Mine Slektssider
Treff 2,601 til 2,650 av 3,040
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 2601 | Same Den 27 maj 1695 blev den nyss uppsatta skolbyggnaden i Lycksele lagd i aska. Elden började på taket. Hemma i huset var skolmästaren Nils Gran, hans hustru som då nyligen "i Barnsäng fallen war", klockaren Mårtens hustru Karin samt några små lappdjäknar som omöjligen kunde släcka elden.1696 angav Nils Gran sin svåger kyrkoherde Måns bång som i flera vittnens närvaro sagt att Nils Gran vore misstänkt för att ha plägat olovligt umgänge med klockaren Mårten Mårtenssons hustru Karin Mårtensdotter. Herr Måns hade också, då han kristnade klockarens barn, frågat Karin vem som var rätte barnafadern. Rätten beslöt sända in protokoll till Venerande Consistorio i Härnösand. Källa: Sven-Erik Fahlesson Född (Lycksele Dödboken 1730) Död (Lycksele Dödboken 1730) | Mårtensdotter, Karin (I8296)
|
| 2602 | Same og renegare i Gran,Lyksele lappmark, Skattar för Olselet, Umeå lappmark 1730 i Granbyn, Sorsele | Turesson, Mårten (I6609)
|
| 2603 | Same, Klockare, Länsman, Nämnd 1686-1719 i Falträsk Upptog Falträsk av ris och rot(DB 1746) Fanns med i 1708 års förteckning på nybyggare som var frånvarande vid gudstjänsten den 8/8. Kallades 1701 lappen MM i Umbyn, men 1703 MM i Falträsket.DB 1697 7/1: Det förekommo för Rätten Ture Turesson i Umbyn framledne hustrus sal. Barbro Mårtensdotters Erfwingar Nembl. twenne st hennes Bröder Mårten Mårtensson, klockaren, och Olof Mårtensson ib samt hennes syster Anna Mårtensdotter i Granbyn och hennes systers barns sahl hustru Kierstin Länsmannens Nils Anderssons i Umbyn förra hustrus 6 st Barn och Erfwingar, fyra söner och twenne döttrar, anhållandes att emedan ofwanbem:te Ture och hans hustru med hustru med inga Barn woro wälsignade de då Swäriges lagh likmåligt måtte utbekomma det arf som dem efter henne tillfalla kan af den befinteliga Egendomen, helst emedan Ture nu fullsinnad ähr att begifwa sig i annat äktenskap... DB 1699 11/1 -: Sakf lm i Umeåbyn MM för intrång på träskfisket Falträsket. Umeå DB 1727 5-13 sept: Inlagd avskrift från 1686 14/1: "Emedan skickaren Mårten mårtensson hafver tagit sig hustru och vill härefter bruka sitt före detta faders skatteland, det en hop bonder hafver sig inkräktat, hvarföre tillåtes honom MM samma land bruka och derföre..... Gift 1686 med Karin Mårtensdotter d 1740 Gick i skola i Lycksele. Skriv- och räknekunnig. Biträde åt byalänsmannen i Umbyns sameby. Var klockare 1694 och länsman 1699., Hans hushåll bestod av hus, jord, en häst, sju kor, 20 får, båtar och nät. Han var en av de som anklagades för att ej varit i kyrkan 8/8 1708. De avstod på grund av rädsla för att bli kidnappade och tvingade att bli soldater av västerbottensbönderna., Vid tinget 1699 förekom åter frågan om Fahlträsket. Här är det länsmannen i Umbyn, lappen Mårten Mårtensson, som är svarande, och Könich Pärsson från Granön, den siste i likhet med vad fallet var år 1671, samt dessutom Anders Nilsson i Kussjön, som äro kärande., Men nu blev det ingen förlikning. Det dömes alldeles analogt med vad som skedde om Sandöran. Fahlträsket var ej särskilt skattlagt., År 1720 befinnes Mårten Mårtenssons kvarlåtenskap bestå av 7 kor, 20 får, en häst och 50 famnar not, vidare nät, hus och jord samt annat husgeråd. Noten tyder på att han idkat betydande fiske i hemmanets närhet. Varken för Sikträsket eller Fahlträsket betalades emellertid särskild skatt av Granöbönderna, ehuru båda i äldre tider varit brukade av bönderna under skatt. I den mån som Mårten Mårtensson blivit bofast vid Fahlträsket, var det givet, att den gamla förlikningen om detta fiskevatten skulle förlora mycket i värde för Granöbonden, och antagligen är det just detta, som denne själv funnit. Redan 1703 kallades denna lapp Mårten Mårtensson i Fahlträsket. Detta tyder givet på, att han börjat slå sig ned som bofast., (Ossian Egerbladh)Nämnd 1686-1719 i Falträsk Upptog Falträsk av ris och rot(DB1746) Fanns med i 1708 års förteckning på nybyggare som var frånvarande vid gudstjänsten den 8/8. Kallades 1701 lappen MM i Umbyn, men 1703 MM i Falträsket.DB 1697 7/1: Det förekommo för Rätten Ture Turesson i Umbyn framledne hustrus sal. Barbro Mårtensdotters Erfwingar Nembl. twenne st hennes Bröder Mårten Mårtensson, klockaren, och Olof Mårtensson ib samt hennes syster Anna Mårtensdotter i Granbyn och hennes syster s barns sahl hustru Kierstin Länsmannens Nils Anderssons i Umbyn förra hustrus 6 st Barn och Erfwingar, fyra söner och twenne döttrar, anhållandes att emedan ofwanbem:te Ture och hans hustru med hustru med inga Barn woro wälsignade de då Swäriges lagh likmåligt måtte utbekomma det arf som dem efter henne tillfalla kan af den befinteliga Egendomen, helst emedan Ture nu fullsinnad ähr att begifwa sig iannat äktenskap... DB 1699 11/1 -: Sakf lm i Umeåbyn MM för intrång på träskfisket Falträsket. Umeå DB 1727 5-13 sept: Inlagd avskrift från 1686 14/1: "Emedan skickaren Mårten mårtensson hafver tagit sig hustru och vill härefter bruka sitt före detta faders skatteland, det en hop bonder hafver sig inkräktat, hvarföre tillåtes honom MM samma land bruka och derföre..... Gift 1686 med Karin Mårtensdotter d 1740 Gick i skola i Lycksele. Skriv- och räknekunnig. Biträde åt byalänsmannen i Umbyns sameby. Var klockare 1694 och länsman 1699.Hans hushåll bestod av hus, jord, en häst, sju kor, 20 får, båtar och nät. Han var en av de som anklagades för att ej varit i kyrkan 8/8 1708. De avstod på grund av rädsla för att bli kidnappade och tvingade att bli soldater av västerbotten sbönderna.Vid tinget 1699 förekom åter frågan om Fahlträsket. Här är det länsmannen i Umbyn, lappen Mårten Mårtensson, som är svarande, och Könich Pärsson från Granön, den siste i likhet med vad fallet var år 1671, samt dessutom Anders Nilsson i Kuss jön, som äro kärande. Men nu blev det ingen förlikning. Det dömes alldeles analogt med vad som skedde om Sandöran. Fahlträsket var ej särskilt skattlagt. År 1720 befinnes Mårten Mårtenssons kvarlåtenskap bestå av 7 kor, 20 får, en häst och 50 famnar not, vidare nät, hus och jord samt annat husgeråd. Noten tyder på att han idkat betydande fiske i hemmanets närhet.Varken för Sikträsket eller Fahlträsket betalades emellertid särskild skatt av Granöbönderna, ehuru båda i äldre tider varit brukade av bönderna under skatt. I den mån som Mårten Mårtensson blivit bofast vid Fahlträsket, var det givet, attden gamla förlikningen om detta fiskevatten skulle förlora mycket i värde för Granöbonden, och antagligen är det just detta, som denne själv funnit. Redan 1703 kallades denna lapp Mårten Mårtensson i Fahlträsket. Detta tyder givet på, att h an börjat slå sig ned som bofast. (Ossian Egerbladh) | Mårtenson, Mårten (I5776)
|
| 2604 | Same, renägare och kateket i Gran, Lycksele lappmark. | Mårtensson, Per (I5770)
|
| 2605 | Samtidig med at Estrids bror Knud ble tatt til konge i England og giftet seg med dronning Emma, søster til hertug Rikard II av Normandie, ble det antagelig sluttet en avtale om ekteskap mellom Estrid og hertugens sønn, Robert. Derfor ble Estrid etter tidens skikk sendt til Normandie for å oppdras der, inntil hun ble gifteferdig. Da dette inntraff, nektet Robert å inngå ekteskapet og Estrid ble sendt tilbake til England. I disse hendelser får man antagelig søke forklaringen til beskrivning i utenlandske kilder om at Estrid hadde vært gift med den normannske hertug, men at han avviste henne. Estrid (Astrid) ble gift med Ulv som hadde deltatt i Knuds hærtog til England og fikk av denne høye poster. Men i 1026 ble han på Knuds befaling myrdet i St. Lucie Kirke i Roskilde. Knud forsonet seg med Estrid ved å gi henne betydelige jordegods, som hun i sin tur skjenket til kirken. Roskilde Domkirke fikk 50 Bol i Gjønge Herred i Skåne. Estrid bygde også en stenkirke i stedet for den gamle trekirken. Estrid må ha nådd en høy alder, og hun har således i en årrekke kunnet nyde stillingen som kongsmoder. Hun ble jordet i Roskilde Trefoldighetskirke. | Svendsdatter, Estrid (I5283)
|
| 2606 | Samuel blir født i 1864 i Kyllingdal. Mora står her oppført som Karen DORTHEA Jacobsdatter. Jeg finner imidlertid kun en Karen Jacobsdatter i Kyllingdal. Ved folketellinga i 1865 har foreldrene en 2-årig sønn som heter Andreas på samme adresse (Kyllingdal) - og ingen Samuel. Faren dør i 1874. Ved folketellinga i 1875 finner jeg Andreas Andreasen f. 1864 som fostersønn på Sund hos Christofer Pedersen. Det er også her han bor når han blir konfirmert i 1880. Til konfirmasjonen i 1880 er det Samuel og Karen DORTHEA Jacobsdatter som mor igjen. Jeg antar presten bare har skrevet av navnene fra dåpsboka. Til giftermål og 5 barns fødsel, frem til 1903 er det forskjellige varianter av Samuel Kristian Berg Andreassen som gjelder. Ved Mette Sussannas fødsel i 1903 finner jeg plutselig Andreas Berg Andreasen. Ved folketellinga i 1910 er det beste beviset på at vi snakker om samme person! Andreas Berg står her som far til alle barna som tidligere er registrert på Samuel. Han blir registrert som Andreas Kristian Berg når han dør i 1935. I og med at jeg bare finner ett individ hele tiden velger jeg å tolke disse navnene som en og samme person. Han er antagelig døpt Samuel, og har brukt dette offisielt, samtidig som han i daglitale har gått som Andreas. Tidlig på 1900-tallet velger han å endre etternavn til Berg, samtidig som han offisielt også begynner å bruke Andreas. Dåp 1864 https://www.digitalarkivet.no/kb20050420020874 FT 1865 Kyllingdal https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038379000528 FT 1875 Sundt, Bakken Fostersøn https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052435000257 Konfirmasjon: 1880 Samuel Kristian Berg Andreassen av Karen Dorthea Jacobsdatter og Andreas Nilsen, Kyllingdal, bosatt Sund Nordland fylke, Buksnes, Klokkerbok nr. 881C03 (1876-1885), Konfirmerte 1880, side 115. http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070212610507.jpg http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=6656&uid=ny&idx_side=-120 Ekteskap 1889 https://www.digitalarkivet.no/kb20070212610802 FT 1900 Reine https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037537000947 FT 1910 Skotnes https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036935000493 FT 1920 Skotnes https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01074281001001 | Berg, Andreas Samuel Christian (I3377)
|
| 2607 | Sande Gaular https://www.nb.no/nbsok/nb/2fed148ab682b803c694516275988c4d?lang=no#395 | Olsson, Nils (I11440)
|
| 2608 | Sande Gaular https://www.nb.no/nbsok/nb/2fed148ab682b803c694516275988c4d?lang=no#397 Skifte 1761 https://media.digitalarkivet.no/sk20081126660021 Anno 1761 den 5 juni ... blev skifte holden paa den gaard Sande .... efter afg: Ludvig Nilsen ..... i mellom enchen Cicilia Hansdatter paa den ene og deres udi ægteskab sammen aflede felles børn, 4 sønner og 2 døttre navnlig: 1. Jens Ludvigsen ? 2. Nils Ludvigsen paa 15th aars gammel 3. Dankert Ludvigsen paa 12th aar 4. Søren Ludvigsen 8 aar 5. Aagath Ludvigsdatter ... trolovet med Jonn Ludvigsen og boer paa Ness i ? sogn 6. Hillena Ludvigsdatter 18 aar gammel paa den andre side | Nilsson, Ludvig (I11438)
|
| 2609 | Sandrup föddes i "Allmenningen", Stenstad, i Indre Tysfjord. Var nummer 6 i Syskonskaran, totalt 10 !!! Sandrup framföddes "hemma" och togs emot och navlades av sin egen moder Ida. Ida var "Jordmor" vid flertal förlossningar i indre Tysfjord. En historia om dessa hemmafödslar på Stenstad har berättats av Sandrup : Han var väl ca 4 år gammal då Ida skulle föda och hade gått upp på ett rum på övervåningen. Sandrup var tillsagd att inte gå upp och störa modern. Men, men, nyfikenheten tog överhand. Han gläntade på dörren , såg, och stängde dörren direkt. Rusade ner till sin pappa och sade med andan i halsen, "pappa, pappa, mamma har fångat en julenisse (tomte) som hon har mellan sina ben". Vad pappa Ingvald sade, vet vi ej, men Sandrup fick sig en örfil för att han varit olydig. Ovanstående berättat för Tor av fader Sandrup. | Johansen, Sandrup Johan Anton (I516)
|
| 2610 | Sandsynligvis den Margrethe, der betænktes i Absalons testamente med 2 bægre. - Angives ofte at være den hellige Margrethe, der blev slået ihjel på stranden ved Køge omkring 1170. Den hellige Margrethe karakteriseres som slægtning til Absalon og nær slægtning til Peder Sunesen. At den dræbte Margrethe skulle være Margrethe Sunesdatter er dog ikke påviseligt, ikke sandsynligt og kronologisk kun lige akkurat en mulighed. - Børnene Sune, Peder, Cecilie og måske Stig. | Sunesdatter, Margrethe (I6877)
|
| 2611 | Sannsynligvis datter av Mads Offersen Melbo og Maren Hemingsdatter, Melbo i Hadsel (se begrunnelse Digitalarkivets brukerforum, https://forum.arkivverket.no/topic/200023-karen-nilsdatter-ryberg-d-ca-1716-f-oldereid-i-skjerstad-gift-1-januar-1690-i-skjerstad-med-jacob-melchiorsen-bosted-nedre-spildra-mel%C3%B8y/ ..D 26 Januarii (1699) betiente ieg Berrete sl. Jacob Villemsøns med Chri. hellige nadverd Sacramente udi sin Svaghed (kilde: Ministerialbok Skjerstad 1690-9 s.206) Skifte 15.05.1713 Saltens fiering, efter enche qvinde sal. Birgethe Madsdaatter Lefset. Arv til utdeling ca. 284 rdl. (kilde: Salten Fogderi, ekstrakt av skifteprotokoll 1699-1715 bilde 23) barn/arvinger nevnt i skiftet: Hans Jacobsen Leivset Mads Jacobsen ibid Margrete Anders Hansens Røst (han var lensmann på Røst, og dette har ingenting med Røst-familien å gjøre). Maren Nils Hansens Oldereid Anna Marcus Abrahamsens boer i Vesterålen Sl: Birgita Jacobsdatters datter Mallena i Vesterålen Abigale Ole Olsens Leivset | Madsdatter, Berrette (I310)
|
| 2612 | Sannsynligvis er det henne som begraves i Trondheim 30. Desember 1753, 84 år gammel. Det er noe usikkert om det faktisk er henne, men understøttes av et tinglyst dokument datert 22. Februar 1755. Jacob Nielsen Grønbechs obligasjon til Hans Hornemann, her nevnes et skjøte på eiendommen datert 28. Desember 1753 etter skifte etter hans salige mor. [1722] Manntall Trondheim 56 Enken Niels Larsens / reist til Nord.I: Kilde: Trondhjems borgerskap 1680-1730 (Vigerust) s. 77 9. Feb, 1723 Kirkestol nr 31, Vår Frue kirke Karen Mortens Datter sal: Niels Larsens På samme stol sitter også Ranni Andersdatter, som er hennes niese (datter av Niels Larsens søster, Ingeborg) 4. Januar 1725 Karen salig Niels Larsen kjøper en liten bygård fra matros Arent Olsen Schage i Vår Frue sogns 4. kvarter. 4. Januar 1725 Obligasjon, fra Karen salig Niels Larsen. Pantsetter gården for 100 Rd. Hennes lagverge er Peder Nielsen, som nok er hennes eldste stesønn. 15. April 1734 Karen Morthensdatter sl: Niels Larsens er fadder til Fridrich Nielsens barn Berethe. Christopher Nielsen er også fadder. Fredrich Larsen var Niels Larsens barn av første ekteskap. Karen er altså Fredrichs stemor og Christopher Nielsen hans halvbror. 1738 Stolebøker Vår Frue kirke, på kvinnfolkstol nr. 23 sitter Karen sl: Niels Larsens. Hun har samme plass i de kommende årene, 1739, 1741 og 1742. 1743 Ved skattemanntall Trondheim, No.144 omtales hun som Enken Niels Larsòn fordum nordlandshandler og underskriver Karen Niels Larsens. 1749 Oppført som Karren Sl: Niels Larsens, 4. borgerskapskompani 1. rode Død 1753 https://media.digitalarkivet.no/kb20070921670178 | Mortensdatter, Karen (I9288)
|
| 2613 | Schøning har noteret at Christopher Olufsen havde børnene: Christi(n) eller Christen; Berite; Oluff; Anne og Mogens. Christoffer Olsen og Lutze Johansdatter eide i 1615 gårdene Lyng(e) [i Verdal] og Sme(d)stad [i Leinstrand]. | Olufsøn, Christopher (I9344)
|
| 2614 | Schønning gjengir en tradisjon om at Hr Hans var en sønn av Johan Trygge, en adelsmann fra Senja som ble gift med en datter av ridder Hallvard, som var bror av erkebiskop Ole Ingebriktson, skjønt, sier han, andre mente Hr Hans var hans dattersønn. Johan Trygge en Adelsmand af Senjen, havde til ægte en Datter af Ridder Halvar, som var Erkebisp Ole Ingebrictzsøns Broder, med hvilken han avlede Hans Johansson /: skiönt andre mener, at dene var hans Dotter-Sön :/ som var Præst först i Stördalen, og siden paa Ytteröen. | Trygge, Johan (I5396)
|
| 2615 | Se Viknaboka bind 3 s 58 og 479 under Henrikkøy | Hermann (I2196)
|
| 2616 | Se viknaboka Bind 3 s. 144 under Lyngsnes 1682, Ole måtte bøte 2 daler i 1682 fordi hans 2. kone Maren Larsdatter nedkom for tidlig 1666, Nevnt på Lyngsnes (48 år) | Michelsen, Ole (I5487)
|
| 2617 | Se viknaboka Bind 3 s. 145 -146 under Lyngsnes. 1695, Overt. halve farsgården Lyngsnes (arvet resten etter br. Torkild i 1709) 8 May 1709, Arvet (sammen m. søsk./h.søsken) noe odelsgods etter broren Torkild 23 Apr 1714, Skifte på Lyngsnes | Olsen, Michel (I5488)
|
| 2618 | Se viknaboka Bind 3 s. 205 under Ramstad. | Johanssen, Ole (I5485)
|
| 2619 | Se viknaboka Bind 3 s. 206 - 208 under Ramstad. Død 1739 https://media.digitalarkivet.no/kb20050502030079 21 Jul 1739, Skifte på Ramstad | Olsen, Jonas (I5486)
|
| 2620 | Se viknaboka Bind 3 s. 393 og 394 under Lillesul. Ekteskap 1717 https://media.digitalarkivet.no/kb20050502030018 Død 1751 69 år https://media.digitalarkivet.no/kb20050502030114 | Larsen, Paul (I2175)
|
| 2621 | Seigneur de Perona, Comte de Senlis, Peronne and St.Quintin | de Senlis, Pippin (I7510)
|
| 2622 | Selveiende gårdbruker, han bodde i Flensburg og var eier av Arlewatt og fra 1410 Lytjenholm. Han navgies også som Henrik Friis, Rådmann i Flensburg 1399 til 1400 og medlem av det daverende Dragergilde. | Freese, Hinrich (I6531)
|
| 2623 | Sendemand i Danmark, Nævnt 1263-1284 | Haraldsson, Ogmund (I5247)
|
| 2624 | She is named in the Ættartolur, the genealogy section of Hversum Noreg byggdist. Ættartolur: "Lofdi was a great king. The troops, which he commanded, are called Lofdar. He plundered in Reidgotaland and became king there. His sons were Skekkill the Sea-king, and Skyli, father of Egdis, father of Hjalmthes, father of Eylima, father of Hjordi, mother of Sigurdar Fafnisbana, father of Aslaug, mother of Sigurd Serpent-Eye, father of Aslaug, mother of Sigurd Hjarta, father of Ragnhild, mother of Harald Fair-haired. These relatives of Harald are called Lofdungs." Sources http://www.germanicmythology.com/FORNALDARSAGAS/FraFornjotiHardman.html | Eylimisdatter, Hjørdis (I4674)
|
| 2625 | She was still Pons' wife in April 1053, but shortly thereafter Almodis was abducted by Ramon Berenguer I, Count of Barcelona. He kidnapped her from Narbonne with the aid of a fleet sent north by his ally, the Muslim emir of Tortosa. They married immediately (despite the fact both of her previous husbands were still alive) and they appear with their twin sons in a charter the next year. Pope Victor II excommunicated Almodis and Ramon for this illegal marriage until 1056. | de La Marche, Almodis (I7707)
|
| 2626 | Side 115 http://lenvik-museum.no/meny5/Samisk%20historie/Familieregister_Karesuando_I_redigert_2007.pdf Død 1799 70 år https://media.digitalarkivet.no/kb20070607610211 | Thomasdatter, Anne Knuti (I2912)
|
| 2627 | Side 115 http://lenvik-museum.no/meny5/Samisk%20historie/Familieregister_Karesuando_I_redigert_2007.pdf | Johanson, Thomas Knuti (I11043)
|
| 2628 | Side 115 http://lenvik-museum.no/meny5/Samisk%20historie/Familieregister_Karesuando_I_redigert_2007.pdf | Persdotter, Brita (I11044)
|
| 2629 | Side 116 http://lenvik-museum.no/meny5/Samisk%20historie/Familieregister_Karesuando_I_redigert_2007.pdf | Thomasdotter, Margareta (I11050)
|
| 2630 | Side 15 http://lenvik-museum.no/meny5/Samisk%20historie/Familieregister_Saarivuoma_1719_1923_2007.pdf | Nilsson, Nils Utsa (I11048)
|
| 2631 | Side 15 http://lenvik-museum.no/meny5/Samisk%20historie/Familieregister_Saarivuoma_1719_1923_2007.pdf | Persdotter, Karin Inga (I11051)
|
| 2632 | Sigrid er nevnt i Hrolf krakes saga .........Men da han kommer inn der står Reginn foran ham, og ser ikke mye fredelig ut. Kongen snur da tilbake, og han brenner inne der sammen med mye folk. Sigrid, mor til brødrene Hroar og Helgi, brant inne der fordi hun ikke ville gå ut. | Sigrid (I11841)
|
| 2633 | Sigrid Olsdatter er nevnt i Eideboka bind 2 side 215. Hun var fra Krekvika (se bind 1 side 58) og ble gift med Nils Pedersen i Krekvika. De fikk åtte barn sammen. Død 1783 https://media.digitalarkivet.no/kb20070912660472 | Olsdatter, Sigrid Krekvik (I10856)
|
| 2634 | Sigrlame, konge over Gardariket Sønn av Odin. gift med Hild Gylvesdatter, De hadde sønnen Svafrlame En konge het Sigrlame; det fortelles at han var en sønn av Odin. Sigrlame fikk arv etter faren. Det riket som nå kalles Gardarike. Sigrlam giftet seg med Held, en datter av kong Gylfe; de hadde en sønn, ved navn Svafrlame. Sigrlame fall i en kamp mot Jetten Tjasse. Da Svafrlame fikk høre om farens død la han under seg hele det riket hans far hadde rådet over. Han ble en mektig mann. http://heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek http://www.themorrisclan.com/GENEALOGY/ODIN.html | Sigrlame (I11826)
|
| 2635 | Sigurd hadde under kong Håkon I "den Godes" regjeringstid en innflytelsesrik stilling som kongens venn og rådgiver. Hans søkte spesielt å megle mellom konge og folk under kongens fruktesløse forsøk på å innføre kristendommen. Erikssønnene kom til makten ca. 960. Sent på høsten 962 ble Sigurd overfalt på en lumsk måte av Harald Gråfeld og hans bror Erling og innebrent | Håkonsson, Sigurd Ladejarl (I4404)
|
| 2636 | Sigurd Haraldsen Rise Konge over Hadafylke (Ringerike, Hadeland). ca 900 Han var sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svånedatter. Han hadde sønnen Halvdan Grå http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Haraldsson_Rise http://lind.no/nor/index.asp?lang=no&emne=asatru&person=Sigurd%20Rise%20%28Haraldsson%29 Snorre Sturlasson, Harald Hårfagres saga, kap 25-26 http://heimskringla.no/wiki/Harald_Haarfagres_saga Olav Tryggvasons saga avsnitt 60 http://www.olhov.net/olavtry.html vis alle Nærmeste familie | Haraldson, Sigurd Rise (I4323)
|
| 2637 | Sigurd Hjort, konge av Ringerike Sigurd var sønn av Helge den hvasse og Åslaug. Han var gift to ganger: 1 . med Ingeborg Haraldsdatter, de hadde datteren Ragnhild 2. med Helga Dagsdatter.de hadde barna Guttorm og Åsa. Han var eier av Stein gård i Hole på Hedemarken Sigurd skulle være sønn til Helge "den Kvasse" og Åslaug, datter til Sigurd Orm-i-øye, hvis far var Ragnar Lodbrok fra den sagnpregede Lodbrokslekten Fra Snorre Sturlason: Halvdan Svartes saga:"5. Sigurd Hjort het en konge på Ringerike, han var større og sterkere enn noen annen mann, vakrere var han også enn alle andre. Far hans var Helge den kvasse, og mor hans var Åslaug, datter til Sigurd Orm-i-øye, Ragnar Lodbroks sønn. ... Han hadde to barn; Ragnhild het datteren, en ualminnelig gjev og vakker kvinne, hun var i 20-års alderen den gang, og broren hennes, Guttorm, var halvvoksen. Det sies at Sigurd, bare 12 år gammel, drepte berserken Hildebrand og 11 av hans menn i enekamp. Sigurd øvet mange storverk, men en dag han red på jakt etter storvilt, ble han drept av Hake berserk med 30 menn nær Hadeland. Hake førte Ragnhild til sin gård på Hadeland og holdt henne der, men måtte senere gi henne til Halvdan Svarte. http://heimskringla.no/wiki/Halvdan_Svartes_saga http://en.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Hjort http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=nor&person=Sigurd%20Hjort%20%28Helgesson%29 http://www.germanicmythology.com/FORNALDARSAGAS/ThattrRagnarsSonar.html | Helgesson, Sigurd Hjort (I4450)
|
| 2638 | Sigurd Ingemundsson Bonde ble født omkring 1240 og døde engang mellom 1301 og 1305. Hans tittel 'Bonde' indikerer at han må ha vært en meget rik jordeier. Han bodde i Ryfylke, men eksakt lokalisering er ikke endelig fastslått. Sammen med Brynhild Arnbjørnsdatter Heimnes hadde han ihvertfall tre barn: a. Hallgeir (ble prest) b. Ingemund c. Ogmund. | Ingemundsson "Bonde", Sigurd Skjervheim (I11109)
|
| 2639 | Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. «Havtoresønnene» sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha «holdt Tunsberghus for kong Magnus», men siden ga seg i hans vold. Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at «biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv». Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods. Den 29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd. De var begge etterkommere til Alv Erlingsson d.e. av Tornborg. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. Allerede i 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge. Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus. Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én. Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne. Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon V's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg. I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige. Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet. Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid. Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige. Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden. Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør. Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart. Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger. Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene. De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de «norske» elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson. Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati. Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser. En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet. Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempel kontrollen over Skåne. Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34 000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise. Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk. Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge. Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret. Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felles kongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet «Håkon», et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen. Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson. Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge. Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldstefødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene. I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om. Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis. I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning. Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge. Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan. Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet. Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige. Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på en mer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene. Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å fa stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig. Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon V hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen. Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon V's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den «nasjonale» handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge. Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt «motbrev-politikken», og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343. Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon V også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området. Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var. De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde «syslemannen». Syslemannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Syslemannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Syslemannen opptrådte som representant for kongemakten i sin sysle og hadde myndighet i kraft av det. Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet syslemennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon V åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysleforvaltningen. Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon V hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt. En nyutnevnt syslemann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte «syslemannsreversen». Her skulle syslemannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens «visse øre», det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for syslemannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med «rett utregning». Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen «len» brukes da også noen få ganger om «sysle» i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette. Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet «len» inntektene fra sysla, mens «sysle» betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive. Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle. Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom syslemannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventete, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå syslemannens «regnskap» og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter. Syslemannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de «uvisse» kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at syslemannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at syslemenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter. På tross av at syslemannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Syslemannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han «lensmannen». Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant «forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget», som det heter i en rettarbot fra 1293. Tanken var åpenbart at syslemannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som syslemannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter. | Haftorsson, Sigurd (I4302)
|
| 2640 | Sigurd levde antagelig ca. 880. Hans foreldre skal ha vært Hundasteinar som var jarl i England og Ålov Lodbroksdatter. Ålov var datter til den yngre Lodbrok. | Hundasteinarson, Sigurd (I5181)
|
| 2641 | Sigurd Orm-i-auga var en av sønnene til den legendariske danske vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok og hans hustru, den likeså legendariske Åslaug Sigurdsdatter, også kalt for Kråka. Sigurd var bror til Ivar Beinlause, Halvdan Kvitserk, Bjørn Jernside, Eirik Vindhatt og noen til, og i den grad som Sigurd selv og brødrene hans var historiske skikkelser spilte de en betydelig rolle i småkongedømmene rundt Nordsjøen, det vil si Norge, Sverige, Danmark, England og til dels også Irland på slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet. Sigurd Orm-i-augas betydning ligger i hans mytologiske forbindelse som mellomledd til de gamle tider for både til det danske som det norske kongehuset. Denne forbindelsen betydde det en direkte nedstamming til Odin selv. Foruten sagaene nevnes Sigurd Orm-i-auga også i Roskilde-krøniken. Innhold [skjul] 1 Ormen i øyet 2 Mytologiske slektsbånd 3 Sigurds barn og etterkommere 4 Referanser [rediger] Ormen i øyet Sigurd har et av de mest beskrivende tilnavn i den norrøne sagatradisjonen, men det er samtidig noe uklart hva det innebærer. Det kan henspille på en fysisk skavank, at han hadde en misdannelse i øyet som en sirkel i iris som minnet om en slange som biter seg i halen, eller at iris var avlang som hos en katt eller slange. Det kan også ha vært en overført betydning, som at han ga noen «det onde øye» ved intens stirring, kanskje hvis han hadde en skade i øyelokket slik at det ikke lukket seg normalt. [rediger] Mytologiske slektsbånd Sigurd var sammen brødrene det slektsmessige bindeleddet for både det norske som det danske kongehuset tilbake til rene mytologiske figurer uten historisk relevans, men som hadde relevans i nære samtiden, blant annet at det ga nedstamming tilbake til Odin. Moren Åslaug eller Kråka var i tillegg en påstått datter av den legendariske Sigurd Fåvnesbane og valkyrjen Brynhild. I henhold til Snorre Sturlasson var moren til den norske samlingskongen Harald Hårfagre en kvinne ved navn Ragnhild som var datter av Sigurd Hjort, småkonge på Ringerike i Norge. Sigurd var sønn av Åslaug Sigurdsdatter, datter av Sigurd Orm-i-auga. Det gir fire generasjoner mellom Harald Hårfagre og Ragnar Lodbrok som herjet England på begynnelsen av 800-tallet. Flere av sønnene hans var således i live da Harald Hårfagre etter tradisjonen seiret i slaget ved Hafrsfjord i 872, noe som setter et spørsmålstegn ved denne forbindelsen. For Danmark knytter Hardeknut den første sin ætt tilbake til Sigurd Orm-i-auga, skjønt forbindelsen synes like skrøpelig som over, men nok til at Hardeknuts sønn Gorm den gamle, og dennes sønn Harald Blåtann og videre til dennes sønn Svein Tjugeskjegg også etablerte en ætt tilbake til en mytologisk fortid og tidligere tiders helter. Hardeknut, født en gang på 880-tallet, skal ha vært sønnen til en ellers ukjent Svein (Sweyn) i henhold til Tætten om Ragnarsønnene (Ragnarssona þáttr), og som igjen var en sønnsønn av Sigurd Orm-i-auga. Via Sigurd Orm-i-auga og Ragnar Lodbrok stammet altså både det norske som det danske kongehuset tilbake til Odin selv. Den samme islandske tætten forteller at da Sigurds far Ragnar døde arvet sønnen Sjælland, Skåne, Halland (i Sverige), danske øyer og Viken i dagens Oslofjordområde. Det synes urimelig at en småkonge hadde makt over så store områder, skjønt deler av de overnevnte er ikke usannsynlig, og Viken er minst sannsynlig, men slekts- og lojalitetsbånd via strategisk giftemål er dog sannsynlig. [rediger] Sigurds barn og etterkommere Sigurd skal ha giftet seg med en «Blaeja» eller «Blæja» [1], datteren til angelsaksiske kongen Ælla II av Northumbria. Angelsakseren hadde drept faren Ragnar Lodbrok ved å kaste ham ned i en ormegrop. Sigurd og brødrene hans tok senere hevn ved erobre Northumbria og torturerte i hjel kong Ælla. Med sin hustru skal Sigurd ha fått barna Åslaug (gift i Norge) og muligens en Hardeknut (enten farfar til den danske kongen Hardeknut den første, eller identisk med denne) Sigurds datter Åslaug ble gift med Helge den kvasse (Helgi hinn hvassi), som selv nedstammet fra den mytologiske kong Ring av Ringerike. Deres sønn Sigurd Hjort (Helgesson) (Sigurður hjörtur) giftet seg med Ingeborg, datteren av Harald Klakk, småkonge eller høvding av Jylland i Danmark. Sigurd og Ingeborg fikk barna Guttorm Sigurdsson og Ragnhild Sigurdsdatter. Da deres onkel Frode, småkonge av Ringerike, døde etterfulgte Sigurd Hjort ham som høvding. Både Tætten om Ragnarsønnene og Halvdan Svartes saga [2] forteller om Sigurd Orm-i-augas sønnesønn Sigurd Hjort som enestående mann, vakrere og sterkere enn noen annen mann, og allerede i tolvårsalderen skal han ha drept en berserk. Sigurd Hjort skal senere ha blitt drept av en berserk fra Hadeland ved navn Hake (Håkon?) som deretter dro til Sigurds gård og tok datteren Ragnhild og sønnen Guttorm som gisler. Han tenkte å gifte seg med Ragnhild, men såret fra en avhogd hånd fra slaget med Sigurd Hjort plagde ham slik at tvangsbryllupet ble utsatt. Halvdan Svarte, en småkonge på Romerike, hadde hørt om dette og ville erobre Hadeland og selv ekte Sigurd Hjorts datter Ragnhild og slik gikk det, i henhold til sagaen. Snorre forteller slår fast denne dynastisk forbindelsen: Mor til Ragnhild skal ha vært Tyrne (eller Ingeborg), datter av kong Klakk-Harald på Jylland (Harald Klakk), søster av Tyre Danmarksbot (Tyra Danebod) som var gift med kong Gorm den gamle av Danmark. Ragnhild Sigurdsdatter blir således mor til Harald Hårfagre og drømmer Norgeshistoriens viktigste drøm: en torn som vokser seg til et tre som strekker seg over hele Norge, og spår således at hennes barn skal bli konge av hele Norge, og gir således Hårfagreætten en dynastisk odelsrett til Norge. [rediger] Referanser ^ Blæja er en norrøn betegnelse på fint tøy, som ble benyttet som sengedekke eller brudeskur: koma undir eina blæju (= bli gift). Den norrøne betegnelsen er da neppe et egennavn, men en omskrivelse av Sigurds brud. En annen og uverifisert kilde kaller henne for Heluna. ^ Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, 1979. Side 42-43. | Ragnarsson, Sigurd Orm-i-auga (I4492)
|
| 2642 | Sigurd Ring (norrønt Sigurðr hringr) ca.759, var en delvis legendarisk konge i Svitjod (Sverige) og Danmark, og skal ha vært far til Ragnar Lodbrok. Sigurd Ring er nevnt i blant annet Gesta Danorum, Hervors saga og Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi?, I henhold til Bosi og Herrauds saga (Bósa saga ok Herrauðs) skal det ha vært en egen saga om Sigurd Ring, men denne saga er gått tapt. I de eldste kildene blir han æret for å ha vunnet slaget ved Bråvalla mot sin onkel Harald Hildetann og for å være far til den kjente vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok. Hervors saga forteller at da Valdar døde ble hans sønn Randver konge av Danmark mens broren Harald Hildetann ble konge av Gøtaland. Deretter erobret Harald alt land som tidligere hadde tilhørt hans morfar Ivar Vidfamne. Etter Randvers død ble hans sønn Sigurd Ring konge av Danmark, antagelig underkonge av Harald. Da Harald ble gammel møttes han og nevøen Sigurd Ring til et stort slag på vollene av Østergøtland hvor Harald Hildetann og mange av hans menn døde i slaget ved Bråvalla. Sigurd styrte deretter Danmark til han døde og ble etterfulgt av sin sønn Ragnar Lodbrok mens Harald Hildetanns sønn Eystein Bele, også kalt for «Ilråde», styrte Sverige inntil han ble drept av sønnene til Ragnar Lodbrok. I det fragmentariske islandske skriftet Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi er Sigurd Ring nevø på farssiden av den danske kongen Harald Hildetann og er antagelig (denne delen av Sögubrot er ikke bevart) sønn av Randver som var sønn av Haralds mor Aud Djupauga og hennes ektemann kong Radbart av Gardariket. Harald Hildetann begynte å føle seg gammel da han gjorde Sigurd Ring konge av Sverige og Vestergøtland. Sigurd Ring beseiret sin onkel i det store slaget ved Bråvalla, og ble da konge av Danmark også. Han gjorde ei skjoldmøy, valkyrjen Hed til dronning av Danmark, og i følge Lejrekrøniken grunnla hun handelsbyen Hedeby. Sigurd Ring giftet seg med Alvhild, datter av kong Alv av Alvheim, og sammen med Alvhild fikk han sønnen Ragnar Lodbrok. Etter som Sigurd ble eldre begynte mer fjerntliggende deler av hans rike å gjøre seg uavhengig, og det blir fortalt hvordan han tapte England grunnet alderdom. En dag da han var i Vestergøtland og besøkte sine svogere, sønnene til Gandalv, og de ba ham om å bli med og angripe kong Øystein i Vestfold i Norge. I Vestfold var det store blotgilder i Skiringssal, men ulykkeligvis ender Sögubrot her og den øvrige fortellingen har gått tapt. Man antar at Skjoldungesaga er den opprinnelige saga som Sögubrot har basert sin fortelling på, og som fortsetter fortellingen... Skjoldungesaga forteller at Sigurd Ring var gift med Alvhild, datter av kong Alv av Alvheim, og at deres sønn var Ragnar Lodbrok. Når Sigurd Ring er en gammel mann er Alvhild død, og han kommer til Skiringssal for å delta i de store blotgilder. Der oppdager han en svært vakker kvinne ved navn Alvsol. Hun var datter av kong Alv av Vendel. Sigurd Ring ville gifte seg med Alvsol, men hennes to brødre ville ikke tillate det. Sigurd slåss da med brødrene og drepte dem, men han tapte likevel Alvsol. Hun hadde tatt gift som brødrene hadde gitt henne slik at hun ikke skulle falle i Sigurd Rings vold. Da hennes lik ble vist fram til ham, tok han henne om bord i stort skip, la hennes brødre ved siden av henne, og ga dem en skipsbegravelse ved å la skipet seile ut mens det brant. Sigurd Ring skal selv ha blitt dødelig såret i kampen med brødrene, og det skal ha blitt opprettet en gravrøys på stranden Ringshaug i Tønsberg. Ragnar Lodbrok etterfulgte sin far, men plasserte en underkonge på den svenske tronen, kong Eystein Bele, som senere ble drept av Ragnars sønner. I henhold til Gesta Danorum (bok 7) av Saxo Grammaticus nevnes ham som - Ringo - og som sønn av den svenske kongen Ingjald (Ingild) og nevø på farsiden med den danske kongen Harald Hildetann. Hans far Ingjald skal ha voldtatt en søster av Harald, noe denne overså for å bevare vennskapet. Sigurd Ring bekjempet Harald Blåtann i slaget ved Bråvalla og ble da også konge av Danmark. Saxo beskriver de ulike underkongene og deres hendelser. I bok 9 kommer han tilbake til Sigurd Ring og kaller ham da - Siwardus Ring - far av Ragnar Lodbrok. I henhold til det islandske fornalderfragmentet Hvordan Norge ble bebodd (Hversu Noregr byggðist), som finnes i Flateybok, var Sigurd Ring sønn av Randver, bror av Harald Hildetann. Randver og Harald var sønner av Hrærekr slöngvanbaugi, det vil si Rørek av Vejle. I Harald Hårfagres saga i Heimskringla lærer den store norske kongen Harald Hårfagre at den svenske kongen Erik Eymundsson hadde utvidet Sverige vestover og at det hadde fått samme størrelse som det hadde under kong Sigurd Ring og hans sønn Ragnar Lodbrok. Det skal da ha inkludert Romerike, Vestfold og Vingulmark. I Ragnar Lodbroks saga blir det nevnt at Sigurd Ring og Harald Hildetann kjempet i slaget ved Bråvalla og at Harald falt. Etter slaget ble Sigurd Ring konge av Danmark og han var far til Ragnar Lodbrok. Den korte fortellingen Tåtten om Ragnarsønnene (Ragnarssona þáttr) slår fast at Sigurd Ring var konge av Sverige og Danmark og far til Ragnar Lodbrok. I Bosa og Herrauds saga blir det kun nevnt at Sigurd Ring, far til Ragnar Lodbrok, kjempet mot Harald Hildetann i slaget ved Bråvalla hvor Harald døde. Den legger til at det var en egen saga om Sigurd Ring, men denne eksisterer ikke lenger. I henhold til Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) hadde Harald Hildetann fått alle land helt ned til Middelhavet til å betale skatt til ham, men da han dro til Sverige for å forlange skatt møtte den svenske kongen Sigurd Ring ham i slaget ved Bråvalla og Harald tapte og døde. Sigurd Ring gjorde valkyrjen Hed til dronning av Danmark (se Sögubrot af nokkrum fornkonungum ovenfor). Gríms saga loðinkinna (Grim Lodenkinns saga) og den yngre versjonen av Orvar-Odds saga nevner Sigurd Ring kun i noen få setninger i forbindelse med slaget ved Bråvalla sammen med Harald Hildetann. I Norna-Gests þáttr blir det sagt at Sigurd Ring var en svært gammel mann da hans svogere, sønnene til Gandalv, ba ham om hjelp for å bekjempe Sigurd Fåvnesbane og Gjoke (Gjúki). Han kunne dog ikke gi dem hjelp da han selv var opptatt av å bekjempe de herjende kuronianerne og kvener | Randverson, Sigurd Ring (I4684)
|
| 2643 | Sigurd var en rik herse på Sandnes gård på Altenøya ved Vefsenfjord ca. 872. | Grjotgardson, Sigurd (I4427)
|
| 2644 | Sigvard (Sjurd) er nevnt som kannik og sogneprest til Verdal i en kannikeliste i 1540. Han nevnes også i 1554 og i 1556 og da han undertegnet kapiteleden i 1558. I 1559 omtales han også som kantor og nevnes også den 14/10 1562. N. Hallan (Skogn historie, bd IV) har tatt for seg slektskretsen rundt Hr. Sjurd, og viser til en del diplomer som sannsynliggjør at Sjurd var sønn av Amund Geston. I så fall satt han med odelsgods iallfall i gårdene Ulve i Skogn, Hallan, Balhall, og Jermstad i Verdal. Trolig var nok hans odelsgods mye mer omfattende, men dette er hva vi kan få kjennskap om. Vi vet ikke hvem Hr. Sigurd var gift med annet enn at hun kalles Margrethe. Vi vet heller ikke hvor mange barn de hadde men ut fra odelsgodsets fordeling ser det ut til å ha vært kun to. [har tre barn, ATi anm.]. | Amundsen, Sigurd (I3862)
|
| 2645 | Sikfors 1 | Olofsdotter, Karin (I1131)
|
| 2646 | Siste inn tegning av Niels i Militærrullene er 1813 Skifte etter Nils Andersen Bergsdal 12/12 1814 Dobbelskifte Enken Guren Andersdatter Arvinger Guren Andersdatter Anders Nilsen Himmelsten arver Nils Andersen (1 Ekteskap) Kirsten Nilsdatter arver Nils Andersen (1 Ekteskap) Johannes Nilsen arver Nils Andersen (2 Ekteskap) Nils Nilsen arver Nils Andersen (2 Ekteskap) Peder Nilsen arver Nils Andersen (3 Ekteskap født etter FT 1801) Guren Sophia Nilsdatter arver Nils Andersen (3 Ekteskap) Peder Nilsen arver Guren Andersdatter (3 Ekteskap) Guren Sophia Nilsdatter arver Guren Andersdatter (3 Ekteskap) Jacob Jacobsen arver Guren Andersdatter (Gurens barn fra tidligere ekteskap) Anne Maria Jacobsdatter arver Guren Andersdatter (Gurens barn fra tidligere ekteskap) FT 1801 Bergsdahl https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058483000576 | Andersen, Nils (I3410)
|
| 2647 | Sitert fra "Dr. Ludvig Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros" - i "Festskrift udgivet i Anledning af Trondhjems 900 Aars Jubilæum 1897": "Som bekjendt, var Erkebiskopen Ordfører ved det store Rigsmøte i Bergen 1223 og afsluttede dette med at erklære Haakons Rettigheder til riget godtgjorte. Han anbefaler samtidig til Kongens Gunst den unge Kongesøn Guttorm Ingesøn, der hermed forsvinder af Historien. Jeg tror dog paa et andet Sted at have godtgjort, at Efterkommere af denne Kongesøn kunne gjenfindes indtil henimod Aarhundredets Udgang. Kilde: http://runeberg.org/trond97f/0129.html | Ingeson, Guttorm (I413)
|
| 2648 | Sivert er nevnt i Eideboka bind 2 side 301 som bruker av Kjerran på Halåsen fra 1600 til 1648. "Enka Marit" tar over etter dette, dette var trolig hans kone. Neste brukeren, Jon, og hans bror Anders er trolig deres barn. | Kjerran, Sivert Halaas (I10848)
|
| 2649 | Sivert flyttet i 1848 til Trondheim, Ft 1865 Refsetplads Lade, Ft 1875 Halatadtrø dagarbeider. I 1900 var Sivert "bortsat til Forpleining" på Flå, Melhus. Musketeer fra 1853 til 1858 Dåp 1826 https://media.digitalarkivet.no/kb20070914630275 Ekteskap 1853 https://www.digitalarkivet.no/view/327/pv00000000275211 FT 1865 Refsetplads Strinda https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038328001801 FT 1875 Halstadtrø Strinda https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052377007624 FT 1891 Øksendal https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053104002713 FT 1900 Nyhus Flå https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037456000675 Død 1901 Nr 8 Fattighuset av Tuberkolose https://www.digitalarkivet.no/kb20050408050103 | Husby, Sivert Eriksen (I2920)
|
| 2650 | Sjul Granberg. Kyrkoherde i Arjeplog (Född lapp). Född omkring 1670 i Okänd ort. Död 1731-07-20 i Arjeplog. Dödsorsak: Drunknade. Sigvard (Sjul) Mårtenson Granberg (1719-31), född lapp i Granbyn, Sorsele s:n, befinnes år 1695 på kronans bekostnad idka studier i Umeå skola (KA). Stud. Upsala 20 aug. 1706, blef redan 1709 kapellan i sin hemsocken Sorsele. På prosten Grubbs förslag uppfördes d:nus Granberg 5 mars 1718 såsom aspirant till Arjeplogs pastorat, »fastän han intet vist Consistorio den vördnan och själf skrifvit därom, som honom föga anständigt är». Men prosten Solander i Piteå anförde betänklighet häremot, i det hans dissolute lefverne och otjänliga stränghet misshaga lapparne, hvarföre de inlagt en supplik hos landshöfdingen att få König Granlund till pastor; »i annor händelse vilja de hällre fara till Norge än lefva med en sådan själaherde». Då Granlund emellertid afböjde anbudet, utnämnde Konsist. d:nus Granberg, med stöd af Grubbs förklaring af d. 14 maj, att mot Granberg förekom väl första åren han kom till lappmarken ett och annat klagomål öfver hans orimliga manér att tvinga lapparna att gifva till kyrkan och läsa katechesen, men att han på prostens erinran rättat sig och visat större flit och beskedelighet än förr att underrätta sina åhörare i sin kristendom. Emellertid inlupo andra klagomål, särskildt från lappmarkens justitiarie Carl Sadlin, att Granberg sammanvigt hjon utan föregående afvittring, hvarför han af konsistoriet erhöll allvarsam varning. Men konsist. erkände tillika svårigheten att tillämpa K. Maj:ts förordning af 24 mars 1718 i lappmarken. En bondhustru besvärade sig öfver herr Sjul Granberg, att han genom sina förbannelser och onda önskningar skall henne stor skada tillfogat, »emedan slikt efter dess mening skall träffat dess renmakt, på hvilken hon denna tiden en tämmelig afsaknad lidit». Han tillträdde pastoratet 1 maj 1719. Vid prostsvisitationen 10 jan. 1720 lofvade pastor Granberg på anmaning af prosten Solander att böja sin dialekt efter allmänhetens språk, hvilket visar att Sorsele lappskan icke riktigt förstods här i Arjeplog. Predikningarna skulle alterneras mellan Arvidsjaur och Arjeplog. Det var under en sådan färd med båt till Arvidsjaur, som pastor Granberg, hans 12-årige son Olof och roddaren lappen Anders A:son Blöth d. 20 juli 1731 på ett ej fullt utredt sätt i närheten af Storbodan omkommo. Vissa indicier, som vid ransakningen kommo i dagen, tydde på att pastor mördat eller velat mörda roddaren, och att under striden båten kantrat och de alla drunknat. Roddaren hade nämligen, då hans döda kropp återfanns, tre djupa fingerlånga sår i ansiktet utom blånader och krossadt axelben, under det att gossens och faderns ej företedde någon åverkan. Vittnen intygade, att Granberg vid föregående båtfärder till Arvidsjaur, då han varit drucken af öl och brännvin, visat sig retlig och slagit roddaren blodig och blå, om han mött motsägelse. Då bland de återfunna sakerna hvarken funnos något skarpt vapen eller någon brännvinsankare, utan allenast en tom drickskagge med surt dricka, och då de tre omkomna sista gången sågos tillsammans som vänner, tillerkändes dem samtliga hederlig begrafning genom häradsrättens dom 25 jan. 1732. G. 1) m. Gertrud Edin, dotter af pastor Daniel E. i Åsele och Magd. Rockstadia. 2) 12/3 1724 i Luleå lf. m. Anna Ekberg, bondedotter från Ersnäs i Luleå s:n, som af godt hjärta och moderligt sinnelag erbjöd styfbarnen 240 dlr och att betala dödsboets skulder, hvilket anbud antogs. Hon afled i Ersnäs 24/12 1763, 83 år g. Af barnen, samtliga i förra giftet, nämnas: Martin Granberg, vistades utrikes vid faderns död, nämnes skeppskapten 1746; Magdalena, g. m. eftertr.pastor E. Wallinder; Daniel Sigvardi, d. i Piteå 23/3 1730; Petrus Sigvardi, scolaris i Piteå skola, vistades i staden och erhöll 1740 pass för att resa till Sthm; Anna Christina, f. 1714, g. 26/3 1734 m. Lars Olofsson Læstander, expedit.-länsman i Kaskjaur, Arjeplog, änka 1782, d. 1808; Olof, f. 1719, drunknade jämte fadern 20/7 1731. | Granberg, Sjul Mårtensson (I6117)
|
Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !
