Klodvig

Klodvig

Mann

Generasjoner:      Standard    |    Kompakt    |    Vertikalt    |    Bare Tekst    |    Generasjon Format    |    Tabeller    |    PDF

Generasjon: 1

  1. 1.  KlodvigKlodvig

    Familie/Ektefelle/partner: Ildegonde von Köln. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 2. Childebert von Köln  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 2

  1. 2.  Childebert von KölnChildebert von Köln Etterslektstre til dette punkt (1.Klodvig1)

    Familie/Ektefelle/partner: Amalaberge. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 3. Sigibert von Köln  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 3

  1. 3.  Sigibert von KölnSigibert von Köln Etterslektstre til dette punkt (2.Childebert2, 1.Klodvig1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 4. Klodrik von Köln  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 4

  1. 4.  Klodrik von KölnKlodrik von Köln Etterslektstre til dette punkt (3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1)

    Familie/Ektefelle/partner: Parricide. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 5. Munderik  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 5

  1. 5.  MunderikMunderik Etterslektstre til dette punkt (4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1)

    Familie/Ektefelle/partner: Arthenia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 6. Bodogiesel I von Neustria  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 6

  1. 6.  Bodogiesel I von NeustriaBodogiesel I von Neustria Etterslektstre til dette punkt (5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1)

    Familie/Ektefelle/partner: Palatina. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 7. Bodogiesel II von Neustria  Etterslektstre til dette punkt


Generasjon: 7

  1. 7.  Bodogiesel II von NeustriaBodogiesel II von Neustria Etterslektstre til dette punkt (6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1)

    Familie/Ektefelle/partner: Oda von Schwaben. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 8. Arnulf von Metz, St. Arnulf  Etterslektstre til dette punkt ble født 13 Aug 582 , Heristal, Liege, Belgia; døde 16 Aug 640, Remirmont, Lorraine, Frankrike.


Generasjon: 8

  1. 8.  Arnulf von Metz, St. ArnulfArnulf von Metz, St. Arnulf Etterslektstre til dette punkt (7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1) ble født 13 Aug 582 , Heristal, Liege, Belgia; døde 16 Aug 640, Remirmont, Lorraine, Frankrike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Bishop

    Notater:

    Arnulf hadde stor innflytelse i merovingernes kongedømmer som biskop, og ble senere kanonisert som helgen. Han er også kjent som Arnold. Arnulf tjente ved det astrasiske hoffet under Teodebert 2 (595–612). I 613 ledet Arnulf og Pipin av Landen, hvis datter Begga hadde giftet seg med Arnulfs sønn Ansegisel, opposisjonen av frankiske adelsmenn mot dronning Brunhilda av Austrasia. Opprøret førte til at hun ble kastet, torturert og til slutt henrettet, og de frankiske land ble etterpå gjenforent under Klotar 2, dronningens nevø. Selv om Arnulf ønsket å trekke seg tilbake til Vosges–fjellene som eremitt, ble han overtalt til å bli værende og bli biskop av Metz. Arnulf var fra 623 rådgiver til Dagobert 1 sammen med Pipin av Landen som da var rikshovmester. Sammen med sin venn Romarik, trakk han seg tilbake i 627 til en fjellside i Vosges for å fullføre sin livslange drøm om å bli eremitt. Før han ble vigslet hadde han 2 sønner med sin kone Doda: Ansigisel giftet seg med Pipins datter Begga, og deres barn var Pipin av Heristal, en av Karl den stores oldefedre. Klodulf, som sin far, ble biskop av Metz. Det er usikkert om han hadde en tredje sønn kalt Martin. Arnulf ble kanonisert som helgen av den katolske kirke og er kjent som skytshelgenen for ølbrygging. Mens Arnulf er anerkjent som en av de tidligste dokumenterte forfedrene til Karl den store og dermed av de fleste europeiske kongefamilier i dag, er Arnulfs eget opphav både usikkert og uten dokumentasjon. Noen har hevdet at Arnulfs far var Arnoldus (ca. 535–600) og at hans mor var Ada av Swabia. Andre som siterer frankiske legender, mener at Arnulf var sønn av Bodigisel. Atter andre har hevdet at Arnulfs mor var Bertha, prinsesse av Paris (539–640). Arnulfs eldre forfedre fra en - Mellobaude - i det 4. århundre, kan ha vært en konstruert slektsrekke for å smigre karolingerne:

    Familie/Ektefelle/partner: Doda de Herstal. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 9. Ansegisel  Etterslektstre til dette punkt ble født , Frankrike.


Generasjon: 9

  1. 9.  AnsegiselAnsegisel Etterslektstre til dette punkt (8.Arnulf8, 7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1) ble født , Frankrike.

    Andre Hendelser og Egenskaper:

    • Yrke: Mayor of the Palace, Major Domus

    Familie/Ektefelle/partner: Begga de Herstal, St.Begga. Begga (datter av Pippin von Landen, The Elder og Itta von Landen, St.Itta) ble født , Landen, Belgia; døde 17 Des 693, Belgia. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 10. Pippin von Herstal  Etterslektstre til dette punkt ble født 640 , Louvain, Belgia; døde 16 Des 714, Jupille.
    2. 11. Martin de Laon  Etterslektstre til dette punkt ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; døde 22 Okt 741, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.


Generasjon: 10

  1. 10.  Pippin von HerstalPippin von Herstal Etterslektstre til dette punkt (9.Ansegisel9, 8.Arnulf8, 7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1) ble født 640 , Louvain, Belgia; døde 16 Des 714, Jupille.

    Notater:

    Pipin var hertug i Braband i 685. Han var «Major domus» over Austrasien under Theodoric III, Clodvech III og Childebert III.
    I tiden etter kong Klodvig var frankernes rike mer og mer blitt delt i tre mindre riker, Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kaltes merovingerne, etter en viss Merowech som skal ha deltatt i slaget mot hunnerne på De katalauniske marker. Kong Dagobert var den siste mann som under sitt enekongedømme kastet en viss glans over slekten. Gullmynter preget under ham, var blant myntene som ble funnet i en skipsgrav ved Sutton Hoo. I handels- og kulturforbindelsene nord for Alpene i denne tiden spiller det frankiske riket en så stor rolle at navnet «merovingertiden» brukes av arkeologene om hele perioden mellom folkevandringene og vikingtiden. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet. De virkelige herrer i riket var palasshovmestrene, som ble en slags arvelige førsteministre for de veke og degenererte småkongene. Fra en slik hovmesterslekt skulle siden Karl «den Store»'s dynasti vokse fram.
    Etter seieren ved Testri i 687 vant Pipin også makten i Neustrien og Burgund. Han hadde langt mer makt enn de svake merovinger og kjempet med hell mot de tyske folk.
    Han ville overlate sin stilling til en umyndig sønnesønn, men det ble hans uekte sønn, Karl Martell, som fikk makten etter hans død. Han var gift med Plestrudis, men mor til Karl var hans elskerinne, Alpaida, som døde i 718.

    Familie/Ektefelle/partner: Alpaida von Sachsen. Alpaida (datter av Pepin de Senlis) ble født , Heristal, Liege, Belgia; døde, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 12. Karl Martell von Franken  Etterslektstre til dette punkt ble født 23 Aug 686 , Herstal, Belgia; døde 15 Okt 741, Ciersy, Frankrike.

  2. 11.  Martin de LaonMartin de Laon Etterslektstre til dette punkt (9.Ansegisel9, 8.Arnulf8, 7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1) ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike; døde 22 Okt 741, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.

    Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Prüm. Bertrada (datter av Hugobert Senechall og Irmina) ble født , Roches, Frankrike; døde, Laon, Aisne, Picardie, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 13. Caribert de Laon  Etterslektstre til dette punkt ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.


Generasjon: 11

  1. 12.  Karl Martell von FrankenKarl Martell von Franken Etterslektstre til dette punkt (10.Pippin10, 9.Ansegisel9, 8.Arnulf8, 7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1) ble født 23 Aug 686 , Herstal, Belgia; døde 15 Okt 741, Ciersy, Frankrike.

    Notater:

    Karl «Hammeren» var rikshovmester av Austrasia og Neustria.
    Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751. I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen «tysk-» ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911. Etter Ludvig «den Fromme»'s død ble Karl «den Store»'s rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund (Lothar). Lothar arvet også keisertitelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar II's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.
    Karl hadde som «Major domus» - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de to viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren. Han tilnavn, som betyr «Hammeren», var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden. «De dådløse konger» er historiens navn på de siste merovinger.
    Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell. Hans enhetsbestrebelser ble faktisk også understøttet ved at landet stadig ble utsatt for angrep fra ytre fiender. Arabere, langobarder, slaver og saksere - et hedensk germanerfolk mellom nedre Rhinen, nedre Elben og Eideren - trengte på fra forskjellige kanter og tvang den ene stolte hertug etter den andre til å be riksregjeringen om hjelp. Og hjelp fikk de.
    I 717 seiret han over neustrierne, og da disse i 719 gjentok sitt angrep alliert med akvitanerne, beseiret han dem igjen. Karl førte kamp mot en rekke andre folk, og tvang disse inn under sitt overherredømme. Ved sine kriger fra 717 til 719 samlet han hele Frankrike.
    Omkring 720 gikk araberne og berberne som hadde beseiret vestgoterne i Spania, over Pyreneene, lokket av skattene i de galliske kirkene. Kanskje også med et håp om med tiden å kunne komme fram til Konstantinopel til lands og gi den stolte keiserbyen det drepende slag. Men først skulle det nå rettes et støt mot frankernes rike, mot hjertet til den vesterlandske kristenhet. Hvem skulle vel et århundre tidligere ha kunnet drømme om at det skulle bli nødvendig for Gallias folk å skjelve for erobrere fra det fjerne sagalandet Arabia og at disse erobrere skulle grunnlegge et rike som omfatte så forskjellige land som Spania og Persia!
    Araberne møtte Karl ved Poitiers i 732. I syv dager lå de to hærene urørlig rett overfor hverandre og bare holdt øye med hverandre. Men da endelig de arabiske rytterskarene på sine raske hester styrtet fram mot frankernes tette rekker med hevede krumsabler, prellet de fullstendig av mot denne levende muren. De spebygde arberne ble formelig knust av de tunge frankiske slagsverdene, som ble ført «med jernhånd». Natten avbrøt blodbadet, men da dagen grydde, sto frankerne igjen oppstilt i slagorden, ferdige til å fortsette kampen. Men det var ikke en araber å se, og leiren deres var tom og forlatt. Islams seierrike fremmarsj var blitt stanset. Romersk-germansk kultur og kristen tro hadde enda engang, som på slagmarken ved Troyes nesten 300 år tidligere, holdt stand mot Østens hærskarer. Helt knekket var arabernes pågangsmot riktignok ikke, for enda i mange år måtte Karl kjempe mot dem før de lot det frankiske rike i fred.
    Hvor betydningsfullt slaget ved Poitiers enn var, er det imidlertid en stor overdrivelse å påstå at det var Karl som fikk islams stolte bølge til å stilne av. Hvis ikke Konstantinopels murer og skip hadde stanset de fremstormende Allah-tilhengerne, ville de ha gått over Bosporus og truet hele kristenheten fra den andre kysten av stredet. Den tapre karolingeren hadde bare stanset den siste utløperen av verdenserobrernes hærskarer. Det bysantinerne gjorde, nemlig å holde stand mot stormen fra den arabiske sentralmakt i mannsaldre og slå den definitivt tilbake til slutt, er uten sammenligning en meget større bedrift.
    Etter seieren ved Poitiers og senere ved Berre i 737 var imidlertid Karls stilling i det frankiske rike blitt så sterk at da den kongen som i navnet regjerte landet døde, kunne han tillate seg å la tronen bli stående tom og selv lede regjeringen. Etter å ha erobret Provence, forberedet han seg til å dra over Alpene for å beskytte paven mot langobardene. Han døde imidlertid 22.10.741 i Kirsey ved Oise innen han kunne gjennomføre planen.
    Hvem som er mor til Pipin «den Lille», vet man neppe. I visse kilder kalles hun Rothrudis, i andre Christrudis.

    Familie/Ektefelle/partner: Chrodtrud. Chrodtrud (datter av Lentuinus Treves og Chrodobertus) døde 724, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 14. Pippin von Franken, The Short  Etterslektstre til dette punkt ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike.
    2. 15. Carloman Carolingien  Etterslektstre til dette punkt døde 17 Aug 755, Vienne.

    Familie/Ektefelle/partner: Ruodhaid von Trier. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 16. Hieronymus von Franken  Etterslektstre til dette punkt

  2. 13.  Caribert de LaonCaribert de Laon Etterslektstre til dette punkt (11.Martin10, 9.Ansegisel9, 8.Arnulf8, 7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1) ble født , Laon, Aisne, Picardie, Frankrike.

    Familie/Ektefelle/partner: Gisele. Gisele ble født 670 , Roches, Frankrike; døde 720. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 17. Bertrada of Laon, Broadfoot  Etterslektstre til dette punkt ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike.


Generasjon: 12

  1. 14.  Pippin von Franken, The ShortPippin von Franken, The Short Etterslektstre til dette punkt (12.Karl11, 10.Pippin10, 9.Ansegisel9, 8.Arnulf8, 7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1) ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike.

    Notater:

    Pipin «den Lille» var rikshovmester av Austrasia og Neustria 741 - 751 og konge av Franken 751 - 768.
    Karl Martell ble etterfulgt av sin sønn Pipin. Navnet «den Lille» skal han ha fått på grunn av en bedrift som minnet om Davids kamp med Goliath. For å vise sine menn hva han dugde til, ga han seg nemlig i kamp med en løve, som han først hadde latt anfalle en vill okse, og skilte hodet fra kroppen på dem begge med et eneste sverdhugg. Fra det øyeblikk var det ingen som våget å måle krefter med Pipin.
    Han ble sammen med sin bror Karlmann «major domus» over Neustrien, Burgund og Provence. Han innsatte Childerich III i 742 og ble eneherre i 747, da Karlmann gikk i kloster.
    Et par år etter Karl Martells død var det på ny blitt plasert en konge av Klodvigs ætt på tronen, men meningen var bare å ha ham der «som et fugleskremsel» mot rovfuglsvermene mens Pipin selv var borte på felttog i fiendeland. Da Pipin vendte hjem som seierherre, syntes han imidlertid det var meningsløst å ha en slik skyggekonge ved siden av seg, og for å få en anstendig slutt på den ynkelige komedien, sendte han «etter råd og godkjenning fra alle franker», et sendebud til paven og lot forespørre hos Hans Hellighet om det var rett og riktig med konger som ikke hadde noen makt.
    Hva pavens svar ville bli, kunne det ikke herske noen tvil om. Spørsmålet var blitt stilt ham på et tidspunkt som var meget gunstig for Pipin. Den hellige fader levde nemlig i stor redsel for de forhatte langobardene, som nettopp da var i full gang med å forsøke å gjøre seg til herrer over hele Italia. De hadde alt underlagt seg de keiserlige besittelsene ved Ravenna, det såkalte Eksarkatet, og når som helst kunne turen komme til Roma.
    Paven trengte altså en beskytter. Fra keiseren var det ingen hjelp å vente, for hans stridskrefter var bundet i øst i kampen mot islam. Den hellige fader ville ha vært en meget dårlig statsmann hvis han i en slik situasjon ikke hadde innsett verdien av å få frankernes mektige hersker til venn. Hans svar på Pipins spørsmål ble følgelig: «Det er bedre at den som har makten også bærer kongenavnet.» I kraft av denne uttalelsen ble så Pipin valgt til konge av frankerne i 751 eller 752 på en riksforsamling i Soissons. Landets fornemste biskoper salvet ham med hellig olje til bekreftelse på hans nye verdighet, «som Samuel hadde salvet Saul og David». Dermed hadde kirken gitt den nykronede kongen sin velsignelse, og den burde vel kunne oppveie savnet av fødselsretten til tronen. Den siste merovinger måtte gå i kloster sammen med sin sønn.
    Pipin fikk snart anledning til å gjøre paven en gjentjeneste. Som ventet, ble nemlig Hans Hellighet hardt presset av langobardenes konge, som fordret at romerne skulle betale skatt til ham. Forgjeves sendte paven sine sendemenn til ham - kongen bare «brølte som en løve» og slynget ut de forferdeligste trusler mot Roma. Forgjeves skrev også Den hellige fader til keiseren i Konstantinopel og anropte ham om bistand. Paven måtte da i sin nød se seg om etter annen hjelp, og han vendte seg til frankernes konge. Enda det var sent på høsten, foretok han en besværlig reise over Alpene for å samrå seg med Pipin om hjelp. Kongen sendte sin tolv år gamle sønn Karl - den senere Karl «den Store» - sammen med flere fornemme menn for å møte paven på frankisk jord og eskortere ham videre. Selv hilste kongen Den hellige fader med store æresbevisninger, gjorde ydmykt knefall for ham og gikk et langt stykke «som en annen stallkar» ved siden av Hans Hellighets hest. Den hellige fader nølte nå ikke med å legge St. Peters sak i kongens hender, og Pipin påtok seg oppgaven som pavens og den hellige kirkes beskytter. Forbundet mellom den hellige fader og frankernes konge ble ifølge gamle beretninger beseglet under dramatiske, delvis bibelske scener i middelaldersk regi; paven og hans klerker i sekk og aske lå nesegrus og anropte kongen om hjelp, mens de påkalte Gud og apostlene. Og straks Den hellige fader reiste seg, rakte kongen, hans sønner og stormenn ham hendene til tegn på at de ville stå ham bi. Deretter viste paven sin takknemlighet ved selv høytidelig å salve Pipin til konge i kirken i Saint-Denis, og dessuten ble også begge hans sønner innvidd til sin vordende kongeverdighet på samme måte. Inntrykket av den høytidelige handling ble ytterligere forsterket ved den forbannelse paven uttalte over enhver som dristet seg til å velge en annen enn en av Pipins sønner til konge, når den tid kom.
    Så var da «den hellige Peters velsignelse blitt utøst over frankernes konge». I og med kroningen var Pipin og hans frankere «blant alle konger og folk blitt utvalgt til Guds eget folk», og Pipin hadde også fått et sterkt overtak over alle sine medbeilere til kronen.
    Hans takk kom i form av to krigstog til Italia, hvor han beseiret langobarderkongen Aistulf i 756 og - sannsynligvis etter avtale - overleverte de italienske områdene som keiseren ikke hadde maktet å forsvare, til pavestolen. Ved denne gaven fra den frankiske konge ble grunnen lagt til den senere Kirkestaten som var helt uavhengig av Bysants og omfattet omtrent hele det gamle Latium og den sydlige delen av Etruria foruten Eksarkatet. Tidligere hadde det materielle grunnlag for pavens makt bestått av de domener som hadde tilfalt kirken ved gavebrev og testamenter rundt omkring på hele Apenninerhalvøya, på Sicilia, Sardinia og Korsika, ja til og med i Nord-Afrika, Syd-Gallia og Illyria. Dette kirkelige arvegodset fortsatte hele tiden å bestå ved siden av selve Kirkestatsområdet og vokste stadig ved nye donasjoner. Pipin ble «Patricius» og dermed Romas skytsherre.
    Etter å ha skjenket kirken en slik stor almisse mente Pipin at han hadde skaffet seg forlatelse for alle sine synder. I hvert fall fremstilte han saken slik for keiseren da denne gjorde krav på å få tilbake de områdene Pipin hadde forært bort. «Ingen skatter i verden ville kunne formå meg til å frata St. Peter det som jeg en gang har gitt ham,» bedyret han.
    Pipin hadde «som en gang Moses og David, reddet Guds folk fra fiendens vold», og paven velsignet ham, hans hus og hele hans land. Romerne hadde stilt seg under de frankiske kongers protektorat. Roma tilhørte ikke lenger det romerske keiserdømme, men til det frankiske rike. «Inntil da hadde den romerske kirke vendt sitt ansikt mot øst,» sier den estnisk-tyske historieforskeren Johannes Haller. «Nå vender den ryggen mot Østen og kaster seg i armene på frankerne.» Det er i landene i vest paven har funnet sin store fremtidsoppgave, først og fremst takket være misjonsarbeidet og karolingernes kraftige beskyttelse.
    Grunnleggelsen av Kirkestaten har hatt umåtelig betydning for Italias skjebne. Langobarderriket ble på den måten berøvet enhver mulighet til å utvikle seg til en mektig og enhetlig stat, og Apenninerhalvøya var for århundrer fremover dømt til splittelse.
    Om Pipins regjering er det forøvrig å fortelle at han styrte sitt rike med kraft og klokskap og med hell fortsatte sin fars bestrebelser for å verge rikets grenser mot fiendtlige angrep. Han hadde en lykkelig evne til å forene kraft og myndighet med mildhet og forsonlighet. Etter krigen med langobardene formidlet han et godt forhold mellom dem og paven. og selv med keiseren i Konstantinopel kom han etter en tids forløp på ganske god fot. Hans italienske politikk hadde ingen vidtgående hensikter, han ville bare trygge pavens selvstendighet overfor langobarder og østromere og derved skaffe seg et støttepunkt i Roma. Noen tanke om selv å skaffe seg besittelser syd for Alpene, hadde han ikke. Det var tilstrekkelig med andre, mer nærliggende utenrikspolitiske oppgaver, som ga ham mer enn nok å gjøre. Det var først hans store etterfølger som kom til å slå inn på nye veier i sin italienske politikk.
    Men like lite som Pipin hadde egne planer med Italia, ville han gi sin støtte til å virkeliggjøre de høytflyvende ideene som pavemaktens fremvekst etter hvert hadde fremkalt i Roma. Der hadde man nemlig begynt å drømme om intet mindre enn det vestromerske rikes fornyelse gjennom pavedømmet. Slike fantasterier stilte Pipin seg kjølig avvistende til. I stedet rakte han keiseren hånden til forsoning ved å sende en utsending til Konstantinopel. Resultatet ble at de to fyrstene «lovet hverandre vennskap og troskap» og sendte gaver til hverandre. Blant gavene fra keiseren var det et orgel, et musikkinstrument som ingen hadde sett før i frankernes land, og de undret seg umåtelig da «orgelpipene ble beskjelet av belgenes åndedrett og etterlignet tordenens drønn, lyrens tone og cymballenes klang».
    Keiseren innledet også forhandlinger om ekteskap mellom sin sønn og en av Pipins døtre. Men kongen ville ikke høre på det øret. Han unnskyldte seg med at han ikke ville gifte bort barna sine til fremmede land og forøvrig ikke kunne love noe i denne forbindelse uten pavens samtykke.
    Også med El-Mansur, kaliffen i Bagdad, innledet Pipin diplomatiske forbindelser, og de to fyrstene utvekslet sendemenn og ga hverandre gaver. De hadde jo felles interesser overfor kalifatet i Cordoba. Men til noe samarbeid mellom øst og vest mot omajjadene i Spania kom det ikke.
    Pipin døde i 768. Han hadde gjort begge sine sønner og etterkommere til regenter, men den yngste av dem døde snart etter, og Karl ble konge alene.

    Familie/Ektefelle/partner: Bertrada of Laon, Broadfoot. Bertrada (datter av Caribert de Laon og Gisele) ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Charlemagne von Franken, Karl den Store  Etterslektstre til dette punkt ble født 2 Apr 747; døde 28 Jan 814, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland.

  2. 15.  Carloman CarolingienCarloman Carolingien Etterslektstre til dette punkt (12.Karl11, 10.Pippin10, 9.Ansegisel9, 8.Arnulf8, 7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1) døde 17 Aug 755, Vienne.

    Familie/Ektefelle/partner: Charotrude de Treves. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 19. Rotrude de Morvois  Etterslektstre til dette punkt ble født 740 , Spoleto, Italia.

  3. 16.  Hieronymus von FrankenHieronymus von Franken Etterslektstre til dette punkt (12.Karl11, 10.Pippin10, 9.Ansegisel9, 8.Arnulf8, 7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1)

    Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 20. Richard von Rouen  Etterslektstre til dette punkt

  4. 17.  Bertrada of Laon, BroadfootBertrada of Laon, Broadfoot Etterslektstre til dette punkt (13.Caribert11, 11.Martin10, 9.Ansegisel9, 8.Arnulf8, 7.Bodogiesel7, 6.Bodogiesel6, 5.Munderik5, 4.Klodrik4, 3.Sigibert3, 2.Childebert2, 1.Klodvig1) ble født 720 , Aisne, Picardie, France; døde 12 Jul 783, Choisy, Frankrike.

    Notater:

    Bethrada (Bertha) døde i Choisy nær Noyon. Hun ble bisatt i kirken i St. Dennis, hvor hennes gemal allerede hvilte.

    Familie/Ektefelle/partner: Pippin von Franken, The Short. Pippin (sønn av Karl Martell von Franken og Chrodtrud) ble født 714; døde 24 Sep 768, Saint-Denis, Frankrike. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

    Barn:
    1. 18. Charlemagne von Franken, Karl den Store  Etterslektstre til dette punkt ble født 2 Apr 747; døde 28 Jan 814, Aachen, Nordrhein-Westfalen, Tyskland.




Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !