Mine Slektssider
Treff 201 til 250 av 3,040
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 201 | Är nämnd i Manntall för år 1701.
Bor på gården Sortland, Sortland sogen.
Leilending Enchen Sophie Monsdatter
haver en Jegt húor med farer til Bergen
Sönn Christen Christopherssen 24
Dreng Joen Johanssen 56
Peder Michelssen 36
Jacob Michelssen 30
Anders Danielsen 26
Jacob Danielssen 19
Aanstad
Leilending brúges af Enchen Sophie Monsdatter som er anshreven ved
hendes Paaboende gaard Sortland.
"1720. Feria 2da et 3tia Paschat: betient Sophie Tilleman med
Sacram:" (1 eller 2 april)
Sortland PF454 1704-29 p.353b
DÖD. begr. 21/5 1720 i Sortland sogn.
"1720. Feria 3 Pent: nedsat og gravfæstet Sophie Mognsdr Tilleman
ætat: 84 aar 4 Maaneder og 2de dage."
Manntall 1701 HF172 bind 18 p.71 d Sortland PF454 1704-29 p.354 Mantall 1701 https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000639758 Død 1720 https://media.digitalarkivet.no/kb20071106640491 | Thilemann, Sophie Mogensdatter (I6603)
|
| 202 | Är nämnd i Manntall för Jordebok år 1661, bind 2, Buxnes fiering. Är nämnd i manntallet för april 1665. Bor på gården Reppe, Búgsnes sogen, shÿlder iij W. Opsidere Daniel Gregersen 28 Aahr brúger 1,5 W. Sønner Peder Andersen 15 Aahr Är nämnd i Manntall för april 1666. Bor på gården N° 34, Reppe, Búxneß sogn, Schÿlder fish 3 Woger. Opsiddere Daniell Gregersen brúger 1½ W:, Er - 29 Aar Sönner Poffúell Danielß 5 A: Stiffsönner Peder Andersen 16 A Anders Anderß 7 A Uppg. från boken Buksnes II s.373: "Reppe.. Men allerede 1667 er Daniel Gregersen borte fra gården.." "Anno 1686 den 3 Júnij .. skifte efter Peder Lasesen Woldafgangne Qwinde Sl Ingeborig Hansdatter... Paa denne for Retning wahr tilstede, Daniell Gregersen oh Anders Nielsen Wold". Skifteprotokoll HF1981 1673-94 p.317 Är nämnd i Amtsregnskaper. Film NR.676. Ledings Mandtall för Boxnes fiering, 1688. Daniel Wold ½ vog Anders Nielsón ibm ½ vog Peder Pedersón ibm ½ vog Skattemanttal Register för Búxnes fiering, 1688. Kongen bÿgger ´ Ofúervold = j Wog ³ Daniel ibm: j Wog - 3 ort 12 sh Är nämnd i manntallet för år 1701. Bor på gården Øfrevold, Buxnes sogn. Leilending Daniel Gregerßen 65 Tienestekarle Ole Michelßen fód i Bergen 24 Manntall 1661 NR.194 vol 3 bind 2 p.266. Text, se fadern. Manntall 1665 HF168 Bind 20 p.182 Manntall 1666 HF182 bind 36 p.49 Amtsregnskap film NR.676 för år 1688 Manntall 1701 HF172 Bind 18 p.89 Är nämnd i boken Buksnes II s.373 Manntall 1701 Øfrewold 65 år https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000638036 | Gregersen, Daniel (I9000)
|
| 203 | Är nämnd i manntallet för april 1666. Bor på gården N° 34 Reppe, Búxneß sogn, hos fadern Opsiddere Daniell Gregersen. Sönner Poffúell Danielß 5 A Uppg. från boken Hol s.418 ".. Paul Danielsen, gbr. i Bergsdalen. Hans hustru kjenner vi ikke navnet på." (Ev. är det samma person som nedan) Uppg. från boken Buksnes del 2 s.277: "Og slik gikk det til, at fogden som hadde gravd seg ned i gjeld, måtte overlate Bolle gård til sin svigersønn (med stedatter) Peder Nilsen Friis, som nå blir eneeier av Bolle, og som år 1720 (gården har da løpenr. 187) betaler, iflg. likning over krigstyren, en skatt av 6 daler, den største i hele bygda dengang. Neststørste skattyter dette år er Paul Danielsen, Øvrevold, som betaler 2 daler." Är nämnd i Amtsregnskap för år 1686, från filmen märkt NR.672. Antegnelße paa hvis personer, som for begangne lejermaal ere údi Búxnæs Gield públice absolverede, fra ný aars dag 1686 til aarsdagen 1687. Siden Høste-tinget, 1686, ere disseafløsde. Búxnæs fiæring Povel Danielßön over-Vold og Maren Greersdatter Skierpen, hand absolveret d - 28 Novbr: 1686, hún dend 27 febr: - 87." (Det går inte att se här om de blev vigda, men troligtvis inte) Är nämnd i manntall för år 1701. Bor på gården Øfrevold, Buxnes sogn. Leilending Povel Danielßen 40 Sönner Peder Pols. 6 Är dopvittne Exaudi 1705, till Hemming Sørensen och Birritte Pedersdatter i Riise, barnet Peder. "Powel Danielsón Wold" Buksnes PF451 1704-28 år 1705 p.- Är dopvittne 13 trin 1707, till Peder Pederßón og Birritte Hansd. datter Marenaf Wold. "Powl Daniels ØwerWold" Buksnes PF451 1704-28 år 1707 p.- Är nämnd i Justitsprotokol Lofoten No.3 1706-15. "A° 1709 d 18 April blef holdet almindelige Sog og Wor ting paa Urre med, Borge, Boxnes og Hoels fieringers tilstede werende almúe .. Povel Danielß lod oplese sin bóxelsedel paa j wogs fishes landshÿld údj óferwold, údgifvenaf Mad: Dorrete Storms Sal. Jockom Bredalsaf datto Schottenes d 29 Novr A° 1708". Är dopvittne 18 trin 1714, till Hans Nielssón og Sara Th?oerdaatter i Lechnæs, son Peder. "Powl Danielssón Wold". Buksnes PF451 1704-28 år 1714 p.- Är nämnd i Matrikkel for Landskyld 19-28/5 1723. Bor på gården Øfvervold, Búxnæs Fierding. Opsidder Povel Daniels: DÖD. 1723 i Buksnes sogn. (skifte 7/10 1723) Skifteprotokoll HF1981 1706-30 p.55-56 "A° 1723 d=7=october war ieg Kongl Maytz SorejSchrifer ofver Locfogdens fogderj Kristian Albercht Friis tillige med lens Manden wellagte Christen Sörrens Súnd, forsamlet paa Öfver Wold, til at holde Rigtig skifte og delling, Efter sal. Powl Daniels, som bode og dóde samme stedz, imellen hans Efter latte qúinde Gúrrj Anders datter, paa den Eenne side og deris sammenaflete bórn, som war= 2de sónner og 3de dóttere, nemlig Peder Powlß =28 aar gl, Anders Powlß =16 aar gl, Anne Pawlßdatter som har till ægte Anders Nielß Lechnes, Maarn Powlßdatter =22 aar gl, og Liselbeht Powlßdatter =11 aar gl paa den andre side % Mens som Enche og börn berettede at deris Sal. faders siste wille og begiering war, at deris börn skúlle gifwesaf Modren Efter hans fra fald, Een húiß penge Eller deße verdj nehmlig húer Söne 10 rDr og húer datter = 5 rDr, Dog mente moderen at det war údj hógeste maader saa som hún menthe at hinders boe iche kúnde belöbe sig saa hóÿt. Daa wilde hens dog iche Räcke, denne henders sl mands siste wille og begiering % og som hinders swaager Anders Niels Lechnes, saa og den álst Són Peder Powls som war mýndig, bege tillstod at det war údj beste maader, denne deris moders til búd, Efter deris Sal, faders wille % blef det ogaf ófrighdz Paa dj dj úmÿndiges wegne sambtächt % Saa at moderen skúlde gifwe Een húeraf sinne börn som melthe, nemlig húer són = 10 rDr og húer datter = 5 rDr, saa og sworer self till den bort skÿldige gield som boen kúnde werre befæstet med % der forúden skúlde dj firre bórn som Er hiemme og úgifte nýde lige údj hiemme gafe imod deris Söster Anne Powlßdatter, Anders Niels Lechnes qúinde som húis hafte bekommet til medgift da hún blef gift, nemlig = Een Kooe Een fórste kolfs qúie = fierre small Creatúr, Een half wogs tÿr? og Een tónde meell, Eller og Sae meget údj penge Eeller andre waarre, som det sig da paa dj tiden kand belöbe Eftter wordij /: der for údj blefaftalt, at saa lenge börnen Er úmÿndig og Er hiemme hoß deris Moder, og únder hinders optúgtelse og opsÿnse, og har hinders hielp fornöden at húis skall og bór forsýnses dem med nódtörstige fóde og klæde, og holde demmers til gúdz frógt, som En Moder imod sinne börn wel? sönner og anstor? /: denne deris fóderne arw, saa og deris hiemme gafer eftter denne forhend fortegnelse údj nogre forminsching ogaf kortning. Saa at naar de Ennethog? wed giftermaal Eeller údj andere maader Eftter lowen anledning kand hafer det fornödig, og paa kræfes, dj det da kand úden ophold bekomme /: og forblifwer dj úmýndiges nú tilfaldne fæderne arv, saa vell som deris hiemme gafwe, som be..? inde hos deris Moder og únder hinders, opsÿnße og forvaring /: dog únder svoúgers Anders Niels Lechneses og deris ælste Són Peder Pawlß tilsÿnß % om det schúlde hentte sig, det gúd forbÿde, at Enchen skúlde kunne til atters?, at dj da kúnde gife mig det som Schiftte som rattio? i tide til kiende, at da den till börlig anstalt kúnde gióris, saa at börn kúnde for dem deris federnearv, saa vel som deris hiemme gift Rigtig údaf lovet, for údj noge for minsching ogaf korting % som moderen saa vell som svoeger og den ælste sóen belofvede saa skill? skúld % blef saa denne forretting ogsaa ? saa ledes til Eende bragt som forskrefvet staar, som ieg for hand anteýnde Kongl Maýtz Soren Schrifver ved Eggen hand og Seÿels bevidner Actúm Öfwer Wold die et loúe úd Supera." (Texten är ganska svårläst) Manntall 1666 HF182 bind 36 p.49 Manntall 1701 HF172 bind 18 p.89 Justitsprotokol NT683 Lofoten No.3 1706-15 p.100 Matrikkel 1723 film RN33 Nr.9 bind 175 folie 17 Skifteprotokoll HF1981 1706-30 p.55-56 Är nämnd i boken Buksnes s.404, boken Hol s.418 Manntall 1701 Øfrewold 40 år https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000638038 | Danielsen, Paul (I8998)
|
| 204 | Är nämnd i Sjeleregister 1749 för Vågan. På raden nedanför finns brodern Jakob Ellingsen 25 De två familjerna på Lieland, Vågan sogn, Enl. Ekstraskatten 1764 Balle Jacobsen Karen Ellingsd: Tjenestefolk: Ingebor Nielsd: Bórn over 12 og ikke 16: Daniel Jacobs: 14 aar Bórn, som ere over 16: Michel Stórchersen Jacob Ellings: Karen Danielsd: Bórn over 12 og ikke 16: Jacob Ballesen 14 aar Bórn, som ere over 16: Peder Arentsen Margaretha Arentsd: | Ellingsdatter, Karen (I6075)
|
| 205 | Är nämnd i Sjeleregister 1749. Cabelvog Peder Nielsen Morten Pedersen 30 Jacob Pedersen 18 Är nämnd i Ekstraskatten 1764, i Vågan prg. Væhrrmænd: Peder Nielssen Martha Torbesd: Barn over 16: Jacob Pedersen | Nilssøn, Peder (I9270)
|
| 206 | Är nämnd i Sjeleregister 1749. Cabelvog Peder Nielsen Morten Pedersen 30 Jacob Pedersen 18 Är nämnd i Ekstraskatten 1764. Væhrrmænd: Morten Pedersen Malena Pedersdr Är nämnd i Ekstraskatten 1765. Morten Pedersen og húústroe, fattige Morten Pederss: dóde sidst i Febrúari | Pedersøn, Morten (I9268)
|
| 207 | Är nämnd i Sogneprestenes Manntall för 1666 film HF182 bind 36 s.93, "Sallig hr: Mogens Pedersens Effterleffúendis Vidúe.." och även på s.99 där hon hjälper den nya prästen att leta efter nattvardsvin som tagit slut vid hans tillträde. Maren Falchs gravplate ved Herøy kirke: "Her Maren Falk er lagt. Af prægtist gammel Rod. Paa Herrøe Fød, og siden smuct opgrod i dyd og Guds fryct, Forstand, Velartet og Velyndet i Bye og Fødeland. Til Ære-Krants op Skynde. Hun var tre Mænders løst og tre ganger i Enkenød, hun smakte Graad og Trøst, i Manders og Barens Død. I fire sneser Aar hun sødt og surt fordøyet, men nu i Ævig Vaar og vel Fornøyet". Maren var bare ca 25 år da hun ble enke med 5 barn. Hun ble gift på nytt med sognepresten i Hadsel. Ble enke igjen i 1664 og ble for 3. gang gift med fogd Peter Bloch som hadde samme embete som hennes far. | Falch, Maren Pedersdatter (I9605)
|
| 208 | Är nämnd som datter "Maren 14 aar" i skifte efter fadern Anders
Nielsen, 8/1 1734. ???
Är dopvittne Domin Qvasimodo 1732, till Hans Biörnsen og Maren
Hendrichsdatter, barn Daniel. "Karen Hansdatter Bóe, Maren
Andersdatter Ibm".
Även dopvittne 17 trin 1732.
Buksnes PF451 1732-44 år 1732 p.-
Uppg. från boken Buksnes II s.255.
"Gårdsnr. 18, Leknes.
Grunnen til at Anders Nilsen måtte nedlegge hvervet, får vi vite.
8/1 1734 er det skifte etter ham, enke Anne Paulsdtr., med sin
bror Peder Paulsen, Farstad som laugverge. Deres barn er Nils,
Ingeborg, Anne, Maren, Paul og Anders, alle under 15 år."
(Ev. är ovanst. barn Maren, rätt Maren Andersdatter)
Uppg. från boken Buksnes s.383:
"Gårdsnr. 31. Bø
Men før vi går videre må vi nevne skifte etter Anders Paulsens
enke Maren Andersdtr. Her får vi høre om de samme barn som ved
hennes manns skifte 1779, men da også de to yngste døtrene er da
gift, og den ene av dem, Lisabeth, allerede enke og har en 6 år
gammel sønn, Anders Olsen, altså har hun vært gift med en Ole. Den
yngste av døtrene, Bergithe, er da g.m. Nikolai Eliseussen,
Steine. Der nevnes i skifte bare en ku, og det er vel kårkua.
Boets formue 35 rdl, og 1 sk., arv til deling 30 rdl., 2 ort og 4
sk."
Är dopvittne 2 nat 1739 (25/12), till Peder Ottesen og Maren
Andersdatter fra Bóe, barnet Otte. "Hans Pedersen Wold, Abraham
Hansen Risse, Jon Pedersen Reppe, Doret Cathrine Lindved Hage,
Maren Andersdatter Bóe".
Buksnes PF451 1732-44 p.-
(Här nämns 2 st Maren Andersdatter, 1 som är gift och den andra
en ogift piga?. I varje fall 2 med samma namn från samma boplats,
förutsatt att skrivaren gjort rätt. Isåfall är vittnet ca 21 år,
om det är ovanst. person som dör 1787)
VIG. före 1740
Barn med Anders Paulsen, alla födda i Bø, Buksnes sogn.
* Peder f. 21/10 1743
# Maren f. 1750, d. 12/5 1825 Utakleiv, Buksnes sogn.
Magdalena f. 1752, d. före 1826 Holsdalen, Hol sogn.
Paul f. 1753
Guren f. 1755, d. före 1814 Bergsdalen, Hol sogn.
# Elisabeth f. 4/9 1757, d. 12/11 1783 Bø, Buksnes sogn.
Berethe f. 1760
Är dopvittne 27/2 1740, till Eberhart Lúdvigsen og Margreth
Svendsdatter fra Fógle, barnet Maren. "Ane Powelsdatter Lechnes,
Ollegaard Monsdr Leknes, Johan Hendrichsen ibm, Maren Andersdatter
Lechnæs".
"1740. Dom XXI post Trinit forrettede jeg Gúdstieneste paa Hoel.
Introducerte Anders Povelsens Qvinde af Bóe".
"1742. Dominic Lætare forrettede jeg tienesten paa Hoel.
Introducerte Maren Andersdatter, Anders Povelsens Qvinde af Bóe"
Buksnes PF451 1732-44 p.-
Är nämnd som hustru "Maren Andersdatter" vid skifte efter mannen
Anders Povelessón, Bóe, Búxnæs Præstegield, 3/8 1779.
Är inte nämnd som syskon till Ingebor Andersdatter, Stor=Riise,
som har skifte 12/9 1780. Där nämns syskonen Nils Andersen Leknes,
Povel Andersen Sennesvik, Anders Andersen Hol, Anna Andersdatter
56 år ugift, halvbroder Johan Henrichsen död med 2 barn. Dessa
syskons föräldrar är Anders Nilsen och Anne Paulsdatter Leknes.
DÖD. 17/1 1787 i Buksnes sogn. (skifte 17/7 1787)
"1787. Den 24 Janúar: Jordet Maren Andersdtr afgagne Anders
Povelsens Enke af Bøe, dód d: 17 Janúar: gl: 68 aar og 7 maaneder"
Skifteprotokoll HF1984 1783-87 p.412
"Anno 1787 den 17de Julý blew paa gaarden Bóe beliggende i Búxness
fjerding og Loefodens fogderie, Skiftet foretaget under Behandling
og Afgiórelse eftter den paa owenmelte gaardboende og nú wed Dóden
afgangen Enke qwinde Maren Andersdatter. Til wedbórlig Rigtighed
erhwerwelse for Sterwboet Rettmæßige Creditorer og Arwinger,hwilke
sidste ere den afdódes Bórn nemlig:
1. Sónnen Peder Andersen gift,
2. Sónnen Povel Andersen gift,
3. Datteren Maren Andersdatter gift med Hans Jacobsen ÿttr Klev,
4. Malena Andersdatter gift med Sóren Pedersen Hoelsdahlen,
5. Datteren Gurrúe Andersdatter gift med Jacob Jacobsen
Sennesvigen,
6. Datteren Elisabeth Andersdatter dód har eftterladt sig en Són
Anders Olsen 6 aar gammel,
7. Berethe Andersdatter gift med Nicholaÿ Elisæussen Steene. Denne
registerings forretning er fremholden af Anthon Agersborg i
owerwærelse af Lensmand, Hemming Lochert, og Christen Colling
Nedre Hag: samme forretning lýder saaledes Boets formúe belóber
35-1-
Da paa dette Sterwboed hæfter ingen gield, bliwer altsaa fórst at
anfóre og beregne de paa dette skifte wedgaaende omkostninger
nemlig:
1. Skifte forwalteren ... 4=,=
2. Lensmand nÿder for sin úmage wed denne Forretning =2=
3. Wúrderings Manden Christen Colling nÿder =2=
Boets Gield 4=4=12/:
Naar fra Boets formúe og Indtægt 35=1=
fradraget owenmelte údgift med 4=4=12
bliwer igien 30=2=4/:
Sóm mellem Arwingerne bliwer at deele og lodet saaledes nemlig
1. Sónnen Peder Andersen Baarsund 6=4=8
2. Sónnen Povel Andersen arwer ligesaa 6=4=8
3. Datteren Maren Andersdatter arwer 3=2=4
4. Datteren Malena Andersdatter arwer 3=2=4
5. Datteren Gúrrúe Andersdatter arwer ligesaae 3=2=4
6. Datteren Elisabeth Andersdr 3=2=4
7. Datteren Berethe Andersdatter 3=2=4
(därefter kommer vad var och en får av lösöret)
Skifteforvalteren får bl.a en ko kallet "Morgengave"
d Buksnes PF452 1773-93 p.245 Skifteprotokoll HF1984 1783-87 p.412 Är nämnd i boken Buksnes s.383, s.255 | Andersdatter, Maren (I8990)
|
| 209 | Arbetsolycka på Norcem | Sommerseth, Kjell Ove (I12349)
|
| 210 | Årdal-Vinsrygg bnr. 1, Gloppen Død etter 1637 | Antonsson, Jakob (I8154)
|
| 211 | Årdal-Vinsrygg bnr. 1, Gloppen | Rasmusson, Antonius (I11412)
|
| 212 | Årdal-Vinsrygg bnr. 2, Gloppen Mantall 1666 22 år https://media.digitalarkivet.no/ft10051005192103 Manntallet 1701 Ordal med Wintzrøg 56 år https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000626426 Død 1729 https://media.digitalarkivet.no/kb20070228290585 | Jakobson, Antonius (I8151)
|
| 213 | Arent Jenssøn gift hele fire ganger. Første kone har jeg ikke funnet. I det andre ekteskapet bodde han på hjemstedet Indre Sandnes i Hemnes. Etter å ha blitt enkemann giftet han seg med en enke i Indre Bardahl, dermed ble han bosatt der i de to siste ekteskapene. Vi ser av hans skifte, den 23/4 1738, at hans hus i Bardahl, som han hadde giftet seg til, ble befart: "2de Stue huuser befandtes i dend tilstand de ej nogen arboed behøvede Ildhuuset som var ganske forfalden 1 Sængestue som fandtes til overbygning paagaaende 2de Staburer gandske forfalden 2de fiøser 2de forlader 1 Kornlade, gandske brøstfældig" Manntallet 1666 3 år http://arkivverket.no/URN:db_read/ft/35531/40/ Manntallet 1701 Indr: Sandnes 40 år http://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/206/pc00000000660856 Død 1737 https://media.digitalarkivet.no/kb20071005630337 Skiftekort 1738 https://media.digitalarkivet.no/sk11216101712127 | Jenssøn, Arent (I8284)
|
| 214 | Arnbjørn ble født ca 1170 og ble omkring 70 år gammel. I hans tid var det en lang og bitter strid mellom kongen og kirken. Kong Sverre Sigurdsson, som selv hadde fått opplæring som prest, tok sterk avstand fra den økende inflytelsen kirken fikk. Dette førte til konflikt med erkebiskopen, som flyktet til Danmark. Alle biskopene fulgte snart etter ham, og fra den tid har vi fått utrykket" Kong Sverre talt Roma midt imot". På den tid var det mange som gjorde krav på Norges trone. De som ble støttet av biskopene ble kalt for Baglere"(bispestav). På et tidspunkt var Arnbjørn en av baglernes ledere. I 1208 ble det inngått fred mellom konge og kirke. Arnbjørn ble da en lojal tjener for kongen, og i 1221 ble han lendermann. Han tjenestgjorde i den sydøstre delen av Norge, og han ble betrodd mange viktige oppgaver, som førte til at han måtte kjempe flere slag for å opprettholde kongens overherredømme over landet. Han døde av utmattelse ved slutten av sitt siste felttog. På den tid ble han betraktet som den mest betydningsfulle lendermann i Norge. Hverken hans hustru eller barn er nevnt i de mange omtalene om ham, men det er sterke indisier på at han hadde en datter som ble gift med sønnen til en god venn og kollega av ham. Hennes fornavn kjenner vi ikke, men det er svært sannsynlig at det var hun som ble gift med Torstein på Heimnes. De fikk forøvrig en sønn som ble kalt Arnbjørn. | Jonsson, Arnbjørn Ornes (I11126)
|
| 215 | Arnbjørn er n. i 1519 og i tiandepenningskatten 1521. Han er truleg identisk med den Arnbjørn som budde på Halsne i 1563. | Tjerandsson, Arnbjørn Mjølhus (I6775)
|
| 216 | Arnbjørn Torsteinsson Heimnes' identitet er fastslått i mange dokumenter. Et av dokumentene er av spesiell interesse. Det er skrevet i 1286, og er den siste vilje, hvor Arnbjørn til Heimnes gir jordeiendommer til en verdi av 9 månatsbol til St. Svithun's kirke i Stavanger og til presteskapet i denne kirken. Til fordel for korsfarere i Jerusalem ga han 20 mark sølv og til flere andre kirker og til Ulstein kloster ga han sølv og bjørneskinn. Det viste seg at Arnbjørn på sine gamle dager var abbed på Ulstein kloster.. Det er antatt at han ga bort maksimum av det han kunne gi bort i henhold til loven, 10 % av det han eide gjennom odel og 25 % av hva han hadde ervervet seg. Med dette som grunnlag, er det beregnet at hans odel tilsvarte 103.75 lauper med smør og 4.5 lauper i ervervet verdi, ialt 108.25 lauper smør. Det var en meget stor formue på den tiden. Denne viljen, hans siste, ble bekreftet av sysselmannen i Stavanger. Testamentet inneholdt også betingelsen at prestene ved St. Svithun kirke i Stavanger skulle be for hans sjel hver 12 th måned på hans fødselsdag. Arnbjørn var gift, men hans hustrus navn er ukjent. Det er registrert to etterkommere, en sønn og en datter: a. Ogmund b. Brynhild Vitner var: Herr Arne biskop, kannikene sira Ingemend og sira Peter, herr Halldor Koll, herr Basse Guttormsson, Pål i Haga, Eirik på Randaberg, Torstein i Hovde og mange andre gode menn. | Torsteinsson, Arnbjørn Heimnes (I11111)
|
| 217 | Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986. Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige. Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca. 1024 var han en gammel man. Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110: «Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.» Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøres gjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor alt gjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olav måtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, men han måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde som røvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste. Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet. I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd seg mer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere, ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidt utstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindre utpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, eller med et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådelig å legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebar effektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt og meget skje. Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingene til kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men la dem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vi møter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorre bruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, men fra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav som skapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen gir land, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundt om i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fra oppsetsige høvdinger. Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tok imot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap. Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. På kongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke de var uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde i oppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennene disponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare av småkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt - trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke for alt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudet var det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårne lendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygda og videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltid like lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Et motsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte. Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som en konkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger og en oppkomling. Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg, og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mest slike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like til det siste. Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Men mellom Olav og høvdingene på Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og det er den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningen i Snorres store saga om Olav. | Arnmodsøn, Arne (I4344)
|
| 218 | Arngrim (Hergrim) Hans foreldre er ukjent. Han giftet seg med Ama Ymisdatter, de fikk sønnen Hergrim Halvtroll "En Jette og Bjergboer, ved Navn Hergrim, bortførte Ama Ymis Datter fra Ymisland og tog hende til Hustru. Deres Søn var Hergrim Halftrold (Halvjette)" http://www.heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek | Arngrim (I11820)
|
| 219 | Arngrim Berserken på Bolm Arnagrim var sønn av Gram og Baughed han var gift med Eyfuru. De hadde sønnene Angantyr, Hervard, Hjørvard, Sæming, Hrani, Bramis, Barrig, Reifnir, Tind, Bui, Haddinger 1 og Haddinger 2 Arngrim på Bolm var en legendarisk norrøn berserk som omtales blant annet i den mytiske Hervors saga. Arngrim var far til Angantyr og stamfar til den svenske kongeslekten Munsöætten. Kildene til dette er usikre. Historien om Arngrim er en del av Tyrvingsyklusen - historien om det magiske sverdet Tyrving (Tyrfing). Svafrlame (norrønt: Svafrlami), kongen av Gardarike, overrasket en gang de to dvergene Dvalin og Dulin, men lot dem beholde livet mot at de smidde et sverd til ham som skar jern like godt som tøy, som ikke rustet, og som ga seier i krig og tvekamp til den som svingte det. På avtalt tid kom Svafrlame tilbake og hentet sverdet. Dvergene ga ham sverdet, men i det de skulle lukke seg inn i steinen svor de på at sverdet skulle bli en manns bane hver gang det ble trukket av sliren, det skulle utføre tre store nidingsverk, og det skulle bli Svafrlames bane Berserken Arngrim som herjet i Østerled, kom i kamp med Svafrlame. Arngrim hogg armen av Svafrlame og tok sverdet Tyrving fra ham og drepte ham med det. Han tok stort bytte og bortførte kongens datter Eyfura og dro hjem til garden sin på øya Bolm. Med Eyfora fikk Arngrim tolv sønner. Den eldste var Angantyr, den nest eldste var Hjørvard som fridde til sveakongen Yngves datter Ingeborg Ingeborg sa nei og foretrakk en av kongens hirdmenn, Hjalmar den hugstore. Hjørvard utfordret Hjalmar til duell på Samsø hvor alle de tolv kjempene ble drept. Før han døde rakk Angantyr å gi Hjalmar banesår med Tyrving. https://no.wikipedia.org/wiki/Arngrim_p%C3%A5_Bolm http://www.heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek | Grimsson, Arngrim Berserken (I11822)
|
| 220 | Arnmod var bosatt i Ønundafjord på Island. Han var en av anførerne i slaget mot jomsvikingene ved Hjørungavåg. Han ble felt av Vagn Åkessons | Arnvidson, Arnmod Jarl (I4343)
|
| 221 | Arnulf hadde stor innflytelse i merovingernes kongedømmer som biskop, og ble senere kanonisert som helgen. Han er også kjent som Arnold. Arnulf tjente ved det astrasiske hoffet under Teodebert 2 (595–612). I 613 ledet Arnulf og Pipin av Landen, hvis datter Begga hadde giftet seg med Arnulfs sønn Ansegisel, opposisjonen av frankiske adelsmenn mot dronning Brunhilda av Austrasia. Opprøret førte til at hun ble kastet, torturert og til slutt henrettet, og de frankiske land ble etterpå gjenforent under Klotar 2, dronningens nevø. Selv om Arnulf ønsket å trekke seg tilbake til Vosges–fjellene som eremitt, ble han overtalt til å bli værende og bli biskop av Metz. Arnulf var fra 623 rådgiver til Dagobert 1 sammen med Pipin av Landen som da var rikshovmester. Sammen med sin venn Romarik, trakk han seg tilbake i 627 til en fjellside i Vosges for å fullføre sin livslange drøm om å bli eremitt. Før han ble vigslet hadde han 2 sønner med sin kone Doda: Ansigisel giftet seg med Pipins datter Begga, og deres barn var Pipin av Heristal, en av Karl den stores oldefedre. Klodulf, som sin far, ble biskop av Metz. Det er usikkert om han hadde en tredje sønn kalt Martin. Arnulf ble kanonisert som helgen av den katolske kirke og er kjent som skytshelgenen for ølbrygging. Mens Arnulf er anerkjent som en av de tidligste dokumenterte forfedrene til Karl den store og dermed av de fleste europeiske kongefamilier i dag, er Arnulfs eget opphav både usikkert og uten dokumentasjon. Noen har hevdet at Arnulfs far var Arnoldus (ca. 535–600) og at hans mor var Ada av Swabia. Andre som siterer frankiske legender, mener at Arnulf var sønn av Bodigisel. Atter andre har hevdet at Arnulfs mor var Bertha, prinsesse av Paris (539–640). Arnulfs eldre forfedre fra en - Mellobaude - i det 4. århundre, kan ha vært en konstruert slektsrekke for å smigre karolingerne: | von Metz, Arnulf St. Arnulf (I7528)
|
| 222 | Årsak: "Lungetuberkulose" | Pedersen, Petra Maria (I8703)
|
| 223 | Åsa Haraldsdotter (født ca. 800 død ca. 834) var dronning over Vestfold, Romerike og Vingulmark. Hun var datter av Harald Granraude, en småkonge fra Agder. Mor til Halvdan Svarte. Det har vært fremført teorier om at det skulle være dronning Åsa som var gravlagt i Osebergskipet. Dette regnes nå som lite sannsynlig. Hun var gift med Gudrød Halvdansson Veidekonge, som hadde røvet henne. Gudrød hadde fått nei av Åsas far da han fridde, og på grunn av det drepte han både faren og broren før han røvet Åsa med seg. Det er mulig dronning Åsa sto bak mordet på sin ektemann ca. år 821. Etter Gudrøds død dro hun til sin fars rike og regjerte der til hennes sønn, Halvdan, ble voksen nok til å ta over. | Haraldsdatter, Åsa (I4454)
|
| 224 | Åsen, Lyngstadås Gnr.160 bnr.1, Eide på Nordmøre, Møre og Romsdal, Norge Omtalt i Eideboka bind 3 side 225-226. Han tok over Lyngstadåsen etter foreldrene og blei gift med Berit Andersdatter fra Hafskjær, Averøy i 1749. Hun døde samme året (sannsynligvis i barselseng) og Knut gifta seg på nytt med Elen Svensdatter fra Dyrhaugan. De fikk 7 barn. Død 1796 https://media.digitalarkivet.no/kb20070912660599 | Kristensen, Knut Lyngstadaas (I10838)
|
| 225 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Jakobsen, Åshild Kjersti (I8911)
|
| 226 | Ashley shows that Edward had two daughters by the name of Edith - not one. One was a daughter of Egwina and married Sitric Caech. The other was a daughter of Elfleda and married Otto I. | of Wessex, Eadgyth (I7346)
|
| 227 | Asserbo (Holbo H.), nævnes 1408, var 1420 Rigsraad, 1422 Høvedsmand paa Søborg, 1425 og 36 paa Krogen, 1435 tillige paa Helsingborg, 1436 anfører for den mod Engelbrecht Engelbrechtsson sendte Hær, var en tro Tilhænger af Erik af Pommern og opgav først i Juli 1440 sine Slotte Krogen og Helsingborg til Kong Christoffer http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Oxe/Reyendorff.htm | Oxe, Peder (I7256)
|
| 228 | Åsta Gudbrandsdatter (d. omkr. 1020/1030) var mor til Olav den hellige i sitt første ekteskap (med Harald Grenske), og mor til Harald Hardråde i sitt annet ekteskap (med Sigurd Syr). Far hennes var ifølge sagaen Gudbrand Kula på Opplandene. Åsta skal ha blitt døpt på Ringerike av Olav Tryggvason i ca. 998. Åsta og Sigurd Syr hadde ifølge sagaen disse barna sammen: 1. Guttorm, som var eldst 2. Gunnhild 3. Halvdan 4. Ingerid 5. Harald, som siden ble konge over Norge | Gudbrantsdatter, Åsta (I4485)
|
| 229 | Attil var sønn av Budli Hans kone er ukjent. De hadde sønnen Vifil Audi og Budli var sjøkonger og for både sammen med hæren sin. De kom med folkene sine til Saxland og herjet vidt omkring der; la under seg Valland og Saxland, og slo seg ned der i landene. Audi styrte over Valland, og var far til Frodi, far til Kjar, far til Ølrune. De ble kalt Ødlinger. Budli hadde Saxland. Han var far til Attil, far til Vifil, far til Læfi, far til Budli, far til Sørli eller Serli og Atli og Brynhild, mor til Åslaug, og denne ætten til Harald hårfagre ble kalt Budlunger." | Budlasson, Attil (I11855)
|
| 230 | Augustinus ble den 1. mai 1618 immatrikulert ved Københavns universitet. Han hadde gått latinskolen i Trondheim. Familienavnet hans nevnes sjelden, men en innskrift på altertavla i Snåsa kirke viser at det har vært Wiwel. Han hadde vise-pastoratet til han i 1630 ble kapellan i Vår Frue kirke. Dette året underskrev han nemlig kapitelseden etter det Arne Magnussons avskrift av en forsvunnen kapitelsprotokoll i Det kongelige Bibliotek melder. Fem år etter ble han sokneprest samme sted. I de siste åra sine var han notarius capituli, men måtte på slutten ha ettermannen Peder Bredal til hjelp. At han har vært en ansett mann skjønner vi av at han var deputert til Fredrik den tredjes kroning etter det kapitelsboka vet å fortelle. Han døde 17. januar 1657. Biskop Bredahl holdt liktalen over ham med mange rosende ord den 22. i samme måned. Skifte ble holdt 8. juli. Augustinus Jensen er den første av strindaprestene som har fått noe i trykken. I 1646 ga han ut en likpreken over Karen Eilertsdatter. Boka kom i København. Augustinus Jensen er trolig den Augustini Johannis Nidarosis som ble immatrikulert i København den 1/5 1618. I odelslistene i 1624 er det oppført at Hr Augustinus og medarvinger eide odel på 1 1/2 sp i Eggen i Bynset. Dette var en arv fra hans kones far Hr Christen i Aure som satt med denne odelen i 1623. I 1637 eide Hr Augustinus 1 sp i gården. Skifte ble holdt etter ham den 8/9 1657 og viste en netto på 2114 riksdaler. Hans andre kone sendte i 1659 en suplikk der hun sier at Domkirkekapellanens residens brant i 1650 og etter gjenoppbygning brant den igjen i 1651. Hun sier videre at hennes mann hadde fire sønner og to døtre fra første ekteskap og to sønner og to døtre fra ekteskapet med henne. Augustinus Jensen Wivel kjøpte i midten av 1640-årene en bygård svarende til dagens Kongens gt. 6. Han hadde også en byhage som ved reguleringen i 1681 inn i det nye torg. Den 27/8 1648 søker Hr Augustinus Jensen om hans sønn som var kapellan i Orkdal måtte få lov til å få et nytt kall, han hadde begått leiemål med en løs kvinne der. Hvem av sønnene dette var vites ikke. Han giftet seg (1) 1620, med Marit, født ca. 1605, død ca. 1638. Han giftet seg (2) ca. 1627, med Lisabeth Mikkelsdatter, født 1600 i Hemne, død 1683, gravlagt 26 jan 1683 fra Vår Frue kirke. | Wivel, Augustinus Jensen (I3991)
|
| 231 | Austrasia var den nordøstlige delen av kongedømmet til merovinger–frankerne som bestod av deler av territoriet til dagens østlige Frankrike, vestlige Tyskland, Belgia og Nederland. Metz var primært dets hovedstad. Sigibert 1 (535–575) var merovingernes konge av Austrasia fra hans far døde i 561 til hans egen død. Han var den tredje overlevende av 4 sønner etter Klotar 1 og Ingund. I sitt styre var han stort sett opptatt med en vellykket borgerkrig mot sin halvbror, Chilperik. Da Klotar 1 døde i 561, ble kongedømmet hans delt etter frankernes tradisjon mellom hans 4 sønner: Sigebert ble konge av den nordøstlige delen kjent som Austrasia med sin hovedstad i Reims. Han la til territorium da hans bror Charibert døde i 567 eller 568. Charibert hadde selv motsatt kongedømmet sentrert rundt Paris. Guntram fikk Burgund med sin hovedstad i Orléans. Den yngste sønnen, den tidligere nevnte Chilperik, fikk Soissons som ble Neustria da han fikk sin del av Chariberts kongedømme. Plyndringstokt av avarer, en modig nomadisk stamme som var i slekt med hunnerne, fikk Sigibert til å flytte sin hovedstad fra Reims til Metz. Han slo tilbake deres angrep 2 ganger, i 562 og rundt 568. Rundt 567 giftet han seg med Brunhilda, datter til den vestgotiske kong Atanagild. Dette ekteskapet, dersom vi tar den viktigste krønikeforfatteren på den tiden, Gregorius av Tours, på ordet, avslører noe av Sigiberts overlegne karakter i den voldelige og lystpregede tiden. Gregorius forteller: Da kong Sigibert så at hans brødre tok koner som ikke var dem verdig, og til deres fornærmelse faktisk giftet seg med slavekvinner, sendte han en utsending til Hispania og med mange gaver og ba om Brunhilda, datter til kong Atanagild. Hun var jomfruelig skjønn i hennes personlighet, flott å se på, dannet og oppførte seg bra, med god sans og tiltalende å snakke med. Hennes far nektet ikke, men sendte henne til kongen jeg har nevnt med store skatter. Og kongen samlet sin fremste menn, gjorde klart til fest og tok henne som kone til stor glede og latter. Og selv om hun var en tilhenger av ariansk lov, konverterte hun på grunn av talene til biskopene og advarselen til kongen selv, og hun bekjente den velsignede treenighet og trodde og ble døpt. Og hun er fremdeles katolsk i Kristi navn. Da han så dette, sendte Chilperik, den mest fornuftige av Sigiberts brødre, bud til Atanagild om hans andre datters hånd. Denne datteren, Galswintha, ble gitt ham og han forlot sine andre koner. Men han ble snart trett av henne og fikk henne myrdet for å gifte seg med Fredegund. Sigibert søkte hevn. De 2 brødrene hadde allerede vært i krig, men deres fiendskap steg nå til en lang og bitter krig som ble fortsatt av begges etterkommere. Sigibert tok kontroll over Poitiers og Touraine i 573, og erobret nesten hele hans kongedømme. Chilperik gjemte seg så i Tournai. Men i Sigibert triumf, da han akkurat hadde blitt erklært konge av Chilperiks undersåtter i Vitry, ble han drept av 2 attentatsmenn som arbeidet for Fredegund. Han ble etterfulgt av sin sønn Childebert under Brunhildas regentskap. Brunhilda og Childebert satte seg raskt under Guntrams beskyttelse, som etterhvert adopterte Childebert som sin egen sønn og arving. | von Austrasia, Sigebert (I10662)
|
| 232 | av Reidgøtaland | Haraldsdatter, N.N (I4620)
|
| 233 | Av slekten Glob | Jacobsdatter, Margrethe (I6831)
|
| 234 | Av slekten Panter | Panter, Anna Henriksdatter (I6811)
|
| 235 | Av slekten Smør. | Tordsdatter, Gudrun (I296)
|
| 236 | Av slekten Stenbrikke | Andersdatter, Johanne (I6815)
|
| 237 | ÄVARNING FÖR SKRÖNA!!! Läs om legendbildningen på sv.wikipedia.org/wiki/Bure%C3%A4tten Fale Bure ägde sin fädernegård Byrestad, levde 1190, uti konung Knut Erikssons tid (1167-95), efter vilkens död han vistades hos hans omyndige barn, såsom deras fostrare på deras gods Elgarå i Västergötland. År 1199 när Konung Sverker (1196-1208) dräpte Konung Knuts söner, rymde Fale med Konung Knuts yngste son Erik hem till sin faders gård, Byrestad, och dolde honom där i 2 ½ år, till dess han började bli man, då han drog till Norge och skaffade honom hjälp till att fordra sina fäders rike igen och hämnas sina brödersoförrätt. När han kom tillbaka över fjällen, uppreste Fale hela Jämtland, Hälsingland och Medelpad och så mycket av Ångermanland som är intill Stinne, drog söderut och stridde med Konung Sverker vid Lena i Västergötland år 1208, som verserna ljuder i "Anno Millena bis bis deco celeno pleno beclum Sverikonis Stetin in Geflo Geronis, contigiet in Lenum". Två Danske löpo enom Svenskom Sverom togo derom Werbere plerum. Ty de danske hjälpte Konung Sverker mot Herr Erik, sedan konung Swerker vart slagen år 1210 vid Gefle bro och Erik Knutsson var kommen till regering, gjorde han Fale till Herre och förbättrade hans ärvda adelskap och gav honom en beväpnad arm till sköldmärke därför att Fale burit honom på sin arm under farligheter, och på hjälmen norska vapenyxor, därför att han med norske män hade börjat intaga riket, Konungen tillhanda: Då gav och Konung Erik honom i förläning hela Medelpad, Jämtland och ett stycke av Ångermanland. Fales griftesten ligger på Schöns kyrkogård med detta vapen uthuggen, Samma vapen var med guld och ljusa färger målat, upphängt på kyrkoväggen där sammastädes och hava han själv eller hans son Herse, som familjen förmena, skrivit den krönika som i Schöns kyrka låg förvarad och innehöll vad som under Fales tid skedd var. Han dog 1212. Uppbyggde Byresholms slott, vilket sedan blev förvandlat till Schöns kyrka. (Ur "700 Anor Under Tio Sekel" s. 255, av Lars Bäcklund). I graven fanns ett skelett med en värja vid sidan om. Han var av en ryktbar stormanssläkt. Enligt sägnen om Fale Bure d.y skall han ha varit sonson till den äldre Bure. Han blev liksom sin farfar en framstående man med kungliga förbindelser. Vid slaget i Älgarås år 1205 räddade han Erik den heliges sonson, prins Erik och förde honom till sitt slott i Birsta (som på den tiden hette Burestad, efter släkten Bure). Fale hade en vapensköld med hjälm och böjd arm. Han hjälpte sedan prinsen att bli kung och som belöning gjorde han honom till Herre och förbättrade hans ärvda adelskap och gav honom en beväpnadarm till sköldmärke därför att Fale burit honom på sin arm under farligheter, och på hjälmen norska vapenyxor, derför att han med norsk män börjat inta riket. Han fick också mark i Medelpad, Jämtland och halva Ångermanland." Allt enligt Johannes Bureus. | Bure, Fale “Hin Unge” (I6148)
|
| 238 | Bård Guttormsson på Rein i Trøndelag var Birkebeinernes høvding. Han talte blandt sine forfedre folk som Sigurd Syr, Toste jarl, Torberg Arnesson, Tord Folesson, Erling Skjalgsson, Einar Tambarskjelve og Håkon jarl den gamle. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, avsnitt 98: «Kong Olav giftet ham (Skule Kongs-fostre) med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundsson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdsson) og hertug Skule.» Senest fra 1181 fikk Kong Sverre støtte Bård, av en av landets aller mest fremstående og høyættede menn. Fra hans sønn, den senere birkebeinerkongen Inge Bårdssons tid vet vi positivt at trønderne la stor vekt på at Bård Guttormsson nedstammet fra Trøndelags gamle ledere, ladejarlene og Einar Tambarskjelve. Bård og hele hans farsætt hadde hørt til stormannspartiet omkring Sigurd Munn og Håkon Herdebrei. Dette er alene nok til å fortelle at reaksjonen i innflytelsesrike kretser i Trøndelag var meget langvarig og sterk, mot det kystaristokratiet som bar Magnus Erlingssons kongedømme oppe. Oppslutningen fra en mann som Baard på Rein må også ha bidratt avgjørende til at de bedre kretser i Trøndelang godtok Sverre. Bård nevnes første gang i 1181 og er da lendmann. Han deltok da i slaget ved Nordnes. Han var nå rimeligvis allerede enkemann etter sitt første ekteskap med Ulvhild. Allerede nå forteller Sverres saga at Baard møtte Sverres søster Cecilia, som hadde rømt fra sin mann Folkvid lagmann i Värmland. Da noenlunde mannjevn støtte fra minimum ett helt landskap som Trøndelag antagelig var nødvendig for Sverre om han skulle ha noen fremgang på lang sikt, må Baards tilslutning ha betydd noe av et vendepunkt for Sverre. At han satset nærmest alt på denne forbindelsen viser seg også ved at han lot sin «søster» Cecilia si ekteskapet med Folkvid Lagmann ugyldig, og giftet henne med Baard. Ekteskapet mellom Baard og Cecilia møtte imidlertid vanskeligheter fra geistlighetens side og synes først å ha funnet sted etter slaget i Norefjord i 1184. Også senere ble dets gyldighet anfektet, men sagaen om deres sønn, kong Inge, gjør naturligvis alt for å påvise at det var full ut legitimt. Cecilia må være død etter et ganske kort ekteskap. Inges saga skildrer Baard i meget almindelige ord: «Han var meget rik, vakker at set til, saktmodig og stille og holdt seg vel.» Han nevnes ofte i Sverres saga, men det fortelles bare om en enkelt personlig bedrift av ham, nemlig at han felte Vidkunn Erlingsson av Bjarkey. I Sverres slag mot eyskjeggene i Florvåg ved Askøya i 1194 ble Baard såret og døde kort etter i Bergen. Liket ble ført til Nidaros og begravet i Kristkirken på den nordre siden i koret, ved siden av Cecilia. | Guttormsson, Baard Rein (I4377)
|
| 239 | Barnet døde inden det kom i Kirken Dåp 1830 https://digitalarkivet.no/view/255/pd00000012039180 | Pedersdatter, Berith (I11077)
|
| 240 | Barnet døde inden Hjemd. blev cf. i Kirken Konen døde inden hun kom til Kirken | Pedersdatter, Marith (I11080)
|
| 241 | Barnløs Gravlagt Haslum kirkegård, gravplass: 143/08/005 | Langø, Aud (I10988)
|
| 242 | Baron og Sysselmann.
Født omkring 1245.
Død omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK). Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev seg imidlertid arveretten. Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært oppkalt etter denne ane. Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl, Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111) skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson, sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til ektefelle for kongens datter. Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson, sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr. Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson, eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson (Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr. Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug Skules søster. Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten. | Raud, Jon Ivarson (I4303)
|
| 243 | Baugjerd Starkadsdatter Hun var datter av Starkad og Alvhild, Baugjerd (Baugheld) var gift med Grim Hergrimsson, de hadde sønnen Arngrim "Alfhild vendte igjen hjem til sine Frænder, og Grim opholdt sig hos hende, indtil han drog ud paa Vikingetog og blev en vældig Kriger. Han ægtede Bøggerd, en Datter af Alfhild og Starkad Aludreng. Han tog Ophold paa en Ø udenfor Halogaland som kaldes Bolm; han blev siden kaldt Ø-Grim Bolm. Grim og Bøggerds Søn var Bersærken Arngrim, som senere boede paa Bolm, og var en anseet Mand " http://www.heimskringla.no/wiki/Sagaen_om_Hervarar_og_Kong_Heidrek | Starkadsdatter, Baugheid (I11816)
|
| 244 | Baustad Indre https://www.nb.no/nbsok/nb/822639995ab27b8add8610d8374d937d#367 | Jonsen, Peder (I4892)
|
| 245 | Baustad Indre https://www.nb.no/nbsok/nb/822639995ab27b8add8610d8374d937d#367 | Hemmingsdatter, Maren (I4893)
|
| 246 | Begravet 10 okt. 1649, Skt. Nikolai kirke (von Meulengracht Ligkammer) i København | Rasmusdatter, Boel (I2210)
|
| 247 | Begravet Den Al. Bede Dag | Christensdatter, Elen (I8266)
|
| 248 | Begravet i Sorø ved sin kones side. Skyldte ved sin død fætteren Absalon (se denne) 130 mark sølv. - Skænkede med en “vis Torben” særjord i Asserbo (Tibirke S., Holbo H.) til Sorø Kloster. Besad formentlig en part i Haverup Ore (Pedersborg S., Alsted H.), som alle hans børn ejede en part af. Besad formentlig også gods i Bjernede (Bjernede S., Alsted H.), hvor han rejste den nuværende kirke. Testamenterede senest 1177 Sorø Kloster sin halve hovedlod. Ved hans død modtog Sorø som en del af denne jord til 11 mark guld minus 2 øre i Ejby (Ejby S., Ramsø H.), jord til 6 øre guld i Salby (Ejby at 12 mark guld i Ølse (Ølsemagle S., Ramsø H.), en fjerding guld i Køge (Ramsø H.), 2 mark guld i Halseby (Tårnborg S., Slagelse H.), 1 mark guld i Ørløse (Tikøb S., Lynge-Kronborg H.), 6 mark guld og 2 øre i Atterup (Øster Egede S., Fakse H.) 1 mark guld i Vedde (Munke Bjergby S., Alsted H.), 5 øre guld i Stenløse (Stenløse S., Ølstykke H.). Resten af de testamentariske forpligtelser udredtes af hans børn. Beregninger ud de samlede godsoverdragelser, der set i forhold til antallet af børn ifølge loven højst min udgøre 1/14 af hans samlede formue, fører til vekslende resultater, men lavt sat 300 til 500 bol, en enorm godsmængde. - Vidne for kong Valdemar I den Store 1158/60 og 1176, begge gange i.fm. Esrum Kloster. Sattes 1158/60 ved endnu en kongelig gave til Esrum med Absalon til at skifte skoven Villingehoved. Fætteren Absalon besad et sølvbæger skænket ham af Sune. Byggede den nuværende Bjemede Kirke og satte et endnu eksisterende epitafie på kirken, hvori det angives, at Sune som den første har bygget en stenkirke dette sted. Af Abbed Vilhelm af Æbelholt i 1180’erne omtalt som "En mand af indsigt, mægtig i virke og tale". Er efter alt at dømme den Sune, Saxo omtaler i.f.m. borgerkrigen og kong Valdemar I’s regering, slægtskabet med Absalon angives et sted, en familiære tilknytning til Valdemar et andet sted, men ikke patronymiet. Saxos fremstilling: Forlod 1154 i Odense Sven Grates følge. Indtrådte omkring 1159 i kong Valdemar I’s nærmeste råd. Deltog i 3. vendertog 1160/61. Ledsagede 1162 Valdemar på dennes møde med kejser Frederik Barbarossa ved Dijon. 1 1169 med på 11. vendertog ved erobringen af Arkona. Nedrev her sammen med Absalon Svantevits tempel og statue. Deltog 1170 på 12. vendertog, nedlagde her egenhændigt nogle af fjenderne. Deltog 1171 på 13. vendertog og blev her med bl.a. Absalon tilbage med bevogtningsopgaver Deltog 1172 på 15. vendertog, forhandlede sig her med Gunzelin a f Schwerin til fred med nordtyskerne. Saxo nævner endvidere Sune 1176 i.fm. den første anklage mod Magnus Eriksen for landsforræderi. Foruden Saxo nævner Ældre Sjællandske krønike i.f.m. det skånske oprør 1179/80 Sune som en af dem, der uden at være skåning havde faet et kongeligt ombud i landsdelen og som skåningerne krævede fjernet. Ifølge Saxo til stede ved Valdemars dødsleje 1182 og derefter deltager i kredsen om kong Knud VI. | Hvide, Sune Ebbesen (I6878)
|
| 249 | Begravet Viborg Domkirke | Juel, Ide Iversdatter (I6953)
|
| 250 | Bengt Folkesson, känd som Bengt Snivil eller Bengt Snivel, var en svensk högreståndsperson tillhörande Folkungaätten som ska ha levat på 1100-talet. Enligt den danska historikern Saxo var han son till Folke den tjocke och prinsessan Ingegärd Knutsdotter av Danmark. | Folkesson, Bengt (I7121)
|
Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !
