Notater: Alf-Inge`s Hjemmeside

Notater

Treff 1,951 til 2,000 av 3,040

#	Notater	Linket til
1951	Kalles også Inge Vedders.	Freese, Inge Vedders (I3878)
1952	Kalles “Dokka”	Johnsen, Airin Judith (I515)
1953	Källor: Svenska adelns ättertertavlor af Elgenstierna, Peder skall ha bott på Böjeryd i Gryteryds socken Jönköpings län. Han nar inte påträffats i några medeltida handlingar men är möjligen den släktmedlem som enligt (ett konunga brev av år 1530) några år före Karl Knutssons räfst 1454 till alla kyrkor i Västbo donnerade Övra Böjeryd i nämda socken att köpa vin med. Han skall i så fall vara gift med en kvinna vid namn Britta Carlsdotter som möjligen är av Danskt ursprung (Skåne idag 2008).	Lilliesparre, Peder Jönsson (I8533)
1954	Kammerjomfru hos dronning Elisabeth	Gyldenløve, Margreta Nilsdatter (I4210)
1955	Kan også være død på Sand Bjarkøy	Moltzow, Hellena "Lena" Chatarina (I682)
1956	Kan også være død sener helt opp til 1865	Jørgensen, Fordel (I1227)
1957	Kapelan fra 1622 til 1638 på Stod.	Laup, Christopher Olufsen (I3847)
1958	Kapelan i Snåsa 1683-86 hvor på han ble Sogneprest.	Lund, Nils Mortensen (I732)
1959	Karl I «den Store» (Charlemagne) var konge av Franken 768 - 800 og tysk-romersk keiser 800 - 814. Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker. Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen for sine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder. Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skulle være. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt. Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over «det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene». Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse. Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl. Fra nå av - 774 - kalte han seg «frankernes og langobardenes konge». Senere dro Karl flere ganger til Italia for å skape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke. Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden. I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin. Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe. Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent. Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de tre dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann seks timer av gangen og så tørret helt inn i de neste seks timer. Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro. Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo III fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte «Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerske keiser!» En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning: «Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriske begivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476». I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med «usurpatoren», og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet. Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og «foretrakk hans vennskap for alle andre kongers». Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da tre fornemme frankere kom som utsendinger til «perserkongen Aron», som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter fem års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham «den eneste elefant han i øyeblikket eide». Mer kan man jo ikke forlange. Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på beste måte til den døde åtte år senere. Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en felles rett, kapitularier. Han fremmet handel og industru. Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten. Karl var gift fire eller fem ganger. Fjorten barn - enkelte kilder oppgir atten eller tyve - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle. Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet. I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter en ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd». Han døde den 28. januar etter å ha regjert i 45 år. I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde. Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der. I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken. Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig XI av Frankrike, og siden også to ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 m. Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv.	von Franken, Charlemagne Karl den Store (I7516)
1960	Karl var vepner og kjent 1394 - 1428. Han kalles «biskedheleghum manne Karl Pædharsoni» i 1394 (DN III 517), «Karl pædherson» i 1405 (DN VI 365), «Karl pædherson» i 1410 (DN XVI 60), «beskededhenæ mæn Karl Pætherson» i 1426 (DN III 685), og «beskedhelica mæn som Karll Pætherson» i 1428 (DN III 693). Karl kjøpte gården Solkastada i Hackås av Markus Nilsson og Radgerd Torgautsdatter, datert Hakaas, 14.04.1394 (DN III 517). På baksiden er det påtegnet med 1800-talls håndskrift: «Göran Jönsson i Håf 1822 den 29 junii Hackås Håf». Dette styrker tolkningen at Karl Pedersson er identisk med «gamle Karl i Hov» som var far til Karlssønnene i Hov. Brevet er skrevet på Hakaas: «Allom mannom thøm som thettha breff høra æller see. helsom wi Marcus Nifson oc Radgerdh Torgoz dotther æwerdeleka meth gudhi. kennumps wi thes meth waro ypno breffwe. at wi hawm salth biskedheleghum manne Karl Pædharsoni wart goz som hether Solkastadha liggiande j Hakas sokn j Jæmpthalande meth allom lundhandum oc luthum som ther til ligghia oc ligat hawer. aff forno oc aff nyo nær by oc ferre j wato oc j thørro løzst oc fast hwar thet helz kan finnas. oc afhendhom wi os thet fornæmpdha goz. vndhan os oc varom ærwinghiom. oc vndher then fornempdha Karl Pædharson oc hans ærwinghia. til æwerdhelika ægho. kennvmps wi thes meth waro nærwarandhe ypno breffwe at wi hawm vppburit halwan pænig oc helan. æfther thy somos anøgdhe alleledes lathom wi thenna fornempda Karl lædhughan ocløsan. for os oc warom ærffwinghium til thes mero wisso oc skæl tha bædhums wi godha manna incigle fore thetta breff som ær Swenungh laghman ther samastadha Nisse Bergh Rawald ij Saleem Joon ij Sandhom Joon Østenson oc Hidhin a Berghe. script(u)m Hakas anno domini mo. ccco. xco. quarto feria tertia proxima post dominicam palmarum.» Sammendrag: Markus Nifssön og Radgerd Thorgautsdatter sælge til Karl Pederssön Gaarden Solkestad i Hakaas Sogn i Jæmteland. Karl opptok sammen med fogden og lagmannen vitnesbyrd om skatt til kongen 29.09.1405 (DN VI 365). Han står som første navn i det gjeldsbrev av 04.04.1410, der 116 jämter erkjenner en landskapsgjeld til Uppsala domkirke og dronning Margareta på 600 mark (DN XVI 60, jfr. DN III 517, 685, 693, VI 365). Karls gravhelle lå en tid som brosten fremfor trappen til våpenhuset i Hackås kirke, men oppbevares siden restaureringen av kirken i 1923 i en kasse. Den ble opptegnet av N. J. Ekdahl i 1829. Til tross for at den allerede da var «skadad genom gående öfver honom» kunne han registrere innskriften som nå er helt forsvunnet. Den hadde følgende kantskrift med minuskler: «Hic iacet Carolus Petri in Hoff qui obiit anno MCDXXX die Sancte Sophie» Her hviler Carolus Petri i Hov som døde år 1430 på S:t Sohpias dag [15. mai]. «Gamle Karl på Hov» var gift med Radgerd Kettilsdatter. I 1438 avsto Karls sønner, Örjan og Olaf, sine andeler i gården Vesterhus til broren Erik mot at Erik avsto fra sin faderslott i Hov som var uskiftet. Brevet er skrevet i Trondheim 18.11.1438 (DN III 747): «Allom theim godhom mannom som thetta bref see æller høra helsom wi Jwthe Knutsson Odh Jonsson Olaf Biørnsson och Olaf Teiste raadmen i Trondeim kerlegha med gudhi kunnikt gørande at wi warom ther i hia hørdom och saaghom aa handarbandh beskedherligha manna Yrjen Karlsson och Olaf Karlsson aa eino halfuo och Erick Karlsson brodhers theira aa adhre halfuo ath forskrifne brødher Yrien och Olaf wnthe medh fullo jaorde och samtykt fornemdom brodher sinom Erik Karlsson swa mykith som tha aatthe j Westerhusom j Jemtalandh medh luthum och lunnondom som till hafua lighat fra forno och nyo engo wndan tekno fra sik och theires erwingia och wnder honom och hans erwingia j swa matto at førsagdher Eriker skall afskipther wara af Hofue och allo thi godze ther till ligger som optnemder brødher oskipt sina mellom hafua af theires fædhræne. Till sannindh hervm hengde wi waar jncigle fore thetta bref er giort war j Trondeimanno domini mcdxxxviij jn octauis sancti Martini.» Sammendrag: Fire Raadmænd i Throndhjem kundgjöre, at Yrjan Karlssön og Olaf Karlssön afstode til deres Broder Erik Karlssön Gaarden Vesterhus i Jæmteland, imod at han opgav al sin Ret til den uskiftede Gaard Hof med Gods sammesteds. Ærkebiskop Gaute, lagmann Erik Amundssøn og fem rådmenn i Trondheim påbød 10.11.1488 ett nytt fullstendig skifte etter Karls sønner på Hov der hans samtlige sønner er nevnt (DN III 965). Av brevet fremgår at: Herr Örjan var farbror til Hustru Birgitta Pedersdatter i Västerhus, hennes far, Peder, var altså bror til Örjan. Herr Örjan var farbror til Olof Jensson, altså var også Olofs far, Jens, bror til Örjan. Herr Örjans brødre Olof og Erik omtales som døde og barnløse: «Ollum monnum som thetta breff see ædher høre heilssa wij Gauto med gudz nadh rchiebiscoper i Nidross oc paweligs sættis legatus Erich Amundsson logman i Trondhem Thomas Juthe Erich slanke Sigwrd Øffwindsson Biørn Simonson oc Jon gulsmid radmen ther samastadz karligæ med gud oc sancto Olaff konung kunnocthgørande ath anno domini mcdlxxx octauo sancti Marthiins affthen kome ffore oss i rettha wppa erchiebiscops gardhen i Trondhem beskedeligh quinna hustru Birgitta Pædhersdotter i Westrehws i Jemptaland oc Olaff Jensson aa einne halffua klagande en aa andre halffua Pædher Olaffsson i wmbodhe Karll Yrianssons barna swarende, klagedhe tha adhernemda hustru Birgitta oc Olaf Jensson ath the ey haffde ffenghet sin fullan ffadhers arff wppa badhe sidhor. besynnerligha i thet gotz som Hoff heither liggiande i Hakas sokn i Jemptaland sem theim war fforholdet aff her Yrian Karlsson theres ffadherbrodher oc effther honom hans son Karl Yriansson gud there begges siell nadhe. En adhernemde Pædher Olaffsson swaradhe ath ther war giorth reth bythe i myllom the brødher i liffuande liffue, och ath Pædher Karlsson haffde teketh løssæ pæningæ ffore sin parth i Hoff lxxx mark. Ransakade wij tha thet maall oc granliga offuerlaso there breff oc beuisningh wppa badhe sidhor och kunne ey thet finne ath ther nokoth lagliget bythe eller skipthe warith haffuer myllom ffornde brødher. En wm the lxxx mark som hustru Birgittis fadher Pædher Karlsson haffdhe wpboreth. swaradhe hon ath the ey ner till rekthe ffore thet som han skulde haffth aff sinom brødrom ffore Hoffs gotz. oc bødh ther medh ath leggia the lxxx mark i gen till bytis oc inckthe breff haffde han heldher ther wppa geffueth. kunne wij oc ey helder finnæ aff theim breffuom som ther wore framborne ath thet wore halffua eller heila pæninga som han skulde haffth haffua. Effther tessa wore ransakan oc wore tilllagha giorde fornde Pædher Olsson eina sæmmia medh hustru Birgittha oc Olaff Jensson som oss oc tycthe skynsamth oc laghom likaste ware ath hustru Birgitta leggie igen the lxxx mark som henne ffadher wpbar. oc sidhan gaa fornemde hustru Birgitta oc Olaff Jensson medh sin syskiøne oc Karll Yrianssons skylgithen barn til reth tridiwngs bythe effther her Yrian Karlsson Pædher Karlsson oc Jens Karlsson i allan then arff som theim till ffell effther fadher oc modher oc effther two theris brødher som war Olaff Karlsson och Erich Karlsson som oc arffuen till fell medh theim. oc the ij brødher inghen barn effther segh haffde. Skulo oc samaleidis the lxxx mark till tridwngs bythe genga medh thet andre gotz som før seigher. War thetta theris winligha sæmmia medh samtykth oc handerbande som the her giordhe ffore oss medh wore till lagha hulken ffore ffullan dom skal holdass. Oc till meire wisso oc stadfestilsse her om latha wy worth secretum oc jncigle hengiæs ffore thetta breff giffuit i Trondheim aar oc deghi som ffør seighir.» Sammendrag: Erkebiskop Gaute, Lagmand Erik Amundssön og fem Raadmænd i Throndhjem paadömme en Arvesag mellem Hustru Birgitte Petersdatter i Vesterhus og Karl Jörgenssöns Börn, hvorved nyt fuldstændigt Skifte efter Karls Sönner paa Hof i Jæmteland paabydes.	Scanke, Karl Pedersson (I3638)
1961	Karl var vepner og kjent 1470 - 1482. Han benevnes «beskedelicom manne» i 1475 (DN III 910) og 1477 (DN III 917). Etter sin død ble han beskyldt for å være en horesønn, men Gunnar Heliesson, Per Bertilsson og Henrick Hielth bekreftet 17.09.1485 at «Karl Öryensson» var «skilgitten freldison» - skilgjetne (skelgetten av Islandsk skilgetinn), dvs. ektefødt. Hans setesgård var Hov, Hackås, som han mottok av faren i 1470. Faren overlot da til ham halve Hov og halvparten av de gårder med fiske som hørte til denne, samt retten til under farens livstid å bruke den andre halvdelen. Brevet er datert 11.08.1470, antagelig på Hov (DN XIV 109): «Alla mæn som thetta breff kan fore komæ høra æller see helsar jach Yørian Karlson Riddaræ kerlica med warom herra och gør witerlikit med thetta mit opno breeff swa wæll them som æptir komande æru som the som nw æru at jach med wilie beradheno modhe och godhom fortænke vnt och giffwit haffuer vnner och giffuer med ffrij wilie minom son Karll Yrianssoni min halffua gaard Hoff och aff the gotz och ægho dele ther til høra med alla thera tilliggilse rætta halffdeel aakir eng skoogh och mark qwern qwernastædh fiske oc fiskestadhe j waato och torro nær och fiærre hwar hælzt thet ligger och liggiæ kan jnnan gaardz æller vtan engo vndan taghet hanom och hans barnom och rættom æptir komandom ffrælselica niwtande swa wæl æptir mina dagha som j min liiffs tymæ fframledis then andra halffdelen j thet fornæmda gotz Hoff och Hoffs gotz thet brukar han til mith bæzsta och behooff Thetta forscriffna staar iach fulkomlica till j alla matto Och til ytermere bewiisning och for waring laater iach mit eghit incigle for thetta breff och tæsse godhe mæn Olaff j Sande Lauris j Looko Marten Joanson Jenis Staphanson och Pædher laghman j Iemptalan thera incigle hængiande for thetta breff Scriptum Anno domini Mocdolxx crastino beati Laurencij» Sammendrag: Ridderen Jörian Karlssön gjör vitterligt, at han har givet sin Sön Karl Jörianssön Halvdelen af sin Gaard Hof i Jemteland med alt tilliggende Gods, medens han skal bruge den anden Halvdel deraf til Faderens Nytte og Fornödenhed. Han kjøpte i 1475 av Lindorm Nilsson to søsterlotter i «Gillestad» i Hackås som tilhørte Lindorm Nilssons hustru Karin og Kristin Jacobsdøtre for 8 jämske mark (DN III 910). Karl eide også jord i Billsta i Hackås. Av sin stemor, fru Margareta Jensdotter, kjøpte han hennes morgengave i Gillsta og Lofdeberg i Hackås 06.08.1477 (DN III 917): «Alle the dandhæmen som thetta breff sse eller høre læsas bekiennis jach Margrit Jens dotther venlica och kerlica med gud. Thet skal allom dandhemannom vitherlikit vara ath jach fulleligh tylstar med thesse myne nærwarandes vpne breffwe ath jach haffwer solth beskedelicom manne Karl Yriansson pa Hoff Gillestadhe och Løffdheberg ligiændes j Hakase sokn swa mykit som med rætthe synniz kan myk j sama gozom frælsth ær hwilken førne goz myn herre her Yrian gudh hans siel nadhe myk gaff tyl rætthe morgan gaffwe. pa hwilken goz førscripne Karl Yriansson haffwer myk bethalath l. mark som vel atnøgdhe. Ty affhendher jach myk fførne goz vndhan myk och mynæ arffwe och tylægnær fførscripne Karl Yriansson och hans arffwe tyl æwærdelica æghæ medh hws och iordh skogh skyb och fyskiewatne medh allom tyllagom nærby och fierre j vathe och tørre som ther aff aller tyllegath haffwer och nw medh rætthe tyl høre kan oklandith och ohyndrit aff hwariom manne epther thenne dagh. Tyl yther mære visse och høghre førwarningh bedes jach begges mynes sønes jncygle som ær Knwth Perssons och Giordh Persons hængiænde fføre thetta. Datum et *aptum anno domini mcdlxxvijo feria 4ta proxima ante festum Laurencii martiris.» Sammendrag: Margreta Jensdatter sælger til Karl Yrjanssön Gaardene Gillestad og Löfteberg i Hakaas Sogn (i Jæmteland), som hendes Husbonde Hr. Yrjan (Jörgen Karlssön) havde givet hende i Morgengave. Våpen: Ifølge ett fragment av hans gravsten en bepansret skanke med sporre og tre (påfugls)fjærer som hjelmpryd. Hans hustrus navn er ukjent, men hun var antagelig var datter til Peder Olofsson, lagmann i Jämtland 1439 - 1474. Han er muligens identisk med den Peder Olofsson som førte ordet for «Karl Yrianssons skilgithen [ektefødte] barn» for lagmannsretten i Trondheim i 1488 der hustru Birgitta Pedersdatter i Västerhus klaget over at hun og hennes medinteressenter ikke hadde fått full fedrearv på begge sider i Hov. Saken ble dømt av ærkebiskoppen selv, Gaute Ivarsson, lagmannen Erik Amundssen og fem rådmenn i Trondheim 10.11.1488 (DN III 965).	Örjansson, Karl (I5072)
1962	Karl «den Enfoldige» var konge av Frankrike 898 - 922. Han ble født etter sin fars død. Karl hadde fra først av ingen utsikt til kongemakten, som i 887 var tilfalt Hertug Eudes. Men senere samlet motstandere til Eudes seg om Karl, som etter Audes død i 898 ble konge over Vest-Franken eller Frankrike. Hans regjering var svak. Karl ble avsatt i 923, ble kort tid senere tatt til fange, og døde i fangenskap. Han var første gang gift med Frederuna som døde ca. 916.	Charles III The Simple (I7544)
1963	Karl «Hammeren» var rikshovmester av Austrasia og Neustria. Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751. I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen «tysk-» ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911. Etter Ludvig «den Fromme»'s død ble Karl «den Store»'s rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund (Lothar). Lothar arvet også keisertitelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar II's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten. Karl hadde som «Major domus» - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de to viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren. Han tilnavn, som betyr «Hammeren», var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden. «De dådløse konger» er historiens navn på de siste merovinger. Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell. Hans enhetsbestrebelser ble faktisk også understøttet ved at landet stadig ble utsatt for angrep fra ytre fiender. Arabere, langobarder, slaver og saksere - et hedensk germanerfolk mellom nedre Rhinen, nedre Elben og Eideren - trengte på fra forskjellige kanter og tvang den ene stolte hertug etter den andre til å be riksregjeringen om hjelp. Og hjelp fikk de. I 717 seiret han over neustrierne, og da disse i 719 gjentok sitt angrep alliert med akvitanerne, beseiret han dem igjen. Karl førte kamp mot en rekke andre folk, og tvang disse inn under sitt overherredømme. Ved sine kriger fra 717 til 719 samlet han hele Frankrike. Omkring 720 gikk araberne og berberne som hadde beseiret vestgoterne i Spania, over Pyreneene, lokket av skattene i de galliske kirkene. Kanskje også med et håp om med tiden å kunne komme fram til Konstantinopel til lands og gi den stolte keiserbyen det drepende slag. Men først skulle det nå rettes et støt mot frankernes rike, mot hjertet til den vesterlandske kristenhet. Hvem skulle vel et århundre tidligere ha kunnet drømme om at det skulle bli nødvendig for Gallias folk å skjelve for erobrere fra det fjerne sagalandet Arabia og at disse erobrere skulle grunnlegge et rike som omfatte så forskjellige land som Spania og Persia! Araberne møtte Karl ved Poitiers i 732. I syv dager lå de to hærene urørlig rett overfor hverandre og bare holdt øye med hverandre. Men da endelig de arabiske rytterskarene på sine raske hester styrtet fram mot frankernes tette rekker med hevede krumsabler, prellet de fullstendig av mot denne levende muren. De spebygde arberne ble formelig knust av de tunge frankiske slagsverdene, som ble ført «med jernhånd». Natten avbrøt blodbadet, men da dagen grydde, sto frankerne igjen oppstilt i slagorden, ferdige til å fortsette kampen. Men det var ikke en araber å se, og leiren deres var tom og forlatt. Islams seierrike fremmarsj var blitt stanset. Romersk-germansk kultur og kristen tro hadde enda engang, som på slagmarken ved Troyes nesten 300 år tidligere, holdt stand mot Østens hærskarer. Helt knekket var arabernes pågangsmot riktignok ikke, for enda i mange år måtte Karl kjempe mot dem før de lot det frankiske rike i fred. Hvor betydningsfullt slaget ved Poitiers enn var, er det imidlertid en stor overdrivelse å påstå at det var Karl som fikk islams stolte bølge til å stilne av. Hvis ikke Konstantinopels murer og skip hadde stanset de fremstormende Allah-tilhengerne, ville de ha gått over Bosporus og truet hele kristenheten fra den andre kysten av stredet. Den tapre karolingeren hadde bare stanset den siste utløperen av verdenserobrernes hærskarer. Det bysantinerne gjorde, nemlig å holde stand mot stormen fra den arabiske sentralmakt i mannsaldre og slå den definitivt tilbake til slutt, er uten sammenligning en meget større bedrift. Etter seieren ved Poitiers og senere ved Berre i 737 var imidlertid Karls stilling i det frankiske rike blitt så sterk at da den kongen som i navnet regjerte landet døde, kunne han tillate seg å la tronen bli stående tom og selv lede regjeringen. Etter å ha erobret Provence, forberedet han seg til å dra over Alpene for å beskytte paven mot langobardene. Han døde imidlertid 22.10.741 i Kirsey ved Oise innen han kunne gjennomføre planen. Hvem som er mor til Pipin «den Lille», vet man neppe. I visse kilder kalles hun Rothrudis, i andre Christrudis.	von Franken, Karl Martell (I7520)
1964	Kasper Gundersen var bruker på bnr. 1 under Linset, og er nevnt i Eideboka bind 6 side 44-47 Han var født cirka 1602 på Silneset eller kanskje på Løvøya, Averøy (se Eideboka bind 5 side 327). Det er skifte etter ham den 13. april 1683. Han var da gift med Anne Knutsdatter. Da det er minst 28 år mellom eldste og yngste barn, må vi regne med at han hadde hatt flere koner og at Anne kun er mor til de yngste barna. Skiftet viser at han etterlot seg 7 barn som alle ifølge skiftet var myndige og gifte, men det står ikke hvem de var gift med. Lars (Laurits) født cirka 1628, gift med Lisbet Jensdatter. De bodde på Visnes. Jens. Han var i live da skiftet etter faren ble goldt i 1683. I ei sak som var framme på tinget for Meks tinglag den 7. november 1685 går det frem at Tore Jensen i Tøvika, Averøy var søskenbarn med Jens Kaspersen som var husmann i Hjertvika, Averøy. Dette må være (denne) Jens Kaspersen fra Linset og Tore Jensen fra Silneset (se bind 5 side 380) Gunder, født cirka 1636. Gift med Marit Åkesdatter. De bodde på Silneset. (Se bind 5 side 332) Kari, gift med enkemann Ole Pedersen på Nås. De bodde på Nås (Se bind 3 side 73) Anders, født cirka 1653. Han bodde på bnr. 7 under Visnes. Tore, født cirka 1656. Tok over gården etter faren Mari. Ifølge skiftet etter faren i1683 var hun da gift, men forfatteren vet ikke hvem hun var gift med.	Gundersen, Kasper Silnes (I10859)
1965	Keating shows an extra generation: Fearghus, son of Neisi Mor, son of Earc.	Erc of Irish Dalriada (I11306)
1966	Keiser Ludvig I's første hustru døde i 818 og han giftet seg om igjen. Den nye dronningen, Judith, som var berømt for sin store skjønnhet, sto høyt over sin mann både når det gjaldt begavelse og viljestyrke, og Ludvig ble snart bare en kasteball i hennes hender. Den ærgjerrige dronningen satte alt inn på å skaffe sin og keiserens sønn Karl - som er kjent i historien som Karl «den Skallede» - så stor makt som mulig. Hun oppnådde å få drevet igjennom at han allerede i barneårene fikk seg tildelt en betydelig del av riket som len, og det gikk rykter om at Karl også var utsett til å bære keiserkronen etter sin far. Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot. Lothar, den eldste av Ludvigs tre sønner, var like herskelysten som han var intrigant. I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs to yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar. I 835 fikk Karl flere besittelser og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838. Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig «den Tyske», bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841. Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag. Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han «innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden» og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i tre omtrent like store kongedømmer. Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig «den Tyske» fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl «den Skallede» landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten. Noen måneder før riksdelingen i Verdun var forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjør, avgått ved døden. Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl «den Store»'s rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei. Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk. Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske. Karl regjerte dårlig og normannerne gjorde innfall i landet. Da Lothars tredje sønn døde i 875 dro Karl til Italia, hvor det lykkedes ham å bli kronet som keiser. Han var gift annen gang 22.11.870 med Richardis, datter til greve Burvinus som døde etter 877.	Charles The Bald (I7550)
1967	kendes kun fra slægtebøger	Bild, Ebbe Stangelsen (I9281)
1968	kendt 1142-1158	von Everstein, Albrecht (I7402)
1969	kendt 1162-1197.	von Everstein, Albrecht (I7401)
1970	Kendt 1241	Hak, Torsten (I6981)
1971	Kendt 1317-22	Hak, Anders Davidsen (I6979)
1972	Kendt 1348-1366	de Rennowe, Hennikinus (I7033)
1973	Kendt 1377-1400	Hak, Anders Davidsen (I6977)
1974	Kendt 1400-1423	Mogensen, Thomes (I6894)
1975	Kendt 1421-1460, ridder og riksråd	Hak, Anders Andersen (I6975)
1976	Kendt 1436-1450	Thomesen, Jes (I6892)
1977	Kendt i Skara	Lejon, Gustav Petersson (I7112)
1978	Kenneth became King of Scots in 971, when his predecessor Cuilen was killed by the Strathclyde Britons. There are some indications that Kenneth had a joint kingship with Cuilen's brother Olaf until 977, when Olaf was killed. Kenneth led successful raids against Strathclyde in both 971 and 972.  In 973, Kenneth attended a conference of kings at Chester, in England, which was probably organized by Edgar, King of England. Kenneth appears to have had a quiet but successful reign and was killed 'by treachery' in 995, and succeeded by Constantine son of Cuilen, a distant cousin.  It is possible that Kenneth married an Irish woman from Leinster, as a twelfth-century Scottish poem calls his son Malcolm 'son of a woman of the Leinstermen'.	Kenneth II (I5789)
1979	Kilde for person/Source for person: Diplomatarium Norwegicum: http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=6879&s=n&str= (Remi Pedersen, 11/1-2010.) Jon Reidarsson Darre var gift med Karl Gamalssons dotter Ingrid Karlsdotter (före 1402 DN 9 nr 106) tydligen i dennes gifte med Ulfhild Abrahamsdotter, dotter till Abraham Andersson i hans gifte med Ingemar Ragvaldssons dotter Märta (denna Märta är inte med i Jan Liedgrens utredning av Ingemar Ragvaldssons arvingar). Ulfhilds syster Gyrid Abrahamsdotter är mor till Katarinas Andersdotter i faderns Anders Erikssons (lejon) 1a gifte. http://aforum.genealogi.se/discus/messages/576/99596.html?1337257029	Karlsdatter, Ingrid (I3737)
1980	Kilde: Viknaboka, Bind III, side 24 og 25. I 1630 kommer Ingebrigt til Belseng, som ligger ved Austafjord på Ytre Vikna, Vikna kommune. Ingebrigt blir lenge på Belseng, og det skrives at han bygsler en halv gard og at han i skatt betaler 1 daler og at galeiskatten i 1630 er 8 skilling. I årene fra 1630 -1660 svarer han fra 1/2 skjeppe til 1 1/2 skjeppe korn i tiende. Leidang er i 1635 på 3 mark med smør og 6 mark med mel. På denne tiden blir gården benevnt som ødegard, og det skrives flere ganger at Ingebrigt er "forarmet" og fritatt for skatt bl.a. i 1645. Han betaler likevel garnisonskatt i 1638 med 1/2 ort. I Koppskattlista fra 1645 er bare Ingebrigt nevnt som oppsitter på Belseng, han har kone men noen barn er ikke nevnt.. Hans sønn Erik må derfor være født før denne tiden. I kvegtellinga fra 1657 er det anført at Ingebrigt har 4 kyr, 2 geiter og 1 sau. Han betaler da 1 1/2 ort i skatt og 1 skilling i småtidende. Landskyld betaler han samme år med 2 pund tørrfisk. 1657 er siste året vi finner noe informasjon om Ingebrigt. I 1661 har sønnen Erik overtatt bygsla. https://www.nb.no/nbsok/nb/6c1f87b8fb2fbf3dcaf030f509520351#27	Ingebrikt (I11383)
1981	Kilde: Viknaboka, bind III, side 24. Erik overtar bygslinga på Belseng i 1661. Dette året svarer han landskyld med 2 pund tørrfisk og betaler skatt med 1/2 daler. Leidangen er 3 mark med smør og 6 mark mel. I 1664 har Erik en husmann som heter Aren.	Ingebriksen, Erik (I11377)
1982	Kildeinformasjon: Nordland fylke, Saltdal, Ministerialbok nr. 847A06 (1842-1871), Fødte og døpte 1854, side 41. (Permanent sidelenke) Ved dåp Anne Zacharine. Folketelling 1865: Folketelling 1865 for Saltdal prestegjeld: Anna Zacharine Andersdatter, alder 12, f. 1854 i Saltdalen. Bosted: Vasbottenfjeld, Saltdalen. Konfirmant nr 29 den 26. september 1869 Saltdal. https://media.digitalarkivet.no/view/2610/214 FT 1875 Vasbottenfjeld https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052424002058 Viet 12. juli 1877 Saltdal. https://media.digitalarkivet.no/view/2612/201 FT 1891 Skjerstad https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053163003028 Folketelling 1900: Folketelling 1900 for Skjerstad herred: Gårdmanskone Anna S?? Andersen, f. 1854 i Saltdalen Nor, gift. Bosted: Soløvikmark, Skjerstad herred. Folketelling 1910: Folketelling 1910 for Fauske herred: Husmor Anna Andersdatter, f. 18.05.1854 i Saltdalen, gift. Bosted: Fagermo (gaard), Nervatn tellingskrets, Fauske. FT 1920 Fagermo https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01074264003699 Gravminne. https://slektogdata.no/gravminner/grav/d34e6c38-4ca2-4473-9c87-05385db02af6	Andersdatter, Anne Sakarine (I49)
1983	Kildeinformasjon: Sør-Trøndelag fylke, Røros bergrett, Skifteprotokoll 3A 01 , 1690-1702, oppb: Statsarkivet i Trondheim. Merknader: Røros Kobberverk. Gammelt register. Permanent sidelenke: Permanent bildelenke:	Biørgan, Ingebrigt Evensen (I11731)
1984	Kildene gir nesten ingen pålitelige opplysninger om Gorm. Selv navnet til hans far er ukjent, men overleveringen tyder på at det var Hardeknud. Man vet ikke når og på hvilken måte Gorm overtok riket eller når han giftet seg med sin berømte dronning Tyre Danmarksbod. Tradisjonen har konsentrert seg om henne, og Gorm trekkes frem kun i forhold til henne.	Gorm Den Gamle (I5371)
1985	King of Bourgogne	Rudolf II (I8620)
1986	King of England 1100-1135 Henry I (c. 1068/1069 – 1 December 1135) was the fourth son of William I of England. He succeeded his elder brother William II as King of England in 1100 and defeated his eldest brother, Robert Curthose, to become Duke of Normandy in 1106. A later tradition called him Beauclerc for his scholarly interests— he could read Latin and put his learning to effective use— and Lion of Justice for refinements which he brought about in the royal administration, which he rendered the most effective in Europe, rationalizing the itinerant court, and his public espousal of the Anglo-Saxon legal tradition. Henry's reign established deep roots for the Anglo-Norman realm, in part through his dynastic (and personal) choice of a Scottish princess who represented the lineage of Edmund Ironside for queen. His succession was hurriedly confirmed while his brother Robert was away on the First Crusade, and the beginning of his reign was occupied by wars with Robert for control of England and Normandy. He successfully reunited the two realms again after their separation on his father's death in 1087. Upon his succession he granted the baronage a Charter of Liberties, which linked his rule of law to the Anglo-Saxon tradition, forming a basis for subsequent limitations to the rights of English kings and presaged Magna Carta, which subjected the king to law. The rest of Henry's reign, a period of peace and prosperity in England and Normandy, was filled with judicial and financial reforms. He established the biannual Exchequer to reform the treasury. He used itinerant officials to curb the abuses of power at the local and regional level that had characterized William Rufus' unpopular reign, garnering the praise of the monkish chroniclers. The differences between the English and Norman populations began to break down during his reign and he himself married a descendant of the old English royal house. He made peace with the church after the disputes of his brother's reign and the struggles with Anselm over the English investiture controversy (1103–07), but he could not smooth out his succession after the disastrous loss of his eldest son William in the wreck of the White Ship. His will stipulated that he was to be succeeded by his daughter, the Empress Matilda, but his stern rule was followed by a period of civil war known as the Anarch	de Normandie, Henry I (I8010)
1987	King of England 839-855	of Wessex, Athelwulf (I6213)
1988	King of France 996-1031, Duke of Burgundy 1002-1017.Også kalt for Til tross for Roberts ekteskapelige problemer som etter hvert betydde at han for en kort tid ble bannlyst av pave Gregor V (se nedenunder), var han likevel en hengiven katolikk, noe som ga ham kallenavnet . Han var svært musikalsk begavet og var utøvende som komponist og korsanger, skrev poesi, og gjorde sitt palass til et avsondret, religiøst sted hvor han dirigerte gudstjenester, morgenbønn og kveldsbønn i sine kongelige drakt. En annen side av hans fromhet var at han ikke tålte kjetteri og straffet de som ble oppfattet som kjettere nådeløst. Det kongedømme som Robert arvet var ikke stort, og i et forsøk på øke sin makt forsøkte han med stor tyngde å kreve et hvert stykke føydalt land som lå ubesatt og legge det inn under kronen. Det førte ofte til motkrav og krig. Hans invasjon av Bourgogne i 1003 ble forhindret og trakk ut. Det var ikke før i 1016 at han til slutt maktet å få kirken bak seg til å bli anerkjent som hertug av Bourgogne. Den fromme kong Robert II fikk få venner og mange fiender, inkludert sine egne sønner. Hans eldste sønn Hugo Magnus fikk en brå død i et opprør mot faren. Hans overlevende sønner, den kommende Henrik I av Frankrike og Robert I, hertug av Bourgogne, vendte seg også mot kongen i en borgerkrig for makt og eiendom. Kong Roberts hærstyrker ble beseiret og han trakk seg tilbake til Beaugency utenfor Paris. Robert døde mens han var i krig med sine sønner den 20. juli 1031 i Melun. Han ble gravlagt ved siden av sin tredje hustru, Constance av Arles (973-25. juli 1032), da hun døde året etter, i Saint Denis-basilikaen i Paris. Han ble etterfulgt av hans og Constances andre sønn, Henrik I.	Robert II le Pieux (I4395)
1989	King of Kintyre, King of Dal Riata. Acceded about 834. Killed in battle at Galloway.	Alpin of Kintyre (I11287)
1990	King of Lower-Burgundy	Boso (I8626)
1991	King of Scottish Dalriada. Gabran's forces were defeated by the Picts in 558. He died in the same year, and was succeeded by Comgall's son Conall.  Gabran gave his name to the Cenel nGabrain, one of the four divisions of the Dal Riata. Most of the kings of Dal Riata, and later Scotland, were drawn from the Cenel nGabrain. Gabran's wife, Luan, was a daughter of Brychan II, King of Brycheiniog, shown elsewhere in this genealogy.	Gabràn (I11301)
1992	King of the West Saxons 519-534. Cerdic was claimed to be descended from the god Woden as follows:  Woden m. Frigga Baeldaeg Brand Frithugar Freawine Wig Gewis (?) Esla Elesa Cerdic	of Wessex, Cerdic (I7626)
1993	King of Upper Bourgogne	Rudolf I (I8618)
1994	King of Wessex 560-590	of Wessex, Ceawlin (I7624)
1995	Kirkeverge 1646-1661 i Hov I 1614 bygslet Anbjørn brukene 3 og 4 på Åker. 26 daler ble betalt i bygselpenger. Han giftet seg med en enke. (ukjent). Det var 3 barn: 1) Sigrid, som senere ble gift med Lars Olsen 1. 2) Anders. 3) Simon. De to siste delte bruket etter sin far. Anbjørn's avstamning er hittil ikke funnet. Han var kirkeverge på Hov fra 1646 til sin død ca.1661. Han eide 12 øre i landskyld i Snøva i 1640 og 1650 årene. Fra 1652 overlot Anbjørn "Utistua" til sønnene. Selv satt han med halvparten i det bruket som senere het "Austistua". Åker, som i middelalderen eides av Nidaros erkebispestol, hadde etter reformasjonen blitt krongods. Mens Anbjørn var på Åker var den delt i 5 forskjellige bruk.	Knutson, Anbjørn Åker (I7991)
1996	Kirstin levde som enke i 1554 da høvedsmannen over Jämtlands len, Jens Tillufsen Bielke til Austråt, tar henne og hennes barn i sitt hegn for deres gods og penger i Hov. Bielke hadde mottatt Jämtland i len av kong Christian III i 1542, og ble etterfulgt av Olof Toresen i 1558-59. Den sistnevnte ble «af våre och Rikets fiender de Svenske» slått ihjel i Jämtland i 1568. Beskyttelsesbrevet lyder som følger: «Jeg Jens Bielke som er høffuisman øffuer Jemtheland kennist og giør vitterlig meh thette mitth opne breff att Jeg tacker hustru Kirstin ij Hoff och hennis barn och begest teres godz och penning ij heng och forswar och for dag tinghe til alrette huilken them haffuer nocketh til ath talle thee kommo for meg soe skal them ved fares saa mijckith som voris lag och rett er saa forbuid Jeg paa høgvorne førstes veijne Kongh Kristiens Fredricksons mijn aldernodeste heris namn ath huilken them giør nocko orett paa theris godz heler penning [ta] skal han bøtte medh drij ørtug och piij [...] fore paa k m stat [ ] och så ij sanhet her om sticker Jeg mith signet for thette mit opne breff skriffuit paa Stenvickholm [?] mickilstid ano».	Nilsdotter, Kirstin (I5079)
1997	Kjent 1127	Grubbe, Gunde (I6867)
1998	Kjent 1272 http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Kettelhut/Kettelhodt.htm	Ketelhod, Mattias til Wattmannshagen & Radum (I11472)
1999	Kjent 1305	Basse, Johannes (I6862)
2000	Kjent 1392	Wibjörnsson, Laurens (I5063)

Notater

Linket til

1951

Kalles også Inge Vedders.

Freese, Inge Vedders (I3878)

1952

Kalles “Dokka”

Johnsen, Airin Judith (I515)

1953

Källor: Svenska adelns ättertertavlor af Elgenstierna,
Peder skall ha bott på Böjeryd i Gryteryds socken Jönköpings län.
Han nar inte påträffats i några medeltida handlingar men är möjligen den släktmedlem som enligt (ett konunga brev av år 1530) några år före Karl Knutssons räfst 1454 till alla kyrkor i Västbo donnerade Övra Böjeryd i nämda socken att köpa vin med.
Han skall i så fall vara gift med en kvinna vid namn Britta Carlsdotter som möjligen är av Danskt ursprung (Skåne idag 2008).

Lilliesparre, Peder Jönsson (I8533)

1954

Kammerjomfru hos dronning Elisabeth

Gyldenløve, Margreta Nilsdatter (I4210)

1955

Kan også være død på Sand Bjarkøy

Moltzow, Hellena "Lena" Chatarina (I682)

1956

Kan også være død sener helt opp til 1865

Jørgensen, Fordel (I1227)

1957

Kapelan fra 1622 til 1638 på Stod.

Laup, Christopher Olufsen (I3847)

1958

Kapelan i Snåsa 1683-86 hvor på han ble Sogneprest.

Lund, Nils Mortensen (I732)

1959

Karl I «den Store» (Charlemagne) var konge av Franken 768 - 800 og tysk-romersk keiser 800 - 814.
Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker.
Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen for sine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder. Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skulle være. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.
Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over «det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene». Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse. Allerede et år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl. Fra nå av - 774 - kalte han seg «frankernes og langobardenes konge». Senere dro Karl flere ganger til Italia for å skape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokset fram både i stat og kirke.
Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.
I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin. Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe. Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent. Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de tre dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann seks timer av gangen og så tørret helt inn i de neste seks timer. Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.
Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo III fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte «Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerske keiser!»
En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning: «Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriske begivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476». I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med «usurpatoren», og i 812 anerkjente han ham omsider som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.
Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og «foretrakk hans vennskap for alle andre kongers». Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da tre fornemme frankere kom som utsendinger til «perserkongen Aron», som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter fem års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham «den eneste elefant han i øyeblikket eide». Mer kan man jo ikke forlange. Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på beste måte til den døde åtte år senere.
Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en felles rett, kapitularier. Han fremmet handel og industru.
Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.
Karl var gift fire eller fem ganger. Fjorten barn - enkelte kilder oppgir atten eller tyve - ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.
Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.
I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter en ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd». Han døde den 28. januar etter å ha regjert i 45 år. I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.
Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der. I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken. Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig XI av Frankrike, og siden også to ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 m. Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv.

von Franken, Charlemagne Karl den Store (I7516)

1960

Karl var vepner og kjent 1394 - 1428.
Han kalles «biskedheleghum manne Karl Pædharsoni» i 1394 (DN III 517), «Karl pædherson» i 1405 (DN VI 365), «Karl pædherson» i 1410 (DN XVI 60), «beskededhenæ mæn Karl Pætherson» i 1426 (DN III 685), og «beskedhelica mæn som Karll Pætherson» i 1428 (DN III 693).
Karl kjøpte gården Solkastada i Hackås av Markus Nilsson og Radgerd Torgautsdatter, datert Hakaas, 14.04.1394 (DN III 517). På baksiden er det påtegnet med 1800-talls håndskrift:
«Göran Jönsson i Håf 1822 den 29 junii Hackås Håf». Dette styrker tolkningen at Karl Pedersson er identisk med «gamle Karl i Hov» som var far til Karlssønnene i Hov. Brevet er skrevet på Hakaas: «Allom mannom thøm som thettha breff høra æller see. helsom wi Marcus Nifson oc Radgerdh Torgoz dotther æwerdeleka meth gudhi. kennumps wi thes meth waro ypno breffwe. at wi hawm salth biskedheleghum manne Karl Pædharsoni wart goz som hether Solkastadha liggiande j Hakas sokn j Jæmpthalande meth allom lundhandum oc luthum som ther til ligghia oc ligat hawer. aff forno oc aff nyo nær by oc ferre j wato oc j thørro løzst oc fast hwar thet helz kan finnas. oc afhendhom wi os thet fornæmpdha goz. vndhan os oc varom ærwinghiom. oc vndher then fornempdha Karl Pædharson oc hans ærwinghia. til æwerdhelika ægho. kennvmps wi thes meth waro nærwarandhe ypno breffwe at wi hawm vppburit halwan pænig oc helan. æfther thy somos anøgdhe alleledes lathom wi thenna fornempda Karl lædhughan ocløsan. for os oc warom ærffwinghium til thes mero wisso oc skæl tha bædhums wi godha manna incigle fore thetta breff som ær Swenungh laghman ther samastadha Nisse Bergh Rawald ij Saleem Joon ij Sandhom Joon Østenson oc Hidhin a Berghe. script(u)m Hakas anno domini mo. ccco. xco. quarto feria tertia proxima post dominicam palmarum.» Sammendrag: Markus Nifssön og Radgerd Thorgautsdatter sælge til Karl Pederssön Gaarden Solkestad i Hakaas Sogn i Jæmteland.

Karl opptok sammen med fogden og lagmannen vitnesbyrd om skatt til kongen 29.09.1405 (DN VI 365).
Han står som første navn i det gjeldsbrev av 04.04.1410, der 116 jämter erkjenner en landskapsgjeld til Uppsala domkirke og dronning Margareta på 600 mark (DN XVI 60, jfr. DN III 517, 685, 693, VI 365).
Karls gravhelle lå en tid som brosten fremfor trappen til våpenhuset i Hackås kirke, men oppbevares siden restaureringen av kirken i 1923 i en kasse. Den ble opptegnet av N. J. Ekdahl i 1829. Til tross for at den allerede da var «skadad genom gående öfver honom» kunne han registrere innskriften som nå er helt forsvunnet. Den hadde følgende kantskrift med minuskler:
«Hic iacet Carolus Petri in Hoff qui obiit anno MCDXXX die Sancte Sophie» Her hviler Carolus Petri i Hov som døde år 1430 på S:t Sohpias dag [15. mai].
«Gamle Karl på Hov» var gift med Radgerd Kettilsdatter.
I 1438 avsto Karls sønner, Örjan og Olaf, sine andeler i gården Vesterhus til broren Erik mot at Erik avsto fra sin faderslott i Hov som var uskiftet. Brevet er skrevet i Trondheim 18.11.1438 (DN III 747): «Allom theim godhom mannom som thetta bref see æller høra helsom wi Jwthe Knutsson Odh Jonsson Olaf Biørnsson och Olaf Teiste raadmen i Trondeim kerlegha med gudhi kunnikt gørande at wi warom ther i hia hørdom och saaghom aa handarbandh beskedherligha manna Yrjen Karlsson och Olaf Karlsson aa eino halfuo och Erick Karlsson brodhers theira aa adhre halfuo ath forskrifne brødher Yrien och Olaf wnthe medh fullo jaorde och samtykt fornemdom brodher sinom Erik Karlsson swa mykith som tha aatthe j Westerhusom j Jemtalandh medh luthum och lunnondom som till hafua lighat fra forno och nyo engo wndan tekno fra sik och theires erwingia och wnder honom och hans erwingia j swa matto at førsagdher Eriker skall afskipther wara af Hofue och allo thi godze ther till ligger som optnemder brødher oskipt sina mellom hafua af theires fædhræne. Till sannindh hervm hengde wi waar jncigle fore thetta bref er giort war
j Trondeimanno domini mcdxxxviij jn octauis sancti Martini.» Sammendrag: Fire Raadmænd i Throndhjem kundgjöre, at Yrjan Karlssön og Olaf Karlssön afstode til deres Broder Erik Karlssön Gaarden Vesterhus i Jæmteland, imod at han opgav al sin Ret til den uskiftede Gaard Hof med Gods sammesteds.
Ærkebiskop Gaute, lagmann Erik Amundssøn og fem rådmenn i Trondheim påbød 10.11.1488 ett nytt fullstendig skifte etter Karls sønner på Hov der hans samtlige sønner er nevnt (DN III 965). Av brevet fremgår at:
Herr Örjan var farbror til Hustru Birgitta Pedersdatter i Västerhus, hennes far, Peder, var altså bror til Örjan. Herr Örjan var farbror til Olof Jensson, altså var også Olofs far, Jens, bror til Örjan. Herr Örjans brødre Olof og Erik omtales som døde og barnløse:
«Ollum monnum som thetta breff see ædher høre heilssa wij Gauto med gudz nadh rchiebiscoper i Nidross oc paweligs sættis legatus Erich Amundsson logman i Trondhem Thomas Juthe Erich slanke Sigwrd Øffwindsson Biørn Simonson oc Jon gulsmid radmen ther samastadz karligæ med gud oc sancto Olaff konung kunnocthgørande ath anno domini mcdlxxx octauo sancti Marthiins affthen kome ffore oss i rettha wppa erchiebiscops gardhen i Trondhem beskedeligh quinna hustru Birgitta Pædhersdotter i Westrehws i Jemptaland oc Olaff Jensson aa einne halffua klagande en aa andre halffua Pædher Olaffsson i wmbodhe Karll Yrianssons barna swarende, klagedhe tha adhernemda hustru Birgitta oc Olaf Jensson ath the ey haffde ffenghet sin fullan ffadhers arff wppa badhe sidhor. besynnerligha i thet gotz som Hoff heither liggiande i Hakas sokn i Jemptaland sem theim war fforholdet aff her Yrian Karlsson theres ffadherbrodher oc effther honom hans son Karl Yriansson gud there begges siell nadhe. En adhernemde Pædher Olaffsson swaradhe ath ther war giorth reth bythe i myllom the brødher i liffuande liffue, och ath Pædher Karlsson haffde teketh løssæ pæningæ ffore sin parth i Hoff lxxx mark. Ransakade wij tha thet maall oc granliga offuerlaso there breff oc beuisningh wppa badhe sidhor och kunne ey thet finne ath ther nokoth lagliget bythe eller skipthe warith haffuer myllom ffornde brødher. En wm the lxxx mark som hustru Birgittis fadher Pædher Karlsson haffdhe wpboreth. swaradhe hon ath the ey ner till rekthe ffore thet som han skulde haffth aff sinom brødrom ffore Hoffs gotz. oc bødh ther medh ath leggia the lxxx mark i gen till bytis oc inckthe breff haffde han heldher ther wppa geffueth. kunne wij oc ey helder finnæ aff theim breffuom som ther wore framborne ath thet wore halffua eller heila pæninga som han skulde haffth haffua. Effther tessa wore ransakan oc wore tilllagha giorde fornde Pædher Olsson eina sæmmia medh hustru Birgittha oc Olaff Jensson som oss oc tycthe skynsamth oc laghom likaste ware ath hustru Birgitta leggie igen the lxxx mark som henne ffadher wpbar. oc sidhan gaa fornemde hustru Birgitta oc Olaff Jensson medh sin syskiøne oc Karll Yrianssons skylgithen barn til reth tridiwngs bythe effther her Yrian Karlsson Pædher Karlsson oc Jens Karlsson i allan then arff som theim till ffell effther fadher oc modher oc effther two theris brødher som war Olaff Karlsson och Erich Karlsson som oc arffuen till fell medh theim. oc the ij brødher inghen barn effther segh haffde. Skulo oc samaleidis the lxxx mark till tridwngs bythe genga medh thet andre gotz som før seigher. War thetta theris winligha sæmmia medh samtykth oc handerbande som the her giordhe ffore oss medh wore till lagha hulken ffore ffullan dom skal holdass. Oc till meire wisso oc stadfestilsse her om latha wy worth secretum oc jncigle hengiæs ffore thetta breff giffuit i Trondheim aar oc deghi som ffør seighir.» Sammendrag: Erkebiskop Gaute, Lagmand Erik Amundssön og fem Raadmænd i Throndhjem paadömme en Arvesag mellem Hustru Birgitte Petersdatter i Vesterhus og Karl Jörgenssöns Börn, hvorved nyt fuldstændigt Skifte efter Karls Sönner paa Hof i Jæmteland paabydes.

Scanke, Karl Pedersson (I3638)

1961

Karl var vepner og kjent 1470 - 1482. Han benevnes «beskedelicom manne» i 1475 (DN III 910) og 1477 (DN III 917).
Etter sin død ble han beskyldt for å være en horesønn, men Gunnar Heliesson, Per Bertilsson og Henrick Hielth bekreftet 17.09.1485 at «Karl Öryensson» var «skilgitten freldison» - skilgjetne (skelgetten av Islandsk skilgetinn), dvs. ektefødt.
Hans setesgård var Hov, Hackås, som han mottok av faren i 1470. Faren overlot da til ham halve Hov og halvparten av de gårder med fiske som hørte til denne, samt retten til under farens livstid å bruke den andre halvdelen. Brevet er datert 11.08.1470, antagelig på Hov (DN XIV 109): «Alla mæn som thetta breff kan fore komæ høra æller see helsar jach Yørian Karlson Riddaræ kerlica med warom herra och gør witerlikit med thetta mit opno breeff swa wæll them som æptir komande æru som the som nw æru at jach med wilie beradheno modhe och godhom fortænke vnt och giffwit haffuer vnner och giffuer med ffrij wilie minom son Karll Yrianssoni min halffua gaard Hoff och aff the gotz och ægho dele ther til høra med alla thera tilliggilse rætta halffdeel aakir eng skoogh och mark qwern qwernastædh fiske oc fiskestadhe j waato och torro nær och fiærre hwar hælzt thet ligger och liggiæ kan jnnan gaardz æller vtan engo vndan taghet hanom och hans barnom och rættom æptir komandom ffrælselica niwtande swa wæl æptir mina dagha som j min liiffs tymæ fframledis then andra halffdelen j thet fornæmda gotz Hoff och Hoffs gotz thet brukar han til mith bæzsta och behooff Thetta forscriffna staar iach fulkomlica till j alla matto Och til ytermere bewiisning och for waring laater iach mit eghit incigle for thetta breff och tæsse godhe mæn Olaff j Sande Lauris j Looko Marten Joanson Jenis Staphanson och Pædher laghman j Iemptalan thera incigle hængiande for thetta breff Scriptum
Anno domini Mocdolxx crastino beati Laurencij» Sammendrag: Ridderen Jörian Karlssön gjör vitterligt, at han har givet sin Sön Karl Jörianssön Halvdelen af sin Gaard Hof i Jemteland med alt tilliggende Gods, medens han skal bruge den anden Halvdel deraf til Faderens Nytte og Fornödenhed.
Han kjøpte i 1475 av Lindorm Nilsson to søsterlotter i «Gillestad» i Hackås som tilhørte Lindorm Nilssons hustru Karin og Kristin Jacobsdøtre for 8 jämske mark (DN III 910). Karl eide også jord i Billsta i Hackås.
Av sin stemor, fru Margareta Jensdotter, kjøpte han hennes morgengave i Gillsta og Lofdeberg i Hackås 06.08.1477 (DN III 917): «Alle the dandhæmen som thetta breff sse eller høre læsas bekiennis jach Margrit Jens dotther venlica och kerlica med gud. Thet skal allom dandhemannom vitherlikit vara ath jach fulleligh tylstar med thesse myne nærwarandes vpne breffwe ath jach haffwer solth beskedelicom manne Karl Yriansson pa Hoff Gillestadhe och Løffdheberg ligiændes j Hakase sokn swa mykit som med rætthe synniz kan myk j sama gozom frælsth ær hwilken førne goz myn herre her Yrian gudh hans siel nadhe myk gaff tyl rætthe morgan gaffwe. pa hwilken goz førscripne Karl Yriansson haffwer myk bethalath l. mark som vel atnøgdhe. Ty affhendher jach myk fførne goz vndhan myk och mynæ arffwe och tylægnær fførscripne Karl Yriansson och hans arffwe tyl æwærdelica æghæ medh hws och iordh skogh skyb och fyskiewatne medh allom tyllagom nærby och fierre j vathe och tørre som ther aff aller tyllegath haffwer och nw medh rætthe tyl høre kan oklandith och ohyndrit aff hwariom manne epther thenne dagh. Tyl yther mære visse och høghre førwarningh bedes jach begges mynes sønes jncygle som ær Knwth Perssons och Giordh Persons hængiænde fføre thetta.
Datum et *aptum anno domini mcdlxxvijo feria 4ta proxima ante festum Laurencii martiris.» Sammendrag: Margreta Jensdatter sælger til Karl Yrjanssön Gaardene Gillestad og Löfteberg i Hakaas Sogn (i Jæmteland), som hendes Husbonde Hr. Yrjan (Jörgen Karlssön) havde givet hende i Morgengave.
Våpen: Ifølge ett fragment av hans gravsten en bepansret skanke med sporre og tre (påfugls)fjærer som hjelmpryd.
Hans hustrus navn er ukjent, men hun var antagelig var datter til Peder Olofsson, lagmann i Jämtland 1439 - 1474. Han er muligens identisk med den Peder Olofsson som førte ordet for «Karl Yrianssons skilgithen [ektefødte] barn» for lagmannsretten i Trondheim i 1488 der hustru Birgitta Pedersdatter i Västerhus klaget over at hun og hennes medinteressenter ikke hadde fått full fedrearv på begge sider i Hov. Saken ble dømt av ærkebiskoppen selv, Gaute Ivarsson, lagmannen Erik Amundssen og fem rådmenn i Trondheim 10.11.1488 (DN III 965).

Örjansson, Karl (I5072)

1962

Karl «den Enfoldige» var konge av Frankrike 898 - 922.
Han ble født etter sin fars død. Karl hadde fra først av ingen utsikt til kongemakten, som i 887 var tilfalt Hertug Eudes. Men senere samlet motstandere til Eudes seg om Karl, som etter Audes død i 898 ble konge over Vest-Franken eller Frankrike.
Hans regjering var svak. Karl ble avsatt i 923, ble kort tid senere tatt til fange, og døde i fangenskap.
Han var første gang gift med Frederuna som døde ca. 916.

Charles III The Simple (I7544)

1963

Karl «Hammeren» var rikshovmester av Austrasia og Neustria.
Merovingerslekten var konger i Franken fra 457 til 751. I 561 ble riket oppdelt i kongerikene Austrasia, Neustria og Burgund. Karolingerslekten var først rikshovmestere (major domus) under Merovingerslekten. Deretter overtok de som konger av Franken fra 751 til 800 og som tysk-romerske keisere fra 800 til 928. Forstavelsen «tysk-» ble egentlig først tatt i bruk av Liudolfingerslekten. Dessuten var slekten konger av Frankrike fra 843 til 987 og konger av Tyskland fra 843 til 911. Etter Ludvig «den Fromme»'s død ble Karl «den Store»'s rike oppdelt i kongerikene Frankrike (Karl), Tyskland (Ludvig), Italia, Lothringen og Burgund (Lothar). Lothar arvet også keisertitelen, men det var en tittel uten særlig makt. Lothringen ble delt mellom Tyskland og Frankrike etter Lothar II's død. Slekten ble i Frankrike etterfulgt av Kapetingerslekten, i Tyskland av Liudolfingerslekten, i Italia av Italiaslekten og i Burgund av Welferslekten.
Karl hadde som «Major domus» - Rikshovmester - den virkelige makt i Austrasien og Neustrien, de to viktigste av de provinser som det merovingiske rike da var delt opp i. Han var den høyeste hoffembedsmann i det frankiske rike og var samtidig kongens mektigste minister og øverstbefalende for hæren. Han tilnavn, som betyr «Hammeren», var høyst betegnende for en mann med hans slagkraft, en egenskap som bl.a. satte ham i stand til å ta ledelsen av rikets affærer i en tid da kongene av Klodvigs ætt, de såkalte merovinger, hadde utartet fullstendig. Et dynasti av skyggekonger, som setter barn til verden i 14-15-årsalderen og er utlevd i begynnelsen av tyveårene, har ikke store utsikter til å få leve lenge på jorden. «De dådløse konger» er historiens navn på de siste merovinger.
Det som de frankiske kongene ikke lenger maktet, nemlig å holde riket sammen, greide imidlertid den mektige Karl Martell. Hans enhetsbestrebelser ble faktisk også understøttet ved at landet stadig ble utsatt for angrep fra ytre fiender. Arabere, langobarder, slaver og saksere - et hedensk germanerfolk mellom nedre Rhinen, nedre Elben og Eideren - trengte på fra forskjellige kanter og tvang den ene stolte hertug etter den andre til å be riksregjeringen om hjelp. Og hjelp fikk de.
I 717 seiret han over neustrierne, og da disse i 719 gjentok sitt angrep alliert med akvitanerne, beseiret han dem igjen. Karl førte kamp mot en rekke andre folk, og tvang disse inn under sitt overherredømme. Ved sine kriger fra 717 til 719 samlet han hele Frankrike.
Omkring 720 gikk araberne og berberne som hadde beseiret vestgoterne i Spania, over Pyreneene, lokket av skattene i de galliske kirkene. Kanskje også med et håp om med tiden å kunne komme fram til Konstantinopel til lands og gi den stolte keiserbyen det drepende slag. Men først skulle det nå rettes et støt mot frankernes rike, mot hjertet til den vesterlandske kristenhet. Hvem skulle vel et århundre tidligere ha kunnet drømme om at det skulle bli nødvendig for Gallias folk å skjelve for erobrere fra det fjerne sagalandet Arabia og at disse erobrere skulle grunnlegge et rike som omfatte så forskjellige land som Spania og Persia!
Araberne møtte Karl ved Poitiers i 732. I syv dager lå de to hærene urørlig rett overfor hverandre og bare holdt øye med hverandre. Men da endelig de arabiske rytterskarene på sine raske hester styrtet fram mot frankernes tette rekker med hevede krumsabler, prellet de fullstendig av mot denne levende muren. De spebygde arberne ble formelig knust av de tunge frankiske slagsverdene, som ble ført «med jernhånd». Natten avbrøt blodbadet, men da dagen grydde, sto frankerne igjen oppstilt i slagorden, ferdige til å fortsette kampen. Men det var ikke en araber å se, og leiren deres var tom og forlatt. Islams seierrike fremmarsj var blitt stanset. Romersk-germansk kultur og kristen tro hadde enda engang, som på slagmarken ved Troyes nesten 300 år tidligere, holdt stand mot Østens hærskarer. Helt knekket var arabernes pågangsmot riktignok ikke, for enda i mange år måtte Karl kjempe mot dem før de lot det frankiske rike i fred.
Hvor betydningsfullt slaget ved Poitiers enn var, er det imidlertid en stor overdrivelse å påstå at det var Karl som fikk islams stolte bølge til å stilne av. Hvis ikke Konstantinopels murer og skip hadde stanset de fremstormende Allah-tilhengerne, ville de ha gått over Bosporus og truet hele kristenheten fra den andre kysten av stredet. Den tapre karolingeren hadde bare stanset den siste utløperen av verdenserobrernes hærskarer. Det bysantinerne gjorde, nemlig å holde stand mot stormen fra den arabiske sentralmakt i mannsaldre og slå den definitivt tilbake til slutt, er uten sammenligning en meget større bedrift.
Etter seieren ved Poitiers og senere ved Berre i 737 var imidlertid Karls stilling i det frankiske rike blitt så sterk at da den kongen som i navnet regjerte landet døde, kunne han tillate seg å la tronen bli stående tom og selv lede regjeringen. Etter å ha erobret Provence, forberedet han seg til å dra over Alpene for å beskytte paven mot langobardene. Han døde imidlertid 22.10.741 i Kirsey ved Oise innen han kunne gjennomføre planen.
Hvem som er mor til Pipin «den Lille», vet man neppe. I visse kilder kalles hun Rothrudis, i andre Christrudis.

von Franken, Karl Martell (I7520)

1964

Kasper Gundersen var bruker på bnr. 1 under Linset, og er nevnt i Eideboka bind 6 side 44-47 Han var født cirka 1602 på Silneset eller kanskje på Løvøya, Averøy (se Eideboka bind 5 side 327). Det er skifte etter ham den 13. april 1683. Han var da gift med Anne Knutsdatter. Da det er minst 28 år mellom eldste og yngste barn, må vi regne med at han hadde hatt flere koner og at Anne kun er mor til de yngste barna. Skiftet viser at han etterlot seg 7 barn som alle ifølge skiftet var myndige og gifte, men det står ikke hvem de var gift med.
Lars (Laurits) født cirka 1628, gift med Lisbet Jensdatter. De bodde på Visnes.
Jens. Han var i live da skiftet etter faren ble goldt i 1683. I ei sak som var framme på tinget for Meks tinglag den 7. november 1685 går det frem at Tore Jensen i Tøvika, Averøy var søskenbarn med Jens Kaspersen som var husmann i Hjertvika, Averøy. Dette må være (denne) Jens Kaspersen fra Linset og Tore Jensen fra Silneset (se bind 5 side 380)
Gunder, født cirka 1636. Gift med Marit Åkesdatter. De bodde på Silneset. (Se bind 5 side 332)
Kari, gift med enkemann Ole Pedersen på Nås. De bodde på Nås (Se bind 3 side 73)
Anders, født cirka 1653. Han bodde på bnr. 7 under Visnes.
Tore, født cirka 1656. Tok over gården etter faren
Mari. Ifølge skiftet etter faren i1683 var hun da gift, men forfatteren vet ikke hvem hun var gift med.

Gundersen, Kasper Silnes (I10859)

1965

Keating shows an extra generation: Fearghus, son of Neisi Mor, son of Earc.

Erc of Irish Dalriada (I11306)

1966

Keiser Ludvig I's første hustru døde i 818 og han giftet seg om igjen. Den nye dronningen, Judith, som var berømt for sin store skjønnhet, sto høyt over sin mann både når det gjaldt begavelse og viljestyrke, og Ludvig ble snart bare en kasteball i hennes hender. Den ærgjerrige dronningen satte alt inn på å skaffe sin og keiserens sønn Karl - som er kjent i historien som Karl «den Skallede» - så stor makt som mulig. Hun oppnådde å få drevet igjennom at han allerede i barneårene fikk seg tildelt en betydelig del av riket som len, og det gikk rykter om at Karl også var utsett til å bære keiserkronen etter sin far.
Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot. Lothar, den eldste av Ludvigs tre sønner, var like herskelysten som han var intrigant. I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs to yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar.
I 835 fikk Karl flere besittelser og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838.
Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig «den Tyske», bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841.
Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.
Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han «innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden» og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i tre omtrent like store kongedømmer.
Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig «den Tyske» fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl «den Skallede» landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten. Noen måneder før riksdelingen i Verdun var forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjør, avgått ved døden.
Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl «den Store»'s rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei. Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk. Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske.
Karl regjerte dårlig og normannerne gjorde innfall i landet. Da Lothars tredje sønn døde i 875 dro Karl til Italia, hvor det lykkedes ham å bli kronet som keiser.
Han var gift annen gang 22.11.870 med Richardis, datter til greve Burvinus som døde etter 877.

Charles The Bald (I7550)

1967

kendes kun fra slægtebøger

Bild, Ebbe Stangelsen (I9281)

1968

kendt 1142-1158

von Everstein, Albrecht (I7402)

1969

kendt 1162-1197.

von Everstein, Albrecht (I7401)

1970

Kendt 1241

Hak, Torsten (I6981)

1971

Kendt 1317-22

Hak, Anders Davidsen (I6979)

1972

Kendt 1348-1366

de Rennowe, Hennikinus (I7033)

1973

Kendt 1377-1400

Hak, Anders Davidsen (I6977)

1974

Kendt 1400-1423

Mogensen, Thomes (I6894)

1975

Kendt 1421-1460, ridder og riksråd

Hak, Anders Andersen (I6975)

1976

Kendt 1436-1450

Thomesen, Jes (I6892)

1977

Kendt i Skara

Lejon, Gustav Petersson (I7112)

1978

Kenneth became King of Scots in 971, when his predecessor Cuilen was killed by the Strathclyde Britons. There are some indications that Kenneth had a joint kingship with Cuilen's brother Olaf until 977, when Olaf was killed. Kenneth led successful raids against Strathclyde in both 971 and 972.  In 973, Kenneth attended a conference of kings at Chester, in England, which was probably organized by Edgar, King of England. Kenneth appears to have had a quiet but successful reign and was killed 'by treachery' in 995, and succeeded by Constantine son of Cuilen, a distant cousin.  It is possible that Kenneth married an Irish woman from Leinster, as a twelfth-century Scottish poem calls his son Malcolm 'son of a woman of the Leinstermen'.

Kenneth II (I5789)

1979

Kilde for person/Source for person: Diplomatarium Norwegicum: http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=6879&s=n&str=
(Remi Pedersen, 11/1-2010.)

Jon Reidarsson Darre var gift med Karl Gamalssons dotter Ingrid Karlsdotter (före 1402 DN 9 nr 106) tydligen i dennes gifte med Ulfhild Abrahamsdotter, dotter till Abraham Andersson i hans gifte med Ingemar Ragvaldssons dotter Märta (denna Märta är inte med i Jan Liedgrens utredning av Ingemar Ragvaldssons arvingar). Ulfhilds syster Gyrid Abrahamsdotter är mor till Katarinas Andersdotter i faderns Anders Erikssons (lejon) 1a gifte.
http://aforum.genealogi.se/discus/messages/576/99596.html?1337257029

Karlsdatter, Ingrid (I3737)

1980

Kilde: Viknaboka, Bind III, side 24 og 25.
I 1630 kommer Ingebrigt til Belseng, som ligger ved Austafjord på Ytre Vikna, Vikna kommune.
Ingebrigt blir lenge på Belseng, og det skrives at han bygsler en halv gard og at han i skatt betaler 1 daler og at galeiskatten i 1630 er 8 skilling.
I årene fra 1630 -1660 svarer han fra 1/2 skjeppe til 1 1/2 skjeppe korn i tiende. Leidang er i 1635 på 3 mark med smør og 6 mark med mel.
På denne tiden blir gården benevnt som ødegard, og det skrives flere ganger at Ingebrigt er "forarmet" og fritatt for skatt bl.a. i 1645. Han betaler likevel garnisonskatt i 1638 med 1/2 ort.
I Koppskattlista fra 1645 er bare Ingebrigt nevnt som oppsitter på Belseng, han har kone men noen barn er ikke nevnt.. Hans sønn Erik må derfor være født før denne tiden.
I kvegtellinga fra 1657 er det anført at Ingebrigt har 4 kyr, 2 geiter og 1 sau. Han betaler da 1 1/2 ort i skatt og 1 skilling i småtidende. Landskyld betaler han samme år med 2 pund tørrfisk. 1657 er siste året vi finner noe informasjon om Ingebrigt. I 1661 har sønnen Erik overtatt bygsla.

https://www.nb.no/nbsok/nb/6c1f87b8fb2fbf3dcaf030f509520351#27

Ingebrikt (I11383)

1981

Kilde: Viknaboka, bind III, side 24.
Erik overtar bygslinga på Belseng i 1661. Dette året svarer han landskyld med 2 pund tørrfisk og betaler skatt med 1/2 daler. Leidangen er 3 mark med smør og 6 mark mel.
I 1664 har Erik en husmann som heter Aren.

Ingebriksen, Erik (I11377)

1982

Kildeinformasjon: Nordland fylke, Saltdal, Ministerialbok nr. 847A06 (1842-1871), Fødte og døpte 1854, side 41. (Permanent sidelenke) Ved dåp Anne Zacharine.

Folketelling 1865:
Folketelling 1865 for Saltdal prestegjeld: Anna Zacharine Andersdatter, alder 12, f. 1854 i Saltdalen. Bosted: Vasbottenfjeld, Saltdalen.

Konfirmant nr 29 den 26. september 1869 Saltdal.
https://media.digitalarkivet.no/view/2610/214

FT 1875 Vasbottenfjeld
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052424002058

Viet 12. juli 1877 Saltdal.
https://media.digitalarkivet.no/view/2612/201

FT 1891 Skjerstad
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053163003028

Folketelling 1900:
Folketelling 1900 for Skjerstad herred: Gårdmanskone Anna S?? Andersen, f. 1854 i Saltdalen Nor, gift. Bosted: Soløvikmark, Skjerstad herred.

Folketelling 1910:
Folketelling 1910 for Fauske herred: Husmor Anna Andersdatter, f. 18.05.1854 i Saltdalen, gift. Bosted: Fagermo (gaard), Nervatn tellingskrets, Fauske.

FT 1920 Fagermo
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01074264003699

Gravminne.
https://slektogdata.no/gravminner/grav/d34e6c38-4ca2-4473-9c87-05385db02af6

Andersdatter, Anne Sakarine (I49)

1983

Kildeinformasjon: Sør-Trøndelag fylke, Røros bergrett, Skifteprotokoll 3A 01 , 1690-1702, oppb: Statsarkivet i Trondheim.
Merknader: Røros Kobberverk. Gammelt register.
Permanent sidelenke:
Permanent bildelenke:

Biørgan, Ingebrigt Evensen (I11731)

1984

Kildene gir nesten ingen pålitelige opplysninger om Gorm. Selv navnet til hans far er ukjent, men overleveringen tyder på at det var Hardeknud. Man vet ikke når og på hvilken måte Gorm overtok riket eller når han giftet seg med sin berømte dronning Tyre Danmarksbod. Tradisjonen har konsentrert seg om henne, og Gorm trekkes frem kun i forhold til henne.

Gorm Den Gamle (I5371)

1985

King of Bourgogne

Rudolf II (I8620)

1986

King of England 1100-1135

Henry I (c. 1068/1069 – 1 December 1135) was the fourth son of William I of England. He succeeded his elder brother William II as King of England in 1100 and defeated his eldest brother, Robert Curthose, to become Duke of Normandy in 1106. A later tradition called him Beauclerc for his scholarly interests— he could read Latin and put his learning to effective use— and Lion of Justice for refinements which he brought about in the royal administration, which he rendered the most effective in Europe, rationalizing the itinerant court, and his public espousal of the Anglo-Saxon legal tradition.

Henry's reign established deep roots for the Anglo-Norman realm, in part through his dynastic (and personal) choice of a Scottish princess who represented the lineage of Edmund Ironside for queen. His succession was hurriedly confirmed while his brother Robert was away on the First Crusade, and the beginning of his reign was occupied by wars with Robert for control of England and Normandy. He successfully reunited the two realms again after their separation on his father's death in 1087. Upon his succession he granted the baronage a Charter of Liberties, which linked his rule of law to the Anglo-Saxon tradition, forming a basis for subsequent limitations to the rights of English kings and presaged Magna Carta, which subjected the king to law.

The rest of Henry's reign, a period of peace and prosperity in England and Normandy, was filled with judicial and financial reforms. He established the biannual Exchequer to reform the treasury. He used itinerant officials to curb the abuses of power at the local and regional level that had characterized William Rufus' unpopular reign, garnering the praise of the monkish chroniclers. The differences between the English and Norman populations began to break down during his reign and he himself married a descendant of the old English royal house. He made peace with the church after the disputes of his brother's reign and the struggles with Anselm over the English investiture controversy (1103–07), but he could not smooth out his succession after the disastrous loss of his eldest son William in the wreck of the White Ship. His will stipulated that he was to be succeeded by his daughter, the Empress Matilda, but his stern rule was followed by a period of civil war known as the Anarch

de Normandie, Henry I (I8010)

1987

King of England 839-855

of Wessex, Athelwulf (I6213)

1988

King of France 996-1031, Duke of Burgundy 1002-1017.Også kalt for

Til tross for Roberts ekteskapelige problemer som etter hvert betydde at han for en kort tid ble bannlyst av pave Gregor V (se nedenunder), var han likevel en hengiven katolikk, noe som ga ham kallenavnet . Han var svært musikalsk begavet og var utøvende som komponist og korsanger, skrev poesi, og gjorde sitt palass til et avsondret, religiøst sted hvor han dirigerte gudstjenester, morgenbønn og kveldsbønn i sine kongelige drakt. En annen side av hans fromhet var at han ikke tålte kjetteri og straffet de som ble oppfattet som kjettere nådeløst.

Det kongedømme som Robert arvet var ikke stort, og i et forsøk på øke sin makt forsøkte han med stor tyngde å kreve et hvert stykke føydalt land som lå ubesatt og legge det inn under kronen. Det førte ofte til motkrav og krig. Hans invasjon av Bourgogne i 1003 ble forhindret og trakk ut. Det var ikke før i 1016 at han til slutt maktet å få kirken bak seg til å bli anerkjent som hertug av Bourgogne.

Den fromme kong Robert II fikk få venner og mange fiender, inkludert sine egne sønner. Hans eldste sønn Hugo Magnus fikk en brå død i et opprør mot faren. Hans overlevende sønner, den kommende Henrik I av Frankrike og Robert I, hertug av Bourgogne, vendte seg også mot kongen i en borgerkrig for makt og eiendom. Kong Roberts hærstyrker ble beseiret og han trakk seg tilbake til Beaugency utenfor Paris.

Robert døde mens han var i krig med sine sønner den 20. juli 1031 i Melun. Han ble gravlagt ved siden av sin tredje hustru, Constance av Arles (973-25. juli 1032), da hun døde året etter, i Saint Denis-basilikaen i Paris. Han ble etterfulgt av hans og Constances andre sønn, Henrik I.

Robert II le Pieux (I4395)

1989

King of Kintyre, King of Dal Riata. Acceded about 834. Killed in battle at Galloway.

Alpin of Kintyre (I11287)

1990

King of Lower-Burgundy

Boso (I8626)

1991

King of Scottish Dalriada. Gabran's forces were defeated by the Picts in 558. He died in the same year, and was succeeded by Comgall's son Conall.  Gabran gave his name to the Cenel nGabrain, one of the four divisions of the Dal Riata. Most of the kings of Dal Riata, and later Scotland, were drawn from the Cenel nGabrain. Gabran's wife, Luan, was a daughter of Brychan II, King of Brycheiniog, shown elsewhere in this genealogy.

Gabràn (I11301)

1992

King of the West Saxons 519-534.
Cerdic was claimed to be descended from the god Woden as follows:  Woden m. Frigga Baeldaeg Brand Frithugar Freawine Wig Gewis (?) Esla Elesa Cerdic

of Wessex, Cerdic (I7626)

1993

King of Upper Bourgogne

Rudolf I (I8618)

1994

King of Wessex 560-590

of Wessex, Ceawlin (I7624)

1995

Kirkeverge 1646-1661 i Hov

I 1614 bygslet Anbjørn brukene 3 og 4 på Åker. 26 daler ble betalt i bygselpenger. Han giftet seg med en enke. (ukjent). Det var 3 barn: 1) Sigrid, som senere ble gift med Lars Olsen 1. 2) Anders. 3) Simon. De to siste delte bruket etter sin far. Anbjørn's avstamning er hittil ikke funnet. Han var kirkeverge på Hov fra 1646 til sin død ca.1661. Han eide 12 øre i landskyld i Snøva i 1640 og 1650 årene. Fra 1652 overlot Anbjørn "Utistua" til sønnene. Selv satt han med halvparten i det bruket som senere het "Austistua". Åker, som i middelalderen eides av Nidaros erkebispestol, hadde etter reformasjonen blitt krongods. Mens Anbjørn var på Åker var den delt i 5 forskjellige bruk.

Knutson, Anbjørn Åker (I7991)

1996

Kirstin levde som enke i 1554 da høvedsmannen over Jämtlands len, Jens Tillufsen Bielke til Austråt, tar henne og hennes barn i sitt hegn for deres gods og penger i Hov. Bielke hadde mottatt Jämtland i len av kong Christian III i 1542, og ble etterfulgt av Olof Toresen i 1558-59. Den sistnevnte ble «af våre och Rikets fiender de Svenske» slått ihjel i Jämtland i 1568. Beskyttelsesbrevet lyder som følger:
«Jeg Jens Bielke som er høffuisman øffuer Jemtheland kennist og giør vitterlig meh thette mitth opne breff att Jeg tacker hustru Kirstin ij Hoff och hennis barn och begest teres godz och penning ij heng och forswar och for dag tinghe til alrette huilken them haffuer nocketh til ath talle thee kommo for meg soe skal them ved fares saa mijckith som voris lag och rett er saa forbuid Jeg paa høgvorne førstes veijne Kongh Kristiens Fredricksons mijn aldernodeste heris namn ath huilken them giør nocko orett paa theris godz heler penning [ta] skal han bøtte medh drij ørtug och piij [...] fore paa k m stat [ ] och så ij sanhet her om sticker Jeg mith signet for thette mit opne breff skriffuit paa Stenvickholm [?] mickilstid ano».

Nilsdotter, Kirstin (I5079)

1997

Kjent 1127

Grubbe, Gunde (I6867)

1998

Kjent 1272

http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Kettelhut/Kettelhodt.htm

Ketelhod, Mattias til Wattmannshagen & Radum (I11472)

1999

Kjent 1305

Basse, Johannes (I6862)

2000

Kjent 1392