Mine Slektssider
Treff 1,851 til 1,900 av 3,040
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 1851 | I Gerd Fjellstads 'Fra adel til bumenn' er denne slektssamanhengen foreslått: Olof Peders. ~ h. Gunnil Laurensdt. Aslak Toress. ~ Ragnfrid Knutsdt. til Bøjerod ! Haard (Sparre) N.R.R. 1472 av Tre Roser til ! Manvik ! -------------------- Olof Pedersson (son av Peder Jönsson), till Böjeryd, som han bebodde 1491-02-22. Nämnes även i ett brev av år 1490, då han bevistade en byteshandel rörande gården Timmershult i Gryteryds socken7. Synes varå död 15019. Gift med Gunnil Laurensdotter, dotter av Laurens Joansson Hård till Kallset i Villstads socken Jönköpings län. Vilken förde sparren10 i vapnet [och Kerstin Olofsdotter6]. | Lilliesparre, Olof Pedersson (I5233)
|
| 1852 | I Håkon Håkonssons saga skildres kampene mellom birkebeiner og ribbunger i 1224. Det fortelles at ribbungene kom uforvarende over Olav Mok, kongens frende, mens han var i bryllup på gården Leyrin (Løren) i Sørum og tok ham til fange mens alle hans menn, herav 20 hirdmenn, ble drept. Olav kom seg bort, samlet nye folk og tok kampen opp mot overfallsmennene, men ble drept kort etter. Det berettes videre at kongen da han fikk høre om drapet, beklaget dette meget, og i denne forbindelse opplyses at Olavs farmor var datter av kong Harald Gille og at hans farfar het Áli (Aale) Varg og var lendmann på Romerike. Olav Mok omtales forøvrig allerede i 1218 som sveitehøvding og ble samme år sysselmann på Hedmark. Når Olav, som hadde syssel på Hedmark, deltok i bryllupet på Leyrin, kan man vel gå ut fra at han var beslektet eller besvogret med ætten der. Nå hørte Leyrin på 1400- og 1500-tallet til Sudreim-godset og var sikkert en av ættens gamle odelsgårder. Sudreim gård på Romerike nevnes i kildene med sikkerhet først i et brev av 1331 (DN I 213) hvor fremgår at gården tidligere hadde vært residens for Hr. Havtore Jonsson. Det er da etter omstendighetene heller ingen grunn til å tvile på at den også i sin tid tilhørte hr. Havtores far, baronen hr. Jon Raud Ivarsson. | Mok, Olav (I5276)
|
| 1853 | I Haltdalen er det ei grend som heter Bjørgan, og under en av gardene, Ustbjørgan, kan forfatteren av bygdeboka for Haltdalen fortelle at den ovenfornevnte Ingebrigt Bjørgum kom fra denne garden.Han skriver bl.a. dette: "I ein lensrekneskap for 1611 finn ein Inngebrit på garden. Generasjonene etter Inngebrit er noe uklare, og det er mulig jeg har ett ledd for mye mellom han og de etterkommerene som i alle fall er dokumenterte skikkelig. Jeg har i allefall en rekke mennesker som logisk sett burde eksistert for å få puslet sammen de etterkommerene som er kjente. | Biørgan, Ingebrigt (I11733)
|
| 1854 | I kirekeboka står det Ostenheden, i dag Øsetenheden eller Østenheia. 30 år 1701 Røssvold. Det sies at Elias var en av de to som først fikk rydningsløyve på Rundhaugen (Furuheia) i 1715, men at han skulle ha vært flyttet før 1720. Manntall 1701 Refsvold https://www.digitalarkivet.no/view/206/pc00000000661383 | Sakariassen, Elias (I8275)
|
| 1855 | I landsbyen Bredal i Engum sogn i nærheten av Veile forekom omkring år 1500 en Palle Bredal som rådmann. Ved samme tid var Jens Bredal kapellan til Hellig Kors alter i Veile. Han döde 1522. I siste halvdel av 1500 årene var en Jens Bredal prest i Gaarslev herred. Om disses innbyrdes slektskapsforhold vites ikke noe, heller ikke om de var i slekt med nedennevnte Niels Bredal, men det antas av Holger Rørdam. Niels Bredal. Når og hvor han er födt er ukjent. Men han tilbragte hele sitt liv i Veile og er visstnok födt i landsbyen Bredal. I en opptegnelse fra 1635 heter det om ham: «Niels Bredal som haver været her i Byen i Klosteret en Munkling, dog udi sine Grammaticalia ved fundereret, giftede sig, efter Brödrene vare borte. Ble siden satt til Skolemester, og var i den Bestilling over 50 Aar.» I 1526 ble han sogneprest i Vinding, men fortsatte som og var den förste rektor ved Veile latinskole. Det heter om ham i en noe senere skildring at «hederlig og vellærde mann, hr. Niels Bredal, fordum Skolemester var en fin lærd og skikkelig mann til ungdommens optugtelse.» Han har efterlatt sig flere litterære arbeider. Best kjent av disse er hans i 1568 utkomne "Börnespejl". Det er det förste pedagogiske skrift som vites avfattet på dansk. Det er av stor kulturhistorisk betydning og flittig sitert i Troels Lund (Daglig Liv i Norden). 1894 kom det en ny utgave av H.F. Rørdam med en kort historisk innledning. Begge utgaver er nu sjeldne. Hvem han var gift med er ikke på det rene. Heller ikke kjennes hans dödsår med sikkerhet. Men det må være inntrådt mellem 1578 og 1580. Den 27. juni 1578 fikk han nemlig forleningsbrev på avgiften av Kronens part av korntienden av Hoer sogn i Nörrejylland, kvitt og fritt. Det heter ved den anledning at han «i lang tid med flid har forestått skolemesterembedet i Veile, men for noen tid siden har måttet frasi sig det formedelst alderdom og skröpelighet.» Den 15. november 1578 utgår åpent brev at Niels Bredal, der på det nærmeste har tilbragt hele sin tid med at optugte ungdommen i skolen i Veile og nu av bispen i Ribe har fått löfte om at bli degn i Gafuerslund sogn ved Veile, straks må få dette degneembede når den gamle degn, som nu har det, dör og må beholde det sålenge han lever. Den 22. desember 1578 heter det i et åpent brev at Niels Bredals efterfölger som skolemester skal ha den tiende som Bredal er forlenet med efter hans død. Men den gang levet han. Den 29. januar 1580 sies at degnen Niels Bredal i Veile «nylig er död». Hans dödsår må derfor antagelig settes til 1579 med stor sikkerhet. | Bredal, Nils (I1877)
|
| 1856 | I matrikkelen av 1647 er navnet skrevet Christopher Effuensen 1667 Christoffer Ebbesøn født 1590, død ? ½ wog fisk i matrikkelskyld Ole Knudsøn 18 z fisk i matrikkelskyld Hans Olesøn, søn av sistnemnte 18 z fisk i matrikkelskyld Disse tre oppsiddere ses aa ha hatt tilsammen en utsæd paa 2 tønder korn -bygg-, 8 kuer, 4 ungnød, 12 søffder, 12 gedder og 2 hester. De hadde aa utrede utenom jordskatten følgende naturalia til leding og prest: 2½ pund fisk, korntiende 4 pund og ostetiende 16 skilling. Dette i henhold til matrikuleringen dette aar. | Evensøn, Christoffer (I6447)
|
| 1857 | I NST (Norsk Slektshistorisk Tidsskrift), nr. 12, side 58 har J. A. Nordström en artikkel om Aslak Turessons och Ficke Henrikssons släkter i Bohuslän. I denne artikkelen mer eller mindre beviser han at Erik Johansson (Ulv) og Margrete Tordsdatter Schytte er de siste gjenlevende etterkommerne i 1528 etter Aslak Thuresson Bååt og Ragnfrid Knutsdotter, till Manvik (Tre rosor) Dette er også mer eller mindre bevis på at Elene Aslaksdatter ikke kan være etterkommer etter Aslak Thuresson Baat og Rangfrid Knutsdatter. | Aslaksdatter, Elene (I291)
|
| 1858 | I Skattematrikkelen för 1647 bor som Leylending i Reppe, Stephann och Thorckild. Bara en person kallas Greger i Boxnes och Hoels fiering. Husmentzschatt betalar Gregers i Green. Han kallas i mt.1661 för Greigerß Iúersen och i mt.1665 för Gregers Iffúersen 42 år. I Amtsregnskaperna för år 1652 finns i Nordwetting finns 2 st leylendinger som delar på gården, nämligen Gregers og Enchen. 1647 og 1650 är det Olluf Pedersen og Enchen som delar på gården. Dom 2 är borta i Manntall för 1661. Är nämnd i Manntall för Jordebok år 1661, bind 2, Búxnes fiering. | Reppen - iij w | Ingen hójre landshÿll Velb. Laúgmand at kand paa Setteß ejer och bÿgger | Greiers Danielsen i½ w | Är nämnd i manntallet för april 1665. Bor på gaarden Reppe, Búgsnes sogen, shÿlder iij W. Opsidere Gregers Danielsen 50 Aahr brúger 1,5 W Sönner Laúridtz Laúridtzen 15 Aahr Opsidere Daniell Gregersen 28 Aahr brúger 1,5 W Sönner Peder Andersen 15 Aahr Är nämnd i Manntall för april 1666. Bor på gården N° 34, Reppe, Búxneß sogn, Schÿlder fish 3 Woger. Opsiddere Gregers Danielsen brúger 1½ Wog, Er - 51 Aar. Sönner Stiffsön, Aren Poffúelßen 8 Aar Tienistedrenge Foestersön Lartz Lartzen 16 A Opsiddere Daniell Gregersen brúger 1½ W:, Er - 29 aar. Sönner Poffúell Danielß 5 A: Stiffsönner Peder Andersen 16 A Anders Anderß 7 A Är nämnd i "Jordebog .. 1667". Boxnes Prestegield, Boxnes fiering. Reppe - 3 vogr: Welb: Mandrop Pederß: eÿer oh bÿgr - 3 vogr: Gregers - 1½ vog, Reer - 2 pd 6 mk, liger óde - 2 pd 6 mk. Saar - 4 tønner:, Kióer - 12, vngnóed - 4, Geder - 12, Sóffúer - 12, Heste - 2. Tax: Ledingen - j vog Ostetinde - ½ vog Korntinde - ½ tønne 2 f: Haffúer fornóden brend ved, der til laxefischerj med Noed om hósten till boehold, dog iche videre kand dórkes ("R" i Reer är samma bokstav som "R" i Rasmús) Uppg. från boken Buksnes II s.373: "Men allerede 1667 er Daniel Gregersen borte fra gården, for generaljordeboken for dette år nevner som oppsitter bare Gregers Danielsen, som bruker 1½ våg, og en ny mann, Peer, som bruker 2pd. og 6 mk. .. Skattemanntallet för år 1670 nevner Gregers Danielsen som bruker 1½ våg, og Peer som bruker den andre 1½ våg, men det er meget som tyder på at denne Peers halvannen våg ligger øde." DÖD. efter 1670 Är inte nämnd i Ledingsmandtall för amtsregnskaper år 1688 Manntall 1661 NR.194 vol 3 bind 2 p.266 Manntall 1665 HF186 Bind 20 p.182 Manntall 1666 HF182 bind 36 p.49 Jordebok 1667 film 12/1953 Bind 57 s.24b Är nämnd i boken Buksnes II s.373 | Danielsen, Gregers (I9002)
|
| 1859 | I skiftet etter Anders Pedersøn i 1723 fremgår det at Erich Nielsøn på Valla er formynder for Kiersten Nielsdatters barn. I skifte etter Karen Hansdatter på Valla i 1713 kan vi lese at hun har en datter som heter Kiersten Nielsdatter og en sønn som heter Erich Nielsøn. I Hemnes gård og slekt er det oppgitt at Karen Hansdatter opprinnelig var gift med Niels Halstensøn. Ut fra dette tyder det meste på at foreldrene til Kiersten er Niels Halstensøn og Karen Hansdatter. Skifte etter Karen Hansdatter ble avsluttet 24.05.1713. Det fremgår at hun bodde på Valle i Hemnes sogn, Alstahaug prestegjeld. Hun etterlot seg enkemannen Nils Olsen (fra sitt 2. ekteskap) og flere barn fra sitt 1. ekteskap, bl.a. Kirsten Nielsdatter og Erich Nielsøn Død 1742 https://media.digitalarkivet.no/kb20071005630398 Skiftekort 1742 https://media.digitalarkivet.no/sk11216101712177 | Nilsdatter, Kirsten (I1639)
|
| 1860 | I skiftet etter Hendrich Sølfesterson Møller i 1706 er det anført at Birgitta Marie er 20 år, som betyr at hun er født ca 1686. Død 1720 https://media.digitalarkivet.no/kb20071015610348 | Møller, Birgitte Maria (I5762)
|
| 1861 | i Skjerne (Falster Nørre H.), siges urigtig at være kommen til Danmark med Kong Erik af Pommern | Reberg, Conrad (I6810)
|
| 1862 | I tiden rundt Harald Hårfagre skal den nordnorske høvdingen Håkon Grjotgardsson ha hatt en sterk stilling i Trøndelag. "Háleygjatal", et skaldedikt av Øyvind Finnsson Skaldaspille fra slutten av 900-tallet, diktet til Håkon Grjotgardssons etterkommer, Håkon Sigurdsson Ladejarl, lar håløygætta, som disse tilhører, ha sitt utgangspunkt på Andøya. Ætten ekspanderte stadig sørover gjennom maktbruk, og midt på 800-tallet hadde Håkon Grjotgardssons far, Grjotgard Herlaugsson, etablert seg på Ørlandet. Derfra kunne han kontrollere skipsleia mellom nord og sør og trafikken inn i Trondheimsfjorden. Håkons eget maktområde strakte seg inn i trønderbygdene. Etter at de kom til Trøndelag, ble ingen av håløygjarlene kalt trønderjarler, noe som kan tyde på at de på denne tiden ikke hadde full kontroll over det velorganiserte trønderske samfunnet. Man kalte dem "ladejarler" etter tilholdsstedet Lade (lasteplassen) ved utløpet av Nidelva. Forskere har vært inne på tanken om å se håløygættas antatte kontroll over Nord-Norge og ekspansjon sørover som en begynnende rikssamling før Harald Hårfagre - en samling som ble stoppet og overtatt av rikssamlere sørfra. senere sagaer vil ha det til at Harald Hårfagre og Håkon Grjotgardsson samarbeidet om å legge under seg Trøndelag. Og det er en kjennsgjerning at Ladejarlen i et drøyt hundreår fremover, i det minste i perioder, var hårfagreættens konkurrent om makten i Vest-Norge, Trøndelag og Nord-Norge. Håkon var av en gammel og mektig jarleætt fra Hålogaland og Nordmøre. Han kom, som det heter, "udefra Ørlandet". Håkon og hans far var i mitten av det 9. århundre herrer over innseilingen til Trondheimsfjorden og hadde derved nøkkelen til Trøndelag. Han var vistnok, da Harald kom nordenfjelds, høvding over hele kysten fra Lofoten til Nordmøre. Håkon sluttet seg med en stor hær til Harald Hårfagre da denne på sitt tog kom ned i de trondhjemske bygder. Etter Trøndelags erobring fikk han denne landsdel som len. Da han også fikk Førdafylke og Sogn i len, ble han den mektigste mann i Norge nest kongen. Ervervelsen av de siste len kostet ham imidlertid livet. Da han ville fordrive jarlen Atle Mjove som tidligere var jarl der, kom det til et slag ca. 900 i Stångfjorden hvor Håkon falt og Atle ble dødelig såret. | Grjotgardsson, Håkon Ladejarl (I4403)
|
| 1863 | Iflg. Folk og Slekt i Trondenes er Mads Frantssen fra Nordland. Bruker av Sandnes i Tjeldsund. Betalte 1 ort 8 sk i kopskatt 1645-46 for seg og sin «quinde» samt to «quindfolch». Han ga 3 ort i leilendingsskatt i flg. matrikkelen av 1647. I 1649 og 1650 betalte han ½ dlr i kontributions og odelsskatt for 1 vog. I 1667 betalte han 3 ort i leilendings-skatt. I 1665 betalte han verken fiske- eller sildetiende fordi han rodde i Finnmark. Men presten fikk 8 Fdk korn i tiende. Siste gang han er ført i skattemanntall her er i 1676.I manntallet 1665 er Madts's farsnavn feilskrevet for «Rasmussen», men alle andre steder er det brukt Frantzen eller Frantsen. Vi kjenner ikke navnet på kona hans, men han hadde minst 7 barn. Madts er kalt husmann her [Sandnes] i 1686, og svarte 1 pd leidang. Han er imidlertid nevnt på Sæter, Tjeldsund i 1693, men er igjen nevnt her [Sandnes] som husmann (trolig kårmann) i 1697. | Frantsen, Madts (I4591)
|
| 1864 | Ifølge boka "Slekten Ellingsen" av Charles Ellingsen, var Christen først skipper og handelsmann på Onøy, siden på Mochlebostad I Nesna. Dåp 1749 https://media.digitalarkivet.no/kb20071001640068 Ekteskap 1770 https://media.digitalarkivet.no/kb20050426020272 FT 1801 Mokkelbostad https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01058470001274 Død 1824 https://media.digitalarkivet.no/kb20071025610203 | Mikkelborg, Christen Christensen (I208)
|
| 1865 | Ifølge NRR 4, side 1 fikk Karen Hansdatter som var stedatter av Hr. Patrik Didrikssøn tillatelse til å gifte seg på nytt i 1603. Implisitt kan man forstå at denne Karen må ha vært gift med Hr. Peder Mikkelsen i Skogn som ble dømt fra livet for en eller annen forbrytelse. Videre kan man lese fra NRR 4, side 201 at samme Hr. Patrik hadde en stesønn som var studios. Trolig var begge disse barn av fogden Hans Paulssøn jmf. det STD skriver om at kona til Hr. Patrik, Anne Mortensdatter var enke etter fogden Hans Paulssøn ("Han var gift med Anne Mortensdtr, enke etter Hans Poulsen, fogd i Jemtland....") | Hansdatter, Karen (I11649)
|
| 1866 | Ifølge sagaen het Olav Moks farfar Aale Varg og var lendmann på Romerike. Hans levetid må falle i begynnelsen og midten av 1100-tallet, men omtales ikke ellers i sagaene. Som lendmann og kongens måg må han imidlertid ha tilhørt en gammel og fremtredende ætt. | Varg, Ivar Håkonsson (I7097)
|
| 1867 | Ifølge våpentavlen var Anne Haars farmors - altså i tilfælde JonHaarsmødrene - våpen et delt skjold med 2 halve liljer i første feltog enstub i andet. Nogen nærmere forklaring herpå er det vanskelig atgi. Våpenet føres dog allerede 1328 av Sigurd Ormssøn på Rande,l agmand Stavanger | Haard, Gunnil Laurentsdatter Sparre (I5234)
|
| 1868 | Ikke funnet | Pedersen, Ola (I1630)
|
| 1869 | ikke funnet | Olsdatter, Ingeborg (I1631)
|
| 1870 | Ikke gift | Andersen, Markus Hestnes (I2389)
|
| 1871 | Ikke Gift | Familie: Sivert Olson, Mele / Mali Larsdotter, Vinjevoll (F2236)
|
| 1872 | Ikke gift men han var gift. Oppgit til født Trondheim FT 1900 Tymset https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037072001231 FT 1910 Engerdal https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036417000707 | Bersveindsen Strøm, Sivert (I8068)
|
| 1873 | Ikke gift. Bygdebok https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2016092948076?page=31 Dåp 1856 nr23 https://www.digitalarkivet.no/kb20070223620457 FT 1865 Kinsarvik https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038233007679 FT 1875 Vågan https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052437004278 | Helgesen, Asbjørn (I8066)
|
| 1874 | Ikke på Langfield ved manntallet 1701. (Født etter 1701? ) Utdrag fra Mo prestegjeld: gardshistorie, s. 257-259 77. Bjøllåneset Brukarar 1) Mikkel Olsa frå Langfjell, født 1695, død 1779, rydda garden frå 1736, etter at han hadde rydda Eiteråga frå 1720-åra. Kom til å drepe ein lapp hausten 1739 og sat i arrest 1740-1743, til han vart frikjend av overretten. Sjå side 239. Gift 1730 med Anne Katrine Sakrisdatter frå Ytteren, født 1704, død 1787. Born: 1. Abelone; 2. Beret; 3. Ola (død ung); 4. Sakarias; 5. Hans (Bjørnvassdal); 6. Ane, født 1734, død 1752; 7. Per (død liten); 8. Per; 9. Elisabet; 10. Mikkel. Den yngste budde på Bjellånes til ikring 1778, då han vart brukar i Svartisdalen; fekk i 1767 og 1771 skotpremie for ein vaksen bjørn. Mikkel Olsa delte garden med versonen Holger Eliassa ikring 1746 (sjå Yttergarden). Bnr. 1 (lnr. 380 a) INNERGARDEN 1) Mikkel Olsa heldt fram på denne parten til 1766, "da fra jorden". http://www.nb.no/nbsok/nb/286c1cd2a98609208f98d063359d677f?index=2#273 Hausten 1739 vart to lappar og eilappjente drepne av Mikkel Olsa Bjøllånes og Jens Anderssa Hjartåsen. Mikkel Olsa og Jens Anderssa vart ved ekstrarett på Torget 8. september 1741 dømde til å miste hovudet, og buet deira skulle tilfalle krona. Etter at saka vart anka til overretten (lagtinget) 24. april 1742 vart det nye vitneavhøringar i mai same året og ved lagtingsdom 26. august 1743 heitte det: "De ihjelslagne 3 finlapper bør som skogrøvere og stimend ligge på deres gjerninger og de tiltalte aldeles fri at være". Ekteskap 1723 https://media.digitalarkivet.no/kb20071005630152 Død 1779 https://media.digitalarkivet.no/kb20071005640234 Skifte 1780 ** Bjellaaneset; Moe/1780 2033 Michel Olsen M Hovedperson 2034 Anna Zachariasdatter K Ektefelle 2035 Zacharias Michelsen M Gift Sønn; Utfjeld. 2036 Peder Michelsen M Gift Sønn; Arvetomten. 2037 Hans Michelsen M Sønn; Biørnaadalen. 2038 Michel Michelsen M Gift Sønn; Tveraamoen. 2039 Berithe K Gift Datter; Holger Eliasen, Storvolden. Michelsdatter 2040 Elisabeth K Gift Datter; Anders Fordelsen, Michelsdatter 2041 Abelone K Gift Datter; Joen Monsen, Tromsen Michelsdatter | Olsen, Mikkel (I1167)
|
| 1875 | Ikke registrert som bruker i Gåstjønnlia ved manntallet 1701. Jordebok 1705 http://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/209/pm00000000070729 Jordebok 1711 http://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/209/pm00000000063725 Husmannskatt 1729 http://digitalarkivet.arkivverket.no/gen/vis/197/ot00000000074263 De bodde på Gåstjønnli til ca. 1717. Israel Jonsen og Marit Israelsdatter fikk bygselbrev i 1736 på Rundhaugen(også kalt Kinderkeis og Furueheia) I skiftet 1743 er der nevnt 3 sønner (Lars, Ole og Joen) og 3 døtre (Dorethe, Berithe og Marithe) Skiftekort 1743 https://media.digitalarkivet.no/sk11216101713663 Skifte 25. oktober 1743 Kinderkeis (s.684a) http://arkivverket.no/URN:sk_read/24844/55/ Israel giftet seg med Maren Israelsdatter i 1720 ?? i Gåstjønnlia, Rana, Nordland. (Maren Israelsdatter ble født i 1676 i Rundhaugen, Rana, Nordland, døde i 1749 i Rundhaugen, Rana, Nordland og ble begravet den 19 Okt 1749 i Rana, Nordland.) | Jonsen, Israel (I1632)
|
| 1876 | il Kleitrup (Rinds H.), synes, om han i det hele taget har levet, at være død i en yngre alder, g. m. Else el. Anne Stigsdatter Munk (af de Munk'er med Bjelken). - Deres børn optog navnet Munk. | Lange, Malte Iversen (I7082)
|
| 1877 | Imma levde i alle fall i 786 da hun da sammen med sin sønn, greve Gerold i Berchtoldsbaar, undertegnet et dokument i Nagold. Muligens var hennes gemal en greve Gerold, som i 779 forekommer i Kraichgau sammen med sin hustru Imma. Hun døde vistnok i 798. | von Schwaben, Imma (I8661)
|
| 1878 | Immatrikulert ved Greifswalds universitet 1602, var 1611 kapellan i Skogn og døde der. Colbanus Sigvardi Nidrosiensis, immatrikuleret fra Trondhjem 9. juli 1624, Ivarus Sigvardi Nidrosiensis, immatrikuleret 20. juli 1627, der 1652 var Præst til Skjerstad i Salten, og Isaacus Sivari Nidrosiensis, immatrikuleret fra Trondhjem 9. juli 1628, kunde mulig ogsaa være Hr. Sigurds Sønner | Holch, Sigurd Christoffersen (I8106)
|
| 1879 | Immatrikulert ved Kjøbenhavns universitet 2. okt. 1617 og fik allerede ved kongebrev av 10. mar. 1619 tilladelse til at bli kapellan hos sin far som en gunstbevisning, fordi denne hadde været trofast mot Norge under krigen. I 1622 blev han, 26 aar gammel, utnævnt til sogneprest til Bodø, et av Nordlands største kald, saa den kongelige gunst har han tydeligvis bevart. Han blev i 1641 tillike provst i Salten. Han var en av de rikeste og mest fremtrædende prester i Nordland paa 1600' tallet. Portræt hænger i Bodin kirke, med paaskriften: «Natus 1596 Ætatis 58. Denatus 1666». Paa kirkegaarden findes en nydelig utført og meget vel bevart gravsten med figurrelief av hr. Hans, med følgende underskrift: HER HVILER HER HANS LAURITSON BLIX. SOGNEHERRE TIL BAADE GIELD OCH PROWIST OFFVER SALTENS LEHN FØDT OCH BAAREN ANNO 1596 OCH I HERREN HENSOFFVET SALIGEN ANNO 1666. [Se Norsk Kunsthistorie I s. 366 og 381.] Sognepresten til Bodin hr. Hans Lauritzen Blix har i kirke- og husregnskapene for 1652 i sitt segl en dobbelt slange på en stav (ikke merkurstav) og omskriften: Johan Laur. Blix samt en latinsk devise: Prud ... Sum .. ? .. (utydelig, måskje: klokskap er det høieste eller lignende). I Saltens kirkeregnskapene for 1658 og 1661 har han et segl med en sig buktende slange i skjoldet, og på hjelmen en fugl, bokstavene H.B.L. og forannevnte devise, her også utydelig. | Blix, Hans Lauritsen (I3476)
|
| 1880 | Immatrikulert ved Københavns Universitet 4. okt. 1628 fra Trondhjem Skole >Amphion Sigvardi Nidrosiensis< og derefter sogneprest til Kvæfjord (1655). Han var antakelig kapellan der tidligere, for i 1647 bruker han 3½ våg skattefritt på gården Huseby (Borkenes). Student 1628 fra Trondhjem, prest til Kvæfjord (1655) og siden vicepastor til Trondenes. I 1647 nevnes han som prest i Kvæfjord, og bodde da på prestegården Rå og brukte dessuten Øvre Husby. Anfinn Sigurdsen Holch er nevnt som kapellan i Kvæfjord i koppskatten i 1645. Også nevnt i 1650 i forbindelse med en rettssak mot kapellanen i Sand og i Astafjord. Han er også nevnt her [Kvæfjord] i 1653 i saken mot prestene i Astafjord og Sand. I 1645 betalte han for seg, sin kone og tre tjenere. I 1647 betalte han for Husby 3½ w og Raa 3 w som var prestens residens | Holch, Anfinn Sigurdsen (I8104)
|
| 1881 | Immatrikulert ved Rostocks universitet 1561, kannik i Trondhjem og sogneprest til Skogn efter broren 1578, levet endnu 1586, men døde kort efter, ca. 1588. Da Hr. Mikkel døydde, vart bror hans, Hr. Christopher, prest i Skogn. Også han hadde studert i Rostock, der han vart innskriven ved universitetet i 1561. Da han kom heim att, var han prest i Beitstad i 10 år; vi kjenner til ein sokneprest der med namnet Christopher Sigvardi i åra 1565-1575. Deretter var han visst på Frosta i tre år. Samstundes hadde han underhald frå ei præbende, men denne måtte han gje frå seg i september 1578, etter at han ved kongebrev av 8. august same året hadde fått St. Olavs præbende, som den avlidne bror hans hadde hatt. Hr. Christopher døydde visstnok i 1585. Raphael Lund skriv såleis om han i presterekka si: Denne klokka har ei innskrift som lyder slik: Omsett: Etter dette har da Hr. Christopher kjøpt inn den store klokka i 1581. Den minste klokka er mykje eldre enn som så. Ho har ei innskrift som er kryptisk (laga med løynde teikn) og kan godt vera like gamal som sjølve steinkyrkja. Hr. Christopher har også sytt for andre eigneluter til kyrkja. I 1580 hadde reformasjonsverket komi så langt at det vart slutt på dei store kyrkjefestane i domkyrkja i Trondheim. Heretter skulle også denne kyrkja vera som ei vanleg soknekyrkje. Så tok dei til å selje alle dei dyrverdige presteklæda som fanst der | Holch, Christopher Sigurdssøn (I8118)
|
| 1882 | Indrømmede, at han havde slået Margrethe ihjel. | Herlug (I6876)
|
| 1883 | Inga skal ha vært meget vakker. Hun gjorde Håkon Sverressons bekjentskap i Sarpsborg høsten 1203 under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste menn i Borg. Mens hun var fruktsommelig ble hun sveket av sine frender, måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun bodde på nabogården Falkenborg da hun fødte Håkon. I 1205 måtte hun dra med gutten til Hamar på julaften, men av frykt for sin frende, biskop Ivar, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro hun nordover gjennom Østerdalen, ble forfulgt av biskop Nikulas og baglerne, men kom lykkelig frem til Nidaros. Hun hørte åpenbart til en god bondeslekt i Østfold og ble, etter rimelige konstruksjoner av moderne historikere, kort etter kongesønnens fødsel i 1204 gift med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet hadde hun visstnok en sønn, Olav. På den annen side er dette ikke til hinder for at hun i 1217-18, etter en del vanskeligheter, «bærer jern» for sannheten av at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer. Inga er antagelig begravet i St. Halvards kirke. | Inga (I4487)
|
| 1884 | Inge var en ivrig kristen. Han er den første svenske konge som nevnes i brevmaterialet. Den 04.10.1080 skrev pave Gregorius VII til svenskenes (suetonum) kong Inge - navnet i det pavelige registraturet kun markert med initial - at han hadde hørt at kristne predikanter hadde kommet til dennes land. Han ville derfor at kongen skulle sende en biskop eller annen lempelig prest til Roma får å underrette paven om landets forhold samt motta instruksjoner. Inge tapte kongemakten til Blot-Sven i 1084, da han dømte ut avgudsoffringen i Svithiod og bød alt folket at kristnes. Den bortdrevne Inge kom imidlertid tilbake til Svithiod (Svealand) tre år senere. Han kom over Blot-Sven som var uforbredt, tente ild på huset og brendte alt folket inne. Sven kom ut og ble da drept. Inge førte krig med den norske kongen Magnus II Barfot som fikk dette navnet da han på sine krigståg til Skottland brukte de skotske highlenderes drakt. Magnus krevde at landet mellom Vänern, Götaälv og havet skulle tilhøre Norge, men måtte avstå fra disse krav. På et personlig møte mellom alle tre nordens konger, den danske kongen Erik Ejegod var også tilstede, ble freden i Konghäll sluttet i 1101. Forlikningen ble bekreftet ved giftemål mellom Magnus og Inges datter Margareta, som derfor ble kalt "Fridkulla". En annen av Inges døtre, Christina, ble gift med en russisk storfyrste. | Steinkilson, Inge (I4423)
|
| 1885 | Ingeborg Eriksdotter, född någon gång mellan sina föräldrars giftermål 1210 och sin fars död 1216, död 17 juni 1254, var en svensk prinsessa, dotter till kung Erik Knutsson och drottning Rikissa, gift med jarlen Birger Magnusson och stammoder för kungaätten Bjälboätten. Med Birger fick hon följande barn: Rikissa, född omkring 1238, död 1288 Valdemar, född omkring 1239, död 1302, kung av Sverige 1250-1275 Magnus, född omkring 1240, död 1290, kung av Sverige 1275-1290 Kristina, vars dotter Elena var gift med Ulf Holmgersson (Ama) Katarina, född omkring 1245, död 1289 Erik, född omkring 1250, död 1275 Ingeborg, född omkring 1253, död 1302 Bengt, född 1254, död 1291 | Eriksdotter, Ingeborg (I10115)
|
| 1886 | Ingeborg hadde en søster, Elen, og en bror, Peder Rambech, overstiger ved Røros gruver. Han var gift med Karen Lossius, datter av Christoffer Lossius (1607-1683), kapellan i Kvikne i 1666 og sogneprest på Tynset fra 1667. Ingeborgs mor bodde sammen med dem utfra et manntall fra 1705. | Rambech, Ingeborg Alfsdatter (I8180)
|
| 1887 | Ingeborg, der siden ægtede Saxe Pedersen (Uldsax) af Hammelmose. | Ingeborg (I7243)
|
| 1888 | Ingegjerd var datter til Olof Skötkonung av Sverige og obotritiskan Estrid. Han omtales i Snorre som «Olav Svenske» eller «Olav Sveakonge» og Ingegjerd som «Ingegjerd kongsdatter». Hun eide en stor gård på Ulleråker i Simtuna og synes allerede i 1017 å ha vært myndig og å ha levet for seg selv. Kanskje var hun enke eller hadde fått flere besittelser etter sin mor, som da må ha vært død. Hun skulle ha giftet seg med Olav den Hellige, men dette var hennes far imot, og giftermålet kom ikke istand. Oppgiftene om Ingegjerds byrd og ekteskap forekommer tidligst i «Gesta Hammaburgensis ecclesiæ pontificum» forfattet av Adams av Bremen på 1070-tallet. Yngre og med tildels motstridige detaljer gis i de utførlige islandske berettelser om hennes tidligere forlovelse med den norske kongen Olav den hellige, som fikk nøye seg med hennes illegitime halvsøster Astrid. Den islandske dateringen av Ingegjerds giftemål til 1019 styrkes av den russiske Nestorskrønikaens oppgave om at Yaroslavs eldste sønn ble født i 1020. En islandsk saga beskriver hvordan hun under strider i Russland ble tatt til fange av den norske kongeslektningen Eymund Ringsson, som var i tjeneste hos en fiendtlig bror til Yaroslav, og om hvordan hennes fangenskap ble utnyttet til å påtvinge Yaroslav fredsvilkår. Det finnes også islandske oppgaver om at Olav den hellige og hans sønn, Magnus den gode, i 1029 for en tid tok sin tilflukt til Ingegjerd og Yaroslav, da de hadde blitt landflyktige. Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga: «93. Våren etter kom det sendemenn til Svitjod fra kong Jarisleiv øst i Holmgard; de kom og ville ha oppfylt avtalen fra sommeren før, da kong Olav hadde lovt å gifte sin datter Ingegjerd med kong Jarisleiv. Kong Olav talte med Ingegjerd om saken, og sa han ville at hun skulle gifte seg med kong Jarisleiv. Hun svarte: «Om jeg skal gifte meg med kong Jarisleiv,» sa hun, «da vil jeg ha Aldeigjeborg [Staraja Ladoga] og det jarlsrike som hører til borgen i brudegave.» Sendemennene fra Gardarike gikk med på det på sin konges vegne. ...» Nestsorskrønikaen nevner ikke Ingegjerds navn, men oppgir at Yaroslavs hustru døde i 1050. Ifølge en senere utført inskripsjon i Sofiakatedralen i Novgorod kalles Ingegjerd «Anna» i Russland. Denne Anna ble formål for helgendyrkelse, og hennes minne ble feiret 10. februar, 5. september og - sammen med sønnen Vladimir - 4. oktober (Martinov). | Olavsdatter, Ingegerd (I5349)
|
| 1889 | Ingemund kom fra gården Skjervheim i Vats, som også synes å ha vært hans setegård. Han er nevnt i 11 dokumenter fra perioden 1306 til 1322, som dommer, vitne og som hirdmann (vepner). Han var en fremtredene borger i Stavanger, noe som forteller oss at han også var handelsmann og meget formuende. Hustruens navn er ikke kjent, men tre av barna er registrert. | Sigurdsson, Ingemund Skjervheim (I11108)
|
| 1890 | Ingen barn. | Grindheim, Gunvald (I8923)
|
| 1891 | Inger Ottesdotter Rømer (ca. 1475–1555) også kalt fru Inger til Austrått og Ingerd Ottesdatter var adelskvinne, godseier og lensstyrer, mest kjent som eier av Austråttborgen, og fra Ibsensskuespill Fru Inger til Østeraad (1857). Hun var datter av Otte Matsson Rømer og Ingeborg Lydersdatter, og giftet seg senest i 1494 med riksråd og rikshovmester Niels Henrikssøn («Gyldenløve») (ca. 1458-1523). Fru Ingerd spiller ingen offentlig rolle mens ektemannen lever, og er ikke nevnt i brev eller diplomer. Ekteskapet mellom Niels og Ingerd innebar også løsningen på en arvestrid om Austrått mellom to familiegrener, ettersom Niels var sønn av den tidligere eieren Henrik Jensson. Kort tid etter Niels' død framtrer enkefruen både som aktiv godseier og politisk aktør. Både historikere og dramatikere har festet seg ved maktspillet mellom fru Ingerd og erkebiskop Olav Engelbrektsson. Erkebiskopen hadde plyndret Austrått tre ganger, og medvirket til at to av Ingerds svigersønner ble drept. På den annen side var heller ikke fru Ingerd noen helgen; hun opptrådte aggressivt i flere tvilsomme arve-rettssaker. Bjørkvik skriver at «ho var godsrik oog hadde sans for økonomi og godsdrift, men kunne nytte ufine middel for å nå sine mål»; han nevner tre større rettssaker som hun tapte. Enkefru Inger overførte i 1552 Austråttgodset til datteren Lucie Nilsdatter og svigersønnen Jens Tillufssøn Bjelke. Inger og Lucie druknet sammen i 1555, under en båtreise på Sunnmøre. De ligger begravet under gulvet i Ørland kirke. Jens døde i 1559, og sønnen Åge Bjelke (1552–1603) overtok Austrått i en alder av 7 år. Hans formynder var Henrik Nielsson, morfaren Niels' sønn fra et tidligere ekteskap. | Rømer, Inggerd Ottesdatter (I4217)
|
| 1892 | Ingjald Frodasson (Ingjaldr Fróðason) Prins av Hadubardene - Viking kriger f. Gotland Sønn av kong Frode og Helga ? Han var gift med Freawaru, de fikk sønnene Frode, Rørek, Rolf og Agnar Ingjaldr Fróðason Tilnavn / fordanskning: Ingjald Lokalitet: Sverige. Relationer: Søn af en kong Frode. Kilder: Landnamabogen: S217 184. (S 217.) [27] Bjørn hed en udmærket mand i Gøtland. Han var søn af Rolf fra År og var gift med Liv, der var datter af Rolf Ingjaldsdatter. Hendes fader Ingjald var søn af kong Frode. http://heimskringla.no/wiki/Landnamabogen Ingeld eller Ingjald ( norrønt ) var en legendarisk kriger som vises i tidlige engelske og norrøne legender. Ingeld var så kjent at i 797 skrev Alcuin et brev til biskop Higbald fra Lindisfarne som spurte munkenes interesse for heroiske legender med: 'Quid enim Hinieldus cum Christo?' - Hva har Ingeld å gjøre med Kristus? Legenden som overlever forteller Ingeld som en fiende av Hroðgar , Halga og Hroðulf . Konflikten mellom Scyldings Hroðgar og Hroðulf på den ene siden, og Headobards Froda og Ingeld på den andre, vises både i Beowulf og Widsith . Vitenskapsmenn er generelt enige om at disse tegnene vises både i angelsaksisk ( Beowulf ) og skandinavisk tradisjon ( norske sagaer og danske kronikker). I den norske tradisjonen var imidlertid Håbobardene tilsynelatende blitt glemt, og konflikten ble istedet gjengitt som en familiefeide ]eller som en konflikt med saksene , hvor danskerne tar stedet for Heatobardene. https://en.wikipedia.org/wiki/Ingeld http://www.norsesaga.no/hvorledes-norge-ble-bosatt.html | Frodeson, Ingjald Starkadsfostre (I4717)
|
| 1893 | Ingjald Illråde, Ingjald Anundsson (norrønt: Ingjaldr hinn illráði) var en mytisk konge i Uppsala i Sverige (Svitjod), sannsynligvis i det 7. århundre. Han var av Ynglingeætten og var sønn av Braut-Anund (Anund Yngvarsson). [1] Ingjald nevnes i flere norrøne sagaer og krøniker, som Ynglingesagaen[2], Historia Norvegiæ, Hervors saga, Om Opplendingenes konger, Þorsteins saga Víkingssonar og Islendingabok. Svipdag Blinde var konge i Tiundaland, under Uppsalakongen Anund som hersket der svearnes hovedtingsted («allra Svía þing») lå.[3] Ynglingesagaen, en av sagaene i Heimskringla forteller at det på Braut-Anunds tid var en konge i Fjädrundaland som het Yngvar og som hadde to sønner, Alf and Agnar, som var på alder med Anunds sønn Ingjald. En vinter, da Ingjald og Alf var seks år, drev de to guttene og lekte under midtvintersblotet i Uppsala. Alf viste seg å være langt sterkere enn Ingjald. Ingjalds fosterbror Gautvid tok med Ingjald til Svipdag Blinde og fortalte ham det, og Svipdag mente det var stor skam. Dagen etter tok Svipdag hjertet fra en ulv og stekte på spidd og ga Ingjald å ete. Fra den stund av fikk han vondere og verre sinn enn noen andre.[4] Anund arrangerte ekteskap for sønnen Ingjald med Gauthild, datter av gøternes konge Algaut, og Algaut mente hun fikk et godt gifte om Ingjald hadde slikt lynne som faren. | Ånundsson, Ingjald Illråde (I4503)
|
| 1894 | Innenlandshandleren Fredrik Nilsen (ca 1688-1763) som var gift med Marit Andersdatter (?-?). Skiftet etter kjøpmann Fredrik Nilsen ble avholdt 21. februar 1767. Av skiftet fremgår at han var avgått ved døden i 1763, og hadde etterlatt seg enken Marit Andersdatter og de 2 barna, kjøpmann i Trondheim Nils Fredriksen Bing (ca 1730-1795) gift 1765 i Tr.h med Martha Møller Steen og datteren Fredrika Bing (1737-?) gift 1767 i Tr.h med Mathias Andreas Møller. Datteren Fredrika var ved skiftetidspunktet ugift og umyndig. I samme skifte nevnes skipper Mathias Møller. Sannsynligvis var dette samme Mathias som senere gifter seg med datteren til den avdøde kjøpmannen. | Bing, Fredrik Nielsen (I9301)
|
| 1895 | Innistua | Bersveinson, Einar Storset (I7953)
|
| 1896 | Introdusert 1723 | Holgersdatter, Ragnhild (I8276)
|
| 1897 | Irish Princess Finola, fader Kung Muincherlock Mac Lochlainn, farfar Kung av Irland Niall O`Lochlainn, farfarsfar Kung av Irland Domhnall O`Lochlainn. (Fra Skanke-släktens historia, G.V.C. Young, stamtavla 1a) The entry in the Chronicle of Mann is dated 1176 which describes Fhingola, dau of MacLottlen, King of Ireland. Here we find Phingola married to Godred, with a son named Olave, who is said to be three years old. So one can assume their union was consumated at least by 1173. Women married very early in those days so I'm not sure we can even assume an age of 20 in 1173, but if so, we would have a possible birthdate of ca. 1150. These agree roughly with P.A.'s figures and could be adjusted back about 10 years. So it appears Phingola could have been a daughter of either Muirchertach, King of Ireland, or one of his sons. (Clann Lochlainn) The Chronicle of the Kings of Man in 1176 states that Fionnuala was the daughter of Mac Lochlainn, son of Muircheartach the king of Ireland (surely meaning Muircheartach who was killed in 1166). So her father could be any of the sons of this king, being Niall, Maelsechlainn, Muircheartach and possibly others. (Sean Mac Lochlainn) In the year 1176, John de Courcy subdued Ulster. In the same year Vivian, Cardinal legate of the apostolic See, came to Man, and in the discharge of his office caused Godred to be united in lawful marriage with his wife, the daughter of MacLoughlin, son of Muinrough, King of Ireland, who was mother of Olave then three years old. They were married by Silvanus, Abbot of Rivaulx. (Chronicle of Man and the Sudreys) | Mac Lochlainn, Finola (I5142)
|
| 1898 | Irsk | Story, Mae (I857)
|
| 1899 | Isenbrand (Isenbarth) var herre til Althoff i Schwaben og greve i Thurgau. Han levde i 780 ved Karl «den Store»'s hoff og var, som sin far, greve i Thurgau. Han deltok 810 - 811 i et tog mot Tortosa. Isenbrand hadde en bror ved navn Suabo. Han var gift med Irmentrud, som skal ha vært søster til Karl «den Store»'s gemalinne Hildegard. At hun også var datter til hertug Gotfred av Schwaben er tvilsomt. | Isenbrand (I8596)
|
| 1900 | Ivar nevnes i 1224 som sysselmann på Hedmark og var en av Kong Håkon Håkonssons fremste høvdinger under kampene mot ribbungene. I en av trefningene ble han alvorlig såret i foten så han siden stadig gikk halt. Senere omtales han i sagaen som kongens sendebud til Skule jarl, og nevnes siste gang som deltager i toktet mot Oslo i 1240 hvor Skule led det avgjørende nederlag. Om hans senere skjebne og hans død gir sagaen ingen opplysninger, men på bakgrunn av hans mangeårige tjeneste som innehaver av en viktig syssel og hans kampbedrifter for kongens sak tør man sikkert slutte at han har stått høyt i dennes gunst. Hvor Ivars hovedgård lå opplyses det ikke noe om i sagaen. G. Munthe går ut fra at han hadde sitt navn etter gården Skjeau i Høijord sogn i Andebu, mens O. Rygh har gjort gjeldende at hans hjemsted med like god grunn kan antas å være den nåværende gård Skea i Sørum eller Ske i Bohuslen. Skjeau omtales imidlertid i det hele tatt ikke i middelalderlige kilder og kan etter sin størrelse heller ikke godt ha vært noe høvdingsæte. Forøvrig er det mindre rimelig at en mann som hørte hjemme i Vestfold eller Bohuslen skulle ha syssel på Hedmark. Det er således ingen grunn til å tvile på at Ivars hovedgård er Skedjuhof (nå Shea, opprinnelig vel Skeiðihofr) i Sørum sogn på Romerike. På denne betydelige gård, hvis skyld omkring år 1600 var 3 skpd. mel (nøyaktig tilsvarende Sudreims), sto i middelalderen en kirke, som nevnes i 1400 («Skæidiof» kirke, RB side 560). I 1412 omtales også «Skædafs» sogn (DN V 481). Kirken har da antagelig opprinnelig vært kapell - «høgendeskirke» - på storgården. Hva Ivars ætteforhold angår gir sagaen ingen direkte opplysninger, men hva den beretter gir likevel anledning til visse slutninger. Kong Håkon Magnussons bekjente retterbot av 17.06.1308 inneholder bl.a. den bestemmelse at sysselmenn skulle få beholde syslene i sin levetid, under forutsetning av at de fôr lovlig og lempelig fram mot almuen, og at deres sønner skulle være fortrinnsberettiget til å etterfølge dem. Denne bestemmelse er imidlertid sikkert ingen nyskapning, men kun en stadfestelse av gammel fast sedvane på dette område. Nå fremgår det klart av sagaen at Ivar av Skedjuhof som sysselmann på Hedmark etterfulgte Olav Mok som ble drept av ribbungene i 1224. Ifølge sagaen ble Olav Mok og Fridrek Slafse i 1218 utnevnt til sysselmenn på Hedmark, og umiddelbart etter beretningen om Olavs drap opplyses i sagaen at Ivar og Fridrek Slafse hadde sysselen på Hedmark på Kong Håkons vegne. Dette er første gang Ivar nevnes, og sagaen beretter i denne forbindelse at hedmarkingene skar opp hærpil og «reisto ferð or bygðom sinom at Ribbvngom austr a Vermaland ok vt a Ravmariki ok gerðo þeim marga bakellda». Av sammenhengen fremgår at dette, som ventelig var, skjedde på sysselmennenes initiativ og var foranlediget ved ribbungenes tokt til Romerike og drapet av Olav Mok. Beretningen synes således tydelig å vise at Ivar av Skedjuhof opptrer som en av Olavs ettermålsmenn. Hærpil = budstikke. Den som merket ufred, hadde plikt til å varsle, og det gjorde man ved å sende «hærpil» fra gård til gård; den hadde et reip eller vidjeband i den ene enden og kalte alle menn væpnet til ting. Lovene har nøyaktige foreskrifter om dette underretningsvesenet for forsvaret. Som beskrevet i Olav Moks anebeskrivelse er det også annet som tyder på at han står i forbindelse med Sudreim-ætten. Hertil kommer at det opplyses i sagaen at Olavs farfar var lendmann på Romerike, og at det følgelig må antas at ætten egentlig hører hjemme der. På den annen side er Sudreims-ætten ved 1200-tallets slutt den eneste kjente lendmannnsætt fra Romerike, og allerede dette er i seg selv et sikkert tegn på slektskapssammenheng med Olav Moks ætt. På grunnlag av alle disse momenter ligger det meget nær å slutte at Ivar av Skedjuhof ikke bare var Olav Moks etterfølger som sysselmann, men også hans sønn. Etter ættens jordegods og tilknytningen til Romerike å dømme, må den syssel disse innehadde antagelig være Søndre Hedmark. | Olavson, Ivar (I5271)
|
Vi prøver å dokumentere alle våre kilder i dette familietreet.
Hvis du har noe å legge til, la oss høre fra deg.
Tusen takk !
