Mine Slektssider
Treff 2,451 til 2,500 av 3,040
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 2451 | OMKOMMEN PAA SØEN OG FUNDEN EFTER FORAAR | Christensen, Nils (I3456)
|
| 2452 | Omtales både av Erlandsen, Lassen og Delgobe bare som «Præst i Nordland(ene)»; men i «De Skelderupers Slegte-Register» som finnes på Det kgl. Bibliotek i København, er Rasmus opført som «Hyteskriver p. Røraas, givt med Ane Margret, Laugmand Hans Weslings D: Børn Hans, Ane, Kirstine, Nils». Skifte 11 jun. 1696, Røros47: Tre barn: Hans 11 år, Nils 4 år, Anne Kristine 8 år. Sølv merket: RNS AMW 1684, AR Hagerup - AID Pareli 1684, HMW KRHDK 1666.. | Schjelderup, Rasmus Nilssøn (I1856)
|
| 2453 | Omtales både av Erlandsen, Lassen og Delgobe bare som «Præst i Nordland(ene)»; men i «De Skelderupers Slegte-Register» som finnes på Det kgl. Bibliotek i København, er Rasmus opført som «Hyteskriver p. Røraas, givt med Ane Margret, Laugmand Hans Weslings D: Børn Hans, Ane, Kirstine, Nils». Skifte 11 jun. 1696, Røros Tre barn: Hans 11 år, Nils 4 år, Anne Kristine 8 år. Sølv merket: RNS AMW 1684, AR Hagerup - AID Pareli 1684, HMW KRHDK 1666.. | Wesling, Ane Martha Hansdatter (I8229)
|
| 2454 | Omtalt i Eideboka bind 2 side 342-343 under Vollan på Halåsen. Han var født på Vågsbøen (se side 215) og gifta Berit Knutsdatter Lyngstadås. De slo seg ned på Vollan hvor de fikk 5 barn. Dåp 1752 https://media.digitalarkivet.no/kb20070912660367 Død 1795 https://media.digitalarkivet.no/kb20070912660598 | Halaas, Niels Nielsen (I8239)
|
| 2455 | Omtalt i Eideboka bind 2 side 342-343 under Vollan på Halåsen. Hun var fra Lyngstadåsen (se bind 3 side 225) og gifta seg med Nils Nilsen fra Vågsbøen. De slo seg ned på Vollan hvor de fikk 5 barn. Etter at Nils døde ble Berit gift på nytt med Arne Eriksen Bjørnsund og Ole Olsen Brandseter. Etter at Berit døde var det Ole og hans etterkommere som tok over gården på Halåsen. Dåp 1752 https://media.digitalarkivet.no/kb20070912660368 FT 1801 Halaas https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058427001305 Død 1806 https://www.digitalarkivet.no/view/267/pg00000001359124 | Knudsdatter, Berit Åsen (I8240)
|
| 2456 | Omtalt i Eideboka bind 3 side 225-226. Hun var fra Dyrhaugan (se side 268) og ble gift med enkemann Knut Kristensen Lyngstadås i 1751. Sammen fikk de 7 barn. FT 1801 Lyngstavaas https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058427001423 Død 1807 https://media.digitalarkivet.no/kb20070912660617 | Svendsdatter, Elen Dyrhaug (I10839)
|
| 2457 | Omtalt i Eideboka bind 5 side 115-119. Lars eller Lauritz Pedersen Friis var lensmann i Meks tinglag. Navnet Friis tilsier at han var fra Friesland i Nederland eller Schleswig i daværende Danmark. Hans ene datter het Tellse, som er et vanlig navn i Friesland. Ifølge forfatteren var han født cirka 1555, dette bygger på at hans eldste barnebarn var født cirka 1602. Det var skifte etter Lauritz Pedersen Friis i 1628. Her nevnes syv barn: Gunder, bruker på bnr. 2 under Silneset Knut, bruker på bnr. 5 på Silset etter foreldrene Størker, bruker på bnr. 1 under Silset Tellse (Tallse), gift med Jon på Ottnes, Aure. Marit, gift og bosatt på Berg. Dokumentet viser ikke til hvilken Berg det var (Berg finnes i Veøy, Bolsøy, på Kleive og i Aure) Marit, gift med Erik Hansen fra Ugelstad. De bodde på Steine, Averøy Ingeborg, bosatt på Hasseløya (Hattheøenn). Dette må være Hasseløya i Averøy | Friis, Lauritz Pedersen Silset (I10861)
|
| 2458 | Onkel der Mutter des Kaisers Arnulf. | Liutperht (I5995)
|
| 2459 | oplod 1321 sammen med Hr. Niels Tuesen af Hørby og dennes to Sønner til Gudhjems Kloster en Gaard Aaketorp, som Fru Ingeborg Mogens Skænkeres Datter havde givet til Klosteret, fik 1343 Gods i Magleby og Stigsnæs (Flakkebjerg H.) i Pant af Jens Skaaning og 1348 af Oluf Jensen af Tystofte Gods i Hesleby, pantsatte 1355 Gods i Tjustrup til Hr. Ture Knudsen (Dyre); vist g. m. en Datter af Hr. Niels Tuesen (Huitfeldt) til Hørby, thi denne kalder ham sin Søn. | Urne, Nicolaus (I7274)
|
| 2460 | Oppholder sig 1729 (farbror Lars Iversens skifte) på Øvre Dal i Moe | Tomasdatter, Beret (I1621)
|
| 2461 | Oppholdse seg i Trondheim 1708 | Drejer, N.N Pedersdatter (I3983)
|
| 2462 | Oppvekst og ungdomstid Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants. Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte Væringgarden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for væringene. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i. Det skal være i alt 18 større slag rundt om i Middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han var med å erobre hele 80 byer. Snorre forteller i Harald Hardrådes saga at han fikk vite om at nevøen Magnus Olavsson var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem. Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884: Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne. Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme. Medkonge fra 1046 I løpet av et par år hadde Harald kjøpt seg støtte fra flere hold innen Norge, fra danskekongen Svein Estridsson og fra svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet ganske brutalt i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe. Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Øst-Norge, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Kaupang og Skien må ha vært ganske innbringende. Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i Væringgarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det er nå han fikk tilnavnet «hardråde». Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har sannsynliggjort at Østlandet, og særlig områdene i Viken og Grenland, har hatt nær tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo oppstod på grunn av handelen mot Danmark. Videre går det fram at den norske kongemakten har gjort forsøk på å hevde overherredømme her, men at det har begrenset seg til bare kortere perioder. Harald Hardråde var dog ikke fornøyd med å kun herske over Norge. Han mente at han hadde vel så stor rett til å være konge over Danmark. Han kjempet en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson. Det blir ikke fred mellom de to partene før etter slaget ved Niså i 1062. Da går Harald i gang med å konsolidere riket innad. Tre sommersesonger går, der Harald og hans lille, men meget kompetente hær sveiper over Viken og Opplandene og slår all motstand ned for fote. Her benytter de også de mest brutale metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller om at de etterlater «plogen stående i marka». Det vil si at soldatene har slaktet alle husdyr og brent alt korn, slik at de plyndrede bøndene og deres familier går en lang vinter med hungersnød i møte, og deretter – hvis de overlever – har de ingen trekkdyr til å pløye jordene. Det er etter alt å dømme i forbindelse med dette felttoget at Harald tar kontroll over Oslo. For tettstedet eksisterte på dette tidspunkt og hadde vært der i bortimot hundre år. Det som skjer er at han bygger ut byen til et administrativt senter og militært støttepunkt i Viken. Fra midten av 1000-tallet virker det som Oslo vokser kraftig. 1066 Harald ønsket å ta over den engelske tronen da denne ble ledig og reiste i starten av september over med en stor flåte – på ca. 300 skip – sammen med sønnen Olav. Reisen gikk via Shetland og Orkenøyene. Harald var sammen med Tostig Godwinsson – bror av den nye engelske kongen – for å ta over kongemakten. Mens Harald og Tostig kjempet i Yorkshire, kom Harold Godwinsson raskt opp sørfra med store styrker og overrasket nordmennene. Harald Hardråde og store deler av hans styrker tapte slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Harold Godwinssons hær led også store tap, og det gjorde at den ble et lett bytte for Wilhelm Erobreren senere på året da han kom over fra Normandie. Olav tok farens lik tilbake til Norge hvor det ble gravlagt i Trondheim. Slaget ved Stamford Bridge ses på som vikingtidens slutt og begynnelsen på middelalderen. Harald Hardråde og mynter En norsk penning-standard på ca. 0,90 gram ble etablert under Harald Hardråde. Penningstandarden tok utgangspunkt i den gammelnorske markvekten på ca. 214 gram, og det gikk 240 penninger på en mark. Gjennom hele sin kongetid utmyntet Harald penninger av én hovedtype, med trikvetra-tegnet på adversen. Kong Haralds myntsteder var Nidarnes og Hamar. Ved å følge utviklingen av denne utmyntningen via stempelkoblinger og kjeder av slike koblinger, ser vi at det skjedde en planmessig forringelse av sølvinnholdet i myntene. At innblanding av kobber i myntmetallet støtte på motstand, viser en episode i Morkinnskinnas versjon av Harald Hardrådes saga. Der blir det fortalt at den islandske hirdmannen Halldor Snorresson kastet myntene av denne «Haraldsslåtten» fra seg i forakt. Myntfunn viser nå likevel at disse myntene ble brukt og spart på rundt omkring i landet. Utenlandske mynter – særlig angelsaksiske og tyske penninger – som inntil kong Haralds første regjeringstid dominerte norske skattefunn, forsvinner nå fra pengesirkulasjonen i Norge. Det er norskekongens egen mynt som rår. | Sigurdsson, Harald III Hardråde (I4326)
|
| 2463 | Optaget 25. juni 1626 på Sorø «Nicolaus Petri», og udgået 1. maj 1630. Indskrevet ved universitetet (København?) fra Sorø 22. maj 1630. Studerede i Leiden, Amsterdam og Franeker fra 1634 til 1636, hvorefter han er blevet Prest i Trondhjem. Resid. kapellan til Vor Frue kirke i Trondhjem. Skifte 13 okt. 1653, Trondhjem. Avdøde herr Niels Skielderup. Enke Anne Andersdatter's samfrendeskifte med 6 um. små barn, Peder, Anders, Jens, Rasmus, Karen og Anne, brorlodd 266 Rd., stedfar herr Peder Bredahl (alt avgjort, alle 6 fått arven).. | Schjelderup, Nils Pedersøn (I746)
|
| 2464 | optrådte 1201 som sekretær for sin døende oknkel biskop Absalon, og blev indsat i hans testamente som den, der skulle sørge for, at testamentets bestemmelser skulle føres ud i livet. Efter denne sidste store opgave hører vi ikke mere til Alexander, men han fik tre sønner. Kun den ene af dem fik efterkommere, og det er igennem hans døtre, vi får linjen kørt videre. | Pedersen, Alexander (I5314)
|
| 2465 | Örjan ble født omkring 1400, levde 11.08.1471 (DN XIV 109), men var død i 1474 i henhold til Helga lekamensgillets i Stockholm gillesbok, som dette år omtaler «fru Margareta relicta Örian Carlsson militis». Han er kjent 1435 - 1470, kalles beskedlig man i 1438, men «wælbornan man oc höffdhinge i Jæmpthaland» i 1450, høvedsmann over Jämtland og Härjedalen 1449 - 1457. I denne egenskap dømte han i rågang om skogsgrensen mellom Tunvågen og Flatnor ifølge en ny rågang der i 1467. Ifølge kanselirådet friherre Johan Gabriel Sack var han i henhold til ett originaldokument nevnt som riksråd samtidig med Magnus Bonde Philipsson hos «konung Carolus VIII Knutson» i 1458. Opplysningen om at hr Örjan ble medlem av kong Karls svenske råd gjentas av Kolsrud i 1909 og kan henføres til Stiernman i 1756: «JÖRAN CARLSSON, Riddare, konung Carl Knutssons Råd och Förlåfware på Stockholm år 1457. Omfattende forskning vedrørende Sveriges riksråd har heller ikke kunnet bekrefte dette, selv om dette ikke uteslutter at han har vært riksråd. I alle fall avanserte Herr Örjan til den svensk-norske høyadelen. Han ble slått til ridder i forbindelse med kroningen 1449 i Trondheims domkirke av kong Karl VIII Knutsson [Bonde]. Herr Örjan var kong Karls hærfører over en hær av jämter ved ett angrep mot Trøndelag i slutten av 1452, der han inntok konge- og biskopsgården i Trondheim. I brist på understøttelse og med underrettelser om at herr Olof Nilsson [Skanke] var på vei med en norsk styrke, dro han seg tilbake med de fanger han hadde tatt over fjellet til Jämtland. I april 1453 førte han ett nytt felttog til Trøndelag, men ble også denne gang fordrevet av herr Olof Nilsson [Skanke]. Örjan ble fra norsk side anklaget for svek. Det ble strid om den norske tronen mellom kongene Karl VIII Knutsson [Bonde] og Kristian I av Danmark som ble kronet til norsk konge i Trondheim i 1450. Herr Örjan tok parti for Sverige og flyktet til Stockholm der han sammen med to andre ble utsett til slottsloven på Stockholm slott. Ved kong Kristian I:s beleiring av Stockholm midtsommerdagen i 1457 ble herr Örjan og andre av kong Karls tilhengere tatt til fange og mishandlet av danskene. Han ble nevnt i kong Karls første forsvarsskrift datert i Danzig 13.04.1457. Senere, ved en sammensvergelse i 1463, utpekes bl.a. herr Örjan, og han blir satt i fangetornet «Herr Örjan Karlsson, den sköna man, förty ärkebiskopen räddes han». Hr. Örjan er tilbake i Jämtland i 1469 der han beseglet Michel og Mattis Olafssønners salg av Våle. De benevnes «välborne män herr Jöran Karlsson, riddare, Jens Kalsson og Peder Olofsson, lagman.» Hans setesgåd var Hov, Hackås, hvis ene halvdel han overlot til sin eneste sønn, Karl Örjansson, den 11.08.1470 (DN XIV 109). Ifølge Jöran Persson Skunck i Hov eide han også Billsta og Gillsta i Hackås, samt Vësterhus på Frösöen. Våpen: Etter ett segl fra 1449 en blå(?) (naturfarget) bepansret skanke med sporre vendt mot høyre i ett felt av sølv(?). Han fikk sønnen Karl i sitt første ekteskap, navnet til hans hustru er ukjent. Örjan giftet seg annen gang etter 1449 med fru Margit (Margareta) Jönsdatter i hennes andre ekteskap. Hun var 1. gang gift med vepneren Peder Johansson [Schack av Skylvalla] til Sätuna i Uppland. I morgengave fikk hun Gillsta og Lövdeberg i Hackås av Herr Örjan. Ifølge Hirtzholms «Vaabenbok» ble Hr. Yrjan Karlsson slått ihjel av svenskene og begravd i Norge. Fru Margit levde som enke da hun i 1477 solgte gårdene til stesønnen Karl for 50 mark (DN III 917). | Karlsson, Örjan (I5071)
|
| 2466 | Örjan var vepner og kjent 1498 - 1546. Hans setesgård var Hov, Hackås, hans farsarv. Han bodde på sin gård i Vinälven i 1546. Han er benevnt god mann, danneman, beskedelig man, hederlig man, ärlig och välbördig man i 1529 (DN XIV 661), «aff vabn» i 1530 (DN XIV 686). «Yrian i Hof» nevnes første gang i 1498 i ett domsbrev utstedt i Berg. Ingemund og Olof Ingemundssønner i Loke solgte i 1523 en søsterdel av Gillsta i Hackås til Örjan Karlsson for 10 mark (DN XIV 392). Jens Kettilson i Bjärme og Anders Kettilsson i Billstad, mennene til hans fars kusiner, medga at de hadde kommet overens med ham om «Bytte mellom Billestad og Hof», hvoretter de skulle ha halvdelen i Merle og halvdelen i Ålberg som allerede var i deres besittelse. Han erkjente i 1526 at han av Sven i Heglid hadde mottatt en hest for sin odelsrett i Heglid, Sunne (DN VIV 561). Örjan var domsmann i 1520 (DN XVI 362), 1526 (DN XIV 560) og 1530 (DN XIV 674). seglvitne i 1527, 1528 og 1529 (DN XIV 604, 623, 624, 646, 647 og 666). Han ble ofte anvendt som vitne, hvilket fremgår av et 50-tall dokument. Den norske stattholderen, Vincenc Lunge, som ble drept i 1536, tilskrev 02.08.1529 «ærlig og velbørdig man Örjan Karlsson på Hov», og berømte hans forholdningssett overfor ærkebiskop Olofs forsøk på å tvinge Vincenc Lunge til å overgi lenet. Videre takker han for god pleie og allt godt som ble vist ham da han siste gang var i Jämtland, for hvilket han vil være Örjan og hans barn stadig takk skyldig. I et brev skrevet 09.04.1530 i Tønsberg benevner han ham «Kiere Iøren Karlson Swogher och syndherligh godhe wen» (DN XIV 685): «Wenligh och kierligh helsen til forne sent medh gwdh Kiere Iøren Karlson swogher och syndherligh godhe wen: Haffwer iegh formerth ath ther haffwer nokre aff myne wuenner woredh inne j Iemthelandh och thaket nokre skalkes witnesbyrdh paa the ordh *handherlingher och thale som iegh paa hwort tinglagh offwer alth Iemthelandh for menige almwghe forhandledhe och thaledhe Saa sendher iegh edher en copie som her wtj edhers breff beslwthet er aff alle the artikel och handhlingher som iegh ther til kienne gaffh forhoper megh atj eller noken j alth Iemthelandh eckie annedh haffwer formerth eller hørth ath annessleidher er forhandledh och talth: en som her beskrewedh staar kierlighe och høyelighe begierendis j wille flii megh then beseildh wndher edhers och xxiiij the yppersthe mendz insigle offwer alth Iemthelandh Och skal myn fowth Iorgen Pederson wm han tiil stedhe er: eller och myn capellan Her Nilss ware edher ther tiil behielpeligh: Kiere Iorgen lather edher eckie wmkiere aff nokre falske breff elle tidendher som tiil edher komme: ath iegh eckie skal Iemtheland beholde Er iegh nw j myn retthe reise nid tiil kongelige mat steddher Och maa j ganske forlate edher ther tiil ath myne breff som iegh haffwer aff kongeligh mat: som lydhe paa x aarss forleeningh paa Iemthelandh: bliwe intet macthløss giorde: eller tiil bake driffne j nokre hande maathe Och wil iegh medh alle snareste megh mogielicth er gieffwe megh hiith tiil bake ighen wille j therfore flij thet saa ath skatten aff Iemthelandh: ther j landeth tiil stedhe bliwer intil saa lengie iegh enthen sielffwer personeligh tiit j landeth kommer eller och mith wisse bwdh: medh kongeligh maiestadz bref hwor effther j edher retthe skwle: thet forskyller iegh medh edher j alle erlighe och tilborlighe maathe altiid gierne: kiere swogher er iegh och begierendis eith breff paa ein artichel stondendis j edher preuilegie lydendis then artichel her och j breffwedh inne lacth er Och weith iegh inthet hworeleidis thet nw j Iemthelandh tilstaar Thii skycker iegh thette mith bwdh: forst til edher: och ther som Iøren Pedherson j landet tiil stedhe er: eller och her Nilss: Pedher Nilsson: eller Iorghen Olsson myne tienere: j wille strax sendhe bwdh effther them: at the wfortøffwedh komme til edher: Och gieffwer them thette tilkienne ath the ere medh edher behielpendis saa thenne myn skriwelsse medh aller førsthe fwl gioress kan: befallendis edher gwdh Och altiidh gierne giørendis hwess edher leyfft er Datum in Tonsbcrgh palme lørdagh Anno Dominj M Dxxx» Sammendrag: Hr. Vincents Lunge, der staar paa Reise til Danmark, tilskriver Jörgen Karlssön i Jemteland med Begjæring om i Forening med Fogden Jörgen Pederssön eller andre at skaffe ham efter medfölgende Kopi et Vidnesbyrd af 24 af de ypperste Mænd i Landet, om hvad han har forhandlet paa Thingene med Almuen; han haaber sikkert at faa sit Tiaars Lensbrev paa Jemteland stadfæstet af Kongen, hvorfor Skatten bör blive i Landet, indtil Sagen er afgjort. Våpen: Ifølge segl fra 1509 og 1526 førte han en bepansret skanke med sporre i ett skjold og med omskriften [S] Georgii Karoli. Han ble gift før 1529. Hans hustru levde i 1529, men hennes navn er ukjent. | Karlsson, Örjan (I5075)
|
| 2467 | Ormstrup, nævnes 1338 og sammen med Johannes Hvas 1344, var 1345 endnu kun Væbner, erhvervede 1354 Gods i Sal Sogn ved Mageskifte med Alling Kloster, var 1360 Befuldmægtiget for den oprørske jydske Adel ved Forliget med Kong Valdemar og beseglede Recessen i Kalundborg, var endnu 18 Marts 1363 nærværende paa Viborg Landsthing | av Ormstrup, Laurids Hvas (I7292)
|
| 2468 | Ormstrup, var 1400 ridder, erhvervede 1404 kgl. stadfæstelse på det af fru kirsten købte gods, var 1405 en af forloverne for Jens Nielsen Løvenbalk, og 1411 forlover for kongen ved forliget i Kolding, fik 1418 sammen med hr. Esluf Eslufsen Bilds arvinger skifteafkald af esluf jensen, var 1419 forlover ved forbundet med kongen af Polen og 1421 medudsteder af det jyske vidne om, at Sønderjylland hører til Danmark, beseglede 1423 på Viborg Landsting et hyldingsvidne, - skifte holdtes efter ham 16. oktober 1430 | av Ormstrup, Laurids Hvas Den Yngre (I7290)
|
| 2469 | overlevede manden. | N.N (I10684)
|
| 2470 | Overlevede ægtefællen. - Hendes ofte hævdede kongelige afstamning kan ikke påvises. Hun skulle ifølge DAA 1898:225 være "en datterdatter af Knud den Hellige", hvilket ifølge Marianne Johansen og Helle Haldings bog "Thi de var af stor slægt" er et åbent spørgsmål. | Eriksdatter, Inger (I5308)
|
| 2471 | Overtager Lurøgård efter forældrene. Død 1762 https://media.digitalarkivet.no/kb20050426020301 | Mechlenborg, Eva Christensdatter (I229)
|
| 2472 | Overtar Sømhovd rund 1740 Dåp 1717 https://media.digitalarkivet.no/kb20071002620274 Død 1787 https://media.digitalarkivet.no/kb20071002620445 Sømhovd https://www.nb.no/nbsok/nb/822639995ab27b8add8610d8374d937d#161 | Andersen, Ole (I4846)
|
| 2473 | Overtok andre halvpart av ø. Sama etter sin mor Anne i 1714. Manntall 1701 Samme 8 år https://digitalarkivet.no/view/206/pc00000000667158 | Johansen, Hendrik (I5938)
|
| 2474 | Overtok farsgården. 13 barn i ekteskapet. | Olsen, Andreas Dal (I2631)
|
| 2475 | Overtok Indre Alvestad i 1650-årene der satt han som bygselmann til sin død. Bertel og Nils delte bruket i 1696. | Larsen, Nils (I1720)
|
| 2476 | Overtok Ligården 1761, skifte 12/10 1769. Død 1769 https://media.digitalarkivet.no/kb20070603370596 Skifte 12/10 1769 https://media.digitalarkivet.no/sk11216091208771 | Ligarden, Ola Rasmusson (I8174)
|
| 2477 | På en altertavle, gitt av Anders Hansen Røst, som finnes i Bergens Museum og som har tilhørt Kvenangen kirke, annekskirke til Skjervøy, står følgende: Gud til ære Kierken til Beprydelse Er denne Taffle til Amindelse effter Min Forrige Salige Quinde Anne Anders Datter Huiss Legem Huiler til en ære fuld Opstandelse Udi Vorfrue Kirke gaard i Trunhiem. Foræred Aff Den Actbar Mand Anders Hanssen og den Gud-elskende Matrone Ellen Jons D Kiel Anno 1690 Den 16 May Kilde: Bergens Museums årbok 1918-1919. Anders Hansen (Røst) var åpenbart gift 2 ganger. Hans første hustru hadde også barn fra et tidligere ekteskap. Ved dåp av barnet Elen i Domkirken 19 Nov 1706 (med hans andre hustru), nevnes nemlig stedatteren hans: f: Anders Hansen Norrfahr m: Elen Joensdatter Khiil Barnets nafn Elen Faddere: Margret Poul Poulsens, Inger Peder Pettersens, Anders Hansens stipdatter Berit Lucia, Jacob Wite(?), Lorents Angel Mejer(?) Med rimelig sannsynlighet har Berit Lucia tatt navnet Røst etter sin stefar. I dette tidsrommet ble navnene Berit, Beret, Birrit, Birgithe gjerne brukt litt om hverandre, alt etter hvem som skrev. Denne stedatteren, er med god sannsynlighet henne som senere ble gift med Axel Nielsen Rasch og andre gang gift med Tarald Andreas Giæver. Hennes farsnavn er foreløpig ikke påvist i primærkildene. Det er helt på det rene at hun ikke er identisk med datter av Augustinius Røst (hun var gift med Bastian Sørensen Røst). 2 Mai 1724 betalt begravelse i Vår Frue sogn: 2/5 .. Anders Hansen nordlandshandl.,klok. ringte. Kilde. Trøndersk Personalhistorie - Bind 1 (Brodahl), s. 98 | Røst, Anders Hansen (I9316)
|
| 2478 | På Lille-Alteren ved farens skifte i 1722. Skiftekort 1731 https://media.digitalarkivet.no/sk11216101711975 | Nilsdatter, Lisbet (I1623)
|
| 2479 | På side 108 og videre kommer de som skylder Maren (Rasmusdatter) i (Bardals)Elven penger. Kildeinformasjon: Nordland fylke, Helgeland sorenskriveri, Tingbok 3 , 1700-1709, oppb: Statsarkivet i Trondheim. Permanent sidelenke: http://arkivverket.no/URN:rg_read/28719/107/ Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-rg20090515640298.jpg ********************** 1710 stevner MAREN RASMUSDATTER naboen Jon Gabrielsen for en båt som skulle være utlagt til en Markus Jensen i Bergen etter ”hindis siste mand Frantz Anthoni”. I det hele tatt er hun aktiv både som saksøker og saksøkt først på 1700-tallet, og trolig må hun ha hatt ballast fra oppveksten for å opptre slik hun gjør: Kildeinformasjon: Nordland fylke, Helgeland sorenskriveri, Tingbok , 1709-1714, oppb: Statsarkivet i Trondheim. Permanent sidelenke: http://arkivverket.no/URN:rg_read/31246/43/ Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-rg20090427340626.jpg ********************** Maren Rasmusdatter Bardal Var Fadder Ca. 70 År Gammel Første Påskedag 1717 I Hemnes Kirke Til Alexander Aaengens Guttebarn JONAS: (Se Venstre Side) Kildeinformasjon: Nordland fylke, Hemnes, Ministerialbok nr. 825A01 (1704-1728), Kronologisk liste 1717, side 123. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16553&idx_id=16553&uid=ny&idx_side=-124 Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20071005630091.jpg Maren Rasmusdatter Var Fadder For Sønnen Lars Arentsen Sin Datter "Karen" Døpt 21. Søndag Etter Trinit. 1723: 17. Oktober 1723. (Se Høyre Side Nederst) Kildeinformasjon: Nordland fylke, Hemnes, Ministerialbok nr. 825A01 (1704-1728), Kronologisk liste 1723, side 184. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16553&idx_id=16553&uid=ny&idx_side=-185 Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20071005630153.jpg | Rasmusdatter, Maren (I8283)
|
| 2480 | På tinget 21/8 1764 blir Karen Pedersdatter spurt om eiendomsskillemellom gårdene Øvre Dal og Nedre Dal. Karen bor på gården Ure hos sinsønn Peder Erichsen. Hun hadde bodd på gården Nedre Dal i 65 år.http://arkivverket.no/URN:rg_read/31299/186/ | Pedersdatter, Karen (I9010)
|
| 2481 | På Tufte i Gjerpen. Nevnes første gang i et brev av 22. september 1481 [DN VII, 490], umiddelbart efter faren, som lagrettesmann i Skiens-syssel. I samme egenskap forekommer han som medutsteder og besegler av endel brev mellem 1490 og 1516 og da altid som nr. 1 av lagrettesmennene [DN V, 948; IX, 457; VIII, 474, 491.]. I sitt segl fører han et bomerke som er praktisk talt identisk med det av hans presumptive farfar, Mattis Torgeirsson, anvendte. Som avdød nevnes Mattis Nielsson første gang i et brev av 28. juni 1533 [DN XI, 593]. | Tufte, Mathis Nikolasson (I8126)
|
| 2482 | På väg till dottern i Sandsele gick hon vilse, då vägen var illa utmärkt och frös ihjäl i skogen. | Johansdotter, Beata (I8881)
|
| 2483 | På vei hjem fra Østersjøtoget i 1022 kom det til forsoning mellom Knud den Mektige og Torkil den Høye, som ble innsatt som stattholder i Danmark. Få år senere døde Torkil, og den engelske stormannen Wulfsige, som var gift med Knuds halvsøster Estrid, overtok som stattholder under navnet Ulv Jarl. Hans far var angelsakseren Sprakling, etter islandske kilder, Torgils Sprakelegg. I brev fra Knud den Mektiges tid nevnes Ulv og hans bror Eilif som jarler i England. Ulv var nest kong Knud den mektigste mann i Danmark. Under et sjakkspill kom han i trette med Knud. Han ble deretter drept i Luciuskirken i Roskilde ca. 1026 av hirdmannen Ivar Hvide på Knud den Mektiges befaling. | Torgilsson, Ulf Jarl (I5282)
|
| 2484 | Paa denne Tafle og Ramme Findes de gamle Skieelers Stamme Fra Fader til Søn ud ad Rad Den rette Old Linie nedad, Som i Danmark har bygged og boed Med dier Fruer af ædel Roed, Men hvem den Første Faer har vaaren, Og hvo Skieelers Nafn først hawer baaren, Det kan ikke vides til fuld, Det er for mang' Aar lagt i Muld, Gud hiælp dier Børn baader Smaa og Stor At trien i deris Oldfaders Spor. Indeskriften paa den malede Slægtstavle i Aalum Kirke | Skeel, N.N (I7255)
|
| 2485 | Palna-Toke var ifølge Jomsvikingesagaen sønn til den mektige Palne Tokesson og Ingeborg, datter til Ottar Jarl i Gautland. From Snorre Sturlasson, King Olaf Trygvason's Saga: "38. HARALD GORMSON'S DEATH. Svein, King Harald's son, who afterwards was called Tjuguskeg (forked beard), asked his father King Harald for a part of his kingdom; but now, as before, Harald would not listen to dividing the Danish dominions, and giving him a kingdom. Svein collected ships of war, and gave out that he was going on a viking cruise; but when all his men were assembled, and the Jomsborg viking Palnatoke had come to his assistance he ran into Sealand to Isafjord, where his father had been for some time with his ships ready to proceed on an expedition. Svein instantly gave battle, and the combat was severe. So many people flew to assist King Harald, that Svein was overpowered by numbers, and fled. But King Harald received a wound which ended in his death: and Svein was chosen King of Denmark. ..." Om vi skulle tro sagaene, var Jomsborg et rent krigersamfunn. I virkeligheten var stedet først og fremst en handelsby, og forsåvidt hadde de sagakritikere rett som i en mannsalder ville fjerne hele Jomsborg fra historien. At den hadde sitt borganlegg med garnison, betyr neppe særlig mer enn at den var sterk nok til å hevde en uavhengig stilling og inngå allianser med andre makter. Den ser ut til å ha vært Harald Blåtann en tro forbundsfelle; det var hit han tok sin tilflukt da han ble avsatt av sønnen Svein Tjugeskjegg. Likevel kan myten om jomsvikingenes krigerforbund ha sitt opphav i faktiske forhold. Det er funnet en stor militærleir her, lik andre som det er funnet spor etter rundt om i Danmark. Disse kalles gjerne Trelleborger etter den første som ble funnet ved Trelleborg på Sjælland. I Jomsborg dreier det seg om fire veldige, sirkelrunde festningsanlegg. Innenfor store dobbeltvoller ligger det et kompleks av hus plassert langs et aksesystem med stor presisjon. Husene må betegnes som kaserner, og anlegget som en krigerleir. Borgene er forbløffende vitnesbyrd om en teknisk innsikt man ikke ante nordiske vikinger kunne være i besittelse av. Den har de sannsynligvis fått fra Orienten. I arabiske land de hadde handelskontakt med, finner vi byer anlagt etter et tilsvarende mønster. Men anleggene vitner også om en høy grad av organisasjon, altså av konsentrert makt og rikdom. | Palna-Toke (I8054)
|
| 2486 | pantsatte 1302 Gods i Ølby og Vidskølle til St, Clare Kloster for den Gjæld, hans Moder og Broder og han stod i for hans to Søstres Indtagelse i Klostret, beseglede 1316 til Vitterlighed med Oluf Fleming, fik s. A. tildømt Gods i Kjelleklinte, Saltofte osv., som var ham pantsat af Anders Nielsen og Hr. Svenning Truelsen, var 1321 Medudsteder af et Vidne af Sjællands Landsthing. | Lunge, Oluf Olufsen (I6506)
|
| 2487 | Pantsatte 17. marts 1465 som enke gods i Brusk herred til hr. Eggert Frille, betænkes 1503 i hr. Hans Urnes testamente. | Oxe, Christine Pedersdatter (I4214)
|
| 2488 | Pantsatte som Enke sin Del i Skaarup (Skovby H.) til sin Frænde (!) Anders Olufsen og 1370 til Niels Basse en Gaard i Markeslev | av Tystofte, Helene Olufsdatter Saltensee (I7177)
|
| 2489 | Partners | Familie: Birger Normann Langø / Thea Elida Thomassen (F6)
|
| 2490 | Partners | Familie: N.N Tiller / Thea Elida Thomassen (F306)
|
| 2491 | Partners | Familie: Reginius Andreas Rasmusen / Andrea Birgitte Hendriksdatter (F727)
|
| 2492 | Partners | Familie: Markus Christian Bernhard Johnsen / Nilsine Eveline Meier Nilsdatter (F731)
|
| 2493 | Partners | Familie: Nikolai Rohde Andreassen / Josefine Jørgine Marie Johnsen (F880)
|
| 2494 | Partners | Familie: Hans Nikolai Hansen / Anne Elisabeth Schjelderup (F943)
|
| 2495 | Partners | Familie: Nils Winther Nilsen Schjelderup / Oline Jacobsdatter (F2212)
|
| 2496 | Peder ble benevnt «god mand» og var kjent 1546-52. I 1553 var han død. Hans setesgård var Hov, som han overtok senest i 1546 etter sin far som flyttet til Vinälven. Han var lensmann i Hackås (Berg i Jämtland) og lagrettemann 06.09.1546. Høsten 1553, etter at Peder var død, ble han dømt kvitt og fri i forbindelse med sine kusiners menns krav i arveskiftet mellom sin far og dennes søster, Anna [Karlsdatter]. Han etterlot seg flere barn, prosten Erik Andersson i Oviken opptrådde derfor på deres vegne (DN XV 629): «Alle danne men som thetta breff see heller høre lesas helsom wj xjj domsmen som her effther nempnis Torkil j Gerde Torbiorn j Ffaakher Mortin Torstinson j Monstadh Wne Iensson j Billestadh Hendrik j(bi)dem Jon Karlson j Østanaar Eric j Sande Greghels j Nexstadh Per Torgotson Per j Dødre Benkth j Sande Per Persson j Ffedzstadh kwngerandis ath aaran effther gwdz børdh Mdljjj taa ærligh ok ffornomstigh swen Christoffer Olson tingith høstingh j Hakas wore wj (j) dom nempde aff konungans lensman kom taa ffram Olaff Larensson j Gillestadh ok Swen Torgotson j(bi)dem oppo teres hustruer wegne ok klaghade til Per Yriansons barn j Haaff ok sade teres hustrur modher ffik aldrigh reth byte heller maal medh sin brodher Yrian Karlson j Haaff Taa kom hedherlige man ffram her Eric j Ouik wor lans prosth ok #swarade po barnumme wegne ath te haffue ffaath maal baade j Haaff ok j Gillestadh medan Yrian Karlson ok hustru Anne liffde ok til større witnisbørdh taa lade fforde her Eric etth breff ffor oss j rette saa lydhendis ath hustrv Anne j Gillestadh giorde witnisffasth poo sin ytiste tidh ath hon hade redelige ffaath aff sin brodher Yrian Karlson all then arff som henne borde j Haaff baade j løse ok j ffaste ok ther wtaaffuer kom ffram ffor tingbordith jjj men som saa hete Per Andhersson j Ffedzstadh Jon Karlson j Østanaar ok Benkth Jonsson witnade ok swore oppo bokan ath te wore nær taa Gillstadh ok Haaff wore wpmaalde j melings tal Taa hade hustru Anne inne ner segh xx lodh sylff meer en henne borde haffue hwilkith sylff Yrian Karlson gaff sinne søsther quith ffor sæmie ok kerligh skul Saa effther slik skel ok witnisbørdh kwnne wj xjj inte rettere fforre ffinne wtan sade Per Yriansons barn quith ok ffrie ath haalle yther mere maal heller byte medh sine ffrenkher j Gillestadh Til større skel ok beuisningh her om bede wj Olaff Hemmingson wor lagman ath han sith insigil henge laate wndher thetta worth domsbre(ff) som skriffuith ær aar ok dagh som fførre skriffuith staar etc.» Sammendrag: Tolv opnævnte Domsmænd kjende Per Yrianssöns Börn i Hof kvit og fri for al Tiltale, som Olaf Larenssön og Sven Thorgotssön i Gillestad paa sine Hustruers Vegne formente at have, da det bevistes, at Hustru Anne i Gillestad paa sit Yderste havde erkjendt at have faaet alt, hvad der tilkom hende i löst og fast, og endda 20 Lod Sölv derover, som Broderen Yrian Karlssön eftergav hende. | Örjansson, Peder (I5078)
|
| 2497 | Peder Christensen Trane kaldes 1593 Foged i Søndhordland, 22. okt. 1594 Foged (Strandvig Skibrede), 1598 Sorenskr. i Hardanger og Voss, 18. juni 1599 Befalingsmand over Apostels Gods; levede 1600 i Stvgr | Christensen, Peder Trane (I6749)
|
| 2498 | Peder Eriksen overtar Ure en gang mellom1735 og 1740. I Innrulleringsmantall 1769 for Buksnes og Hol er han 56år. I 1774 bygges der kvern på Bunes og Ure. Nå, den kunne jo ha vært der før, men dette år nevnes den for første gang. Peder Eriksen må betale 6 skilling årlig for å ha denne kvernen. Men det har han nok råd til, lensmann og stor gårdbruker som han er, og dessuten eier av det store fiskevær Ure. I 1777 er kvernen på Bunes ikke mere i bruk, heter det i et regnskap dette år. 1780 bruker han 1 våg 1 pund 12 mark. Är nämnd i boken Borge Valberg bind 4 s.224, boken Hol s.328 18. Juni 1737 overtar Peder Erichsen Lochert bygsel på Sophie Hansdatter Jentoft sin del av Ure 1 1/2 våg, som var hennes odelsgård, Sophie er enke etter Hans Sørensen og tante til hans kone Margrete 1737 Peder Eriksen Lochert selger sin del i gården Haug i Buksnes. landskyld 2 pd fisk til svogeren Christen Hartvigsen Det var et makeskifte, altså et bytte av eiendom for senere skriver han : ...Efter saadan foreening og mage Skiftte, kiender Jeg Peder Erichsen og mine Arfvinger aldeelis ingen meere deel og Lod at hafve udj bemt. een Vog 2 pd. fisches Landschyld i Gaarden Houg, men samme at være og blifue min kiere Svogers Monsr. Christen Hartvigsen og hans arfvinger til ugienkaldelig Eiendom i alle maader.. 1745 Jordboken viser at Peder Eriksen bare overtok bygsel, Sophie Jentoft og Mogens Hartvigsen er fremdeles eiere. ca 1746 Peder Erichsen blir lensmann i Buksnes og Hol etter Christen Sørensen som bodde på Sund 1762 Ekstraskatten Peder Eriksen og hustru og barna Per, Hans, Iver, Berite og Margrete bor på Ure Hans mor Karen Pedersdatter bor hos sønnen, Liva Hansdatter er hennes tjenestejente De har to tjenestejenter Maren Olsen og Lisbeth Amundsdatter. Husmennene Elias Arentsen, Svend Sørensen og Amund Arentsen og deres hustruer er oppført på gården. Deres sønn Erik og hustru er ført opp i eget hushold. Tilsammen bor det 18 personer på Ure. Peder bruker 2 våger 1 pund 12 mark, mens Erich bruker 1 pund 12 mark i 1762. 1764/1768 Ekstraskatten viser og at familien bor på Bunes med Uhre 1769 Innrulleringsmantall Peer Eriksen Opsider Bunæs med Ure Gift 56 år. 1770 Peder Eriksen bruker 1 våg 1 pund 12 mark, og sønnene Erik og Nils bruker 2 pund 6 mark hver. Det er 2 husmenn er Rasmus Joensen og Elias Arntsen på gården 1774 Det blir bygd en kvern på Bunes og Ure. Peder Eriksen må betale 6 skilling årlig for å ha denne kvernen. I 1777 er ikke kvernen i bruk lenger 1775 Peder betaler 24 skilling, Erik 24 skilling og Niels 48 skilling i frivillig gave, Gården er proprietærgods med bygsel. 1776 Peder blir enkemann. 1780 Peder og sønnene Erik og Nils er fremdeles brukere på Bunes og Ure 1784 Peder Eriksen dør ca 68 år gammel. Det er ikke oppført i kirkeboka, Finner heller ikke skifte etter han. | Eriksen, Peder Lochert (I3434)
|
| 2499 | Peder Jenssøn er den som regnes som Schjelderup familiens stamfar. Peder Jenssøn levde enten i Schjelderup sogn på Fyn, eller ved landsbyen Skjellerup tæt ved Hobro i Jylland. Den 23. januar 1564 fikk sønnen, biskop Jens Schellerup, av en jydsk mann, sendt fra hans mor og søsken, et brev som tilkjendegav, at hans far var død ved "Sancte Michels tid". Dette er opplysninger som en Simon Ellefsen har lagt ut på internett i 1995. | Jenssøn, Peder (I751)
|
| 2500 | Peder Jenssøn Schjelderup var en markant biskop i Trondheim og ivret blant annet for misjon blant samene. Blant hans etterkommere er en rekke kjente personer i Norge og Danmark. Schjelderup vokste opp i Bergen, der han fikk sin første utdannelse ved byens latinskole. Senere gikk han på skole i Stavanger, hvor hans svoger var biskop, og i Sorø, før han 1593 ble student ved universitetet i København. 1595–98 studerte han i Wittenberg. Etter en grundig teologisk utdannelse vendte han tilbake til Norge, hvor han ble kapellan i Mandal. Kanskje ble han også sogneprest der. Kong Christian 4 skal ha hørt Schjelderup preke og ble så imponert at han befalte ham å dra til Danmark, hvor han 1607 ble utnevnt til slottsprest på Frederiksborg. Schjelderup kom ikke til å tiltre dette embetet, da han i stedet ble utnevnt til sogneprest i Vor Frue kirke i København. Samme år, 1608, ble han også magister. I København ble han kjent som en dyktig prest. Han ble i København til 1622, da han ble utnevnt til biskop i Trondheim etter den avsatte Anders Arrebo. Antakelig så kongen ham som en sindig mann som kunne foreta en nødvendig opprydding etter den uortodokse Arrebo. Schjelderup kom til Trondheim 1623 og slo seg ned i Degnegården, som lå like nord for domkirken, nær byens nåværende rådhus. Han visiterte sitt store bispedømme, som strakte seg fra grensen mot Sunnmøre til Vardø, og tok fatt i en rekke forhold. Han huskes også fordi han sammen med lensherren Oluf Parsberg laget et system som sikret at domkirken i Trondheim ble vedlikeholdt. Dessuten er han den første biskop som man vet tok et initiativ til misjonering blant samene. Schjelderup sørget for at sognepresten i Snåsa fikk en prebende (inntekter av jordegods) for å kunne bedrive misjonsarbeid. Også i Nord-Norge arbeidet han for at prestene skulle misjonere blant samene. Hvordan misjonsfremstøtet falt ut, er ikke kjent, men samene forble i hovedsak hedninger til ut på 1700-tallet. Schjelderup var en grundig og arbeidsom biskop, som styrte det store stiftet med fast hånd. 1642 søkte han avskjed, noe som ble innvilget. Han fikk da en pensjon på 500 riksdaler, som hans etterfølger på bispestolen, Erik Bredal, skulle betale ham. 1611 fikk Schjelderup trykt et anonymt skrift, En inderlig Bøn til Gud dagligen at bede aff Predickestolen i denne tilstandenis tid. Ellers ble hans likpreken til minne om lagmann Peder Grum trykt i København 1631. 1639 sendte Schjelderup en merkelig skrivelse til professor Thomas Bartholin, hvor han hevdet at en kvinne i Ytre Namdal hadde født velskapte barn med bare seks måneders mellomrom. Denne opplysningen lot Bartholin senere trykke. Peder Schjelderups eldste sønn ble biskop i Bergen i likhet med farfaren, mens to andre sønner ble prester, henholdsvis i Skogn og i Vår Frue kirke i Trondheim. Datteren Annas barn med Søren Hansen, som var sogneprest i domkirken i Trondheim, tok i bruk morfarens slektsnavn, som derved ble spredt vidt omkring. Verker • En inderlig Bøn til Gud dagligen at bede aff Predickestolen i denne tilstandenis tid, København 1611 • Ligprædigen ofver lagmand Peder Grum, København 1631 Peder var Kapelan i Mandal 1599, Sogneprest samme sted i 1604, Fra 1607 ble han Sogneprest i Fredriksborg og i 1608 Sogneprest i Vår Frues Kirke i København. Han var Biskop i Trondheim fra 1622 til 1642. I 1642 søkte han avsked hvilket var svært uvanelig på den tiden. Vanlig vis var man Biskop livet ut.Erik Bredal overtok ettet Peder på det vilkår at han betalte 500 rdlr i året. Skifte 28 jul. 1647, Trondheim Avdøde mester Peder Skielderup, svoger og barn, 2 piker, nemlig Birgitte og Anne, svoger hr. Mentz Christophersen og brødre, fars- og morsarv.. | Schjelderup, Peder Jenssøn (I749)
|
Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !
