysten av stredet. Den tapre karolingeren hadde bare stanset den siste utløperen av verdenserobrernes hærskarer. Det bysantinerne gjorde, nemlig å holde stand mot stormen fra den arabiske sentralmakt i mannsaldre og slå den definitivt tilbake til slutt, er uten sammenligning en meget større bedrift.
    Etter seieren ved Poitiers og senere ved Berre i 737 var imidlertid Karls stilling i det frankiske rike blitt så sterk at da den kongen som i navnet regjerte landet døde, kunne han tillate seg å la tronen bli stående tom og selv lede regjeringen. Etter å ha erobret Provence, forberedet han seg til å dra over Alpene for å beskytte paven mot langobardene. Han døde imidlertid 22.10.741 i Kirsey ved Oise innen han kunne gjennomføre planen.
    Hvem som er mor til Pipin «den Lille», vet man neppe. I visse kilder kalles hun Rothrudis, i andre Christrudis.

    Familie/Ektefelle/partner: Chrodtrud. Chrodtrud (datter av Lentuinus Treves og Chrodobertus) døde 724, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 13. Pippin von Franken, The Short  Etterslektstre til dette punkt ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike.
    2. 14. Carloman Carolingien  Etterslektstre til dette punkt døde 17 Aug 755, Vienne.

    Familie/Ektefelle/partner: Ruodhaid von Trier. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 15. Hieronymus von Franken  Etterslektstre til dette punkt

  2. 12.  Caribert de LaonCaribert de Laon Etterslektstre til dette punkt (10.Martin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.

    Familie/Ektefelle/partner: Gisele. Gisele ble født 670 , Roches, Frankrike; døde 720. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 16. Bertrada of Laon, Broadfoot  Etterslektstre til dette punkt ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike.


Generasjon: 10

  1. 13.  Pippin von Franken, The ShortPippin von Franken, The Short Etterslektstre til dette punkt (11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike.

    Notater:

    Pipin «den Lille» var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741 - 751 og konge av Franken 751 - 768.
    Karl Martell ble etterfulgt av sin sønn Pipin. Navnet «den Lille» skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.
    Han ble sammen med sin bror Karlmann «major domus» over Neustrien, Burgund og Provence. Han innsatte Childerich III i 742 og ble eneherre i 747, da Karlmann gikk i kloster.
    Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plasert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der «som et fugleskremsel» mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det var meningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, sendte han «etter råd og godkjenning fra alle franker», et sendebud til paven og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
    Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
    Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn. Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: «Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.» I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet, «som Samuel hadde salvet Saul og David». Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn.
    Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste. Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare «brølte som en løve» og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp. Kongen sendte sin tolv år gamle sønn Karl - den senere Karl «den Store» - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke «som en annen stallkar» ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St. Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter. Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi; paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi. Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte. Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom.
    Så var da «den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge». I og med kroningen var Pipin og hans frankere «blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk», og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.
    Hans takk kom i form av to krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet. Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble «Patricius» og dermed Romas skytsherre.
    Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort. «Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter det som jeg en gang har gitt ham,» bedyret han.
    Pipin hadde «som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold», og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat. Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike. «Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst,» sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. «Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.» Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse.
    Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.
    Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot. Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk.
    Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet. Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene «lovet hverandre vennskap og troskap» og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da «orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang».
    Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.
    Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. De hadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.
    Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl ble konge alene.

    Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Laon, Broadfoot. Bertrada (datter av Caribert de Laon og Gisele) ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 17. Charlemagne von Franken, Karl den Store  Etterslektstre til dette punkt ble født 2 Apr 747; døde 28 Jan 814, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland.

  2. 14.  Carloman CarolingienCarloman Carolingien Etterslektstre til dette punkt (11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) døde 17 Aug 755, Vienne.

    Familie/Ektefelle/partner: Charotrude de Treves. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Rotrude de Morvois  Etterslektstre til dette punkt ble født 740 , Spoleto, Italia.

  3. 15.  Hieronymus von FrankenHieronymus von Franken Etterslektstre til dette punkt (11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 19. Richard von Rouen  Etterslektstre til dette punkt

  4. 16.  Bertrada of Laon, BroadfootBertrada of Laon, Broadfoot Etterslektstre til dette punkt (12.Caribert9, 10.Martin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike.

    Notater:

    Bethrada (Bertha) døde i Choisy nær Noyon. Hun ble bisatt i kirken i St. Dennis, hvor hennes gemal allerede hvilte.

    Familie/Ektefelle/partner: Pippin von Franken, The Short. Pippin (sønn av Karl Martell von Franken og Chrodtrud) ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 17. Charlemagne von Franken, Karl den Store  Etterslektstre til dette punkt ble født 2 Apr 747; døde 28 Jan 814, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland.


Generasjon: 11

  1. 17.  Charlemagne von Franken, Karl den StoreCharlemagne von Franken, Karl den Store Etterslektstre til dette punkt (13.Pippin10, 11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 2 Apr 747; døde 28 Jan 814, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland.

    Notater:

    Karl I «den Store» (Charlemagne) var konge av Franken 768 - 800 og tysk-romersk keiser 800 - 814.
    Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker.
    Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen for sine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder. Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skulle være. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.
    Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over «det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene». Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse. Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl. Fra nå av - 774 - kalte han seg «frankernes og langobardenes konge». Senere dro Karl flere ganger til Italia for å skape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke.
    Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.
    I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin. Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe. Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent. Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de tre dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann seks timer av gangen og så tørret helt inn i de neste seks timer. Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.
    Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo III fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte «Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerske keiser!»
    En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning: «Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriske begivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476». I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med «usurpatoren», og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.
    Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og «foretrakk hans vennskap for alle andre kongers». Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da tre fornemme frankere kom som utsendinger til «perserkongen Aron», som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter fem års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham «den eneste elefant han i øyeblikket eide». Mer kan man jo ikke forlange. Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på beste måte til den døde åtte år senere.
    Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en felles rett, kapitularier. Han fremmet handel og industru.
    Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.
    Karl var gift fire eller fem ganger. Fjorten barn - enkelte kilder oppgir atten eller tyve - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.
    Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.
    I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter en ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd». Han døde den 28. januar etter å ha regjert i 45 år. I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.
    Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der. I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken. Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig XI av Frankrike, og siden også to ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 m. Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv.

    Charlemagne giftet seg med Hildegardis von Vinzgau 771. Hildegardis (datter av Gerold I von Vinzgau og Imma von Schwaben) ble født 758 , Frankrike; døde 30 Apr 783, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 20. Pepin I von Franken, Karlmann  Etterslektstre til dette punkt ble født 777 , Italia; døde 8 Jul 810, Milano, Italia.
    2. 21. Louis I von Franken, The Pious  Etterslektstre til dette punkt ble født 16 Apr 778 , Casseneuil, Frankrike; døde 20 Jun 840, Mainz, Frankrike.

  2. 18.  Rotrude de MorvoisRotrude de Morvois Etterslektstre til dette punkt (14.Carloman10, 11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 740 , Spoleto, Italia.

    Familie/Ektefelle/partner: Girard de Paris. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 22. Ava de Morvois  Etterslektstre til dette punkt døde 4 Sep 839.

  3. 19.  Richard von RouenRichard von Rouen Etterslektstre til dette punkt (15.Hieronymus10, 11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 23. Richard von Amiens  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 12

  1. 20.  Pepin I von Franken, KarlmannPepin I von Franken, Karlmann Etterslektstre til dette punkt (17.Charlemagne11, 13.Pippin10, 11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 777 , Italia; døde 8 Jul 810, Milano, Italia.

    Notater:

    Konge av Italia 781 - 810.
    Helt til Karl «den Store» nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen Pipin, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

    Pepin giftet seg med Bertha de Toulouse 795. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 24. Bernhard I de Herstal  Etterslektstre til dette punkt ble født 797 , Vermandois, Normandi, Frankrike; døde 17 Apr 818, St. Ambrosius, Milano, Italia.
    2. 25. Adelaida de Italia  Etterslektstre til dette punkt

  2. 21.  Louis I von Franken, The PiousLouis I von Franken, The Pious Etterslektstre til dette punkt (17.Charlemagne11, 13.Pippin10, 11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) ble født 16 Apr 778 , Casseneuil, Frankrike; døde 20 Jun 840, Mainz, Frankrike.

    Notater:

    Ludvig «den Fromme» var Tysk-romersk keiser 814 - 840.
    3 år gammel ble Ludvig kronet i Roma av sin far, Karl «den Store», som konge av Aquitanien. I 813 antok faren ham som medkeiser i det frankiske rike, og etter Karls død, 28.01.814, overtok han tronen. Ludvig var lite krigersk og sterkt religiøs. I 816 kronet paven ham i Reims.
    Det var en stor ulykke at kun den minst dyktige av Karl «den Store»'s sønner overlevde ham og ble hans etterfølger. Karls stat var riktignok den mektigste i Europa, men ennå har verden aldri sett en stormakt som holdes sammen bare av sin egen iboende likevekt. Det må også ha en kraftig, samlende hånd, ellers tar motstridende interesser overhånd. Hvor lysende og imponerende en slik stormakt enn kan ta seg ut i samtidens øyne, har den alltid sine svake sider. Og det var også tilfelle med Karls rike. Der fantes stoff nok til konflikter både innad og utad, som den store keiseren ikke hadde maktet å få bukt med. Det var et klart motsetningsforhold mellom det romanske Vesten og det germanske Østen. Det hersket en selvrådighet blant stormennene, som bare en sterk og imponerende monarks vilje så noenlunde kunne tøyle. Og i syd var riket truet av «sarasenerne», i nord av «normanerne» og i øst av de slaviske folkemassene.
    Karls jernhånd hadde maktet å beherske og kue alle disse uromomentene. Ludvig var av en helt annen støpning. Riktignok ikke kroppslig sett, for Ludvig var staselig å se på og kraftig bygget, og han var en dyktig rytter og jeger. Farens bestrebelser for å øve rettferdighet mot alle, finner man også igjen hos ham. Men som personlighet var Ludvig skåret over en meget mindre lest. Han var «en mann uten lidenskaper, uten laster og uten dyder», for å sitere Haucks dom over ham. Mot Karl «den Store» med sin voldsomme kraft var sønnen en dverg. Mildhet og saktmodighet var hans mest fremtredende egenskaper. Men i virkeligheten skyldtes de bare svakhet og vankelmodighet, og Ludvigs berømte fromhet slo snart over i det absurde. Han ble så from at «han aldri mer kunne le», hvor lystig stemningen enn var omkring ham. Isteden gråt han så meget mer. Overfor prelatene gikk hans ydmykhet så langt at den grenset til selvoppgivelse. Paven overså nå keiseren på en måte som han aldri ville ha våget overfor Karl, og biskopene oppførte seg som riksfyrster. Ludvigs kirkelige forordninger ble nærmest bare et ekko av prestenes krav. De er holdt i en helt annen toneart enn den vi kjenner fra Karls lover, hvor en hersker som er seg sine rettigheter fullt bevisst, taler strengt selv til kirkens menn. I sin nidkjærhet for å få utryddet «hedendommen» gikk Ludvig så langt at han til og med forbød de gamle germanske kvadene som han selv hadde lært i sin ungdom. Ingen fikk fra nå av lese eller lære seg dem. Og de germanske heltesagnene som hans store far hadde elsket og samlet på med så stor pietet, lot han kaste på ilden og brennemerket på den måten sitt eget minne for alle tider. I stedet for den krets av lærde og kultiverte menn som hadde omgitt Karl, var det nå åndelig trangsynte mennesker som anga tonen ved hoffet. Ludvigs styre var slik at han fikk økenavnet «munken», og han ville også sikkert ha passet bedre til å være abbed i et kloster enn keiser.
    I 830 brøt det ut et opprør mot keiserparet. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar.
    Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Men Judith følte seg for sikker i salen. Hensynsløst arbeidet hun videre på å fortrenge stesønnene til fordel for Karl, og en vakker dag slo de seg sammen igjen og gjorde opprør mot faren. Ved Kolmar i Elsass - på «Løgnmarken», som stedet siden ble kalt - sto far og sønner mot hverandre med hver sin hær. Men ved hjelp av løfter og trusler fikk sønnene lokket størsteparten av Ludvigs tropper over på sin side. Da ga keiseren opp det hele og var glad til at han, Judith og Karl slapp fra det med livet.
    I og med dette ble Ludvig betraktet som avsatt, og Lothar overtok keisermakten. Men hans brødre fikk samtidig utvidet sine riker ganske betraktelig og ble dessuten fra nå av selvstendige konger. Karl «den Store»'s rike var altså faktisk delt mellom tre fyrster. Ludvig og hans familie ble holdt i fangenskap. Etter at en riksdag hadde bekreftet Ludvigs avsettelse, tvang Lothar og hans tilhengere det frankiske rikes tidligere keiser til i hele menighetens påsyn å kaste seg ned foran alteret i en kirke i Soissons og «med strømmende tårer bekjenne offentlig at han hadde forvaltet sitt embede på en uverdig måte». Biskopene overrakte ham et langt synderegister, hvor han ble anklaget for helligbrøde, mord, mened og alminnelig pliktforsømmelse, alt dette måtte Karl «den Store»'s sønn og etterfølger erklære seg skyldig i overfor Gud og alt folket. Deretter ble han tvunget til å gi fra seg sitt sverd og iføre seg botsdrakt.
    Ludvigs fiender trodde at de på denne måten hadde gjort ham så umulig i folkets øyne at han aldri mer kunne bestige noen trone. Fra nå av skulle han hele sitt liv betraktes som en botferdig synder. Men de hadde skutt over målet. En så unaturlig ydmykelse virker ikke bare forsonende, men vekker også medlidenhet. Den avsatte kongens sønn Ludvig, som regjerte over nesten hele den germanske delen av riket og derfor ble kalt Ludvig «den Tyske», ble grepet av skam over den uverdige behandlingen faren hadde fått og over at Lothar fortsatt holdt ham i fangenskap. Til det kom også frykten for Lothars alt for tydelige planer om å tilrive seg herredømmet over hele riket. En ny brødrekrig brøt ut. Lothar måtte flykte, og Ludvig «den Fromme» var fri på ny. Under alminnelig jubel iførte han seg igjen sitt keiserlige skrud, og keiserinnen ble befridd fra fengelset.
    Knapt hadde Judith kommet til makten på ny, før hun igjen bare traktet etter at Karl skulle bli tilgodesett på sine halvbrødres bekostning, og den fromme Ludvig var et fullstendig viljeløst redskap i hennes hender. Det var ikke en slik takk Ludvig «den Tyske» hadde ventet seg da han hjalp sin far opp på tronen igjen, og han grep til våpen mot ham enda en gang. Da forsøkte Ludvig og Judith å vinne Lothar for seg, enda det jo var han som hadde tilføyd faren den største ydmykelsen. Men for en intrigemakerske som Judith var nettopp en samvittighetsløs egoist som Lothar den rette forbundsfelle. Og hun fikk virkelig vunnet ham for sine planer. Far og sønn forsonte seg med hverandre, på den betingelse at riket etter Ludvigs død skulle deles likt mellom Lothar og Karl, bortsatt fra et lite område som Ludvig «den Tyske» aller nådigst skulle få beholde. Denne smukke avtalen ble beseglet med rørende scener, den gamle keiseren omfavnet og kysset «den forlorne, men nå gjenkomne sønn» og ba de to halvbrødrene pent om alltid å vise hverandre kjærlighet og stå hverandre bi. Den nakne sannhet bak de vakre frasene var imidlertid at den fromme Ludvig, med god hjelp fra den mest samvittighetsløse av sine tre sønner, hadde tatt nesten hele arven fra ham som tross alt hadde vist seg å være den beste da faren hadde sin vanskeligste tid. Men midt under forberedelsene til å få denne skammelige overenskomsten drevet igjennom med våpenmakt, ble den gamle keiseren rammet av en sykdom, som stadig forverret seg.
    I 840 var livet forbi for den mannen som snarere burde ha fått tilnavnet «den Svake» enn «den Fromme». Hans yngste sønn i første ekteskap var da allerede død og hans fars mektige rike ble oppløst i småstykker.

    Louis giftet seg med Judith von Bayern 819, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland. Judith (datter av Welf I von Bayern og Hedwig) ble født , Andech, Frankfurt-am-Main, Tyskland; døde 19 Apr 843, Tours, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 26. Charles, The Bald  Etterslektstre til dette punkt ble født 13 Jun 823 , Frankfurt Am Main, Tyskland; døde 6 Okt 877, Avrieux, Mont-Cenis, Frankrike.
    2. 27. Gisla de France  Etterslektstre til dette punkt ble født 820 , Frankfurt Am Main, Tyskland; døde 1 Jul 874, Friuli, Lombardia, Italia.

    Familie/Ektefelle/partner: Irmingard. Irmingard døde 3 Okt 818. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 28. Hildegarde  Etterslektstre til dette punkt døde 23 Aug 860.
    2. 29. Lothar I von Franken  Etterslektstre til dette punkt ble født 795; døde 29 Okt 855, Prum, Rhineland-Palatinate, Tyskland.
    3. 30. Louis I, The German  Etterslektstre til dette punkt døde 28 Aug 876, Tyskland.

    Familie/Ektefelle/partner: N.N. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 31. Alpais de France  Etterslektstre til dette punkt ble født , Frankrike; døde 29 Mai 852, Frankrike.

  3. 22.  Ava de MorvoisAva de Morvois Etterslektstre til dette punkt (18.Rotrude11, 14.Carloman10, 11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1) døde 4 Sep 839.

    Familie/Ektefelle/partner: Hugues de Tours. Hugues (sønn av Luitfrid II de Sundgau og Hiltrude de Wormsgau) døde 4 Nov 839. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 32. Aelis de Tours  Etterslektstre til dette punkt ble født , Frankrike; døde, Frankrike.
    2. 33. Irmgard de Tours  Etterslektstre til dette punkt døde 20 Mar 851, Italia.

  4. 23.  Richard von AmiensRichard von Amiens Etterslektstre til dette punkt (19.Richard11, 15.Hieronymus10, 11.Karl9, 9.Pippin8, 7.Begga7, 6.Pippin6, 5.Karloman5, 4.Sigebert4, 3.Klotar3, 2.Klodvig2, 1.Childerik1)

    Notater:

    Count of Amiens, omtalt 801

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 34. Bivin von Metz  Etterslektstre til dette punkt ble født , Frankrike.




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !