Tora Jonsdatter, Bjarøy

Familie/Ektefelle/partner: Brynjulv Ulvalde Halldorson. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Bård Standale Brynjulvsson

Jon giftet seg med Ranveig Sigurdsdatter 1060. Ranveig (datter av Sigurd Toreson, Hund og Aud Snorresdatter) ble født , Bjarkøy, Troms; døde, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Arne giftet seg med Gjertrud Erlingsdatter. Gjertrud (datter av Erling Sjalgson og Astrid Trygvesdatter) ble født , Sola, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Sigurd giftet seg med Aud Snorresdatter. Aud (datter av Snorre Torsteinson, Gode og Åsdid Styrsdatter) ble født , Island; døde, Bjarkøy, Troms. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Arne skal ha deltatt i Hjørungavågslaget i 986.
Han var lendmann i 1016 på Møre under Olav den Hellige.
Arne var mektig og gjev og bodde vistnok på Giske. Da han døde ca. 1024 var han en gammel man.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 110:
«Det var en mann som het Arne Armodsson, han var gift med Tora, datter til Torstein Galge. De hadde disse barna: Kalv, Finn, Torberg, Amund, Kolbjørn, Arnbjørn, Arne og Ragnhild, og hun var gift med Hårek på Tjøtta. Arne var lendmann, en stor og mektig mann og kong Olavs gode venn. Sønnene hans, Kalv og Finn, var hos kong Olav den gangen, og kongen satte dem svært høyt.»
Det var kongens oppgave å skape fred i riket. Det kunne gjøres gjennom straffeekspedisjoner mot vikinger og ransmenn. Men fremfor alt gjaldt det å unngå at vikinger og ransmenn fant beskyttelse lokalt. Olav måtte se til at det fantes lokale organer som kunne verne retten, men han måtte også sørge for at de lokale kreftene ikke selv opptrådde som røvere. Med andre ord, han måtte få stormennene til å tre i sin tjeneste. Her er det kyst-Norge som kommer sterkest inn i bildet.
I det siste halve århundret hadde stormennene på Vestlandet rådd seg mer eller mindre som de ville. De førte stort hus, hadde mange tjenere, ikke få mann som kunne føre våpen. En må regne med at de hadde vidt utstrakte eiendommer, og at mange bønder sto i mer eller mindre utpreget avhengighetsforhold til dem - enten som leilendinger, eller med et mer uklart pliktforhold. Ikke i noe fall var det særlig tilrådelig å legge seg ut med den lokale høvdingen. Å være hans venn innebar effektiv beskyttelse; unndro man seg hans proteksjon, kunne mangt og meget skje.
Dette måtte da bli kongemaktens første mål: Å gjøre disse høvdingene til kongens menn, å la dem beholde sin makt noenlunde ubeskåret, men la dem utøve den på kongens vegne. Det er nettopp på Olav Haraldssons tid vi møter en ny kategori stormenn i sagaene - nemlig lendmennene. Snorre bruker uttrykket bare ved et par spredte anledninger før Olavs tid, men fra og med Olavs saga er det stadig i bruk. Muligens var det Olav som skapte denne institusjonen. Ordet antas å betegne menn som kongen gir land, jord, å disponere. Kongeætten satt med store jordeiendommer rundt om i landet, tatt i arv fra slagne småkonger eller konfiskert fra oppsetsige høvdinger. Denne jorda kunne de la høvdingene få del i. Den høvding som tok imot kongsjord, ble kongens håndgangne mann, svor ham troskap.
Men kongemakten baserte seg ikke utelukkende på lendmennene. På kongsgårdene satt kongens årmenn, gårdsforvaltere, og heller ikke de var uten maktmidler. De rådde over en liten mannskapsstyrke, og hadde i oppdrag å kreve inn slike avgifter og bøter som ikke lendmennene disponerte, og likeså å se til at lov og rett ble fulgt - ikke bare av småkårsfolk, men også av stormennene. Det var ofte folk av lav ætt - trellbårne, heter det sågar undertiden - som hadde kongen å takke for alt, og som hadde all interesse av å tjene ham trofast; kongsombudet var det eneste årmannen hadde å støtte seg på. For den høvdingbårne lendmannen, som i alle tilfelle var født til rang og makt både i bygda og videre utover, føltes derimot verdigheten som kongsmann ikke alltid like lokkende, den kunne like gjerne føles som en tvang. Et motsetningsforhold mellom de to slags kongsmenn tegnet seg ofte. Lendmannen kon lett til å se skjevt til årmannen. Han sto som en konkurrent til hans eget maktområde, og dertil var han en inntrenger og en oppkomling.
Olav Haraldsson mislyktes i å knytte de bestemmende ættene til seg, og derfor greide han heller ikke å holde Norge. Noen lendmenn - mest slike som han selv hadde ført til makt og ære - ble ham trofaste like til det siste. Mest kjent blandt dem er sønnene til Arne Arnmodsson fra Giske. Men mellom Olav og høvdingene på Vestlandet, i Trøndelag og i Hålogaland ble gapet for bredt. Og det er den tiltagende konflikten mellom dem og kongen som danner renningen i Snorres store saga om Olav.

Arne giftet seg med Tora Torsteinsdatter. Tora (datter av Torstein Galge) ble født , Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag; døde, Austerått, Ørland, Sør-Trøndelag. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Erling var en mektig herse over landet fra Sognefjord til Lindesnes og var den gjeveste av alle lendermenn i Norge. Han førte et stort hus med mange menn i sin tjeneste, såvel hjemme som i hærferd.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 54:
«På Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner; den ene var Torleiv Spake, den andre Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola; den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjel, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten på Hordaland.
Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 22:
«Det har alltid vært sagt at Erling var den gjeveste av alle de lendmennene som har vært i Norge. Dette er barna til Erling og Astrid: Aslak, Skjalg, Sigurd, Lodin, Tore og Ragnhild som var gift med Torberg Arnesson.»
Han var med kong Olav Trygvesson på toget til Vendland.
I begynnelsen kjempet han mot Olav Haraldsson, men etter slaget ved Nesjar kom det til forsoning, hvorved Erling måtte gi avkall på endel av sine len. Det ble senere brudd mellom ham og kongen. Erling reiste da til kong Knud i England. Da han kom hjem, prøvde han å overraske kongen da denne skulle fare fra Viken til Trondheim. Men Erling var uheldig og ble selv overrasket. I en trefning ved Tungeøyene ble Erling overvunnet og måtte overgi seg. Kongen hånte ham, og han ble drept av sin frende og fiende Aslak Fitjaskalle. Dette ble senere skjebnesvangert for kongen. 1

Erling giftet seg med Astrid Trygvesdatter. Astrid (datter av Trygve Olavsson og Astrid Eiriksdatter) døde, Sola, Rogaland. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Født før 963.
Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
(Om at bøndene skulle ta ved kristendommen i Rogaland.)
«56. Kong Olav dro til Gulating med hæren, for bøndene hadde sendt bud til ham at de ville svare på saken der. Da begge parter var kommet til tinget, ville kongen først ha en samtale med høvdingene i landet. Da alle var kommet til stede, kom kongen fram med ærendet sitt; han ba dem ta imot dåpen, slik som han hadde bydd dem. Da sa Olmod Gamle: «Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, ville gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være til nytte for oss, da vil vi gå over til deg alle sammen, og love deg vår tjeneste fullt og helt.» Kongen sa: «Hva vil dere kreve av meg for at vi skal bli best forlikt?» Da sa Olmod: «Det var for det første om du ville gifte Astrid, søster din, med Erling Skjalgsson, vår frende. Ham regner vi nå for å være den av alle unge menn i Norge en kan vente seg mest av.» Kong Olav sa han syntes dette var rimelig, og at det visst var et godt gifte; han sa at Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar; men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette. Kongen talte om dette med søsteren. «Nå er det ikke stor nytte jeg har av at jeg er en konges datter og konges søster,» sa hun, «når du vil gifte meg bort med en mann som ikke engang har høvdingnavn. Jeg vil heller vente noen år på et bedre gifte.» Og så sluttet samtalen for den gang.»
«57. Kong Olav lot ta en hauk som Astrid eide, og lot alle fjærene plukke av den, og så sendte han den til henne. Da sa Astrid: «Nå er bror min vill.» Så reiste hun seg og gikk til kongen, han bød henne velkommen. Astrid talte nå, hun sa hun ville kongen skulle rå og gifte henne med hvem han ville. «Jeg har tenkt,» sa kongen, «jeg skulle få makt til å gjøre den mann jeg ville til høvding her i landet.» Så lot kongen Olmod og Erling og alle de frendene kalle til seg til en samtale. Der ble talt om frieriet, og det endte med at Astrid ble festet til Erling.
Nå lot kongen sette ting, og bød bøndene å la seg kristne, da var Olmod og Erling de første til å tale kongens sak i dette, og alle frendene deres gikk med dem. Ingen trøstet seg nå til å tale imot, og så ble hele denne tingalmuen døpt og kristnet.»
«58. Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren, og dit kom det en svær mengde mennesker. Kong Olav var der også. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn. Erling svarte slik: «Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de. Men jeg vil gjerne få ta imot det av Dem, konge, at De lar meg bli den største i landet med det navnet.» Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, ga kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognsjø og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine, og som før er skrevet.»
Høvdingverdigheten på Vestlandet var vel etablert, herse kaltes en høvding ofte her.

Snorre giftet seg med Åsdid Styrsdatter. Åsdid (datter av Styr Torgrimson og Torbjørg Torsteinsdatter) ble født , Raun. [Gruppeskjema] [Familiediagram]