Harald Kesja

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: av Danmark

Familie/Ektefelle/partner: Ukjent. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

1. Bjørn Haraldsson, Jernside

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Konge av Danmark

Notater:

Konge av Danmark 1095 - 1103.

Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

Da Svend Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, man man kunne ikke være sikker på at "landene" valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

Etter at Erik hadde overlevd drapet på Knud II den Hellige i 1086, flyktet han til Sverige.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:
"5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen."

Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde "kong Haralds lover". Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr), dvs. "den alltid gode".

Han sørget for at kong Knud ble helgenforklart.

Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet.

Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver: "Det skal berettes, at fyrsten fikk lyst til å gå den lange vei til Roma for å venne sitt mannskap til (utlandets) herlighet; der så kongen Venezias velbeskyttede fredsland. Bror til fem hovedkonger gikk så til Bari, fyrsten ville støtte Guds rike, til gjengjeld ville Guds vennskap beskytte kongen. Fyrsten dro gjennom munkenes rike på sin trette fot, for sin sjels frelse." Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

Allerede i 1103 beluttet Erik seg overraskende til å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Byzans. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Byzans gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde. Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

Erik var gift med Bodil, og de fikk sønnen Knud Lavard.

Han fikk dessuten flere frillebarn. Blandt disse kan nevnes Harald Kesja og datteren Benedikt som ble mor til den senere Erik Lam.

Erik giftet seg med Bothild Thorgautsdatter. Bothild (datter av Thorgaut Ulfson Fagrskinna og Thorgunna Vagnsdatter) døde 1103, Jerusalem, Israel. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Bodil kom fra en høybåren dansk slekt, heter det i Abbed Vilhelms stamtavle over de danske konger, av samme slekt som erkebispene Asser og Eskil. Bodil var faster til erkebisp Asser (Ascer) i Lund. Hennes farfar var ifølge Saxo og Knytligesaga Galicieulv, som hadde vært på pilgrimsreise til St. Jakobsland (Galileen). Hennes farmor, som hun var oppkalt etter, var datter til jarl Håkon Eriksen.

Det er imidlertid uenighet om hvorvidt Bodil er Thrugots datter. Lars Hermanson skriver i sin doktorsavhandlig "Släkt, vänner och makt":
"Forskare som C.G. Schultz och Eric Christiansen hävdar att tolkningen av Bodil som tillhörande trundsläkten grundar sig på en missuppfattning. Något äktenskap mellan Thorgunna och den av Saxo omnämnde Thrugotus, far till Bodil, kan inte påvisas.
C.G. Schultz hävdar att den bevarade latinska texten av Svend Aggesens 'Lex Castrensis', som år 1570 översattes från den danska förlagan av år 1430 av Claus Lyschander, felaktigt har tolkat Svend Aggesens uppgift att hans förfader Svend skulle vara son av en viss Thrugot. Lyschander har enligt Schultz helt enkelt missuppfattat den danska förlagan från 1430, vilken kallar Svend för "Swen Thrundasson", genom att inkorrekt tillämpa den latinska översättningen 'Sueno filius Thrugut'. Stephan J. Stephanius utgåva från år 1642 har sedan utgått från Lyschander, men emenderat benämningen till det grammatiskt riktiga (men troligen historiskt felaktiga) 'Sueno, filius Trugoti'. Lyschanders och Stephanius översättningar har således förvandlat ett matronymikon till ett patronymikon. Saxos 'Thrugotus' och Knytlingas 'Thorgot' (eller Thorgaut) behöver följaktligen inte ha något att göra med trundsläkten. Bodils ädla härkomst måste således sökas på annat håll. Bodil beskrivs i abbot Wilhelms ' Genealogia' som 'Botilde regina de nobilissima Danorum prosapia orta' ".

Kong Erik hadde i ekteskapet med Bodil sønnen Knud Lavard, men med forskjellige friller hadde han andre sønner. Saxo gir en omstendig beretning av Bodils overbærenhet overfor disse kvinner, hun var endog som en mor for hans friller. Han lovpriser henne i den forbindelse som et lysende eksempel på kvinnetålmodighet.

Bodil fulgte sin mann da han dro til det hellige land, og etter at han døde på Kypros, fortsatte hun reisen til Jerusalem. Hun døde på Oljeberget og ble begravet i Josafats Dal.

Dronning Bodils navn står innskrevet i den gamle minnebok i Durham Domkirke i Northumberland ved siden av kong Eriks i en gruppe med nordiske navn.

Notater:

Konge av Skåne 1042 - 1047.
Konge av Danmark 1043 (1047) - 1076.
Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.
Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den Store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark. Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide meget gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i tolv år. Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England. Han var også velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland
Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.
Hans ekteskapelige forhold er meget uklare. Han synes å ha vært gift tre ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora. Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons «rettmessige dronning». Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora. Mor til Erik Ejegod var antagelig Rannveig Tordsdatter av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d. e. Ingerid og Svend var altså tremeninger. Hun var i alle fall mor til Ingerid, gift med kong Olav Kyrre og senere med Svein Brynjulfsson på Aurland. Svend synes ikke å ha etterlatt seg «ekte» sønner.
Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:
«22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han tale også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.»
Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svend skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.
De skånske bønder sluttet seg straks til Svend og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. Svend beholdt deretter tronen så lenge han levde.
Svend ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum). Om hans dødsår har det hersket uenighet.

Svend giftet seg med Ranveig Tordsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Hirdjarl

Notater:

Thrugot (Thrund) Fagerskinna var dansk hird (jarl) og jydsk stormann.

Han var kong Svend II Estridssons hirdstyrer og var med ham 09.08.1062 i slaget utenfor Halmstad.

Han tilhørte senere Knud II den Helliges parti.

I sin beretning om slaget mot jomsvikingene har Saxo fjernet Vagn Åkesons navn. En mulig grunn til dette kan ha vært at helten fra Hjørungavåg har vært et symbol for den såkalte Thrugot-slekten, som i sin tid rommet viktige motstandere til erkebiskop Absalon som var Saxos oppdragsgiver.

De mest fremtredende medlemmene var de to første erkebiskopene i Lund, Asser og Eskil, som hadde embetet sammenhengende fra 1104 til 1177. Om erkebiskop Assers far og onkel heter det i Knytlingesagaen:

"þeir váru kallaðir Þorgunnusynir. Þorgunna, móðir þeira var dóttir Vagns Ákasonar."

Betegnelsen "Þorgunnusynir" bekreftes av Necrologium Lundense, hvis eldste del stammer fra Assers tid, der Assers far kalles Sven Thrugunnu sun. Svens far Thrugot (Þorgautr) var ifølge Knytlingesagaen og Saxo også far til Bodil, som var gift med kong Erik I Eiegod. Gjennom Bodil var Thrugots etterkommere nært beslektet med de etterfølgende danske kongene. Mye tyder på at Asser og hans slekt spilte en viktig rolle ved opprettelsen av det nye erkebispesetet for Norden i 1104, og at Asser og brorsønnen Eskil var sentrale aktører i maktspillet i Norden inntil 1170-tallet.

Thorgaut giftet seg med Thorgunna Vagnsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Levde 1070.

Thorgunna (Thrugun) var stammor til en berømt jydsk slekt. Hun var mor til Thorkil, kalt Svend, og Astrad, og disse brødre nevnes ofte etter deres mor (Thorgunnasen, Thrundsen), ikke etter faren.

Det er sannsynlig at hun overlevet sin ektefelle med mange år, antagelig er hun den "Thrugund, langliva mother dicta", hvis dødsdag er opptegnet i Lunds dødebok ved 8. februar.

Som Thruguts og Thorgunnas datter nevnes Bodil, Erik Ejegods dronning.

Sønnene Svend og Astrad var ifølge Knytlingesagaen kong Knud den helliges hirdmenn og kjæreste venner. De ledsaget ham da opprøret i Jylland brøt ut, under kampen i St. Albani kirke forsvarte de ham tappert. Sagaen har en legendeaktig fortelling om at de to brødrene etter Knud den helliges død dro til Flandern og fikk greve Balduin til å løslate Knuds bror Oluf. Svend var far til erkebisp Asser, biskop Svend i Viborg, Christiern Agge og Eskil.

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jarl

Notater:

På vei hjem fra Østersjøtoget i 1022 kom det til forsoning mellom Knud den Mektige og Torkil den Høye, som ble innsatt som stattholder i Danmark. Få år senere døde Torkil, og den engelske stormannen Wulfsige, som var gift med Knuds halvsøster Estrid, overtok som stattholder under navnet Ulv Jarl. Hans far var angelsakseren Sprakling, etter islandske kilder, Torgils Sprakelegg. I brev fra Knud den Mektiges tid nevnes Ulv og hans bror Eilif som jarler i England. Ulv var nest kong Knud den mektigste mann i Danmark.

Under et sjakkspill kom han i trette med Knud. Han ble deretter drept i Luciuskirken i Roskilde ca. 1026 av hirdmannen Ivar Hvide på Knud den Mektiges befaling.

Ulf giftet seg med Estrid Svendsdatter. Estrid (datter av Svend Tveskæg og Gunhild av Venden) ble født 997 , Danmark; døde 9 Mai 1074, Roskilde, Sjælland, Danmark. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Samtidig med at Estrids bror Knud ble tatt til konge i England og giftet seg med dronning Emma, søster til hertug Rikard II av Normandie, ble det antagelig sluttet en avtale om ekteskap mellom Estrid og hertugens sønn, Robert. Derfor ble Estrid etter tidens skikk sendt til Normandie for å oppdras der, inntil hun ble gifteferdig. Da dette inntraff, nektet Robert å inngå ekteskapet og Estrid ble sendt tilbake til England. I disse hendelser får man antagelig søke forklaringen til beskrivning i utenlandske kilder om at Estrid hadde vært gift med den normannske hertug, men at han avviste henne.

Estrid (Astrid) ble gift med Ulv som hadde deltatt i Knuds hærtog til England og fikk av denne høye poster. Men i 1026 ble han på Knuds befaling myrdet i St. Lucie Kirke i Roskilde.

Knud forsonet seg med Estrid ved å gi henne betydelige jordegods, som hun i sin tur skjenket til kirken. Roskilde Domkirke fikk 50 Bol i Gjønge Herred i Skåne. Estrid bygde også en stenkirke i stedet for den gamle trekirken.

Estrid må ha nådd en høy alder, og hun har således i en årrekke kunnet nyde stillingen som kongsmoder. Hun ble jordet i Roskilde Trefoldighetskirke.

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Spania farer,Jarl i DK

Notater:

Ulv var mest kjent for sine dristige Vesterhavstokter, helt til Galicien i Spanien. Han gikk derfor under navnet "Galicieulv" i henhold til Saxo og Knytligesagaen. Ulv hadde også vært på pilgrimsreise til St. Jakobsland (Galileen).

Adam i Bremen omtaler Ulv i anledning av et tokt han skal ha gjort helt opp til de nordlige hav.

Ulv giftet seg med Bothild Håkonsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Yrke: Jomsviken

Notater:

Levde fra 970 til 987.

Vagn var en av de mest fremtredende jomsvikinger i det 10. århundre.

Han ble etter hård motstand tatt til fange i slaget ved Hjørungavåg i 986. På Erik Jarls forbønn fikk han imidlertid fred med Håkon Jarl, til tross for at han drepte Torkil Leira.

Håkon Jarl behersket i 970-årene kysten rundt fra Viken og nordover, sier et skaldekvad. I Viken var derimot danskekongens makt på ny anerkjent. Der satt nå Hårfagreætlingen Harald Grenske (oppfostret i Grenland), sønn til vestfoldkongen Gudrød. I 980-årene sendte så Harald Blåtann en stor styrke nordover for å gjøre opp med jarlen. Slaget i Hjørungavåg ble besunget av en rekke skalder, og med god grunn ble det stående i minnet som en av de navnkundigste begivenheter i Norgeshistorien. Jomsvikinger eller ikke, danskekongen hadde mobilisert de beste krigerne han kunne skaffe. Selv om det først er sønnen som har reist trelleborgene, har Harald vært i stand til å disponere betydelige stridskrefter, og at han ved denne anledningen har hatt hjelp av danske garnisoner fra Vendland, er trolig nok. Som ledere for hæren nevner flere kvad en Sigvalde som var sønn av en jarl i Skåne og Bue Digre. Håkon Jarl hadde budt ut leidang på Vestlandet, men var klart underlegen det danske oppbudet, de nådde helt opp på Mørekysten før det kom til kamp.

Fra Snorre Sturlassonns "Olav Trygvessons saga" om gjestebudet kong Svein Tjugeskjegg av Danmark holdt for å drikke arveøl etter faren:

"35. Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han ba til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter faren. Like i forveien var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde. Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde tilsammen 40 skip fra Vendland og 20 fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der.

Første dag i gjestebudet, før kong Svein steg opp i farens høysete, drakk han minne etter ham, og lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd (Ætelred) eller drevet ham ut av landet. Den minneskål måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der. Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene. Tredje minnet var for Mikael (erkeengelen), og den drakk også alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet. Så lovte Torkjel Høye, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå. Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl. Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss enda. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjel Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans. Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting. Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferden. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble alment kjent utover i landene."

"40. ... Så ordnet begge hærene seg til strid. I midten av hæren var merket til Sigvalde jarl, mot det la Håkon jarl seg til kamp. Sigvalde jarl hadde 20 skip og Håkon 60. Tore Hjort fra Hålogaland og Styrkår fra Gimsan (i Gauldal) var høvdinger i hæren hos Håkon jarl. I den ene armen på fylkingen lå Bue Digre og Sigurd, bror hans, mot dem la Eirik Håkonsson jarl 60 skip, og hos ham var disse høvdingene: Gudbrand Hvite fra Opplandene og Torkjel Leira, en vikværing. I den andre armen på fylkingen la Vagn Åkesson seg fram med 20 skip, mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ærvik på Stad og 60 skip ...".

"41. Jomsvikingene hadde større og høyere skip, men begge hærene gikk på så djervt de kunne. Vagn Åkesson gikk så hardt fram mot skipet til Svein Håkonsson, at Svein lot folkene skåte med årene, og tok til å flykte. Da la Eirik jarl skipet sitt dit, fram i fylkingen mot Vagn. Nå lot Vagn sige unna, og så lå skipene som de hadde ligget fra først av. Eirik flyttet tilbake til sine egne folk igjen, da hadde hans menn rodd unna, og Bue hadde hogd over fortøyningene og skulle til å følge etter flyktningene. Da la Eirik skipet sitt langskips opp til Bues skip, og nå ble det en hard og kvass nærkamp med hoggvåpen, på Eiriks skip var de to og tre mot én hos Bue. Da kom det et fælt uvær, en haglbyge så svær at hvert haglkorn veide en øre. Nå hogg Sigvalde fortøyningene, snudde skipene unna og ville flykte. Vagn Åkesson ropte til ham, sa han skulle ikke flykte. Sigvalde jarl brydde seg ikke noe om hva han sa. Da kastet Vagn et spyd etter ham, og det slo ned den mannen som satt ved styret. Sigvalde jarl rodde bort med 70 skip, men 25 lå igjen.

Nå la Håkon jarl sitt skip opp på den andre siden av Bues skip, da ble det ikke langt mellom hoggene for Bue-mennene. Vigfus Viga-Glumsson tok opp et nebbe-ste som lå der på tilja, en mann hadde nettopp brukt det til å klinke sammen håndgrepet på sverdet sitt. Vigfus var en svært sterk kar, han tok ambolten i begge hender og slo den i hodet på Aslak Holmskalle, slik at nebbet sto langt inn i hjernen. Før hadde ikke våpen bitt på Aslak, og han hadde hogd til begge sider. Han var stavnbu hos Bue og fostersønn hans. En annen Stavnbu var Håvard Hoggende, det var også en svært sterk kar, overmåte modig.

I denne striden gikk Eiriks-mennene opp på skipet til Bue og bakover mot løftingen der Bue sto. Da hogg Torstein Midtlang til Bue tvert over nesen så neseryggen gikk sund, det ble et svært sår. Bue hogg til Torstein fra siden, så mannen gikk tvers av på midten. Så tok Bue opp to kister, fulle av gull, og ropte høyt: "Overbord alle Bues menn!" Dermed stupte Bue overbord med begge kistene, og mange av hans menn sprang også overbord, men noen av dem falt på skipet, for det nyttet ikke stort å be om grid. Så ble Bues skip ryddet fra stavn til stavn, og siden det ene skipet etter det andre. Nå la Eirik jarl seg mot skipet til Vagn, og da ble det et hardt basketak, men til slutt ble skipet ryddet, Vagn ble tatt til fange sammen med 30 andre, og de ble ført opp på land og bundet.

Da gikk Torkjel Leira bort til dem og sa dette: "Du lovte det, du Vagn, at du skulle drepe meg, men nå ser det mer ut til at jeg kommer til å drepe deg." Vagn og hans menn satt på en tømmerstokk alle sammen. Torkjel hadde en stor øks, han hogg den som satt ytterst på stokken. Vagn og de andre var bundet på den måten at det var snørt et tau om føttene på dem alle sammen, men hendene var fri. Da var det en som sa: "Jeg har en nål her i hånden, den vil jeg stikke i jorden om jeg skjønner noe når hodet er av meg." De hogg hodet av ham og nåla falt ut av hendene på ham. Så satt det en mann som var vakker og hadde stort hår; han sveipte håret fram over hodet, rakte fram halsen og sa: "Ikke søl blod i håret." En mann tok håret i hånden og holdt det fast. Torkjel løftet øksa og hogg; vikingen nappet til seg hodet så hardt at den som holdt håret, ga etter, og øksa falt ned på begge hendene hans og tok dem av, øksa gikk rett ned i bakken. Da kom Eirik jarl til og spurte: "Hvem er denne vakre mannen?" "De kaller meg Sigurd," sa han, "og jeg går for å være sønn til Bue. Alle Jomsvikinger er ikke døde ennå". Eirik sa: "Du må sannelig være en sann sønn til Bue. Vil du ha grid?" spør jarlen. "Det kommer an på hvem som byr," sa Sigurd. "Den byr som har makt til det," sa jarlen, "det er Eirik jarl." "Ja da vil jeg," sa han. Så ble han løst av tauet. Men da sa Torkjel Leira: "Jarl, om du så vil gi grid til alle disse mennene, så skal iallfall Vagn Åkesson aldri gå levende herfra," og så sprang han fram med løftet øks. Vikingen Skarde slengte seg overende i tauet og falt foran føttene på Torkjel. Torkjel falt så lang han var over ham, da grep Vagn øksa og løftet den høyt og hogg Torkjel i hjel. Nå sa jarlen: "Vagn, vil du ha grid?" - "Det vil jeg," sa han, "om vi kan få det alle sammen" "Løs dem av tauet," sa jarlen. Det ble gjort; da var atten drept, og tolv fikk grid".
_________________________________

Vagn giftet seg med Ingeborg Torkilsdatter. [Gruppeskjema] [Familiediagram]

Notater:

Levde fra 970 til 987.

Vagn drepte Ingeborgs far etter slaget i Hjørungavåg i 986.

From Snorre Sturlasson's Olav Trygvessons saga etter slaget i Hjørungavåg: 

"42. ... Nå løste de opp hæren, Håkon jarl dro til Trondheimen. Han var fælt misnøyd med at Eirik hadde gitt Vagn Åkesson grid.

Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet med ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikene.

Eirik jarl dro nå til Opplandene og derfra øst i riket sitt, Vagn Åkesson fulgte ham. Eirik giftet Vagn Åkesson med Ingebjørg, datter til Torkjel Leira, og ga ham et godt langskip med fullt utstyr og satte mannskap til det; de skiltes som de kjæreste venner. Vagn dro hjem, sør til Danmark; han ble en stor mann siden, og mange storfolk stammer fra ham".