Notater: Alf-Inge`s Hjemmeside

Notater

Treff 251 til 300 av 3,040

#	Notater	Linket til
251	Berengaria var sin fars yngste datter. Da moren døde i 1198 etter 17 års ekteskap, og etter å ha brakt 9 barn til verden, er hun rimeligvis født ca. 1192. Etter morens død ble hun oppdratt av sin eldste søster som hadde vært gift med kong Alfons av Leon. De portugisiske krøniker antar at hun døde ugift, men muligens har hun under søsterens stridigheter med deres eldre bror kong Alfons II av Portugal begitt seg til sin yngre bror Ferdinand. Han hadde ved ekteskap blitt greve i Flandern, hvorfra hun lett kunne bli kjent i Danmark. Berengaria kom utvilsomt til Danmark fra Flandern. Hennes bryllup med kong Valdemar omtales av en nederlandsk kilde, Valdemars årbok kaller henne uttrykkelig ved samme anledning «Grev Ferrand of Flanderns Søster». Ekteskapet hadde vistnok politiske motiv. Den portugisiske kongesønn Ferrand ble ved Philip Augusts innflydelse i 1212 grev av Flandern, men viste seg snart som en urolig vasal. Han hadde nektet sin lensherre hærfølge og sluttet forbund med Frankrikes fiender, Johan av England og Otto IV av Tyskland. At Berengaria ble ektet med Valdemar, synes å være et drag i disse års diplomatiske spill, et forsøk til å binde Danmarks konge til alliansen mot Philip August. Ved bryllupet skjenket kong Valdemar etter samråd med rikets stormenn Berengaria en morgengave hvis slag og omfang er ukjent, men gavens betydning fremgår ved den merkelige omstendighet, at man søkte pavelig stadfestelse. Såvel Innocens III som Honorius III har bekreftet den. Berengaria (portugisisk: Berenguela) fødte sin mann sønnene Erik, Abel og Christoffer, og datteren Sophie. Hennes ekteskap faller sammen med Valdemars største politiske maktutfoldelse, men hun nevnes aldri ved hans side. Kun en gang forekommer hun som vitne ved et brev utstedt i kongsgården på Samsø i 1216, og ingenting fremgår som forteller om hennes personlighet og innflytelse. Overfallet på Lyø, kongens fangenskap og rikets sammenbrudd opplevde hun ikke, men i løsesummen ved Valdemars frigivelse inngikk alt det guld som hadde tilhørt dronningens pryd. Unntatt er kun kronen og det hun før sin død hadde gitt til kirker og klostre. Hun etterlot seg et rykte om stor skjønnhet, men også om hovmod og strenghet. Dette har fabeldiktningen benyttet til å gi henne navnet «Bengjærd». Da man i 1855 åpnet kongegravene i Ringsted, fant man i Berengarias grav rester av en kvinne av statelig høyde, vakker legemsbygning og fine trekk. Men den ufred som var tilføyet graven, viser også hatet mot henne. Det bør bemerkes at ingen av hennes sønner oppkalte noen av sine døtre etter henne.	de Bourgogne, Dona Berengaria (I5227)
252	Bergdis Trymsdatter Hun er datter av Trym. Bergdis ble gift med Raum, de hadde barna Bjørn, Brand og Alf. "Kong Raum hadde drikkelag i jula med Bergfinn, sønn av Thrym jotun fra Vorma og gikk da i seng med Bergdis, hans søster. Etter dette fikk hun tre sønner: Bjørn, Brand og Alf. Alf ble fostret av Bergfinn og ble kalt Finnalf. Bjørn bodde hos sin mor og ble kalt Jotunbjørn. Hun sendte Brand til Rauma, hans far, som ga ham til gudene; han ble kalt Gudbrand. Kong Raum ga ham den dalen som het Gudbrandsdalen, Jotunbjørn ga han Raumsdal og Alf Østerdalen og alt nord for Veneren og fra Gøtaelv og nord til Glomma. Dette ble da kalt Alfheim." http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html	Trymsdatter, Bergdis (I11270)
253	Bergliot var en storsinnet kvinne. Etter drapet på Einar dro hun til kongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem, rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun sendte bud til Håkon Ivarsson for å få ham til hevne drapene. Han var villig, men ble overtalt til å inngå forlik med Harald Hardråde, idet han fikk Magnus den Godes datter, Ragnhild. Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: «19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. ...» Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: «40. Einar Tambarskjelve var den mektigske av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som før er skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var en søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far Einar hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde fremfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann.»	Haakonsdatter, Bergljot (I4354)
254	Bergsvein Toresson på Hoås var bruker fra omkring 1590 til sin død. De siste årene ser det ut til at han delte gården med en Tore. Da Bergsvein døde, eide han 2 spann 9½ mark (med bygselrett og landskyld) i Hoås. I jordeboken for 1647 var bygselretten gått over til Ivar Audensson i Aspa (lenke). I boken for 1655 står Bergsveins sønn Lars som eier av bygsel og landskyld. Han giftet seg med Helga: De hadde seks barn. Bergsvein Toresson på Hoås var lensmann Sunndal fra omkring 1600.	Torersson, Bersvend Hoås (I11350)
255	Berith Andersdatter døptes 3dje påskedag 1727= 15 apr. 1727 i Mo kirke Fader: Anders Pedersøn, Øvergruben Moder: Ane Hansdatter, Hemnes Kildeinformasjon: Nordland fylke, Hemnes, Ministerialbok nr. 825A01 (1704-1728), Kronologisk liste 1727, side 227. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16553&idx_id=16553&uid=ny&idx_side=-228	Andersdatter, Beret (I1454)
256	Bernt var i ei årrekke sjømann. Seinere dreiv han med forskjellig. Blant annet anla han parken rundt fylkesmannsboligen og plantet alleen inn til sorenskrivergården på Rein. I familien blir han husket som en flink historieforteller (Fra Bodin bygdebok II -3)	Hansen, Bernt Johan (I6402)
257	Bertel Bygslet i 1696 den øvrige halvparten av farens jord og overtok i 1712 den øvrigedelen av indre Alvestad. Manntall 1701 Alfvestad 30 år - Nærer ssig nogenlunde Vel dog alleene af Bonde brug og fornemelig Vdror Leilending https://digitalarkivet.no/view/206/pc00000000666761	Nilsen, Bertel (I1718)
258	Berthe Thomädotter FT 1801 Skibotn https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058501001065 Død 1808 56 år https://media.digitalarkivet.no/kb20070607610217	Tomesdatter, Beret (I115)
259	Beseglede 1149 et af hertug Henrik af Bayern til klostret i Neumünster udstedt gavebrev.	Krummedige, Hasso (I10347)
260	beseglede 1287 med faderen som den første i rækken af hertugens mænd.	Abildgaard, Laurids Tygesen (I7757)
261	Beseglede 1297 med greve Johan, tjente 1298 blandt staden Lübecks lejetropper, blev 1300 af bispen af Lübeck anklaget for paven for at have øvet overgreb mod en kannik.	Krummedige, Grote Iven (I10343)
262	beseglede 1302 til Vitterlighed med sin Broder og 1339 og 1341 til Vitterlighed med Niels Kiste. - Havde ejet Blegholm og mere Gods paa langeland.	Lunge, Johannes Olufsen (I7750)
263	Beseglede 1326 håndfæstning for Valdemar III	Grubbe, Peder (I6994)
264	Beseglede 1358 som forlover for Hertuginde Rikarda forliget om Kong Valdemar og hende om Als. Var 1363 Ridder.	Reventlow, Hendrik Jensen (I6467)
265	Beseglede 1361 et Vidne om at Hertug Valdemar gav Gods i Tønder til Ribe Domkirke, hvorunder hans Segl endnu findes	Fasti, Christiern Arnestsøn (I7287)
266	beseglede 1369 som Forlover for Peder Iversen Lykke dennes Forpligt at Holde Hindsgavl, Høneborg og Lerbæksholm til de holstenske Grevers Haand	Skeel, Anders Jensen (I7254)
267	Beseglede 1380 Kong Valdemars Håndfæstning, og var da Ridder, var 1368 blandt de Riddere og Væbnere der sluttede sig til Greverne Henrik og Claus' forbund mod Kong Valdemar, var 1369 forlover for Peder Iversen Lykke, forpligtigede sig 1373 overfor Kong Valdemar til at opbygge det Slot og Fæste (Ø. Han Herred), som var bleven afbrændt i sidste Oprørs- og Fejdetid. Beseglede 1377 Kong Olafs Haandfæstning. Var død 1388 da hans Enke, Fru Kirstine af Aagaard (de Ager) solgte alt sit Gods i V. Assels til Dueholm Kloster (Morsø S. Herred).	Gyldenstierne, Niels Eriksen (I7006)
268	Besegler 1328 til Vitterlighed med Broderen Jep Nielsen af Eskjær det paa Viborg Landsthing af Eskild Jensen (Udsøn) til Hr. Niels Brok udstedte Godsskøde og beseglede da begge med de Gyldenstierners Vaaben; denne Erik Nielsen maa ikke sammenblandes med Erik Nielsen Markalk, som 1340 ejede Gods i Horns Herred (Høgholt og Bjørnholt) og var en Banner, der angives at være faldet 1345; forekommer derimod 1345 i Kong Valdemars Forpligt af 6. Jan. og 16. - 17 Jan. til Vitterlighed sammen med sin Svigerfader Peder Vendelbo, var 1345 Medlover for Kong Valdemar ved det af denne udstedte Afstaaelsesbrev paa Skaane, Halland og Bleking samt 1344 Medlover for Forliget mellem Kongen og Greverne Henrik og Claus; afløste vel Erik Nielsen Banner som Marsk og betegnes i hvert fald saadan 1347 ved Arvedelingen efter Drosten Peder Vendelbo, atter 1349 til Vitterlighed og endnu 1353 ved Forliget mellem Kong Valdemar og Greverne Henrik og Claus ved Vinninge Aa, men betegnes 1355 som fhv. Marskal, og Ridder (her første Gang), da han bevidner at have skødet til Kong Valdemar sin Gaard i Ø. Velling; havde da Han Herred og Næsbofjerding til Len af Kongen, erhvervede en stor Del Gods i den Hensigt at lægge det under sin Gaard Aagaard, beseglede 1360 Recessen i kalundborg , nævnes endnu 1378 som Ridder Erik Nielsen til Vitterlighed med Otte Snafs.	Gyldenstierne, Erik Nielsen (I7008)
269	Besejlede Olufs håndfæstning 1377 Opkøbte broderen Lage Røds ejendomme Bandlyst 1354 for overgreb mod Ribekirken Nævnt 1367-1377 til Ørum (Hassing H.), som han 1367 med stort tilliggende solgte til kong Valdemar, nævnes 1351 sammen med sine brødre, beseglede 1360 håndfæstningen i Kalundborg, endnu kun væbner, var 1367 ridder, nævnes 1375 forrest blandt udstederne af den i Lyby kirke udfærdigede forpligtelse til at varetage kirkens tarv, var 1376 en af de tre riddere, som med bispen og flere skulle anstille undersøgelse om det kronen fravendte gods i Børglum stift, beseglede 1377 kong Olufs håndfæstning, havde en slegfredsøster, der var moder til en vis "Pabe"; han, en søn eller sønnesøn af samme navn er vel den Bo Høg, der blev en meget gammel mand og blev arvet af sine brodersønner, og som til sin svoger på Vosborg pantsatte Søndervang, fulden og mere gods, "som endnu denne Dag staaer i Pant". Bo H., var 1339 lensmand på Kalø. ("1439" må være en fejl).  Om ham beretter Lisbet Bryske, "at han blev slagen i en Krig og havde ingen Sønner, men Døtre; to af hans Døtre satte en stor Skat ned ved Tanderup i Thy i en Abildhave og er tidt ledt efter den; de have seet Tegn til, at den har været der"	Høeg, Bo (I6795)
270	Beskrivelse Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko. Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus. Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene. Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til. Kongevåpenet Se Norges riksvåpen. Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven. Norges konge Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde. Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn. Lokalt opprør Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason. Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde. Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre. Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn». Krig mot Danmark og Sverige Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre. Fienden i hast ble jaget; hordekongen svidde av hus. Høyt steig flammer i vinden. Viskdalske enker fikk våke.[3] Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4] Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5] Fred og bryllup Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie. Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090. Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099 Erobringen av Irskesjøen Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene. Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning. På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn. Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle. Konge av Man Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England. Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen. Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland. I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...» Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River. Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet. Wales Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge. Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp. Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre. Skottland Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk. Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet. Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103 I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet». Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.» Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen. Ettermæle Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster». Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge. Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».	Olavsson, Magnus III Berføtt (I4330)
271	Bethrada (Bertha) døde i Choisy nær Noyon. Hun ble bisatt i kirken i St. Dennis, hvor hennes gemal allerede hvilte.	of Laon, Bertrada Broadfoot (I7519)
272	Bikarl, nämndeman	Olofsson, König (I9567)
273	Bildet er bumerket til Gregs ionnsen han var lagrettemann ved freden i Bremsebro 1645. Bodde 'Klluh' i Alsens fjerding i Jämtland Man antar at det er ham som er faren til Ørjan Gregusson, men det kan ikke bevises. Hvis man kan finne Ørjan sitt bumerke så kanskje det ligner? Gregorius døde antakelig i Jemtland. Også kjent som Gammel Jamten	Jonsson, Gregus (I5930)
274	bin	Olssøn, Sevald (I9186)
275	Birger jarl, död 1266, statsman, enligt traditionen av Folkungaätten, Sveriges styresman 1248-66 under svågern Erik Erikssons och sonen Valdemars kungatid. Tronstrider mellan Sverkerska och Erikska ätterna försvagade kungamakten, och statsledningen låg helt i Birgers händer, särskilt sedan hans son Valdemar 1250 valts till kung. Birger Jarl (egentlig Birger Magnusson) (ca. 1210 – 21. oktober 1266), regerende rigsjarl 1248–1266, blev formentlig født omkring 1210, men er først omtalt 1237. Blev jarl år 1248, formynderregent år 1250, død 21. oktober 1266, begravet i Varnhem Kloster. Han var søn af Magnus Minnesköld til Bjälbo og Ingrid Ylva. Han grundlagde Stockholm ifølge Erikskrøniken. Birger Jarl var også bygmester for Tavastehus slot år 1250. Jarlen Birger Magnusson tilhørte Folkungaslægten (også kaldet Bjälboätten). Birger Magnusson var den sidste i Sverige, som bar embedstitlen jarl. Birger Magnusson giftede sig mellem år 1237 og 1241 med Ingeborg Eriksdotter af Sverige, søster til kong Erik Eriksson, kaldet Erik den læspe og halte. De fik fire børn, to af dem blev regenter: Valdemar Birgersson af Sverige, som Birger Jarl blev formynderregent for 1250, og Magnus Ladulås. 1247/1248 dør Ulf Fase, og Birger bliver rigsjarl med al magt over Sverige. 1261 giftede han sig igen med enkedronning Mechtilde af Holsten, enke efter Abel af Danmark, som kom til at overleve ham med mange år. Birger Jarl døde den 21. oktober 1266 på Jälbolung i Västergötland. I Varnhems Klosterkirke findes hans gravsten med billeder af jarlen selv, hans anden kone Mechtilde og sønnen Erik.	Minnesköld, Birger Folkunge (I10116)
276	Birgitte Christophersdatter gift med Henrich E. Walnum er IKKE identisk med Birgitte gift med Joen E. Norman. Birgitte gift med Walnum hadde 8 barn i live ved skifte etter Henrich 25 Nov 1711 og allerede i 1687 ved Manntall over Tronheim bys familier (Trondhjems borgerskap 1680-1730, Vigerust 2000) fortelles det at de hadde 7 små barn. 14 Okt 1707 møter enka etter Henrich Walnum på tinget med sin sønn Lars Henrichsen, hvor Lars forteller at hans eldste broder er laugverge for sin mor. Den andre Birgitte Christophersdatter som var gift med Joen Ellingsen Norman omtales gift med Joen i skiftet etter Jon Kieldsen 3 Apr 1691. Siden Henrich Walnum da åpenbart var i live og helt åpenbart gift med samme hustru som før, må det dreie seg om to forskjellige personer. Foreldrene til Birgitte Christophersdatter gift med Walnum er foreløpig ukjent, og åpenbart er det ikke Christopher Einersen og Barbra Mortensdatter.	Kristoffersdatter, Berit (I3301)
277	Birkarl, Bonde,Var en av elva birkarlar som hade kunglig fullmakt att vara handelsmän inom Umeå lappmark. 1606 fick Simon enligt kunglig fullmakt rätt att vara handelsman inom Umeå lappmark. Vinterting 10 november 1608 Blir frikänd från ett horsmål "Simon Olsson I Grenön är kommit i ryckte för sin legopiga Anna och haffwer sig så händt på en tijd om sommaren när Simon war i engen, och hans dräng Christiern med honom, sampt en annan piga, och om nattena lågh de alle fyre tillhopa in i ett höö lodh, och som ther kom mykit miugh in i ladunn: gick Simon uth och lade sigh wijdh eld staden och straxt kommo både pigorne effter honom, och sade sigh icke willia liggia quar hoss drängen: det drängen mykit förtrööt: och när han kom hem till sijn maath moder sade han till hänne: Iagh weet icke huru till ståår; att pigorna willia så gerna liggia hoos huusbonden, och han får väl liggia hos dem men icke iagh, och der aff wart Simons hustru wredh på förbemälde piga och sade till hänne: gack fanden i wall thin koos hädan: ty du tör giffua orsaack att mijn man kommer uthij ondt ryckte för din slem särks skull. Sädan steltes hans dräng Christier in för rätta sampt pigan, och i åthskillige förhör berettade det samma så gick det till som förbemält är, och sade drängen, att samma Anna giorde altigh narr och giäck utaff honom: Derföre sade han till sijna maathmoder: lätt Anna gåå och walla booskap, och intet föllia oss till arbets, men ingen lijknelse till någon gierning haffuer iagh förnummit. Hustrun gav mannen fri från all misstanke.	Olofsson, Simon (I8307)
278	Bishop of Metz	von Metz, Arnoldus (I8607)
279	Bispelensmand Fodby og Lellinge, Lensmand Kalundborg -1376, Rigsråd u. Valdemar og Margrethe • Forbehold: Hvilke børn der hører til hvilke hustruer er usikkert. til Højstrup (Stevns H.), Ryegaard (Voldborg H.) samt hovedgårde i Skovsø og Valby (Slagelse og Stevns H.), var 1343 forlover for kong Valdemar ved forliget i Helsingborg, var vist nok 1351 Ridder, var 1353 formynder for Fru Elene Nielsdatter (Rani), kongens Høvedsmand på Als, men 1357 fængslet som mistænkt for delagtighed i jydernes oprør, var ved 1362 høvedsmand på Helsingborg, havde 1371 St. Clare Klosters gods i Ølby i leje, mistede 1376 Kalundborg len og 1377 Holbæk slot, som han havde haft i pant, men dog fik i forlening, havde da også Trudsholm i Jylland i forlening og St. Clare Klosters gods på Møn, 1381 samme klosters gods i Baarse H., solgte 1382 Hegnet m. m. (Ramsø H.) til fru Elene af Bjernede, og da beseglede med ham hans broder hr. Oluf Lunge og sønner Folmer og Anders Jepsen.  Levede 31. maj 1384, men var død 20. juni 1387, da skifte holdtes efter ham, mellem hans sønner hr. Folmer, Niels og Anders Jepsen på deres umyndige søskendes Oluf og Ove Jepsens, Sophies, Regitzes og på Oluf Lunge af Skjoldenæs' børns vegne, beseglet af deres frænder biskop Niels (Ulfeld) i Roskilde, hr. Anders Sivendesen (Mule), Absalon Mogensen (Gøye), Anders og Johannes Olsen (Lunge), Ove Steeg, Mogens Steeg, Ebbe Jakobsen (Lunge), Præsten Niels Almatsen i Heddinge, Hemming Tuesen (Baad), Ture og Vilhelm Turesen, Tyge Mogensen (Ravensberg), Poul Henriksen, Henrik Ivensen (Markmand), Karl Thomesen (Banner), Johannes Poulsen, Oluf Lunge af Svansbjerg og Peder Saxesen af Frøslev.  Angives af slægtebøgerne g. 1° m. Maren Myndel til Nielstrup og Asserstrup, 2° m. Elsebe Sandberg, 3° m. Mette Limbek, enke efter hr. Niels Hak; men sikkert er det, at en af hans hustruer hed Sophie, og denne eller hans 1. hustru synes at have været en datter af hr. Folmer Folmersen til Stadager (Falster Nørre H.) og fru Cecilie).  ) Nogle slægtebøger, f.eks. fru Lisbet Bryskes, kalder hr. Anders Jakobsens moder Kirsten, Jakob Henriksens datter, hvis våben var et delt og to gange tværdelt skjold af blåt og hvidt; medens Ove Jakobsen Lunges moder skal have været en datter af hr. Erik Nielsen (Saltensee), der førte to guld-hjortevier i blåt felt, hvilket våben også sammen med de Lunge'rs og Krafse'rs fordum var at se i Tjæreby Kirke (Jvf. GI. Kgl. Saml. 4° 1269).	Lunge, Jacob Olufsen (I6504)
280	Bispelensmand Silkeborg, Begravet Viborg Domkirke til Krogsgaard og Kleitrup, beseglede 1447 til vitterlighed med hr. Niels Pedersen (Gyldenstierne) og 1454 sammen med sin broder til vitterlighed med sin farbroder bisp Jens, var 1479 dennes lensmand på Silkeborg, mødte 1493 på Fjends herredsting.	Munk, Oluf (I6952)
281	Bjartmar, Jarl av Aldeigjuborg Hans kone er ukjent, De hadde døtrene Tova, Ingebjørg og Grelød Staraja Ladoga er en landsby (selo) i Volkhov kommune i Leningrad oblast i Russland. Hos Snorre omtales byen som Aldeigjuborg. Stedet ligger ved elva Volkhov, sør for innsjøen Ladoga. Den er sammen med Novgorod en av Russlands aller eldste bosettinger, og Rurik brukte den antagelig som hovedstad før Novgorod. I dag er det en severdig liten russisk landsby, med en flott festning og flere gamle kirker til restaurering. https://no.wikipedia.org/wiki/Staraja_Ladoga https://en.wikipedia.org/wiki/Staraya_Ladoga	van Adeigjuborg, Bjartmar (I11831)
282	Björn Eriksson efterträdde sin far Erik Emundsson som kung och ska ha regerat i 50 år. Stabilt styre, greide å beholde de erobrede områder. Björn var enligt ett sent tillägg till Hervarar saga sveakung och far till Olof 2 Björnsson och Erik Segersäll. Tillägget innehåller en kungalängd med många uppenbara felaktigheter, tillägget tillhör alltså inte Hervarar saga utan lades till hundratals år efter sagan skrevs och har sedan kopierats tillsammans med Hervarar saga. Tillägget anger också att Björn var son till den Erik som krigade mot Harald Hårfager och efterträdde bröderna Björn på Håga och Anund Uppsale. Adam av Bremen, som är en samtida troligtvis sekundär/tertiär historisk källa, anger istället för Björn kungen Emund Eriksson. Adam hade hyfsad koll på läget med tanke på att han satt i Bremen, men hans primärkällor har en tendens att misstolka information. Man kan gissa att hans primärkällor bestod av frankiska missionärer som fick sin information genom tolkar blandat med litteratur. Man bör behandla all information från den här tiden med stor källkritik, även relativt pålitliga källor som Adam av Bremen. Det är mycket möjligt att Emund och Björn var bröder och delade tronen; Det fanns ett visst mått av tradition kring delad makt bröder emellan i det vikingatida samhället. Men deras existens måste ses som spekulation. Det finns ej tillräckligt mycket källmaterial för att kalla vare sig Emund eller Björn för historiska personer. Torgny lagman tog till orda och sade: Min fader Torgny var med kung Björn en lång tid och kände väl hans seder, och riket stod i Björns dagar i mycken styrka och makt och led aldrig minskning; dock var han vänlig mot sina män. Kilde: Den svenska historien s.80, Alf Henriksson. I den svenska kungakrönikan som finns bifogad till den isländska Hervararsagan nämns Björn och Anund, söner till sveakungen Erik Björnsson. Efter faderns död delade bröderna sveariket mellan sig, så att Björn satte sig vid Högen (at Haugi), en av de mäktiga gravhögarna i Hovgården på Adelsö, medan Anund, som i krönikan kallas Anund upsale, började residera i Gamla Uppsala. Björn var den kung som Ansgar mötte vid sitt första besök i Sverige, och Anund var den av svearna fördrivne kungen. Kilde: Tio uppsatser om Gamla Uppsala, Wladyslaw Duczko, 2000. Björn hette den kung som regerade i Uppland under förra delen av 800-talet och som enligt Rimberts krönika om Ansgar skall ha bett Ludvig den fromme att sända missionärer till svearna. Kilde: Bra Böcker. [1]	Erikson, Bjørn Den Gamle (I5216)
283	Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding. Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der. Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den hellige.[1] Bjørn er også nevnt i Øyvind Skaldespillers kvad Hákonarmál.[2] Forfatteren av Fagerskinna omtaler Bjørn som «Bjørn Farmann, som noen kalte Buna».[3] Kanskje kan to Bjørn'er ha blitt forvekslet, for Bjørn Buna var ifølge blant andre Laksdøla saga en herse i Romsdalen.[4] Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring hundre år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.	Haraldson, Bjørn Farmand (I4291)
284	Bjørn var ein frende, søstersønn, av Erling Skakke. Bjørns far Nikolas var gift med Erlings søster Åsa. Bjørn Bukk var gift med Margrethe, datter til Arne på Stårheim og Dronning Ingrid. Bjørn hadde en sønn, Nikolas Bjørnsson. 12. Kong Inge og Gregorius fór austantil um vaaren til Bjørgvin. Men strakst Haakon og Sigurd spurde de, at Inge var farin fraa Viki, fór dei landvegen aust til Viki. Daa kong Inge kom til Bjørgvin, vart de trætte millom Halldor Brynjolvsson og Bjørn Nikolasson. De var ein av drengine hans Bjørn, maa vita, som spurde ein av drengine hans Halldor, daa dei møttest nede paa bryggjune, kvifor han var so bleik, og hin svara at han hadde aarelati seg. «Ikkje hadde eg vorti so fisbleik av aarelatingi, som du er,» sagde hin. «Eg tenkjer du vilde bera deg endaa verre og ulikare,» svara den andre. De var ikkje noko meir enn dette som var grunnen; men so tok de eine orde de andre, til dess de bar til aa trætta, og so til aa slaast. Daa vart de fortalt Halldor Brynjolvsson, at drengen hans var saara nede paa bryggjune, og Halldor, som sat og drakk i garden der tett attmed, gjekk ned. Men daa var drengine hans Bjørn komne der alt, og no totte Halldor at dei hadde vori uskillege med hans dreng, og dermed tok Halldor og hans fylgje til aa knubba og dengja deim. Daa vart de fortalt Bjørn Bukk, at vikverjane slo drengine hans nede paa bryggjune. Daa tok Bjørn og mennane hans vaapni sine og gjekk ned og vilde hemna drengine sine, og daa gjekk dei paa kvarandre. Daa vart de fortalt Gregorius, at Halldor, systermannen hans, trengde hjelp, og at drengine hans vart nedhogne ute paa gata, og daa hadde Gregorius og mennane hans brynjune paa seg og sprang til. Daa høyrde Erling Skakke at Bjørn, systerson hans, slost med Halldor og Gregorius inn-paa bryggjune, og at han trengde hjelp. Daa gjekk han dit og var ovende mannsterk og bad folk hjelpa seg; «de vilde vera ei æveleg skam,» sagde han, «um ein vikvering skulde tugta oss her i vaar eigi fødebygd.» Der fall de 14 mann, og av deim døydde 9 paa flekken og 5 seinare av saari sine, og mange vart saara. Daa kom de bod til kong Inge, at Gregorius og Erling slost inn-paa bryggjune, og han fór stad og vilde skilja deim; men de var uraad, daa dei var reint rasande paa baae sidur. Daa ropte Gregorius til kong Inge og bad han ganga burt, og sagde at han ingin veg vilde koma, soleis som de no var, og sagde at de vilde vera den største ulukka, um han kom til noko; «ingin kan vita,» sagde han, «um ikkje de kan vera einkvar som er god til eit slikt syndeverk, um han ser seg syn til de.» Dermed gjekk kongen burt. Daa de verste staake var yvi, gjekk Gregorius og hans menn upp til Nikolaskyrkja[13], og Erling og hans menn etter, og ropte til kvarandre. Daa kom kong Inge andre gongen og forlikte deim, og paa baae sidur vilde dei at han aaleine skulde døma imillom deim. Daa spurde dei at Haakon var i Viki, og kong Inge og Gregorius fór aust og hadde mange skip. Men daa dei kom aust, skvatt Haakon og mennane hans undan, og de kom ikkje til slag. Daa fór kong Inge inn til Oslo, men Gregorius var i Konghelle. Slaget på Kalvskinnet i Sverressaga: Bjørn Bukk sprang på elva og omkom. Han var i brynje og sank straks.	Nikolasson Bukk, Bjørn (I9772)
285	Ble 1589 lektor og kantor,1590 Res Kapelan til Vår Frues Kirke i Trondheim i 1616 ble han Sogneprest samme sted. Usikker far https://forum.arkivverket.no/topic/178725-bernhoft-nygammel-slekt-videref%C3%B8ring-av-samme-tema-se-42116/ Kildereferanser, kanniken Hans Anderssønn (Bernhoft): 17.03.1591 Underskrev kapitteleden. Mao var han fra nå av medlem av Domkapitlet og som sådan, en kannik. (D.N.12, nr. 667) http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=11123&s=n&str= 24.03.1591: Erklæring fra Jens Anderssønn, kantor til Domkirken og Hans Anderssønn L0001/0001/0004: Vedlegg til lensregnskapet: Oppgave over bortforpaktet landskyld og tiende i Trondheim len, 15900501-15910501. Vedlegg 2-3. http://arkivverket.n...e=bigger&mode=0 01.05.1593 (dateringen i diplomet er Valborgsdagen) Erklæring fra Jens Nilssønn og Hans Anderssønn, residerende kanniker i Trondheim. Mao kan han på dette tidspunktet ikke ha hatt et eget kannikedømme, men var altså residerende kannik, bosatt i Trondheim. Det er vel dette diplomet som Bang refererer til (side 284), og han kaller Hans Anderssønn for residerende kappelan til Vor Frue kirke, men i dette diplomet kalles han vitterlig for residerende kannik… L0001/0004/0001: Trondheim lensregnskap, 15920501-15930501. Vedlegg 1-3 og #. http://arkivverket.n...e=bigger&mode=0 27.04.1594 Underskrev sammen en rekke andre geistlige den sk. ”Sildtienden”. Hans Anderssønn kalles her for residerende kannik. Brevet er referert i 1641 i NRR III, side 73. (Bang (side 284) sier ellers at Hans Anderssønn kalles residerende kappelan ved vor Frue Kirke ved dette dokumentet, men det er altså feil, han kalles residerende kannik http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=riksreg8&sideid=37&innhaldid=2&storleik= 18.09.1596 Fikk brev av kongen på (kannikedømet) Inderøya (NRR, III, side 437). Han kalles her Hr. Hans Anderssønn, kannik. http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=riksreg3&sideid=221&innhaldid=2&storleik= 25.04.1610 Prins Kristian V’s hylling i 1610, nevnes i Domkapitlets fullmakt, Hr. Hans Anderssønn som diaconus til Vor frue kirke (Aktstykker til de Norske stændermøders historie 1548-1661 (1929), side 125. 17.04.1619 Døde Hans Anderssønn. Etter dagbok opptegnelser av svigersønnen Hr. Laurits Holgerssønn, ( Art av O. Grønlie i NST II, side 180ff) 30.09.1619 Post mortem, Kildereferansen til at han døde som sp til Vor Frue Kirke, må være et brev gjengitt hos Rørdam: Arrebos levnet,(1857) side 296, der altså Hans Anderssønn (post mortem) skrives til vår frue kirke. http://books.google.no/books?id=fGkJAAAAQAAJ&printsec=frontcover&dq=r%C3%B8rdam+arrebos+levnet&hl=no&sa=X&ei=9K35T8LTA6Oo4gT5ld3ZBg&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false Så noen usikre, men mulige belegg for Hans Anderssønn: 24.01.1594 kjennes Johannis Andreæ B’s påskrift i et håndskrift, og som er referert i NGL IV, side 722/723: En bok innbundet i brunt, og utenpå trykt H. A. 1594. (Chr Univ 530 fol.) Her skrives Johannis Andreæ B. To ggr. ( f. eks i bl. 5) (Kan dette B stå for nettopp Bernhoft ?) Interessant, er det også hvordan denne Johannis Anderssønn er kommet i besittelse av disse skriftene. Disse omfatter bla. Landsloven / Frostatingsloven, og hvor det etter disse også refereres til Olav Vigfastssønn, ( lagmann i Trondheim tom 1538 ). Utelukkes kan det vel ikke at denne Johannis har arvet disse håndskriftene, og altså selv sørget for å få disse innbundet i året 1594. Mellom 1594 og 1599 har vel denne ”boken” kommet til Jakop Trolle, deretter i 1599 til Niels Lange. I 1796 eides den av en Ivar Perssønn Bø i Gausdal.. Nettopp det faktum at denne boken, eller håndskriftene skifter eier i 1599, gjør det like mulig at denne Johannis Andreæ er lik kantoren Jens Anderssønn som døde i 1599 (S.T.Dahl side 40) som om han skulle være lik Hans Anderssønn (Bernhoft), som jo var i live til 1619. ( Bang refererer uten videre (side 284) til at dette var et håndskrift som Hans Anderssønn eide, men vi kan ikke uten videre være sikker på det. Det kan like gjerne være kantoren Jens Anderssønn som eide håndskriftet….). Det som kan tale for at det virkelig var Hans Anderssøn som eide denne, er at det er trykt H.A. utenpå, og altså ikke J. A… http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=ngl4&sideid=703&innhaldid=5&storleik= http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=ngl4&sideid=704&storleik= (1616) Nevnes en Hans Anderssønn som kannik til Overhalla (i Namdalen). Hos S.T.Dahl (side 12) refereres en kannikeliste fra 1616, der Hr. Hans Anderssønn skrives til Overhalla. Dahl oppgir ingen kildereferanser til denne listen, og jeg har ikke kunnet finne opprinnelsen til denne listen (ennå)	Andersen, Hans Bernhoft (I3619)
286	Ble 1673 personellkapellan i Ibestad senere residerende Pastor samme sted.	Hveding, Daniel Jenssøn (I3712)
287	Ble 1765 Sogneprest til Kautokeino,1772 til Lenvig og i 1781 som Prost i Tromsø.	Schjelderup, Rasmus Johansen (I4110)
288	Ble i 1580 Kapelan til Støren og i 1590 Sogneprest i Meldalen	Joensen, Olof (I3542)
289	Ble kaldt for "Den yngre" bygslet i 1717 en pundsleie av bruket på Harbakken etter Andreas Andersen.Peder avsto jorda til sønnen i 1758. Manntall 1701 Harbache 23 år https://digitalarkivet.no/view/206/pc00000000666871 Død 1761 67 år https://media.digitalarkivet.no/kb20070601630493	Olsen, Peder (I1708)
290	Ble Kapelan 30 November 1631 til Beitstaden hvor han var til 1640, da han ble Visepastor til Stod.	Lund, Morten Olufsen (I3839)
291	Blev adlad 1624 Fungerade som pastor redan 1571 i Säbrå hos sin fader, eftersom fadern hade en begynnande ohälsa. De hemman som Gustav Vasa omhändertagit lät Johan III nu avyttra med bördsrätt åt pålitliga präster. Engelbertus kunde sålunda lösa till sig 13 1/2 Seland i Järsta, 5 Seland i Lägdom, 2 Seland i Lindom och 2 1/2 Seland i Muggärd, allt för en köpeskilling av 1308 mark. Efter sin första hustrus död 1597 bestraffades han av Uppsala domkapitel med 3 månaders avstängning för att ha tagit sig en ny hustru i förtid "in domun et thalamum". Källor: Boken om Säbrå Kyrkoherde i Säbrå 1583 - 1586 ( 86 - 89 förenad befattning med Hans ) Kyrkoherde i Själevad 1589 -1613, Kyrkoherde i Nederluleå åren 1614 - 1621.	Bure, Engelbert Laurentii (I8363)
292	Blindhejms-ätten, en af Norges mera kända aristokratiska slägtcr under medeltiden, hade1 sitt namn efter endera af de båda godsen med namnet Blindhejin på Söndinöre. Denna ätt samt Ar n m ö d lin garna voro en tid de mest ansedd a slägterna i denne landsdel. Ättens blomstrings- tid inföll under 12:te årh. Flere af hennes med- lemmar togo ifrig del i inbördeskrigen. Län- derrnannen Hallkel Huk, som förde Harald Gille till Norge, var en af blindhejmarna. En sonson till honom, Nikolaus Simorisson, stupade i sla- get vid Sekken 1162. v. .v. (Nordisk Familjebok, Vol. 2, p. 680. Stockholm, Gernandtsboktryckeri-aktiebolag, 1878 )	Smørbalte, Jon Duvnjalson (I5279)
293	Bnr. 2 (lnr.217) OPPIGARDEN, landskyld 1/2 våg, 1838: 1 daler 2 ort 8 skill., 1891: skyld M. 8,16. Ved skiftet etter Anders 1723 var boets brutto 64‑4‑4, avg. 6‑4‑4. Husdyr: 1 gl. hoppe, 10 kyr, 2 markkviger, 2 ettårs kviger, 8 sauer, 8 jømmer, 2 geiter, 2 hartegeiter, 1 bukk. Prestemanntallet 1666, 29 år (nr.116) https://media.digitalarkivet.no/ft10041005203039 Manntallet 1701 Lilbirche 62 år http://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/206/pc00000000661153 Skifte 1723 (s.367a) https://media.digitalarkivet.no/sk20090220640101 Skiftekort 1723 https://media.digitalarkivet.no/sk11216101712171	Pedersen, Andreas (I1638)
294	Bodde 1910 Ellingen Nord-Flatanger	Olufsen, Bernhof (I10696)
295	Bodde i 1944 hos sin bestemor i Trondheim flyttet siden å bosatte seg i Skien. FT 1925 Tronheim https://www.digitalarkivet.no/nn/census/person/pf01063300045534 Gravminne https://www.slektogdata.no/gravminner/grav/b6bc210b-52d0-425d-99d9-fde343c8ce85	Langø, Johan Bergmann (I1809)
296	Bodde i 1944 i Villhelm Storms gate 1,Trondheim.Han dro så til USA men kom tilbake og bodde i 1946 i Jomfugaten 16a,Trondheim men dro så til bake til USA og bosatte seg der. US Naturalization 23/10 1947. Mekaniker på Belshaw Bros. Inc, medlem av fagforeningen IAM Locale Lodge 79 Pasasjerliste 1947 Stavangerfjord https://familysearch.org/ark:/61903/3:1:3QSQ-G94V-JQPN?i=961&cc=1923888 Dåp 1919 https://media.digitalarkivet.no/kb10711506161063 Gift 1944 Trondheim https://www.digitalarkivet.no/kb10051102161070 Skilt 1/7/1988 https://www.digitalarchives.wa.gov/Record/View/9EEE6255EE8B7FC834F4573215941048 Død 2010 https://www.digitalarchives.wa.gov/Record/View/E03BBFEE9180478B9A100CE8EBCE76BC	Langø, Birger Normann (I22)
297	Bodde i 1950 i Gate XXIII - Parkveien 26 ( nå Parkveien 5) før han flyttet til Torgny Segerstedts vei 9 i 1952 der bodde han fram til 1954, da flyttet de i nytt hus som Jarle bygde i Prinsens Gate 46. Dåp 1923 https://media.digitalarkivet.no/kb10041208062075 Ekteskap 1949 nr 12 https://media.digitalarkivet.no/kb10041103042111 Gravminne https://www.slektogdata.no/gravminner/grav/baeb8bab-4743-43b4-bff2-d5f34d5dca4d	Johnsen, Jarle Berg (I5)
298	Bodde i Erling Skakkes gt 6 i 1943	Langø, Elf Odd Johan (I10986)
299	Bodde i Leiteveien 1B i Rønvik. Kirkeboken sier født 16/1. Dåp 1906 Nr 10 https://media.digitalarkivet.no/kb20060627040153 Konfirmert 19/6 1921 https://media.digitalarkivet.no/kb10051208070144 FT 1910 Brodal Rønvik https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036921001310 FT 1920 Thorsletten https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01074266002066 Gravminne https://www.slektogdata.no/gravminner/grav/e759bc70-17aa-457a-93a4-1b7506ceb055	Ellingsen, Engelke Helene (I25)
300	Bodde iflg W. Brandt på Øsund (Øren). Dette stedet ligger ca. en sjømil innenfor Gåsvær. Gåsvær i Meløy kommune ligger mellom øygruppa Støtt og Meløya.	Aalborg, Christen (I272)

Notater

Linket til

251

Berengaria var sin fars yngste datter. Da moren døde i 1198 etter 17 års ekteskap, og etter å ha brakt 9 barn til verden, er hun rimeligvis født ca. 1192. Etter morens død ble hun oppdratt av sin eldste søster som hadde vært gift med kong Alfons av Leon. De portugisiske krøniker antar at hun døde ugift, men muligens har hun under søsterens stridigheter med deres eldre bror kong Alfons II av Portugal begitt seg til sin yngre bror Ferdinand. Han hadde ved ekteskap blitt greve i Flandern, hvorfra hun lett kunne bli kjent i Danmark.
Berengaria kom utvilsomt til Danmark fra Flandern. Hennes bryllup med kong Valdemar omtales av en nederlandsk kilde, Valdemars årbok kaller henne uttrykkelig ved samme anledning «Grev Ferrand of Flanderns Søster». Ekteskapet hadde vistnok politiske motiv. Den portugisiske kongesønn Ferrand ble ved Philip Augusts innflydelse i 1212 grev av Flandern, men viste seg snart som en urolig vasal. Han hadde nektet sin lensherre hærfølge og sluttet forbund med Frankrikes fiender, Johan av England og Otto IV av Tyskland. At Berengaria ble ektet med Valdemar, synes å være et drag i disse års diplomatiske spill, et forsøk til å binde Danmarks konge til alliansen mot Philip August. Ved bryllupet skjenket kong Valdemar etter samråd med rikets stormenn Berengaria en morgengave hvis slag og omfang er ukjent, men gavens betydning fremgår ved den merkelige omstendighet, at man søkte pavelig stadfestelse. Såvel Innocens III som Honorius III har bekreftet den.
Berengaria (portugisisk: Berenguela) fødte sin mann sønnene Erik, Abel og Christoffer, og datteren Sophie. Hennes ekteskap faller sammen med Valdemars største politiske maktutfoldelse, men hun nevnes aldri ved hans side. Kun en gang forekommer hun som vitne ved et brev utstedt i kongsgården på Samsø i 1216, og ingenting fremgår som forteller om hennes personlighet og innflytelse. Overfallet på Lyø, kongens fangenskap og rikets sammenbrudd opplevde hun ikke, men i løsesummen ved Valdemars frigivelse inngikk alt det guld som hadde tilhørt dronningens pryd. Unntatt er kun kronen og det hun før sin død hadde gitt til kirker og klostre.
Hun etterlot seg et rykte om stor skjønnhet, men også om hovmod og strenghet. Dette har fabeldiktningen benyttet til å gi henne navnet «Bengjærd». Da man i 1855 åpnet kongegravene i Ringsted, fant man i Berengarias grav rester av en kvinne av statelig høyde, vakker legemsbygning og fine trekk. Men den ufred som var tilføyet graven, viser også hatet mot henne. Det bør bemerkes at ingen av hennes sønner oppkalte noen av sine døtre etter henne.

de Bourgogne, Dona Berengaria (I5227)

252

Bergdis Trymsdatter
Hun er datter av Trym. Bergdis ble gift med Raum, de hadde barna Bjørn, Brand og Alf.
"Kong Raum hadde drikkelag i jula med Bergfinn, sønn av Thrym jotun fra Vorma og gikk da i seng med Bergdis, hans søster. Etter dette fikk hun tre sønner: Bjørn, Brand og Alf. Alf ble fostret av Bergfinn og ble kalt Finnalf. Bjørn bodde hos sin mor og ble kalt Jotunbjørn. Hun sendte Brand til Rauma, hans far, som ga ham til gudene; han ble kalt Gudbrand. Kong Raum ga ham den dalen som het Gudbrandsdalen, Jotunbjørn ga han Raumsdal og Alf Østerdalen og alt nord for Veneren og fra Gøtaelv og nord til Glomma. Dette ble da kalt Alfheim."
http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html

Trymsdatter, Bergdis (I11270)

253

Bergliot var en storsinnet kvinne. Etter drapet på Einar dro hun til kongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem, rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun sendte bud til Håkon Ivarsson for å få ham til hevne drapene. Han var villig, men ble overtalt til å inngå forlik med Harald Hardråde, idet han fikk Magnus den Godes datter, Ragnhild.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: «19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. ...»
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga: «40. Einar Tambarskjelve var den mektigske av lendmennene i Trondheimen. Det var ikke særlig godt mellom ham og kong Harald, men Einar hadde likevel de landinntektene som han hadde hatt så lenge kong Magnus levde. Einar var en grunnrik mann; han var gift med Bergljot, datter til Håkon jarl, som før er skrevet. Eindride, deres sønn, var nå fullvoksen. Han var gift med Sigrid, datter til Kjetil Kalv og Gunnhild, som var en søsterdatter til kong Harald. Eindride var vakker som morsfrendene sine, Håkon jarl og sønnene hans, men etter sin far Einar hadde han vekst og styrke og all den dyktighet som Einar hadde fremfor andre menn. Han var en svært vennesæl mann.»

Haakonsdatter, Bergljot (I4354)

254

Bergsvein Toresson på Hoås var bruker fra omkring 1590 til sin død. De siste årene ser det ut til at han delte gården med en Tore. Da Bergsvein døde, eide han 2 spann 9½ mark (med bygselrett og landskyld) i Hoås. I jordeboken for 1647 var bygselretten gått over til Ivar Audensson i Aspa (lenke). I boken for 1655 står Bergsveins sønn Lars som eier av bygsel og landskyld.
Han giftet seg med Helga: De hadde seks barn.
Bergsvein Toresson på Hoås var lensmann Sunndal fra omkring 1600.

Torersson, Bersvend Hoås (I11350)

255

Berith Andersdatter døptes 3dje påskedag 1727= 15 apr. 1727 i Mo kirke
Fader: Anders Pedersøn, Øvergruben
Moder: Ane Hansdatter, Hemnes
Kildeinformasjon: Nordland fylke, Hemnes, Ministerialbok nr. 825A01 (1704-1728), Kronologisk liste 1727, side 227. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16553&idx_id=16553&uid=ny&idx_side=-228

Andersdatter, Beret (I1454)

256

Bernt var i ei årrekke sjømann. Seinere dreiv han med forskjellig. Blant annet anla han parken rundt fylkesmannsboligen og plantet alleen inn til sorenskrivergården på Rein. I familien blir han husket som en flink historieforteller (Fra Bodin bygdebok II -3)

Hansen, Bernt Johan (I6402)

257

Bertel Bygslet i 1696 den øvrige halvparten av farens jord og overtok i 1712 den øvrigedelen av indre Alvestad.

Manntall 1701 Alfvestad 30 år - Nærer ssig nogenlunde Vel dog alleene af Bonde brug og fornemelig Vdror Leilending
https://digitalarkivet.no/view/206/pc00000000666761

Nilsen, Bertel (I1718)

258

Berthe Thomädotter

FT 1801 Skibotn
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058501001065

Død 1808 56 år
https://media.digitalarkivet.no/kb20070607610217

Tomesdatter, Beret (I115)

259

Beseglede 1149 et af hertug Henrik af Bayern til klostret i Neumünster udstedt gavebrev.

Krummedige, Hasso (I10347)

260

beseglede 1287 med faderen som den første i rækken af hertugens mænd.

Abildgaard, Laurids Tygesen (I7757)

261

Beseglede 1297 med greve Johan, tjente 1298 blandt staden Lübecks lejetropper, blev 1300 af bispen af Lübeck anklaget for paven for at have øvet overgreb mod en kannik.

Krummedige, Grote Iven (I10343)

262

beseglede 1302 til Vitterlighed med sin Broder og 1339 og 1341 til Vitterlighed med Niels Kiste. - Havde ejet Blegholm og mere Gods paa langeland.

Lunge, Johannes Olufsen (I7750)

263

Beseglede 1326 håndfæstning for Valdemar III

Grubbe, Peder (I6994)

264

Beseglede 1358 som forlover for Hertuginde Rikarda forliget om Kong Valdemar og hende om Als. Var 1363 Ridder.

Reventlow, Hendrik Jensen (I6467)

265

Beseglede 1361 et Vidne om at Hertug Valdemar gav Gods i Tønder til Ribe Domkirke, hvorunder hans Segl endnu findes

Fasti, Christiern Arnestsøn (I7287)

266

beseglede 1369 som Forlover for Peder Iversen Lykke dennes Forpligt at Holde Hindsgavl, Høneborg og Lerbæksholm til de holstenske Grevers Haand

Skeel, Anders Jensen (I7254)

267

Beseglede 1380 Kong Valdemars Håndfæstning, og var da Ridder, var 1368 blandt de Riddere og Væbnere der sluttede sig til Greverne Henrik og Claus' forbund mod Kong Valdemar, var 1369 forlover for Peder Iversen Lykke, forpligtigede sig 1373 overfor Kong Valdemar til at opbygge det Slot og Fæste (Ø. Han Herred), som var bleven afbrændt i sidste Oprørs- og Fejdetid. Beseglede 1377 Kong Olafs Haandfæstning. Var død 1388 da hans Enke, Fru Kirstine af Aagaard (de Ager) solgte alt sit Gods i V. Assels til Dueholm Kloster (Morsø S. Herred).

Gyldenstierne, Niels Eriksen (I7006)

268

Besegler 1328 til Vitterlighed med Broderen Jep Nielsen af Eskjær det paa Viborg Landsthing af Eskild Jensen (Udsøn) til Hr. Niels Brok udstedte Godsskøde og beseglede da begge med de Gyldenstierners Vaaben; denne Erik Nielsen maa ikke sammenblandes med Erik Nielsen Markalk, som 1340 ejede Gods i Horns Herred (Høgholt og Bjørnholt) og var en Banner, der angives at være faldet 1345; forekommer derimod 1345 i Kong Valdemars Forpligt af 6. Jan. og 16. - 17 Jan. til Vitterlighed sammen med sin Svigerfader Peder Vendelbo, var 1345 Medlover for Kong Valdemar ved det af denne udstedte Afstaaelsesbrev paa Skaane, Halland og Bleking samt 1344 Medlover for Forliget mellem Kongen og Greverne Henrik og Claus; afløste vel Erik Nielsen Banner som Marsk og betegnes i hvert fald saadan 1347 ved Arvedelingen efter Drosten Peder Vendelbo, atter 1349 til Vitterlighed og endnu 1353 ved Forliget mellem Kong Valdemar og Greverne Henrik og Claus ved Vinninge Aa, men betegnes 1355 som fhv. Marskal, og Ridder (her første Gang), da han bevidner at have skødet til Kong Valdemar sin Gaard i Ø. Velling; havde da Han Herred og Næsbofjerding til Len af Kongen, erhvervede en stor Del Gods i den Hensigt at lægge det under sin Gaard Aagaard, beseglede 1360 Recessen i kalundborg , nævnes endnu 1378 som Ridder Erik Nielsen til Vitterlighed med Otte Snafs.

Gyldenstierne, Erik Nielsen (I7008)

269

Besejlede Olufs håndfæstning 1377 Opkøbte broderen Lage Røds ejendomme Bandlyst 1354 for overgreb mod Ribekirken Nævnt 1367-1377

til Ørum (Hassing H.), som han 1367 med stort tilliggende solgte til kong Valdemar, nævnes 1351 sammen med sine brødre, beseglede 1360 håndfæstningen i Kalundborg, endnu kun væbner, var 1367 ridder, nævnes 1375 forrest blandt udstederne af den i Lyby kirke udfærdigede forpligtelse til at varetage kirkens tarv, var 1376 en af de tre riddere, som med bispen og flere skulle anstille undersøgelse om det kronen fravendte gods i Børglum stift, beseglede 1377 kong Olufs håndfæstning, havde en slegfredsøster, der var moder til en vis "Pabe"; han, en søn eller sønnesøn af samme navn er vel den Bo Høg, der blev en meget gammel mand og blev arvet af sine brodersønner, og som til sin svoger på Vosborg pantsatte Søndervang, fulden og mere gods, "som endnu denne Dag staaer i Pant".

Bo H., var 1339 lensmand på Kalø. ("1439" må være en fejl).  Om ham beretter Lisbet Bryske, "at han blev slagen i en Krig og havde ingen Sønner, men Døtre; to af hans Døtre satte en stor Skat ned ved Tanderup i Thy i en Abildhave og er tidt ledt efter den; de have seet Tegn til, at den har været der"

Høeg, Bo (I6795)

270

Beskrivelse
Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason skriver i Magnus Berrføtts saga at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.
Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.
Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.
Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.
Kongevåpenet
Se Norges riksvåpen.
Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
Norges konge
Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.
Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.
Lokalt opprør
Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.
Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.
Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.
Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».
Krig mot Danmark og Sverige
Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.
Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.[3]
Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[4]
Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[5]
Fred og bryllup
Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.
Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.
Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099
Erobringen av Irskesjøen

Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.
Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.
På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.
Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.
Konge av Man
Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.
Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.

Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.
I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»
Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.
Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.
Wales
Fra Man dro han mot Bretland (Wales og sørvest-England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.
Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.

Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.
Skottland
Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.
Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.
Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103
I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».
Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»
Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.
Ettermæle
Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».
Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.
Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

Olavsson, Magnus III Berføtt (I4330)

271

Bethrada (Bertha) døde i Choisy nær Noyon. Hun ble bisatt i kirken i St. Dennis, hvor hennes gemal allerede hvilte.

of Laon, Bertrada Broadfoot (I7519)

272

Bikarl, nämndeman

Olofsson, König (I9567)

273

Bildet er bumerket til Gregs ionnsen han var lagrettemann ved freden i Bremsebro 1645. Bodde 'Klluh' i Alsens fjerding i Jämtland
Man antar at det er ham som er faren til Ørjan Gregusson, men det kan ikke bevises.
Hvis man kan finne Ørjan sitt bumerke så kanskje det ligner?
Gregorius døde antakelig i Jemtland.
Også kjent som Gammel Jamten

Jonsson, Gregus (I5930)

274

bin

Olssøn, Sevald (I9186)

275

Birger jarl, död 1266, statsman, enligt traditionen av Folkungaätten, Sveriges styresman 1248-66 under svågern Erik Erikssons och sonen Valdemars kungatid. Tronstrider mellan Sverkerska och Erikska ätterna försvagade kungamakten, och statsledningen låg helt i Birgers händer, särskilt sedan hans son Valdemar 1250 valts till kung. Birger Jarl (egentlig Birger Magnusson) (ca. 1210 – 21. oktober 1266), regerende rigsjarl 1248–1266, blev formentlig født omkring 1210, men er først omtalt 1237. Blev jarl år 1248, formynderregent år 1250, død 21. oktober 1266, begravet i Varnhem Kloster. Han var søn af Magnus Minnesköld til Bjälbo og Ingrid Ylva. Han grundlagde Stockholm ifølge Erikskrøniken. Birger Jarl var også bygmester for Tavastehus slot år 1250. Jarlen Birger Magnusson tilhørte Folkungaslægten (også kaldet Bjälboätten). Birger Magnusson var den sidste i Sverige, som bar embedstitlen jarl.
Birger Magnusson giftede sig mellem år 1237 og 1241 med Ingeborg Eriksdotter af Sverige, søster til kong Erik Eriksson, kaldet Erik den læspe og halte. De fik fire børn, to af dem blev regenter: Valdemar Birgersson af Sverige, som Birger Jarl blev formynderregent for 1250, og Magnus Ladulås. 1247/1248 dør Ulf Fase, og Birger bliver rigsjarl med al magt over Sverige.
1261 giftede han sig igen med enkedronning Mechtilde af Holsten, enke efter Abel af Danmark, som kom til at overleve ham med mange år. Birger Jarl døde den 21. oktober 1266 på Jälbolung i Västergötland. I Varnhems Klosterkirke findes hans gravsten med billeder af jarlen selv, hans anden kone Mechtilde og sønnen Erik.

Minnesköld, Birger Folkunge (I10116)

276

Birgitte Christophersdatter gift med Henrich E. Walnum er IKKE identisk med Birgitte gift med Joen E. Norman.
Birgitte gift med Walnum hadde 8 barn i live ved skifte etter Henrich 25 Nov 1711 og allerede i 1687 ved Manntall over Tronheim bys familier (Trondhjems borgerskap 1680-1730, Vigerust 2000) fortelles det at de hadde 7 små barn.
14 Okt 1707 møter enka etter Henrich Walnum på tinget med sin sønn Lars Henrichsen, hvor Lars forteller at hans eldste broder er laugverge for sin mor.
Den andre Birgitte Christophersdatter som var gift med Joen Ellingsen Norman omtales gift med Joen i skiftet etter Jon Kieldsen 3 Apr 1691. Siden Henrich Walnum da åpenbart var i live og helt åpenbart gift med samme hustru som før, må det dreie seg om to forskjellige personer.
Foreldrene til Birgitte Christophersdatter gift med Walnum er foreløpig ukjent, og åpenbart er det ikke Christopher Einersen og Barbra Mortensdatter.

Kristoffersdatter, Berit (I3301)

277

Birkarl, Bonde,Var en av elva birkarlar som hade kunglig fullmakt att vara handelsmän inom Umeå lappmark. 1606 fick Simon enligt kunglig fullmakt rätt att vara handelsman inom Umeå lappmark. Vinterting 10 november 1608 Blir frikänd från ett horsmål "Simon Olsson I Grenön är kommit i ryckte för sin legopiga Anna och haffwer sig så händt på en tijd om sommaren när Simon war i engen, och hans dräng Christiern med honom, sampt en annan piga, och om nattena lågh de alle fyre tillhopa in i ett höö lodh, och som ther kom mykit miugh in i ladunn: gick Simon uth och lade sigh wijdh eld staden och straxt kommo både pigorne effter honom, och sade sigh icke willia liggia quar hoss drängen: det drängen mykit förtrööt: och när han kom hem till sijn maath moder sade han till hänne: Iagh weet icke huru till ståår; att pigorna willia så gerna liggia hoos huusbonden, och han får väl liggia hos dem men icke iagh, och der aff wart Simons hustru wredh på förbemälde piga och sade till hänne: gack fanden i wall thin koos hädan: ty du tör giffua orsaack att mijn man kommer uthij ondt ryckte för din slem särks skull. Sädan steltes hans dräng Christier in för rätta sampt pigan, och i åthskillige förhör berettade det samma så gick det till som förbemält är, och sade drängen, att samma Anna giorde altigh narr och giäck utaff honom: Derföre sade han till sijna maathmoder: lätt Anna gåå och walla booskap, och intet föllia oss till arbets, men ingen lijknelse till någon gierning haffuer iagh förnummit. Hustrun gav mannen fri från all misstanke.

Olofsson, Simon (I8307)

278

Bishop of Metz

von Metz, Arnoldus (I8607)

279

Bispelensmand Fodby og Lellinge, Lensmand Kalundborg -1376, Rigsråd u. Valdemar og Margrethe

• Forbehold: Hvilke børn der hører til hvilke hustruer er usikkert. til Højstrup (Stevns H.), Ryegaard (Voldborg H.) samt hovedgårde i Skovsø og Valby (Slagelse og Stevns H.), var 1343 forlover for kong Valdemar ved forliget i Helsingborg, var vist nok 1351 Ridder, var 1353 formynder for Fru Elene Nielsdatter (Rani), kongens Høvedsmand på Als, men 1357 fængslet som mistænkt for delagtighed i jydernes oprør, var ved 1362 høvedsmand på Helsingborg, havde 1371 St. Clare Klosters gods i Ølby i leje, mistede 1376 Kalundborg len og 1377 Holbæk slot, som han havde haft i pant, men dog fik i forlening, havde da også Trudsholm i Jylland i forlening og St. Clare Klosters gods på Møn, 1381 samme klosters gods i Baarse H., solgte 1382 Hegnet m. m. (Ramsø H.) til fru Elene af Bjernede, og da beseglede med ham hans broder hr. Oluf Lunge og sønner Folmer og Anders Jepsen.  Levede 31. maj 1384, men var død 20. juni 1387, da skifte holdtes efter ham, mellem hans sønner hr. Folmer, Niels og Anders Jepsen på deres umyndige søskendes Oluf og Ove Jepsens, Sophies, Regitzes og på Oluf Lunge af Skjoldenæs' børns vegne, beseglet af deres frænder biskop Niels (Ulfeld) i Roskilde, hr. Anders Sivendesen (Mule), Absalon Mogensen (Gøye), Anders og Johannes Olsen (Lunge), Ove Steeg, Mogens Steeg, Ebbe Jakobsen (Lunge), Præsten Niels Almatsen i Heddinge, Hemming Tuesen (Baad), Ture og Vilhelm Turesen, Tyge Mogensen (Ravensberg), Poul Henriksen, Henrik Ivensen (Markmand), Karl Thomesen (Banner), Johannes Poulsen, Oluf Lunge af Svansbjerg og Peder Saxesen af Frøslev.  Angives af slægtebøgerne g. 1° m. Maren Myndel til Nielstrup og Asserstrup, 2° m. Elsebe Sandberg, 3° m. Mette Limbek, enke efter hr. Niels Hak; men sikkert er det, at en af hans hustruer hed Sophie, og denne eller hans 1. hustru synes at have været en datter af hr. Folmer Folmersen til Stadager (Falster Nørre H.) og fru Cecilie*).  *) Nogle slægtebøger, f.eks. fru Lisbet Bryskes, kalder hr. Anders Jakobsens moder Kirsten, Jakob Henriksens datter, hvis våben var et delt og to gange tværdelt skjold af blåt og hvidt; medens Ove Jakobsen Lunges moder skal have været en datter af hr. Erik Nielsen (Saltensee), der førte to guld-hjortevier i blåt felt, hvilket våben også sammen med de Lunge'rs og Krafse'rs fordum var at se i Tjæreby Kirke (Jvf. GI. Kgl. Saml. 4° 1269).

Lunge, Jacob Olufsen (I6504)

280

Bispelensmand Silkeborg, Begravet Viborg Domkirke

til Krogsgaard og Kleitrup, beseglede 1447 til vitterlighed med hr. Niels Pedersen (Gyldenstierne) og 1454 sammen med sin broder til vitterlighed med sin farbroder bisp Jens, var 1479 dennes lensmand på Silkeborg, mødte 1493 på Fjends herredsting.

Munk, Oluf (I6952)

281

Bjartmar, Jarl av Aldeigjuborg
Hans kone er ukjent, De hadde døtrene Tova, Ingebjørg og Grelød
Staraja Ladoga er en landsby (selo) i Volkhov kommune i Leningrad oblast i Russland. Hos Snorre omtales byen som Aldeigjuborg. Stedet ligger ved elva Volkhov, sør for innsjøen Ladoga. Den er sammen med Novgorod en av Russlands aller eldste bosettinger, og Rurik brukte den antagelig som hovedstad før Novgorod. I dag er det en severdig liten russisk landsby, med en flott festning og flere gamle kirker til restaurering.
https://no.wikipedia.org/wiki/Staraja_Ladoga
https://en.wikipedia.org/wiki/Staraya_Ladoga

van Adeigjuborg, Bjartmar (I11831)

282

Björn Eriksson efterträdde sin far Erik Emundsson som kung och ska ha regerat i 50 år.

Stabilt styre, greide å beholde de erobrede områder.

Björn var enligt ett sent tillägg till Hervarar saga sveakung och far till Olof 2 Björnsson och Erik Segersäll. Tillägget innehåller en kungalängd med många uppenbara felaktigheter, tillägget tillhör alltså inte Hervarar saga utan lades till hundratals år efter sagan skrevs och har sedan kopierats tillsammans med Hervarar saga. Tillägget anger också att Björn var son till den Erik som krigade mot Harald Hårfager och efterträdde bröderna Björn på Håga och Anund Uppsale.

Adam av Bremen, som är en samtida troligtvis sekundär/tertiär historisk källa, anger istället för Björn kungen Emund Eriksson. Adam hade hyfsad koll på läget med tanke på att han satt i Bremen, men hans primärkällor har en tendens att misstolka information. Man kan gissa att hans primärkällor bestod av frankiska missionärer som fick sin information genom tolkar blandat med litteratur. Man bör behandla all information från den här tiden med stor källkritik, även relativt pålitliga källor som Adam av Bremen.

Det är mycket möjligt att Emund och Björn var bröder och delade tronen; Det fanns ett visst mått av tradition kring delad makt bröder emellan i det vikingatida samhället. Men deras existens måste ses som spekulation. Det finns ej tillräckligt mycket källmaterial för att kalla vare sig Emund eller Björn för historiska personer.

Torgny lagman tog till orda och sade:

Min fader Torgny var med kung Björn en lång tid och kände väl hans seder, och riket stod i Björns dagar i mycken styrka och makt och led aldrig minskning; dock var han vänlig mot sina män.

Kilde:
Den svenska historien s.80, Alf Henriksson.

I den svenska kungakrönikan som finns bifogad till den isländska Hervararsagan nämns Björn och Anund, söner till sveakungen Erik Björnsson.

Efter faderns död delade bröderna sveariket mellan sig, så att Björn satte sig vid Högen (at Haugi), en av de mäktiga gravhögarna i Hovgården på Adelsö, medan Anund, som i krönikan kallas Anund upsale, började residera i Gamla Uppsala. Björn var den kung som Ansgar mötte vid sitt första besök i Sverige, och Anund var den av svearna fördrivne kungen.

Kilde:
Tio uppsatser om Gamla Uppsala, Wladyslaw Duczko, 2000.

Björn hette den kung som regerade i Uppland under förra delen av 800-talet och som enligt Rimberts krönika om Ansgar skall ha bett Ludvig den fromme att sända missionärer till svearna.

Kilde:
Bra Böcker. [1]

Erikson, Bjørn Den Gamle (I5216)

283

Bjørn Farmann (død 927) var ifølge Snorres kongesagaer en småkonge i Tønsberg i Vestfold og sønn av Harald Hårfagre. I sagaen om Harald Hårfagre i Heimskringla forteller Snorre Sturlason at kong Bjørn hadde kjøpskip i fart til andre land. Bjørn skal ha vært både en klok og omtykt mann, og var en god høvding. Bjørn Farmann skal ha blitt drept av Eirik Blodøks på Sem kongsgård og gravlagt i Farmannshaugen der. Ved utgravninger i 1917 og 1918 viste det seg imidlertid at haugen ikke inneholdt noen grav, men antakelig var en rituell haug fra jernalderen. Han hadde sønnen Gudrød, som ble far til Harald Grenske, som siden ble far til Olav den hellige.[1] Bjørn er også nevnt i Øyvind Skaldespillers kvad Hákonarmál.[2]
Forfatteren av Fagerskinna omtaler Bjørn som «Bjørn Farmann, som noen kalte Buna».[3] Kanskje kan to Bjørn'er ha blitt forvekslet, for Bjørn Buna var ifølge blant andre Laksdøla saga en herse i Romsdalen.[4] Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn. Bjørn var igjen sønn til Vedrar-Grims, som også var herse i Sogn. Denne ætteopplysningene er satt opp av Are Frode kring år 1120 – omkring hundre år før Snorre. Det er derfor større grunn til å vektlegge denne opplysningen enn Snorres mye senere beretning.

Haraldson, Bjørn Farmand (I4291)

284

Bjørn var ein frende, søstersønn, av Erling Skakke. Bjørns far Nikolas var gift med Erlings søster Åsa. Bjørn Bukk var gift med Margrethe, datter til Arne på Stårheim og Dronning Ingrid. Bjørn hadde en sønn, Nikolas Bjørnsson.
12. Kong Inge og Gregorius fór austantil um vaaren til Bjørgvin. Men strakst Haakon og Sigurd spurde de, at Inge var farin fraa Viki, fór dei landvegen aust til Viki. Daa kong Inge kom til Bjørgvin, vart de trætte millom Halldor Brynjolvsson og Bjørn Nikolasson. De var ein av drengine hans Bjørn, maa vita, som spurde ein av drengine hans Halldor, daa dei møttest nede paa bryggjune, kvifor han var so bleik, og hin svara at han hadde aarelati seg. «Ikkje hadde eg vorti so fisbleik av aarelatingi, som du er,» sagde hin. «Eg tenkjer du vilde bera deg endaa verre og ulikare,» svara den andre. De var ikkje noko meir enn dette som var grunnen; men so tok de eine orde de andre, til dess de bar til aa trætta, og so til aa slaast. Daa vart de fortalt Halldor Brynjolvsson, at drengen hans var saara nede paa bryggjune, og Halldor, som sat og drakk i garden der tett attmed, gjekk ned. Men daa var drengine hans Bjørn komne der alt, og no totte Halldor at dei hadde vori uskillege med hans dreng, og dermed tok Halldor og hans fylgje til aa knubba og dengja deim. Daa vart de fortalt Bjørn Bukk, at vikverjane slo drengine hans nede paa bryggjune. Daa tok Bjørn og mennane hans vaapni sine og gjekk ned og vilde hemna drengine sine, og daa gjekk dei paa kvarandre. Daa vart de fortalt Gregorius, at Halldor, systermannen hans, trengde hjelp, og at drengine hans vart nedhogne ute paa gata, og daa hadde Gregorius og mennane hans brynjune paa seg og sprang til. Daa høyrde Erling Skakke at Bjørn, systerson hans, slost med Halldor og Gregorius inn-paa bryggjune, og at han trengde hjelp. Daa gjekk han dit og var ovende mannsterk og bad folk hjelpa seg; «de vilde vera ei æveleg skam,» sagde han, «um ein vikvering skulde tugta oss her i vaar eigi fødebygd.» Der fall de 14 mann, og av deim døydde 9 paa flekken og 5 seinare av saari sine, og mange vart saara. Daa kom de bod til kong Inge, at Gregorius og Erling slost inn-paa bryggjune, og han fór stad og vilde skilja deim; men de var uraad, daa dei var reint rasande paa baae sidur. Daa ropte Gregorius til kong Inge og bad han ganga burt, og sagde at han ingin veg vilde koma, soleis som de no var, og sagde at de vilde vera den største ulukka, um han kom til noko; «ingin kan vita,» sagde han, «um ikkje de kan vera einkvar som er god til eit slikt syndeverk, um han ser seg syn til de.» Dermed gjekk kongen burt. Daa de verste staake var yvi, gjekk Gregorius og hans menn upp til Nikolaskyrkja[13], og Erling og hans menn etter, og ropte til kvarandre. Daa kom kong Inge andre gongen og forlikte deim, og paa baae sidur vilde dei at han aaleine skulde døma imillom deim. Daa spurde dei at Haakon var i Viki, og kong Inge og Gregorius fór aust og hadde mange skip. Men daa dei kom aust, skvatt Haakon og mennane hans undan, og de kom ikkje til slag. Daa fór kong Inge inn til Oslo, men Gregorius var i Konghelle.
Slaget på Kalvskinnet i Sverressaga: Bjørn Bukk sprang på elva og omkom. Han var i brynje og sank straks.

Nikolasson Bukk, Bjørn (I9772)

285

Ble 1589 lektor og kantor,1590 Res Kapelan til Vår Frues Kirke i Trondheim i 1616 ble han Sogneprest samme sted.

Usikker far https://forum.arkivverket.no/topic/178725-bernhoft-nygammel-slekt-videref%C3%B8ring-av-samme-tema-se-42116/

Kildereferanser, kanniken Hans Anderssønn (Bernhoft):

17.03.1591 Underskrev kapitteleden. Mao var han fra nå av medlem av Domkapitlet og som sådan, en kannik. (D.N.12, nr. 667)
http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=11123&s=n&str=

24.03.1591: Erklæring fra Jens Anderssønn, kantor til Domkirken og Hans Anderssønn
L0001/0001/0004: Vedlegg til lensregnskapet: Oppgave over bortforpaktet landskyld og tiende i Trondheim len, 15900501-15910501. Vedlegg 2-3.
http://arkivverket.n...e=bigger&mode=0

01.05.1593 (dateringen i diplomet er Valborgsdagen) Erklæring fra Jens Nilssønn og Hans Anderssønn, residerende kanniker i Trondheim. Mao kan han på dette tidspunktet ikke ha hatt et eget kannikedømme, men var altså residerende kannik, bosatt i Trondheim. Det er vel dette diplomet som Bang refererer til (side 284), og han kaller Hans Anderssønn for residerende kappelan til Vor Frue kirke, men i dette diplomet kalles han vitterlig for residerende kannik…
L0001/0004/0001: Trondheim lensregnskap, 15920501-15930501. Vedlegg 1-3 og #.
http://arkivverket.n...e=bigger&mode=0

27.04.1594 Underskrev sammen en rekke andre geistlige den sk. ”Sildtienden”. Hans Anderssønn kalles her for residerende kannik. Brevet er referert i 1641 i NRR III, side 73.
(Bang (side 284) sier ellers at Hans Anderssønn kalles residerende kappelan ved vor Frue Kirke ved dette dokumentet, men det er altså feil, han kalles residerende kannik
http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=riksreg8&sideid=37&innhaldid=2&storleik=

18.09.1596 Fikk brev av kongen på (kannikedømet) Inderøya (NRR, III, side 437). Han kalles her Hr. Hans Anderssønn, kannik.
http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=riksreg3&sideid=221&innhaldid=2&storleik=

25.04.1610 Prins Kristian V’s hylling i 1610, nevnes i Domkapitlets fullmakt, Hr. Hans Anderssønn som diaconus til Vor frue kirke
(Aktstykker til de Norske stændermøders historie 1548-1661 (1929), side 125.

17.04.1619 Døde Hans Anderssønn. Etter dagbok opptegnelser av svigersønnen Hr. Laurits Holgerssønn, ( Art av O. Grønlie i NST II, side 180ff)
30.09.1619 Post mortem, Kildereferansen til at han døde som sp til Vor Frue Kirke, må være et brev gjengitt hos Rørdam: Arrebos levnet,(1857) side 296, der altså Hans Anderssønn (post mortem) skrives til vår frue kirke.
http://books.google.no/books?id=fGkJAAAAQAAJ&printsec=frontcover&dq=r%C3%B8rdam+arrebos+levnet&hl=no&sa=X&ei=9K35T8LTA6Oo4gT5ld3ZBg&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false

Så noen usikre, men mulige belegg for Hans Anderssønn:

24.01.1594 kjennes Johannis Andreæ B’s påskrift i et håndskrift, og som er referert i NGL IV, side 722/723: En bok innbundet i brunt, og utenpå trykt H. A. 1594. (Chr Univ 530 fol.)
Her skrives Johannis Andreæ B. To ggr. ( f. eks i bl. 5) (Kan dette B stå for nettopp Bernhoft ?) Interessant, er det også hvordan denne Johannis Anderssønn er kommet i besittelse av disse skriftene. Disse omfatter bla. Landsloven / Frostatingsloven, og hvor det etter disse også refereres til Olav Vigfastssønn, ( lagmann i Trondheim tom 1538 ). Utelukkes kan det vel ikke at denne Johannis har arvet disse håndskriftene, og altså selv sørget for å få disse innbundet i året 1594. Mellom 1594 og 1599 har vel denne ”boken” kommet til Jakop Trolle, deretter i 1599 til Niels Lange. I 1796 eides den av en Ivar Perssønn Bø i Gausdal.. Nettopp det faktum at denne boken, eller håndskriftene skifter eier i 1599, gjør det like mulig at denne Johannis Andreæ er lik kantoren Jens Anderssønn som døde i 1599 (S.T.Dahl side 40) som om han skulle være lik Hans Anderssønn (Bernhoft), som jo var i live til 1619. ( Bang refererer uten videre (side 284) til at dette var et håndskrift som Hans Anderssønn eide, men vi kan ikke uten videre være sikker på det. Det kan like gjerne være kantoren Jens Anderssønn som eide håndskriftet….). Det som kan tale for at det virkelig var Hans Anderssøn som eide denne, er at det er trykt H.A. utenpå, og altså ikke J. A…
http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=ngl4&sideid=703&innhaldid=5&storleik=
http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=ngl4&sideid=704&storleik=

(1616) Nevnes en Hans Anderssønn som kannik til Overhalla (i Namdalen). Hos S.T.Dahl (side 12) refereres en kannikeliste fra 1616, der Hr. Hans Anderssønn skrives til Overhalla. Dahl oppgir ingen kildereferanser til denne listen, og jeg har ikke kunnet finne opprinnelsen til denne listen (ennå)

Andersen, Hans Bernhoft (I3619)

286

Ble 1673 personellkapellan i Ibestad senere residerende Pastor samme sted.

Hveding, Daniel Jenssøn (I3712)

287

Ble 1765 Sogneprest til Kautokeino,1772 til Lenvig og i 1781 som Prost i Tromsø.

Schjelderup, Rasmus Johansen (I4110)

288

Ble i 1580 Kapelan til Støren og i 1590 Sogneprest i Meldalen

Joensen, Olof (I3542)

289

Ble kaldt for "Den yngre" bygslet i 1717 en pundsleie av bruket på Harbakken etter Andreas Andersen.Peder avsto jorda til sønnen i 1758.

Manntall 1701 Harbache 23 år
https://digitalarkivet.no/view/206/pc00000000666871

Død 1761 67 år
https://media.digitalarkivet.no/kb20070601630493

Olsen, Peder (I1708)

290

Ble Kapelan 30 November 1631 til Beitstaden hvor han var til 1640, da han ble Visepastor til Stod.

Lund, Morten Olufsen (I3839)

291

Blev adlad 1624
Fungerade som pastor redan 1571 i Säbrå hos sin fader, eftersom fadern hade en begynnande ohälsa. De hemman som Gustav Vasa omhändertagit lät Johan III nu avyttra med bördsrätt åt pålitliga präster. Engelbertus kunde sålunda lösa till sig 13 1/2 Seland i Järsta, 5 Seland i Lägdom, 2 Seland i Lindom och 2 1/2 Seland i Muggärd, allt för en köpeskilling av 1308 mark. Efter sin första hustrus död 1597 bestraffades han av Uppsala domkapitel med 3 månaders avstängning för att ha tagit sig en ny hustru i förtid "in domun et thalamum". Källor: Boken om Säbrå

Kyrkoherde i Säbrå 1583 - 1586 ( 86 - 89 förenad befattning med Hans )
Kyrkoherde i Själevad 1589 -1613,
Kyrkoherde i Nederluleå åren 1614 - 1621.

Bure, Engelbert Laurentii (I8363)

292

Blindhejms-ätten, en af Norges mera kända

aristokratiska slägtcr under medeltiden, hade1
sitt namn efter endera af de båda godsen med
namnet Blindhejin på Söndinöre. Denna ätt samt
Ar n m ö d lin garna voro en tid de mest ansedd a
slägterna i denne landsdel. Ättens blomstrings-
tid inföll under 12:te årh. Flere af hennes med-
lemmar togo ifrig del i inbördeskrigen. Län-
derrnannen Hallkel Huk, som förde Harald Gille
till Norge, var en af blindhejmarna. En sonson
till honom, Nikolaus Simorisson, stupade i sla-
get vid Sekken 1162. v. .v.
(Nordisk Familjebok, Vol. 2, p. 680. Stockholm, Gernandtsboktryckeri-aktiebolag, 1878 )

Smørbalte, Jon Duvnjalson (I5279)

293

Bnr. 2 (lnr.217) OPPIGARDEN, landskyld 1/2 våg, 1838: 1 daler 2 ort 8 skill., 1891: skyld M. 8,16.
Ved skiftet etter Anders 1723 var boets brutto 64‑4‑4, avg. 6‑4‑4. Husdyr: 1 gl. hoppe, 10 kyr, 2 markkviger, 2 ettårs kviger, 8 sauer, 8 jømmer, 2 geiter, 2 hartegeiter, 1 bukk.

Prestemanntallet 1666, 29 år (nr.116)
https://media.digitalarkivet.no/ft10041005203039

Manntallet 1701 Lilbirche 62 år
http://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/206/pc00000000661153

Skifte 1723 (s.367a)
https://media.digitalarkivet.no/sk20090220640101

Skiftekort 1723
https://media.digitalarkivet.no/sk11216101712171

Pedersen, Andreas (I1638)

294

Bodde 1910 Ellingen Nord-Flatanger

Olufsen, Bernhof (I10696)

295

Bodde i 1944 hos sin bestemor i Trondheim flyttet siden å bosatte seg i Skien.

FT 1925 Tronheim
https://www.digitalarkivet.no/nn/census/person/pf01063300045534

Gravminne
https://www.slektogdata.no/gravminner/grav/b6bc210b-52d0-425d-99d9-fde343c8ce85

Langø, Johan Bergmann (I1809)

296

Bodde i 1944 i Villhelm Storms gate 1,Trondheim.Han dro så til USA men kom tilbake og bodde i 1946 i Jomfugaten 16a,Trondheim men dro så til bake til USA og bosatte seg der. US Naturalization 23/10 1947. Mekaniker på Belshaw Bros. Inc, medlem av fagforeningen IAM Locale Lodge 79

Pasasjerliste 1947 Stavangerfjord
https://familysearch.org/ark:/61903/3:1:3QSQ-G94V-JQPN?i=961&cc=1923888

Dåp 1919
https://media.digitalarkivet.no/kb10711506161063

Gift 1944 Trondheim
https://www.digitalarkivet.no/kb10051102161070

Skilt 1/7/1988
https://www.digitalarchives.wa.gov/Record/View/9EEE6255EE8B7FC834F4573215941048

Død 2010
https://www.digitalarchives.wa.gov/Record/View/E03BBFEE9180478B9A100CE8EBCE76BC

Langø, Birger Normann (I22)

297

Bodde i 1950 i Gate XXIII - Parkveien 26 ( nå Parkveien 5) før han flyttet til Torgny Segerstedts vei 9 i 1952 der bodde han fram til 1954, da flyttet de i nytt hus som Jarle bygde i Prinsens Gate 46.

Dåp 1923
https://media.digitalarkivet.no/kb10041208062075

Ekteskap 1949 nr 12
https://media.digitalarkivet.no/kb10041103042111

Gravminne
https://www.slektogdata.no/gravminner/grav/baeb8bab-4743-43b4-bff2-d5f34d5dca4d

Johnsen, Jarle Berg (I5)

298

Bodde i Erling Skakkes gt 6 i 1943

Langø, Elf Odd Johan (I10986)

299

Bodde i Leiteveien 1B i Rønvik. Kirkeboken sier født 16/1.

Dåp 1906 Nr 10
https://media.digitalarkivet.no/kb20060627040153

Konfirmert 19/6 1921
https://media.digitalarkivet.no/kb10051208070144

FT 1910 Brodal Rønvik
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036921001310

FT 1920 Thorsletten
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01074266002066

Gravminne
https://www.slektogdata.no/gravminner/grav/e759bc70-17aa-457a-93a4-1b7506ceb055

Ellingsen, Engelke Helene (I25)

300

Bodde iflg W. Brandt på Øsund (Øren). Dette stedet ligger ca. en sjømil innenfor Gåsvær. Gåsvær i Meløy kommune ligger mellom øygruppa Støtt og Meløya.

Aalborg, Christen (I272)

Hurtig linker

Webmaster Message

Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !

Notater

Hurtig linker

Webmaster Message

Kontakt oss