Agmund Ormsson

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Astrid Agmundsdatter
2. Anunan Ogmundsson ble født , Oppland; døde 1137.

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Orm giftet seg med Sigrid Finnsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Eiliv giftet seg med Ragnhild Håkonsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Finn giftet seg med Berljot Halvdansdatter. Berljot (datter av Halvdan Sigurdsson) ble født 1016 , Vestfold; døde, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Gjøtalands-Jarlen

Ranvald giftet seg med Ingebjørg Trygvesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Den Mektige

Notater:

Håkon Ladejarl "den Mektige".

Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin værste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen. Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de to småkongene som regjerte der. Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort. Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og de gjenlevende brødrene hans evnet ikke å holde seg i Norge, de måtte rømme av landet. Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norges hersker.

Meget snart nektet han å anerkjenne Blåtann som Norges overherre. Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-74, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme. Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon "gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovs-land til sanne helligdommer for folket". Og nå "vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder". Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkons religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

Håkon giftet seg med Tora Skagesdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
«19. Håkon jarl giftet seg med en kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var en usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, datteren het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. Håkon jarl var svært glad i kvinner, og han hadde mange barn. En datter het Ragnhild, han giftet henne bort til Skofte Skagesson, bror til Tora. Jarlen var så glad i Tora at han holdt mye mer av Toras frender enn av noen andre; mågen Skofte var enda den han satte høyest av alle frendene hennes. Jarlen ha ham store veitsler på Møre. Hver gang de var ute i leidang, måtte Skofte legge sitt skip nærmest jarlens; det gikk ikke for noen annen å prøve å legge skipet sitt mellom deres.»

Notater:

Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986.
Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige.
Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca. 1024 var han en gammel man.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110:
«Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.»
Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøres gjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor alt gjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olav måtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, men han måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde som røvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste. Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet.
I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd seg mer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere, ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidt utstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindre utpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, eller med et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådelig å legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebar effektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt og meget skje.
Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingene til kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men la dem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vi møter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorre bruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, men fra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav som skapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen gir land, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundt om i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fra oppsetsige høvdinger. Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tok imot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap.
Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. På kongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke de var uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde i oppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennene disponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare av småkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt - trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke for alt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudet var det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårne lendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygda og videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltid like lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Et motsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte. Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som en konkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger og en oppkomling.
Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg, og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mest slike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like til det siste. Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Men mellom Olav og høvdingene på Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og det er den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningen i Snorres store saga om Olav.

Arne giftet seg med Tora Torsteinsdatter. Tora (datter av Torstein Galge) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]