Notater: Alf-Inge`s Hjemmeside

Notater

Treff 3,001 til 3,040 av 3,040

#	Notater	Linket til
3001	Denne var engelskmann, han omtales som skipper fra London 1607 og slo seg straks etter ned i Trondheim, hvor han nevnes som rådmann 1622 og borgermester 1630. Han var en av byens aller største kjøpmenn og eide flere skip, drev stor trelasteksport på England og Skottland ved siden av fiskeksport. Han døde 1643 Hans besteforeldre, Alexander Sampson og Elenor, bodde i Reading i England der det ble holdt skifte etter dem i 1606 og i 1620. Skifte 22 sep. 1646, Trondhjem «Avdøde Alexander Samsons. E. Cannillechen Hendrichsd. og hennes barn eller medarvinger. Jeronimus (Brüghmann) tok sine barns arv, Hillebrand Brunsmand sin sønn lille Alexanders, de andre selv.».	Sampson, Alexander Humhredssøn (I3702)
3002	Från 1539 till 1548 Öjebyn,Piteå (BD) nr 25 Sanden	Larsson, Lars (I9550)
3003	I et brev av 28. juni 1533 [DN XI, 593] kunngjør Jon Jonsson, lagmann i Tønsberg, og Olav Olavsson, lagrettesmann i Lardal, at de efter anmodning av sin værmor, «hustru Karin Mattes Nielssons efftherleuerske hues siel gud haffue», hadde gjort jordebytte med en Rolleiv Torsteinsson hvorved denne fikk halve søndre Lindem i Neshered av skyld 3½ markebol mot 10 øresbol i Komnes, 1 markebol i Reine, begge i Komnes sogn og 6 øresbol i søndre Hvam i Efteløt samt annet jevngodt gods av 1 huds skyld.1 Da hun fører hustru-titel, er det mulig at Mattis Nielsson efter 1516 har fått adelsbrev eller er blitt utnevnt til rådmann, i tilfelle vel i Skien. Det siste alternativ blir dog kanskje mindre sannsynlig derved at han efter sin død, i et brev av 1543, omtales som «Mattis paa Tuffte». Det kan imidlertid også være at hustru Karin har erhvervet sin titel gjennem et tidligere ekteskap.	Schjerven, Karin Amundsdatter (I2220)
3004	I pastor Johannes Oldendorphs livserindringer kan man bl.a. læse: »Denne min søster, fødte ham [Oluf Meckelburg] i det Herrens år 1540, otte dage før St. Hansdag, det var omkring 15. juni, den førstefødte søn, som blev kaldt Olaus, og ved Guds nåde endnu er i live. Derefter fødte hun år 1541, omkring Mikkelsdag (den 29. sep.) en datter, som efter vor moder blev kaldt Elsebe, og som indtil nu er i live. Hun fødte derefter flere børn, nemlig fire, af hvilke de to blev født for tidligt, og den ene af dem, måske en pige, døde i moders liv sammen med moderen. I det Herrens år 1546 den 25. sep., døde denne min søster, gudsfrygtig i Kristus Jesus, mens jeg opholdt mig i Wittenberg. Det er blevet mig fortalt, at både barnet og hun døde under fødselen, hun under store smerter.« Af de tre øvrige børn [foruden Oluf og Elsebe], menes det ene at være sønnen Hans Meckelburg, der må være født i tiden 1542-45, og som nevnes 25. dec. 1571 som mønsterskriver i København.	Oldendorp, Marina Jacobsdatter (I1866)
3005	Jon Olsøn, bruker av Auringmoen (bnr. 4, lnr. 214) på Leiren nedre i Hemnes fra 1715	Olsøn, Jon (I8686)
3006	Overtok ved morens død den jordepart hun ennå satt med på Tovik i Trondenes, og bygslet samtidig en ledig halvvågsleie i nedre Sandstrand. Da så Rosenfeldt flyttet, overtok han også resten av Tovik og frasa seg jorda på Sandstrand. Niels drev stort gårdsbruk i Tovik og deltok i fiske, men drev aldri jektebruk, slik som det har vært antatt i en del opptegnelser om Schjelderupslekten. Tollefsmessedagen (23. december) 1723 brente kornladen, «alle hans Fæhuuse» og høyladene med korn og høyavling ned til grunnen. I et bønneskriv til kongen dat. 11. juli 1724, for å oppnå skatte- og landskyldsfrihet for noe år, forteller Niels selv hvordan han mente brannen var oppstått: « - - - nogle finner som samme dag var hos mig, og komb til mig noget beskiencket, og Een i blandt dem kaldet Ørelaus-Olle, gjorde sig meget u-nøttig og paa det siste udformede mig af mit eget Huus fordi ieg iche hafde Brendevin at lade dem faa saa meget som de vilde, saa ieg var der over nødsaget at gaa ud af min Stue at hindre hans Overlast, og derover maatte give ham nogle Slag og drive ham med hans Cammerater fra min Gaard. Mens da ieg formenede mig at være fri og i Roelighed, viste ieg iche af før med at min Kornlade stod i lys Lue och var anstuchen paa dend indre side, som ingen af os i Gaarden kunde see - - - ». Han opplyste videre at bare tømmer til å bygge husene opp på nytt ville komme på minst 20 rdlr. Niels oppnådde skattefrihet i 2 år, men kom ingen veg med sine anklager mot «Ørelaus-Olle», eller Ole Johnsen, en svensk reinlapp som holdt til i Mærraskaret i Grovfjorden. På høsttinget for Astafjord 1726 ble Ole frikjent for ildspåsettelse. I 1726 avsto Niels «godvillig» halve gården, eller den parten som senere ble kalt indre Tovik, til Iver Andersen, mens han beholdt den andre part (ytre Tovik).	Schjelderup, Nils Andersen (I1722)
3007	Peder Nielsen var født i Trondheim 1533, rådmann 1588-94 og borgermester 1595. Han ble begravd inne i Domkirken, hvor Gerh. Schøning så hans gravsten innenfor kirkens søndre dør, i den søndre gang i kirkens østre skip, med følgende innskrift: »Her ligger bekrafven erlig oc velact mand Peter Nelsen, borgemester udi Trundheim, som christelig døde udi Herren anno 1609, den 12. novembris, med sin kiere hustrue, erlic oc gudfrygtig quinde Ærmegaard Kaspers Dotter, som oc christeligen hendøde udi Herren anno 1634, den 17. may.« Peder Nielsen var sønn av tidligere byfogd og rådmann Niels Lauritzøn, som 1537 ble innsatt som Trondheims aller første borgermester av befalingsmannen Christopher Huitfeldt. At Peder Nilsen hadde barna NN gm. Hans Bagger og Caspar, fremgår av en Herredagssak i 1619. Der blir det sagt at Hans Baggers hustru var søster av Caspar Pedersen. Samtidig fremgår det i saken at Caspar og hans søster var søskendebarn av Joen Robertsens første hustru. Nå vet vi, fra Schønnings beskrivelse av gravsteiner på domkirken, at Joen Robbertsens første hustru hete Anne Mendtsdatter. Det sjeldne navnet plassere henne som en datter av Ments von Ravensburg og Margrete Casparsdatter. Denne Margrete Casparsdatter var en søster av Ermegaard Casparsdatter som var gift med Petter Nielsen.	Arctander, Peter Nilsen (I3933)
3008	I 1595 var han kapellan i Veile og fikk da forleningsbrev på Kronens part av korntienden av Nykirke sogn i Nörvongs herred, kvitt og fritt. Anders Bredal siges at være født i Vindinge ved Vejle 1578. J.Bloch skriver dog, at han blev født »udi Weyle Købstad«, og dette sandsynliggøres ved, at han underskrev sig Anders Bredal Vedele, hvilket Bloch selv har set. Han blev Sognepræst i Rudkøbing 1597, blev Provst [i Nørre herred] 1604 og døde i Embedet 1630. Som rimeligvis alle de foregaaende og efterfølgende Præster, der døde her før 1805, blev ogsaa han begravet i Kirkens Kor, og han fik over sig lagt en Ligsten, som desværre igen blev optaget i 1691. Kirkebogen meddeler herom, skrevet af Sognepræsten Niels Giødsøn: »Dette stod skrevet paa den Sten, som blev optaget udi Koret i Rudkiøbings Kirke, og Gud ved, det var meget mod min Vilje. Den blev optagen VI 7bris 1691. -o- Jeg veed, at min Fresere lefver hos Faderens høyre Haand oc troer han skal i sin Herlighed igienkomme beskiket Dommere af Gud ofver levende oc døde, oc saa skal jeg see hannem af mit Kiød. Joh. XIV: Matth. XXV: Act. XX. -o- Her ligger begraven hæderlig og vellærde Mand Her Anders Bredal Vedle, Provst og Sogneprest udi Rudkiøbing, som christeligen i Herren hensof Anno 1630 den 17. Febr. udi hans Alders 52 Aar og udi hans Embedis 32 Aar, disligeste hans kierre Hustrug erlig oc gudfrygtig Quinde Anne Niels Datter, som saligen i Herren døde 1623 den 6 Julij«. [Kirkebog 1691, Fol. 373b.] Anders Bredal var gift 2 Gange. Hans første Hustru var Anne Nielsdatter, der døde 1623, og det var kun med Betænkelighed, at han paany indtraadte i Ægteskab, antagelig i 1626, med Abigael Christiansdatter. J.Bloch mener dog, at hun hed Abigael Christensdatter, og han fortæller, at Anders Bredal d. 12. Maj 1626 raadførte sig med Biskoppen, før han tog den endelige Beslutning. Abigael overlevede Anders Bredal og giftede sig med hans Efterfølger Lauritz Jacobsen. J.Bloch meddeler desuden, at Mag. Alb. Thura i hist. litt. Danorum, p. 379, regner Anders Bredal som en af de danske Poeter, og at han i 1610 lod udgive en Ligprædiken over Fru Anne Rønnow, Hr. Erich Hardenbergs. Byfoged Friederichsen indsendte i 1720 en Skrivelse til Biskoppen, hvori han bl.a. gør Rede for de Epitafier, som paa dette Tidspunkt fandtes i Rudkøbing Kirke. Der var 8 ialt, og Friederichsen nævner dem alle samt meddeler, hvem de var ophængt over eller skænket af. Et af disse Epitafier var ophængt til Minde over Provst Anders Bredal. Friederichsen skriver herom: »Først eet over Sakristidøren, som sal. Dr. Erich Bredal, Biskop i Norge, haver ladet opsætte over sin salig Fader, sal. Hr. Anders Bredal, som var Sognepræst her udi Sognene og Provst udi Herredet, Anno 1633«. At Bredal efter sin Død fik sit Epitafium, er altsaa sikkert nok, og iflg. Friederichsens Redegørelse synes det ogsaa at have været det eneste Præste-Epitafium, som fandtes i 1720. Af de omtalte Epitafier er der endnu bevaret 2, som begge hænger paa Kirkens Sydvæg, og da det ene af disse, er ophængt til Minde om en Præst, er det nærliggende at slutte, at det er Provst Anders Bredals Epitafium, der her er bevaret [Epitafiet er gengivet fotografisk i bogen.]	Bredal, Anders Rasmusen (I1872)
3009	«Anne som haffuer Anders Christenssøn fordum Borgermester ...» Etter eiendomsforholdene å dømme må hun ha vært en datter av Christoffer Olsen og Lutze Johansdatter som i 1615 eide Lyng og Smedstad [Berg: 1951, s. 206]. Skifte 25 nov. 1650 : Barn: Christopher, Ole, Hans, Anders, Anne, Kirsten, Beritte og Lucia, alle dtr. gift, Anders umyndig, verge Laurits Bastiansen, jordegods, bygods, gull, sølv..	Christophersdatter, Anne (I9338)
3010	«Canutus Petri Sæbyensis Vandalus» som var dansk, var kirkeherde i Revsund i Jämtland fra 1605 til 1643. Før han ble utnevnt til pastor, bevitnet han 16.03.1603 en rettshandling angående Ragunda laksefiske som «Evangelii wuerdige mettarbeider». Det angis imidlertid ikke hvor han var kapellan. En inventariefortegnelse viser at herr Knud mottok Refsunds pastorat i 1605. Prestegården befant seg i et meget dårlig skikk, og prestebodsåkrene i annekset var igjengrodd. Han måtte flykte under Baltzarfeiden 1610-13, og den svenske regjeringen tilsatte da Petrus Jonæ Schalm, som i noen år undertegnet tiendelengdene. Etter freden i Knäred kom herr Knud tilbake til sin plyndrede prestegård. I et dokument datert 02.11.1625 omtales at pastoren har innløst et kvernsted i Biörneström av sin foretreders enke, hustru Anna, for 2 Rdl. til eiendom for seg og sine arvinger. Han mente at prestene i Refsund tidligere hadde benyttet dette kvernstedet som eiendom under prestegården. Fra 1623 hadde kirkeherden et hemman i Marsätt i Sundsjö. Hans portrett henger i Revsund kirke. Bildet er malt av sønnen, kontrafeijer Seth Knudsen [Skanke] i Trondheim. Knud døde før mars 1643.	Sæby, Knut Pedersen Hr Knut (I688)
3011	«Elen Claus Kiemners Syster» Gerhard Schøning (1722-1780). Det kgl. Bibliotek i København. Håndskriftssamling. Excerpter: Gl. kgl. Saml. 2824 qv., læg no. 11: De Johanssoners Slegte-Register	Kiemler, Elen (I5754)
3012	«MEMENTO MORI. / HER HVILER ERLIG FIIN OC GVD / FRYCTIG MATRONA GVLOF / MOGNS DATTER S / HER LAVRIS / HUSTRV I RÖDEN, SOM HENSOFNE / DE SALIG I HERREN DEN 7 DECEMBR. / ANNO CHRISTI 1629. / PARCO NULLI. / HODIE MIHI CRAS TIBI / HER LIGGER BEGRAVEN HE / DERLIG OC VELLERDE MAND / HER LAVRIS MOGNSSÖN / FORDVM PASTOR I RÖDEN / SOM DÖDE SALIG I HERREN / DEN 21 JVNII ANNO DOMINI / 1621» Hennes foreldre kan også være http://www.martinbergman.se/p057223f0.html	Mogensdatter, Gullog (I3489)
3013	«Thrundhiems Borgeren Hans ... swarer i Grundfrelse 4 mk» ... «af sine borger Huuse i Kiøen ... paa Kongens Grund», på Ytterstad i Tjeldsund, heter det i 1723.	Rener, Hans Mortensen (I9348)
3014	Ægteskabet fik pavelig dispensation 1253	Nicolausdatter, Margrethe (I11508)
3015	Øgelstrup (Ugelstrup), Råsted Sogn Ulfborg Herred, Rungsted Sogn; antages at have levet omkring 1348-50, om ham beretter hans sønnesøn Iver Kjeldsen Juel. "at han boede udi Øgelstrup, og da var al Raasted og Idum Sogne hans og hans Søskendes, og var i hans Tid saa stor en Pestilence, som kom af Vendsyssel og til Raasted Sogn; han lod tage alle Mænds Vogne og flyttede ud paa Klitterne og lod slaa Pæle for Døren; saa gik den Død over alle Egne og Byer" - Hans hustru skulle have været af en slægt hvis våben af Terkel Klevenfeldt angives som "et blåt løvehoved med en blodig tunge i hvidt feldt, og på hjelmen et løvehoved".	Juel, Palle (I7288)
3016	Øgelstrup, - 3. maj 1410 vidnede »les Iwlcum sigillo dilecti filli mel Iwari Jwll«, skal efter Kjeld Juels beretning have været rigsråd samt befalingsmand på Skanderborg.	Juel, Jens Pallesen (I7285)
3017	Øgn Alfasprengi Hennes foreldre er ukjent. Hun var gift ? to ganger, først med Stakad de hadde ingen barn, andre gang med Hergrim Halvtroll, de hadde sønnen Grim Øgn ble bortført og giftet seg med Hergrim når Starkad var på den reise. Hergrim ble drept av Starkad når han kom hjem, Øgn som ikke ville gifte seg med Starkad og drepte seg med et sverd. "Hergrim Halftrold (Halvjette); han opholdt sig vexelvis blandt Bjergtroldene og Menneskene; han var stærk som en Jette, en stor Troldmand og en vældig Bersærk; han bortførte fra Jøtunheim Øgn Alfasprengi, og tog hende derpaa til Hustru. Deres Søn hed Grim. Hun havde før været gift med Starkad Aludreng; Han havde otte Hænder. Han havde gjort en Reise til Alufoss, og imidlertid blev hun bortført; men da han kom hjem igjen, dræbte han Hergrim i en Tvekamp. Ogn gjennemborede sig med et Sværd, og vilde ikke gifte sig med Starkad" http://www.heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek	Alfasprengi, Øgn (I11819)
3018	Ørjan var født i Jemtland i 1624 og flyttet vestover rundt 1654 til Ørjedalen i Hattfjelldalen. Ørjedalen har trolig fått navnet sitt etter Ørjan. De flyttet etter at Sverige hadde tatt Härjedalen og Jemtland i 1645. Svenskene tok på den tiden, unge menn i militær alder, fra hjemmene sine for å slåss i utlandet. Ørjan og konen hadde selskap av Ørjan's bror Gregorius og hans kone. Rett etter ble de igjen tvunget til å flytte på grunn av Lappene som allerede bodde i Ørjedalen og ikke godtok at noen tok landet. De satte fyr på hjemmene deres og var en konstant trussel for dem. Da de hadde fått nok, reiste de to familiene nordover til Nord Rana der de slo seg ned i Lien eller Jamtlien som det heter i dag.  Ørjan hadde stor familie stolthet, og var både klok og intelligent; han var en snill mann så de gikk ikke lang tid før han var respektert og beundret i hans nye hjem. Han fortalte sine barn at han stammet fra et mektig folk med høy rang. Den tidligste anen han viste om var en "Greis" gift med en kvinne som var kalt "Cecil". de hadde bodd på kysten og var enten "små konger" eller av kongelige aner. dette er alt som for tiden vites om Ørjan Gregussen's familie. Hans barne-barns barne-barn Ole Pedersen Bjelanes, fortalte dette videre til sine barn. han var født i 1774 og på den tiden var det ikke noen historie bøker, så den eneste måten han kunne ha fått vite dette på er at det er blitt fortalt fra far til sønn i mange generasjoner. Dette er regnet som BEVIS AV SANN TRADISJON .  En av Ole Pedersen Bjeldanes's sønner, Ole Tobias Olsen, far til Dagny Orvin Loftfield, senere prest i Hattfjelldal, kontaktet Professor P.A Munch, en av Norges fremste historikere, og fortalte han om dette. Han spurte P.A Munch om han viste hvem "Greis" og "Cecil" var. Professoren ble veldig intressert og kunne fortelle at "Greis" måtte være Gregorius av Stavreim, lendermand under Haakon Haakonsen IV, og han var gift med Haakons' datter Cecilia som da er "Cecil". Cecilias' mor var Kanga "hin unge fra Oslo" (barnet fra Oslo). De bodde på Stavreim (nå Staarheim) i Nordfjord og begge var av kongelig blod. Gregorius Andresson stammet fra Harald Hårfagre, Norges' første konge, og Rangvald Ingeson Knaphoved, den Svenske kongen og far til Dronning Ingrid, som var Gregorius' Oldemor. Dette er historiske fakta og det finnes fortegnelser over de kongelige anene i Norge.  P. A. Munch ble så interessert i dette at han lovet å finne forbindelsen fra familien og bak til Gregorius. Rett etter dette reiste han til Roma for gjøre ferdig noen studier i Papal arkivene, men desverre døde han av slag like etter. Senere studier har funnet nye fakta som peker på at denne antagelsen om "Greis" og "Cecil" er korrekt, og det vil antagelig ikke være vanskelig og finne de nødvendige bevis for Jemtlands etterkommere av "Greis" og "Cecil".  Ett av disse fakta er at det er to familievåpen i den private kirken til Stavreim familien, en som er en løve uten krone (viser kongelighet langs en sidelinje), og en er Skanche familiens familievåpen, en fot fra låret og ned med en spore. Dagny Orvin Loftfield fant ut at disse familievåpnene er de samme som finnes i den private kirken i Jemtland. dette er bevis for at de har de samme anene og, som en konsekvens, at Gregorius og Cesilia er i slekt med anene av Ørjan av Jemtland og Stavreim folket.  En av grunnene til at dette forholdet mellom Stavreim og Jemtland familiene ikke kan bli bevist av noe skrevet dokument er en grunn forutsatt av Fru Inger Ottesdatter av Østraat. Hun var en direkte etterkommer av Gregorius og, det er sagt at hun også var av Jemtlandslekten. Et bevis for dette slektskapetklan være et brev fra Ridder Ørjan Carlsson fra Jemtland til en svigersønn til Fru Inger. Han starter brevet "Kjære svigerbror og venn". Derfor var han enten medlem av familien eller inngiftet. Brevet avslører desverre ikke forholdet. For å bevise et eventuelt forhold, sier Dagny at de historiske arkivene inneholder informasjon om at Fru Inger av Østraat reiste til Jemtland for å besøke slekninger.  Fru Inger var konen til Nils Henriksson Gyldenløve av Bergen og var den rikeste og mektigste magnaten i landet på det tidlige 1500-tallet. I 1515 ble han drotsete, veldig gammel sammenlignet med andre drotseter. Han ble pekt ut til spesialoppdrag til Nederland for å føre Kong Christian II's brud til Danmark.  Hans kone, Fru Inger, var en talentfull, men ambisiøs og "eiesyk" dame. Gjennom ekteskapene til døtrene som var gift med danske adelsmenn, hadde hun en utrolig innflytelse og ble en ledene figur i et tragisk kapittel i norsk historie.  Den yngste datteren, Anna, var gift med Eric Vigerup i 1524. Den andre datteren, Eline, var gift i 1528 med Nils Lykke, en dansk adelsmann. Hun døde i 1532 og etterlot seg små barn. Nils Lykke spurte den tredje datteren, Lucie, om hjelp til hushold og barnepass. Han ønsket og gifte seg med henneda hun ventet barn, men den katolske kirken forbød et slikt ekteskap mellom slektninger nærmere enn femte generasjon. Da Lucie fødte et barn i 1535, ble Lykke fengslet i slottet på Stenviksholm på ordre fra en gammel fiende Erkebiskop Olav Engelbriktson.  Den eldste datteren, Margaret, var gift med Vincent Lunge, som var sent til Bergen for å overvåke og sikre alliansen av området til Kong Frederik av Danmark som hadde fått tronen i Norge. Kongeriket var kontrollert av Det Norske konsulatet, der Vincent Lunge hadde den største autoriteten. Han strevde med å bevare den politiske uavhengiheten til Norge. Forholdet til Sverige var ikke vennskapelig. Da Nils Lykke ble fengslet, var Vincent Lunge den som ledet "toget" for å få sin svoger dømt for hans "umoralskhet, ukristelighet, skandleløse opptreden osv." Lykke og Lunge var politiske fiender. Den 24 Desember 1535, to år før reformasjonen i Norge, ble Nils Lykke brent til døde uten dom.  I 1555, gikk Fru Inger og hennes barnebarn ombord i et skip til Bergen for å få barnebarnet registrert som lovlig arvtager, men skipet gikk ned og begge damene druknet. De ble funnet og begravet, men alle koffertene med alle papirene forsvant. Slik ble alt skrevet bevis borte.  Noe som Dagny Loftfjell ikke fikk sjekket, var et brev fra en mann i Steinkjær. Han skrev at han var en direkte etterkommer etter Ørjan på den mannlige siden, og kunne bevise at Ørjan stammet fra den mannlige siden fra Gregorius på Stavreim. Dagny mistet kontakten da hun giftet seg og dro til USA.  Tradisjonelt bevis ligger igjen i fakta at Ørjan gav sine barn de samme navnene som Jemtland familiene som igjen slektet til Stavreim. Det er uten tvil sant at navnet til Ørjan Gregussen's far måtte være "Gregus" eller "Gregorius" siden etternavnet er Gregussen. Det som mangler for og finne de direkte anene måtte være å finne farens navn nedskrevet i Jemtland. De var ingen tvil hos Ole Tobias Olsen eller hans datter Dagny at disse bevisene gjennom tradisjon gjør at det blir et forhold selv om, så langt vi kan forstå at bevisene er usikkre. I følge disse bevis mente Professor P.A Munch at det var overveldene bevis.  Ridderen, Ørjan Carlsson, var sønn av Carl Carlson (Cardus Georg) som døde i 1434. Christianne Undset Svarstad dro til Jemtland i 1965 for å gjøre en research på Berit Cristine. Hun mener at navner Ørjan og Gregus er samme navn: Gregorius - Greorgus - Jorgan - Ørjan. Hun fant ut at på gården Hov i Hãkstad sokn på Jemtland i byen Østersund bodde den 16 de generasjonen etter ridderen, Ørjan Carlsson. Gården var blitt pekt ut som Sveriges gamleste. Anelinjene til ridderen er nøye redet ut. Landet etter Ørjan Carlsson var blitt delt mellom sønnene og det er en mulighet at vi stammer fra yngre brødre. Gregorius delen vi kommer fra brukte å tilhøre Skanke slektens jord som bodde i Nãksta, som flyttet dit omtrent i 1600. Christianne har funnet følgene:  I 1443 på Hov, Joseph og han sønn Gregus; og en Gregers Hansson. I 1447 i Nãksta, Joseph Andresson og Gregers Josephson (far og sønn) I 1450 Jesep Andresson ( far) I 1540 Jessep i Nãksta (far) I 1564 Greges I Nãksta (sønn) I 1565 Per Grerson i Nãksta (barnebarn) I 1566 Gress Josephson og Peer Greeson (Sønn og hans sønn)  Det er en mulighet at vår Ørjan Gregussen er et barnebarn av Per Grerson i Nãksta.  Marguerite Loftfjell Hildreth Slekts tradisjonen vil vite at han nedstammer fra Gregorius Anderson fra Stavfheim (Stovreim) i Nordfjord, Lendermann under kong Håkon Håkonsson og gift med hans datter Cicilie	Gregussøn, Ørjan (I1188)
3019	Øvergården	Pedersen, Anders Krakali (I10850)
3020	Øvergarden, Krakalia Gnr.162 bnr.1, Eide på Nordmøre, Møre og Romsdal, Norge Åsen, Lyngstadås Gnr.160 bnr.1, Eide på Nordmøre, Møre og Romsdal, Norge Omtalt i Eideboka bind 3 side 223-224. Død 1743 https://media.digitalarkivet.no/kb20070912660188	Andersen, Kristen Krakalia (I10841)
3021	Øystein Halvdansson (Eystein fjert [1]) levde i tiden rundt 730 e. Kr. og var, i henhold til Snorre Sturlasons Ynglingesagaen, småkonge over Vestfold og Romerike. Han var sønn av Halvdan Kvitbein og Åsa Øysteinsdotter og ble gift med Hild Eiriksdotter, datter til Eirik Agnarsson, småkonge i Vestfold. Deres sønn var Halvdan Øysteinsson, også kalt for den gavmilde.[2] Øystein arvet av sin far Solør, store deler av Hedmark, Toten, Hadeland og en del av Vestfold. Etter at svigerfaren Eirik Agnarsson døde sønneløs arvet Øystein også resten av Vestfold. Snorre forteller at Øystein dro på plyndringsferd til Varna (Rygge i nåværende Østfold) og tok med seg alt av husdyr og verdisaker. Kongen av Varna het Skjold og var etter sigende var «en stor trollmann». Da Skjold kom til stranda og så Øysteins seil vinket han med kappen sin og blåste inn i den. Trolldommen fikk bommen på Øysteins skip til å svinge og slo ham over bord. I sjøen druknet Øystein og det ble hans bane. Liket ble berget og ført til Borre, hvor det ble hauglagt.	Halvdansson, Øystein Fret (I4470)
3022	Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123. Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.[1] Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet. Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.[2] Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). I følge tradisjonen skal han også ha grunnlagt Nikolaikirken i Bergen.[3] Øysteins hadde stor interesse for Bergen[4] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder. Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.	Magnusson, Øystein (I7155)
3023	Øystein, konge av Hedmark Hans foreldre er ikke kjent. Med ukjent kone hadde han datteren Åshild "Midt på vinteren kom de til Hedmark hvor en konge som het Hrolf i Berg hersket. Han var sønn av Svade jotun nordenfra Dovre, og Åshild, datter til kong Eystein som lenge hadde styrt over Hedmark" http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html	Hedmarkskonge, Øystein "Hardråde" (I5745)
3024	Øystein, konge av Hedmark Hans foreldre er ikke kjent. Med ukjent kone hadde han datteren Åshild "Midt på vinteren kom de til Hedmark hvor en konge som het Hrolf i Berg hersket. Han var sønn av Svade jotun nordenfra Dovre, og Åshild, datter til kong Eystein som lenge hadde styrt over Hedmark" http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html	Øystein "Hardråde" (I11277)
3025	“Knaphövde”	Ingeson, Ragnvald (I4425)
3026	“Suster”	Fremersdatter, Eva (I9023)
3027	† före 1280-02-06	von Mecklenburg, Elisabet (I10154)
3028	† före 1392-10-25	Ragvaldsson, Ingemar (I10136)
3029	• "Nikulas", "Nicolaus", "Nicolas", "Gamal Galle", "Gamle Galde på Brunla"  Hans våpenmerke var det samme som Galdeslekten på Tomb, men ifølge tidligere teorier var det ikke blitt påvist noen forbindelse. Korkje Rynning eller DAA nevner at Nikolas var son til ein Svein. Men seglet hans hev umskriften S,igillum) Nicholai Svenoni (NgL l I s. sl og i Saml. NFSII I ~. 389 hev J. Chr. Berg det rette farsnamnet etter eit diplom. (Se NST.1,s. 141) Etter våpenmerke var trolig den eldre Galle-slektens eldste kjente menn Åsulv Ketilsson på Buskerud (nevnt 1331–32) og Svein Rolvsson (nevnt 1336). Sistnevntes sønn var trolig væpneren, ridder, riksråden og sysselmannen Nikulas (Sveinsson) Galle på Brunla (nevnt 1376–94).  Han fikk gården Brunla gjennom sin hustru Margrete på Brunla. (DN I, 20 Januar 1376 også et brev 10 August 1382) Han var gift med Ingebjørg Erlingsdatter (Mulig datter av Sysselmann i Sogn: Erling Einarssøn på Hildugaarden i Bergen DN II, ca 1380, hun kan i tilfelle være mormor til Sigurd Jonsson DN I, side 490. Og en eldre slektning av Margreta Eilivsdatter. Ingebjørg kan da være enke etter Lodin Eivindsson)  1331-33: Brukte Galle-våpenet med sparre og tre seksoddete stjerner. 1380: Gift med Ingebjørg Erlingsdatter. 1388: Forekommer i et latinsk diplom fra 1388, kalles da Nicolaus Svenonis Gallæ, armiger, regni Norvegiæ senator. 1388 og 1389: Nevnt som medlem av Norges Riksråd. Ca 1392-ca 1402: Sysselmann i Numedal skibrede (Brunla len)  Kilder: http://www.wangensteen.net/Bibliotek/Bolt-Kusse.pdf Om slekta og eierforholdene på Ornes, side 252-253 Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 1. Store Norske Leksikon. Rynning ««««««««Brunla læn og lensmænd»»»»»»»»  Feil informasjon Det finnes forskjellig teorier på hvem hans foreldre er, men ifølge primærkildene var han sønn av Sven Galle og ikke en Asulv på Holte... Ifølge NST.1 fikk han Brunla gjennom sin kone, altså kan han ikke være født der.. Gerhard Munthe setter hans død til ca 1401, men ifølge P. A. Munch døde han ca 1398.  Kildeinformasjon 1376: DN I, 20 nr 434, Januar 1376. Olaf Hallvardsson, prest på Tunheim, Audun Labbasson og Helge Jonsson kundgjöre et Eiendomsskifte mellem Paal Gjurdssön og hans Stifsön Nikulas paa Joron Paals Kones Vegne, der var rette Arving efter Hustru Margreta paa Brynla, paa den ene Side, og sidstnævntes Enkemand Nikulas Galle paa den anden Side.  1382: DN VI, nr 307, 10 August(?) 1382. Thormod Valdjufssön sælger med sin Hustru Herborg (Bergulfsdatters) Samtykke til ærlig Mand Gaute Eirikssön Gaarden Dillingö i Vansjö i Borgesyssel for 200 Mark Penge. Beseglere var Håkon Stumpe, Nicolas Galle, Peter Andresson, Tofue Tofsson og Herleik Åsulfsson.  1388: DN III, nr 477, 2 Februar 1388. Vinalder, erkebiskop i Nidaros, Øystein, biskop i Oslo, Olaf, biskop i Stavanger, Sigurd, biskop i Hamar, Henrik, biskop på Grønland. Rikskansler Henrik Henriksson, Ulf Holmgeirsson, Ulf Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Marteinsson, Alf Haraldsson, Bendikt Niklasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon Stumpe, Peter Niklasson, Nikolas Galle, Finn Gyrdsson, Gudbrand Ellingsson, Toralde Sigurdsson, Herleik Åsulfsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Top, Jappe Fastalsson og Svale Otteson, riksråder udvælge Dronning Margareta, Kong Haakons Frue og Kong Olafs Moder, til Norges Riges mægtige Frue og rette Husbonde, hvem de i Alt ville lyde og nu have svoret Troskab samt lovet Almenning i Aar m. v., medens hun og har svoret at holde Alle Lov og Lands Ret.  1389: DN III, nr 484, 1389. Vinalder (Vinoldus), erkebiskop i Nidaros, Henrik de Sancto Claro, greve av Orknøyene, Jakob , biskop i Bergen, Augustinus, biskop i Oslo, Olav, biskop i Stavanger. Haquinus Jonsson, Otte Rømer, Erland Philippesson, Gaute Eriksson, Benedikt Nielsson, Amund Bolt, Johannes Darre, Nicolaus Galle, Petrus Nielsson, Finn Gyrdsson, Thoralde Sivertsson, Gudbrand Ellingsson, Herlaug Åsulfsson og Svale Rømer, Rigsraader erklære efter nöiagtig Granskning i Loven Kong Erik, Hertug Vratislavs Sön af Pommern, for Norges rette Arving, og fastsætte nærmere Rigsarvefölgen i hans mandlige Æt.  1389: DN XVIII, nr 34, Juli 1389. Vinalder, erkebiskop i Nidaros, Henrik Zinkler (Sinclair) jarl på Orknøyene, Jacob biskop i Bergen, Øystein , biskop i Oslo, Olaf, biskop i Stavanger, herr Malis Sparre, Riddere, Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Philipusson, Gaute Eriksson, Beint Niclasson, Amund Bolt, Jon Darre, Niclas Galle, Peter Niclasson, Finn Gyrdsson, Toralde Sigvardsson, Gudbrand Ellingsson, Herleik Åsulfsson og Svale Rømer, Rigsraader erklære, at de efter nøiagtig Granskning have fundet, at Kong Erik, Hertug Wartzlefs Søn af Pommern, er ret Arving til Norges Rige og fastsætte Arvefølgen inden hans Slægt men Dronning Margrete skal styre Riget uden Regnskabsaflæggelse, indtil han bliver myndig.	Galle, Nikolas Sveinsson (I9829)
3030	• FORBEHOLD: er ikke nævnt med efterkommere i DAA 1892. Nævnes 1314, da han og broderen Ove beskyldtes for at have rømmet fra kongen på toget i Sverige, købte 1318 gods i Vansted i Vendsyssel af Stig Nielsen, var 1323 ridder og nærværende på Sjællands Landsting, fik 1323 af sin frænke fru Beatrice, hr. Gunnolph Svendsens enke, gods i Vansted i Vendsyssel, var 1324 med sin broder Ove forlover for kongen ved forbundet i Vordingborg, har 1326 sammen med broderen Ove i Nyborg beseglet grev Gerts lensbrev på Sønderjylland, pantsatte 1333 på Viborg Landsting alt sit gods til hr. Ove Nielsen, hr. Aage Eskildsen og Jens Kaas, 1341 forlover for kongen ved forhandlingen i Helsingborg med kong Magnus og 1345 voldgiftsmand i en trætte mellem hr. Peder Vendelbo og Jens Kaas.	Panter, Henrik Nielsen (I6813)
3031	• Fra: Samlinger til det norske folks historie, s. 393: Mulig at dette er samme person som: Ivar Galli, som blir nevnt Sverres saga som en av Magnus Erlingssons menn. Han falt i slaget på Ilevoldene ved Nidaros i året 1180.	Galle, Ivar Sigurdson (I9842)
3032	• Han antas født omkring 1250, men var død før 1319. Kona hette Margareta  De hadde to sønner, Anund og Arne Andreassønner. I 1319 var mor deres gift på nytt med eieren av nabogården på Skardaberg, herra Smidr Eiriksson som opptrådte som formynder for de to stesønnene. Forøvrig hadde herra Smidr også vært gift tidligere og hadde fra det ekteskapet ei datter, Ronnaug Smidsdatter som var trulovet med en herra Bjarne Audunsson som var eier av en tredje Skardaberg-gård. Herra Bjarne var prestelært (ved universitet i Bologna), blei siden slått til ridder og var i tida 1305-19 en av kong Håkon V's mest betrudde menn, fungerte av og til som kansler og var omkring 1320 fehirde (eller skattmester) i Tunsberg.  Den 2. april 1319 gjorde de to herrene Smidr Eiriksson og Bjarne Audunsson et jordebytte slik at herra Smidr - På vegne av stesønnen Anund Andresson overdro til herra Bjarne 3 markabol i austre Skardaberg som var Anund Andresseons fars-arv, mot å få i bytte en gård Undreim i Sem som herra Bjarne eide. Det var sannsynligvis den sistes tanke å ville gjøre sin gård på Skardaberg til setegård for seg ved å utvide den. Skjøte på handelen skulle dog ikke utstedes før Anund Andresson sjøl var blitt myndig og i fall han skulle komme til å angre på handelen innen den tid, skulle det stå ham fritt å la jordbyttet gå om att. Men gjorde noen av partene forbedring av jorda i mellomtida, skulle utlegget med dette komme den til gode som bar kostnaden.  Et års tid seinere må herra Bjarne ha kjent seg låk og fryktet for utfallet for den 4. februar 1320 gjorde han testamente. I dette stadfester han først de gavene han tidligere hadde gitt til kjerka og forskjellige klostre, særlig nevner han Laurentiuskjerka (Lavranskjerka) i Tunsberg hvor han hadde sett seg ut gravplass.  Dernest skjenker han rike gaver i gull, sølv og andre kostbarheter til kongen, dronninga og slektningene deres, til festarmøya Ronnaug Smidsdatter(blei siden gift med ridder og drottsete herra Ivar Agmundsson Rofa til Lindheim i Nesherad i Grenland, fikk ei datter Cecilia g.m. Torleiv Saxbjarnason til Lindheim, en sønn var lensmann i Sandsvær, Orm Torleivsson) og Margareta stemor hennes, samt til arbeidsfolka sine. En Orm Brutte får således løfte på fritt hus og opphold på Skardaberg så lenge han vil være der, og 5 aurabol 1 ørtugsbol i Gulifuerød (Gullerauan) men blir denne jorda løyst for 3 mark, da skal Orm eie det.  Det godset som ligger på Tunsberghus og Skardaberg, skal selges og salgssummen deles på dem som er nevnt i testamentet. Videre heter det: 'Tjølling kjerke gir jeg 2 aurabol i Vik, og 6 aurabol som presten og jeg har snakket om, skal han skifte til seg og gi meg som vederlag 6 aurabol i Rød ved Skardaberg...  Og jeg har som arvinger tre søstre som skal arve meg i løst og fast, utenom det jeg har gitt bort. Hovedjordene mine skifter jeg mellom de 3 søstrene mine:  Tove skal eie Bjørke og alt det jeg eier På Opplanda og i Oslo herad.. Torgunn skal eie Skoppum og Skoppum møller og alle jordene i Borre. Åse skal eie Skardaberg og alle laksefiskeriene mine og Vittersæmølla og Hem skog. Disse tre partene skal alltid følge Skardaberg. Og hun skal ha de jordene som ligger omkring Torsøy. Og om noen av dem synes at de er misholdne, da skal de jamne det etter gode menns råd. Og Åse - søster mi - skal bu på Skardaberg, og likeens arvingene hennes, og hun skal ta til seg og eie all bølingen min som jeg eier på Skardaberg'. Dette er gjengitt etter en dårlig dansk oversettelse fra 1555, trykt i Diplomatarium norvegicum Xvi 2 flg. - Originalen er gått tapt. Ridder Bjarne må være død kort etter at han satte opp dette testamentet, for det høres ikke mer til ham etter 1320. Han hadde forøvrig også en bror, Borgar Audunson som ikke er nevnt i testamentet Borgar fikk i 1345 pålegg av kong Magnus om å la Laurentiuskjerka få det den var lovd i herre Bjarnes testamente.  Som tidligere nevnt, etterlot herre Andres seg to sønner: 1. Anund Andresson som synes å ha busatt seg på Undreim, ihvertfall er han nevnt i flere brever derfra i åre etter 1319. 2. Den andre sønnen hette: Arna Andresson	Skardaberg, Andres Austre (I9824)
3033	• Januar 1561 24. Peperit vxor magistri Christophori Concionatoris ad Diuum Martinum mortuum puerum. • Februar 1563 7. Dominica Reminiscere lige som klocken slo fult sex døde doctor Jens Schellerups søn Torbern, hues moder heder Susanna, och hans elste broder Daniel, och elste søster och den eniste igenleffuer Adrian. 8. Vart hand begraffuen vdi kored i Domkircken hoes sin søster Katrine, som var kalled effter M. Christofers hustru predikanters thil S. Mortens kirke, och bar ieg Absalon baade de børn thil deris Legersted. • September 1563 7. War Mester Christofers søn fod huilken som er predikant til S: Mortens kirke, oc tien de tyske innen for Køpmanstuuen, huilken hand aflede med sin vnge hustrw Jørgen Skottes dotter borger her i Bergen, huilken hand tog til echte siden att hans hustrw Katrine som var fød i Bremen døde paa Barselsengh. och hauer denne neruerendis M. Christofers hustrw ij gonger tilføren fod barn, mend inted er leffuende kommed til verden. Dette barn oc søn lefde en stacked stund, oc var det fød som halff tolff slo om midnatt.   12. Paa denne dag var M. Christofers barn døbt.....  26. Døde M: Christofers søn paa denne dag det er 16 trinitatis paa søndagen decima hora meridiana, oc vnder middaspredigen hørde mand saa stort, grumt och forferdeligt Tordenslag at mand ey hauer hørt saadant i lang tid. • Christopher Mitens doyði longu í 1566, sum Absalon Pedersen Beyer skrivar í dagbókini hjá sær (fyri september):   15. .XV. Døde Mester Christofer Mitius Flandrus, ved ti slet om middag, da predigen var vde vdi kirkerne oc der var bedit for honnom døde han aff pestelentze oc var han pastor i mange aar till Sancte Morten, oc hans annen høstru war Jøren skottis dotter, hafde han en annen hustru til foren hed Karin fød vdi Bremen, hun war from,  17. Wart her Christofer begraffuen i S. Mortens kirke. same dag var begrafne 7 lig til Domk: it til Korsk: it til Vor Fröe.   Dóttir hansara, Margreta, doyr góðar tvær vikur seinni:   30. - 6 til Dom: 2 til Korsk: it til S. Morten begrauen i Domk: Henrik klipper Same dag døde Margrete M: Christophori Mitij Flandri dotter.   Seinna kona Christopher varð nevnd Marite (samb. Povl Skårup, 2007). Gabriel Mitens, ið kom til Føroya, var stjúksonur hennara, tvs. sonur Christopher og fyrru konuna Cathrine/Karen  Kilde: denne tråd på KT Slekt, indlæg af Hans Erik Hansen • Absalon Pedersson Beyer, også kalt magister Absalon (født 1528, død 9. april 1575), var en norsk prest, historiker, forfatter og lærer. Han ble født i Aurland og døde i Bergen. Beyer var en av Bergens mest sentrale humanister. Som førstegenerasjons luthersk skolert teolog bidro han sterkt til den åndelige reformasjonen i Norge....  I 1560 ble Beyer notarius ved Bergens domkapitel.....  Fra 1566 var han dessuten slottsprest på Bergenhus....  Det er bevart tre skrifter fra Beyers forfatterskap. Hans dagbok fra årene mellom 1552 og 1572 er en av de viktigste kildeskriftene vi har i kultur- og sosialhistorie fra 1500-tallet. Boken skildrer dagliglivet i Bergen, som da var Norges eneste storby. Vi kan lese om alt fra pest, drap og voldtekt til bryllup og festligheter. Fram til 1561 skrev han mye på latin, men de siste årene er dagbøkene skrevet på dansknorsk med påvirkning fra talemålet	Mitens, Christopher (I11638)
3034	• Lagmann i Oslo? / Erkestolens rådsmann på Nordmøre	Toraldeson, Trond (I9857)
3035	• Nevnt i 1328 og 1399 i brev som ridder.  Han opptrådte som eneeier av austre Skardaberg hvilket vanskelig kan forklares på annen måte enn at han må være kommet i besittelse av farens jordegods gjennom giftermål, dvs at han må være blitt gift med Åse Audunsdatter som broren hadde tilbyttet seg av Anund Andresson. Sikkert hadde også Arne Andresson odelsrett til denne jorda.Arne Andresson titulerte seg også herra og er nevnt ridder i flere brev, således i 1328 og 1399, siste gongen da han møtte som utsending for norske stormenn på et samnordisk møte i Skara i Vestgötaland. Fru Åse Audunsdatter er nevnt t flere brev etter 1320.	Skardaberg, Arne Andresson (I9823)
3036	• Nevnt i Oslo 1336, brukte da Galle-våpenet med sparre og tre seksoddete stjerner.  Kilder: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind 1, s. 145. Verdslige sigiller indtil aar 1400  Kildeinformasjon 1336: DN IV, nr 224, 27 Februar?? 1336. Harald Jonssön sælger til Baard Amundssön Gaarden Gryteland ved Askeim paa Follo og stiller ham Gaarden Rud paa Nesodden som Sikkerhed. Det blir nevnt en Kåre Amundsson, med sin søster Asa og hennes datter angående noen merker i Gryteland. Som beseglere nevnes Kari, Svein Sveinungsson(s kone?), Ogmund i Gyridugard, Svein Rolfsson, Pål Eilifsson og Hallvard Sveinsson.	Galle, Svein Rolvsson (I9837)
3037	• til Bjernede, købte 1370 (5. juni) af hr. Niels Clementsen ejendomsretten til det ovennævnte pant (Hegnede m.m.) og skrives da til Bjernede i Alsted H., ligeså 1382 (23.febr. eller 20.sept.), da hun m. sine tre sønner, Conrad, Henneke og Evert, af hr. Jacob Olufsen Lunge fik opladt det gods han havde arvet i Hegnede, Nørre-Dalby og Assendrup og da hun s.d. afkøbte Folmer Jacobsen Lunges gods sst., mageskiftede 1383 (25. jan.) m. sønnerne Conrad, Henneke og Evert.	Lunge, Ellene Olufsdatter (I7267)
3038	• Er omtalt som rådmann i Tønsberg i 1525. • Olav Johnsen HOLCH; Informasjonen om at Olav Holch er sønn av Jon Alvsen Kamp og Cecilia Holch er usikker ble født circa 1475 i Onsøy, Østfold; Det er usikkert om han var sønn av Jon Alvsen Kamp og Cecilia Gjestdatter Holch. Han giftet seg med Kirsten INGVARDSDATTER. Han døde etter 1550 i Tønsberg, Vestfold. Er med stor sandsynlighed identisk med Oluf Bentssøn, som benævnes rådmand sst. i 1525 [DN IX 542] og borgmester sst. 1533-39 [DN I 1082, DN XI 629, DN XII 585, DN II 1130]. En Oluf Bentssøn er desuden nævnt som rådmand sst. flere gange i årene 1544-58.	Holch, Oluf Bentssøn (I2215)
3039	◦Steinar Grønn skriver om ekteparet Mathis Pedersøn og Margrethe Johansdatter Krusckow: "Dette er et ektepar som tilhørte lavadelen, og som opptrer i mange dokumenter fra 1464 og framover mot århundreskiftet. De har vesentlig eid gods på Ringerike og i Vestfold, men det ser ut til at de har hatt tilhold i Oslo, og at de nærmest kan betraktes som vanlige borgere der."	Pederssøn, Mathis (I3962)
3040	◦til Tirsbæk, udvirkede 1433 det oven omtalte Frihedsbrev for Poul Mattisen, var 1439 Lehnsmand paa Korsør, 1459 Ridder og nævnes da i Dagtingningen om Hr. Anders Skeels Sjælegave, pantsatte 1462 Gods paa Pjedsted Mark til Niels Pedersen (Glambek). Gift med Christine Pedersdatter Oxe, datter af rigsråd Peder Oxe og Mette Johansdatter Godov, Asserbo i Nordsjælland Tirsbæk er en gammel sædegård eller herregård. Det ældste dokument, hvori gården nævnes, er fra 1401. Gården ligger meget smukt ved Vejle Fjord omgivet af skov. Tirsbæk ligger i Engum Sogn, Hatting Herred, Vejle Kommune. Hovedbygningen er opført i 1550 og trappetårn fra 1577 og parken er på 12 hektar. Tirsbæk Gods er på 414 hektar Gården blev 1779 af kammerherre Christian Benzon ophøjet til stamhus Den ældst kendte ejer, Jens Laugesen (Dyre), sikrede sig 1401 tingsvidne på, at gårdens tilliggender haver været frit gods af hedenold og udgjorde et adeligt birk – i øvrigt et af de ældste der kendes. Dyre-slægten stred hårdt for godsets og birkets frihed, men først omkring reformationen, fik slægtens virke mere vidtrækkende betydning gennem rigsråd Ove Vincentsen, der med sine brødre antog det mødrene slægtsnavn Lunge og blev en af tidens mest indflydelsesrige klaner, nært knyttet til den mægtige rigshofmester Mogens Gøye.	Dyre, Iver Jensen (I4213)

Notater

Linket til

3001

Denne var engelskmann, han omtales som skipper fra London 1607 og slo seg straks etter ned i Trondheim, hvor han nevnes som rådmann 1622 og borgermester 1630. Han var en av byens aller største kjøpmenn og eide flere skip, drev stor trelasteksport på England og Skottland ved siden av fiskeksport. Han døde 1643
Hans besteforeldre, Alexander Sampson og Elenor, bodde i Reading i England der det ble holdt skifte etter dem i 1606 og i 1620.
Skifte 22 sep. 1646, Trondhjem «Avdøde Alexander Samsons. E. Cannillechen Hendrichsd. og hennes barn eller medarvinger. Jeronimus (Brüghmann) tok sine barns arv, Hillebrand Brunsmand sin sønn lille Alexanders, de andre selv.».

Sampson, Alexander Humhredssøn (I3702)

3002

Från 1539 till 1548 Öjebyn,Piteå (BD) nr 25 Sanden

Larsson, Lars (I9550)

3003

I et brev av 28. juni 1533 [DN XI, 593] kunngjør Jon Jonsson, lagmann i Tønsberg, og Olav Olavsson, lagrettesmann i Lardal, at de efter anmodning av sin værmor, «hustru Karin Mattes Nielssons efftherleuerske hues siel gud haffue», hadde gjort jordebytte med en Rolleiv Torsteinsson hvorved denne fikk halve søndre Lindem i Neshered av skyld 3½ markebol mot 10 øresbol i Komnes, 1 markebol i Reine, begge i Komnes sogn og 6 øresbol i søndre Hvam i Efteløt samt annet jevngodt gods av 1 huds skyld.1
Da hun fører hustru-titel, er det mulig at Mattis Nielsson efter 1516 har fått adelsbrev eller er blitt utnevnt til rådmann, i tilfelle vel i Skien. Det siste alternativ blir dog kanskje mindre sannsynlig derved at han efter sin død, i et brev av 1543, omtales som «Mattis paa Tuffte». Det kan imidlertid også være at hustru Karin har erhvervet sin titel gjennem et tidligere ekteskap.

Schjerven, Karin Amundsdatter (I2220)

3004

I pastor Johannes Oldendorphs livserindringer kan man bl.a. læse: »Denne min søster, fødte ham [Oluf Meckelburg] i det Herrens år 1540, otte dage før St. Hansdag, det var omkring 15. juni, den førstefødte søn, som blev kaldt Olaus, og ved Guds nåde endnu er i live. Derefter fødte hun år 1541, omkring Mikkelsdag (den 29. sep.) en datter, som efter vor moder blev kaldt Elsebe, og som indtil nu er i live. Hun fødte derefter flere børn, nemlig fire, af hvilke de to blev født for tidligt, og den ene af dem, måske en pige, døde i moders liv sammen med moderen. I det Herrens år 1546 den 25. sep., døde denne min søster, gudsfrygtig i Kristus Jesus, mens jeg opholdt mig i Wittenberg. Det er blevet mig fortalt, at både barnet og hun døde under fødselen, hun under store smerter.«
Af de tre øvrige børn [foruden Oluf og Elsebe], menes det ene at være sønnen Hans Meckelburg, der må være født i tiden 1542-45, og som nevnes 25. dec. 1571 som mønsterskriver i København.

Oldendorp, Marina Jacobsdatter (I1866)

3005

Jon Olsøn, bruker av Auringmoen (bnr. 4, lnr. 214) på Leiren nedre i Hemnes fra 1715

Olsøn, Jon (I8686)

3006

Overtok ved morens død den jordepart hun ennå satt med på Tovik i Trondenes, og bygslet samtidig en ledig halvvågsleie i nedre Sandstrand. Da så Rosenfeldt flyttet, overtok han også resten av Tovik og frasa seg jorda på Sandstrand.
     Niels drev stort gårdsbruk i Tovik og deltok i fiske, men drev aldri jektebruk, slik som det har vært antatt i en del opptegnelser om Schjelderupslekten.
     Tollefsmessedagen (23. december) 1723 brente kornladen, «alle hans Fæhuuse» og høyladene med korn og høyavling ned til grunnen. I et bønneskriv til kongen dat. 11. juli 1724, for å oppnå skatte- og landskyldsfrihet for noe år, forteller Niels selv hvordan han mente brannen var oppstått: « - - - nogle finner som samme dag var hos mig, og komb til mig noget beskiencket, og Een i blandt dem kaldet Ørelaus-Olle, gjorde sig meget u-nøttig og paa det siste udformede mig af mit eget Huus fordi ieg iche hafde Brendevin at lade dem faa saa meget som de vilde, saa ieg var der over nødsaget at gaa ud af min Stue at hindre hans Overlast, og derover maatte give ham nogle Slag og drive ham med hans Cammerater fra min Gaard. Mens da ieg formenede mig at være fri og i Roelighed, viste ieg iche af før med at min Kornlade stod i lys Lue och var anstuchen paa dend indre side, som ingen af os i Gaarden kunde see - - - ».
     Han opplyste videre at bare tømmer til å bygge husene opp på nytt ville komme på minst 20 rdlr.
     Niels oppnådde skattefrihet i 2 år, men kom ingen veg med sine anklager mot «Ørelaus-Olle», eller Ole Johnsen, en svensk reinlapp som holdt til i Mærraskaret i Grovfjorden. På høsttinget for Astafjord 1726 ble Ole frikjent for ildspåsettelse.
     I 1726 avsto Niels «godvillig» halve gården, eller den parten som senere ble kalt indre Tovik, til Iver Andersen, mens han beholdt den andre part (ytre Tovik).

Schjelderup, Nils Andersen (I1722)

3007

Peder Nielsen var født i Trondheim 1533, rådmann 1588-94 og borgermester 1595. Han ble begravd inne i Domkirken, hvor Gerh. Schøning så hans gravsten innenfor kirkens søndre dør, i den søndre gang i kirkens østre skip, med følgende innskrift: »Her ligger bekrafven erlig oc velact mand Peter Nelsen, borgemester udi Trundheim, som christelig døde udi Herren anno 1609, den 12. novembris, med sin kiere hustrue, erlic oc gudfrygtig quinde Ærmegaard Kaspers Dotter, som oc christeligen hendøde udi Herren anno 1634, den 17. may.« Peder Nielsen var sønn av tidligere byfogd og rådmann Niels Lauritzøn, som 1537 ble innsatt som Trondheims aller første borgermester av befalingsmannen Christopher Huitfeldt.
At Peder Nilsen hadde barna NN gm. Hans Bagger og Caspar, fremgår av en Herredagssak i 1619. Der blir det sagt at Hans Baggers hustru var søster av Caspar Pedersen. Samtidig fremgår det i saken at Caspar og hans søster var søskendebarn av Joen Robertsens første hustru. Nå vet vi, fra Schønnings beskrivelse av gravsteiner på domkirken, at Joen Robbertsens første hustru hete Anne Mendtsdatter. Det sjeldne navnet plassere henne som en datter av Ments von Ravensburg og Margrete Casparsdatter. Denne Margrete Casparsdatter var en søster av Ermegaard Casparsdatter som var gift med Petter Nielsen.

Arctander, Peter Nilsen (I3933)

3008

  I 1595 var han kapellan i Veile og fikk da forleningsbrev på Kronens part av   korntienden av Nykirke sogn i Nörvongs herred, kvitt og fritt.   Anders Bredal siges at være født i Vindinge ved Vejle 1578. J.Bloch skriver dog,   at han blev født »udi Weyle Købstad«, og dette sandsynliggøres ved, at han   underskrev sig Anders Bredal Vedele, hvilket Bloch selv har set. Han   blev Sognepræst i Rudkøbing 1597, blev Provst [i Nørre herred] 1604 og døde i   Embedet 1630. Som rimeligvis alle de foregaaende og efterfølgende Præster,   der døde her før 1805, blev ogsaa han begravet i Kirkens Kor, og han fik over   sig lagt en Ligsten, som desværre igen blev optaget i 1691. Kirkebogen meddeler   herom, skrevet af Sognepræsten Niels Giødsøn: »Dette stod skrevet paa den Sten,   som blev optaget udi Koret i Rudkiøbings Kirke, og Gud ved, det var   meget mod min Vilje. Den blev optagen VI 7bris 1691. -o- Jeg veed,   at min Fresere lefver hos Faderens høyre Haand oc troer han skal i sin   Herlighed igienkomme beskiket Dommere af Gud ofver levende oc døde, oc saa skal jeg see   hannem af mit Kiød. Joh. XIV: Matth. XXV: Act. XX. -o-   Her ligger begraven hæderlig og vellærde Mand Her Anders Bredal Vedle, Provst og   Sogneprest udi Rudkiøbing, som christeligen i Herren hensof Anno 1630 den 17. Febr.   udi hans Alders 52 Aar og udi hans Embedis 32 Aar, disligeste hans kierre   Hustrug erlig oc gudfrygtig Quinde Anne Niels Datter, som saligen i Herren   døde 1623 den 6 Julij«. [Kirkebog 1691, Fol. 373b.] Anders Bredal var gift 2 Gange.   Hans første Hustru var Anne Nielsdatter, der døde 1623, og det var kun med Betænkelighed,   at han paany indtraadte i Ægteskab, antagelig i 1626, med Abigael Christiansdatter.
  J.Bloch mener dog, at hun hed Abigael Christensdatter, og   han fortæller, at Anders Bredal d. 12. Maj 1626 raadførte sig med Biskoppen,   før han tog den endelige Beslutning. Abigael overlevede Anders Bredal og giftede   sig med hans Efterfølger Lauritz Jacobsen. J.Bloch meddeler desuden, at Mag. Alb.   Thura i hist. litt. Danorum, p. 379, regner Anders Bredal som en af de danske Poeter, og at han i 1610 lod   udgive en Ligprædiken over Fru Anne Rønnow, Hr. Erich Hardenbergs. Byfoged Friederichsen indsendte i 1720 en   Skrivelse til Biskoppen, hvori han bl.a. gør Rede for de Epitafier, som paa dette Tidspunkt fandtes i   Rudkøbing Kirke. Der var 8 ialt, og Friederichsen nævner dem alle samt meddeler, hvem   de var ophængt over eller skænket af.
Et af disse Epitafier var ophængt til   Minde over Provst Anders Bredal. Friederichsen skriver herom: »Først eet over Sakristidøren,   som sal. Dr. Erich Bredal, Biskop i Norge, haver ladet opsætte over sin salig Fader, sal. Hr. Anders   Bredal, som var Sognepræst her udi Sognene og Provst udi Herredet, Anno 1633«. At Bredal efter sin Død fik sit   Epitafium, er altsaa sikkert nok, og iflg. Friederichsens Redegørelse synes det ogsaa at have været det eneste   Præste-Epitafium, som fandtes i 1720. Af de omtalte Epitafier er der endnu bevaret 2, som begge hænger   paa Kirkens Sydvæg, og da det ene af disse, er ophængt til Minde om en Præst, er det nærliggende at slutte,   at det er Provst Anders Bredals Epitafium, der her er bevaret [Epitafiet er gengivet fotografisk i bogen.]

Bredal, Anders Rasmusen (I1872)

3009

«Anne som haffuer Anders Christenssøn fordum Borgermester ...»
Etter eiendomsforholdene å dømme må hun ha vært en datter av Christoffer Olsen og Lutze Johansdatter som i 1615 eide Lyng og Smedstad [Berg: 1951, s. 206].
Skifte 25 nov. 1650 : Barn: Christopher, Ole, Hans, Anders, Anne, Kirsten, Beritte og Lucia, alle dtr. gift, Anders umyndig, verge Laurits Bastiansen, jordegods, bygods, gull, sølv..

Christophersdatter, Anne (I9338)

3010

«Canutus Petri Sæbyensis Vandalus» som var dansk, var kirkeherde i Revsund i Jämtland fra 1605 til 1643.
Før han ble utnevnt til pastor, bevitnet han 16.03.1603 en rettshandling angående Ragunda laksefiske som «Evangelii wuerdige mettarbeider». Det angis imidlertid ikke hvor han var kapellan.
En inventariefortegnelse viser at herr Knud mottok Refsunds pastorat i 1605. Prestegården befant seg i et meget dårlig skikk, og prestebodsåkrene i annekset var igjengrodd.
Han måtte flykte under Baltzarfeiden 1610-13, og den svenske regjeringen tilsatte da Petrus Jonæ Schalm, som i noen år undertegnet tiendelengdene. Etter freden i Knäred kom herr Knud tilbake til sin plyndrede prestegård.
I et dokument datert 02.11.1625 omtales at pastoren har innløst et kvernsted i Biörneström av sin foretreders enke, hustru Anna, for 2 Rdl. til eiendom for seg og sine arvinger. Han mente at prestene i Refsund tidligere hadde benyttet dette kvernstedet som eiendom under prestegården.
Fra 1623 hadde kirkeherden et hemman i Marsätt i Sundsjö.
Hans portrett henger i Revsund kirke. Bildet er malt av sønnen, kontrafeijer Seth Knudsen [Skanke] i Trondheim. Knud døde før mars 1643.

Sæby, Knut Pedersen Hr Knut (I688)

3011

«Elen Claus Kiemners Syster» Gerhard Schøning (1722-1780). Det kgl. Bibliotek i København. Håndskriftssamling. Excerpter: Gl. kgl. Saml. 2824 qv., læg no. 11: De Johanssoners Slegte-Register

Kiemler, Elen (I5754)

3012

«MEMENTO MORI. / HER HVILER ERLIG FIIN OC GVD / FRYCTIG MATRONA GVLOF / MOGNS DATTER S / HER LAVRIS /
HUSTRV I RÖDEN, SOM HENSOFNE / DE SALIG I HERREN DEN 7 DECEMBR. / ANNO CHRISTI 1629. / PARCO NULLI. / HODIE MIHI CRAS TIBI / HER LIGGER BEGRAVEN HE / DERLIG OC VELLERDE MAND / HER LAVRIS MOGNSSÖN / FORDVM PASTOR I RÖDEN /
SOM DÖDE SALIG I HERREN / DEN 21 JVNII ANNO DOMINI / 1621»

Hennes foreldre kan også være http://www.martinbergman.se/p057223f0.html

Mogensdatter, Gullog (I3489)

3013

«Thrundhiems Borgeren Hans ... swarer i Grundfrelse 4 mk» ... «af sine borger Huuse i Kiøen ... paa Kongens Grund», på Ytterstad i Tjeldsund, heter det i 1723.

Rener, Hans Mortensen (I9348)

3014

Ægteskabet fik pavelig dispensation 1253

Nicolausdatter, Margrethe (I11508)

3015

Øgelstrup (Ugelstrup), Råsted Sogn Ulfborg Herred, Rungsted Sogn; antages at have levet omkring 1348-50, om ham beretter hans sønnesøn Iver Kjeldsen Juel. "at han boede udi Øgelstrup, og da var al Raasted og Idum Sogne hans og hans Søskendes, og var i hans Tid saa stor en Pestilence, som kom af Vendsyssel og til Raasted Sogn; han lod tage alle Mænds Vogne og flyttede ud paa Klitterne og lod slaa Pæle for Døren; saa gik den Død over alle Egne og Byer" - Hans hustru skulle have været af en slægt hvis våben af Terkel Klevenfeldt angives som "et blåt løvehoved med en blodig tunge i hvidt feldt, og på hjelmen et løvehoved".

Juel, Palle (I7288)

3016

Øgelstrup, - 3. maj 1410 vidnede »les Iwlcum sigillo dilecti filli mel Iwari Jwll«, skal efter Kjeld Juels beretning have været rigsråd samt befalingsmand på Skanderborg.

Juel, Jens Pallesen (I7285)

3017

Øgn Alfasprengi
Hennes foreldre er ukjent. Hun var gift ? to ganger, først med Stakad de hadde ingen barn, andre gang med Hergrim Halvtroll, de hadde sønnen Grim
Øgn ble bortført og giftet seg med Hergrim når Starkad var på den reise. Hergrim ble drept av Starkad når han kom hjem, Øgn som ikke ville gifte seg med Starkad og drepte seg med et sverd.
"Hergrim Halftrold (Halvjette); han opholdt sig vexelvis blandt Bjergtroldene og Menneskene; han var stærk som en Jette, en stor Troldmand og en vældig Bersærk; han bortførte fra Jøtunheim Øgn Alfasprengi, og tog hende derpaa til Hustru. Deres Søn hed Grim. Hun havde før været gift med Starkad Aludreng; Han havde otte Hænder. Han havde gjort en Reise til Alufoss, og imidlertid blev hun bortført; men da han kom hjem igjen, dræbte han Hergrim i en Tvekamp. Ogn gjennemborede sig med et Sværd, og vilde ikke gifte sig med Starkad"
http://www.heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek

Alfasprengi, Øgn (I11819)

3018

Ørjan var født i Jemtland i 1624 og flyttet vestover rundt 1654 til Ørjedalen i Hattfjelldalen. Ørjedalen har trolig fått navnet sitt etter Ørjan. De flyttet etter at Sverige hadde tatt Härjedalen og Jemtland i 1645. Svenskene tok på den tiden, unge menn i militær alder, fra hjemmene sine for å slåss i utlandet. Ørjan og konen hadde selskap av Ørjan's bror Gregorius og hans kone. Rett etter ble de igjen tvunget til å flytte på grunn av Lappene som allerede bodde i Ørjedalen og ikke godtok at noen tok landet. De satte fyr på hjemmene deres og var en konstant trussel for dem. Da de hadde fått nok, reiste de to familiene nordover til Nord Rana der de slo seg ned i Lien eller Jamtlien som det heter i dag.  Ørjan hadde stor familie stolthet, og var både klok og intelligent; han var en snill mann så de gikk ikke lang tid før han var respektert og beundret i hans nye hjem. Han fortalte sine barn at han stammet fra et mektig folk med høy rang. Den tidligste anen han viste om var en "Greis" gift med en kvinne som var kalt "Cecil". de hadde bodd på kysten og var enten "små konger" eller av kongelige aner. dette er alt som for tiden vites om Ørjan Gregussen's familie. Hans barne-barns barne-barn Ole Pedersen Bjelanes, fortalte dette videre til sine barn. han var født i 1774 og på den tiden var det ikke noen historie bøker, så den eneste måten han kunne ha fått vite dette på er at det er blitt fortalt fra far til sønn i mange generasjoner. Dette er regnet som BEVIS AV SANN TRADISJON .  En av Ole Pedersen Bjeldanes's sønner, Ole Tobias Olsen, far til Dagny Orvin Loftfield, senere prest i Hattfjelldal, kontaktet Professor P.A Munch, en av Norges fremste historikere, og fortalte han om dette. Han spurte P.A Munch om han viste hvem "Greis" og "Cecil" var. Professoren ble veldig intressert og kunne fortelle at "Greis" måtte være Gregorius av Stavreim, lendermand under Haakon Haakonsen IV, og han var gift med Haakons' datter Cecilia som da er "Cecil". Cecilias' mor var Kanga "hin unge fra Oslo" (barnet fra Oslo). De bodde på Stavreim (nå Staarheim) i Nordfjord og begge var av kongelig blod. Gregorius Andresson stammet fra Harald Hårfagre, Norges' første konge, og Rangvald Ingeson Knaphoved, den Svenske kongen og far til Dronning Ingrid, som var Gregorius' Oldemor. Dette er historiske fakta og det finnes fortegnelser over de kongelige anene i Norge.  P. A. Munch ble så interessert i dette at han lovet å finne forbindelsen fra familien og bak til Gregorius. Rett etter dette reiste han til Roma for gjøre ferdig noen studier i Papal arkivene, men desverre døde han av slag like etter. Senere studier har funnet nye fakta som peker på at denne antagelsen om "Greis" og "Cecil" er korrekt, og det vil antagelig ikke være vanskelig og finne de nødvendige bevis for Jemtlands etterkommere av "Greis" og "Cecil".  Ett av disse fakta er at det er to familievåpen i den private kirken til Stavreim familien, en som er en løve uten krone (viser kongelighet langs en sidelinje), og en er Skanche familiens familievåpen, en fot fra låret og ned med en spore. Dagny Orvin Loftfield fant ut at disse familievåpnene er de samme som finnes i den private kirken i Jemtland. dette er bevis for at de har de samme anene og, som en konsekvens, at Gregorius og Cesilia er i slekt med anene av Ørjan av Jemtland og Stavreim folket.  En av grunnene til at dette forholdet mellom Stavreim og Jemtland familiene ikke kan bli bevist av noe skrevet dokument er en grunn forutsatt av Fru Inger Ottesdatter av Østraat. Hun var en direkte etterkommer av Gregorius og, det er sagt at hun også var av Jemtlandslekten. Et bevis for dette slektskapetklan være et brev fra Ridder Ørjan Carlsson fra Jemtland til en svigersønn til Fru Inger. Han starter brevet "Kjære svigerbror og venn". Derfor var han enten medlem av familien eller inngiftet. Brevet avslører desverre ikke forholdet. For å bevise et eventuelt forhold, sier Dagny at de historiske arkivene inneholder informasjon om at Fru Inger av Østraat reiste til Jemtland for å besøke slekninger.  Fru Inger var konen til Nils Henriksson Gyldenløve av Bergen og var den rikeste og mektigste magnaten i landet på det tidlige 1500-tallet. I 1515 ble han drotsete, veldig gammel sammenlignet med andre drotseter. Han ble pekt ut til spesialoppdrag til Nederland for å føre Kong Christian II's brud til Danmark.  Hans kone, Fru Inger, var en talentfull, men ambisiøs og "eiesyk" dame. Gjennom ekteskapene til døtrene som var gift med danske adelsmenn, hadde hun en utrolig innflytelse og ble en ledene figur i et tragisk kapittel i norsk historie.  Den yngste datteren, Anna, var gift med Eric Vigerup i 1524. Den andre datteren, Eline, var gift i 1528 med Nils Lykke, en dansk adelsmann. Hun døde i 1532 og etterlot seg små barn. Nils Lykke spurte den tredje datteren, Lucie, om hjelp til hushold og barnepass. Han ønsket og gifte seg med henneda hun ventet barn, men den katolske kirken forbød et slikt ekteskap mellom slektninger nærmere enn femte generasjon. Da Lucie fødte et barn i 1535, ble Lykke fengslet i slottet på Stenviksholm på ordre fra en gammel fiende Erkebiskop Olav Engelbriktson.  Den eldste datteren, Margaret, var gift med Vincent Lunge, som var sent til Bergen for å overvåke og sikre alliansen av området til Kong Frederik av Danmark som hadde fått tronen i Norge. Kongeriket var kontrollert av Det Norske konsulatet, der Vincent Lunge hadde den største autoriteten. Han strevde med å bevare den politiske uavhengiheten til Norge. Forholdet til Sverige var ikke vennskapelig. Da Nils Lykke ble fengslet, var Vincent Lunge den som ledet "toget" for å få sin svoger dømt for hans "umoralskhet, ukristelighet, skandleløse opptreden osv." Lykke og Lunge var politiske fiender. Den 24 Desember 1535, to år før reformasjonen i Norge, ble Nils Lykke brent til døde uten dom.  I 1555, gikk Fru Inger og hennes barnebarn ombord i et skip til Bergen for å få barnebarnet registrert som lovlig arvtager, men skipet gikk ned og begge damene druknet. De ble funnet og begravet, men alle koffertene med alle papirene forsvant. Slik ble alt skrevet bevis borte.  Noe som Dagny Loftfjell ikke fikk sjekket, var et brev fra en mann i Steinkjær. Han skrev at han var en direkte etterkommer etter Ørjan på den mannlige siden, og kunne bevise at Ørjan stammet fra den mannlige siden fra Gregorius på Stavreim. Dagny mistet kontakten da hun giftet seg og dro til USA.  Tradisjonelt bevis ligger igjen i fakta at Ørjan gav sine barn de samme navnene som Jemtland familiene som igjen slektet til Stavreim. Det er uten tvil sant at navnet til Ørjan Gregussen's far måtte være "Gregus" eller "Gregorius" siden etternavnet er Gregussen. Det som mangler for og finne de direkte anene måtte være å finne farens navn nedskrevet i Jemtland. De var ingen tvil hos Ole Tobias Olsen eller hans datter Dagny at disse bevisene gjennom tradisjon gjør at det blir et forhold selv om, så langt vi kan forstå at bevisene er usikkre. I følge disse bevis mente Professor P.A Munch at det var overveldene bevis.  Ridderen, Ørjan Carlsson, var sønn av Carl Carlson (Cardus Georg) som døde i 1434. Christianne Undset Svarstad dro til Jemtland i 1965 for å gjøre en research på Berit Cristine. Hun mener at navner Ørjan og Gregus er samme navn: Gregorius - Greorgus - Jorgan - Ørjan. Hun fant ut at på gården Hov i Hãkstad sokn på Jemtland i byen Østersund bodde den 16 de generasjonen etter ridderen, Ørjan Carlsson. Gården var blitt pekt ut som Sveriges gamleste. Anelinjene til ridderen er nøye redet ut. Landet etter Ørjan Carlsson var blitt delt mellom sønnene og det er en mulighet at vi stammer fra yngre brødre. Gregorius delen vi kommer fra brukte å tilhøre Skanke slektens jord som bodde i Nãksta, som flyttet dit omtrent i 1600. Christianne har funnet følgene:  I 1443 på Hov, Joseph og han sønn Gregus; og en Gregers Hansson. I 1447 i Nãksta, Joseph Andresson og Gregers Josephson (far og sønn) I 1450 Jesep Andresson ( far) I 1540 Jessep i Nãksta (far) I 1564 Greges I Nãksta (sønn) I 1565 Per Grerson i Nãksta (barnebarn) I 1566 Gress Josephson og Peer Greeson (Sønn og hans sønn)  Det er en mulighet at vår Ørjan Gregussen er et barnebarn av Per Grerson i Nãksta.  Marguerite Loftfjell Hildreth

Slekts tradisjonen vil vite at han nedstammer fra Gregorius Anderson fra Stavfheim (Stovreim) i Nordfjord, Lendermann under kong Håkon Håkonsson og gift med hans datter Cicilie

Gregussøn, Ørjan (I1188)

3019

Øvergården

Pedersen, Anders Krakali (I10850)

3020

Øvergarden, Krakalia Gnr.162 bnr.1, Eide på Nordmøre, Møre og Romsdal, Norge

Åsen, Lyngstadås Gnr.160 bnr.1, Eide på Nordmøre, Møre og Romsdal, Norge

Omtalt i Eideboka bind 3 side 223-224.

Død 1743
https://media.digitalarkivet.no/kb20070912660188

Andersen, Kristen Krakalia (I10841)

3021

Øystein Halvdansson (Eystein fjert [1]) levde i tiden rundt 730 e. Kr. og var, i henhold til Snorre Sturlasons Ynglingesagaen, småkonge over Vestfold og Romerike. Han var sønn av Halvdan Kvitbein og Åsa Øysteinsdotter og ble gift med Hild Eiriksdotter, datter til Eirik Agnarsson, småkonge i Vestfold. Deres sønn var Halvdan Øysteinsson, også kalt for den gavmilde.[2]
Øystein arvet av sin far Solør, store deler av Hedmark, Toten, Hadeland og en del av Vestfold. Etter at svigerfaren Eirik Agnarsson døde sønneløs arvet Øystein også resten av Vestfold.
Snorre forteller at Øystein dro på plyndringsferd til Varna (Rygge i nåværende Østfold) og tok med seg alt av husdyr og verdisaker. Kongen av Varna het Skjold og var etter sigende var «en stor trollmann». Da Skjold kom til stranda og så Øysteins seil vinket han med kappen sin og blåste inn i den. Trolldommen fikk bommen på Øysteins skip til å svinge og slo ham over bord. I sjøen druknet Øystein og det ble hans bane. Liket ble berget og ført til Borre, hvor det ble hauglagt.

Halvdansson, Øystein Fret (I4470)

3022

Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123.
Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden.[1]
Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.
Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle.[2]
Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). I følge tradisjonen skal han også ha grunnlagt Nikolaikirken i Bergen.[3] Øysteins hadde stor interesse for Bergen[4] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.
Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.

Magnusson, Øystein (I7155)

3023

Øystein, konge av Hedmark
Hans foreldre er ikke kjent. Med ukjent kone hadde han datteren Åshild
"Midt på vinteren kom de til Hedmark hvor en konge som het Hrolf i Berg hersket. Han var sønn av Svade jotun nordenfra Dovre, og Åshild, datter til kong Eystein som lenge hadde styrt over Hedmark"
http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html

Hedmarkskonge, Øystein "Hardråde" (I5745)

3024

Øystein "Hardråde" (I11277)

3025

“Knaphövde”

Ingeson, Ragnvald (I4425)

3026

“Suster”

Fremersdatter, Eva (I9023)

3027

† före 1280-02-06

von Mecklenburg, Elisabet (I10154)

3028

† före 1392-10-25

Ragvaldsson, Ingemar (I10136)

3029

• "Nikulas", "Nicolaus", "Nicolas", "Gamal Galle", "Gamle Galde på Brunla"  Hans våpenmerke var det samme som Galdeslekten på Tomb, men ifølge tidligere teorier var det ikke blitt påvist noen forbindelse. Korkje Rynning eller DAA nevner at Nikolas var son til ein Svein. Men seglet hans hev umskriften S,igillum) Nicholai Svenoni (NgL l I s. sl og i Saml. NFSII I ~. 389 hev J. Chr. Berg det rette farsnamnet etter eit diplom. (Se NST.1,s. 141) Etter våpenmerke var trolig den eldre Galle-slektens eldste kjente menn Åsulv Ketilsson på Buskerud (nevnt 1331–32) og Svein Rolvsson (nevnt 1336). Sistnevntes sønn var trolig væpneren, ridder, riksråden og sysselmannen Nikulas (Sveinsson) Galle på Brunla (nevnt 1376–94).  Han fikk gården Brunla gjennom sin hustru Margrete på Brunla. (DN I, 20 Januar 1376 også et brev 10 August 1382) Han var gift med Ingebjørg Erlingsdatter (Mulig datter av Sysselmann i Sogn: Erling Einarssøn på Hildugaarden i Bergen DN II, ca 1380, hun kan i tilfelle være mormor til Sigurd Jonsson DN I, side 490. Og en eldre slektning av Margreta Eilivsdatter. Ingebjørg kan da være enke etter Lodin Eivindsson)  1331-33: Brukte Galle-våpenet med sparre og tre seksoddete stjerner. 1380: Gift med Ingebjørg Erlingsdatter. 1388: Forekommer i et latinsk diplom fra 1388, kalles da Nicolaus Svenonis Gallæ, armiger, regni Norvegiæ senator. 1388 og 1389: Nevnt som medlem av Norges Riksråd. Ca 1392-ca 1402: Sysselmann i Numedal skibrede (Brunla len)  Kilder: http://www.wangensteen.net/Bibliotek/Bolt-Kusse.pdf Om slekta og eierforholdene på Ornes, side 252-253 Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 1. Store Norske Leksikon. Rynning ««««««««Brunla læn og lensmænd»»»»»»»»  Feil informasjon Det finnes forskjellig teorier på hvem hans foreldre er, men ifølge primærkildene var han sønn av Sven Galle og ikke en Asulv på Holte... Ifølge NST.1 fikk han Brunla gjennom sin kone, altså kan han ikke være født der.. Gerhard Munthe setter hans død til ca 1401, men ifølge P. A. Munch døde han ca 1398.  Kildeinformasjon 1376: DN I, 20 nr 434, Januar 1376. Olaf Hallvardsson, prest på Tunheim, Audun Labbasson og Helge Jonsson kundgjöre et Eiendomsskifte mellem Paal Gjurdssön og hans Stifsön Nikulas paa Joron Paals Kones Vegne, der var rette Arving efter Hustru Margreta paa Brynla, paa den ene Side, og sidstnævntes Enkemand Nikulas Galle paa den anden Side.  1382: DN VI, nr 307, 10 August(?) 1382. Thormod Valdjufssön sælger med sin Hustru Herborg (Bergulfsdatters) Samtykke til ærlig Mand Gaute Eirikssön Gaarden Dillingö i Vansjö i Borgesyssel for 200 Mark Penge. Beseglere var Håkon Stumpe, Nicolas Galle, Peter Andresson, Tofue Tofsson og Herleik Åsulfsson.  1388: DN III, nr 477, 2 Februar 1388. Vinalder, erkebiskop i Nidaros, Øystein, biskop i Oslo, Olaf, biskop i Stavanger, Sigurd, biskop i Hamar, Henrik, biskop på Grønland. Rikskansler Henrik Henriksson, Ulf Holmgeirsson, Ulf Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Marteinsson, Alf Haraldsson, Bendikt Niklasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon Stumpe, Peter Niklasson, Nikolas Galle, Finn Gyrdsson, Gudbrand Ellingsson, Toralde Sigurdsson, Herleik Åsulfsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Top, Jappe Fastalsson og Svale Otteson, riksråder udvælge Dronning Margareta, Kong Haakons Frue og Kong Olafs Moder, til Norges Riges mægtige Frue og rette Husbonde, hvem de i Alt ville lyde og nu have svoret Troskab samt lovet Almenning i Aar m. v., medens hun og har svoret at holde Alle Lov og Lands Ret.  1389: DN III, nr 484, 1389. Vinalder (Vinoldus), erkebiskop i Nidaros, Henrik de Sancto Claro, greve av Orknøyene, Jakob , biskop i Bergen, Augustinus, biskop i Oslo, Olav, biskop i Stavanger. Haquinus Jonsson, Otte Rømer, Erland Philippesson, Gaute Eriksson, Benedikt Nielsson, Amund Bolt, Johannes Darre, Nicolaus Galle, Petrus Nielsson, Finn Gyrdsson, Thoralde Sivertsson, Gudbrand Ellingsson, Herlaug Åsulfsson og Svale Rømer, Rigsraader erklære efter nöiagtig Granskning i Loven Kong Erik, Hertug Vratislavs Sön af Pommern, for Norges rette Arving, og fastsætte nærmere Rigsarvefölgen i hans mandlige Æt.  1389: DN XVIII, nr 34, Juli 1389. Vinalder, erkebiskop i Nidaros, Henrik Zinkler (Sinclair) jarl på Orknøyene, Jacob biskop i Bergen, Øystein , biskop i Oslo, Olaf, biskop i Stavanger, herr Malis Sparre, Riddere, Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Philipusson, Gaute Eriksson, Beint Niclasson, Amund Bolt, Jon Darre, Niclas Galle, Peter Niclasson, Finn Gyrdsson, Toralde Sigvardsson, Gudbrand Ellingsson, Herleik Åsulfsson og Svale Rømer, Rigsraader erklære, at de efter nøiagtig Granskning have fundet, at Kong Erik, Hertug Wartzlefs Søn af Pommern, er ret Arving til Norges Rige og fastsætte Arvefølgen inden hans Slægt men Dronning Margrete skal styre Riget uden Regnskabsaflæggelse, indtil han bliver myndig.

Galle, Nikolas Sveinsson (I9829)

3030

• FORBEHOLD: er ikke nævnt med efterkommere i DAA 1892.
Nævnes 1314, da han og broderen Ove beskyldtes for at have rømmet fra kongen på toget i Sverige, købte 1318 gods i Vansted i Vendsyssel af Stig Nielsen, var 1323 ridder og nærværende på Sjællands Landsting, fik 1323 af sin frænke fru Beatrice, hr. Gunnolph Svendsens enke, gods i Vansted i Vendsyssel, var 1324 med sin broder Ove forlover for kongen ved forbundet i Vordingborg, har 1326 sammen med broderen Ove i Nyborg beseglet grev Gerts lensbrev på Sønderjylland, pantsatte 1333 på Viborg Landsting alt sit gods til hr. Ove Nielsen, hr. Aage Eskildsen og Jens Kaas, 1341 forlover for kongen ved forhandlingen i Helsingborg med kong Magnus og 1345 voldgiftsmand i en trætte mellem hr. Peder Vendelbo og Jens Kaas.

Panter, Henrik Nielsen (I6813)

3031

• Fra: Samlinger til det norske folks historie, s. 393: Mulig at dette er samme person som: Ivar Galli, som blir nevnt Sverres saga som en av Magnus Erlingssons menn. Han falt i slaget på Ilevoldene ved Nidaros i året 1180.

Galle, Ivar Sigurdson (I9842)

3032

• Han antas født omkring 1250, men var død før 1319. Kona hette Margareta  De hadde to sønner, Anund og Arne Andreassønner. I 1319 var mor deres gift på nytt med eieren av nabogården på Skardaberg, herra Smidr Eiriksson som opptrådte som formynder for de to stesønnene. Forøvrig hadde herra Smidr også vært gift tidligere og hadde fra det ekteskapet ei datter, Ronnaug Smidsdatter som var trulovet med en herra Bjarne Audunsson som var eier av en tredje Skardaberg-gård. Herra Bjarne var prestelært (ved universitet i Bologna), blei siden slått til ridder og var i tida 1305-19 en av kong Håkon V's mest betrudde menn, fungerte av og til som kansler og var omkring 1320 fehirde (eller skattmester) i Tunsberg.  Den 2. april 1319 gjorde de to herrene Smidr Eiriksson og Bjarne Audunsson et jordebytte slik at herra Smidr - På vegne av stesønnen Anund Andresson overdro til herra Bjarne 3 markabol i austre Skardaberg som var Anund Andresseons fars-arv, mot å få i bytte en gård Undreim i Sem som herra Bjarne eide. Det var sannsynligvis den sistes tanke å ville gjøre sin gård på Skardaberg til setegård for seg ved å utvide den. Skjøte på handelen skulle dog ikke utstedes før Anund Andresson sjøl var blitt myndig og i fall han skulle komme til å angre på handelen innen den tid, skulle det stå ham fritt å la jordbyttet gå om att. Men gjorde noen av partene forbedring av jorda i mellomtida, skulle utlegget med dette komme den til gode som bar kostnaden.  Et års tid seinere må herra Bjarne ha kjent seg låk og fryktet for utfallet for den 4. februar 1320 gjorde han testamente. I dette stadfester han først de gavene han tidligere hadde gitt til kjerka og forskjellige klostre, særlig nevner han Laurentiuskjerka (Lavranskjerka) i Tunsberg hvor han hadde sett seg ut gravplass.  Dernest skjenker han rike gaver i gull, sølv og andre kostbarheter til kongen, dronninga og slektningene deres, til festarmøya Ronnaug Smidsdatter(blei siden gift med ridder og drottsete herra Ivar Agmundsson Rofa til Lindheim i Nesherad i Grenland, fikk ei datter Cecilia g.m. Torleiv Saxbjarnason til Lindheim, en sønn var lensmann i Sandsvær, Orm Torleivsson) og Margareta stemor hennes, samt til arbeidsfolka sine. En Orm Brutte får således løfte på fritt hus og opphold på Skardaberg så lenge han vil være der, og 5 aurabol 1 ørtugsbol i Gulifuerød (Gullerauan) men blir denne jorda løyst for 3 mark, da skal Orm eie det.  Det godset som ligger på Tunsberghus og Skardaberg, skal selges og salgssummen deles på dem som er nevnt i testamentet. Videre heter det: 'Tjølling kjerke gir jeg 2 aurabol i Vik, og 6 aurabol som presten og jeg har snakket om, skal han skifte til seg og gi meg som vederlag 6 aurabol i Rød ved Skardaberg...  Og jeg har som arvinger tre søstre som skal arve meg i løst og fast, utenom det jeg har gitt bort. Hovedjordene mine skifter jeg mellom de 3 søstrene mine:  Tove skal eie Bjørke og alt det jeg eier På Opplanda og i Oslo herad.. Torgunn skal eie Skoppum og Skoppum møller og alle jordene i Borre. Åse skal eie Skardaberg og alle laksefiskeriene mine og Vittersæmølla og Hem skog. Disse tre partene skal alltid følge Skardaberg. Og hun skal ha de jordene som ligger omkring Torsøy. Og om noen av dem synes at de er misholdne, da skal de jamne det etter gode menns råd. Og Åse - søster mi - skal bu på Skardaberg, og likeens arvingene hennes, og hun skal ta til seg og eie all bølingen min som jeg eier på Skardaberg'. Dette er gjengitt etter en dårlig dansk oversettelse fra 1555, trykt i Diplomatarium norvegicum Xvi 2 flg. - Originalen er gått tapt. Ridder Bjarne må være død kort etter at han satte opp dette testamentet, for det høres ikke mer til ham etter 1320. Han hadde forøvrig også en bror, Borgar Audunson som ikke er nevnt i testamentet Borgar fikk i 1345 pålegg av kong Magnus om å la Laurentiuskjerka få det den var lovd i herre Bjarnes testamente.  Som tidligere nevnt, etterlot herre Andres seg to sønner: 1. Anund Andresson som synes å ha busatt seg på Undreim, ihvertfall er han nevnt i flere brever derfra i åre etter 1319. 2. Den andre sønnen hette: Arna Andresson

Skardaberg, Andres Austre (I9824)

3033

• Januar 1561 24. Peperit vxor magistri Christophori Concionatoris ad Diuum Martinum mortuum puerum.
• Februar 1563 7. Dominica Reminiscere lige som klocken slo fult sex døde doctor Jens Schellerups søn Torbern, hues moder heder Susanna, och hans elste broder Daniel, och elste søster och den eniste igenleffuer Adrian. 8. Vart hand begraffuen vdi kored i Domkircken hoes sin søster Katrine, som var kalled effter M. Christofers hustru predikanters thil S. Mortens kirke, och bar ieg Absalon baade de børn thil deris Legersted.
• September 1563 7. War Mester Christofers søn fod huilken som er predikant til S: Mortens kirke, oc tien de tyske innen for Køpmanstuuen, huilken hand aflede med sin vnge hustrw Jørgen Skottes dotter borger her i Bergen, huilken hand tog til echte siden att hans hustrw Katrine som var fød i Bremen døde paa Barselsengh. och hauer denne neruerendis M. Christofers hustrw ij gonger tilføren fod barn, mend inted er leffuende kommed til verden. Dette barn oc søn lefde en stacked stund, oc var det fød som halff tolff slo om midnatt.   12. Paa denne dag var M. Christofers barn døbt.....  26. Døde M: Christofers søn paa denne dag det er 16 trinitatis paa søndagen decima hora meridiana, oc vnder middaspredigen hørde mand saa stort, grumt och forferdeligt Tordenslag at mand ey hauer hørt saadant i lang tid.
• Christopher Mitens doyði longu í 1566, sum Absalon Pedersen Beyer skrivar í dagbókini hjá sær (fyri september):   15. .XV. Døde Mester Christofer Mitius Flandrus, ved ti slet om middag, da predigen var vde vdi kirkerne oc der var bedit for honnom døde han aff pestelentze oc var han pastor i mange aar till Sancte Morten, oc hans annen høstru war Jøren skottis dotter, hafde han en annen hustru til foren hed Karin fød vdi Bremen, hun war from,  17. Wart her Christofer begraffuen i S. Mortens kirke. same dag var begrafne 7 lig til Domk: it til Korsk: it til Vor Fröe.   Dóttir hansara, Margreta, doyr góðar tvær vikur seinni:   30. - 6 til Dom: 2 til Korsk: it til S. Morten begrauen i Domk: Henrik klipper Same dag døde Margrete M: Christophori Mitij Flandri dotter.   Seinna kona Christopher varð nevnd Marite (samb. Povl Skårup, 2007). Gabriel Mitens, ið kom til Føroya, var stjúksonur hennara, tvs. sonur Christopher og fyrru konuna Cathrine/Karen  Kilde: denne tråd på KT Slekt, indlæg af Hans Erik Hansen
• Absalon Pedersson Beyer, også kalt magister Absalon (født 1528, død 9. april 1575), var en norsk prest, historiker, forfatter og lærer. Han ble født i Aurland og døde i Bergen. Beyer var en av Bergens mest sentrale humanister. Som førstegenerasjons luthersk skolert teolog bidro han sterkt til den åndelige reformasjonen i Norge....  I 1560 ble Beyer notarius ved Bergens domkapitel.....  Fra 1566 var han dessuten slottsprest på Bergenhus....  Det er bevart tre skrifter fra Beyers forfatterskap. Hans dagbok fra årene mellom 1552 og 1572 er en av de viktigste kildeskriftene vi har i kultur- og sosialhistorie fra 1500-tallet. Boken skildrer dagliglivet i Bergen, som da var Norges eneste storby. Vi kan lese om alt fra pest, drap og voldtekt til bryllup og festligheter. Fram til 1561 skrev han mye på latin, men de siste årene er dagbøkene skrevet på dansknorsk med påvirkning fra talemålet 

Mitens, Christopher (I11638)

3034

• Lagmann i Oslo? / Erkestolens rådsmann på Nordmøre

Toraldeson, Trond (I9857)

3035

• Nevnt i 1328 og 1399 i brev som ridder.  Han opptrådte som eneeier av austre Skardaberg hvilket vanskelig kan forklares på annen måte enn at han må være kommet i besittelse av farens jordegods gjennom giftermål, dvs at han må være blitt gift med Åse Audunsdatter som broren hadde tilbyttet seg av Anund Andresson. Sikkert hadde også Arne Andresson odelsrett til denne jorda.Arne Andresson titulerte seg også herra og er nevnt ridder i flere brev, således i 1328 og 1399, siste gongen da han møtte som utsending for norske stormenn på et samnordisk møte i Skara i Vestgötaland. Fru Åse Audunsdatter er nevnt t flere brev etter 1320.

Skardaberg, Arne Andresson (I9823)

3036

• Nevnt i Oslo 1336, brukte da Galle-våpenet med sparre og tre seksoddete stjerner.  Kilder: Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind 1, s. 145. Verdslige sigiller indtil aar 1400  Kildeinformasjon 1336: DN IV, nr 224, 27 Februar?? 1336. Harald Jonssön sælger til Baard Amundssön Gaarden Gryteland ved Askeim paa Follo og stiller ham Gaarden Rud paa Nesodden som Sikkerhed. Det blir nevnt en Kåre Amundsson, med sin søster Asa og hennes datter angående noen merker i Gryteland. Som beseglere nevnes Kari, Svein Sveinungsson(s kone?), Ogmund i Gyridugard, Svein Rolfsson, Pål Eilifsson og Hallvard Sveinsson.

Galle, Svein Rolvsson (I9837)

3037

• til Bjernede, købte 1370 (5. juni) af hr. Niels Clementsen ejendomsretten til det ovennævnte pant (Hegnede m.m.) og skrives da til Bjernede i Alsted H., ligeså 1382 (23.febr. eller 20.sept.), da hun m. sine tre sønner, Conrad, Henneke og Evert, af hr. Jacob Olufsen Lunge fik opladt det gods han havde arvet i Hegnede, Nørre-Dalby og Assendrup og da hun s.d. afkøbte Folmer Jacobsen Lunges gods sst., mageskiftede 1383 (25. jan.) m. sønnerne Conrad, Henneke og Evert.

Lunge, Ellene Olufsdatter (I7267)

3038

• Er omtalt som rådmann i Tønsberg i 1525.
• Olav Johnsen HOLCH; Informasjonen om at Olav Holch er sønn av Jon Alvsen Kamp og Cecilia Holch er usikker ble født circa 1475 i Onsøy, Østfold; Det er usikkert om han var sønn av Jon Alvsen Kamp og Cecilia Gjestdatter Holch. Han giftet seg med Kirsten INGVARDSDATTER. Han døde etter 1550 i Tønsberg, Vestfold.
Er med stor sandsynlighed identisk med Oluf Bentssøn, som benævnes rådmand sst. i 1525 [DN IX 542] og borgmester sst. 1533-39 [DN I 1082, DN XI 629, DN XII 585, DN II 1130]. En Oluf Bentssøn er desuden nævnt som rådmand sst. flere gange i årene 1544-58.

Holch, Oluf Bentssøn (I2215)

3039

◦Steinar Grønn skriver om ekteparet Mathis Pedersøn og Margrethe Johansdatter Krusckow: "Dette er et ektepar som tilhørte lavadelen, og som opptrer i mange dokumenter fra 1464 og framover mot århundreskiftet. De har vesentlig eid gods på Ringerike og i Vestfold, men det ser ut til at de har hatt tilhold i Oslo, og at de nærmest kan betraktes som vanlige borgere der."

Pederssøn, Mathis (I3962)

3040

◦til Tirsbæk, udvirkede 1433 det oven omtalte Frihedsbrev for Poul Mattisen, var 1439 Lehnsmand paa Korsør, 1459 Ridder og nævnes da i Dagtingningen om Hr. Anders Skeels Sjælegave, pantsatte 1462 Gods paa Pjedsted Mark til Niels Pedersen (Glambek).
Gift med Christine Pedersdatter Oxe, datter af rigsråd Peder Oxe og Mette Johansdatter Godov, Asserbo i Nordsjælland
Tirsbæk er en gammel sædegård eller herregård. Det ældste dokument, hvori gården nævnes, er fra 1401. Gården ligger meget smukt ved Vejle Fjord omgivet af skov. Tirsbæk ligger i Engum Sogn, Hatting Herred, Vejle Kommune. Hovedbygningen er opført i 1550 og trappetårn fra 1577 og parken er på 12 hektar. Tirsbæk Gods er på 414 hektar Gården blev 1779 af kammerherre Christian Benzon ophøjet til stamhus
Den ældst kendte ejer, Jens Laugesen (Dyre), sikrede sig 1401 tingsvidne på, at gårdens tilliggender haver været frit gods af hedenold og udgjorde et adeligt birk – i øvrigt et af de ældste der kendes. Dyre-slægten stred hårdt for godsets og birkets frihed, men først omkring reformationen, fik slægtens virke mere vidtrækkende betydning gennem rigsråd Ove Vincentsen, der med sine brødre antog det mødrene slægtsnavn Lunge og blev en af tidens mest indflydelsesrige klaner, nært knyttet til den mægtige rigshofmester Mogens Gøye.

Dyre, Iver Jensen (I4213)

Hurtig linker

Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !

Notater

Hurtig linker

Webmaster Message

Kontakt oss