Mine Slektssider
Treff 2,101 til 2,150 av 3,040
# | Notater | Linket til |
---|---|---|
2101 | Lensmand Kalundborg Hr. Claus eller Niels Grubendal, angives i Slægtebøgerne at have været g. m. Juliane Lunge Olufsdatter. | Grubendal, Claus "Niels" (I6858)
|
2102 | Lensmand Søborg Kendt på Lolland | Grubendal, Henneke (I6860)
|
2103 | Lensmand Ø kloster, Begravet Viborg Domkirke | Juel, Iver Jensen (I7061)
|
2104 | Lensmann i Hjelmeland i over 40 år, men kunne ikke lese | Jonson, Olav Aukland Foss (I6754)
|
2105 | Lensmann i Nesna 1666-1687, Den 11. oktober 1708 møtte sønnen til Hans Steensøn Hof, Steen Hanssøn Hof, og gjorde rede for sin fars jækt. Jækten var bygd i 1704, og den var like stor som Hans sin gamle jækt, som hadde tatt sin siste reise til Bergen i 1703. | Steenssøn, Hans (I9469)
|
2106 | Lensmann i Tjeldsund tinglaug. Manntall 1710 Möckelbostad 42 år, Gemmene Bönder | Olsen, Iver (I2660)
|
2107 | Lensmann1645-1660. Kirkens ombudsmann 1649-1665 | Anders Borten (I10828)
|
2108 | Levde 1000. Man vet ikke sikkert om hennes navn var Gunhild, men det er sannsynlig. Det er imidlertid også formodet at hun het Tyra. | Svendsdatter, Thyra (I5363)
|
2109 | Levde 1000. Man vet ikke sikkert om hennes navn var Gunhild, men det er sannsynlig. Det er imidlertid også formodet at hun het Tyre. | Haraldsdatter, Tyre (I5376)
|
2110 | Levde 1070. Thorgunna (Thrugun) var stammor til en berømt jydsk slekt. Hun var mor til Thorkil, kalt Svend, og Astrad, og disse brødre nevnes ofte etter deres mor (Thorgunnasen, Thrundsen), ikke etter faren. Det er sannsynlig at hun overlevet sin ektefelle med mange år, antagelig er hun den "Thrugund, langliva mother dicta", hvis dødsdag er opptegnet i Lunds dødebok ved 8. februar. Som Thruguts og Thorgunnas datter nevnes Bodil, Erik Ejegods dronning. Sønnene Svend og Astrad var ifølge Knytlingesagaen kong Knud den helliges hirdmenn og kjæreste venner. De ledsaget ham da opprøret i Jylland brøt ut, under kampen i St. Albani kirke forsvarte de ham tappert. Sagaen har en legendeaktig fortelling om at de to brødrene etter Knud den helliges død dro til Flandern og fikk greve Balduin til å løslate Knuds bror Oluf. Svend var far til erkebisp Asser, biskop Svend i Viborg, Christiern Agge og Eskil. | Vagnsdatter, Thorgunna (I5220)
|
2111 | Levde 1135. Sagaen opplyser at Olav Moks farmor var en datter til Kong Håkon Gille. Hennes levetid må falle i begynnelsen og midten av 1100-tallet. Det fremgår ikke av sagaen hvem hennes mor var, men vi vet at kong Harald var glad i kvinner og at han hadde mange døtre. | Haraldsdatter, N.N (I5273)
|
2112 | Levde 1136. Tora var Harald Gilles offisielle frille, en hård og ond kvinne. Fra Snorre Sturlasson: Magnus Blindes saga: «1. ... Kong harald fikk en sønn, som het Sigurd, med Tora, datter til Guttorm Gråbarde.» I lang tid var ætten og ættevernet en realitet, og størst rolle spilte det selvfølgelig for de mektigste, de eldste ættene i bygda. Små og ringe ætter hadde vanskelig for å hevde seg mot kaksene. En kan ikke la seg lede av lovforskriftene alene når en skal gjøre seg opp et begrep om hvordan samfunnet i virkeligheten fungerte. Kongsmoren Tora lot f.eks. tungen rive ut på en småsvein som hadde nasket av godtefatet hennes. | Guttormsdatter, Tora (I4333)
|
2113 | Levde 1331 i Oslo. Darre var en norsk adelsslekt i mellomalderen. Dens første kjente mann er Jon Darre, som nevnes i 1331. Slekten døde visstnok ut på mannssiden allerede i 1430, med Jon Reidarson Darre, riksråd og hovedsmann på Tønsberg hus. Slektvåpenet Darre, skal førestille en avhogd eike stubbe hvor det spirer fram 3 eikenøtter, på hjelmen det samme. Det siste skal antyde - etter tradisjonen - til blodbadet på Akershus, kor Christian ll tok livet av flere medlemmer av slekta. Andre måtte rømme. Jon Reidarson Darre døde i Oslo. Han ble født i Hedmark. Morlanda säteri är en gård med en lång historia. Den förste kände ägaren, Jon Reidarsson Darre levde i slutet av 1300-talet. 1430, | Darre, Jon (I3733)
|
2114 | Levde 1424. Till Kalset, Villstad sn i Västbo hd i Småland | Haard, Johan (I8540)
|
2115 | Levde 1605.
Død 1674. Hans er nevnt på Bratberg enkelte år i tiden 1622-35, og på Karlsøy 1631-33. Han betalte ikke husfrelse på Karlsøy, og vi vet ikke hva slags virksomhet han drev. Hans er nevnt som borger i Trondheim i 1645, hvor han hadde eget hus. Han var sønn til Tomas Jensen Skjøtter på Bratberg i Langsund. Vi møter Hans igjen først i 1666-67, da som Trondheimsborger sammen med sønnen Tomas og Mathias Jørgensen, alle med egne hus på Karlsøy. Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VI «Fra velstand til armod» (1620-1700): «Handelsstedet Karlsøy Sønnen Tomas leide ca. 1660-62 hus hos faren i Trondheim, men hadde senere eget hus med sjøbrygge, beliggende til Sjøgata og Gautbekkveita. Enda i 1697 nevnes han som kreditor i et bo på Karlsøy. Det er uklart hvilken tilknytning Mathias Jørgensen hadde til Hans og Tomas. Han leide i 1674 hus hos enka til Hans og nevnes fortsatt i 1682 som borger på Karlsøy. De 3 borgerne har i alle fall hatt et nært samarbeide og hadde antagelig en felles jekt.» Hans hadde også datteren Malene som var gift med Trondheimsborgeren Jon Steffensen Kiil på Bensjord. Hun døde i 1687, og etterlot seg sønnen Hans Jonsen Kiil, som i 1690-årene også drev noe borgerhandel på Karlsøy. At Malene og Tomas var knyttet til Bratbergslekta, fremgår av at begge brukte «Skjøtt» som familienavn, vistnok det samme som faren brukte. Hans døde i 1674. Det er trolig at han mesteparten av tiden frem til sin død drev som sommerborger på Karlsøy. | Schjødt, Hans Tomassen (I9335)
|
2116 | Levde 1652.
Død 12.11.1689 i Trondheim (ST). Joen var Trondhjemsborger og antagelig den første som tok opp Bentsjord som borgerleie i siste halvdel av 1600-tallet. Bentsjorden skrives «Bendtz Jord» i 1567, Bendziord i 1610 og i 1614, Bensiord i 1723. Første ledd er mannsnavnet Bent (Bengt) av det latinske navnet Benedictus. I en artikkel om «Bentsjord, den gamle herregård i Troms» i Håløygminne, har Jens Solvang omtalt Kiil-ætta. «Ætta stammet fra Trondheim. Som stamfar nevnes Adrian Rochertsen Falchener. Han var rådmann og borgermester i Trondheim fra 1519 til 1589, altså i 70 år, og var 120 år gl. da han døde. Den nest kjente av ætta er Jon Steffensen Kiil, nordlandshandler med borgerleie i Troms, hvor nevnes ikke, men en kan sikkert gå ut fra at det var på Bentsjord. Hans første hustru, Malene, døde i 1687, og 24.01.1687 ble det i Trondheim utferdiget arvekontrakt for Joen Steffensens barn, Hans og Ellen, fra dette ekteskapet. Jon døde i Trondheim 12. novbr. 1689. Samme året hadde han gitt en altertavle til Tromsø kirke som hadde følgende innskrift: «Aff den actbare oc fornemme Mand Jon Steffensen Kiil. - Gud til Ære oc Kirken til Beprydelse er denne tafle foræret til minde om min forrige salig Qvinde Karen Hansdaatter Hagerup, hvis legeme hviler - - til en fuld Opstandelses Herlige Morgen, oc den Gudelskende og dyderige Matrone Karen Andersdaatter Tisnes. Kirken foræret 18. may Anno 1689». Jon Steffensen var 3 gange gift: 1) med Karen Hansdtr. Hagerup 2) med Malene Hansdtr. Schjødt 3) med Karen Andersdtr. Althe. Bare med sin andre hustru hadde han to barn, sønnen Hans Johnsen Kiil og datteren Elen Jonsdtr. Kiil». Skifte etter Joen ble avholdt i Trondheim 12.11.1689. Utdrag av skifteprotokoll nr. 2 for Trondheim er gjengitt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift i 1958: «Skifte åpnet 12.11.1689, avdødes navn: Jon Steffensen Kiil. Enke: Karen Andersdatter. Tynn (gift ivår). Avdøde var først gift med Mallena Hansdatter Schiøt og hadde med henne nedennevnte to barn. Derefter var han gift med Maren Hansdatter Hagerup, men både dette og siste ekteskap var barnløse. Det var trette mellem barna og stedmoren som møtte ved sin svoger Tron Pedersen. Barn: Hans Jonsen Kiil 20 år og Ellen gift med Anders Hansen. Brutto formue 1579 Rd. netto 884 Rd., derav leie og bruk i Nordland [Bentsjord i Troms] som enken fikk, gård 300 Rd. og sølv merket bl.a. Jørgen Reersen, Ole Knudsen, Augustinus Hansen, Thomas Hansen, Jens Skanche. Enken hadde efter sine foreldre arvet Holvigen i Namdal, Fosland, Aune og Sandvik.» Anders Ole Hauglid skriver i «Balsfjorden og Malangens historie fram til 1830-åra» om en Stephen Jonsen som sammen med Hans Hansen i 1650 svarte skatt for hver sin halvdel av Hamnvåg i Malangens 2 pund fiskelandskyld. Stephen ble sittende på gården til 1673 da han fremdeles skattet av hele bruket. Året etter ligger imidlertid en del av gården øde. Hauglid skriver så: «Hva som har skjedd med Stephen, vet vi ikke. Han kan ha flyttet til Bentsjord, men denne antagelsen bygger bare på navnelikhet til den senere Joen Steffensen Kiil som ble uteliggerborger på Bentsjord». Ved manntallet 27.06.1666 var den 56 år gamle Stephen Jonsen tilbake som eneste bruker. Til hjelp hadde han knekten Nils Johansen som var 25 år og den 8 år gamle sønnen, Elias: «Gaarde: 6. Hamnvog - 2 Pd. Opsiddere: Stephen Jons: - 56 Aar - 2 Pd. Ellias St: - 8 Aar - er Søhnn. Knecte: Niels Joh: - 25 aar.» I 1667 var det lite brendefang «oc eller ingen anden til felde». Stephen skattet for hele gården og betalte foruten ½ vog i leding, 12 merker i ostetiende. Gården hadde ikke hest, men skattet av 4 kyr og 12 smaler: «Genneral Jordebog Ofuer Tromsøe Fogderi» i 1667 viser for «Hillesøe Tingsted»: «Hafneuog - 2 Pd. [1 våg = 3 bismerpund (Pd.) = 72 bismermerker]. Steffen Jonsen. Landschyld: 2 W. Leeding: ½ W. Ostetiende: 12 Mark. Holder: Kiør: 4. Smaller: 12. Lidet Brendefang, er ellers ingen anden tilfelde». 1 | Kiil, Joen Stephansen (I9331)
|
2117 | Levde 1652.
Død 1687. Malene var datter til Hans Tommesen. Hennes tilknytning til Bratbergslekta ser vi ved at hun og hennes bror, Tomas, begge brukte «Skjøtt» som familienavn, vistnok det samme som faren brukte. Malene og Joen hadde følgende barn: Ca. 1667: Hans, gift med Ingeborg Andersdatter Moursund. Elen. Hun døde i 1687. Utdrag av skifteprotokoll nr. 2 for Trondheim er gjengitt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift i 1958: «Skifte åpnet 24.01.1687, arvekontrakt mellem Jon Steffensen Kil og barn etter avdøde hustru Malene Hansdatter Skjøt (hvis bror var Thomas Hansen). Barn: Hans 28, Ellen 20. Barna fikk løfte på gratis festerøl, bryllup og opredd seng eller 60 Rd. og hver i arv 250 Rd.» Sønnen Hans Joensen Kiil drev i 1690-årene også noe borgerhandel på Karlsøy. 1 | Skjøtt, Malene Hansdatter (I9332)
|
2118 | Levde 960. Skoglar-Toste var viking fra Götaland, en mektig sjøkriger. Harald Grenske tok sin tilflukt hos ham etter mordet på sin far, og deltok i hans vikingferder. Skoglar eller "Skågul" var ikke fyrste. | Toste, Skogar (I4553)
|
2119 | Levde 963. Det fortelles i en av sagaene at Astrid var fruktsommelig da Trygve ble drept i 963. Sagaen fortsettelse er vel for det meste oppdiktet. Ifølge denne måtte hun flykte for Gunhild Kongsmor fra Viken, ledsaget av sin fosterfar, Toralf Luseskjegg Hun kom til Ransfjord hvor hun skjulte seg på en holme og der fødte hun den senere kong Olav Trygvesson. Hun flyktet videre med ham til Obrestad på Jæren, stadig forfulgt av Gunhilds menn, og nådde senere til Håkon den Gamle i Svitjod. To år senere dro de til Gardarike, men de ble overfalt av estniske vikinger og skilt fra hverandre. Esterne solgte Astrid som trellkvinne. Hun ble dog gjenkjent her av den høybyrdige kjøpmanen Lodin fra Viken og ektet ham senere. Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: «1. Astrid het den konen kong Trygve Olavsson hadde vært gift med. Hun var datter til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Oprestad, det var en mektig mann. Etter at Trygve var falt, kom Astrid seg unna i all hemmelighet med alt det løsøre hun kunne få med seg. Fosterfar hennes, som het Torolv Luseskjegg, fulgte henne. Han gikk aldri fra henne; men de andre trofaste menn hun hadde, var rundt og speidet og fikk vite nytt om uvennene hennes, og hvor de var. Astrid gikk med barnet til kong Trygve. Hun lot dem ro seg ut på et vann, og der gjemte hun seg på en holme sammen med noen få folk. Der fødte hun et barn, det var en gutt. Da de øste vann over ham, kalte de ham Olav etter farfaren. Hun holdt seg gjemt der om sommeren. Men da nettene ble mørke og dagene stuttere og været kaldt, tok Astrid av sted igjen; Torolv og noen få menn fulgte henne. De reiste bare om natten gjennom bygdene, slik at de holdt seg skjult og møtte ingen. En dag mot kveld kom de fram til Eirik på Oprestad, far til Astrid. De gikk varsomt fram, Astrid sendte folk opp til gården som skulle si fra til Eirik, og han lot noen følge dem til en liten stue og dekke bord for dem med beste slags mat. Da Astrid og folkene hennes hadde vært der en stund, tok følget bort, og hun ble igjen sammen med to tjenestejenter og sønnen Olav, Torolv Luseskjegg og sønn hans, Torgils, som var 6 år gammel. De ble der vinteren over.» «2. Da de hadde drept Trygve Olavsson, dro Harald Gråfell og Gudrød, bror hans, til de gårdene Trygve hadde eid; men da var Astrid borte, og de kunne ikke få spurlag på henne. De fikk høre folk ymtet om at hun skulle gå med kong Trygves barn. Om høsten dro de nord i landet, som før er skrevet. Da de kom til Gunnhild, mor sin, fortalte de henne hvordan alt var gått for seg, og hva som hadde hendt dem på ferden. Hun spurte dem nøye ut om alt som hadde med Astrid å gjøre. Da fortalte de henne om det snakket de hadde hørt. Men samme høst fikk Gunnhildssønnene strid med Håkon jarl og likeså vinteren etter, som før skrevet, og av samme grunn ble det ikke satt i gang noen leting etter Astrid og sønn hennes denne vinteren.» Sagaen fortsetter i avsnittene 3 - 5. «6. Bror til Astrid het Sigurd, han var sønn til Eirik Bjodaskalle. Han hadde vært borte fra landet lenge, hadde vært øst i Gardarike (Russland) hos kong Valdemar (Wladimir den store), der hadde Sigurd mye å si. Astrid ville gjerne reise dit til Sigurd, bror sin. Håkon Gamle ga henne godt følge og godt tilfang av alt; hun reiste sammen med noen kjøpmenn. Da hadde hun vært to år hos Håkon Gamle, og Olav var tre år gammel. Men da de seilte østover havet, kom det vikinger over dem, det var ester. De røvet både folk og gods, noen drepte de, og de andre delte de mellom seg til treller. Der ble Olav skilt fra moren. En mann som het Klerkon, en ester, fikk både ham og Torolv og Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel til trell, syntes ikke han gjorde noe nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok ham med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann kjøpte Olav, han ga en god kappe for ham, et slags reiseplagg; han het Reas. Konen hans het Rekon og sønnen Rekone. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var seks år i Estland i slik utlegd. «52. Det var en mann som het Lodin, han var vikværing, rik og av god ætt. Han var ofte ute på kjøpmannsferd, og imellom på hærferd også. Det var en sommer Lodin dro på kjøpmannsferd i Austerveg, han eide skipet alene og hadde mye å selge. Han seilte til Estland, der var det kjøpstevne om sommeren. Så lenge det var marked, ble det ført alle slags varer dit; det kom mange treller som var til salgs. Der så Lodin en kvinne som hadde vært solgt til trell, og da han så nærmere på henne, kjente han henne igjen, det var Astrid Eiriksdatter, som hadde vært gift med kong Trygve; men hun var ikke videre lik seg selv, slik hun var sist han så henne; nå var hun bleik og mager og dårlig kledd. Han gikk bort til henne og spurte hvordan hun hadde det. Hun sa: «Det er tungt det jeg har å fortelle. Jeg er blitt solgt til trell, og de har tatt meg med hit for å selge meg igjen.» Nå ga de seg til kjenne for hverandre, og Astrid hadde god greie på hvem han var. Hun ba ham om han ville kjøpe henne og ta henne med hjem til frendene hennes. «Jeg skal gjøre det på ett vilkår,» sa han, «jeg skal ta deg med til Norge om du vil gifte deg med meg.» Og ettersom nå Astrid var kommet i nød, og hun dessuten visste at Lodin var av stor ætt, og kjekk og rik, så lovte hun ham dette forat han skulle løse henne ut. Så kjøpte Lodin Astrid og tok henne med hjem til Norge og giftet seg med henne med samtykke av hennes frender. Barna deres var Torkjel Nevja, Ingerid og Ingegjerd. Astrid og kong Trygve hadde døtrene Ingebjørg og Astrid. Sønnene til Eirik Bjodaskalle var Sigurd Karlshode, Jostein og Torkjel Dyrdil, de var rike stormenn alle sammen, og hadde gårder der på Østlandet. Det var to brødre som bodde øst i Viken, den ene het Torgeir og den andre Hyrning; de ble gift med døtrene til Lodin og Astrid.» | Eiriksdatter, Astrid (I5179)
|
2120 | Levde ca. 1000. Sigrid kjennes kun fra den sene sagalitteratur, og det er meget vanskelig å avgjøre om det i fortellingene om henne finnes trekk av historisk verdi. Sannsynligvis levde det omkring år 1000 en svensk høvdingdatter, Sigrid, hvis far Skogul-Toste var en stormann, rik på gods. I den norrøne tradisjon minnes hun som "Storråde", den som legger vidstrakte planer. I den svenske overlevering kalles hun "den rike", idet det henvises til hennes utstrakte eiendommer, det såkalte "Sigridlev", som var en del av den danske kongeætts arvegods i Sverige. Disse få og lite informative trekk er alt som kan henføres til en historisk Sigrid Storråde. Beretningene om hvordan hun brendte inne sine friere, den norske konge Harald Grenske og den russiske Vsevolod, synes ikke å hvile på noen pålitelig tradisjon. Den dramatiske fortelling om Olav Trygvessons frieri til henne, og den voldsomme strid det medførte, er ren og skjær sagadiktning. Hun har heller ikke, som sagaene beretter, først vært gift med kong Erik Segersäll og deretter med Svend Tjugeskjegg. Her har sagaskriverne byttet ut disse kongers virkelige "felles" dronning, den polske hertugdatteren Gunhild, med Sigrid. Dette utelukker imidlertid ikke at Svend før eller etter dette giftet kan ha ektet Skogul-Tostes datter. I den middelalderlige sagnutvikling er Sigurddiktningens praktfulle skildring av Brynhild Budlesdatter (Die Nibelungensaga) trekk for trekk blitt overført til Sigrid. Brynhilds og Sigrids karakterer og omgivelser blir så godt som identiske i sagaene. Derved har detaljer som kan tenkes å ha tilhørt en historisk Sigrid Storråde gått tapt. | Storråde, Sigrid (I4554)
|
2121 | Levde ca. 840. Berdla-Kåre var bosatt på Berle på Bremangerlandet i Sogn og Fjordane. Han var en av de mest ansette menn i Firdafylke. Da dette ble undertvunget av Harald Hårfagre i 866, bodde han på gården Berdla (Berdle) på Bremangsland. Han hadde gjort mange vikingetog og var navngjeten for sin tapperhet og styrke. Kåre var en berserk. Berserk kalte man menn som ble grepet av paroksysmer i kamp, slik at de ikke kjente smerte. De kjempet derfor gjerne brynjeløse, i bare skjorten (berr-serkr). En annen teori vil utlede navnet av et forsvunnet ord for bjørn (beri), altså "en med bjørneskjorte", som går i bjørneham. Han kom med langskip til Ragnvald Jarl og fulgte ham til Møre, derfra til Trondhjem, hvor han ble Harald Hårfagres mann. | Berola, Kåre Vemundsøn (I4426)
|
2122 | Levde ca. 930. Finn "den Skjeløyde" var lendmann på Sandnes i Nordland. Han tiltråtte rimeligvis som lendmann på Sandnes etter sin fars død. Finn fikk imidlertid ikke odelsrett til gården, men hadde den som kongelig len og var Håkon "den Gode"'s lendmann. | Skjalge, Finn (I4430)
|
2123 | Levde ca. 980. Mogens Bugge hevder i "Våre forfedre" at han deltok i slaget ved Hjørungavåg i 986, men i henhold til Snorre var han da allerede død. | Vesete (I8056)
|
2124 | Levde fra 1085 til 1132. Gyda benevnes «Gyda den gamle» av Snorre Sturlasson, han oppgir at hun var datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. Hennes mor var antagelig Edgyth Swan-neck (Svanehals). Fra Snorre Storlasson: Magnussønnenes saga: «20. Kong Sigurd ble gift med Malmfrid, datter til kong Harald Valdemarsson øst fra Holmgard. Mor til kong Harald var Gyda den gamle, datter til den engelske kongen Harald Gudinesson. ...». | Haraldsdatter, Gyda (I5357)
|
2125 | Levde fra 1120 til 1150. Sigrid var en storlagt kvinne som vakte oppsikt. En gang førte hun selv et langskip til Bergen. Da hun skulle reise hjem, sto kong Øystein Haraldsson på bryggen og lot skalden Einar Skulesson kvede et vers til hennes ære. Dette skjedde i 1150 elle noe tidligere. Sigrid var gift første gang med Pål på Aure i Søkkelven. | Torkelsdatter, Sigrid (I4376)
|
2126 | Levde fra 1595 til 1628 på Bratsberg, Ringvassøy, Karlsøy (TR). Fra Karlsøy og Helgøy Bygdebok, Periode VI «Fra velstand til armod» (1620-1700): «Handelsstedet Karlsøy På Karlsøy var det både borgerhandel og annen handel, ikke minst knyttet til embetsstanden. Den store sammenheng i handelen var det byborgerne som stod for. I 1620- og 30-årene var det her flere fastboende Bergensborgere. De siste ble borte for godt på Karlsøy fra ca. 1650. Men det ble ikke slutt med borgerhandelen med disse. Nå var det Trondheimsborgerne som overtok. En av disse var Erik Jamt eller Erik Trondhjemsfar, nevnt på Karlsøy 1638-46. Ca. 1663 er han nevnt som borger i Trondheim, men vi vet ikke hvor lenge han virket på Karlsøy. Omtrent samtidig med Erik Jamt møter vi også representanter for et helt dynasti borgere, «Skjøtt-slekta». Det mest interessante er at denne borgerslekta synes å ha hatt sin basis i Langsund, med Tomas Jensen Skjøtter på Bratberg som stamfar. Tomas er nevnt på Bratberg i tiden 1610-28, og var tydeligvis en velstående mann med høy leidang. Han hadde 3 sønner, Jens, Hans og Villum. Jens fortsatte virksomheten på Bratberg, der han var bosatt fra 1618 til 1645. De to øvrige ble byborgere. Villum nevnes på Bratberg i tiden 1625-35, tildels som «Bergensfar», tildels som «Borger». Borgerskap i Bergen tok han i 1627, og er da omtalt som «fra Tromsø». Han flyttet til Karlsøy ca. 1635, der han bodde fast og betalte husfrelse i tiden 1635-46. Ca. 1650 flyttet han til Sørvær i Finnmark. Om hans virksomhet på Karlsøy vet vi at han drev noe februk, selv om han ikke bygslet jord, at han drev utredning av drenger, og at han hadde økonomisk mellomværende med utrederen Peder Jonsen på Kvitnes.» | Schjødt, Tomas Jensen (I9336)
|
2127 | Levde fra 970 til 987. Vagn var en av de mest fremtredende jomsvikinger i det 10. århundre. Han ble etter hård motstand tatt til fange i slaget ved Hjørungavåg i 986. På Erik Jarls forbønn fikk han imidlertid fred med Håkon Jarl, til tross for at han drepte Torkil Leira. Håkon Jarl behersket i 970-årene kysten rundt fra Viken og nordover, sier et skaldekvad. I Viken var derimot danskekongens makt på ny anerkjent. Der satt nå Hårfagreætlingen Harald Grenske (oppfostret i Grenland), sønn til vestfoldkongen Gudrød. I 980-årene sendte så Harald Blåtann en stor styrke nordover for å gjøre opp med jarlen. Slaget i Hjørungavåg ble besunget av en rekke skalder, og med god grunn ble det stående i minnet som en av de navnkundigste begivenheter i Norgeshistorien. Jomsvikinger eller ikke, danskekongen hadde mobilisert de beste krigerne han kunne skaffe. Selv om det først er sønnen som har reist trelleborgene, har Harald vært i stand til å disponere betydelige stridskrefter, og at han ved denne anledningen har hatt hjelp av danske garnisoner fra Vendland, er trolig nok. Som ledere for hæren nevner flere kvad en Sigvalde som var sønn av en jarl i Skåne og Bue Digre. Håkon Jarl hadde budt ut leidang på Vestlandet, men var klart underlegen det danske oppbudet, de nådde helt opp på Mørekysten før det kom til kamp. Fra Snorre Sturlassonns "Olav Trygvessons saga" om gjestebudet kong Svein Tjugeskjegg av Danmark holdt for å drikke arveøl etter faren: "35. Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han ba til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter faren. Like i forveien var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde. Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde tilsammen 40 skip fra Vendland og 20 fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der. Første dag i gjestebudet, før kong Svein steg opp i farens høysete, drakk han minne etter ham, og lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd (Ætelred) eller drevet ham ut av landet. Den minneskål måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der. Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene. Tredje minnet var for Mikael (erkeengelen), og den drakk også alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet. Så lovte Torkjel Høye, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå. Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl. Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss enda. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjel Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans. Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting. Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferden. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble alment kjent utover i landene." "40. ... Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan (i Gauldal) var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, og hos ham var disse høvdingene: Gudbrand Hvite fra Opplandene og Torkjel Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ærvik på Stad og 60 skip ...". "41. Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var de to og tre mot én hos Bue. Da kom det et fælt uvær, en haglbyge så svær at hvert haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, sa han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, men 25 lå igjen. Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre siden av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for Bue-mennene. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen håndgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet sto langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen Stavnbu var Håvard Hoggende, det var også en svært sterk kar, overmåte modig. I denne striden gikk Eiriks-mennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue sto. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesen så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra siden, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp to kister, fulle av gull, og ropte høyt: "Overbord alle Bues menn!" Dermed stupte Bue overbord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også overbord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet. Da gikk Torkjel Leira bort til dem og sa dette: "Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg." Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjel hadde en stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa: "Jeg har en nål her i hånden, den vil jeg stikke i jorden om jeg skjønner noe når hodet er av meg." De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa: "Ikke søl blod i håret." En mann tok håret i hånden og holdt det fast. Torkjel løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret, ga etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte: "Hvem er denne vakre mannen?" "De kaller meg Sigurd," sa han, "og jeg går for å være sønn til Bue. Alle Jomsvikinger er ikke døde ennå". Eirik sa: "Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?" spør jarlen. "Det kommer an på hvem som byr," sa Sigurd. "Den byr som har makt til det," sa jarlen, "det er Eirik jarl." "Ja da vil jeg," sa han. Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjel Leira: "Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra," og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjel. Torkjel falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjel i hjel. Nå sa jarlen: "Vagn, vil du ha grid?" - "Det vil jeg," sa han, "om vi kan få det alle sammen" "Løs dem av tauet," sa jarlen. Det ble gjort; da var atten drept, og tolv fikk grid". _________________________________ | Åkerson, Vagn (I5221)
|
2128 | Levde fra 970 til 987. Vagn drepte Ingeborgs far etter slaget i Hjørungavåg i 986. From Snorre Sturlasson's Olav Trygvessons saga etter slaget i Hjørungavåg: "42. ... Nå løste de opp hæren, Håkon jarl dro til Trondheimen. Han var fælt misnøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid. Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet med ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikene. Eirik jarl dro nå til Opplandene og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn Åkesson med Ingebjørg, datter til Torkjel Leira, og ga ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn dro hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham". | Torkilsdatter, Ingeborg (I5222)
|
2129 | Levde i 1329 og 1337 | Eindridesdatter, Gertrud (I5099)
|
2130 | Levde omkring 920. Ogmund kom til Jæren og giftet seg der med en datter til Gyrd Haraldsson. Gyrd var sønn til kong Harald i Vest-Agder og falt i kamp med kong Gudrød Veidekonge. Gjennom dette ekteskap kom Ogmunds ætt i besittelse av Sola, og ble den mektigste slekt i Rogaland. Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: «54. ... På Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjel, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten på Hordaland. ...» | Horqakårison, Ogmund (I4448)
|
2131 | Levde omkring 950. Eirik var ifølge sagaen en stormann på Jæren. Han bodde på gården Obrestad i Hå i det 10. århundre og har vel levet ca. 950. Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: «Det neste jeg nå vil skrive om, handler om islendinger.» «81. Samme høsten kom Kjartan Olavsson til Nidaros fra Island; Kjartan var sønn til Olav, sønn til Hoskuld, og han var dattersønn til Egil Skallagrimsson; folk sier han har vært den aller beste unge mann som noen gang er blitt født på Island. Der var Halldor også, sønn til Gudmund på Modruvellir, og Kolbein, sønn til Tord Frøysgode og bror til Brenne-Flose; den fjerde var Sverting, sønn til Runolf gode. Alle disse var hedninger, og det var mange andre med dem, noen mektige og noen småfolk. Samtidig kom det også noen andre stormenn fra Island, folk som hadde lært kristendom av Tangbrand; det var Gissur Hvite, sønn til Teit Kjetilbjørnsson, mor hans var Ålov, datter til Bodvar herse, Vikingkåres sønn. Bror til Bodvar var Sigurd, far til Eirik Bjodaskalle som var far til Astrid, mor til kong Olav». Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga: «69. ... Bjørn og følget hans red sin vei bort, og kom til Ragnvald jarls hird. Der ble de godt mottatt. Det var mange mennesker som hadde hørt om Bjørn, og alle de som hadde sett kong Olav, kjente ham både av utseende og stemme, for Bjørn sto fram på alle ting og talte på kongens vegne. Ingebjørg, konen til jarlen, gikk bort til Hjalte og kysste ham; hun kjente ham, for hun var hos Olav Trygvesson, bror sin, da Hjalte var der, og Hjalte regnet frendskap mellom kongen og Vilborg, som var konen til Hjalte: Eirik Bjodaskalle var far til Astrid, mor til kong Olav Trygvesson; og Bodvar var far til Ålov, mor til Gissur Hvite, far til Vilborg, og de to, Eirik og Bodvar, var brødre og sønner til Vikinge-Kåre, lendmannen på Voss» | Vikingsson, Eirik Bjodaskalle (I5183)
|
2132 | levede 1390, da hun med sin ægtefælle stiftede en sjælemesse i Sorø Kirke, levede endnu 1404 og solgte da al sin arv efter sin søster til Roskilde bisp, g. vist før 1360 m. hr. Jens Rud, død 1404. | Grubendal, Alhed Clausdatter (I6854)
|
2133 | Levede i Östergötland ca. 1120 Folke den tjocke, var en av Saxo Grammaticus omnämnd svensk storman, kallad Sveticæ gentis nobilissimus "den mest högborne man i Sverige" som skall ha levat under tidigt 1100-tal. Saxo säger också att Folke skall ha varit gift Ingegärd Knutsdotter av Danmark och med henne haft barnen Bengt och Knut, samt ha varit farfar till Birger Brosa. Enligt Johannes Bureus Sumlen skall han ha varit son till Ingevald Folkesson (Bjälboätten), son till Folke Filbyter, men dessa uppgifter är så sena att de inte är trovärdiga. | Ingvalsson, Folke Den Frede (I7122)
|
2134 | Levede på Lolland 1367 | Eriksen, Johannes (I6850)
|
2135 | Lien Sande https://www.nb.no/nbsok/nb/2fed148ab682b803c694516275988c4d?index=2#335 | Halvdansdotter, Marit (I11448)
|
2136 | Lien Sande https://www.nb.no/nbsok/nb/2fed148ab682b803c694516275988c4d?index=2#335 | Eriksson, Ola (I11449)
|
2137 | Liste over foreldre og hjelpesløse barn i Buksnes i 1813 Anders ægte barn 5 år, faderen død og moderen lever igjen som tienerske??. Fosterbarn hos Anders Nielsen Himelsteen, med barnet beslægtet i følge militerrullene er han på Himmelsten fra 1818 til 1836 bor da mest sansynlig hos sin onkel Anders Nilsen, oppsitter på Kyllingdal fra 1833. Kyllingdal 1838 Militærrulle 1818 Himmelsteen 13 år Gutt (Anders) https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000077818 Militærrulle 1819 Himmelsteen 12 år Gutt (Anders) https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000078178 Militærrulle 1820 Himmelsteen 15 år Gutt (Anders) https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000078533 Militærrulle 1821 Himmelsteen 16 år Gutt (Anders) https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000078893 Militærrulle 1822 Himmelsteen 17 år Gutt (Anders) https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000079257 Militærrulle 1823 Himmelsteen 18 år Gutt (Anders) https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000079619 Militærrulle 1824 Himmelsteen 19 år Dreng (Andreas) født Hoels sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000080002 Militærrulle 1825 Himmelsteen 20 år Dreng (Anders) født Hoels sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000080383 Militærrulle 1826 Himmelsteen 20 år Dreng (Anders) født Hoels sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000080781 Militærrulle 1827 Himmelsteen 21 år Dreng (Anders) født Hoels sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000081180 Militærrulle 1828 Himmelsteen 22 år Dreng (Anders) født Buxnæs sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000081576 Militærrulle 1829 Himmelsteen 23 år Dreng (Anders) født Hoels sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000081987 Militærrulle 1830 Himmelsteen 24 år Dreng (Andreas) født Hoels sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000082421 Militærrulle 1832 Himmelsteen 26 år Dreng (Andreas) født Buxnæs sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000082874 Militærrulle 1833 Kyllingdahl 27 år Oppsitter (Andreas) født Buxnæs sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000083362 Militærrulle 1834 Kyllingdahl 28 år Oppsitter (Andreas) født Buxnæs sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000083836 Militærrulle 1835 Kyllingdahl 29 år Oppsitter (Andreas) født Buxnæs sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000084293 Militærrulle 1836 Kyllingdahl 29 1/2 år Oppsitter (Andreas) født Buxnæs sogn https://www.digitalarkivet.no/view/44/pp00000000084672 Fra matriklen I 1838 er det Andreas Nilsen som sitter på løpenr. 29, Kyllingdal, skyld 1 daler og 2 ort. Ekteskap 1858 https://media.digitalarkivet.no/kb20050420021058 FT 1865 Kyllingdal gbr. og selveier, og med 1 hest, 3 kyr og 14 sauer; utsed 4 td. poteter https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038379000523 Død 1874 nr 58 https://media.digitalarkivet.no/kb20050420021184 | Nilsen, Andreas (I3015)
|
2138 | Lofde, konge i Reidgotaland og stamfar for Lofdingene Lofde var sønn av Halvdan den gamle og Almveg. Hans kone er ukjent. De hadde sønnene Skekkil sjøkonge og Skyli, Lofdi var en stor konge. Det hærfølget som fulgte ham ble kalt Lofdir. Han herjet i Reidgotaland og ble konge der. Sønnene hans var Skekkil sjøkonge og Skyli, far til Edge, far til Hjalmthes, far til Eylima, far til Hjørdis, mor til Sigurd Fåvnesbane, far til Åslaug, mor til Sigurd orm i øyet, far til Åslaug, mor til Sigurd hjerte, far til Ragnhild, mor til Harald hårfagre. Disse ættmennene til Harald blir kalt Lofdunger. http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html https://en.wikipedia.org/wiki/Halfdan_the_Old | Halvdanson, Lofdi (I4669)
|
2139 | Lofdi var en stor konge som raidet Reidgotaland (Reiðgotaland) og ble konge der. Lofdi sønner var Skekkil Sea-king (Skekkill sækonungr) og Skyli. Skyli var far til Egdir (Egðir), https://en.wikipedia.org/wiki/Halfdan_the_Old | Lofdison, Skyldi (I4670)
|
2140 | Lofdingene Egdir (Egðir), far til Hjálmthér (Hjálmþér), far til Eylimi, https://en.wikipedia.org/wiki/Halfdan_the_Old | Egdirson, Hjalmper (I4672)
|
2141 | Lofdingene Skyli var far til Egdir (Egðir), far til Hjálmthér (Hjálmþér) ,https://en.wikipedia.org/wiki/Halfdan_the_Old | Skyldison, Egdir (I4671)
|
2142 | Lucias konfirmasjon i 1767 står det at hun er 17 år, mens det i forbindelse med Lucias død i 1789 er anført at hun ble 38 år. Dette skulle bety at hun er født i 1750 eller 1751. Død 1789 https://media.digitalarkivet.no/kb20071024620572 | Walnum, Lucia Magdalena (I209)
|
2143 | Ludvig Munk er kanskje mest kjent for å være bondeplager og far til Kristine kong Cristian 4.s hustru. Eller kan det nevnes at han var deltager under den danske adelsfanen i krigen 1564-65. Ble forlent med Trondheim 1571. Fra 1577 til 1583 stattolder i Norge og befalingsmann på Akrershus, hadde deretter forsjellige små len inntil han fikk Trondheim tilbake 1589 som han ble fratatt igjen 1596. Han tillhører den Danske adlesslekten Munk | Munk, Ludvig Ludvigsen (I6154)
|
2144 | Ludvig «den Fromme» var Tysk-romersk keiser 814 - 840. 3 år gammel ble Ludvig kronet i Roma av sin far, Karl «den Store», som konge av Aquitanien. I 813 antok faren ham som medkeiser i det frankiske rike, og etter Karls død, 28.01.814, overtok han tronen. Ludvig var lite krigersk og sterkt religiøs. I 816 kronet paven ham i Reims. Det var en stor ulykke at kun den minst dyktige av Karl «den Store»'s sønner overlevde ham og ble hans etterfølger. Karls stat var riktignok den mektigste i Europa, men ennå har verden aldri sett en stormakt som holdes sammen bare av sin egen iboende likevekt. Det må også ha en kraftig, samlende hånd, ellers tar motstridende interesser overhånd. Hvor lysende og imponerende en slik stormakt enn kan ta seg ut i samtidens øyne, har den alltid sine svake sider. Og det var også tilfelle med Karls rike. Der fantes stoff nok til konflikter både innad og utad, som den store keiseren ikke hadde maktet å få bukt med. Det var et klart motsetningsforhold mellom det romanske Vesten og det germanske Østen. Det hersket en selvrådighet blant stormennene, som bare en sterk og imponerende monarks vilje så noenlunde kunne tøyle. Og i syd var riket truet av «sarasenerne», i nord av «normanerne» og i øst av de slaviske folkemassene. Karls jernhånd hadde maktet å beherske og kue alle disse uromomentene. Ludvig var av en helt annen støpning. Riktignok ikke kroppslig sett, for Ludvig var staselig å se på og kraftig bygget, og han var en dyktig rytter og jeger. Farens bestrebelser for å øve rettferdighet mot alle, finner man også igjen hos ham. Men som personlighet var Ludvig skåret over en meget mindre lest. Han var «en mann uten lidenskaper, uten laster og uten dyder», for å sitere Haucks dom over ham. Mot Karl «den Store» med sin voldsomme kraft var sønnen en dverg. Mildhet og saktmodighet var hans mest fremtredende egenskaper. Men i virkeligheten skyldtes de bare svakhet og vankelmodighet, og Ludvigs berømte fromhet slo snart over i det absurde. Han ble så from at «han aldri mer kunne le», hvor lystig stemningen enn var omkring ham. Isteden gråt han så meget mer. Overfor prelatene gikk hans ydmykhet så langt at den grenset til selvoppgivelse. Paven overså nå keiseren på en måte som han aldri ville ha våget overfor Karl, og biskopene oppførte seg som riksfyrster. Ludvigs kirkelige forordninger ble nærmest bare et ekko av prestenes krav. De er holdt i en helt annen toneart enn den vi kjenner fra Karls lover, hvor en hersker som er seg sine rettigheter fullt bevisst, taler strengt selv til kirkens menn. I sin nidkjærhet for å få utryddet «hedendommen» gikk Ludvig så langt at han til og med forbød de gamle germanske kvadene som han selv hadde lært i sin ungdom. Ingen fikk fra nå av lese eller lære seg dem. Og de germanske heltesagnene som hans store far hadde elsket og samlet på med så stor pietet, lot han kaste på ilden og brennemerket på den måten sitt eget minne for alle tider. I stedet for den krets av lærde og kultiverte menn som hadde omgitt Karl, var det nå åndelig trangsynte mennesker som anga tonen ved hoffet. Ludvigs styre var slik at han fikk økenavnet «munken», og han ville også sikkert ha passet bedre til å være abbed i et kloster enn keiser. I 830 brøt det ut et opprør mot keiserparet. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar. Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Men Judith følte seg for sikker i salen. Hensynsløst arbeidet hun videre på å fortrenge stesønnene til fordel for Karl, og en vakker dag slo de seg sammen igjen og gjorde opprør mot faren. Ved Kolmar i Elsass - på «Løgnmarken», som stedet siden ble kalt - sto far og sønner mot hverandre med hver sin hær. Men ved hjelp av løfter og trusler fikk sønnene lokket størsteparten av Ludvigs tropper over på sin side. Da ga keiseren opp det hele og var glad til at han, Judith og Karl slapp fra det med livet. I og med dette ble Ludvig betraktet som avsatt, og Lothar overtok keisermakten. Men hans brødre fikk samtidig utvidet sine riker ganske betraktelig og ble dessuten fra nå av selvstendige konger. Karl «den Store»'s rike var altså faktisk delt mellom tre fyrster. Ludvig og hans familie ble holdt i fangenskap. Etter at en riksdag hadde bekreftet Ludvigs avsettelse, tvang Lothar og hans tilhengere det frankiske rikes tidligere keiser til i hele menighetens påsyn å kaste seg ned foran alteret i en kirke i Soissons og «med strømmende tårer bekjenne offentlig at han hadde forvaltet sitt embede på en uverdig måte». Biskopene overrakte ham et langt synderegister, hvor han ble anklaget for helligbrøde, mord, mened og alminnelig pliktforsømmelse, alt dette måtte Karl «den Store»'s sønn og etterfølger erklære seg skyldig i overfor Gud og alt folket. Deretter ble han tvunget til å gi fra seg sitt sverd og iføre seg botsdrakt. Ludvigs fiender trodde at de på denne måten hadde gjort ham så umulig i folkets øyne at han aldri mer kunne bestige noen trone. Fra nå av skulle han hele sitt liv betraktes som en botferdig synder. Men de hadde skutt over målet. En så unaturlig ydmykelse virker ikke bare forsonende, men vekker også medlidenhet. Den avsatte kongens sønn Ludvig, som regjerte over nesten hele den germanske delen av riket og derfor ble kalt Ludvig «den Tyske», ble grepet av skam over den uverdige behandlingen faren hadde fått og over at Lothar fortsatt holdt ham i fangenskap. Til det kom også frykten for Lothars alt for tydelige planer om å tilrive seg herredømmet over hele riket. En ny brødrekrig brøt ut. Lothar måtte flykte, og Ludvig «den Fromme» var fri på ny. Under alminnelig jubel iførte han seg igjen sitt keiserlige skrud, og keiserinnen ble befridd fra fengelset. Knapt hadde Judith kommet til makten på ny, før hun igjen bare traktet etter at Karl skulle bli tilgodesett på sine halvbrødres bekostning, og den fromme Ludvig var et fullstendig viljeløst redskap i hennes hender. Det var ikke en slik takk Ludvig «den Tyske» hadde ventet seg da han hjalp sin far opp på tronen igjen, og han grep til våpen mot ham enda en gang. Da forsøkte Ludvig og Judith å vinne Lothar for seg, enda det jo var han som hadde tilføyd faren den største ydmykelsen. Men for en intrigemakerske som Judith var nettopp en samvittighetsløs egoist som Lothar den rette forbundsfelle. Og hun fikk virkelig vunnet ham for sine planer. Far og sønn forsonte seg med hverandre, på den betingelse at riket etter Ludvigs død skulle deles likt mellom Lothar og Karl, bortsatt fra et lite område som Ludvig «den Tyske» aller nådigst skulle få beholde. Denne smukke avtalen ble beseglet med rørende scener, den gamle keiseren omfavnet og kysset «den forlorne, men nå gjenkomne sønn» og ba de to halvbrødrene pent om alltid å vise hverandre kjærlighet og stå hverandre bi. Den nakne sannhet bak de vakre frasene var imidlertid at den fromme Ludvig, med god hjelp fra den mest samvittighetsløse av sine tre sønner, hadde tatt nesten hele arven fra ham som tross alt hadde vist seg å være den beste da faren hadde sin vanskeligste tid. Men midt under forberedelsene til å få denne skammelige overenskomsten drevet igjennom med våpenmakt, ble den gamle keiseren rammet av en sykdom, som stadig forverret seg. I 840 var livet forbi for den mannen som snarere burde ha fått tilnavnet «den Svake» enn «den Fromme». Hans yngste sønn i første ekteskap var da allerede død og hans fars mektige rike ble oppløst i småstykker. | von Franken, Louis I The Pious (I7548)
|
2145 | Ludvig «den Oversjøiske» var konge av Frankrike (Vest-Franken) 936 - 954. Da hans far ble fanget av opprørske stormenn i 923, brakte hans mor ham i sikkerhet i England. Her ble han oppdratt ved sin onkel, kong Athelstans hoff. I 936 kalte stormennene ham tilbake til Frankrike og tok ham til konge. Hans regjeringstid var urolig. I stadige kamper med Otto I av Tyskland, normannerne, magyarerne og opprørske stormenn med Hugo «den Store» i spissen, måtte han hevde sin makt. Kampene ble ført med skiftende hell, men han beholdt kongetitelen til sin død. | d'Outremer, Louis IV (I7543)
|
2146 | Ludvig «den Stamme» var konge av Frankrike 877 - 879. Han ble konge av Aquitanien i 867 og etter farens død i 877, også konge av Frankrike. Han regjerte ytterst svakt i to år, og ga bort en mengde krongods. Ludvig var første gang gift med Ansgarde, men ble skilt etter 866. | Louis II The Stammerer (I7546)
|
2147 | Læfi var sønn av Vifil Hans kone er ukjent. De hadde sønnen Budli "Audi og Budli var sjøkonger og for både sammen med hæren sin. De kom med folkene sine til Saxland og herjet vidt omkring der; la under seg Valland og Saxland, og slo seg ned der i landene. Audi styrte over Valland, og var far til Frodi, far til Kjar, far til Ølrune. De ble kalt Ødlinger. Budli hadde Saxland. Han var far til Attil, far til Vifil, far til Læfi, far til Budli, far til Sørli eller Serli og Atli og Brynhild, mor til Åslaug, og denne ætten til Harald hårfagre ble kalt Budlunger." | Vifilson, Lienfni (I11853)
|
2148 | Løddekøping (Harager H.), betænkes 1283 i sin Frænde Erkedegnen Hakon Karlsens Testamente, beseglede 1288 til Vitterlighed med Peder Withadrson og førte det firdelte Skjold, vel en Ætling af den Tord Thott, der funderede Bosø Kloster, kaldtes selv ved sin Død Tord dictus Thaat, miles, og gav Gods til Lund Domkirke. | Thott, Tord Aagesen (I7197)
|
2149 | Må have været meget rig, for der er stor arv til deres børn. | N.N, Cecilie (I6879)
|
2150 | Maaske den Hr. Niels Eriksen, der 1310 omtales i Provst Kristjer i Hardesyssels Testamente som have ejet Gods i Nørre Bork (Nørre Horns H.); skal være begravet i Sønderholms kirke, hvor hans Ligsten med fædrene og mødrene Vaaben saas; angives gift med Edel Saltensee | Gyldenstierne, Niels Eriksen (I6962)
|
Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !